Skjøtselsplan for Hanekammen naturbeitemark, Steigen kommune, Nordland fylke

Nord-Norge Skjøtselsplan for Hanekammen naturbeitemark, Steigen kommune, Nordland fylke FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Miljøfaglig Utredning AS, 2016 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Pål Alvereng OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Nordland LITTERATUR-REFERANSE: Alvereng, P. & Gaarder, G. 2016. Skjøtselsplan for Hanekammen naturbeitemark, Steigen kommune, Nordland fylke. Miljøfaglig Utredning notat 2016-N33. ISBN 978-82-8138-841-3

A. Generell del Naturbeitemark Fra faktaark for Naturbeitemark (Bratli 2014). Naturbeitemark er en artsrik naturtype med høy andel habitatspesialister. Naturtypen er vidt utbredt, men artsrik, ugjødslet beitemark i god hevd er gått tilbake som følge av endringer i landbruket. Gjengroing etter opphør av bruk eller intensivert drift med gjødsling og pløying, har redusert arealet. Typen er også utsatt for nedbygging. På bakgrunn av dette er naturtypen som helhet vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for naturtyper 2011. Naturbeitemark har høy andel rødlistearter i ulike organismegrupper, særlig karplanter, beitemarksopp og insekter. Mange arter har hovedtyngden av sine forekomster innenfor denne naturtypen. Utbredelse Naturbeitemark er vidt utbredt over hele Norge fra kysten til innlandet og i alle biogeografiske soner fra boreonemoral til lavalpin sone og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental seksjon. I dag er typen vanligst i regioner med mye husdyrhold, for eksempel øvre dalstrøk på Østlandet, på Vestlandet, i Trøndelag og på Nordlandskysten. Naturfaglig beskrivelse Naturbeitemark er lysåpen grasmark med langvarig hevd i form av husdyrbeite, både sau, geit, storfe og hest. Utseendemessig karakteriseres typen av lavvokst vegetasjon dominert av urter og gras. Trær og busker forekommer spredt, til forskjell fra slåttemark der disse mangler. Marka er gjerne mer ujevn enn i slåttemark. Steiner, grunnlendte partier og bergknauser er også nokså vanlig. Typisk for beitemark er dominans av beite- og tråkkresistente gras og arter som ikke spises fordi de er giftige, tornete, smaker vondt eller inneholder mye silikat. Naturbeitemark har få nitrofile arter, men spredt kan noe næringskrevende og tråkktolerante arter forekomme. Karakteristisk er også forekomsten av beitemarksopp om høsten. Det er stor variasjon i artssammensetningen og miljøforhold i naturbeitemark. Et fellestrekk er at variasjonen både skyldes økokliner som også er viktige på naturmark, og langvarig hevd. Naturbeitemark er semi-naturlig natur, oftest oppstått fra skogsmark som gjennom lang tid med ekstensivt beite har utviklet egenskaper som skiller den fra det natursystemet den ble utviklet fra, uten at markstruktur, hydrologi eller andre basale egenskaper har blitt vesentlig endret. Beitetrykk, husdyrslag og tidspunktet for beite er faktorer av betydning. Tidspunkt på året og varighet av beitet er også faktorer som påvirker vegetasjonen. Det er viktig med avpasset antall beitedyr, da overbeite reduserer artsmangfoldet og for lite beite gir gjengroing. Til forskjell fra kulturbeite er naturbeitemark ikke pløyd og tilsådd, og ikke eller i bare liten grad gjødslet. Kalkinnhold og jordfuktighet er viktige årsaker til variasjonen i artssammensetningen. Karplantemangfoldet er størst i naturbeitemark på kalkrik grunn i lavlandet, der særlig kalktørrenger har et høyt artsmangfold. Det samme gjelder tørrbakker i dalstrøk på Østlandet. Viktige naturbeitemarker for sopp ser ut til å følge et litt annet mønster, da artsrike beiter med høy forekomst av rødlistede sopparter kan forekomme både på kalkrik og kalkfattig grunn, og gjerne i friskere enger. Lang beitehistorie antas å være gunstig. Det er stor regional variasjon fra kyst til innland, fra lavland til fjell og fra sør til nord. Artsinnhold Naturbeitemark er en meget artsrik naturtype karakterisert av mange rødlistede arter av insekter, karplanter og sopp. Av særlig betydning er naturtypen for beitemarksopp og blant disse er 94 arter rødlistet, først og fremst vokssopp, rødsporer, jordtunger og køllesopp. Også for en lang rekke karplanter og insekter er naturtypen viktig. Rundt 85 rødlistede karplanter er knyttet til typen. De mest sjeldne finnes bare på et fåtall steder, mens andre er mer vidt utbredt, men har gått tilbake i lavlandet. Et særpreg i tørr, varm og sandig beitemark er forekomst av møkkbiller,

