LUKKING AV PERKATANE PUNKSJONSHULL I LYSKEN

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 190 LUKKING AV PERKATANE PUNKSJONSHULL I LYSKEN Mathisen SR 1, Zimmermann E 2, Markström U 1, Mattsson K 2, Årtun K 1, Hornbæk K 2, Larzon T 1,3 Karkirurgisk og Thorax kirurgisk avd 1, Endovaskulær Røntgen avd 2 SIHF Hamar og Kärlkirurgisk avd, Örebro Universitetssjukehus, Örebro, Sverige 3. Introduksjon: Lukking av perkutane punksjonhull i lysken ble tidligere utført med manuell kompresjon eller FemoStop lignende-utstyr. Dette er tidskrevende. Nyere utviklet lukkeutstyr som StarClose og AngioSeal egner seg for lukking av F6 F8 punskjonshull. Dette er raskt og effektivt. Imidlertid kan StarClose skade kar under 5 millimeter i diameter og AngioSeal fungere dårlig i kalkrike karvegger. Komplikasjonener til lukking av perkutane endovaskulære punksjonshull er til eksempell hematom dannelse, utvikling av pseudoaneurismer, dannelse av AV-fistler og stenose eller trombose av karlumen. På vår avdeling ønsket vi å sammenligne StarClose og AngioSeal for hyppighet av bløndingskomplikasjoner. Foranledningen til denne undersøkelsen var at vi hadde opplevd fem store blødninger med StarClose lukkeutstyr. Materiale: I en prospektiv registerstudie fra april til juli 2007 ble 51 pasienter behandlet enten med StarClose eller AngioSeal lukkeutstyr etter endovaskulære prosedyrer utført igjennom F6-F8 introdusere. I StarClose gruppen var det 31 pasienter. 14 antegrade punksjoner og 17 retrograde punksjoner. I AngioSeal gruppen var det 20 pasienter. 9 antegrade punksjoner og 11 retrograde punksjoner. Hematom dannelse ble registrert følgende dag. Følgende lokalisasjoner ble vurdert: lyske, lår og flanke. CT ble tatt ved sirkulatorisk ustablitet for å utelukke retroperitoneale hematomer. Sirkulatorisk ustabilitet ble monitorert med BT og hemoglobin målinger. Kompleterende kompresjon ble registrert. Operasjonser for blødning eller trombose ble også registrert. Resultater: I StarClose gruppen ble det registrert 6 hematomer (19%): fem i lysken og et i både lysken og låret. Tre av disse punksjonene var antegrade. Fire pasienter ble sirkulatorisk ustabile: 1 vasovagal og tre med hematom. Tre av pasientene måtte få manuell kompresjon og/eller FemoStop. Ingen pasient ble operert. I AngioSeal gruppen ble det registrert 8 hematomer (40%): fem i lysken, to i både lysken og låret og en i lysken og flanken. Fem av disse punksjonene var antegrade. Seks pasienter ble sirkulatorisk ustabile: 2 vasovagale og fire med hematom. Ingen av disse pasientene krevde kompleterende kompresjon eller operasjon. Konklusjon: Hematomer ble registrert i begge de undersøkte gruppene, men ingen av blødningene var alvorlige. Det er behov for en randomisert studie.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 191 ENDOVASKULÆR STENT-BEHANDLING VED ILIAKAL ARTERIOSKLEROSE - TASC- INNDELING T. Nyheim, G. Sandbæk, JJ. Jørgensen, E. Stranden og JO. Sundhagen. Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker universitetssykehus HF. Målsetning Analysere egne resultater av endovaskulær stent-behandling ved bekkenobstruksjoner relatert til TransAtlantic Inter-Society Consenus (TASC) II, A-D klassifisering. Metode Retrospektiv studie av pasienter behandlet i 2004. Lesjonene gradert i henhold til TASC II klassifiseringen 1. Patency vurdert med klinikk, ankel-arm indeks (AAI) og farge-duplex etter retningslinjer beskrevet av Rutherford 2. Oppfølging etter 6 uker, 6 og 12 måneder. Resultater Femti-én pasienter (33 menn, 18 kvinner), gjennomsnittsalder 67,3 år (spredning 44-90). Gjennomsnittlig oppfølgingstid 20 måneder (spredning 1-41). Tre pas ekskludert grunnet manglende oppfølgingsdata. Farge-duplex utført hos 45/48 (94%) pasienter. Nedenstående tabell viser antall pasienter; CI = claudicatio intermittens; KI = kritisk iskemi; primær (1º) og primær assistert (1 o ass) patency. TASC II Klinikk Patency (%) klassifisering CI KI 1º 1ºass A 26 21 5 69 92 B 8 8 0 100 C 7 4 3 67 100 D 7 3 4 57 100 Diskusjon Våre resultater virker lovende med primær assistert patency på over 90%. Observasjonstiden er imidlertid relativ kort og varierende. Meta-analyse av studier med fokus på isolert PTA versus stent av bekkenkar viser 4 års patency på henholdsvis 68% og 77% 3. Resultater av stent ved TASC C og D lesjoner synes å være bra. Balzer et al har rapportert 3-års primær patency på 90% ved endovaskulær stent-behandling av TASC C og D lesjoner 4. Åpen kirurgisk behandling av aortoiliakal arteriosklerose har 5-års patency på 80-91%, med mortalitet på 3,3% og systemisk morbiditet på 8,3% 5. Endovaskulær behandling er attraktiv grunnet lav prosedyrerelatert mortalitet, lav systemisk morbiditet, kort liggetid og med resultater på høyde med de som rapporteres etter åpen kirurgi. Våre resultater peker i samme retning, men må tolkes med forsiktighet. 1. Norgren L et al. Eur J Vasc Endovasc Surg 2007; 33, S1-S75 2. Rutherford RB et al. J Vasc Surg 1997;26:517-38 3. Bosch JL et al. Radiology 1997;204(1):87-06 4. Balzer JO et al. Eur Radiol (2006) 16: 124-131 5. de Vries SO et al. J Vasc Surg 1997; 26:558 569.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 192 ANATOMIEN I DEN SUBINTIMALE KANALEN. T.Flørenes, E.Krag Jenssen, D.Bay, G.Sandbæk, A.Svindland Oslo Vaskulære senter, Radiologisk avdeling, Patologisk avdeling Aker universitetssykehushf, Oslo. Subintimal angioplastikk (SA) er ved vår avdeling første behandlingsvalg ved lange okklusjoner av lårarterien. Behandlingen lager en ny kanal i medialaget av arterieveggen og presser aterosklerosen lateralt. Det makroskopiske utseende av en slik kanal blir spiralformet og ujevnt og har et vel kjent utseende radiologisk. Det har vært stor usikkerhet med hensyn til hvordan en slik kanal ser ut histologisk. Spesielt har det vært usikkert om det kom til en endotelial bekledning av denne kanalen. Medialaget i arterien inneholder mye collagen som er trombogent. Mange har derfor ment at dette skulle være en mer trombogen prosedyre enn intraluminal angioplastikk. Vi har imidlertid erfart i likhet med mange andre at en slik subintimalkanal kan være ganske stabil hvis den først holder seg åpen utover de første 12 18 månedene. Vi presenterte i oktober 2002 på kirurgisk høstmøte et histologisk bilde av en slik kanal. Det var en bit fra de første 2 cm av en subintimalkanal som hadde vært åpen i 36 måneder. Her så man ved histologisk farging tilstedeværelse av endotelceller. Dette kunne imidlertid være en innvekst ovenifra inn i den første delen av kanalen. Vi har nå hatt muliget til å inspisere og undersøke histologisk oppbyggingen av en tretti centimeter lang subintimalkanal som ved hjelp av noen tilleggsprosedyrer hadde vært åpen i 10 år. Denne kasuistikken vil bli presentert med det histologiske bildet.