Økologisk småskrift Nr 1 2008 Småskrift Fôring i mjølkeproduksjon Martha Ebbesvik Åse Flittie Anderssen Lise Grøva Anitra Lindås Turid Strøm
Fôring i mjølkeproduksjon
Innhold Innledning...5 Behov for energi og protein...6 Hvordan beregner vi?...6 Energi...7 Protein...8 TINE optifôr...8 Behov for mineraler og vitaminer...9 Grovfôropptak... 10 Valg av kalvingssesong... 12 Økologiforskriftens krav til fôring av mjølkekyr... 13 Prinsipper i økologisk fôring... 14 Tiltak for å redusere toppytelsen... 14 Protein og energi til samme mjølkemengde... 15 Fra konvensjonell til økologisk fôring... 15 Næringsinnhold i økologisk grovfôr... 15 Eksempel på fôrplaner... 16 Fôring og mjølkekvalitet... 19 Fettprosent... 19 Proteinprosent... 20 Sporer i mjølka... 20 Smaksfeil... 21 Sjukdom hos mjølkekyr... 23 Ketose... 23 Mjølkefeber... 24 Graskrampe, fjøskrampe (hypomagnesemi)... 24 Trommesjuke... 25 Husdyrrom... 26 Luftegård for utegange utenom beitesesongen... 26 Uteareal i terreng... 26 Forskrift om husdyrgjødsel... 28 Luftegårder med fast dekke... 28 Relevant litteratur... 29 Innledning Beite og konservert grovfôr er de viktigste fôrmidlene i økologisk mjølkeproduksjon. Fôringa skal i størst mulig grad bygge på gårdens egne ressurser. I et økologisk driftsopplegg må kyrne ha stor evne til å ta opp og omsette grovfôr. Fôrrasjonen bør være allsidig sammensatt med flere grovfôrslag. Kraftfôrforbruket er ofte lavere i økologisk enn i konvensjonell mjølkeproduksjon. Dette medfører at en tilstreber en flat mjølkekurve for å redusere toppytelsen. Da blir det lettere å dekke kuas energibehov i topplaktasjonen. De fleste som driver økologisk mjølkeproduksjon har NRF-kyr, men det er også en viss interesse for de gamle norske storferasene. Den til enhver tid gjeldende økologiforskrift må følges dersom produksjonen og produktene skal kunne godkjennes som økologiske. Mattilsynet har utarbeidet veiledere som gir utfyllende beskrivelser av regelverket som gjelder økologisk landbruk. Veileder B gjelder økologisk landbruksproduksjon og den omfatter blant annet fôrdyrking, fôring, dyremiljø, sjukdomsbe- handling, reproduksjon og innkjøp av dyr. Reglene finner du på www.mattilsynet.no under økologisk landbruk eller på www.debio.no. Hvordan den enkelte gårdbruker tilpasser seg dette regelverket er helt avhengig av egne mål i husdyrproduksjonen og ressurssituasjonen på gården. Noen velger et ekstensivt opplegg. Andre velger å drive så intensivt som mulig innenfor de muligheter som gårdens ressurser og reglene for økologisk landbruksproduksjon gir. Tabell 1 på neste side viser gjennomsnittlig avdrått og fôrforbruk på 235 økologiske og 12 740 konvensjonelle gårder i husdyrkontrollen i 2007. Bak gjennomsnittstallene skjuler det seg store variasjoner. 4 5
Tabell 1: Gjennomsnittlig antall årskyr, avdrått, totalt fôrforbruk, kraftfôr per 100 kg mjølk og kraftfôr- og beiteandel (på energibasis) for økologiske og konvensjonelle mjølkeproduksjonsgårder i Husdyrkontrollen i 2007. Dyras størrelse, vekst, avdråttsnivå og innholdet av fett, protein og laktose i mjølka bestemmer dyras behov for energi og protein. Registrerte brystmål og slaktevekter på kyr i Kukontrollen 2006/07 viser at NRF-kyr i gjennomsnitt har følgende levendevekter: 1. kalvskyr: 520 kg 2. kalvskyr: 570 kg Eldre kyr: 600 kg De gamle norske rasene og Jerseykyr veier mellom 50-150 kg mindre enn NRF-kyr. Hvordan beregner vi? Fôrvurderingssystemet NorFor Plan ble innført fra høsten 2006. NorFor Plan bygger på prinsippet at det enkelte fôrmiddel i en fôrrasjon ikke Økologiske Konvensjonelle Antall årskyr per buskap 20,8 18,7 Kg mjølk per årsku 5 807 6 757 Totalt FEm per årsku 4 528 5 020 FEm kraftfôr per 100 kg mjølk 21,5 29,3 Kraftfôrprosent per årsku 27,2 39,4 Beiteprosent per årsku 22,9 13,9 Behov for energi og protein har en konstant næringsverdi. Denne verdien kjenner vi først når vi har definert eller kjenner fôringssituasjonen. Rasjonens energiverdi reduseres med økt opptak. Det skyldes at fôrets oppholdstid i vomma går ned med økt fôropptak og vommikrobene får dermed mindre tid til å fordøye fôret. Fôrets energiinnhold måles i megajoule (MJ) og 1 FEm tilsvarer 6,9 MJ. For protein brukes fortsatt begrepene AAT (aminosyrer absorbert