- en utstilling for barnehagen og småskoletrinnet

1

SMÅ KLOVNER - en utstilling for barnehagen og småskoletrinnet Utstillingen Små klovner er beregnet på barnehagen og småskoletrinnet. Den består av sju fargelitografier av kunstneren Dang Van Ty. Bildene er fargerike, og motivene slik at de gir anledning til samtale, undring og skapende aktiviteter. Temaet for utstillingen er klovner, og i det skriftlige materialet presenteres det forslag til hvordan utstillingen kan brukes i en tverrfaglig sammenheng med vekt på kunst og håndverk, drama og musikk. Det legges vekt på praktiske oppgaver hvor barna/elevene får mulighet til å uttrykke seg på forskjellige måter. Det gis også forslag til spørsmål som kan skape utgangspunkt for samtaler rundt de enkelte bildene. Som supplement til utstillingens bilder følger en CD med musikk som kan gi assosiasjoner til sirkus og stemningen her. For Kunst i Skolen 2001 Ragnhild Vavik Høgskolen Stord/Haugesund Innhold: Bildene i utstillingen.. Side 3 Kort om kunstneren Side 3 Forslag til hvordan utstillingen kan brukes Side 4 1 Samtale / undring.. Side 4 2 Forslag til tverrfaglig praktisk arbeid.. Side 9 Bakgrunnsstoff om klovn, harlekin og Pierrot.. Side 11 Vedlegg 1 Om å formidle billedkunst av Arne Marius Samuelsen.. Side 13 Vedlegg 2 Hva er grafikk? Kort om grafiske teknikker.side 16 2

BILDENE I UTSTILLINGEN Bilde 1. Bilde 2. Bilde 3. Bilde 4. Bilde 5. Bilde 6. Bilde 7. The Parade (2000) Litografi Violinisten (1999) Litografi Stille vingeslag (1999) Litografi Globusen (1999) Litografi Human Ladder (2000) Litografi Ung Harlequin (1999) Litografi Et hundeliv (1999) Litografi KORT OM KUNSTNEREN Dang Van Ty (1954 - ) ble født i Vietnam, men har siden 1968 vært bosatt i Oslo. Han har en grundig utdannelse innen grafikk og maleri, og har siden tidlig på 80-tallet hatt en omfattende utstillingsvirksomhet. Både fargegrafikken og maleriene hans gjenspeiler glede i varme, fine farger. Dang Van Ty har også illustrert flere bøker, blant annet Dsjamilja (Ajtmasjov) som i 1985 ble kåret til en av årets 25 vakreste bøker. Eget forfatterskap: Min barndom i Vietnam (1982) og Hjemreisen (1986). 3

FORSLAG TIL HVORDAN UTSTILLINGEN KAN BRUKES Det er selvfølgelig opp til læreren om en ønsker å benytte hele eller deler av det foreslåtte opplegget. I alle fall er det en fordel å bli litt kjent med bildene på forhånd, lese gjennom opplegget og vurdere hva en ønsker å benytte. Antallet bilder og bildenes størrelse - burde gjøre det mulig å henge dem i klasserommet. Vi foreslår å henge opp bildene i den nummererte rekkefølgen. I) Samtale/undring: For å samle interessen om bildene kan vi for eksempel: - Finne fram en avis og lese opp en annonse. Det står: Sirkus i dag klokken fem! Kom før forestillingen og se artistene øve. Opplev den fantastiske verdenssensasjonen: De små klovnene!! Deretter spilles klipp fra vedlagte CD. Vi lytter: Hva slags musikk kan dette være? Passer den til bildene? Er det noen bilder musikk-klippene passer spesielt godt til? Det er sannsynligvis nok å bare spille klipp fra vedlagte CD. Vi foreslår følgende klipp til bildene: Musikkstykke nr.17: Le Picadilly Musikkstykke nr.3: Gymnopèdie No.3 Musikkstykke nr.4: Je te veux Musikkstykke nr. 8: Vieux Sequins Musikkstykke nr. 5: 4 Prèludes (første) bilde nr.1: The Parade bilde nr.1: Violinisten og Stille vingeslag bilde nr.4: Globusen - bilde nr. 5: Human Ladder - bilde nr. 7. Et hundeliv - La elevene studere bildene litt på egen hånd mens vi eventuelt fortsatt spiller musikk. Deretter setter vi oss sammen omkring bildene. Hva kunne det passe å kalle denne utstillingen? Hva er likt i de sju bildene? Hva er forskjellig? - Elevene forteller om klovner de selv har opplevd på sirkus. Hvordan så de ut? Hva gjorde de? - Vi fabulerer omkring klovnene på bildene: Hva heter de? Hvor gamle er de? Bor de på dette sirkuset? Hvordan bor de? Går de på skole? Hva gjør foreldrene deres? Hva gjør de når de ikke opptrer? 4

