Eksamen i mediekritikk, våren 2011 Kandidat nummer 2 May 4, 2011
Internett har vært og er en av de raskest voksende medium. Det hele startet som et nettverk for akademia. I senere tid har det blitt et massemedium hele befolkningen anvender som informasjonskilde og underholdningsmedium. Hvordan påvirkes innhold av eiere og annonsørene på Internett? Og hvordan kan vi opprettholde en kritisk og etisk presse i en verden hvor nye media stadig dukker opp? Internett har mange mektige aktører, og den økonomiske gevinsten Internett kan gi trekker til seg mange store kommersielle selskap. Disse selskapene har ofte mange bein i andre virksomheter enn media selv. På denne måten får man fort en eierskap konsentrasjon som kan påvirke redaksjonelt innhold. I Norge finnes det mange mediekonsern som har interesser i andre virksomheter. Et eksempel er Orkla som produserer mat, drikke, vaskemidler og mer. Eiere skal ikke påvirke det redaksjonelle innholdet og den daglige driften, men gjennom annonsekjøp eller ved å selv være kilder kan de påvirke dagens agenda[10]. Det kommersielle markedet er avhengig av annonsører for å kunne drive sin virksomhet. Mediaselskapene vil tjene mest mulig penger på salg av annonser. Det kan føre til noe av innhold blir valgt bort til fordel for noe som gir økt fortjeneste. Denne avhengigheten gir annonsørene stor makt i medienes valg av nyheter og innhold. I de kommersielle mediene - aviser, TV, radio og Internett - er det den inntektsgivende reklamen som er viktigst; ikke programinnholdet imellom reklamen. Poenget er å holde på så mange brukere som mulig for å få en bred annonse dekning. Men media har en viss kontroll på annonse markedet, igjennom grenser for markedsføring som er satt fra styresmaktene[3]. Noen former for reklame er ulovlig, for eksempel for alkohol og tobakk. Reklame skal heller ikke være kjønnsdiskriminerende eller villedende. Her er det reklamebyråene som har 1
ansvar for at dette blir opprettholdt. Mediene har også en rett til å avvise annonser som ikke står i stil med deres egne retningslinjer[10]. Internett er en åpen kanal hvor brukerne har stor valg frihet. Det er også enkelt for brukere å publisere selv til nettet. I de tradisjonelle mediene får brukerne innhold presentert uten å kunne velge. På Internett styrer brukerne helt og holdent selv hvilken informasjon som er interessant der og da. Brukerne får derfor en form for makt over mediene. Brukerne kan enklere bestemme hvilke nyheter som er aktuelle for dem selv og ikke motsatt. Når brukeren får denne makten, kan Internett virke demokratiserende[10]. Et problem for demokratisering er at mange av sosiale mediene styres av de samme tradisjonelle mediene. Blink.no og Nettby.no var gode eksempler på dette. Disse eides av Dagbladet og VG. Idag er disse to nettsamfunnene lagt ned[2][5]. I etterkant av Googles oppkjøp av YouTube i 2006, ble alle de store musikkselskapene Universal Music Group, CBS Corp. og Sony BMG Music Entertainment med på en avtale om distribusjon av innhold til YouTube[9]. Her ser vi et konsentrasjon av interesser som styrer brukernes valgmuligheter. Selv om det meste av YouTube sitt innhold er generert av brukerne, får de kommersielle selskapene en stor del av distibusjonskontrollen over et av de største sosiale nettsamfunn. Som bruker øker Internett potensialet for å gi tilbakemeldinger til mediet. Selv om vi ser en økende kommersialisering av Internett, ser vi at Internett har et demokratisk potensiale. En økende bruk av for eksempel blogger og sosiale medier som et alternativ til tradisjonelle medier i land med en sensurert presse, kan øke demokratisering[10]. Et nylig eksempel er demonstrasjonene i Egypt som felte Mubaraks mangeårige regime[1]. Den engelske journalisten Hannen Swaffer sa, Pressefrihet i Storbritannia er retten til å formidle eierne sine fordommer, dersom ikke annonsørene protesterer [10]. Dette gjelder like mye Internet som de tradisjonelle medi- 2
ene. Synspunktet viser tydelig hvordan journalister må ta hensyn til eiere og annonsører. Det viser også hvordan media på mange felt blir styrt av andre enn pressen. Selv om pressen har etiske regler og retningslinjer, må de noen ganger vike plass for eiere og annonsørers interesser før pressefriheten. Mange av medieselskapene er privat eid. Valgene rundt produksjonen vil derfor være tatt av en gruppe som er en minoritet av samfunnet. Avgjørelsene vil ofte være til fordel for eierne. Selv om mange av avgjørelsene må følge etterspørselen fra publikum, blir eierne også påvirket av andre faktorer som industrien og profitt[11]. Internett i seg selv er ikke et massemedium. Det er WWW eller World Wide Web som gir grunnlaget for det såkalte massemedium[10]. Bruken av nye medier øker hver eneste dag. Politikere, kjendiser, lærere, samfunnsvitere og flere andre grupper bruker de nye mediene flittig. I en artikkel i Aftenposten sies det at journalister bruker kvitter for rask kildeinformasjon[6]. Politikere kvittrer seg til overskrifter. Spørmålet blir om dette gir nok informasjon til å lage en sak? Klart journalistene vil selvfølgelig følge