Terje Tvedt. Norske tenkemåter

Transkript

1

2 Terje Tvedt Norske tenkemåter Tekster

3

4

5 Om boken: er en samling tekster om norske verdensbilder og selvbilder på 2000-tallet. I disse årene har landets politiske lederskap fremhevet dialogens betydning, samtidig som Norge har debutert som bombenasjon i Afrika. Lederskapet har fastholdt sin målsetting om å være verdensmester i å drive hjelp til selv-hjelp, samtidig som det har sendt norske soldater i krig for regime-endring. Det har erklært at Norge er blant de beste i verden både til å skape fred og til å bombe. I innvandringens kjølvann har det samme lederskapet akseptert holdninger til kvinners rettigheter og til likestilling som utviklingshjelpen skulle bekjempe i andre land. Og mens Norge ganske plutselig har fått en stor muslimsk minoritet, har Den islamske stat har gått til krig mot Vesten, sam-tidig som troen på de universelle menneskerettighetene er Norges sekulære statsreligion. Denne boken er et bidrag til studiet av norsk mentalitetshistorie i vår samtid. Terje Tvedt dokumenterer hvordan fortolkninger av verdensutviklingen er blitt preget av ideer og oppfatninger som mer og mer tydelig fremstår som produkter av en annen tid og av andre internasjonale relasjoner. Norske tenkemåter skildrer en offentlighet og et politisk lederskap som dermed mangler en klar plan for å håndtere islamisme og terrorisme, administrere masseimmigrasjon, forsvare demokratiet og bevare

6 velferdsstaten.

7 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

8 Forord Om betydningen av å forstå en nasjons tenkemåter En av de få lærdommer historien gir, er at land er tjent med kritiske analyser av sin egen mentalitetshistorie. Dette er ikke minst tilfellet i en brytningstid. Usikkerheten om hvordan Norge skal håndtere terrorisme, bekjempe islamismen og andre totalitære retninger, administrere masseimmigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten, er stor. Når politikken definitivt bryter ut av sine tradisjonelle nasjonale rammer, vil det kreve et politisk lederskap med evne til å oppdage og forstå helt nye konfliktlinjer og til nå ukjente dilemmaer. I en slik situasjon er det ikke bare historisk interessant, men rett og slett viktig for samfunnet å identifisere og forstå tenkemåter, verdensbilder og selvbilder som har dominert den offentlige debatt de siste årene, for politisk modenhet forutsetter både forståelse av og distanse til egne nasjonale ritualer og oppfatninger. Denne boken setter søkelys på vår samtids idéhistorie. Perioden som belyses, startet med at norsk offentlighet prøvde å gjøre verden begripelig etter al-qaidas angrep på USA i Året før hadde daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen ved inngangen til det nye

9 årtusen sagt at Norge vil bli husket som en freds- og solidaritetsnasjon. Hele det offisielle Norge var enig, og mange slo fast at Norge da faktisk var en humanitær stormakt. Den avsluttes femten år senere, da norske soldater uten å bære de blå FN-hjelmene hadde deltatt i fire kriger på det asiatiske og afrikanske kontinentet i Libya som en av de mest aktive bombenasjonene. Hele det offisielle Norge var enig også i dette tiltaket, og de norske bombene ble rett og slett oppfattet som bomber for Det gode for demokrati og menneskerettigheter. I mellomtiden hadde det norske Storting så sent som i 2004 vedtatt at det var global konsensus om Utenriksdepartementets strategi for «helhetlig utvikling», samtidig som Kina og India ble lokomotiver i verdensøkonomien med hver sin utviklingsstrategi som var ulik den norske, mens islamsk fundamentalisme var blitt den ledende politiske kraften i store deler av Midtøsten og sterke grupperinger der erklærte at det var deres mål å knuse den vestlige sivilisasjon og etablere et globalt islamsk kalifat. I løpet av den samme perioden ble Norges befolkningssammensetning mer radikalt endret religiøst, etnisk og kulturelt enn på noe tidligere tidspunkt i landets historie, og for første gang fantes det grupper av nordmenn som høylytt argumenterte for at Allahs påbud måtte trumfe alt annet, og at utroskap skulle straffes med steining til døde, samtidig som statens offisielle ideologi var at menneskerettighetene er universelle og at alle religioner deler de samme grunnleggende oppfatningene

10 om rettferdighet og rettigheter. I et langt tidsperspektiv er disse få årene idéhistorisk dramatiske samtidig som de peker langt utover seg selv. Jeg har tidligere utgitt to bøker om norske verdensbilder og selvbilder, men de dekker perioden fra etableringen av norsk utviklingshjelp og NORAD til reaksjonene på al- Qaidas angrep på tvillingtårnene 11. september (1990) skildret norske offisielle oppfatninger om forholdet mellom Norge og Afrika, Asia, inkludert Midtøsten, og Latin-Amerika, dessuten hva norske politikere i og 1980-årene mente var nødvendig for at utviklingsland skulle utvikle seg, og hvordan Norges rolle som rettleder skulle være. ble oppfattet som en «bokbombe» mot utviklingshjelp da den kom ut (VGs førsteside-oppslag), men var snarere en balansert idéhistorisk studie av samtidens offisielle dogmer. (2002) var opptatt av norske intellektuelles beskrivelser av verden og Norges plass i den, akkurat i den unike og underlige perioden i norsk historie da den norske stat og dens politiske og kulturelle elite på fullt alvor tok mål av seg til å realisere ideen om at Norge skulle bli en humanitær stormakt. 1 Da ble utgitt, var enigheten om de dominerende verdensbildene og