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 193 TROMBOGENE OG INFLAMMATORISKE FAKTORER RELATERT TIL SUBINTIMAL PERKUTAN TRANSLUMINAL ANGIOPLASTIKK (SPTA) Krag Jenssen E, Sandbæk G, Brosstad F, Kroese A, Jørgensen J, Flørenes T, Kollmannskog F Oslo Vaskulære Senter/ Kirurgisk klinikk, Aker Universitetssykehus HF Bakgrunnn Subintimal perkutan transluminal angioplastikk (SPTA) er en teknikk hvor man etablerer en subintimal kanal som behandling av lengere perifere arterielle okklusjoner. De gode resultatene av denne behandling er ganske overraskende tatt i betraktning at den etablerte kanal består av en kollagenøs trombogen, ikke endotelbekledd overflate som utløser adhesjon og aktivering av blodplater og frigjørelse av inflammatoriske mediatorer. For å undersøke de trombogene og inflammatoriske faktorer relatert til den arterielle skaden som SPTA medfører, har vi estimert subintimal og systemisk frigjørelse av pro- og antiinflammatoriske cytokiner, koagulasjonsmediatorer, samt trombocyt-leukocytaggregater, ekspresjon av GPIIb/IIIa, og CD62P integrinreseptor på blodplatemembranen (P-Selektin) ved blodets kontakt med den subintimale kanal. Metode Fra 8 pasienter med symptomatisk femoropopliteal okklusiv arteriesykdombehandlet med SPTA, ble det forut for behandlingen tatt venøs blodprøve fra albuen (T0), blodprøve via ipsilateral antegrad punksjon av a.femoralis communis proksimalt for okklusjonen (T1), og deretter ved reentrynivå 1 minutt etter vellykket rekanalisering (T2). Etter 24 timer (T3) samt etter 9 uker (T4) ble det venøs prøve fra albuen. Plasmakonsentrasjonen av de sentrale cytokinene IL-1β, IL-6, IL-8, IL10, TNFα, og RANTES i reguleringen av den lokale og systemiske respons, β-tromboglobulin (βtg) og protrombinfragment F1+2, ble estimert med immunoassay. Aktivert GPIIb/IIIa kompleks (påvist ved FITCH-konjugerte antihuman fibrinogen monoklonale antistoffer), leukocyt-trombocytaggregater (FITCH-konjugert anti-cd41), og ekspresjon av P-selektin (CD62P) på trombocytmembranen, ble estimert med flowcytometri. Resultater Vi fant nedsatt antall plate-leukocytaggregater etter 24 timer og ved kontroll etter 9 uker. P-selektin ekspresjon på sirkulerende blodplater øket ikke de første 24 timene, men var signifikant forhøyet etter 9 uker. Det var ingen signifikant endring i fibrinogenreseptor aktivitet. Det var en økende transluminal gradient i verdiene av IL-10, RANTES og βtg. IL-6 var forhøyet ved 24 timers kontroll, mens IL-8 ikke endret seg signifikant, og TNFα var ikke målbar.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 194 RUPTUR AV VENEPATCH Kiil S, Wang I, Flørenes T Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus Autolog vene er anerkjent som det beste graftmateriale både for bypass-kirurgi og patchplastikk. Kvaliteten på venen er sjelden diskutert i kliniske materialer, enten fordi den er vanskelig å objektivisere eller fordi en ikke ser komplikasjonene. Venepatch har hyppigst vært brukt ved carotisendarterektomi (CEA), men også ofte ved profundaplastikk, trombendarterektomi i bekken og lyske og ved arteriotomier pga emboli. Ved Aker universitetssykehus opereres det ca 30 carotisoperasjoner og 50 profundaplastikker per år. Ved CEA bruker vi kunststoffpatch av polyesterurethan som har vist seg å være like bra som venepatch. Ved lyskeoperasjoner er imidlertid bruk av vene et klart førstevalg pga faren for infeksjoner i lysken. Vi har hatt ett tilfelle av ruptur av venepatch siste år. Kvinne, 73 år ble operert med patchplastikk i lysken. Vene ble høstet fra motsatte ankel. Det ble bemerket at det subkutane vevet her var ødematøst og fibrøst forandret, mens selve vena saphena magna var upåfallende. Ett døgn etter operasjonen tilkom styrtblødning fra lysken og akutt-operasjon påviste ruptur sentralt i patchen med intakt Prolene-sutur. Pasienten ble reoperert med innsetting av ny venepatch hentet fra samme lyske. Det videre postoperative forløpet var ukomplisert og pasienten ble utskrevet i velbefinnende. Ved kontroll etter 30 dager var såret i lysken tilhelet og reaksjonsløst. Ruptur av venepatch beskrives ikke ofte i litteraturen, og da i all hovedsak ved CEA (1,2). Vi har imidlertid tidligere publisert 2 tilfeller av patchruptur ved profundaplastikk (3). Årsakene til ruptur av venepatch må søkes i: 1) Størrelsen på venen (4) 2) Sykdom i venen. 3) Håndteringen av venen. Ved lyskeoperasjoner er det stor fare for postoperativ sårinfeksjon. Bruk av egen vene som patchmateriale er derfor viktig. Det må imidlertid settes krav til kvaliteten av venen. Belastningen på venen i form av veggtrykket er mye større ved patchkonfigurasjon enn i vanlig bruk som bypass pga økt radius. I de fleste tilfelle vil man velge v. saphena magna (VSM) tatt fra ankelen. Diameteren bør være over 3.0 3.5 cm. Venen hos kvinner er ofte dårligere enn hos menn. Er det mistanke om inflammasjon ved ankelen bør man være meget forsiktig med å bruke venen. Alternativet er å bruke VSM fra lysken hvor diameteren og kvaliteten på venen er bedre (2). 1 Y. Yamamoto et al., Complications resulting from saphenous vein patch graft after carotid endarterectomy, Neurosurgery, 39(4): 670-5, 1996 2 P.J. O Hara et al, Saphenous vein patch rupture after carotid endarterectomy, J Vasc Surg, 15(3): 504-9, 1992 3 T. Flørenes et al, Rupture of the vein patch: a serious complication of profundoplasty, Eur J Surg 158: 621-22, 1992 4 J.P. Archie, Carotid endarterectomy saphenous vein patch rupture revisited: selective use on the basis of vein diameter, J Vasc Surg, 24(3): 346-51, 1996

