VHL/ R1203 09-128 Oslo, 2012-02-22 Stikkord: Lover ORIENTERING 3/12 Til: Skogeierandelslagene Tema: Friluftsloven hva er nytt fra 2012 Sommeren 2011 vedtok Stortinget en del endringer i Friluftsloven. Disse har nå trådt i kraft fra 1. januar 2012. Skogeierforbundet var uenig i flere av de endringer som ble vedtatt. Ikke fordi vi er mot allmennhetens friluftsutøvelse, men fordi vi mente at flere av forslagene heller ville føre til unødige konflikter, enn de ville bidra til en bedre til rettelegging for utøvelse av friluftsaktiviteter. Nå er imidlertid endringene trådt i kraft, og vi må rette oss etter de. Skogeierne ønsker et best mulig forhold til friluftsfolket, og vi ønsker at flest mulig i befolkningen skal kunne utøve et kvalitativt godt friluftsliv. Allemannsretten kan stort sett deles i tre, en ferdselsrett, en oppholdsrett og en nyttesrett (høstingsrett). Hos oss har disse rettighetene vært nedfelt i Friluftsloven fra 1957 (med noen vesentlige endringer fra 1997), og den gamle Straffeloven fra 1902. Vi vil her forsøke å klargjøre de nye bestemmelsene, slik at det ikke skapes unødige konfliktsituasjoner mellom grunneiere og friluftsutøvere. SKOGPLANTEFELT ( 1a). Skogplantefelt regnes ikke lenger som innmark, med ferdselsforbud i sommerhalvåret. Hvor store problemene det vil skape er noe uklart, men det har en uheldig signalvirkning, etter som dette er arealer hvor skogeier har gjennomført betydelige pålagte investeringer, og har en plikt etter skogloven til å sørge for etablering av ny skog etter bestemte krav. Når plantefelt nå er tatt ut av oppramsingen av hva som er innmark (ferdselsforbud) skriver Miljøverndepartementet at det vil bli fulgt opp med en varsomhetsforskrift om ferdsel. Ellers består bestemmelsen i 9: Rasting eller telting må ikke skje når det kan medføre nevneverdig skade på ungskog, eller skogforyngelsesfelt., og bestemmelsen i 3: Eier eller bruker kan forby ferdsel over hage, plantefelt også når marken er frosset eller snølagt, såfremt ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade. Når Direktoratet for naturforvaltning i en pressemelding nå i januar skriver: Nå kan vi oppholde oss og gå på ski eller til fots i disse områdene hele året. En viktig årsak til denne endringen er at plantefelt ofte er gode bærplasser. Her trives både blåbær og NORGES SKOGEIERFORBUND Postadresse: Besøksadresse: E-post: post@skogeier.no Telefon: 23 00 07 50 Boks 1438 Vika Roald Amundsens gt. 6, 2. etg. Hjemmeside: Telefax: 22 42 16 90 0115 OSLO OSLO http://www.skogeier.no/
- 2 - NORGES SKOGEIERFORBUND tyttebær, så er det..vi oppholde oss. i betydningen.å slå seg til og å raste i et plantefelt antakelig å gå ut over det som er tillatt. På samme tid skal grunneier være forsiktig med å nedlegge ferdselsforbud så lenge han ikke kan sannsynliggjøre at ferdselen nettopp i det aktuelle plantefeltet vil volde nevneverdig (økonomisk) skade. Felter for intensiv dyrking av / produksjon av pyntegrønt og juletreproduksjon er stadig å forstå som innmark og ikke skogplantefelt. Grunnlaget for denne påstanden er at det ofte kreves tillatelse for omdisponering av grunn til slikt formål, og at jord- og skogloven med tilhørende forskrifter behandler felter for juletre- og pyntegrønt annerledes enn annen skogskjøtsel. Grunneier må imidlertid være forberedt på å gjøre jultrefeltene kjent ved oppslag eller inngjerding. Husk ellers at det å gjerde inn et område i seg selv ikke endrer status fra utmark til innmark etter friluftsloven. VEI OG STI GJENNOM INNMARK Før har vei og sti gjennom innmark vært regnet på samme måte som innmark etter lovens 2. Nå er det vedtatt en ny paragraf som fort kan skape to problemer. Det ene gjelder privatlivets fred, det andre går på sikkerhet. ( 3a). Ferdsel i innmark som fører til utmark, a) til fots på vei eller sti, b) på vei eller opparbeidet sti med ride- eller kløvhest, tråsykkel, kjelke eller liknende, med unntak av organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet, er tillatt hele året, hvis ferdselen kan skje uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker. Kommunen kan, etter samtykke fra eier eller bruker av eiendommen, gi forskrift om å forby ferdsel som er tillatt etter første ledd. Forskriften må stadfestes av fylkesmannen. Eier eller bruker kan forby ferdsel som er tillatt etter første ledd, hvis ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade. Svært ofte er det slik at en privat gårdsvei tar av fra hovedveien, og går på en eller annen måte forbi eller mellom husene på gården, før den fortsetter videre, enten som en vei, traktorvei, eller det som her benevnes som en opparbeidet sti, til utmarka bak gården. Hva som er å forstå som en sti er ikke alltid lett å holde rede på. Det foreligger ingen klar juridisk definisjon på en sti. En forståelse er at en sti har blitt til ved bruk, mens en vei er opparbeidet, og at en sti er mer enn et elgtråkk. Wikipedia har følgende forklaring: En sti er et smalt oppgått tråkk i terreng som ikke har veier. Bredden tillater kun bruk av en person i en retning av gangen. Enkelte stier er så gamle at de må antas å ha vært oldtidsveier. Stien er ofte korteste og alltid letteste vei mellom to steder. Slyngene på stien er for å gi best mulig fotfeste og minst mulig gåing i vann og steinur. Noen steder er der ryddet for å gi plass og farbarhet for hest med kløv. Andre steder har en lagt inn stein til fotfeste. På noen stier kan bare folk og geiter ferdes (geitesti). I bekker ligger enten steiner til å
- 3 - NORGES SKOGEIERFORBUND stige på, eller en har lagt en klopp av to- tre trestammer. Det kan også finnes bekkekryssinger med vad(vadested), der stien da er lagt slik at den passerer bekken på et grunt sted. Langs innmark var stien oftest på utsiden av gjerdet. Turskiløyper vil ofte følge stienes traseer. Friluftsinteressene vil kunne hevde at en sti ikke alltid har rettsvern, slik å forstå at en etablert sti kan bli fjernet eller ødelagt ved andre lovlige omdisponeringer av arealet. Det kan delvis være rett i LNF(R)-områder. Imidlertid har skogloven krav til rydding av stier, og arealtilskudd og SMIL-midler i landbruket har ofte som krav at stier ikke ødelegges. I områder med reguleringsplan etter PBL er det vanlig at stier reguleres inn. I forklaringen til den nye bestemmelsen om ferdsel i innmark skriver Miljøverndepartementet: Det er ikke tillatt å ferdes på gårdsplass og hustomt, inngjerdet hage eller park og annet for særskilt øyemed inngjerdet område hvor allmennhetens vinterferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Hva er inntun og hva et ut-tun, hva er hage, osv? Her kan vi risikere å få mange parallellsituasjoner med strandsonesakene. Kan allmennheten leie hesten bak låven for å komme gjennom gården, kan man bære sykkelen i jordekanten utenfor hagegjerdet osv? Det blir behov for avklaringer og grensedragninger fremover. Få vil være tjent med at uklarheter alt for ofte henvises til rettsapparatet. Husk at det alltid vil være en forskjell på det å ferdes forbi et hus eller en tomt, og det å raste eller slå seg til. I et par av strandsonesakene har hytteeier måttet finne seg i at folk passerer henholdsvis 23 og 7 m fra hushjørnet. Et praktisk og økonomisk problem vil være hvordan man skal hindre uvedkommendes adgang inn i driftsbygninger og uthus. Mange uthusbygninger, ikke minst underlåver, er slik bygget at det ikke er enkelt å låse de av uten en del bygningsmessige påkostninger. Dette blir fort nødvendig, både for å hindre tyverier, men også for å hindre at barn i nysgjerrighet kommer inn i farlige områder i driftsbygninger hvor de kan skade seg, og med et etterfølgende objektivt erstatningsansvar for gårdbrukeren. Det er viktig at grunneierne (tar initiativ, og) aktivt legger til rette og kanaliserer ferdselen forbi gården der de mener det er mest hensiktsmessig, spesielt med tanke på det forholdet som kommer i et