Regional planlegging Grep Prosess Verdier Jon P Knudsen, UiA (Takk til Hans Kjetil Lysgård, UiA/Agderforskning, for flere av punktene)
Grep 1: Fra konsensus og videre Konsensus som plan- og ledelsesideal Samlende utad, men: Hvor bærekraftig? (Eks.: SSHF) Hvor langtrekkende? (Omfatter helst det opplagte) Hvor ekskluderende (Utelater temaer underlagt meningsbrytning og de er ofte de mest interessante) Allmektig eller avmektig? Konsensus kan være et sted å starte, men planreisen må ta oss forbi dette punktet I hvilken grad, for hvem og hvor på Agder er konsensusen som presenteres i regionplanen gyldig?
Prosess 1: Demokratidelen Planlegging er politikkutøvelse i praksis Planlegging er demokratiutøvelse på definert arena Det finnes gode alternativer mellom synkronsvømming og boksing All planleggingen bærer ideologi med seg, skjult eller åpen Derfor blir prosessen så viktig: Hvem er aktørene? Hvem deltar? Hvordan skjer medvirkning? Hvilke er maktrelasjonene?
Prosess 2: Noen planmodeller Modeller Rasjonell planlegging Inkrementalistisk planlegging Kommunikativ planlegging Agonistisk planlelegging Borgerrollen Borgere som subjekter for ekspertorientert offentlig adm. (med politisk mandat) Borgere som velorganiserte forhandlingspartnere Borgere søker konsensus som kommunikativt rasjonelle aktører Borgere spiller inn komplementære syn og legitime alternativer
Prosess 3: Veien gjennom makt og avmakt Styringssystemet gjør det ikke lett for oss: Kommunene er for små, i minste fall for ulike Fylkeskommunene ble aldri tunge regioner og sterke planaktører Statlig sektormakt utøves geografiløst Funksjonalitet og politikk spiller ikke sammen Enten vi tenker på dagpendlingsomland eller landsdeler Alternativer: Ta den lokale vending og ta tilbake tunpolitikken som ideal Skylde på staten og vente på bedre tider og den store reformen (eller Godot) Entre arenaen og ta grep i erkjennelse at enn eller annen form for regional samstyring er en farbar vei fram
Verdier 1: Valg av planmodeller innebærer også ideologiske valg Fravær av lokal og regional parlamentarisme gir regional planlegging et annet ideologisk blandingsforhold enn nasjonal politikk og planlegging Regionale særdrag og utfordringer gir anledning til å løfte fram og brytes om disse
Verdier 2: Bakom synger staten Metaideologien i norsk planlegging: Miljø og bærekraft (innenfor rammer som ikke skader viktige norske næringer eller ødelegger økonomien) Men hva om: internasjonal økonomi går av sporet og vi også må tenke innovasjon, innovasjon, innovasjon (som finnene i 1992) de økende økonomiske og sosiale ulikhetene blir så politisk presserende (ut over hva som måtte skje i Spania og Hellas og som forvarsel i Wall Streetbevegelsen) at fordeling og rettferd detter ut av 70-tallsskapet? Regional balanse kommer tilbake som alle tings mål, med nasjonale vedtak om regionale befolkningsmål og opprusting av restriktive verkt. Distriktspolitikk og spedning blir viktigere enn fortetting den store og brå befolkningsveksten tvinger oss til å ruste opp infrastruktur og offentlig service og ta arealplanleggingen og boligpolitikk opp igjen som viktige temaer. Vi skulle få en regionreform som tydeligere kaster ballen over til sterke, folkevalgte regioner Har vi i så fall plan B, C, D, E og F liggende i skuffen, også regionalt?
Grep 2: Veien videre Det finnes ingen praktiske alternativer til regional planlegging tuftet på regionalt initiativ Fordi det politiske styringssystemet ikke har latt seg reformere, er det nødvendig å bringe de funksjonelle størrelsene (subregionene) inn i planprosessene for å speile faktisk økonomisk og sosial samhandling Kunsten å ri to hester samtidig : «Felles mål for Agder» med etterfølgende rådsdannelse viste at enighet gjorde sterk utad, men demonstrerte også konsensuskravets begrensninger Skal vi komme videre nå, må vi våge å gå inn i saker der vi opplever målkonflikter og verdistrid. En planlegging som ikke speiler våre reelle utfordringer og tar uenighet på alvor vil slite med å oppnå legitimitet
Da gjenstår det bare å ta regi