Demokrati og monopol i et medieperspektiv

Transkript

1 Demokrati og monopol i et medieperspektiv Eirik Gerhard Skogh March 18, 2011 I Norge er det den sosialdemokratiske tradisjonen som står sterkest. Det er en styreform der folket har storparten av den avgjørende makt. Vi kaller det et folkestyre. I Norges sosialdemokratiske tankegang legges det stor vekt på de offentlige ordningene som for eksempel en godt fungerende velferdsstat, transport eller posttjenester. Alt dette finansieres igjennom skatteordninger som staten innkrever for sine tjenester til befolkningen. Et viktig mål er mangfold av medievirksomheter. I Norge støttes media med pressestøtten og momsfritaket. Det er for å kunne opprettholde gode vilkår for medievirksomhetene. Momsfritaket er en ordning hvor det ikke er noen utbetalinger, men heller gir medievirksomhetene økonomiske fordeler. Den direkte støtten styres av statlige tilskuddsordninger som betales direkte til medievirksomhetene[7]. NRK er den medievirksomheten som mottar de største offentlige tilskuddene i Norge. Befolkningen må betale lisens- altså en pålagt avgift på fjernsynsmottakere. NRK er et statseid selskap som drives under spesielle vilkår som allmennkringkaster 1. Pressestøtten er den nest største direkte 1 NRK har ikke konsesjon på samme måte som de private aktørene, men har som statlig mediebedrift et eget sett regler som er satt av de politiske myndigheter å forholde seg til[1] 1

2 tilskuddsordningen etter NRK sin lisensinnkrevning. 90 prosent av pressestøtten tildeles rundt 140 papiraviser[3]. Denne formen for støtte ble først delt ut i 1969 for å forebygge nedleggelse av aviser. Idag gis tilskuddet til lokalaviser, riksdekkende aviser, nr.2 aviser i mellomstore byer og aviser med små opplag[3]. Fra 1933 til først på 1980-tallet var NRK alene om å drive kringkasting i Norge. Ingen andre hadde lov verken til å lage radio eller fjernsyn[2]. Vi ser ofte på media som en som ivaretar folkets interesser og har en aktiv rolle for å ivareta demokratiet og samfunnets interesser generelt. Igjennom selvpålagte etiske regler skal pressen opprettholde etisk og kritisk journalistikk. Dette er ifølge selvpålagte lover og regler i form av Vær varsom-plakaten, Redaktør-plakaten og Tekstreklameplakaten. Det finnes også flere råd som skal sikre kritisk og solid journalistikk som Pressens Faglige Utvalg og Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse 2,3,4. Alle medievirksomheter er bedrifter med ansatte på lik linje som andre bedrifter. Det er eierforhold og aksjonærer. Mediebedriftenes hovedmål er å tjene penger til eierne. Inntektene varierer fra medium til medium og mellom bedrift til bedrift innenfor hvert medium. All form for finansiering fører med seg et ansvar til publikum, eiere, annonsører og styresmaktene. 2 Vær varsom-plakaten - Det etiske grunnlaget for arbeidet i norsk presse (trykt presse, nettpublikasjoner og radio og tv) er de etiske retningslinjene som er formulert i Vær varsom plakaten[4]. 3 Redaktørplakaten - En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet[8]. 4 Tekstreklameplakaten - Tekstreklameplakaten er et regelverk i tillegg til Vær Varsom-plakaten. Reglene om tekstreklame og sponsing gjelder som etiske retningslinjer og legges til grunn for klagebehandling i Pressens Faglige Utvalg. Alle medlemmer av Norsk Presseforbunds grunnorganisasjoner plikter å arbeide etter disse regler, uavhengig av om publisering skjer på papir, nett, TV, radio, mobil eller andre plattformer.[6] 2

