Notat om interkommunalt samarbeid med fokus på 28 i kommuneloven (vertskommunesamarbeid) Innledning: Det finnes i dag 4 hovedtyper interkommunalt samarbeid: Vertskommunesamarbeid (KL 28A K) Samarbeid etter kommunelovens 27 Interkommunale selskaper (IKS) Aksjeselskaper Det var fram til 2016 også mulig med samkommune men denne modellen skal avvikles innen 2020. Grad av politisk styring og selvstendighet kan illustreres av skissen under. Dette notat tar særlig for seg vertskommunesamarbeid. Kort om du ulike samarbeidene: 27 Samarbeid etter 27 var den mest vanlige samarbeidsmodellen før og ble benyttet til å løse store kommunale driftsoppgaver. Etter hvert har disse samarbeidene blitt løst gjennom IKS og aksjeselskaper. I dag brukes 27 mest på følgende områder: regionråd, kontrollutvalg, beredskap og friluftsråd. 27 er i høring til ny kommunelov foreslått erstattet av en egen bestemmelse om regionråd og en ny organisasjonsform kommunale oppgavefellesskap
Interkommunale selskaper (IKS) Loven om interkommunale selskaper (IKS)kom i 1999 og er ment å erstatte mange av de interkommunale forretningsvirksomhetene som var organisert etter kommunelovens 27. Den er først og fremst utformet som en organisasjonsmodell for virksomhet med et visst forretningsmessig preg. Den vesentligste forskjellen mellom et IKS og et aksjeselskap er at deltakerne i et IKS hefter ubegrenset for selskapets forpliktelser. Den øverste myndighet i et IKS er representantskapet. Kommunestyret har instruksjonsrett overfor sine representanter i representantskapet. Ett viktig styringsdokument i IKS selskaper er selskapsavtalen. Aksjeselskap (AS) Aksjeselskap reguleres av aksjeloven og er først og fremst beregnet på virksomhet som har egne inntekter og driver næringsvirksomhet. Eierne hefter i ett AS kun for aksjekapitalen. Kommune står fritt i å danne aksjeselskap selv eller med andre kommuner, fylkeskommuner og private. 28 Vertskommune Jeg er bedt av arbeidsgruppa som ser på regional organisering om å gi en nærmer vurdering av vertskommunesamarbeid med eller uten nemnd. Jeg har derfor tillatt meg å gjøre en konklusjon på dette området. I 2007 fikk kommunene en ny mulighet til å samarbeide om lovpålagte oppgaver og tjenesteyting som innebærer mer eller mindre grad av myndighetsutøvelse. Det ble åpnet for interkommunalt samarbeid om store velferdsoppgaver. Det finnes to varianter av vertskommune samarbeid: Administrativt vertskommune 28b Vertskommune med felles folkevalgt nemnd 28c
I forbindelse med utarbeidelse av ny kommunelov ble det henvist til en undersøkelse om interkommunalt samarbeid.(iris 2013) Her går det fram at det er etablert ca. 120 administrative vertskommunesamarbeid og ca. 10 vertskommunesamarbeid med felles nemd. Det er grunn til å tro at antall vertskommunesamarbeid har økt fra 2013. De to modellene som finnes for vertskommunesamarbeid har en viktig forskjell. 28b uten felles folkevalgt nemd kan saker av prinsipiell betydning ikke delegeres til vertskommunen. Ved 28c med felles folkevalgt nemd kan også saker av prinsipiell betydning delegeres til den folkevalgte nemda som eventuelt delegerer videre til administrasjonssjefen i vertskommune. Hva er så saker av prinsipiell karakter? I følge kommuneloven 23 kan kommunestyret velge å delegere enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning. Det er altså kommunens delegasjonsreglement som avgjør hva som er av prinsipiell karakter eller ikke. Dette kan være ulikt fra kommune til kommune. Ved opprettelse av vertskommunesamarbeid må en vurdere om kommunestyret ønsker å delegere saker av ikke prinsipiell karakter til rådmannen eller til en felles folkevalgt nemnd. Jeg mener kommunestyret må være klare i sitt eget delegeringsreglement der en klargjør hva som er politikk og hva som er administrasjon. Om kommuner som velger å opprette felles folkevalgt nemnd etter har ulike meninger om hva som er politikk og administrasjon vil dette måtte avklares i forhold til den felle folkevalgte nemda. Det er som sagt ikke mange vertskommunesamarbeid med felles folkevalgt nemnd og det finne lite forskning på området, men Værnesregionen har hatt vertskommune med felles folkevalgt nemd og Norsk senter for bygdeforskning har foretatt en følgeevaluering av Værnesregionens bruk av styringsløsningen vertskommune med felles folkevalgt nemnd. Heler rapporten finner du her
I rapporten påpekes det bl.a. at det er betydelig styringsmessige utfordringer både med administrativt vertskommunesamarbeid og vertskommunesamarbeid med politisk nemnd. Når det gjelder politisk nemnd påpekes det at nemnda ikke får tilstrekkelig legitimitet og ansvar. Det kan oppfattes som om nemnda blir en orienteringssakene mer enn en beslutningsarena. Konklusjon: Ut fra den kunnskapen en har om regionen Valdres og det interkommunale samarbeidet som eksisterer i dag synes det som unaturlig å opprette en politisk nemnd på enkeltområder av interkommunale samarbeid. Det avgjørende vil være hva en ønsker å delegere og hva en ønsker politisk behandling av. Bruk av politisk nemnd i vertskommunesamarbeid kan være fornuftig, men da må en etter min mening samle større fagkretser slik som skole, eldreomsorg, barn og unge osv. for så å opprette en nemnd for hver av disse. Behovet for politisk nemnd er etter min oppfatning størst der det skal fattes politiske vedtak og som ikke skal behandles videre i formannskap og kommunestyre. Dette forutsetter delegering fra kommunestyret til felles folkevalgt nemnd. Om en oppretter felles folkevalgt nemnd er det avgjørende at kommunestyrene delegerer tilstrekkelig med myndighet til denne nemnda som i sin tur kan delegere videre til administrasjonssjefen i vertskommunen Ved oppretter interkommunalt samarbeid uten politisk nemnd bør det i avtalen komme klart fram at «eierne» skal gis orienteringer om driften slik t policy avklaringer og eventuelle behov for å justere avtalen kommer fram for eierne. Dette krever en helhetlig gjennomgang av disse områdene og en vilje fra kommunene om å drive disse tjenestene sammen. Om en velger å «bare» samarbeide om enkeltområder som barnevern, ppt osv. vil en like god politisk styring kunne oppnås gjennom gode bilaterale avtaler mellom kommunestyret i vertskommunen og kommunestyret i samarbeidskommunen. Denne modellen er også en enklere modell å forholde seg både administrativt og politisk.