en artsgruppe som har gått sterkt tilbake i seinere tid. En rekke insekter og andre invertebrater er også knyttet til typen, hvorav flere er rødlistede. Naturbeitemark inngår i forskjellige landskapstyper, fra vidstrakte seterlandskap, småskala kystlandskap, åpne jordbrukslandsskap og småskala kulturlandskap i dalstrøk- og skogstrøk. Ofte forekommer typen som små restarealer og kanter i intensivt drevet jordbrukslandskap. Ved kysten veksler beitemark ofte med andre åpne naturtyper i finskala mosaikkartet mønster. I dalstrøk finner en gjerne artsrik beitemark i kanter mellom fulldyrka mark og hagemark eller skog. Kantsonene har ofte vært uten hevd over lengre tid, men skal kartlegges som beitemarkskant så lenge de fortsatt har preg av semi-naturlig eng. Naturbeitemark har ofte innslag av bergknauser og tresatte partier. Påvirkning, bruk Ulike husdyrslag beiter på ulikt vis. Sau beiter for eksempel mer selektivt enn storfe. Sambeite er derfor som regel positivt. Beite er en nødvendig forutsetning for at naturtypens verdier skal opprettholdes. Beite tilpasset naturgrunnlaget er viktig. For lite beitetrykk medfører gjengroing, mens for sterkt beite medfører slitasje og tråkkskader. De viktigste negative påvirkningsfaktorene i naturbeitemark er gjengroing og intensivert bruk. Tidligere var husdyrhold vanlig over hele landet og typen har gått sterkt tilbake som følge av opphør av beite med påfølgende gjengroing. I sentrale jordbruksstrøk er omlegging til mer intensiv drift med gjødsling, sprøyting og oppdyrking til kornproduksjon og kunsteng typisk. I tillegg er typen utsatt for nedbygging. Tilplanting av gamle beitemarker er også et problem, ved at det reduserer forekomster av naturtypen. Det samme er spredning og etablering av fremmede arter og andre problemarter, ved at disse fortrenger de typiske beitemarksartene, og over tid bidrar til å ødelegge forekomster av naturtypen. Tilførsel av nitrogen både fra langtransportert luftforurensing og fra lokale kilder fører særlig i sørlige deler av landet til eutrofiering. Råd om skjøtsel og hensyn Skjøtsel skal opprettholdes, eller igangsettes i lokaliteter som kan restaureres og der det er dokumentert høye naturverdier. Det bør gjøres en vurdering av hvordan lokaliteten opprinnelig har vært skjøttet. For lokaliteter som opplagt og relativt nylig har vært slåttemark, og der det vurderes som mulig å tilbakeføre lokaliteten til slåttemark skal dette anmerkes. I de fleste tilfeller er beiteregimet tilpasset den enkelte lokalitet. Det bør utarbeides planer for skjøtsel i viktige lokaliteter der grunneier/driver involveres. Typiske tiltak vil være å tilpasse dyreantall, husdyrslag og tidspunkt for beite avhengig av vegetasjonen på stedet. Både husdyrslag, antall dyr og beitetidspunkt er viktig å vurdere i beitemark. For eksempel kan det være aktuelt å holde sau unna lokaliteter med sjeldne orkideer som svartkurle, og det kan være aktuelt å avgrense beiteperioden til vår-forsommer eller høst. Gjødsling må unngås og manuell rydding av ungskog og kratt foretas etter behov, og slik at marka holdes åpen. Rydding bør foretas gradvis, da for rask åpning av marka både kan medføre erosjon i bratt terreng og åpne opp for uønskede arter. Tilleggsforing bør unngås, da dette både medfører tråkkskader, oppgjødsling og innførsel av uønskede arter. Saltstein må unngås. Fremmede arter bør fjernes og slitasje og andre negative påvirkninger bør begrenses i sårbare lokaliteter. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: http://www.miljødirektoratet.no/no/publikasjoner/publikasjoner-fra-dirnat/annet/skjotselsboka/ Litteratur Bratli, H. 2014. Naturbeitemark. Utkast til faktaark pr. 30.04.2014.