i tarmen) og PBV (proteinbalansen i vom), men disse variablene beregnes på en annen måte i NorFor Plan enn i det gamle FEm-systemet. I grovfôr er det først og fremst NDF (nøytral løselig fiber) som har betydning for energi, AAT-verdien og grovfôropptaket. Lavest innhold av totalt ufordøyelig NDF (indf) og høyest nedbrytingshastighet finner vi i beitegras. Høyest innhold av indf finner vi i ubehandlet halm. Nedbrytingsegenskapene er avhengig av grasets utviklingsstadium (tabell 2). Ved å høste 14 dager etter skyting, kan energi og AAT-verdien reduseres med ca 20 % i forhold til å høste ved skyting. Sammen med tyggetida bruker en innhold av NDF til å vurdere om en fôrrasjon har tilstrekkelig med struktur. Tabell 2: Eksempel på innhold og nedbrytingskarakteristikker av NDF 1) i grovfôr. Fôrmiddel NDF pnndf indf nh NDF g/kg TS % av NDF % av NDF %/time Timotei, tidlig beitestadium 416 93 7 7,6 Grassurfôr, blandingseng. Skyting timotei 525 83 17 4,8 Grassurfôr, blandingseng. 10 dager etter skyting 621 74 26 3,6 Rødkløver, høstet ved skyting for timotei 243 76 24 8,1 Ubehandla halm 870 69 31 2,2 Maissurfôr 420 77 23 2,8 1) Forkortelser: pnndf = potensielt nedbrytbart NDF, indf = totalt ufordøyelig NDF, nh NDF = nedbrytingshastighet i vom av pnndf. Energi Energibehovet til vedlikehold avhenger av levendevekta. Kyr i lausdriftsfjøs har litt høyere energibehov enn kyr med samme levendevekt som står på bås. Ei ku på 600 kg i lausdrift trenger 39,7 MJ/dag til vedlikehold av egen kropp. Ei førstekalvsku skal gjerne legge på seg 40-50 kg mellom første og andre kalving. Det betyr en daglig tilvekst på ca 150 gram. Førstekalvskyr trenger derfor ekstra energi for å dekke behovet til vekst av egen kropp (22 MJ per kg tilvekst). Til kyr av småvokste raser er energibehovet for tilvekst 15-20 % lavere. Behovet for energi øker når kua er drektig, og er høyest i slutten av drektighetsperioden. Eksempelvis er energibehovet til fosterproduksjon 1,3 MJ per dag ved 100 dagers drektighet og 17,7 MJ per dag 180 dager seinere, (beregningen gjelder ku med 600 kg levendevekt). 6 7
Når en tidligere brukte FEm-beregninger økte energibehovet per kg EKM (energikorrigert mjølk) med økende avdrått. Denne økningen var en kompensasjon for redusert rasjonsfordøyelse med økt fôropptak. Denne effekten blir det tatt direkte hensyn til i NorFor Plan. I NorFor Plan er energibehovet til mjølkeproduksjon konstant på 3,14 MJ per kg EKM. Protein Proteinbehovet benevnes som behov for AAT. Videre oppgis en norm for PBV, som viser balansen mellom nedbrytbart protein i fôret og mikrobeprotein bygd opp i vomma. Mikrobeprotein som produseres i vomma vil vanligvis dekke 60-80 % av kuas AAT behov. Fôropptak og fôrrasjonenes sammensetning avgjør hvor effektive vommikrobene er til å produsere protein. Fôrrasjonens AAT-verdi øker med økt fôropptak. Innholdet av lettfordøyelige karbohydrater (sukker + stivelse) påvirker også produksjonen av mikrobeprotein. Gjæringsproduktene i surfôret påvirker AAT-verdien. Disse blir bare i liten grad utnyttet av vommikrobene som energikilde til produksjon av mikrobeprotein. Høyt innhold av gjæringsprodukter reduserer derfor AAT-verdien. AAT-behovet til vedlikehold er ikke konstant per kg levendevekt, men varierer med fôropptaket og rasjonssammensetningen. Lav PBV i fôrrasjonen reduserer fôrutnyttelsen til kua. Det skyldes at vommikrobene har for dårlig tilgang til nedbrytbart protein, og derfor bir mindre effektive til å fordøye grovfôrfibre. Lavt ureainnhold (<3) i mjølka er et symptom på at dette kan være et problem. For høy PBV i fôrrasjonen medfører overskudd av nedbrytbart protein i forhold til energi til mikrobene i vomma. Hos høytytende kyr er årsaken til denne ubalansen ofte energimangel, men sterk proteinfôring vil også gi høy PBV og dermed høye ureaverdier i mjølka. Ved ureaverdier over 6,0 er det risiko for nedsatt fruktbarhet og dårlig fôrutnyttelse. TINE OptiFôr Siden vi ikke vet fôrrasjonens nærings- og produksjonsverdi før vi kjenner dens størrelse og sammensetning, er det ikke mulig å beregne næringsverdien, proteindekningen og det forventede fôropptaket ved hjelp av hoderegning eller en enkel lommekalkulator. TINE har derfor utviklet TINE OptiFôr som er et internettbasert fôrplanleggingsverktøy. På grunnlag av informasjon om kyrne, næringsinnhold og priser på fôrmidlene og eventuelt begrensninger i bruken av disse, finner dataprogrammet den billigste fôrrasjonen som oppfyller kyrnes næringsbehov. Behov for mineraler og vitaminer Mineralforsyninga til dyra ved økologisk mjølkeproduksjon under norske forhold er ikke tilstrekkelig undersøkt. Det anbefales derfor å gi tilskudd av allsidig mineral- og vitaminblanding. Natura Minovit Drøv er Felleskjøpets mineraltilskudd til økologiske storfe. 8 9