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 195 STENTGRAFTBEHANDLING AV KORALLPLAKK I THORACALAORTA ETTER RESIDIVERENDE EMBOLIER M. Altreuther, F. Aasgaard, C. Lange, kirurgisk klinikk, karkirurgisk avdeling, St Olavs Hospital Stentgraftbehandling for aneurismer og skader i thoracalaorta er veletablert. Det er beskrevet stentgraftbehandling av emboliserende plakk i aorta med stentgraft (1). Vi har i år for første gang brukt et thoracalt stentgraft for å behandle korallplakk i aorta descendens som har gitt gjentatte episoder med embolisering. Pasienten, en 64 år gammel kvinne med polymyalgia rheumatica og hyperkolesterolemi ble innlagt pga akutte smerter og redusert sirkulasjon høyre underekstremitet. CT angiografi ga mistanke om emboli. Det ble i første omgang utført trombolyse, men det var rikelig med kalkrike forandringer igjen etter trombolysen slik at det var indikasjon for åpen operasjon. Man fant steinhardt grusaktig materiale i arteria femoralis communis som ikke lot seg fjerne med fogarty-kateter, slik at det ble nødvendig med arteriotomi og direkte fjerning lokalt. Videre utredning mtp embolikilden viste ingen patologiske funn ved ekko-cor, ikke patologi i abdominalaorta. CT thoracalaorta viste korallplakk i aorta descendens rett etter subclaviaavgangen som ble oppfattet som embolikilde. Pasienten kom seg bra etter dette inngrepet og skulle utskrives da hun fikk akutt ischemi i venstre underekstremitet. CT viste embolisering av venstre arteria iliaca communis og det ble utført arteriotomi med fjerning av kalkembolier. I samme seanse ble det innsatt et thoracalt stentgraft via arteriotomien i venstre arteria iliaca communis for å forhindre videre embolier. Forløpet etter denne operasjonen var ukomplisert og pasienten ble utskrevet 3 dager senere. Ved poliklinisk kontroll var det fine forhold og normal sirkulasjon i underekstremitetene. Forløpet er noe kort for en endelig konklusion, men vi mener at stentgraftbehandling i dette tilfelle var den beste måten å forhindre videre emboliske komplikasjoner. 1.) Dougherty, MJ; Calligaro, KD: Endovascular treatment of embolization of aortic plaque with covered stents ; J Vasc Surg 2002; 36: 727 31

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 196 EN EKSPERIMENTELL MODELL FOR STUDIER AV PROTESER I KARKIRURGI Gustav Pedersen 1,2, Elin Laxdal 3, Vegard Ellensen 1,2, Torbjörn Jonung 2, Erney Mattsson 4 1 Karkirurgisk Seksjon, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 3 Landspitalinn Universitetssykehus, Reykjavik, Island 4 Wallenberg Laboratory for Cardiovascular Research, Sahlgrenska Sjukhuset, Göteborg, Sverige Bakgrunn. Et hovedproblem ved perifere karproteser er begrenset holdbarhet. Vi ønsket å etablere en eksperimentell dyremodell for å kunne studere ulike aspekter ved bruk av forskjellige typer karproteser. Materiale og metoder. Studiereise til Wallenberg-laboratoriet i Gøteborg ble gjennomført. Medarbeiderne i prosjektet gjennomgikk kurs og EU-sertifisering i bruk av laboratoriedyr i forskning. Det ble etablert samarbeid med lokal landbruksskole med egen avl. Sau ble valgt som dyremodell. Prosjektet fikk nasjonal godkjenning av FDU, Mattilsynet, Oslo. De kirurgiske prosedyrene ble utført ved den dyreeksperimentelle avdelingen ved Universitetet i Bergen (Vivariet). Det ble først utført en pilotstudie med to dyr. Disse fikk implantert kunststoffbypass på arteria carotis bilateralt. Ett av dyrene fikk graftinfeksjon. Dette førte til en justering av protokollen med vekt på infeksjonsforebyggende tiltak. Etter dette gjennomførte man en serie som omfattet 14 dyr. Alle fikk implantert kunststoff-graft som bypass på arteria carotis bilateralt; standard PTFE på den ene siden og Propaten-graft på den andre siden. Operasjonene ble utført i generell anestesi. Peroperativt ble det som kvalitetskontroll utført transit-time flowmetri og intraarterielle trykkmålinger. Etter tre dager var dyrene klar for utreise til landbruksskolen, hvor dyrene gikk på naturlig beite i seks måneder. Deretter fikk dyrene generell anestesi og graft med arterier ble høstet. Dyrene ble så avlivet. Det ble laget preparater til heparin-aktivitetsbestemmelse. Preparater til histologisk undersøkelse og histomorfometri ble fiksert. Resultater. Resultatene ved pilotstudien førte til justering av protokollen. Deretter ble det utført vellykket implantasjon av kunststoff-bypass på arteria carotis bilateralt på i alt 14 dyr. De planlagte peroperative prosedyrene ble gjennomført ukomplisert. Rutiner for håndtering av preparater er etablert. Histologisk undersøkelse og histomorfometrisk analyse av intimal hyperplasi er utført. Konklusjon. Bruk av sau som modell for studier av karproteser i perifer karkirurgi er etablert ved Karkirurgisk Seksjon / Instutt for kirurgiske fag. Modellen danner basis for videre studier.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 197 PROPATEN VS PTFE-GRAFT I EN SAUEMODELL: SEKS-MÅNEDERS RESULTATER Gustav Pedersen 1,2, Elin Laxdal 3, Vegard Ellensen 1,2, Torbjörn Jonung 2, Erney Mattsson 4 1 Karkirurgisk Seksjon, Haukeland Universitetssykehus 2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 3 Landspitalinn Universitetssykehus, Reykjavik, Island 4 Wallenberg Laboratory for Cardiovascular Research, Sahlgrenska Sjukhuset, Göteborg, Sverige Bakgrunn. Propaten-graft er et PTFE-graft med en innvendig bioaktiv coating bestående av blant annet kovalent bundet heparin. Målsetningen med denne studien var å sammenligne seks måneders resultater ved bruk av henholdsvis standard PTFE- og Propaten-graft som bypass på arteria carotis på sau. Materiale og metoder. Det ble implantert 28 graft på 14 sauer. Dyrene hadde en gjennomsnittsalder på fem år og en gjennomsnittsvekt på 82 kilo. Hvert dyr fikk implantert et standard PTFE-graft på den ene siden av halsen og et Propaten-graft på den andre siden. Diameter på graftene var 6 mm og graftenes lengde var 6 cm. Bypass ble anlagt ende til side på arteria carotis communis med graftet skåret i 45 graders vinkel i endene for standardisering av anastomosene. Arteria carotis i mellom ble ligert. Dyrene gikk så på beite i seks måneder. Deretter ble det utført eksplantasjon av graft og arterier og dyrene ble så avlivet. Det ble tatt prøver av graftene til bestemmelse av heparin-aktivitet. Det ble laget preparater av anastomose-områdene for histologisk undersøkelse og histomorfometri. Preparatene ble farget med Haematoxylin-Eosin. Mikroskopiske snitt ble fotografert digitalt med AxioVision 4.5 og arealer av intimal hyperplasi ble kvantitert ved hjelp av digital software (Biopix, Göteborg, Sverige). Gjennomsnittlig tykkelse av intimal hyperplasi ble beregnet. SPSS 13 for Windows ble benyttet for statistikk. Sammenligning av heparin-aktivitet mellom graftgruppene ble gjort med parret t-test. Kategoriske data ble analysert med Fisher s exact test, mens analyse av intimahyperplasi på åpne graft ble gjort med Wilcoxon signed-rank test. Resultater. I standard PTFE-gruppen var 9 av 14 graft okkluderte etter seks måneder, mens dette var tilfellet i 2 av 14 i Propaten-gruppen (p = 0.006). Det var ikke påvisbare forskjeller i heparin-aktivitet mellom graftene etter seks måneder. Histologiske og histomorfometriske forskjeller i intimahyperplasi-dannelse mellom PTFE og Propaten blir demonstrert. Konklusjon. I en sauemodell har Propaten-graft signifikant bedre resultater enn standard PTFE etter seks måneder med henblikk på patency og intimahyperplasi.