avsnitt nedenfor. Langt alvorligere og prinsipielt viktig er forholdet til sikkerhet når det kjøres med store landbruks- og skogbruksmaskiner på gården og landbruksveiene. Det er jo ferdselsforbud på enhver bygge- og anleggsplass og stort sett på alle industritomter. Hva med krav til HMS i landbruket? Vi skal vente at det i løpet av få år blir krav etter Arbeidsmiljøloven og andre forskrifter, at vi også her til lands, blir pliktig til å sette opp adgang forbudt skilt i en god radius når det pågår hugst og fremkjøring av virke. En ferdselsrett (altså en rett man kan kreve, og ikke bare en adgang til å ferdes med grunneiers samtykke) med hest og sykkel på privat vei og opparbeidet sti gjennom innmark kommer til å medføre en betydelig sikkerhetsrisiko ved kjøring med tunge maskiner blant jenter på hest og gutter på sykkel. Det er fort gjort at bonden kommer i en objektiv ansvarssituasjon hvis en ulykke skulle inntreffe. Departementet har i forarbeidene ikke drøftet sikkerhetsproblemene og ansvarsforholdet hvis det skulle skje ulykker, bare henvist til Skadeserstatningsloven.
- 4 - NORGES SKOGEIERFORBUND I lovproposisjonen står det: Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at kommunen i samråd med grunneier eller bruker setter opp skilt ved begynnelsen av veger og stier i innmark. Skiltet bør opplyse om hvorvidt vegen eller stien fører til utmark eller ikke, og om den fører til en veg eller opparbeidet sti, eventuelt at vegen eller stien ikke er egnet til henholdsvis riding, sykling eller liknende. Det kan det fort bli en hårfin balanse mellom det forhold at grunneier mener seg berettiget til å sette opp forbudsskilt slik det står i siste setning i denne lovparagrafen, og forbudet mot å sette opp ulovlige stengsler og forbudsskilt etter 13. BÆRPLUKKING MED MER Høstingsretten er nå flyttet fra Staffelovens 400 til Friluftslovens 5, og har følgende ordlyd: (Ny 5) Under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville nøtter som skal spises på stedet og plukke og ta med seg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. (For multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark gjelder dette bare når eier eller bruker ikke har nedlagt forbud mot plukking, og kun for multer som skal spises på stedet.) For multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark gjelder første ledd bare når eier eller bruker ikke har nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking. Uavhengig av et slikt uttrykkelig forbud kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet. Her snublet Stortinget og glemte å stryke den setningen vi har satt parentes rundt, da de selv skrev inn de to siste setningene i 5. Denne gjentakelsen blir sikkert tatt ut ved første anledning. Første setning i 5 er det stort sett bare en mer moderne språkform for det samme innhold som teksten i Straffeloven fra 1902, hvor det står. den blir ikke å straffe. Det er altså lov for allmennheten også å sanke for salg, ikke bare sopp og bær. Det gjelder også blåveis, liljekonvall og dunkjevler som måtte selges til blomsterforretninger. For helhetens skyld minnes om at straffelovens bestemmelser om grunneiers jakt- og fiskerett er vedtatt beholdt stort sett uendret, mens straffelovens 399 er erstattet med en nye bestemmelse i 323 (ennå ikke trådd i kraft): Straffelovens 323. Mindre tyveri. (ventes først å tre i kraft i 2013): Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffeskylden er liten fordi det gjelder er en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det. Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke. I forklaringen står det: Annet ledd avløser straffeloven 1902 400 og delvis 399, og må ses i sammenheng med forslaget til ny 10 a i lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet. Bestemmelsen viderefører dermed straffrihetsregelen i 400 første ledd, men opprettholder 400 annet ledd om plukking av molter på «multebærland» i Nord-Norge.
