Elisabeth Willumsen (red.) Brukernes medvirkning! Kvalitet og legitimitet i velferdstjenestene

neske og profesjonell i møtet med den andre, gjør den likevel egnet for absolutt alle som arbeider med mennesker. For meg, sosialarbeider utdannet på 80-tallet, i en tid da filosofi og etikk for mange nærmest var fraværende i undervisningen, var boken en stimulerende vekker. Den inspirerer til å lese mer filosofi og etikk. Og ikke minst bidrar den til refleksjon over egen rolle som menneske og fagperson. Boken anbefales til alle som er opptatt av hva det etisk sett betyr å arbeide med mennesker! Karin Isaksen Rødelv, sosionom og mastergradsstudent i sosialt arbeid ved Høgskolen i Bodø Elisabeth Willumsen (red.) Brukernes medvirkning! Kvalitet og legitimitet i velferdstjenestene Universitetsforlaget 2005 Boka er en samling artikler knyttet til temaer om brukernes medvirkning og deltakelse i helseog sosialtjenesten. Boka er todelt. De første tre kapitlene inneholder et statsvitenskapelig, et juridisk og et sosialfaglig perspektiv på medvirkning og deltakelse. I del to følger fem kapitler hvor eksempler fra barneverns- og rusfeltet diskuteres i lys av disse teoretiske tilnærmingene. Samlet sett har boka først og fremst fokus på rammer, prosedyrer og rettigheter som forutsetninger for samarbeid og deltakelse. De mer relasjonelle sidene ved brukermedvirkning vil til en viss grad bli berørt sies det, men det er ikke bokas hovedfokus. Intensjonen med boka er å gi et bidrag til utviklingen av brukermedvirkning både teoretisk og praktisk. Forfatterne har hatt et utstrakt samarbeid underveis i skriveprosessen. Boka skal kunne leses i sammenheng, men samtidig skal hvert kapittel kunne stå på egne ben. At denne skrivemåten kan innebære noen gjentakelser, gjør redaktøren oppmerksom på i forordet. I innledningskapittelet har Kristin Humerfelt sett nærmere på begrepene brukermedvirkning og brukerperspektiv. 0

Hennes utgangspunkt er at begrepene har vært politisk, helsefaglig og sosialfaglig korrekte siden 1990-årene. De er in-begreper og honnørord med lavt presisjonsnivå. Humerfelt belyser de ulike påvirkningskildene som har ført til økt fokus på begrepene, og kapittelet bidrar til klargjørende differensiering og presisering innledningsvis. Deliberativ teori I kapittel to presenterer Marit Skivenes et teoretisk rammeverk basert på såkalt deliberativ teori. Den deliberative modellen har sin bakgrunn i normativ politisk teori og blir brukt som teoretisk referanseramme i flere av kapitlene. Modellen fokuserer på strukturer og prosedyrer for beslutninger der samarbeid og medvirkning står sentralt. I bokas tredje kapittel holder Alice Kjellevold fram hensynet til brukeren som et verdivalg det er tilsynelatende enighet om. Hun gjør analyse av aktuell lovgivning og påpeker behovet for endringer i lovgivningen dersom hensynet til brukeren ikke bare skal være et honnørord, men søkt sikret gjennom rettslige virkemidler. I bokas andre del diskuteres brukermedvirkning i lys av disse teoretiske tilnærmingene. Rusfeltet danner konteksten for Kristin Hummerfelts artikkel. Forfatteren tar utgangspunkt i en studie av brukere med rusproblemer som deltar med egenerfarte historier på konferanser. Marit Skivenes og Elisabeth Willumsen anvender den deliberative modellen som en kritisk standard for ansvarsgrupper i barnevernstjenesten i sin artikkel, mens Helene Hanssens artikkel handler om familieråd. Familieråd er en beslutningsmetode som er utviklet nettopp med sikte på å fremme brukernes medvirkning og innflytelse. Hanssen diskuterer utforming av oppdraget til familieråd og definering av utvidet familie i lys av den deliberative teoriens krav om at berørte parter skal delta i en deliberasjon der problemforståelse og løsningsforslag skal defineres gjennom prosessen. Inkludering av barnet i familierådsmodellen, så vel som i barnevernets beslutningspraksis allment, er satt i fokus av Marit Skivenes og Astrid Strandbu. Elisabeth Willumsen presenterer en studie fra barnvernsfeltet om foreldrenes rolle som brukere og deltakere i det tverrfaglige samarbeidet. Foreldrenes erfaringer som samarbeidspartnere og brukere blir analysert og knyttet til teorier om deltakelse og medborgerskap. Samlet sett er boka etter vårt syn et vektig og verdifullt bidrag i forståelsen av hvilke strukturer og prosesser brukermedvirkning kan innebære i helse- og sosialfaglig arbeid. Boka er teoretisk oppklarende og også problematiserende med tanke på de mange fallgruver maktutøvelse kan innebære i velferdsog hjelpetjenesters navn. Boka fremmer refleksjon rundt disse praksisformene. Makt For det er mange om og men som knytter seg til brukermedvirkning innenfor barnevernsfeltet som boka henter de fleste eksemplene fra. Feltet preges av makt- og avmaktsposisjoner. Barnevernet kan vanskelig gjenkjennes som et of-