Grovfôropptak Det er viktig å legge til rette for et størst mulig grovfôropptak. Mange forhold både ved dyret og ved fôret virker inn: Forhold ved dyret: Grovfôropptaket øker med størrelsen på dyret. Feite kyr har mindre evne til å ta opp grovfôr enn kyr i moderat hold. Evnen til å ta opp grovfôr øker gradvis etter kalving og er størst 2-3 måneder etter kalving. Deretter avtar den gradvis, først svakt og seinere raskere fram mot avsining. Forhold ved fôret: Kløver fordøyes raskere enn gras og gir derfor høyere grovfôropptak. Grovfôropptaket øker med økende energikonsentrasjon i grovfôret. Tidlig høsting i forhold til plantenes utviklingsstadium gir høy energikonsentrasjon. I kløverrik eng synker energikonsentrasjonen ved økende utviklingstrinn noe seinere enn i eng med bare grasvekster. Gras og kløver som høstes seint har en grov struktur som reduserer fôropptaket. Gylle spredt kort tid før avbeiting setter ned grasopptaket. Likeså virker sterk nitrogengjødsling negtivt på opptaket av gras hos kyr. Opptaket av surfôrtørrstoff øker som oftest med økt tørrstoffinnhold opp til ca 35 %, hovedsakelig på grunn av at det er færre gjæringsprodukter i fortørket surfôr. Dårlig gjæringskvalitet reduserer grovfôropptaket. Slikt surfôr har en høyere fylleverdi. Muggent fôr skal kasseres. Fôropptaket øker med økende findeling av fôret, opp til en viss grense. Effekten av findeling avtar med økende tørrstoffprosent. Sjøl om den direkte effekten på fôropptaket minker med økende tørrstoffprosent i surfôret, vil findeling av fortørka surfôr gi bedre pakking av surfôrmassen. Dette kan igjen bedre gjæringskvaliteten, og derigjennom øke grovfôropptaket. Findeling har størst effekt på rasjoner med lite kraftfôr. For å sikre nok struktur i den samla fôrrasjonen bør snittlengden ikke være under 2 cm. Sterke lukter på fôret, for eksempel smørsyrelukt og sterk sur smak på fôret virker negativt på kuas appetitt. Smakeligheten varierer også mellom arter. Timotei er mer smakelig enn hundegras. Allsidig sammensatt grovfôrrasjon gir et høyere og mer stabilt grovfôropptak enn en ensidig grovfôrrasjon. For lavt innhold av svovel, fosfor, magnesium, natrium, kobolt og selen i den totale fôrrasjonen reduserer grovfôropptaket. Appetittfôring med grovfôr øker grovfôropptaket. Fôr derfor slik at 5 10 % av fôret ligger igjen på fôrbrettet ved neste tildeling. Disse restene må fjernes. Grovfôropptaket øker dersom en tildeler Gunstig høstetidspunkt er avgjørende for høy energikonsentrasjon i grovfôret. Begynnende skyting er huskeregelen. grovfôr mer enn to ganger per dag. Fôret er da «friskere» og oppleves mer tiltalende for kua. Godt reinhold av fôrbrett/krybbe er også viktig for å stimulere dyras appetitt. Vommikrobene må få nok nitrogen slik at de kan medvirke til maksimal fordøyelse av fôret i vomma. Dette bidrar til å opprettholde et høyt grovfôropptak. Tilført nitrogen gjennom gjødsel, belgvekstandelen og høstetidspunkt i forhold til plantenes utviklingstrinn har stor betydning for nitrogeninnholdet i grovfôret. Et høyt grovfôropptak er avhengig av et godt og stabilt vom- miljø. Grovfôr bør gis før kraftfôr. Oppdeling av kraftfôrrasjonen i små porsjoner bidrar til et godt vommiljø. Man bør ikke gi mer enn 3 kg kraftfôr per tildeling. Grovfôropptaket reduseres med økende mengder kraftfôr i rasjonen (utbyttingseffekt). Dette har praktisk betydning når kraftfôrmengden overstiger 5,5-6,5 kg TS (34,5-41,4 MJ) per ku per dag. Kraftfôret reduserer grovfôropptaket i større grad tidlig enn seint i laktasjonen. Økning av kraftfôrmengden har større negativ virkning på grovfôropptaket ved høy enn ved lav energikonsentrasjon i grovfôret. 10 11
