Henrik Thune. et oppgjør med den mediefikserte politikken

Transkript

1

2 Henrik Thune ØYEBLIKKETS TRIUMF et oppgjør med den mediefikserte politikken

3 (et politisk essay fra maktens sentrum)

4 Til Audun, Bjørnar, Erna, Jonas, Knut Arild, Rasmus, Siv, Trine og Trygve

5 Øyeblikkets triumf et oppgjør med den mediefikserte politikken Spartacus Forlag AS, 2015 Omslag: Øystein Vidnes Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk) Utgitt med støtte fra stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Spartacus Forlag AS Postboks 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo

6 Innhold Innledning Farvel til de tause formiddagene Del 1 En statsministers selvangivelse (Downing Street) Del 2 På besøk hos samfunnseliten (Oslo sentrum) Del 3 Vertigo i statsforvaltningen (Postboks 8001, Dep.) Del 4 Det digitale diktatet (Hotell Al Rashid) Del 5

7 Farvel til politikken? (Norge) Epilog Trusselen mot demokratiet (og behovet for nasjonale strateger)

8 We shape our tools and thereafter our tools shape us. MARSHALL MCLUHAN & JOHN CULKIN

9 Til leseren «De bare prater.» «Se hvordan de løper etter mediene.» «Jeg er så lei av at de kritiserer hverandre hele tiden.» «Kan de ikke heller bruke tiden på å styre landet.» «Nå må di derre journalistene gi seg med det der.» Det finnes knapt et menneske med stemmerett, noe sted i Norge, eller den store verden, som ikke en eller annen gang, i et middagsselskap eller med en flygende, privat tanke, har liret av seg en småirritert salve mot politikere og journalister. Det er noe absolutt sunt og normalt ved dette. Friske samfunn stritter mot autoriteter. Folkelig misnøye er demokratiets metode, og slik har det vært lenge. Men det er noe mer illevarslende og avgjørende ved denne misnøyen nå. Den høyst ordinære utbasuneringen av en dose politisk irritasjon er et hverdagslig hint om at det demokratiske samfunnet befinner seg ved begynnelsen av en alvorlig styringskrise. I korte trekk går denne krisen ut på at demokratiets viktigste aktører særlig politiske ledere og journalister, men også de fleste av oss andre er i ferd med å vende blikket bort fra den virkelige verden og isteden retter oppmerksomheten mot en ny slags virkelighet. Dette er en virkelighet vi ennå ikke har noe godt navn for, men som de fleste av oss gjenkjenner hver eneste dag som en kontinuerlig og virvlende flod av stadig skiftende og oppsiktsvekkende overskrifter, politiske dramaer, skandaler, katastrofer, bilder, lyder, meninger, ord, følelsesutbrudd, diskusjoner, twittermeldinger, likes, blogger, vines, wikileaks, snapshots, SMS-er, bilder og YouTube-snutter via digitale nettsider, lesebrett, aviser, søkemotorer, smarttelefoner, datamaskiner, radioer, apper eller TV-skjermer, og mye annet. I mitt forsøk på å forstå denne utviklingen har jeg vendt meg mot min egen by, Oslo, som en utkikkspost, eller, om man vil, et slags politisk nåtidslaboratorium. Jeg har besøkt politikere og embetsfolk i

10 statsforvaltningen, jeg har gått i arkiver, og jeg har invitert meg selv til hektiske nyhetsredaksjoner. Til sammen har jeg intervjuet og snakket med mange titalls av Norges viktigste politikere og journalister. I den grad disse beretter en likelydende historie om det norske demokratiet i vår tid, så er det denne: Vi lever i en revolusjonerende og boblende digital æra full av hurtigskiftende, dramatisk nyhetsinformasjon. Mye ved dette er bra. Tempoet og overfloden av medier og nyhetshendelser gjør samfunnet mer informert og åpent, og debattene blir mer kritiske og utilslørte. Samtidig har det oppstått et problem, som ikke egentlig noen er skyld i, men som skader oss alle. Journalister og medier drives fremover av en akselererende digital nyhetsrevolusjon de selv ikke er herre over, og de må jobbe hardt for å overleve. Våre øverste politiske ledere, på sin side, føler at de er nødt til å halse etter. Dessuten vet svært få av politikerne helt sikkert hvor de vil. De mangler gode strategier og planer å styre samfunnet etter. Og det er akkurat dette som er problemet: Hvis man ikke vet helt sikkert hvor man vil, hvis man ikke har klare planer og mål og styrer etter disse, hvis man ikke er tålmodig eller metodisk, så blir det den boblende, vilkårlige og hurtige strømmen av nyheter og suggererende enkelthendelser som avgjør retningen. Og da vet man ikke helt sikkert hvor man går. Vi blir et fellesskap av øyeblikk. Vi blir overstyrt. Vi blir et samfunn som tumler etter teknologien innover i fremtiden. Så spørsmålet er altså dette: Hva gjør den store digitale nyhetsrevolusjonen vi lever midt oppi, med politikerne og journalistene? Hva gjør den med styringen av det demokratiske samfunnet? Henrik Thune, Chapel Hill, 2015