3 En modell for relasjonene mellom media og andre aktører kan fremstilles som en byttehandel mellom media, kilder og journalister med formål om å spre informasjonen i media. Det forventes en form for avkastning[7]. Før i tiden var det vanlig at eieren av aviser og bokforlag var delaktig i den daglige driften. Idag er det vanlig med et styre som representerer aksjonærene. Da har ikke eierne direkte kontakt med virksomheten. Noen selskap er eid av familier som for eksempel Aschehoug forlag. Tidligere ble for eksempel Sunnmørsposten eid av familien Flem[7]. Idag eies Sunnmørsposten av mediebedriften Polaris Media. For noen typer bedrifter er det kostnadsbesparende å holde de fleste ledd under ett tak. Dette forekommer ofte med avisbedrifter. Her har man journalister, logistikk, avisbud, produksjon og abonnementavdelingene samlet. I bokbransjen er det annerledes. Her er ikke forfatteren tilstede på forlagshuset, men skriver kontrakt for hver bok han eller hun skal skrive. Trykking skjer ofte hos selvstendige bedrifter. Det er to grossistledd med forlagssentralen og Sentraldistribusjonen. Tidligere produserte NRK det meste av alle Norskproduserte programmer selv, samtidig som de eide sendenettet[7]. TV2 skulle bruke de uavhengige produksjonsselskaper til det meste av det norskproduserte materialet de ga ut. Dette førte til at de som oftest brukte produksjonsselskaper som TV2- eierne Egmont og Schibsted eier. Disse selskapene er Rubicon og Nordisk film[7]. Med sensur kan styresmaktene/de offentlige myndighetene forme media. Sensur betyr at informasjon holdes borte fra allmennheten. Det kan være politienheten eller spesielle sensurinstanser som godkjenner informasjon før det offentliggjøres. Men i de fleste liberale demokrati har man avskaffet 3

4 generell sensur. Et problem for allmennheten kan være selvsensur. Media gjør egne vurderinger av hva som skal komme ut, men kilder har alltid rett på beskyttelse. NRK som får mye støtte fra staten kan ha problemer med eierforhold. Spesielt i monopoltiden ble NRK behandlet som en proaktiv aktør, som selv kunne påvirke den politiske og kulturelle offentligheten.[7][5]. Under andre verdenskrig var det vanlig med sensur fra statsmaktene. Meldinger til fronten ble så godt som alltid sensurert. I Storbritannia var det ikke formell sensur i avisene, men det fantes et forbud mot å publisere innhold som kunne hjelpe fienden[7]. I alle samfunn driver staten en eller annen form for regulering av media. En av media sine viktigste oppgaver er å kontrollere andre organ som staten og næringslivet. Mange oppfatter media som en fjerde statsmakt. Staten kan ikke regulere hva media skal publisere av innhold. I krisesituasjoner derimot har staten stor innflytelse, da vil de komme med informasjon på NRK, Radio eller annen riksdekkende media. Ytringsfriheten bidrar til at det skal være vanskelig for staten å forby eller sensurere innhold. Det har vært diskusjon om hvor grensene går for hva media kan diskutere, som for eksempel rase eller kjønnsdiskriminerende ytringer. For hard regulering kan gjøre at media mister sin rolle som den fjerde statsmakt. Kringkastingsloven gjør det ulovlig for for eksempel kulturministeren/staten å regulere enkeltprogrammer i NRK. Denne loven regulerer all media fra kringkasting, film, video til presse og Internett[7]. 4

5 Som jeg har nevnt tidligere betyr demokrati at folket skal ha innflytelse på sosiale forhold og offentlige tjenester. I Norge har vi et mangfold av valgmuligheter når det gjelder tjenester media tilbyr. Det tidligere monopolet NRK hadde på kringkasting, finnes ikke lenger. Det gjør det lettere for forbrukere å kunne velge fritt. Det er viktig at pressen eller media får opprettholde ytringsfriheten slik at vi får en kritisk journalistikk. Samtidig er det viktig å opprettholde den troen vi har til media idag. Det er derfor viktig å ha de etiske reglene i Vær varsom-plakaten, Redaktør-plakaten og Tekstreklameplakaten. Når det gjelder media og monopol må eierforhold tas med i betraktning. Idag går medieselskap inn i hva vi kan kalle multimediaselskap. Om vi tar Schibsted som eksempel eier de aviser, bokforlag og filmdistribusjonsselskap. Denne typen av konsentrasjon kan skape problemer for konkurranse, både på og mot publikum generelt. Når eierne får stor makt, kan dette bli et problem for demokratiet. Da kan det bli skjulte agendaer som igjen kan true ytringsfriheten. Bibliography [1] Jan Annar Fordal. Hva er allmennkringkasting?, [2] Jan Annar Fordal. Nrks historie, [3] Medietilsynet. Økonomien i norske medier , [4] Medietilsynet. Vær varsom-plakaten, [5] Hallvard Moe. Digitaliseringen av fjernsyn og allmennkringkastningens skjebne. Technical Report 54, Institutt for medievitenskap,

6 [6] Norsk Presseforbund. Tekstreklameplakaten, [7] Ture Schwebs and Helge Østbye. Media i samfunnet. Det Norske Samlaget, 5 edition, [8] Pressens Faglige Utvalg. Redaktørplakaten,