- 5 - NORGES SKOGEIERFORBUND Det vises til merknadene til forslaget til 10 a i friluftsloven. I tillegg medfører annet ledd straffrihet for bagatellmessige tilegnelser av naturprodukter som i dag kan straffes som naskeri etter straffeloven 1902 399 jf. 391 a. Straffrihet forutsetter at tilegnelsen skjer under lovlig utøving av allemannsrett. Det vil da være straffritt for eksempel i utmark å ta reinmose til dekorasjon hjemme, tørt trevirke og kvist til lovlige bål, eller granbar til noen få granbarsenger (såfremt det da ikke voldes skade på skogen). Det er en forutsetning for straffrihet at naturproduktene er av liten eller ingen verdi. Uttak for å gjøre seg næring av det, for eksempel ved å produsere juledekorasjoner med granbar og små trenisser på reinmose, vil derfor ikke være straffritt etter tredje ledd. Det blir altså straffbart å ta andre naturprodukter som kan ha verdi for grunneier for kommersielt bruk eller salg. Dette vil gjelde reinlav, dekorasjonsmose, kvister av pors, strandsnegler, stein med mer. Det er feil når det i lovproposisjonen til friluftsloven står at der forbudt å ta røtter av urter som står på den Norske Rødlista. Rødlista innebærer ingen fredningshjemmel. Miljøverndepartementet måtte i så tilfelle ha vist til Naturmangfoldlovens 21. ULOVLIGE STENGSLER ELLER FORBUDSSKILT ( 13). Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre ferdsel, opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigete interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens utøvelse av allemannsrett. Uten særskilt hjemmel er det ikke tillatt å sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre forbud mot ferdsel, opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov. Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med denne paragraf, kan kreves fjernet etter 40. Lovendringen har her ført til skjerpede sanksjonsmuligheter ovenfor grunneier. Husk derfor at dersom man setter opp bom på en privat vei hvor man forbyr motorisert ferdsel, eller ferdsel med hestekjøretøy ( 4), så må bommen plasseres slik at den ikke unødig hindrer eller vanskeliggjør ferdsel med sykkel eller ridehest. Husk også vårt samfunns krav til adkomst for funksjonshemmede. Det betyr at det i sentrale utfartsområder også bør være mulig å komme forbi en bom eller annen hindring med rullestol. Vi opplever et økende problem med at særlig folk som oppholder seg her i landet i en kortere tid, står bak mange innbrudd, tyverier og skadeverk på maskiner og arbeidshusvære som står langs øde skogsbilveier. Dette gjør at det er behov for i langt større utstrekning å bomme disse enn den gang problemet var begrenset til kjøring i teleløsningen. GRUNNEIERS BORTVISNING Friluftsloven er etter vår vurdering ensidig når det gjelder sanksjonsmulighetene ovenfor den som overtrer lovens bestemmelser. Det står flere steder om allmennhetens ferdselsrett at de skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempefor eier, bruker eller andre, eller påfører miljøet skade.
- 6 - NORGES SKOGEIERFORBUND Siste ledd i 11 har en bestemmelse: Grunnens eier eller bruker har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe. Vi fikk i sin tid tatt dette problemet opp gjennom skriftlige spørsmål i Stortinget til daværende justisminister Odd Einar Dørum, som ikke så noe behov for at grunneier skulle kunne sanksjonere ( i dette tilfellet angående ulovlig hundetrening). Høyesterett sier da også i en dom som ble avsagt for får år siden: særlig praktisk betydning har knapt nok denne formelle rett. Grunneierne vil fort bli hjelpesløse i en slik situasjon, og det er etter mitt syn viktig for å unngå konflikter at kommunen gjør reelle anstrengelser for å bidra til at de begrensninger som gjelder i allmennhetens rettigheter som følge av friluftsloven, blir respektert. INNGREPSLØYVE Endringsforslaget går egentlig bare på at man flytter myndigheten fra Miljøverndepartementet (delegert DN) til kommunen og at de kan gi organisasjoner som har friluftsliv eller reiseliv til formål, rett til å merke opp ruter og stier i utmark. Departementet presiserer at kommunen kan gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner for ett og ett tilfelle, etter søknad, og ikke på generelt grunnlag. 35 (Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel i utmark) Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier i utmark, og den kan på bestemte steder bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark. Kommunen kan gi organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark. Departementet kan gi regionale organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett som nevnt i første ledd for ruter og turstier som berører flere kommuner. Rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark kan utøves uten forutgående skjønn. Tilsvarende gjelder rett til å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark dersom kommunen eller departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det. Volder utøvelsen av myndighet skade, kan eieren (eller brukeren) kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn. I saker etter første og annet ledd skal kommunen, og i saker etter tredje ledd skal departementet, erstatte eierens (eller brukerens) skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver. Ved merking av ruter skal eieren (eller brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merking etter første eller annet ledd, avgjør kommunen om og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates. Tilsvarende avgjør departementet for merking etter tredje ledd.