Vi går nærmere inn på de enkelte bildene: 1. The Parade (2000) Litografi - Hva ser vi på bildet av klovneparaden? Vi samtaler om hva klovnene gjør, sammenlikner hvordan de er kledd, hva slags humør de er i. - Hva skal de gjøre etterpå? - Hvordan er fargene i bildet? - Hva er det i bakgrunnen? - Hvilke lyder hører vi her? 2. Violinisten (1999) Litografi - Er det lys noen steder i bildet? Hvordan kan vi se det? - Er melodien han spiller glad eller trist? Hvorfor er den det? 5

3. Stille vingeslag (1999) Litografi Vi studerer Stille vingeslag. - Hva ser vi? - Prøver klovnen å fange eller slippe fri sommerfuglen? - Står klovnen inne i sirkuset eller er han ute? - Hvorfor er det mørkt i bakgrunnen? - Sier klovnen noe til sommerfuglen eventuelt: Hva sier han? 4. Globusen (1999) Litografi - Hva ser vi på bildet? - Hva holder klovnen i hendene? - Hva har han tenkt å gjøre? - Hvordan ser klovnen ut: Blid? Lur? Sint? Rampete? - Hvilke farger er det i bildet? - Er det skygge noen steder i bildet? Hva har kunstneren gjort for å få til det? 6

5. Human Ladder (2000) Litografi - Tittelen på bildet står på engelsk. Hva kunne vi kalle bildet på norsk? - Se nøye på hver av klovnene. Hvordan har de det akkurat nå? Hvis de kunne snakke til oss, hva tror du de ville si? Hvordan klarer klovnene å komme seg ned i sirkusmanesjen igjen? - Hvilke farger er det mye av i dette bildet? 6. Ung Harlequin (1999) Litografi - Vi ser på bildet av Ung Harlequin (alt. skrivemåte: Harlekin). - Hva er det han gjør? Gjør han dette fordi forestillingen begynner eller slutter? - Hva slags farger og mønster er det i drakten hans? Prøv å finne igjen Harlekin i et annet bilde. 7

7. Et hundeliv (1999) Litografi Vi studerer bildet nøye, både figurene og bakgrunnen: - Hva ser vi? Hvem sitter her? Hvor sitter de? Hva er skjedd? (Vi viser, forteller.) 8

II) Forslag til tverrfaglig praktisk arbeid (kunst og håndverk, drama, norsk, musikk): Ikke alle oppgaveforslagene nedenfor er knyttet direkte til bestemte bilder på utstillingen. Men vi kan selvfølgelig ta for oss et bestemt bilde og bruke det som inspirasjon og kunnskapskilde. - Lage klovnemasker av papp eller papptallerkener. Male, lime på stoff, papir. Hull til øyne og strikkfeste. - Lage enkle rekvisitter i tekstil, plast eller papir, for eksempel klovnekrage, hatt eller stor sløyfe. - Kle seg ut eventuelt sminke seg - som klovn. Lage klovneopptog med musikk. Gruppevis øving på for eksempel klovnedans, enkle klovnenummer (dytte, falle, stupe kråke, balansere, sjonglere osv.) Vise for hverandre, lage en liten forestilling. - Fryse stillingen til en av figurene i bildene. Vise hva som hender etterpå. - Male sirkusplakat: Kanskje en av klovnene på bildene kan være motiv? Bakgrunnen må også ha flotte farger? Navn på sirkuset bør vel også være med? - Tegne omriss av en klovn (f eks A3-format). Male eller klippe stoffbiter og lime på til klær. Klippe ut klovnene og lime dem etter hverandre på et langt papir. Kanskje klovnene skal holde store blomster eller ballonger? - Vi lager minisirkus : Vi skjærer ut bunnen i en stor pappeske og stiller den på et bord slik at vi ser åpningen ( omtrent som en dukketeaterscene). Maler og pynter esken, lager gardiner til åpningen. Sirkusdirektør, klovner og dyr tegnes/males på papp, klippes ut og festes på en pinne. Pappfigurene kommer fram i åpningen og viser små, enkle opptrinn (forteller hvem de er, hva som skal skje, synger, kommanderer hverandre osv.). - Pinneklovner : Surr og teip avispapir på toppen av en pinne som utstopping for hode. Legg et stykke lyst stoff over hodet, stoffet må være så stort at det rekker et stykke ned over pinnen. Surr omkring halsen. Mal på stoffet slik at klovnen får ansikt og drakt. Lim på hår, eventuelt annen pynt. - Benytte enkle musikkinstrumenter og lydkilder(for eksempel slå på materialer som glass, metall, tre, trampe, klappe rytme ) til å akkompagnere de små forestillingene og framføringene. Kanskje noen elever kan være sirkusorkesteret mens andre er klovnene? 9