fentlig rom der alle deltakerne selvrepresenterende og fritt opererer ut fra likhet og uten elementer av kontroll, skam og tvang. At bokas hovedfokus er prosedurale rammer og strukturer for diskurser, mens samhandlingsnivået bare til en viss grad blir berørt er synd. I kapitlene om brukermedvirkning som anvendt praksis blir imidlertid det relasjonelle tematisert. Her møter vi problemstillinger knyttet til maktulikhet og maktkamp i ansvarsgruppemøter, inkludert en relativt grundig gjennomgang av hvordan en skal forstå barneperspektivet. Barnevernets viktigste brukere er barn, og at foreldre og også fagfolk overser deres interesser er et sentralt tema i barnevernet. Her bringes også annen teori inn som kan belyse de mer subtile sidene ved maktbruken i feltene: skam, hvorfor barn ikke er likeverdige aktører med voksne, hva som må prege en dialog for å fremme barnets interesser etc. Dette er eksempler på at når også de usynlige sidene ved maktbruk tematiseres er boka på sitt mest interessante. Nettopp fordi maktulikhetene i barnevernet er slående, hadde en bok om brukermedvirkning fortjent at en tematisering av maktens ulike framtredelsesformer fikk en sentral plass. Det gjøres i noen grad, men dessverre ikke i tilstrekkelig, etter vår mening. I den grad makt problematiseres, er det etter prinsippet om at makt er en kake til fordeling når jeg har et stort stykke, må du få et mindre. Et hederlig unntak er i Kristin Humerfelts innledningskapittel der hun problematiserer en slik kakemodell og sier Modellen har svakheter, da makt ikke er en masse i en rekke situasjoner som økes eller reduseres. Dette er etter vårt syn en viktig presisering, som dessverre forblir kun et tilløp til å avklare hvilket maktbegrep og hvilken maktforståelse en legger til grunn. Kunnskapssyn Et høydepunkt i boka er Kristin Humerfelts artikkel med den slående tittelen Verdige historier, men uverdig bruk? Her møter vi Mari som blir oppfordret av fagfolkene til å delta på en fagkonferanse med sin historie. Humerfelt får fram hvordan folk med rusmiddelproblemer stigmatiseres også av de profesjonelle hjelperne. Eksempelet viser at det er god grunn til å problematisere ulike former for maktanvendelse som kan uttrykke seg i brukermedvirkningens navn. Historien om Mari knytter også an til feltets kunnskapssyn. Humerfelt stiller spørsmålet om det at en rusmiddelbruker står fram fører til at informasjonen som framkommer blir systematisk fanget opp av hjelpeapparatet og brakt videre i/til de rette kanaler? Dette er et presist spørsmål som tematiserer kunnskapssynet (kanskje også menneskesynet) i profesjonsfagene. Boka er her på sitt mest interessante fordi den diskuterer makt, både symbolsk og kommunikativt. I eksempelet fra rusfeltet unnlot fagfolk å hindre klienten i å stille sin skam til skue, noe som ble en dyrekjøpt erfaring for henne. Forfatteren minner om de mange viktige forhold som må ivaretas når egenerfarte historier skal formidles. Uten grundige overveielser, kan denne formen for