Valg av kalvingssesong Kalvinga bør legges til perioder når det er god tilgang på energirikt egenprodusert fôr. Da er det enklere å dekke kyrnes energibehov i topplaktasjon. Dette kan i en del distrikt komme i konflikt med meieriets og markedets behov for økologisk mjølk. En må da finne akseptable kompromiss som både ivaretar kyrnes energibehov og markedssituasjonen. Tabell 3: Anbefalt kalvingstidspunkt ut fra tilgangen på egenprodusert konsentrert fôr. Egenproduserte konsentrerte fôrmidler Korn til modning eller krossing Gode vår/sommerbeiter Potet Fôrsukkerbete Kålrot Nepe Kalvingssesong Hele året Vårkalving Høst-, vinter- eller vårkalving Høst- eller tidlig vinterkalving Høstkalving Tidlig høstkalving På gårder med korn til modning eller krossing, kan kalvingene fordeles over hele året. Med tidlig høstet, godt grovfôr og innkjøpt kraftfôr, kan det også fungere bra med spredt kalving. Enkelte økologiske gårder tar i bruk utmarksbeite til mjølkekyr. Dette gir lokal ressursutnytting og økt grovfôrproduksjon. Mange steder kan det ryddes beiter i nær tilknytning til gården. Andre steder blir stølsdrift i fjellområdene tatt opp igjen. Utmarksbeitene har svært vekslende kvalitet. Dersom høytytende kyr går på utmarksbeite, må de oftest ha mye tilleggsfôr for å dekke energibehovet. Dersom en ønsker å ta i bruk utmarksbeite, bør det derfor være til tørrkyr eller til kyr som har passert topplaktasjon. Vinterkalving kan da være det beste alternativet. Økologiforskriftens krav til fôring av mjølkekyr Nedenfor er noen av reglene som gjelder fôring i veileder B fra 23.08.2007 gjengitt: Fôret skal være 100 % økologisk. Det vil si at fôrvarer som ikke finnes økologisk (for eksempel mask, drank og potetrasp) ikke kan brukes. Heller ikke lutet eller amoniakkbehandlet halm er tillatt. Minst 50 % av fôret skal komme fra egen gård eller være produsert i samarbeid med andre gårder som driver økologisk. Utmarksbeite inngår ikke ved utregning av sjølforsyningsgrad. Grovfôret (ferskt gras, høy, surfôr, rotvekster, frukt- og grønnsakrester eller løv) skal utgjøre minst 60 % av tørrstoffet i dagsrasjonen. I de tre første månedene av laktasjonen kan prosentandelen reduseres til 50 % for hvert dyr per dag. Fôringen skal baseres på størst mulig bruk av beiter, i den grad beiter er tilgjengelige til forskjellige tider av året. 12 13
Prinsipper i økologisk fôring Det er to svært viktige mål som er felles for fôringa både i konvensjonell og økologisk mjølkeproduksjon: 1. Friske og fruktbare kyr 2. God mjølkekvalitet For å oppnå dette, må en ha et fôringsopplegg som dekker dyrets næringsbehov. Appetittfôring med allsidig og godt grovfôr bør være grunnlaget i fôringa. Dersom en ikke har nok grovfôr til å appetittfôre alle mjølkekyrne, og ikke ønsker å redusere dyretallet, skal de som mjølker mest ha appetittfôring. De som mjølker mindre (<15 18 kg mjølk per dyr per dag) kan få begrensede mengder grovfôr supplert med noe kraftfôr. I økologisk mjølkeproduksjon ønsker man en flat mjølkekurve ved å redusere de høyeste dagsytelsene. På denne måten er det enklere å dekke kuas energibehov i topplaktasjonen. Overgangen fra et konvensjonelt til et økologisk fôringsopplegg krever tid og påpasselighet dersom en skal unngå sjukdom og problemer med mjølkekvaliteten. Utfordringa er størst dersom en legger om fra et svært intensivt til et ekstensivt fôringsopplegg. Tiltak for å redusere toppytelsen Kyr som er i moderat hold ved kalving mjølker mindre etter kalving. De har også større grovfôropptak den første tida etter kalving enn feite kyr. Holdet ved kalving kan vurderes på en skala fra 1 til 5. Holdpoeng 1 er avmagrede kyr, mens holdpoeng 5 er svært overfeite kyr. Økologiske kyr bør ha holdpoeng rundt 3-3,5 ved kalving. I løpet av topplaktasjonen kan det aksepteres at de går ned til holdpoeng 3 for så å bygge seg opp igjen til 3,5 i siste del av laktasjonen. Holdet bør holdes konstant i tørrperioden fram til en forsiktig forberedelsesfôring de siste tre ukene før kalving. Store mengder kraftfôr de siste tre ukene før kalving medfører stor mjølkeproduksjon etter kalving. Det kan føre til energiubalanse hos kua dersom en ikke har fôrmidler til å følge denne produksjonen. Kraftfôrmengden bør derfor ha en fornuftig opptrapping de siste