- Velge et bilde. Skriv 8 10 ord som sier noe om dette bildet. Fortelle eller skrive en fortelling ut fra stikkordene. Fortelle eller lese opp foran det valgte bildet. - Kan vi lage en sammenhengende fortelling ut fra bildene? Kanskje klovnene er brødre som vi kan gi forskjellige navn? (Fortellingen kan for eksempel begynner med det lystige bildet The Parade, der klovnene marsjerer inn. Deretter handler fortellingen om de fire klovnene: den fiolinspillende klovnen, klovnen med sommerfuglen, klovnen med globusen og den lille Harlekin som tar imot applaus. Vi avslutter med det siste bildet av klovnen og hunden. Hvis vi stokker om bildene, for eksempel lar Et hundeliv komme først i fortellingen og The Parade til slutt ja, da blir det en helt annen historie! 10

BAKGRUNNSSTOFF OM KLOVN, HARLEKIN OG PIERROT I denne utstillingen er hovedvekten lagt på klovnene på sirkus. En sirkusklovn forbinder vi gjerne med rød nese, altfor store sko, posete klær og sminke. Men i bildene på utstillingen ser vi litt andre typer klovner: den hvitkledde lille klovnen med stor krage og klovnen med rutete, fargerike klær og stor hatt. Kanskje er de inspirert av den drømmende, hvitkledde Pierrot og den spretne og smarte Harlekin (med den rutete drakten) som vi kjenner fra for eksempel karneval og pantomime? Klovn Klovnen som en komisk figur, går tilbake til senmiddelalderen da omreisende teatertrupper spilte komedier, for eksempel i sammenheng med festivaler og andre folkefester. Klovnefigurene før ca. 1800 opptrådte altså i forbindelse med ulike typer teater, ikke i forbindelse med sirkus slik vi best kjenner det. På begynnelsen av 1800-tallet opptrer de første sirkusklovnene, med den typiske sminken, klesdrakten og den store nesen. Klovnefiguren er den humoristiske figuren i sirkuset, den som med sine fall, påfunn og halsbrekkende øvelser skal få publikum til å le. Sirkusklovnene, slik vi kjenner dem, har gjerne utviklet sin egen type når det gjelder utkledning og opptreden. Vi kan gjerne se trekk av både Pierrot (hvit drakt og ansiktssminke) og Harlekin (rutete drakt) i hvordan enkelte sirkusklovner sminker seg, kler seg og oppfører seg.. Harlekin- og Pierrotfiguren oppstod i forbindelse med Commedia Dell`Artetradisjonen på 1500-tallet. Commedia Dell Arte var et folkelig lystspill, oppført av profesjonelle skuespillere. Forfatteren skisserte bare scenene og skuespillerne improviserte i stor grad replikkene. Karakterene i stykket bar gjerne masker (maskespill). Harlekin var en av tjenerfigurene i Commedia Dell Arte, en figur som opprinnelig ble fremstilt som både dum og overtroisk. Etter hvert utviklet Harlekinfiguren seg i nye retninger. Han blir framstilt som en trofast og tålmodig tjener, samtidig som han er en figur med sans for et kjærlighetseventyr. Dette siste kunne føre Harlekin opp i vanskeligheter, men han er som regel listig og lur nok til å komme seg ut av det. Dersom han blir lurt eller svindlet blir han verken hevngjerrig eller sur, og i andre omgang er det gjerne han som overlister andre. I senere framstillinger av Harlekin ser vi at drakten er blitt ettersittende og rutete. På hodet har han en ettersittende lue, og i enkelt framstillinger bærer han halvmaske med små åpninger for øynene. 11