- 7 - NORGES SKOGEIERFORBUND Departementet mener det er tilstrekkelig med følgende redegjørelse som står i proposisjonen: Departementet ønsker en videreføring av gjeldende rett for så vidt gjelder plikt til å føre forhandlinger. Denne plikten følger av praksis og videreføres også etter lovendring. Inngrepsløyve kan således brukes kun når man etter gjennomførte forhandlinger ikke har klart å komme frem til noen frivillig avtale. Miljøverndepartementet kan ikke se behovet for å innta plikt til forhandlinger i lovens ordlyd, bestemmelsen fungerer etter hensikten slik den er i dag, og gjeldende rett på dette punktet videreføres uendret. I selve lovteksten eller proposisjonens kommentarer til denne paragrafen står det altså ikke noe om at man skal ha forhandlet og prøvd å få til avtale, eller minnelig ordning, både om trasevalg eller vilkår, før man går til tvangsinngrep. Vi hadde sett det som naturlig, men departementet mener altså at det er en tilstrekkelig klar forutsetning slik det er sitert ovenfor. Paragrafen har stort sett virket som et ris bak speilet slik den har vært praktisert. Dette er gjentatt i innstillingen i Stortinget: Den foreslåtte endringen av 35 innebærer ikke endring av praksis med frivillige avtaler. Man ønsker å oppnå enighet med grunneier, men departementet mener det likevel er behov for hjemmel til inngrepsløyve i loven ettersom slik avtale ikke alltid oppnås med alle aktuelle grunneiere, og som kan gjøre ferdsel i utmark vanskelig for allmennheten Vi må altså fortsatt selge inn arbeidet for frivillige avtaler om tilrettelegging. Se de eksempelavtaleformularene vi har utarbeidet sammen med brukerorganisasjonene for skiløyper, stier og løyper, o-løpsaktivitet, riding og bruk av hest. Andelseiere i skogeiersamvirket kan laste ned de enkelte formularene på Skogeierforbundets hjemmesider. Departementet sier videre om denne paragrafen: Departementet presiserer at kommunen kan gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner for ett og ett tilfelle, etter søknad, og ikke på generelt grunnlag. Hjemmelen kan brukes til å varde og merke opp ruter og turstier. Hjemmelen kan også brukes til på bestemte steder å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak. Eksempelvis kan man fjerne hindringer på ruten eller turstien i form av et veltet tre eller steiner som ligger som en hindring der. Bestemmelsen kan også nyttes til å fjerne busker og kratt og forhindre gjengroing av ruten eller turstien. Bestemmelsen gir også mulighet for å tillate maskinpreparering av skiløyper, også selv om grunneier har nektet motorferdsel. Tillatelse til maskinpreparering av skiløyper kan ikke gis generelt, men for bestemte steder. Fjerning av vegetasjon vil kunne hjemles i begrepet sette i verk andre tiltak, men dette skal kun benyttes på bestemte steder. Det kan stilles spørsmål om hvem som har forrang når det er gitt inngrepsløye til en sti, uten at grunneier har samtykket, og uten avtale om vilkårene, når grunneier skal gjennomføre en hugst og løypa må stenges eller legges om. Det er greit at grunneier etterpå har en plikt etter Skogloven til å rydde stien igjen. Etter den nye 19 ser det ut til at skogsdrift og annen næringsvirksomhet i dette tilfellet vil ha forrang: 19. (Forholdet til andre lover). Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.
