2003-082 Bankens informasjons- og veiledningsplikt valutalån Klager opptok via en finansrådgiver et valutalån i JPY i banken. Bankklagenemnda kom til at banken ut fra klagers situasjon og utdannelse ikke kunne ses å ha forsømt sin informasjonsplikt vedrørende hvorvidt lånsøkers økonomi kunne tåle mulige endringer i kurs og rentenivå, og forvisse seg om at risikoen var kjent for lånsøker. Det var heller ikke bankens ansvar at lånet ble fordoblet sammenliknet med klagers opprinnelige søknad. Klagen førte ikke frem. I. Saksfremstilling Klager ble i 1998 kontaktet av en finansrådgiver tilknyttet Assuranseforretningen (nå Kapitalforvaltning). Rådgiveren anbefalte klager å refinansiere sine løpende lån med lån i Japanske Yen. På vegne av klager søkte rådgiveren om lån tilsvarende kr 1.700.000,- i JPY. Da klager sammen med sin rådgiver møtte i banken for å undertegne lånepapirene den 18. august 1998, var det utferdiget lånedokumenter for et lån tilsvarende kr 3.400.000,-. Klager selv hevder at han var uforstående til at lånebeløpet var doblet, hvilket han selv ikke hadde anmodet om. Det er omstridt i saken hvem som tok initiativet til å forhøye lånebeløpet og hvordan den forberedende kontakten mellom banken og klagers rådgiver forløp i den forbindelse. Under møtet ble det imidlertid avtalt at klager skulle oppta et lån tilsvarende kr 3.400.000,- hvorav en del skulle settes inn på høyrentekonto som sikkerhet for banken. Innskuddet ble sperret, men klager kunne disponere avkastningen fritt. Lånet er avdragsfritt og skal innløses i 2008. I 1999 kjøpte klager en aksjeindeksobligasjon i (bank B), som ble finansiert med innskuddet. Obligasjonen hadde en løpetid på 6 år og banken aksepterte denne endring i sikkerhetsstillelsen. Klager hevder at han aldri hadde til hensikt å ta opp et så stort lån som kr 3.400.000,-. Han lot seg imidlertid overtale av bankens saksbehandler. Han ble forespeilet at han med avkastningen på innskuddet, kunne betale renteutgiftene på hele lånet. Det ble videre avtalt at han skulle sette inn kr 15.000,- pr måned på særvilkårskontoen og dermed betjene også et billån som forutsetningsvis skulle slås sammen med lånet på kr 3.400.000,-. Sammenslåingen kom imidlertid aldri i stand og billånet er betjent med kr 4.000,- pr måned fra august 1998. Kursen på JPY har steget etter at lånet ble opptatt. Dette har ført til at klagers lånebyrde har vært helt oppe i NOK 5.900.000,-. Plasseringen av kr 1.300.000,- i en aksjeindeksobligasjon kom i stand etter at han hadde hatt kontakt med rådgivningsfirmaet. Han hevder at han deretter ble kontaktet av bankens saksbehandler, som anbefalte denne plassering. Med en avkastning på 12 % årlig, ville verdien av obligasjonen være doblet ved utgangen av bindingstiden på 6 år. Bankens forventninger har ikke slått til. Som følge av sin store lånebyrde har klager fått avslag på 3 prosjekter som han har søkt om finansiering for. Klager tok forholdet opp med banken første gang i desember 2001. Han anser at banken kan holdes ansvarlig for at han er kommet økonomisk dårlig ut av transaksjonene. Banken burde ikke ha anbefalt ham å oppta et lån tilsvarende det dobbelte av hans sikkerhet (kr 1.700.000,-) når han ikke hadde noe egenkapital. Han 1
var selv helt uforberedt på at lånet skulle være dobbelt så stort som opprinnelig ønsket. Klager har imidlertid selv minimal erfaring med banksaker og fant det helt naturlig å inngå avtalen når den ble anbefalt fra bankens side. Han fikk ingen informasjon om risikoen knyttet til opptak av valutalån. Banken fokuserte utelukkende på de gunstige effekter av kursutvikling, sammenholdt med den lave lånerenten i Japan. Klager hevder videre at banken hadde en særlig informasjonsplikt med hensyn til risikoaspektene ved opptak av valutalån, jf Høyesteretts og også Bankklagenemndas praksis når det gjelder informasjon overfor kausjonister. Også før finansavtalelovens ikrafttredelse kunne særlige omstendigheter tilsi en informasjons- og veiledningsplikt for bankene. Rettspraksis omkring kreditors ansvar i kausjonsforhold må tillegges vesentlig betydning også ved vurderingen av ordinære låneforhold. Klager anser at valutalån i forbrukerforhold var høyst ekstraordinære på det tidspunkt han etablerte sitt engasjement med innklagede. Det anføres at informasjonsplikten gjelder for innklagede bank, som ikke kan høres med at nødvendig informasjon og veiledning ble forutsatt gitt av klagers rådgiver. Banken må ha vært kjent med at rådgiverens kompetansenivå var lavt. Klager