B. Spesiell del: SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten Hanekammen Kommune Steigen Områdenr. ID i Naturbase BN00015760 Registrert i felt av: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning AS Dato: 06.08.2015 Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige) Often, A. et al. 2003. Rapport fra registeringer i kulturlandskap i Nordland 1992-95. Redigert av Fylkesmannen i Nordland 2003. Fylkesmannen i Nordland. 141s. Arnesen, G. 2001. Botaniske verneverdiar i Steigen kommune. Rapport til Steigen kommune. upubl. Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Krovoll, A. 1984. Undersøkelser av rik løvskog i Nordland, nordlige del. Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Rapport Botanisk Serie 1984-1. Gaarder, G. & Alvereng, P. 2016. Kulturmark i Vestvågøy og Steigen kommuner. Kartlegging av verdifulle naturtyper i 2015. Miljøfaglig Utredning rapport 2016-4. 41 s. + vedlegg. Hovednaturtype: % andel Naturbeitemark 80 Utforminger: % andel Lågurtbeiteeng (MD2015) 80 Tilleggsnaturtyper: Nakent berg og rasmark 20 Verdi (A, B, C): Svært viktig - A Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) For nakent berg og rasmark er det snakk om flere ulike grunntyper etter NiN2.0. Dette ble ikke sjekket nærmere i felt, men trolig er det noe kalkrike grunntyper som dominerer i begge tilfeller. Lillagrå rødspore (NT) fra lokaliteten. Foto: Pål Alvereng Fiolett rødspore (NT) fra lokaliteten. Foto: Geir Gaarder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Ingen. Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m X God Slått Torvtekt 20 50 m Svak X Beite X Brenning X 50-100 m Ingen Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving

OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) INNLEDNING En beskrivelse ble utarbeidet av Pål Alvereng, Miljøfaglig Utredning 25.11.2015, basert på eget feltarbeid 06.08.2015, sammen med Geir Gaarder. Kartleggingen ble gjort på oppdrag fra Fylkesmannen i Nordland, i forbindelse med kvalitetssikring av naturtyper i kulturmark i Steigen kommune. Området er tidligere registrert i Naturbase (BN00015760), med grunnlag i Arnesen (2001), Krovoll (1984) og Often (2003). Lokaliteten har også vært besøkt av andre fagfolk opp gjennom tidene. Beskrivelsen er oppdatert 02.11.2016 av Pål Alvereng, basert på supplerende feltarbeid 18.07.2016 sammen med Geir Gaarder og beitebruker Per Harald Danielsen. Siste undersøkelse ble gjort på oppdrag fra Fylkesmannen i Nordland, for å utarbeide skjøtselsplan for området. Rødlistestatus for arter følger rødlista fra 2015. Verdsetting er på grunnlag av faktaark for naturbeitemark fra høsten 2014. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG Lokaliteten ligger i ei bratt, sørvendt li med tynt vegetasjonsdekke og er relativt mye utsatt for utrasing og steinsprang. Klimaet er trolig spesielt gunstig her, og både innenfor og i nærområdet til lokaliteten har flere varmekjære arter nordlige utpostforekomster. Berggrunnen består i hovedsak av glimmergneis samt litt hornblendegabbro og amfibolitt i nedre del, og må betegnes som noe kalkrik. Den ser ut til å inneholde en del biotitt som forvitrer noe lettere enn vanlig gneis og gir litt ekstra grunnlag for frodig plantevekst. NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER Det er for en stor del snakk om veldrenert lågurtbeiteeng, noen steder nokså tørkeutsatt og andre steder med litt mer jevnlig vannsig. Ut fra floraen så bør den trolig betegnes som nokså til klart kalkrik,. Raspåvirkningen er såpass omfattende at det flere steder er overganger mot rasmark. I tillegg finnes noe bergvegger og steinblokker, også disse av nokså kalkrik karakter. ARTSMANGFOLD Lia er dominert av grasarter, først og fremst dunhavre, sølvbunke og rødsvingel. Interessante arter som ble funnet i 2015 var gjeldkarve, rødknapp, bitterbergknapp, småbergknapp, bergskrinneblom, sandarve, vill-lin, gulmaure, bakkesøte (NT), bergveronika, tveskjeggveronika, villløk, bergrørkvein og fuglestarr. Den vestre beitebakken er mye mere tørkepreget. Her dominerer rødknapp og gjeldkarve i stedet for grasarter. Andre interessante arter er bergskrinneblom, villin, bergveronika, prestekrage, villøk og fuglestarr. Her vokser lodnebregne, marinøkkel, fjellsmelle (store tuer), rødsildre, gulsildre, tuesildre, rundbelg, setermjelt, engfiol og rødflangre. I den urterike bjørkeskogen rett nedenfor rasmarka er hassel vanlig (arten står her på sin absolutt nordgrense i Norge). Her vokser det også mye skogvikke. Under befaringen i 2015 ble det påvist flere arter av beitemarksopp, deriblant fiolett rødspore (NT), lillagrå rødspore (NT), ravnerødspore (NT), mørktannet rødspore og spiss vokssopp. Potensialet for flere arter beitemarksopp er høyt, også rødlistearter. I tillegg bør en forvente en rik insektfauna her. BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING Den østre beitebakken synes å være gammel slåttemark men med noe terrassering av sauetråkk. Liene har vært brent for å få bort einerkratt og holde dem åpne for beiting. Brent einer står imidlertid igjen i den vestre lia, som nylig er blitt brent, og hindrer fortsatt beite der det er tettest. Den østre lia er lite gjengrodd, mens den vestre er i ferd med å gro igjen av bjørk og hassel på tross av brenningen. Generelt virker beitetrykket å være svakt. I nedre deler er det kantsoner som nå er stedvis ganske tett tresatt og stedvis mer åpent, men der det tidligere trolig har vært mer eller mindre åpent ned til den oppdyrkede strandflata. FREMMEDE ARTER Ikke påvist. KULTURMINNER Det er ingen registrerte kulturminner innenfor lokaliteten. SKJØTSEL OG HENSYN Beitetrykket bør helst økes for å bevare naturverdiene, men beitebruker har pr. i dag ikke planer om det. Brenning av einerkratt har nok vært et nokså drastisk tiltak som kan ha gått ut over humusbeholdningen i øvre deler av jordsmonnet. Samtidig har det vært avgjørende for at lia der tross alt ennå har et åpent preg. Det beste i framtiden ville være å fjerne einerkratt og annet kratt manuelt, men det er svært arbeidskrevende og beitebrukeren uttrykker tydelig at det ikke vil bli gjennomført. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP Det finnes enkelte lysåpne beitemarker og rasmarker i de sørvendte liene på Engeløya, der denne er blant de største. VERDIBEGRUNNELSE Basert på faktaark fra 2015 oppnår lokaliteten høy vekt på størrelse (152 daa), høy vekt på artsmangfold (kjennetegnende arter), middels til høy vekt på rødlistearter (ut fra potensialvurderinger), middels vekt på tilstand og høy vekt på påvirkning. Dette gir samlet sett verdien svært viktig - A.