medvirkning fortone seg som konferansekrydder hvor brukerens medvirkning står i fare, for å få et skjær av tidens tittekultur og realityshow, i stedet for en berørt parts bidrag til fagutvikling. Grenseoppganger for medvirkning En debatt om brukermedvirkning må også handle om mulige grenseoppganger for medvirkning. En slik grenseoppgang representeres av brukernes rett til å reservere seg og ikke medvirke, dersom de ønsker det. I artikkelen om ansvarsgrupper i barnevernet kan vi lese om Jonny som ikke ønsket å være tilstede for å drøfte sin egen framtid. Det var ikke etablert formelle retningslinjer for å kompensere for Jonnys fravær. Tilsynelatende tok ingen ansvar for Jonnys interesser i situasjonen. I artikkelen blir det konkludert med at eksempelet illustrerer behovet for en talsperson eller at noen eksplisitt hadde som oppgave å ta et ansvar for at Jonnys interesser og synspunkter kom fram. Det er svakheter når det kommer til kriteriene for inklusjon av berørte parter og formelle ordninger for å kompensere for maktulikheter. Dette eksempelet viser at det kan være et problematisk forhold mellom er og bør i brukermedvirkning: Selv om det er gode grunner for å inkludere alle berørte parter i en sak, er det i praksis slik at det ikke alltid er mulig, og hvordan da ivareta klienten? Ettersom kravet om brukermedvirkning er så sterkt, kan det bli et dilemma hvorvidt en skal prioritere og motivere for medvirkning, eller legger til grunn at klienten er en autonom person som kan ta ansvar for egne valg, også det valget å ikke medvirke, med de konsekvenser det kan få for hjelpetilbudet. Dette kan være et vanskelig område å vurdere, da det i praksis sjelden er tydelig hvorvidt brukeren faktisk ikke ønsker å delta, og i så fall hva det innebærer. Dette blir reflektert over i bokas avslutningskapittel. Viktige poenger, som etter vår mening med fordel kunne vært grundigere drøftet. Bokas sidespor er de mest interessante Boka gir en grundig gjennomgang av rammer, prosedyrer og rettigheter knyttet til temaet brukermedvirkning. Bokas svakhet er knyttet til at den ikke tematiserer at det innenfor disse feltene ikke finnes kontekster med prosedyrer som er fristilte fra makt. Utover det nevnte, problematiseres ikke maktulikhet og interessemotsetninger i og mellom berørte parter i nevneverdig grad i boka, for eksempel mellom barn og foreldre, utvidet familie og individ, fagfolk imellom og mellom ulike brukere og fagfolk. Om en forstår makt ikke bare som struktur, men som en kontekstuell og relasjonell størrelse, vil den ta seg mangslungne uttrykksformer som synes å falle på utsiden av bokas tematisering. Etter vårt syn ville boka stått seg på at forfatterne (i tillegg til hvordan argumentasjoner og forhandlinger kan struktureres) også hadde tilkjennegitt en forståelse av hvilke maktdimensjoner det kan handle om i feltene. Vi savner også en tematisering av hvordan sosialarbeidernes kunnskapssyn får innvirkning på forståelsen av brukermedvirkning. I innledningen til boka er

spørsmålet om kunnskapssyn overordnet behandlet på følgende måte: Mange vil hevde at helse- og sosialarbeidere i sine fagtradisjoner i stor grad har satt klienten og pasienten i sentrum. Samtidig har positivismen hatt innflytelse på helse- og sosialfagenes kunnskapsforståelse med fokus på profesjonene som eksperter, noe som har svekket muligheten for å ivareta brukerne. Dette, at eksperten vet best, også i hvordan makt forstås og brukermedvirkning defineres, skulle vi gjerne hørt mer om ved at artiklene tydeliggjorde poenget. Brukermedvirkning som fenomen er komplekst. Kristin Humerfelts rydding av begreper og tenkning er svært nyttig. Denne artikkelsamlingens fokus er på rammer og rettigheter. Det relasjonelle blir bare til en viss grad berørt, og presenteres som sådan som sidespor fra hovedtematikken. Vår konklusjon er imidlertid at boka er på sitt aller mest interessante når den befinner seg på disse sidesporene. Berit Skorpen og Marit Johansen, barnevernspedagoger og cand.polit i sosialt arbeid, Bachelorstudiet i barnevern, Høgskolen i Oslo Ove Grape, Björn Blom och Roine Johansson (red) Organisation och omvärld Nyinstitutionell analys av människobehandlande organisationer Studentlitteratur, Lund, 2006 De så kallade människobehandlande organisationerna hälso- och sjukvården, skolan, försäkringskassan och socialtjänsten, för att nämna några följer oss från vaggan till graven. Dessa organisationer är i många avseenden motsägelsefulla och kan därför vara svåra att få grepp om. En grupp forskare från institutionen för socialt arbete vid Umeå universitet och Mittuniversitet i Östersund, under redaktionell ledning av Ove Grape, Björn Blom och Roine Johansson, vill introducera nyinstitutionell teori som verktyg för att göra dessa organisationer mer begripliga. Boken vänder sig i första hand till studenter och forskare, men även de som arbetar med organisationsutveckling inom offentlig sektor förväntas ha nytta av den. I det inledande kapitlet Nyinstitutionalism teori med stor potential ger Björn Blom och Ove Grape en bakgrund till bokens uppkomst. Dessa har noterat att organisationsfrågor kommit allt mer i fokus bland studenter och doktorander. Det kan gälla frågor om varför offentliga och frivilliga organisationer tenderar att bli allt mer lika privata organisationer,