Pierrot var også en av tjenerfigurene i Commedia Dell Arte, en enkel og ærlig sjel som gjerne ble offer for de andre figurenes intriger eller spøkefulle påfunn. Han er ganske klosset og dumsnill. Pierrot hadde ikke særlig hell i kjærlighet, og dette særtrekket ved figuren har holdt seg opp gjennom tidene. Han blir gjerne framstilt som en temmelig svermerisk og melankolsk figur, som kjærlighetsyk tilber den vakre Columbine, uten særlig hell. Pierrots drakt er helt hvit og består av jakke med en stor rysjekrage og knapper og løsthengende bukser. I motsetning til mange av de andre figurene opptrer han uten maske, men med helt hvitpudret ansikt. Vedlegg CD: Erik Satie: 3 Gymnopèdies & other piano works (Pascal Rogè, piano) 12

Vedlegg 1 OM Å FORMIDLE BILLEDKUNST Vi i Kunst i Skolen håper du tar deg tid til å se gjennom denne lille kommentaren til hva vi finner viktig når du skal bruke en av våre vandreutstillinger. Merk at dette er en mer generell kommentar som kommer i tillegg til det spesielle som følger hver utstilling. Kunstformidlingens oppgave er å være brobygger mellom kunstverket og betrakterne. Og denne broen som kunstformidlingen bygger, har bare til hensikt å få betrakteren til å åpne seg for kunstverket (Danbolt 1999:9). For at elevene slik skal åpne seg forutsettes det at gode hjelpere trer til i denne brobyggingen. Som lærer er du en slik, sammen med dine kolleger er dere flere, mens det skrevne materiellet fra oss er en annen type hjelper. I samarbeid skal vi forsøke å legge til rette for mulige kunstmøter for elevene i den konkrete utstillingen. Det ligger et aktivt elevsyn bak utformingen av materiellet. Vi voksne kan bare legge opp til mulige møter så godt vi kan, men det er eleven som må bestemme om dette er noe for han eller henne. Kunst er en utfordring om å ta personlig stilling, ikke bare med hodet, men med hele seg, også anelser og fornemmelser. Vi lærere er vant til at vi skal ha fasit, vite de beste svarene. Når det gjelder kunst eller i hvert fall visse nyere former for kunst, må vi ikke vente dette av oss selv, men stille med en type velvillig nysgjerrighet og ikke være redde for å vise egen forvirring. Det betyr at som hjelper i brobyggingen må du etablere en slags minimum av villighet til å bli truffet av noe ved bildene i utstillingen. Utstillingene representerer et stort spekter av kunst i forskjellige stilarter, noen vil du øyeblikkelig falle for, andre vil kreve mer spesiell egeninnsats før de åpner seg. Men uansett er din velvillighet det første steg i brobyggingen når utstillingen er kommet til skolen eller barnehagen. Utstillingene består av originalgrafikk, tegninger, skisser eller foto. Det betyr at kunstnerne har gått god for sine produkter og signert dem. Ofte vil formatet være et helt annet enn der bildene opptrer som illustrasjoner i elevenes lærebøker eller befinner seg i en kunstbok. I dag hvor det trykkteknisk er farlig lett å kopiere slik at vi ikke alltid kan se forskjell på original og kopi, er det viktig at elevene blir klar over kunstnerens signering av det originale. Vi har ved revideringen av våre utstillinger vært opptatt av at de utstillingskassene dere mottar, ikke skal være for store og tunge. Derfor er det ikke så 13