SKJØTSELSPLAN Lokaliteten Hanekammen består av to bratte graslier som henger sammen i nedre del. For noen tiår siden var det mange slike lier i Steigen, og de ble holdt åpne med vedhogst, beiting av et antall dyr som var mye større enn i dag, og av og til med brenning. Brenningen kunne være forårsaket av bråtebrenning på innmark som spredte seg, eller det kunne være at beitebrukerne bevisst tente på tørrgras på våren for å bedre beitet. De fleste liene er nå gjengrodde med einer og lauvskog. Ett av unntakene er liene under Hanekammen. Her har beitebruker Per Harald Danielsen brent når einerkrattet har blitt for tett, og på den måten holdt dem åpne. Liene er en del av et felles utmarksbeite og er ikke inngjerdet. Sauene ferdes fritt i liene og oppe på fjellet, og beiter seg oppover etter hvert som det grønnes på våren. I takt med den generelle utviklingen har det også i Steigen over lang tid vært en nedgang i antall sauebruk. Antallet dyr på beite er derfor mye mindre enn før. Beitetrykket blir derfor stort sett svakt. Sammen med andre faktorer, som bl.a. mye mindre vedhogst enn før, gjør det at liene gror igjen. For å holde dem åpne fortsatt må de restaureres med rydding, eller som i dette tilfellet der liene er svært bratte, brenning. DATO skjøtselsplan: 01.12.2016 UTFORMET AV: Pål Alvereng og Geir Gaarder FIRMA: Miljøfaglig Utredning AS UTM Sone 33 499982 7535493 Gnr/bnr. 76/1, 76/2, 76/4. (I tillegg et fellesareal oppe på fjellet som berøres så vidt.) AREAL (nåværende): 152 daa AREAL etter evt. restaurering: Del av verneområde? Nei Kontakt med grunneier/bruker (ev /informant). Før opp tidsperioder, ev datoer. Navn: Per Harald Danielsen (18. juli 2016) Type kontakt (befaring, tlf, e-post med mer) Befaring MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Å opprettholde en god skjøtselstilstand for en forekomst av naturbeitemark med artsrik, kalkrevende karplanteflora og nokså stort mangfold av beitemarksopp. Konkrete delmål: Unngå gjengroing med einer og lauvkratt. Opprettholde beitebruk i lokaliteten både som et kulturlandskapselement og som et middel til å opprettholde artsmangfoldet. Ev. spesifikke mål for delområde(r): Tilstandsmål arter: Lokaliteten er i svak hevd, og det er et mål å minst opprettholde dagens artsinventar. De registrerte forekomstene av rødlistede beitemarksopp og krevende karplanter må opprettholdes ved at man får vekk einer og lauvoppslag og opprettholder tilstrekkelig beitetrykk. Potensialet for å påvise flere arter av beitemarksopp og innsekter er absolutt til stede og bør være en ambisjon. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Tette bestander av einer skal fjernes og ikke få etablere seg på nytt i lokaliteten. Beitetrykket skal være slik at gjengroing unngås. AKTUELLE TILTAK: Prioritering (år) Ant daa og kostnad/daa Kontroll: (Dato) Generelle tiltak: Lokaliteten holdes i hevd med beiting av norsk hvit sau. Lokaliteten utgjør en liten del av et stort felles utmarksbeite, og inngjerding er ikke praktisk mulig da terrenget er svært bratt og delvis består av løs rasmarkgrunn. Etter vårbeitet trekker de fleste dyrene opp på fjellet og ut av området. Det er ønskelig med høyere beitetrykk, og i tillegg til restaurering (se nedenfor) bør beitebruker vurdere utsetting av slikkestein i deler av beitesesongen for å holde dyrene litt lenger i liene. Årlig Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Brenning av einer. Utføres på seinvinter/vår når brannfaren for omkringliggende arealer er minst, det vil si når det fortsatt er fuktighet i bakken og vindtrekken har en gunstig retning. Brenning har vært utført for en del år siden i den østre lia og for et par år siden i den vestre lia. Gjenværende tørre einerpinner i den vestre lia brennes helt ned i 2017 dersom forholdene gjør det mulig. Senere brenninger gjennomføres når eineren tar overhånd på nytt. Terrengformasjonene samt faren for ukontrollert spredning av brannen gjør det lite aktuelt med noen fininndeling av delområder eller utarbeidelse av en regelmessig rotasjon i brennemønster. Her vil det være nødvendig å utføre brenning på de få aktuelle tidspunktene der dette er forsvarlig, og da passe på at den ikke går ut av kontroll. 2017 I kantsonene til beitemarka i de nedre delene, vil det være positivt dersom det gjennomføres rydding av trær for å slippe mer lys til markvegetasjonen. Årlig Aktuelle årlige skjøtselstiltak, utover de generelle: UTSTYRSBEHOV: Slikkestein, sag, flammesmekke. OPPFØLGING:

Skjøtselsplanen skal evalueres innen: 5-10 år Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Ved befaring tidlig høst bør oppmerksomheten rettes mot registrering av flere arter av beitemarkssopp. Registrering av insektfauna i området bør også kunne gi interessante resultater. Tilskudd søkt år: Tilskudd tildelt år: Søkt til: Tildelt fra: Skjøtselsavtale parter: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. Per Harald Danielsen Kilder Gaarder, G. & Alvereng, P. 2016. Kulturmark i Vestvågøy og Steigen kommuner. Kartlegging av verdifulle naturtyper i 2015. Miljøfaglig Utredning rapport 2016-4. 41 s. + vedlegg. ISBN 978-82-8138-806-2.