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 198 PÅVISNING AV VASKULÆR PROTESEINFEKSJON VED POSITRON EMISJONS- TOMOGRAFI. Solholm A, Krohg-Sørensen K. Karkirurgisk seksjon, Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet Kasuistikk: En 52 år gammel mann ble i 1998 endovaskulært behandlet for inflammatorisk abdominalt aortaaneurisme med implantasjon av stentgraft, og samtidig implantasjon av stent i venstre nyrearterie. Kontroller viste tilfredsstillende posisjon og ingen tegn til lekkasje. Gjennomgikk i april 2007 et subendocardiellt hjerteinfarkt, og ble operert med koronar bypass og implantasjon av mekanisk aortaventil grunnet insuffisiens i aortaklaffen. Fra desember 2005, etter en influensa-lignende sykdom, hadde pasienten vedvarende forhøyede infeksjonsparametre uten at utredning ved 2 sykehus gav holdepunkt for infeksjon. Dette ble oppfattet som betinget av inflammasjonsprosess i aorta, og pasienten ble behandlet med steroider. Fra august 2006 også recidiverende episoder med frostanfall, CRP >100 og feber >40. Blodkultur ble tatt en rekke ganger uten at mikroorganismer kunne påvises. Leukocyttscintigrafi viste opptak i distale aorta, men aspirasjon fra aneurismesekken omkring stentgraftet gav ikke oppvekst av mikrober. Tilstanden ble oppfattet som en idiopatisk retroperitoneal fibrose med periaortitt, og pasienten ble igjen behandlet med steroider og immunsuppresjon. Ekkocardiografi utelukket proteseendocarditt. 20. juli i år ble det utført PET-CT som viste patologisk opptak i relasjon til stentgraftet, men uten aktivitet i aorta for øvrig. Dette styrket mistanken om infeksjon, pasienten ble henvist til vår avdeling, og det ble på nytt utført CT-veiledet punksjon av aneurismesekken omkring graftet. Denne gang fikk man oppvekst av Actinobactus Actinomycetemcomitans. Den immunsuppressive behandling ble seponert, og pasienten satt på intravenøs antibiotikabehandling med Meronem, i henhold til resistensmønster. 16 august i år ble han operert med thoracolaparotomi, fjerning av stentgraft og nyrearteriestent, debridement, implantasjon av Y-graft impregnert med Rifampicin og bypass til venstre nyrearterie. Ukomplisert postoperativt forløp, og det er planlagt videre i.v. antibiotikabehandling i 4 uker, deretter peroralt ciprofloxacin som langtidsbehandling. Ved utskrivelse 21. august var CRP 13. Det var ingen oppvekst fra stentgraft og vevsbiter fra aortavegg etter 8 døgns antibiotikabehandling. Diskusjon: Lavgradige proteseinfeksjoner er vanskelig å påvise ved konvensjonelle bildediagnostiske metoder. PET-scan kombinert med CT er en ny og lovende metode, men er foreløpig bare beskrevet i kasuistikker. 18F-fluorodeoxyglucose gis i.v. før CT-scan. Stoffet tas opp i celler med høy glucose-metabolisme, og metoden er meget sensitiv, men kanskje mindre spesifikk. Man kan ikke skille inflammasjon og infeksjon i karvegg, men det kraftige patologiske opptaket i aortavegg hos denne pasienten, kombinert med sykehistorien, førte til et nytt forsøk på aspirasjon fra aneurismesekken. Kombinasjon med CT gjør en nøyaktig anatomisk lokalisasjon mulig, og sammenlignende bilder av PET-CT og leukocytscintigrafi vil bli vist i presentasjonen.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 199 AORTOENTERISK FISTEL ETTER AORTAGRAFT; EN KASUISTIKK. Svein R. Amundsen og Gustav Pedersen. Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. Graftinfeksjon og aortoenterisk fistel etter operativ behandling av abdominale aortaaneurismer er en sjelden, men alvorlig komplikasjon. Det er rapportert operativ mortalitet opp i 70% ved reoperasjon for denne tilstand. Operativ behandling består i å lukke aortastumpen samt axillo-bifemoral bypass eller å skifte ut aortagraftet med et nytt in-situ rifampicingraft. En tredje mulighet er å gjøre lokal revisjon og debridement, uten å skifte aortagraftet, og gi langvarig antibiotikabehandling. Vår pasient på 76 år ble operert for et ømt,10 cm. stort AAA, med innsettelse av et rørgraft i jan. 2003. Det postoperative forløp dro litt ut pga. oppvekst av gule stafylokokker i blodkultur, behandlet med antibiotika i 3 uker. I tillegg hadde hun en viral gastroenteritt. Et halvt år etter inngrepet ble pasienten innlagt medisinsk avdeling pga vekselvis høy feber og frysninger i 3 uker. Hun hadde også en plantarabcess under hø. fot som ble drenert og hun ble antibiotikabehandlet i 3 uker. CT av abdominalaorta viste pseudoaneurisme svarende til øvre anastomose, men ingen tegn til graftinfeksjon. I april 2004 ble pasienten på nytt innlagt medisinsk avdeling pga høy feber og frysninger. CT abdominalaorta uforandret fra tidligere. Antibiotikabehandlet i en uke. I oktober 2004 tar pasientens egen lege kontakt med infeksjonsmedisinsk avdeling pga at pasienten har hatt 5 sepsistilfeller i løpet av sommeren. Poliklinisk time blir avtalt. I mars 2005 har pseudoaneurismet utvidet seg til 5,5 cm. i diameter og det blir bestemt å behandle dette med stentgraft. 5 dager etter inngrepet blir pasienten akutt dårlig med frysninger og høy feber. CT av abdominalaorta viser gasslokulamenter. Pseudoaneurismet blir punktert CT-veiledet og det tømmer seg ut illeluktende gass og puss. Det kommer oppvekst av flere forskjellige typer bakteriestammer både i aspirat og blodkultur. Pasienten settes på trippelkur med antibiotika intravenøst. Ved reoperasjon 14 dager etter stentgraftbehandlingen finner man en tynntarmsfistel, men lite puss. Pga morken aorta som umuliggjør in situ utskifting av aorta eller lukking av aortastumpen, velger man lokal revisjon og debridement og tildekking av graftet med oment samt antibiotikabehandling i 6 mnd. I etterforløpet har pasienten en sepsisepisode i februar 2007 behandlet med en ukes antibiotika. CT av abdominalaorta viser ingen tegn til infeksjon. Pasienten selv opplyser at hun også hadde feber og frysninger i juni og august, begge ganger behandlet med antibiotika i 14 dager. Det bestilles ny CT av abdominalaorta.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 200 ULTRALYDMÅLING AV STRAIN I ABDOMINAL AORTA ANEURISME Brekken R 1, Dahl T 2, Hernes TAN 1,3, Myhre HO 2,3 1 SINTEF Helse, Medisinsk Teknologi, 7465 Trondheim; 2 St Olavs Hospital, Kirurgisk avdeling, 7006 Trondheim; 3 NTNU, DMF, Institutt for sirkulasjon og billeddiagnostikk, 7489 Trondheim Størrelsen på diameter av abdominalt aorta aneurisme (AAA) er en unøyaktig indikator på rupturfare. Vi har derfor foreslått å undersøke om strain kan benyttes som en tilleggsparameter for å differensiere mellom aneurismer av samme størrelse. I mekanikken er strain en beskrivelse av den relative forskyvningen mellom to partikler i et objekt som utsettes for en kraft. I et mykt materiale vil denne forskyvningen være stor, mens et stift material vil ha lite strain. Strain avbilding kan blant annet benyttes til å detektere stive svulster i mykere vev. 1 Innen kardiologi har strain vært benyttet til å studere sammentrekning av hjertemuskelen. 