mange verk i hver utstilling som tidligere. Men likevel er noen bilder så store at noen hjelpere må være fysisk sterke for å kunne ta i mot! Ved at det er færre bilder, kan det også bli enklere å bruke utstillingen i klasserommet, ikke bare i større fellesrom som mange har hatt for vane. Kanskje utstillingen kan ambulere mellom flere klasserom i den tiden dere har utstillingen? Hvis du nå tenker at det er det da ikke plass til hos meg, tenk en gang til om ikke en del av det som vanligvis fyller veggene, fra beskjeder til elevarbeid, kan vike plassen for kunstutstilling i en periode? Det øker effekten av bildene om elevene kan leve med dem som en naturlig del av klassemiljøet selv for kortere tid. Det er også snakk om å skape positiv forventning hos elevene, så de bør om mulig være med på mottakelse og frakt av kunstkassen til utstillingssted, og med på utpakking. Kanskje det er praktisk at bare en gruppe elever er med på dette, men det kan gå på omgang i elevflokken å gjøre slikt. Som lærer tar du selvsagt godt vare på emballasje og studiemateriell, og vurderer det tekniske utstyret du selv må skaffe, som kopiering, kassettopptaker, cd-spiller, overheadprosjektor etc.. Selve utstillingen bør henges slik at linjer i rommet understrekes. Det er noe med at like formater som høyde og bredde kler hverandre om de får henge sammen, og om underkant eller overkant stemmer for flere bilder bortover en vegg. Iblant kan en uvanlig plassering som på ryddet gulv eller trappetrinn, vise seg spennende mens bildene arbeides med. I det hele tror vi på at elevene skal vende seg til å se på bilder rent fysisk - på lang avstand og nært hold, fra gulvposisjon til stående, av og til på hodet og rett vei, med åpne så vel som mysende øyne. For: Det handler om å lære å se Vi bruker vår visuelle sans utrolig mye, men når vi kommer til å se på kunst må vi likevel som oftest skjerpe oss, Vi har en tendens til å ville vite før vi bruker egne sanser. Vi lurer på hva kunstneren kan ha ment ofte før vi direkte utsetter oss for å sanse bildet. Med elevene foreslår vi nesten alltid en to trinns angrepsmåte på kunstbildene: Først få elevene til å beskrive alt de ser: linjer, farger, gjenstander. Elevene må sammen tømme bildet for alt det de kan finne der. Noen vil da raskt komme med tolkninger, ha meninger om hva bildet betyr, Da er det er viktig å be dem vente litt med det, til alle har brukt øynene sine godt. Så slippes tolkningene løs, og mens vi har kunnet enes om det vi har sett rent visuelt i bildet, kommer nå variasjonene frem, for tolkninger er mer individuelle. Det er mange gode muligheter for hva et bilde kan formidle av tanker og føleleser. I noen klasser tør ikke alle mene før noen sterke har ment. 14

Her er det viktig at atmosfæren blir slik at alle er reelt frie til å komme med sine tanker og fornemmelser. Hvis du som hjelper praktiserer denne metoden også når dere ser på reprodusert kunst i lærebøkene, vil det virke forsterkende på elevenes opplevelse av at her kan de sanse selv og mene. I tillegg er tittel ofte en informasjon eller en invitasjon til tolkning, men det kan være lurt at elevene får bruke seg selv først. Det gir selvtillit å oppdage hvor langt de selv kommer også uten å vite så meget på forhånd. Informasjon om kunstneren kan ofte med fordel komme etterpå, når elevenes interesse er vakt gjennom eget engasjement med sansing og tolking. Utstillingene er svært forskjellige, derfor er det vanskelig å si noe presist om hvilke begreper vi bruker når vi snakker med elever om kunst, det vil mer gå fram av spesialmateriellet til hver utstilling. Men, det kan være greit å innføre noen begreper som tidlig kan hjelpe elevene til å rydde i den store av variasjonen billedtyper. For eksempel landskap, interiør, portrett og stilleben. Videre er det ofte praktisk å kunne skille mellom forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Eller naturalistisk og abstrakt. Noen vil også nevne karakteristika på kunststiler som - imitasjonsteorier (med sterke krav om det gjenkjennelige i bildet) -uttrykksteorier (kunstnerens uttrykk i bildet er det viktigst) - modernismen (hvor billedelementer som farge og linje får ny egenverdi) - opplevelses og resepsjonsteorier (hvor alt dreier seg om hva mottakeren, eleven, får ut av bildet). Dette siste er greit fremstilt for eksempel i Gunnar Danbolts Blikk for bilder i Kulturrådets prosjektserie nr.4, 1999. Til lykke med utstillingen! For Kunst i Skolen 2001 Arne Marius Samuelsen Høgskolen i Telemark 15