FORSKRIFTER - 8 - NORGES SKOGEIERFORBUND Miljøverndepartementet har annonsert at de vil komme tilbake med forskrifter og retningslinjer om aktsom ferdsel, ikke minst i plantefelt og for telting nærmere enn 150 m fra bebodd hus og hytte i strandsonen. Hva de benevner som en varsomhetsforskrift. Da Ffriluftsloven kom i 1957 het det fagna framferd. Denne ble senere fulgt opp av Statens Friluftsråd, og i en av flere versjoner heter det: (Dette er en vær varsom plakat, og ikke noen forskrift) Under ferdsel i skog og mark har folk ikke alltid tatt rimelige omsyn til grunneiernes, andre friluftsfolks og landets interesser i å bevare naturen. Til sine tider kan derfor interessene støte sammen. Loven er derfor søkt skrevet slik at den skulle gi grunnlag for en sunn og harmonisk utvikling av forholdet mellom tur- og friluftsfolket og grunneierne. Men det forutsettes at begge parter viser forståelse og hensynsfullhet. Publikum må lære å ta tilbørlig hensyn til naturen og landbefolkningen. Friluftslovens 11 har derfor følgende bestemmelse: "Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre." Det ville ikke vært hensiktsmessig å gi detaljerte regler i loven om hva publikum bør gjøre og ikke skal gjøre. En slik oppregning ville ikke blitt fullstendig. Påbudet om hensynsfull og varsom opptreden i naturen inneholder bl.a.: 1. Du skal ikke tråkke i dyrket mark og engslått. 2. Du skal ikke ferdes unødig i beitefelt. 3. Du skal ikke ferdes i skogplantefelt. 4. Du skal ikke brekke av friske grener og topper. 5. Du skal ikke slå, rispe eller flenge i barken. 6. Du skal ikke slå spiker i trærne eller spenne ståltråd rundt dem. 7. Du skal ikke bruke rotgrener som huggestabbe. 8. Du skal ikke raste eller telte hvor dette kan gjøre skade på ungskog eller skogforyngelsesfelt. 9. Du skal ikke raste eller telte så nær bebodd hus (hytte) at det forstyrrer beboernes fred og i ethvert fall ikke nærmere enn 150 meter. 10. Du skal ikke bryte ned gjerde eller på annen måte ødelegge det. 11. Du skal lukke grind og le etter deg. 12. Du skal rydde rasteplass og teltplass etter deg. Du skal fjerne, grave ned eller dekke avfall, avføring, papir, hermetikkbokser, tomflasker, glasskår, spiker o.l. Tomme bokser og glasskår kan skade dyrenes muler og klover. 13. Du skal ikke kaste papir og annet avfall fra deg, ta det med deg hjem eller bruk oppsatte avfallsbeholdere. 14. Du skal under bading ta hensyn til andre og ikke unødig forstyrre andres fred ved skrik og skrål og annen låt. 15. Du skal ikke uroe fugl og annet vilt unødig. 16. Du skal følge bestemmelsene om jakt og fiske og bærplukking. 17. Du skal følge ordensregler for bruk av rast- og badeplass. 18. Du skal være forsiktig med bruk av ild i skog og mark. Slukk den etter bruken. Kast ikke fra deg brennende sigaretter og annet som kan forårsake brann.
- 9 - NORGES SKOGEIERFORBUND Siden det ofte kommer spørsmål om hvor man finner bestemmelsen om bålforbud gjengis den i sin helhet nedenfor: Fra Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn av 26.06.2002 nr 847 : 8-2. Bruk av ild utendørs Det er forbudt å gjøre opp ild eller behandle ting som representerer en brannfare utendørs under slike forhold eller på slik måte at det kan føre til brann. Oppgjort ild må ikke forlates før den er fullstendig slokt. Ved flatebrenning eller brenning av hogstavfall i skogmark samt gras- og lyngsviing i eller i nærheten av skogmark, skal det være en ansvarlig leder som skal utarbeide planer, og sørge for at brenningen gjennomføres på en forsvarlig måte. I god tid før brenningen foretas skal det sendes melding til leder av brannvesenet. Med unntak av brenning som nevnt i annet ledd er det i tidsrommet 15. april 15. sept. forbudt å gjøre ild i eller i nærheten av skogmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det. Med hilsen NORGES SKOGEIERFORBUND Vidar Holthe