2 Vi har utviklet en metode for å avbilde strain i aorta som resultat av blodpulsasjon. 3 Metoden viste at strain verdiene rundt omkretsen av aneurismet er inhomogene, noe som antyder at veggen er utsatt for ulike krefter og/eller at ulike deler av veggen har ulike elastiske egenskaper. Vi fant ingen korrelasjon mellom diameter og strain, noe som betyr at strain gir informasjon som ikke kan avledes direkte av diametermåling. Metoden har blitt benyttet i et klinisk pilotstudie hvor vi ønsket å undersøke endring i strain før og etter endovaskulær behandling. 4 Ultralydopptak dagen før og to dager etter innsetting av stentgraft viste at strain var signifikant redusert. For to pasienter med endoleak observerte vi en noe mindre reduksjon i maksimal strain verdi. Vi ønsker å utføre en oppfølgingsstudie for å avgjøre om strain kan gi en tidlig indikasjon på utfall etter EVAR. Videre arbeid gjenstår for å verifisere metoden, og for å vurdere klinisk signifikans av strain i AAA. (a) Ultralydbilde med kurve som indikerer aneursime veggen i et gitt tidspunkt. (b) Den samme kurven tegnet sammen med kurve for et nytt tidspunkt. (c) Strain beregnes som endringen i avstanden mellom de angitte punktene 1. Selbekk T, Bang J, Unsgaard G. Strain processing of intraoperative ultrasound images of brain tumours: initial results. Ultrasound Med Biol 2005;31:45-51. 2. Heimdal A, Støylen A, Torp H, Skjaerpe T. Real-time strian rate imaging of the left ventricle by ultrasound. J Am Soc Echocardiogr 1998;11;1013-1019. 3. Brekken R, Bang J, Ødegård A, Aasland J, Hernes TAN, Myhre HO. Strain estimation in abdominal aortic aneurysms with 2D ultrasound. Ultrasound Med Biol 2006;32:33-42. 4. Brekken R, Dahl T, Hernes TAN, Myhre HO. Reduced strain in abdominal aortic aneurysms after endovascular repair. In manuscript.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 201 ENDOVASKULÆR AORTAKIRURGI. ET ÅRS ERFARING. Mathisen SR 1, Zimmermann E 2, Markström U 1, Mattsson K 2, Årtun K 1, Hornbæk K 2, Larzon T 1,3. Karkirurgisk og Thorax kirurgisk avd 1, Endovaskulær Røntgen avd 2 SIHF Hamar og Kärlkirurgisk avd, Örebro Universitetssjukehus, Örebro, Sverige 3. Innledning: Volodos og Parodi var de første som beskrev EVAR (EndoVaskulær Aorta Repair) teknikken for AAA (Abdominale AortaAneurisme) behandling. En del tekniske forbedringer av stentgraft konstruksjonen over de siste 16 årene har gitt bedre klinisk holdbarhet og redusert morbiditet og mortalitet. I dag er mortaliteten for elektiv åpen abdominal aortakirurgi på 3.5-5%, mens EVAR er på 1-2%. Mortaliteten for RAAA (Rumpert Abdominal AortoAneurismer) behandlet med åpen aortokirurgi har stått uforandret på ca. 40%. Imidlertid er mortaliteten nå rapportert ned mot 13% for EVAR. Karkirurgiske klinikker som har et stort volum av AAA inngrep (over 50 pasienter per år) bør kunne tilby sine pasienter både åpen og endovaskulær behandling. Materiale: Fra mai 2006 til juni 2007 ble 17 pasienter selektert til elektiv behandling for AAA med EVAR. 13 menn og 4 kvinner med en gjennomsnittsalder på 75.7 år (spredning: 66-85 år). ASA score: II fire pasienter, III 13 pasienter. Gjennomsnitts diameter på aneurismet var 6.6 cm. (5.1-7.9 cm). Anestesi form: fire fikk lokalanestesi, tre fikk regionalanestesi og ti fikk generellanestesi. Gore Excluder bifurkasjons stentgraft (16 pasienter) og Gore TAG (Thoacic Aorta Graft)(1 pasient) stentgraft ble benyttet. Alle ble preoperativt målt og kalibrert med CT angio. Fem pasienter hadde i tillegg aneurismer av arteria iliaca, hvorav tre arteria iliaca interna ble okkludert med: Amplatz plugg, coiler eller Onyx. To nyrearterier ble stentet for å gjøre det mulig å plassere den proksimale delen av stentgraftet helt innpå nyreartie avgangen. Seks pasienter fikk en proksimal cuff i tillegg pga type 1 lekkasje som så opphørte peroperativt. Perkutan teknikk ble brukt med Frech 12 22 introducer. Fasciasutur ble brukt til å lukke arteria femoralis communis tilgangen i lyskene. Resultater: Gjennomsnittsoperasjonstid var 141.5 minuter (103 207). Blødning: 476 ml (100 4000 ml). Postoperativ temperatur var gjennomsnittlig 37.1 grader celius. 12 pasienter ble flyttet fra overvåkningen til avdelingen samme dag. De resterende fem pasientene lå over til neste dag. En pasient døde postoperativt som følge av ruptur av den proksimale aneurismehalsen. En fasciasutur måtte konverteres til åpen cut down. Ved CT kontroll innen en måned fant vi et pseudoaneurism utgått fra arteria femoralis communis. Dette var ikke påvisbar ved 6 måneders CT kontroll. Ingen registrert nyrearterie trombose eller nyresvikt. Ni pasienter har vært til seks måneders CT kontroll. Det er ikke konstatert noen type I endoleak. En pasient hadde fortsatt en type II endoleak. Konklusjon: EVAR kan gjennomføres med gode resultater. Operasjonen er ikke tidskrevende og den peroperative blødningen er liten. Pasienten får et kort opphold på intensiv. Mini-invasiv teknikk med perkutan introducer tilgang og lukking med fasciasutur gjør det mulig å operere pasienten i lokalanestesi. Team arbeid i form av ett åpent og nært samarbeid mellom intervensjonsradiologisk og karkirurgisk kompetanse er vesentlig. I tillegg er det nødvendig med et stort volum av andre endovaskulære inngrep på avdeling.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 202 12 ÅR MED STENTGRAFTBEHANDLING FOR AAA Lange C, Hatlinghus S* Ødegård A*, Aasland J, Myhre HO Kirurgisk avdeling og Avdeling for bildediagnostikk*, St Olavs Hospital, Trondheim Innledning Det er nå 12 år siden endovaskulær behandling for abdominale aortaaneurismer ble igangsatt i Trondheim. I løpet av denne perioden har både pasienthåndteringen og teknikken endret seg, og vi ønsker å vurdere resultater og utviklinger fortløpende. Materiale og metode Fra februar 95 til februar 07 er 263 pasienter behandlet med stentgraft, 34 kvinner og 229 menn. Median alder var 72,7 år(49-89). Maksimal aneurismediameter var 61,6mm (mean). (31-105). 8 % av pasientene hadde diabetes, 46 % røykte, 40 % hadde hypertensjon, 28 hadde hyperlipidemi, 57 % hadde hjertesykdom, 10 % cerebrovasculær sykdom, 13 % hadde nyresykdom og 20 % hadde lungesykdom. 