Vedlegg 2 HVA ER GRAFIKK? Kort om grafiske teknikker Grafikk er et kunstnerisk uttrykk som lar seg reprodusere i flere eksemplarer. Et grafisk blad er et avtrykk fra en treplate, metallplate, en stein eller annet materiale hvor kunstneren selv har bearbeidet flaten og skapt et bilde. Det råder usikkerhet om grafikkens opprinnelse, men vi vet at kineserne trykket tresnitt allerede på 700-tallet. I Europa ble de første grafiske blad trykket på 1400-tallet. Motivene var illustrasjoner til religiøse skrifter. Etter hvert fikk grafikken et mer kunstnerisk uttrykk. Grafiske blad er som oftest signerte. Nå signerer og nummererer kunstneren helst hvert enkelt trykk med blyant under bildet. Står det f eks 10/15, betyr det at dette trykket er nr.10 i en serie på totalt 15 trykk. Står det Prøvetrykk, er trykket laget før platen eller steinen var helt ferdig bearbeidet. Vi deler gjerne grafikk inn i fire hovedgrupper: 1) Høytrykk, som omfatter tresnitt, trestikk (xylografi) og linoleumssnitt. Her ligger de fargede partiene på trykkplaten høyere enn de ufargede. 2) Plantrykk eller litografi. Her ligger de fargede partiene i samme plan. 3) Dyptykk, som omfatter kobberstikk, koldnål, etsning, akvatint og mezzotint. Her ligger de fargende partiene nedsenket i platen. 4) Stensiltrykk, som omfatter serigrafi / silketrykk og sjablongtrykk. HØYTRYKK Tresnitt Tresnitt er den eldste og enkleste teknikken. Til tresnitt kan man bruke en vanlig planke, men som regel brukes en spesiell finerplate av bjerk og furu. Motivet skjæres ut med kniver og jern som ligner på vanlig snekkerverktøy. 16

Det er selve motivet som står igjen, og partiene rundt skjæres vekk. Det som fjernes blir hvitt på det ferdige trykket. Med en valse legges så sverten eller fargen på, slik at den bare fester seg på de opphøyde partiene (motivet). Ved fargetresnitt brukes vanligvis en plate for hver farge. Et papir legges så over platen og presses mot denne. Når vi løfter opp papiret, har vi fått et speilvendt trykk. Linosnitt Linosnitt lages på samme måte som tresnitt, men motivet skjæres ut i en linoleumsplate. I et tresnitt ser vi gjerne spor av årringer i de fargede flatene, mens i linosnittet blir disse flatene helt ensfargede. PLANTRYKK Litografi Litografiet ble oppfunnet i Tyskland i 1798. Litografen tegner med en fet stift litografstiften på en spesiell fin, porøs og planslipt kalkstein (litografstein). I den senere tid har man også brukt spesielt preparerte zink- og aluminiumsplater. Steinen kan slipes glatt eller kornet, alt etter den virkning man søker å oppnå. I stedet for stift, kan man bruke en fet tusj og lage en pennetegning på steinen. Hvis man vil ha hvite striper i det sorte, kan man ripe dem fram med nål eller kniv. Når tegningen er ferdig på steinen, behandles steinen med syre for å forsterke dens porøsitet der hvor det ikke er tegnet. Deretter fuktes den med en svamp, før fargen valses inn. Fargen er fet, og siden fett og vann ikke går sammen, legger fargen seg bare på de stedene hvor det er tørt (fett) det vil si der hvor motivet er tegnet. Papiret legges over steinen, og begge deler føres gjennom en presse under stort trykk. Når papiret løftes av, har vi et nøyaktig speilvendt trykk av tegningen på steinen. Ved fargelitografi brukes en stein for hver farge. Ved overtrykk kan man få frem blandingsfarger. Blått og gult trykket over hverandre blir grønt, blått og rødt blir fiolett osv. En stor fordel ved litografiet er at en kan ta uendelig mange likeverdige trykk. Teknikken har derfor vært mye brukt til plakater og illustrasjoner til bøker og tidskrifter. 17