Ortofoto/kart Flyfoto med lokaliteten inntegnet. Avgrensningen er justert noe i øvre kant av lokaliteten. Naturbeitemarka har en naturlig oppdeling i en vestre og en østre li. Liene er svært bratte og henger sammen i nedre del. Ingen av dem er inngjerdet. Rasmark og berg skiller dem i de midtre og øvre partiene. Den østre lia ble brent for en del år siden og fremstår nå som den mest artsrike av de to. Den vestre lia ble brent for et par år siden, og der står det tørre einerkvister igjen (se bilder lenger ned). Beitebruker kommer til å brenne den vestre lia på nytt for å få bort de siste restene av tørre einerkvister som står igjen. Det vil gi bedre beiteforhold, følgelig kortere grasdekke og positivt for artsmangfoldet. Grunnlag: Kartverket (ortofoto)

Bilder Begge de åpne liene under fjellformasjonen Hanekammen sett fra øvre del av nærmeste innmark. Det er den venstre lia på bildet som ble brent for et par år siden. Der står det nå igjen tørre einerpinner etter brenningen. Ny brenning vil sette fyr på pinnene slik at de forsvinner og dermed gjøre beitet mer attraktivt for dyrene. Foto: Pål Alvereng Nærbilde av den brente eineren i den vestre lia. Brenning er en effektiv måte å fjerne eineren på. Det gir en lysåpen eng og utvetydelig positive resultater for artsmangfoldet, bare det ikke medfører en for hard belastning på feltsjiktet og det øvre humusdekket i jorda. Foto: Pål Alvereng

Dagens bruker, Per Harald Danielsen (til venstre), forklarer under befaringen i 2016 hvordan han har skjøttet lia gjennom brenning. Han er helt tydelig på at brenning er den eneste praktisk gjennomførbare måten å holde liene åpne på, i kombinasjon med beiting. I gamle dager ble liene brent flere ganger, enten ved at bråtebrann på innmarkene spredte seg opp i liene eller ved direkte påtenning. I lia som ble brent for noen år siden (den vestre) vokser grasarter som sølvbunke, hundegras og kveke i tillegg til mye kvitmaure og bringebær. På vårparten, mens bakken fortsatt er frossen, vil det være gunstig å tenne på vissent gras og kvist slik at einerkvistene forsvinner. Deretter er det viktig at beitetrykket er stort nok til at grasvegetasjonen holdes kort slik at livsvilkårene for både urter og sopp bedres. Foto: Pål Alvereng Per Harald Danielsen, i den nedre del av den vestre lia. Utsikt nedover mot innmark og bebyggelse. Haugen oppe til høyre i bildet (i bakgrunnen) heter betegnende nok Brennhaugen. Foto: Pål Alvereng

Artsliste Lokaliteten ble befart i 2015 av Pål Alvereng og Geir Gaarder (MFU). Følgende kjennetegnende arter ble registrert: Norsk navn Vitenskapelig navn Rødlistestatus (2015) vill-løk Allium oleraceum LC rundbelg Anthyllis vulneraria LC bergskrinneblom Arabis hirsute LC sandarve Arenaria serpyllifolia LC setermjelt Astragalus alpinus LC marinøkkel Botrychium lunaria LC bergrørkvein Calamagrostis epigejos LC fuglestarr Carex ornithopoda LC hassel Corylus avellana LC ravnerødspore Entoloma corvinum NT lillagrå rødspore Entoloma griseocyaneum NT fiolett rødspore Entoloma mougeotii NT mørktannet rødspore Entoloma serrulatum LC rødflangre Epipactis atrorubens LC gulmaure Galium verum LC bakkesøte Gentianella campestris NT spiss vokssopp Hygrocybe acutoconica LC rødknapp Knautia arvensis LC prestekrage Leucanthemum vulgare LC vill-lin Linum catharticum LC gjeldkarve Pimpinella saxifraga LC gulsildre Saxifraga aizoides LC tuesildre Saxifraga cespitosa LC rødsildre Saxifraga oppositifolia LC bitterbergknapp Sedum acre LC småbergknapp Sedum annuum LC fjellsmelle Silene acaulis LC tveskjeggveronika Veronica chamaedrys LC bergveronika Veronica fruticans LC skogvikke Vicia sylvatica LC engfiol Viola canina LC lodnebregne Woodsia ilvensis LC