25 % var ansett som uegnet for åpen operasjon.. 17 pasienter (6,5 %) fikk generell anestesi, mens de øvrige fikk regional/lokalanestesi. Følgende stentgraft er benyttet: Stentor 20, Vanguard 72, Vanguard III 5, Zenith 157, Talent 1, Excluder 3. 232 pasienter ble behandlet elektivt, 26 pasienter hadde truende ruptur/symptomatiske aneurismer og 5 hadde ruptur. Pasientene har vært fulgt regelmessig med klinisk kontroll og CT undersøkelse. Median oppfølgingstid er 3,2 år (0-12). De siste 69 pasienter er behandlet på Fremtidens operasjonsrom. Resultater Tidlig mortalitet (<30 d) var 5 pasienter, 3 i den elektive gruppen(1,3 %), 1 pasient blant de med truende ruptur, mens 1 av de med ruptur døde. Det var 0,8 % teknisk failure (2 pasienter) I løpet av oppfølgingsperioden er 63 pasienter døde, 1 års overlevelse er 93 %, 5 års overlevelse er 79 %, inkludert pasienter uegnet for operasjon. Sekundærprosedyrer er utført hos 58 pasienter (22 %), behovet for sekundærprosedyrer har vært fallende. Av sekundærprosedyrer var 11 konvertinger til åpen operasjon, hvorav en akutt. Mean overvåkingstid i hele perioden har vært 19,6 timer (3-192). Median postoperativ liggetid har vært 5 døgn (0-34). Diskusjon og konklusjon Det er fortsatt diskutabelt hvilken plass endovaskulær behandling av AAA skal ha, spesielt hos høyrisikopasienter og ved ruptur. Det er også uklart hvor store kostnader stentgraftbehandling innebærer. Vi ser at liggetid er redusert, og trolig kan reduseres ytterligere. Våre resultater viser også lav primær mortalitet, få komplikasjoner og overlevelse som er like god eller bedre enn ved åpen kirurgi. I disse tallene inngår sykehusets lærekurve mht. en ny behandling, og stentgraftene er sannsynligvis også blitt betydelig bedre i løpet av perioden. Det har i hele perioden vært et tett og nært samarbeid mellom karkirurger og intervensjonsradiologer, og vi mener dette har vært vesentlig for å få gode resultater. Vi mener fortsatt at stentgraftbehandling i vårt miljø har gode (nok) resultater og tilbyr dette til alle egnede pasienter >60 år, spesielt hvis de oppfattes som høyrisikopasienter for åpen kirurgi..

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 203 THORAKOABDOMINAL AORTAKIRURGI. Resultater ved åpen kirurgi uten extracorporeal sirkulasjon. Krohg-Sørensen K, Geiran OR. Seksjoner for karkirurgi og voksen thoraxkirurgi, Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet. Thoracoabdominal aortakirurgi er ressurskrevende, og har høy morbiditet og mortalitet. Det er beskrevet alternative behandlingsmetoder, som hybridoperasjon med stentgraft i aorta og extraanatomiske bypass til viscerale kar, og såkalte grenede stentgraft. Foreløpig finnes bare små serier fra enkelte sentre, men håpet er at mindre invasive inngrep kan redusere komplikasjonsraten. Vi har evaluert våre resultater ved konvensjonell åpen kirurgi de siste 10 år, og i denne presentasjonen inkluderes pasienter operert uten extracorporeal sirkulasjon. Materiale og metode: Fra jan 1997 til juni 2007 ble det gjort 279 thoracoabdominale inngrep for aortasykdom, 194 av dem uten extracorporeal sirkulasjon. 65 ble behandlet i perioden 1997-2001, og 129 fra 2002-2007. Median alder var 70 år (37-83) og 140 var menn (72,2%). Diagnoser: degenerative aneurismer (159), mykotiske aneurismer (7), pseudoaneurismer (3), aortoenterisk fistel (4), organischemi/okklusiv sykdom (10), aortadisseksjon (8), Marfan/Loeys-Dietz (3). Presentasjon: Ruptur (37, 19,1%), symptomatisk (50, 25,8%), elektivt (107, 55,2%). Crawford type I (4), type II (1), type III (37), type IV (152). 70 pasienter (36,1%) hadde tidligere gjennomgått aortakirurgi, hvorav 58 (29,9%) laparotomi for AAA. Komorbiditet ble funnet hos189 pasienter; 126 hadde hjertesykdom, 150 ble behandlet for hypertensjon, 86 hadde KOLS og 55 nedsatt nyrefunksjon. 64 hadde tidligere PCI eller CABG, 32 som ledd i forberedelse til aortakirurgi. Resultater: 30 dagers mortalitet (%) Presentasjon 1997-2001 Elektiv Sympt. Ruptur Totalt 8,4 10 24 11,9 14 12,5 30,8 16,7 2002-2007 4,7 8,8 20,8 9 Alder Kjønn Coronarsykdom preop elektive <70 70 3,4 18,9 M K 9,3 20,4 Medullaskade (%) Presentasjon Alder Kjønn Overlevelse >30 dager Elektiv Sympt. Ruptur Totalt 5,6 0 8,1 4,6 <70 70 3,4 5,7 M K 4,3 5,6 Ja Nei 3,5 13 Postoperativ dialyse (%) Presentasjon Alder Kjønn Overlevelse >30 dager Elektiv Sympt. Ruptur Totalt 2,8 8 24,3 8,2 <70 70 3,4 12,3 M K 7,1 11,1 Ja Nei 5,8 26,1 Nei/behandlet Ubehandlet Protese Y-graft Rørgraft 1,3 6,8 Preop nedsatt nyrefunksjon Ja 18,2 Nei 4,3 7,2 13,2 Tidligere aortakirurgi Ja Nei Tidligere aortakirurgi Ja 5,7 Nei 4 Tidligere aortakirurgi Ja 11,4 Nei 6,5 Av 16 pasienter med postoperativ dialyse døde 6 innen 30 dager, 1 av de øvrige 10 hadde vedvarende dialysebehov, han hadde preop. kronisk nyresvikt. Av 9 pasienter med medullaskade døde 3 innen 30 dager, de øvrige 6 er i live 1-7 år postoperativt. Det var ingen forskjell i mortalitet og morbiditet mellom de ulike Crawford-typene. Diskusjon: I løpet av de to 5-årsperioder er volumet doblet og mortalitet ved elektiv kirurgi etter 2001 er 4,7%, og 3,7% hos de 27 pasientene i denne perioden som fikk preoperativ behandling av coronarsykdom. Tidligere gjennomgått aortakirurgi øker ikke dødelighet, og burde ikke være kontraindikasjon. Det er ikke dokumentert at endovaskulære eller hybride metoder gir bedre resultater. 10 12,9

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 204 LAVEKKOGENE LIPIDHOLDIGE CAROTISPLAKK ER ASSOSIERT MED ØKT GRANZYME B VERDI I PLASMA Krohg-Sørensen K 1, Skjelland M 2, Michelsen A 3, Dahl A 2, Tennøe B 4 ; Bakke S 4, Russell D 2, Halvorsen B 3 ; Aukrust P 3. 