Litografiet byr på rike muligheter: det kan ligne en krittegning, en pennetegning eller en kombinasjon av disse. Likevel har litografiet en helt egen, spesiell karakter. DYPTRYKK Kobberstikk / koldnål (radering) Ved denne metoden ligger fargene eller sverten i fordypninger i en metallplate. Ved kobberstikk bruker man en gravstikkel som pløyer inn furer i metallet når man risser inn motivet. Ved radering bruker man en koldnål for å risse i platen. Koldnålen holdes som en penn og kan behandles nesten like fritt. Når papiret blir presset mot metallplaten vil fargen som ligger i fordypningene bli overført til papiret. Etsning En annen måte å lage fordypninger på er å etse dem. Ved strek-etsning dekkes platen først med en syrefast etsegrunn, som hovedsakelig består av voks, harpiks og asfalt. Man riper i etsegrunnen med en nål, slik at metallet blir bart der man vil det skal være sort på det ferdige trykket. Etter dette legges platen i et syrebad. Etsetiden avgjør styrken av streken. Ønsker man streker i forskjellige valører, må det etses i flere omganger. Etsning er en friere teknikk enn f eks kobberstikk. Gjør man feil kan de lett dekkes over med etsegrunn. Akvatint Akvatint er en etsemetode som gir valører i flatene. Over det partiet som skal trykkes, drysses det med harpikskorn. Når platen varmes opp smelter kornene og fester seg til metallet. Harpikskornene fungerer som små øyer av dekkgrunn som det etses fordypninger rundt. Ferdig trykket får man en mørk flate full av hvite prikker. Flatens mørkhetsgrad er avhengig av harpikskornenes størrelse og hvor lang etsetiden er. Akvatint blir gjerne kombinert med streketsning. Man kan skravere inn detaljer med stikkel og nål på en etset plate, eller man kan strø harpikskorn på en kobberstikkplate for å få fram valører. Mezzotint I mezzotint arbeider man ikke med streker, men med flater og valører. Det lages tett i tett med små fordypninger i metallplaten. Dette gjøres med et bredt taggete redskap, kalt en rokker. Denne metoden gir en dyp, mørk og fløyelsaktig fargetone. Ønsker man seg lysere toner, oppnår man det ved å polere platen slik at sverten ikke fester seg. Man arbeider seg altså fra det mørke og opp i lyset. 18

For alle dyptrykksmetodene må man etter at motivet er klart smøre trykkplata inn med trykksverte. Sverten må komme godt ned i alle riper og fordypninger i plata. Deretter blir overflaten av plata pusset ren, slik at sverten nå bare ligger nede i fordypningene. Trykkpapiret legges på, og plata og papir føres gjennom en trykkpresse som har så kraftig trykk på valsene at sverten presses opp fra fordypningene og fester seg på trykkpapiret. STENSILTRYKK Den fjerde av grafikkens hovedteknikker er basert på stensiler eller sjablonger. Hovedpoenget er at bunnmaterialet har åpne og tette partier som henholdsvis slipper og ikke slipper igjennom trykkfarge. Bunnmaterialet består av en finmasket duk som er spent opp på en ramme av tre eller metall. Duken, som vanligvis laget av et syntetisk materiale, kan dekkes til på de stedene man ikke skal ha farge, med lim, lakk, plastfilm eller med sjablonger som blir festet til duken. Innfarging og trykking foregår i en operasjon. Et papirark legges under rammen med den ferdig bearbeidede duken. Trykkfargen legges langs innsiden av den ene rammekanten og dras over duken med en rakel, hvor fargestoffet presses gjennom dukens åpne partier. Man må ha en ramme for hver farge, og det er ikke mulig å blande farger ved overtrykking. De vanligste formene for stensiltrykk er silketrykk / serigrafi og sjablongtrykk. Serigrafi blir mye brukt i industrien, ved trykking av stoffer, plakater og andre trykksaker. Teknikken er i dag også utbredt som et viktig kunstnerisk uttrykksmiddel. 19