tre ukene før kalving, for eksempel 1 1,5 kg kraftfôr per dag den siste uka før kalving. Protein og energi til samme mjølkemengde I topplaktasjonen er det fare for at kua er i negativ energibalanse og mjølker av holdet. Protein i fôret er med på å stimulere mjølkeytelsen. Dersom en gir protein til flere kilo mjølk enn en gir energi til, kan dette være med på å presse mjølkemengden oppover slik at energiunderskuddet øker. I et økologisk driftsopplegg har en små muligheter til å følge opp økt mjølkeproduksjon med økt energitildeling. En bør derfor begrense proteintildelinga slik at den er i balanse med energitildelinga. Fra konvensjonell til økologisk fôring Det er ideelt å starte med kvigene når en skal legge om fra konvensjonell til økologisk fôring. Det forutsetter at en kan bruke mange år på omlegging av fôringa. I praksis blir dette sjelden gjort, og en legger om fôringa på kyr som allerede er i produksjon. Ei ku som er tilvent intensiv fôring med store kraftfôrmengder, må få tid til å gradvis tilpasse seg svakere fôring. Det er viktig fordi fôringsnivået i en laktasjon ser ut til å påvirke avdråttsnivået i den neste. Som en tommelfingerregel bør en bruke minst 2 laktasjoner på å redusere kraftfôrmengdene fra 11-12 kg TS (69-75,9 MJ) til 4-5 kg TS (27,6-34,5 MJ) per ku og dag i topplaktasjonen. Dersom en ønsker å legge om fôringa raskere, må en bruke desto større mengder økologisk kraftfôr i omleggingsperioden. Næringsinnhold i økologisk grovfôr En sammenligning av surfôranalyser (utført av Grovfôrlaboratoriet på Hellerud) fra norske økologiske og konvensjonelle mjølkebruk i 2002, viste at det økologiske surfôret hadde: Litt lavere energiinnhold (ca 0,04 FEm mindre per kg TS) Litt lavere proteininnhold, som gir lavere PBV (ca 10 g mindre per kg TS) Litt lavere innhold NDF (ca 20 g mindre NDF per kg TS). Dette skyldes trolig høyere kløverinnnhold. Andre forsøksresultater har også vist lavt proteininnhold, særlig i økologisk eng fra første slått. Sjøl om enga inneholder mye kløver kan det ofte være negativ PBV i førsteslåtten. Derfor er det oftere i økologisk enn i konvensjonell drift nødvendig å kombinere fôr fra førsteslåtten med proteinrikt kraftfôr. Krossa bygg er et ypperlig fôrmiddel som kan dyrkes også i områder der bygg til modning er usikkert. (Foto: Randi Berland Frøseth) 14 15
Eksempel på fôrplaner Grovfôrkvaliteten er avgjørende for å kunne dekke næringsbehovet til mjølkekyr ved ulike dagsytelser samtidig som fôringa skal holde seg innenfor regelverket. I fôrplanlegginga er det et mål å oppnå: tilnærmet energibalanse nok AAT i forhold til ønsket mjølkeytelse PBV-nivå som sikrer god balanse mellom energi og ammoniakk til vommikrobene godt vommiljø, det vil si gunstig forhold mellom lettløselige karbohydrater og fiber i rasjonen. (vombelastning) god utnyttelse av kuas fôropptakskapasitet Ved hjelp av OptiFôr har vi laget eksempler på fôrplaner for henholdsvis 24 kg mjølk (fôrplan A og B) og 34 kg mjølk (fôrplan C) per ku per dag. Følgende forutsetninger er brukt: Lausdriftsfjøs Levendevekt ku = 570 kg Standardrasjon med 20 kg TS Surfôr av middels god kvalitet med: 22,5 % TS (5,8 MJ NELp20 (netto energi laktasjon ved standardrasjon med 20 kg TS) 116 g råprotein 76 g AATp20 2 g PBVp20 560 g NDF per kg TS Surfôr av god kvalitet med: 21,1 % TS (6,7 MJ NELp20) 133 g råprotein 80 g AATp20 10 g PBVp20 431 g NDF per kg TS I tabell 4 og 5 er kyrnes behov og andelen av ulike fôrslag satt opp. Med PBV mellom 10 og 40 g per kg TS sikres en god balanse mellom energi og ammoniakk til vommikrobene. Når AAT-responsen er minimum 95 %, er Tabell 4: Fôrplaner til mjølkeku med ulik dagsytelse (24 kg mjølk for A og B, 34 kg mjølk per dag for C). Ulike fôrslag oppgitt som kg tørrstoff. fôrplan A Fôrplan B Fôrplan C Surfôr, god kvalitet 15,4 13,6 Surfôr, middels kvalitet 12,3 Høy, middels kvalitet 0,5 0,5 0,5 Natura Drøv 15 4,4 Natura Drøv 17 6,1 Fiskemjøl 1,0 1,0 1,0 Totalt i rasjonen 16,9 18,2 21,2 Med surfôr av god kvalitet, høy av middels kvalitet og dagsavdrått på 24 kg mjølk (fôrplan A), trengs ikke kraftfôrtilskudd utenom fiskemel (Eco LT) for å oppnå god fôring. Med en grovfôrandel på 94 % er det god margin i forhold til regelverket for det optimal produksjon