bestrider at han i møtet med banken da kontrakten ble inngått, kan ha gitt inntrykk av at han var innforstått med risikoen ved opptak av valutalån. Han har fortsatt problemer må å forstå innholdet i lånekontrakten. Siden innklagede bekrefter at risikoaspektet ikke ble drøftet i møtet, synes det uforståelig at banken kan ha kontrollert klagers forståelse av hva han begav seg ut på. Særlig hensett til at lånebeløpet ble fordoblet uten at banken har vært i stand til å fremlegge en angivelig skriftlig anmodning om dette fra klagers rådgiver, synes det åpenbart at banken ikke har overholdt sin informasjonsplikt. Spørsmålet er ikke om hvorvidt klager burde ha avstått fra å oppta et lån som var dobbelt så stort som opprinnelig planlagt, men om hans beslutning om å øke lånebeløpet etter bankens vurdering var forsvarlig. Sett i ettertid er det ingen tvil om at klager burde ha vært frarådet å påta seg den valutarisiko en slik dobling uomtvistelig representerte. Klager har fremlagt erklæring fra daglig leder fra Assuranseforeningen om at han for sin del ikke anmodet banken om å doble lånebeløpet. Videre er fremlagt erklæring fra en person som har opplevd tilsvarende i forbindelse med sitt opptak av valutalån i banken. Klager anser videre at banken ikke burde ha anbefalt ham å plassere kr 1.300.000,- i en aksjeindeksobligasjon på et tidspunkt da hans lånebyrde var oppe i ca kr 5.500.000,- og hans inntekt på ca kr 450.000,-. Hvis obligasjonen ikke gir avkastning, vil han tape ca kr 550.000,- i forhold til plasseringen på særvilkårskonto. Når bare hovedstolen er garantert, vil han ikke kunne benytte avkastningen som han hadde på sparekontoen til å avhjelpe kurssvingninger for det tilfelle at han skulle velge å innfri lånet før avtalt innfrielse. I og med at kapitalen er bundet, kan han heller ikke få frigjort beløpet hvis han ønsker å innfri valutalånet. Det er klagers oppfatning at innklagede bank også burde ha informert ham om denne risikoen da banken aksepterte å endre sikkerheten. Banken oppfattet klagers henvendelse om å få oppta et lån i JPY som et resultat av klagers vurderinger og analyser i samarbeid med sine rådgivere. Banken fant å kunne innvilge et slikt lån og igangsatte arbeidet med å produsere dokumenter. Banken hevder at den deretter mottok en hastemelding fra Assuranseforeningen om at klager ønsket å doble lånebeløpet for å kunne oppnå fin avkastning på kapitalen. Dette ble også innvilget og dokumenter utarbeidet før møtet i banken ble avholdt. Låneordningen ble valgt uten anbefaling eller føringer fra bankens side. Banken hadde ikke den oppfatning at klager reagerte negativt på lånesummen i 2
møtet og fikk ellers forståelsen av at risikoen ved å oppta lån i fremmed valuta var kjent og akseptert av klager. Banken anbefalte aldri å foreta omplasseringen av innskuddet på høyrentekontoen til en aksjeindeksobligasjon i (bank B). En slik anbefaling ville stride mot bankens interesser og forretningsidé. Bankens befatning med saken var å vurdere om bankens sikkerhet ville bli svekket ved omplasseringen og deretter foreta utbetaling fra kontoen. Banken anser at den ikke hadde en generell frarådnings- eller informasjonsplikt. Utgangspunktet for rettstilstanden før finansavtaleloven må være at partene har ansvaret for sine egne forutsetninger. Banken henviser til teori og praksis på området. Klager har høyere utdannelse (petroleumsingeniør) og et krevende yrke. Han hadde også så langt banken var kjent med, drevet med enkelte mindre investeringer. Det fremstod ikke som en hastebeslutning at han ønsket å oppta et valutalån. Han hadde dessuten hatt bistand av sin egen rådgiver. Etter bankens oppfatning var det ingen ting som tilsa at klager hadde behov for, eller ønske om, ytterligere informasjon om valutalån. Banken oppfatter for øvrig klagers anførsel om manglende informasjon å gjelde fremtidig utvikling av valutakursen. For slike vurderinger foreligger ikke informasjonsplikt. Avtaleloven 33 og 36 oppstiller ikke en opplysningsplikt for hypoteser og usikre betraktninger. Klagers økonomi ble betraktet som god og det var ikke forhold som skulle tilsi at banken burde ha frarådet klager å oppta lånet, særlig hensett til det faktum at halvparten av lånebeløpet skulle deponeres i banken. Klager hadde et lån på kr 1.700.000,- før valutalånet ble opptatt. Ved en normal nedbetalingsplan på 20 år, ville likviditetsbelastningen være omtrent den samme som den har vært etter opptaket av valutalånet. Klagers krav kan ikke begrunnes i