1 Thorax kirurgisk avd., 2 Nevrologisk avd., 3 Institutt for indremedisinsk forskning, 4 Radiologisk avd., Rikshospitalet-Radiumhospitalet, 0027 Oslo Bakgrunn. Ekkofattige, lipidholdige carotis plakk er assosiert med økt risiko for ischemisk hjerneinfarkt sammenlignet med mer ekkorike, fibrøse plakk. Bakgrunnen for denne økte instabiliteten i ekkofattige plakk er ikke klarlagt, men sannsynligvis står inflammasjon sentralt. Økt apoptose av glatte muskelceller i arterieveggen bidrar også til ateroskleroseutvikling og destabilisering av plakk. Proteasen Granzyme B (GrB) stammer hovedsakelig fra cytotoxiske T celler, som er sentrale i regulering av apoptose og inflammasjon i arterie-veggen. Dermed kan også GrB være involvert i reguleringen av aterosklerose. Vi ønsket å undersøke om det var sammenheng mellom plasma nivå av GrB og plakk instabilitet ved å relatere plasma GrB til plakk-ekkogenisitet målt ved ultralydundersøkelse. Metode Ekkogenisitet (ekkofattig versus ekkorik/ heterogen) i 57 carotis-plakk (40 menn, 17 kvinner, 66 år) ble bestemt ved ultralyd før endarterektomi. Alle carotis interna stenosene var høygradige (>70 %). Plasma nivå av GrB ble målt ved enzyme immunoassay undersøkelse før kirurgi. Cerebral MRI og klinisk nevrologisk undersøkelse ble gjort før og etter kirurgi. Resultater Pasienter med carotis atherosklerose hadde signifikant høyere nivå av GrB sammenlignet med friske kontrollpersoner (n=16), p< 0,01. GrB var høyere hos pasienter med ekkofattige plakk (n=16) sammenlignet med ekkorike/ heterogene plakk (n=41), (492 vs 144 pg/ml), p< 0,02. Det var ingen forskjell i tradisjonelle cardiovasculære risikofaktorer eller CRP mellom ekkofattig og ekkorike plakk. Pasienter med ekkofattige plakk hadde flere ischemiske lesjoner på cerebral MRI før kirurgi (p=0,03), flere nye ischemiske lesjoner etter kirurgi (p<0,01) og flere peri-poerative cerebrovasculære hendelser (p=0,003). Konklusjon Plasma GrB var høyere hos pasienter med ekkofattige plakk. Ekkofattige plakk hadde økt forekomst av peri-operative cerebrovasculære hendelser og av MRI ischemi før og etter kirurgi. Resultatene kan tyde på at GrB er en markør på plakk instabilitet.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 205 HALSSMERTER OG OPPFYLNING LANGS ARTERIA CAROTIS EN KASUISTIKK Grunewaldt C 1, Pedersen T 3, Dahl, T 1,2 1 Kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim 2 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU Trondheim 3 Revmatologisk avdeling, St. Olavs Hospital, Trondheim Pasienter med halssmerter henvises av og til karkirurgisk vurdering. Vi beskriver en pasient med halvsidige hals- og ansiktssmerter, ømhet svarende til venstre arteria carotis og periarterielle forandringer på duplex ultralyd og MR. Kasuistikk 38 år gammel kvinne med hypothyreose og hypertensjon fra tidligere, men ikke noe kjent traume. Våren 2007 hadde hun flere episoder med smerter på venstre side av halsen og hodet samt ledsagende ømhet på halsen. I forbindelse med dette ble det målt forhøyet blodtrykk, og hun ble henvist til ØNH-avdelingen. Blodprøvene ga ikke holdepunkter for infeksjon eller revmatisk sykdom. Duplex ultralyd og MR viste en oppfylning langs carotisbifurkaturen på venstre side, men gjentatte undersøkelser ga ikke mistanke om noe disseksjon, aterosklerose eller glomustumor. Det ble funnet lett forhøyede katekolaminer i urin, samt lett økt renin i serum, men endokrinologene mente at det ikke forelå noe katekolaminproduserende tumor. Octreotidscan og MIBGscan viste heller ikke noe tumor på halsen eller i binyrene. CT-abdomen og MR av nyrene viste ikke noe galt, og det var spesielt ikke noe tegn til nyrearteriestenose. Temporalisbiopsi var normal. Blodtrykket ble behandlet, men pasienten hadde flere innleggelser på grunn av smerter, og var sykmeldt. Videre utredning hos øyelege, nevrolog og revmatolog ga ikke noe sikker forklaring på plagene. Duplex ultralyd viste fortsatt forandringer langs arteria carotis sinistra, og fra karkirurgisk hold foreslo man diagnosen carotidyni, noe som ble avvist av ny nevrolog. Man konkluderte med at pasienten kunne ha tensjonshodepine eller migrene uten aura, og hun fikk etter hvert Indometacin 25 mg x 3, med bra effekt på plagene. Senere duplex ultralydundersøkelse viste reduksjon i de periarterielle forandringene i carotisbifurkaturen. Diskusjon Pasienten gjennomgikk en omfattende utredning, der hypertensjon og forandringer i arteria carotis var eneste funn. Bildene passet ikke med carotisdisseksjon, og man ville ikke forvente anfallsvise plager av dette. Pasienten var ung til å ha ordinær aterosklerose, og slike forandringer finnes vanligvis intraluminalt. Plakkene kan imdidlertid vokse utover slik at lumen beholder sin diameter. Carotidyni har vært beskrevet siden 1927, men regnes ikke lenger som noe egen sykdomsentitet. Det aktuelle sykdomsbildet ligner imidlertid på dette, og bruk av NSAID og steroider har tidligere blitt brukt. Vi har ingen sikker forklaring på pasientens plager, men hun fikk Indometacin av revmaologene. Hun hadde initialt bra effekt av dette, og har nå sjeldnere anfall med mindre smerter enn tidligere. Hun følges fortsatt opp ved revmatologisk og karkirurgisk avdeling.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 206 BLODTRYKKSREGULERING HOS MENNESKE FØR OG ETTER TAP AV 1 LITER BLOD PÅ 15 MINUTTER Hisdal J 1, Rein EB 2, Opdahl HB 3 og Hauge A 2 1 Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, 2 Institutt for medisinske basalfag, Fysiologisk institutt, Universitetet i Oslo 3 Intensivavdelingen, Kirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus HF, Oslo Innledning: Vårt venesystem er gjennom evolusjonen godt tilpasset til å takle blødninger, siden sentralt venetrykk bare i liten grad reduseres selv under alvorlige blødninger. Posisjonsendringer fra liggende til stående er på mange måte en like stor utfordring for vårt sirkulasjonssystem da dette fører til en betydelig omfordeling av blod til vener under hjertehøyde. En rask posisjonsendring fra liggende til stående vil føre til sentral hypovolemi og kombinert med blødning vil dette være en ekstra stor utfordring for vår blodtrykkskontroll. Hensikten med denne studien var å studere hvordan vårt sirkulasjonssystem takler kombinasjonen av et betydelig blodtap og raske gravitasjons-endringer som følge av tilting. Metode: Vår forsøksperson er homozygote for hemokromatosegenet, HFE. Han er avhengig av regelmessig blodtapping 2-4 ganger i året for å hindre akkumulering av jern. Under 22 av disse blodtappingene, over en 10 års periode, har vi målt blodtrykk, slagvolum og hjertefrekvens kontinuerlig, mens minuttvolum og total perifer motstand er beregnet både før under og etter tilting både før og umiddelbart etter tapping av en liter blod på mindre en 15 minutter. Resultater: Etter tapping var slagvolum i gjennomsnitt redusert med ca 35 % i forhold til før tapping. Bortsett fra et kort, transient fall, ble blodtrykket opprettholdt under tilting både før og etter blodtapping til tross for relativt store variasjoner i SV både innen samme forsøk men også mellom de ulike forsøkene. Hjertefrekvensen var bare minimalt påvirket blodtapping og tilting. Konklusjon: Resultater viser at vi har en bemerkelsesverdig stor kapasitet til å opprettholde et stabilt blodtrykk i situasjoner med omfordeling av blod som følge av gravitasjonsendringer selv under alvorlig hypovolemi på grunn av et akutt og stort blodtap.