av mjølkeprotein. Minimum 15 g AATp per MJ i mjølkeproduksjon betyr at tilgangen til AAT er god nok i forhold til energitilgangen. økologisk drift. I dette tilfellet ble rasjonen litt billigere med fiskemel (kr 9,35 per kg) enn med andre proteinrike kraftfôrslag, men dette vil variere avhengig av prisen på kraftfôr og fiskemel. Tabell 5: Dekning av fôrbehov hos mjølkekyr med ulik dagsytelse (24 kg mjølk per dag for A og B, 34 kg mjølk per dag for C). Behov Fôrplan A Fôrplan B Fôrplan C Energibalanse 100 100,3 100,3 100,3 PBV, g per kg TS 10-40 31 17 22 AAT-respons, % Min 95 97,3 101,2 100,4 AATp/energi til mjølkepr. g/mj Min 15 15,7 18,5 17,3 Vombelastning, g/g NDF Maks 0,6 0,04 0,23 0,28 Grovfôrandel, % 94,1 70,3 66,6 16 17
I tilfellet B, der både surfôr og høy er av middels kvalitet, trengs det tilskudd av kraftfôr for å oppnå god fôring. Dette fører til en dyrere fôrrasjon enn i tilfellet A som inneholder surfôr av god kvalitet. Med godt surfôr, høy av middels kvalitet, fiskemel og dagsavdrått på 34 kg mjølk (fôrplan C), klarer man å gi kua den næringa som trengs og samtidig være innenfor regelverket for økologisk produksjon. Uten fiskemel vil en også få en godt balansert rasjon innenfor kravene om minst 60 % grovfôrtørrstoff. Hvis høyet også hadde vært av god kvalitet, ville man spart ytterligere kraftfôrutgifter. Med surfôr av middels kvalitet og 34 kg mjølk per dag, må kraftfôrmengden øke så mye at regelen om minst 60 % av tørrstoffet i form av grovfôr ikke vil bli oppfylt. I de tre første månedene av laktasjonen er dette kravet 50 % grovfôrtørrstoff, så i denne perioden ville fôringa i tilfelle vært innenfor regelverket. Ved høy dagsavdrått er det viktig at grovfôret er av god kvalitet (høy fordøyelighet) for å kunne dekke fôrbehovet, produsere innenfor regelverket for økologisk drift og samtidig holde fôrkostnadene på et akseptabelt nivå. Fôring og mjølkekvalitet God mjølkekvalitet er en forutsetning for at forbrukerne skal kjøpe mjølkeproduktene og ha tiltro til økologisk produksjon. Fettprosent Fettet i mjølka kommer i stor grad fra fiber som er blitt fordøyd av vommikrober. Moderate kraftfôrmengder og en stor andel trevlerikt fôr resulterer sjeldent i mjølk med lav fettprosent, men det kan skje. Lav fettprosent kan ha minst to årsaker, som er helt motsatte av hverandre: 1) Strukturfattig grovfôr Godt vårbeite med lite trevler kan gi lav fettprosent. En kan da gi tilskudd av for eksempel grovt høy eller tørrhalm. 2) Ekstremt tungfordøyelig og proteinfattig fôrrasjon 18 19
I enkelte tilfeller kan også ekstremt tungfordøyelig og/eller proteinfattig grovfôr gi lav fettprosent. Det skyldes at fôr med mye tungfordøyelig fiber ofte også har stort underskudd av protein. Dermed klarer ikke mikrobene å fordøye fôret. I slike tilfeller vil ofte fett-, protein- og ureainnholdet i mjølka være lavt samtidig. Situasjonen kjennetegnes også ved at kyrne har fast avføring, i motsetning til løs avføring når den lave fettprosenten skyldes godt vårbeite. Proteinprosent En rekke faktorer har betydning for proteinprosenten i mjølka. Økologisk produksjon har ofte mye beite og stor kløverandel i grovfôret. Det bidrar til økt proteinprosent. På den andre siden kan problemer med å dekke kyrnes energi- og proteinbehov i topplaktasjon virke motsatt. Sporer i mjølka Sporedannende bakterier i mjølka kan være en stor utfordring i produksjonen av økologisk kvalitetsmjølk. Surfôr med variabel gjæringskvalitet og høyt sporeinnhold er hovedårsak til denne typen kvalitetsfeil. Sporene overlever kuas fordøyelsessystem og kommer ut med gjødsla. Faren for å få sporer i mjølka øker med økende innhold av sporer i fôr og gjødsel. Bruk av husdyrgjødsel på eng fører i seg sjøl ikke til mer sporer i fôret, men høstingsteknikkene og hygienen i fôrhøstingen er viktig. Smørsyresporer i surfôr trives best ved høyt vanninnhold og høy ph. Økologisk fôr har ofte høyt innhold av belgvekster. Det gjør både fortørking og konservering vanskeligere. Tiltak for å unngå sporer i mjølk: God høstingsteknikk med tilstrekkelig stubbehøyde og god hygiene i ensileringa Tilstrekkelig fortørking. Allerede ved 30 % TS hemmes smørsyrebakteriene betraktelig Bruk konserveringsmiddel som senker ph i silomassen På