avtalerettslige forhold. Banken har heller ikke opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved sin behandling av lånesøknaden eller i det etterfølgende. Det foreligger hverken ansvarsgrunnlag for kravet eller årsakssammenheng mellom klagers krav og bankens opptreden i saken. Den gjeldsbyrde klager har beregnet, er et resultat av beregninger gjort med utgangspunkt i dagens kurs. Gjeldsbyrden svinger i takt med valutakursen. Inntil lånet er innfridd, innebærer disse svingningene et urealisert tap, eventuelt gevinst, for klager. Klager har ikke hatt en økt økonomisk belastning i forbindelse med innbetaling på lånet, da det skal innbetales et fast beløp på kr 15.000,- til høyrentekontoen. Et eventuelt krav om erstatning må gjelde eventuelle meromkostninger klager har hatt med lånet som følge av de anførte ansvarsgrunnlag. Endelig skal banken påpeke at klager har en tapsbegrensningsplikt. Han kan ikke passivt akseptere at tapene øker, for deretter å kreve erstatning. Det bemerkes at de fremlagte erklæringer i klagers brev av 14. april 2003 ikke er avgitt av personer som har hatt med rådgivningen eller låneforholdet å gjøre. De avvises således som irrelevante for saken. Sekretariatet har avgitt en vurdering av tvisten i brev av 26. februar 2003. ***** Klager krever å bli stilt som om han aldri hadde refinansiert sitt lån i JPY. 3
II. Bankklagenemndas begrunnelse Klagen gjelder spørsmålet om banken kan holdes ansvarlig for sin rådgivning i forbindelse med at klager i 1998 opptok et lån i japanske yen. Før låneavtalen ble inngått, ble lånebeløpet fordoblet i forhold til det som var klagers lånebehov, fra kr 1.700.000,- til kr 3.400.000,-. Den overskytende del av beløpet ble først satt inn på høyrentekonto i banken; senere plassert i en aksjeindeksobligasjon pålydende kr 1.300.000,- i en annen bank. Bankklagenemnda påpeker at låneopptak i fremmed valuta gir muligheter for rimelig finansiering, men at det samtidig innebærer en betydelig risiko. Ved behandlingen av en lånesøknad bør banken etter nemndas oppfatning vurdere om lånsøkers økonomi kan tåle mulige endringer i kurs og rentenivå, og dessuten forvisse seg om at risikoen er kjent for vedkommende. Etter Bankklagenemndas oppfatning kan banken i nærværende sak ikke ses å ha forsømt sin informasjonsplikt på dette punkt. Slik saken er opplyst, synes det å være overveiet fra klagers side at han ønsket å oppta valutalån. Han har god økonomi og høyere utdannelse, og må forutsettes å være fullt ut klar over den usikkerhet som ligger i selve produktet. Klager benyttet dessuten sin egen rådgiver i forbindelse med transaksjonene. Selv om det ikke fritar banken fra dens informasjonsplikt, tilsier dette faktum at klager har vært vel kjent med risikoen, og gitt banken grunn til å bygge på at han var det, også før han kom til møtet i banken. Risikoen øker klarligvis når lånebeløpet blir fordoblet, som i dette tilfellet. Det er ikke fullt ut klarlagt hvordan utvidelsen av lånebeløpet kom i stand. Selv om man legger til grunn at forslaget kom fra banken, foreligger det ikke forhold og omstendigheter omkring avtaleinngåelsen som medfører at avtalen må settes til side. Hvis klager ikke ønsket å forhøye lånet, hadde han all oppfordring og anledning til å avslå bankens tilbud. Halvparten av det lånte beløp ble først innsatt på rentebærende konto i banken, med mulighet for klager til å disponere avkastningen. Den omplassering som klager foretok, har foreløpig vist seg å være mindre gunstig for ham. Klager har imidlertid ikke sannsynliggjort at innklagede bank har villedet ham eller på annen måte handlet erstatningsbetingende i forbindelse med denne investeringen, som ble gjort gjennom en annen bank. Han må ha vært klar over at kapitalen, men ikke avkastningen, var garantert av denne banken og dessuten at avkastningen uansett ikke kunne disponeres før etter 6 år. Banken kan således ikke holdes ansvarlig for det tap som eventuelt oppstår som følge av denne transaksjonen. Etter Bankklagenemndas oppfatning foreligger det ikke omstendigheter ved bankens saksbehandling som skulle medføre at klager ikke er bundet av de inngåtte avtaler. Uttalelsen er enstemmig. III. Bankklagenemndas konklusjon Klager gis ikke medhold. Oslo, den 27. august 2003 4
Viggo Hagstrøm Kristin Bjørken Anne Sofie Faye-Lund Kristin Skrede Jo Gjedrem Bankklagenemndas uttalelser er rådgivende. Ved uttalelser som går imot banken, skal banken gi begrunnet melding til sekretariatet innen 3 uker dersom uttalelsen ikke vil bli fulgt. 5