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 207 SLAGVOLUM FALLER UNDER STATISK MUSKELARBEID MENS BLODTRYKKET OPPRETTHOLDES SOM FØLGE AV ØKNING I TOTAL PERIFER MOTSTAND Hisdal J, Bakke EF og Stranden E. Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Aker universitetssykehus HF, Oslo Innledning: Vi har tidligere vist at økningen i arterielt blodtrykk under statisk muskelarbeid svært presist regulert og stigningen opprettholdes selv ved endringer i preload under en pågående statisk kontraksjon (1). I en nylig publisert studie konkluderte Shoemaker og medarbeidere at økning i slagvolum (SV) og minuttvolum (MV) er hovedårsaken til blodtrykksøkningen som observeres under statisk muskelarbeid (2). Dette står i motsetning til hva våre tidligere studier har indikert, og hensikten med denne studien var derfor i detalj å studere hvordan både SV, MV og total perifer motstand (TPM) påvirker blodtrykket under statisk muskelarbeid. Metode: Vi målte kontinuerlig SV, MV, hjertefrekvens (HF) og blodtrykk hos 12 frivillige forsøkspersoner [alder 23,6 (5,6) år] både før, under og etter en periode med to minutters statisk muskelarbeid. Statisk muskelarbeid ble gjennomført ved at forsøkspersonen klemte med høyre hånd rundt et egenutviklet apparat med en kraft tilsvarende 40 % av sin maksimale gripestyrke. Preload ble redusert ved hjelp av LBNP-metoden (3) både før og under et pågående statisk muskelarbeid Resultater: Mild LBNP (-20 mmhg) reduserte i gjennomsnitt SV med 18,2 % mens HF ikke ble påvirket. Ved kraftigere LBNP (-40 mmhg) ble SV redusert med 35,9 % mens HF økte med 8,9 %. I alle situasjoner ble blodtrykksstigningen under statisk muskelarbeid opprettholdt ved hjelp av en kraftig økning i TPM. Økningen i TPM kompenserte nøyaktig for fallet i MV som følge av redusert preload. Konklusjon: Det er en overraskende stor fleksibilitet i de kardiovaskulære kontrollmekanismene som bidrar til økning i blodtrykk under statisk muskelarbeid. Siden SV faller er økning i TPM er den viktigste faktoren i opprettholdelsen av blodtrykksstigningen uavhengig om preload og MV er redusert før eller under et pågående statisk muskelarbeid, motsatt av hva som er presentert i litteraturen. 1. Hisdal et al. Eur J Appl Physiol (2004) 91,336-341 2. Shoemaker et al. J Appl Physiol 103: 228-233, 2007. 3. Hisdal et al. Aviat Space Environ Med (2003) 74: 874-878

22-26 oktober 2007 Vitenskapelige forhandlinger Abstrakt nr: 208 KATETERBASERT TROMBOLYTISK BEHANDLING VED DVT 5 ÅRS ETTERKONTROLL. C-E Slagsvold 1, A Rosales 2, G Sandbæk 3, AM Njaastad 4. Sirkulasjonsfysiologisk avd. 1, karkirurgisk avd. 2, radiologisk avd. 3, Oslo Vaskulære Senter, Medisinsk klinikk 4, Aker universitetssykehus HF, Oslo Kateterbasert venøs trombolyse har vært en tilgjengelig behandlingsmetode ved dyp venøs trombose i flere år, hvor formålet er å redusere forekomsten av posttrombotisk syndrom. Fremdeles vet vi imidlertid lite om langtidsresultatene ved slik behandling. Vi har nå gjennomført en 5 års kontroll av 20 pasienter behandlet med kateterbasert trombolyse. Subjektive symptomer og kliniske funn ble evaluert henholdsvis med Villalta score og CEAP klassifisering. Farge dupleks skanning ble anvendt for å vurdere posttrombotiske veggforandringer, dyp venøs refluks og overfladisk venøs funksjon. Luftpletysmografi ble brukt til å undersøke persisterende funksjonelle venøse tømmingsobstruksjoner. Av 20 pasienter var 12 (60 %) symptomfrie etter 5 års observasjon. Fem av disse asymptomatiske pasientene hadde imidlertid tendens til-, men ikke fullt utviklet dyp venøs refluks. To pasienter hadde symptomer på venøs insuffisiens men ingen dyp venøs refluks. Begge hadde derimot overfladisk venøs svikt. Seks pasienter hadde så vel uttalt dyp venøs refluks som manifeste symptomer. Ingen i dette materialet hadde symptomer verken på venøs klaudikasjon eller funksjonell venøs tømmingsobstruksjon. Samme pasientgruppe ble kontrollert 2.5 år etter venøs trombolyse med liknende funn. Resultatene etter trombolysen syntes å holde seg hvor 60 % fremdeles er symptomfrie etter 5 år. Imidlertid har andelen pasienter med debuterende insuffisiens i dype vener økt. Hvorvidt disse pasientene på sikt vil utvikle symptomer må avdekkes ved senere kontroller. Kateterbasert venøs trombolyse syntes å gi en redusert forekomst av posttrombotisk dyp venøs insuffisiens.