www.debio.no finner du oversikt over godkjente ensileringsmidler. Reine jurkluter og reine spener og jur Jurklipping og god båshygiene Unngå luftslurping over spenekoppene ved påsetting Smaksfeil I økologisk mjølkeproduksjon må en være spesielt oppmerksom på faren for besk smak, oksydasjonssmak og fôrsmak. Besk smak Besk smak skyldes spalting av mjølkefettet. Fettet i mjølka er samlet i små fettkuler omgitt av en membran. Dersom denne membranen ødelegges, frigjøres fettsyrene, og det utvikles besk smak på mjølka. Ofte er det flere faktorer som sammen bidrar til denne smaksfeilen, for eksempel: Kyr i negativ energibalanse Kyr i slutten av laktasjonen Mekanisk belastning på mjølka Frysing av mjølk Dårlig jurhelse Det er viktig å sørge for best mulig dekking av kyrnes energibehov i topplaktasjon. Ved konsentrert kalving er mange kyr i slutten av laktasjonen samtidig. Dette øker faren for besk smak i mjølka. Oksidasjonssmak Når umetta fett i mjølka blir oksidert til aldehyder og ketoner gir det en uheldig smak. Økologisk mjølk inneholder mer umetta fett enn konvensjonell mjølk og kan derfor være mer utsatt for denne smaksfeilen. Utvikling av oksidasjonssmak hemmes av antioksidanter i mjølka. Av de naturlig forekommende antioksidantene er det først og fremst E-vitamin som har betydning. Mangel på E-vitamin i fôret øker faren for oksidasjonssmak i mjølka. Grunnstoffet Selen spiller en tilsvarende rolle. Energidekning er viktig for kvaliteten på fettet. Underskudd på energi gir mer umetta fett og øker dermed faren for oksidasjonssmak. En må derfor være spesielt oppmerksom tidlig i laktasjonen. Dette reduserer faren for oksidasjonssmak: Høy beiteandel fordi friske engvekster er rike på E-vitamin, Eldre kyr utvikler mindre oksidasjonssmak enn 1. og 2. kalvskyr Moderat avdråtts- og kraftfôrnivå Kraftfôrblandinger tilsatt E-vitamin og selen Bruk av kjemisk ensileringsmiddel ved usikker gjæringskvalitet. E-vitamin brytes raskt ned i surfôr med ph >4,1 Dette øker faren for oksidasjonssmak: Sein høsting, fordi E-vitamininnholdet i plantene avtar med økende utviklingstrinn Høy og fortørka surfôr inneholder mindre E-vitamin enn direktehøsta surfôr Mye kløver i fôret gir ustabilt mjølkefett som er mer utsatt for oksidering Vanskeligere å dekke kyrnes energibehov i topplaktasjonen Konsentrert kalving medfører mange kyr i topplaktasjonen samtidig 20 21
Tilskudd av E-vitamin kan rette opp problemet med oksidasjonssmak på mjølka. Det er likevel viktig å finne den bakenforliggende årsaken, slik at en kan forebygge smaksfeilen. Fôrsmak Smaksstoffer fra fôret kommer over i mjølka via lunger, vom og tarm. Fôrsmak kan skyldes dårlig surfôr, løkvekster, korsblomstra vekster, kraftig kløver/lusernefôr eller magesjuke. Noen plantearter, slik som engsoleie, geitrams, pengeurt og balderbrå, kan også sette smak på mjølka. Etanolgjæring i surfôr kan gi fôrsmak på mjølka. Det er helst rundballer uten ensileringsmiddel som er utsatt for dette problemet. Korsblomstra vekster er relativt mye brukt i økologiske besetninger sammenligna med konvensjonelle. Disse vekster inneholder glukosider som lett spaltes til sennepsolje. Det kan gi fôrsmak på mjølka og en bør derfor ikke fôre med korsblomstra vekster rett før mjølking. Kløver og luserne er viktige vekster på mange økologiske gårder. I frisk tilstand inneholder de smaksstoffer som kan gå direkte over i mjølka. Smaken kommer momentant, men etter 3-4 timer er smaksstoffene nedbrutt i juret. Ved kraftig kløver- eller lusernebeite bør kyrne vekk fra beitet i god tid før mjølking. Ved tørking eller ensilering av kløver og luserne blir smaksstoffene brutt mer eller mindre ned. Det kan likevel bli smak på mjølka dersom det fôres med store mengder slikt fôr. Sjukdom hos mjølkekyr Moderat mjølkeproduksjon og daglig mosjon reduserer risikoen for sjukdom hos kyr. Her beskrives de vanligste sjukdommene som oppstår på grunn av feil/mangler ved fôringa. Ketose Ketose opptrer først og fremst i de første 8 ukene etter kalving. Sjukdommen er i stor grad et resultat av mangelfull energidekning eller bruk av fôr som øker konsentrasjonen av ketonlegemer i blodet (for eksempel surfôr av dårlig gjæringskvalitet). Dyrenes matlyst går ned, og de eter ikke kraftfôret. En