opp kvittrene med en forespørsel eller annen kildekritikk. For publikum er det vanskelig å vite om det blir gjort. Dette kan fort føre til et annet bilde av hva som egentlig var intensjonen med informasjonen. At sosiale medier er blitt viktig for de politiske partiene er ikke nytt. I valgkampen i 2009 nådde AP ut til 500.000 velgere ved hjelp av sosiale medier[6]. Statsminister Stoltenberg snakket med folk når han satt askefast på flyplassen under vulkanutbruddet på Island[8]. Journalistene og redaktørene har fått større utfordringer når de skal føre en kritisk og engasjerende presse. De må hele tiden følge med på de nye mediene for å få med seg hva som kan være interessant for publikum. Ifølge akademiker, forfatter og litteratur-kritiker Raymond Williams, er nye og komplekse kommunikative verktøy og forhold nødvendig for produksjon. Og disse nye produksjonsmidlene kan virke som verktøy for produksjon [11]. I 3
dagens mediesamfunn kan vi se på dette som de nye mediene. De sosiale mediene var avgjørende i flere aktuelle hendelser. I Egypt var de nye mediene, blogger, Facebook og Twitter avgjørende. De hjalp iallefall til men vant ikke revolusjonen alene[4]. Styresmaktene kan ikke ifølge lovverket regulere innhold i media. I grunnloven er det en formulering om trykkefrihet og forbud mot forhåndssensur. Redaktørene har det fulle ansvar for hva som publiseres. Men igjennom lovverk kan styresmaktene regulere noen typer stoff; både for å verne staten, verne grupper i samfunnet og for å verne om privatlivets fred. I Norge har vi ikke en egen presselov som i mange andre land. Det kreves ifølge noen paragrafer i straffeloven som krever at pressen skal ha en ansvarlig redaktør[10]. Pressen har også egne etiske regler eller såkalte plakater de skal følge. Redaktør-plakaten og vær-varsom plakaten er to viktige regel sett som pressen har gitt seg selv[7]. Mediene i Norge får pressestøtte. Dette er for å sikre et mangfold av valgmuligheter ut til publikum. Alle får da mulighet til å slipper til. En situasjon der en eier får kontroll, kan fort bli en fare for demokratiet. Mange uavhengige aviser gir oss en variert presse[10]. Så hvordan kan vi opprettholde en kritisk og etisk presse i en verden hvor nye media stadig dukker opp. Som den fjerde statsmakt har mediene et viktig ansvar for å opprettholde demokratiet. Derfor må vi fortsette og kanskje også øke tilskuddordningene. Da kan det bli færre aktører som er avhengig av kommersiell annonse støtte. Nye medier idag lever ved siden av godt etablerte medier og utfylle hverandre. Dette gir pressen en mulighet til å følge for eksempel politikere tett i en valgkamp eller følge med på hva som skjer i krigsherjede land. Om de etiske retningslinjene, statlig lovgivning og pressestøtten er nok til at vi kan ha en kritisk presse vet jeg ikke. Men de er iallefall der for å hjelpe 4
til. Annonsører og eieres innflytelse på mediene er på mange måter et av de største problemene for en kritisk og redaksjonell presse. Det kan diskuteres om de etiske reglene er nok som motvekt til annonsører og eieres intensjoner. De sosiale mediene er ikke lenger bare hjemmesider på Internett. Idag er de viktige samfunn hvor mennesker kan utfolde seg ganske fritt, og de vil sikkert utvikle seg videre. Det vil komme nye tjenester, mens andre vil miste sin popularitet. Hyppig bruk av sosiale media/annen Internettrafikk kan gi publikum større forståelse og interesse til å gå dypere inn i sakene. Økende bidrag til godt innhold fra akademikere er av stor betydning. Det vil antagelig øke i fremtiden. Med utvidet forståelse vil publikum øve press på redaktører og journalister. På den måten bidrar de til etisk og kritisk presse. Det er ikke umulig at de nye mediene kan gjøre publikum til den femte statsmakt. 5
Bibliography [1] Marius Arnesen. Mørke internettskyer over egypt. Webside: "http: //nrkbeta.no/2011/01/28/moerke-internettskyer-over-egypt/", 28.01 2011. [2] Dagbladet.no. Blink.no. Webside: http://blink.dagbladet.no/ index.php5. [3] Forbrukerrådet. Markedsføringsloven. Webside: "http:// forbrukerportalen.no/lov/markedsforingsloven", 06.06 2002. [4] Sam Gustin. Social media sparked, accelerated egypt s revolutionary fire. Webside: "http://www.wired.com/epicenter/2011/02/ egypts-revolutionary-fire/", 02.11 2011. [5] Fredrik Kristiansen. Nettby stengte dørene søndag 19.12.2010. Webside: "http://www.nettby.no/". [6] Christiane Jordheim Larsen. Twitrer seg til overskrifter. Webside: "http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4110148. ece", 03.05 2011. [7] Medietilsynet. Vær varsom-plakaten. Webside: "http://www. medietilsynet.no/no/tema/presse/var-varsom-plakaten/", 20.05.2008. [8] NRK Nyheter. Ipad-bruk skapte oppmerksomhet. Webside: "http: //www.nrk.no/nyheter/norge/1.7087641", 20.04 2010. 6
[9] The Associated Press. Google buys youtube for 1.65 billion. Webside: "http://www.msnbc.msn.com/id/15196982/ns/business-us_ business/", 10.10 2006. [10] Ture Schwebs and Helge Østbye. Media i samfunnet. Det Norske Samlaget, 5 edition, 2007. [11] Raymond Williams. Culture and materialism. Verso, 2005. 7