rekke faktorer ved dyret og fôret avgjør om ei ku får ketose eller ikke. Hyppigheten av ketose øker med alderen fram til fjerde og femte laktasjon. Kyr som kalver i perioden desember april, er mest utsatt for ketose. Minst ketose har kyr som kalver om sommeren. Aktuelle forebyggende tiltak: Allsidig fôring Kyr i moderat hold ved kalving Moderat ytelse Et fôringsopplegg som bidrar til et gunstig vommiljø Mosjon Det kan være en stor utfordring å dekke kuas energibehov de første ukene etter kalving. Da er det viktig å bruke metoder for å maksimere grovfôropptaket og begrense toppytelsen. Disse er beskrevet tidligere. Videre må en sørge for tilgang til økologiske, konsentrerte fôrslag som kålrot, potet, godt beite eller korn/ kraftfôr i de første åtte ukene etter kalving. En bør være spesielt oppmerksom på gjæringskvaliteten på surfôret. Dårlig gjæringskvalitet reduserer grovfôropptaket og belaster vomma med smørsyre som kan omdannes til ketonstoffer. For å unngå ketose etter kalving er det godt å ha et konsentrert fôrslag som potet i bakhånd. (Foto: Leif Arne Holme) 22 23
Mjølkefeber Mjølkefeber kjennetegnes først og fremst ved at kalsiumkonsentrasjonen i blodet er lav. Sjuke kyr mister gradvis førligheten og blir i løpet av kort tid liggende i en sløv tilstand. Uten behandling vil de fleste kyr dø. Risikoen for mjølkefeber stiger med økende alder. Ved sjette kalving er den 12 ganger så høy som ved andre kalving. Sjukdommen opptrer hyppigst hos høytytende kyr. Utskilling av kalsium er størst i høylaktasjonen. Likevel er kyrne mest utsatt for mjølkefeber første døgnet etter kalving. Grunnen er omstilling til ny laktasjon og den brå økningen i kalsiumbehovet. Blodet får tilført kalsium først og fremst fra formager og tarm. Det er derfor viktig med jevn tilførsel av kalsium gjennom fôret og gode oppsugingsforhold. Kalsium kan også overføres fra knoklene til blodet. Aktuelle forebyggende tiltak: Tilstrekkelig tilførsel og oppsuging av magnesium i tida før og rundt kalving. Det bedrer kuas evne til å mobilisere kalsium Ikke gi store mengder kalsium i tida før kalving Graskrampe, fjøskrampe (hypomagnesemi) Sjukdommen skyldes for lav konsentrasjon av magnesium i blodet. Med graskrampe menes den formen for hypomagnesemi som oppstår ute på beite, fortrinnsvis etter beiteslipp om våren. Fjøskrampe brukes som betegnelse på hypomagnesemi som oppstår på innefôring. Hypomagnesemi er svært sjelden hos kviger. Risikoen stiger med økende alder fram til 8 års alder. Sjukdommen rammer først og fremst kyr som nylig har kalvet. De typiske graskrampetilfellene på våren forekommer imidlertid i varierende avstand fra kalvingstidspunktet. Ved typisk graskrampe eller fjøskrampe ligger kua flatsides og har periodevis voldsomme rykninger i beina. Kua kan skjære tenner og har skum rundt munnen. For å redde kua er det nødvendig med rask veterinærbehandling med direkte tilførsel av magnesium og kalsium i blodet. Symptomene er ikke alltid så dramatiske, nedsatt matlyst, nervøsitet og litt redusert melkeytelse kan være forvarsler om gras- eller fjøskrampe. Plantesammensetningen i fôret har en viss betydning. Mens kløver ser ut til å gi liten risiko for hypomagnesemi, synes det som om raigras iblant medfører et fall i magnesiumkonsentrasjonen i blodet og økt sjukdomsrisiko. Dette reduserer faren for hypomagnesemi: Liten bruk av lettløselig kaliumgjødsel Forholdsvis moderat med protein i grovfôret Stort innslag av kløver i enga Gunstig vommiljø For å sikre at kyrne får nok magnesium, kan det være nødvendig å gi mineraltilskudd. Trommesjuke Trommesjuke skyldes at gass hoper seg opp i vomma hos drøvtyggere. Gassen produseres som bobler og blærer nede i vominnholdet. Normalt stiger denne gassen opp til overflaten og kua kvitter seg med gassen ved å rape. Ved trommesjuke kommer ikke gassen fri fra innholdet i vomma på grunn av endra overflatespenninger i gassblærene. Typisk symptom er utspiling av vomma som starter på venstre side og etter hvert også omfatter høyre side. Trommesjuke er en dramatisk tilstand, og dyrene kan dø av kvelning i løpet av kort tid. Beiter med svært mye belgvekster øker faren for trommesjuke. Dette skyldes at belgvekster inneholder saponin som gir skumdannelse i vomma. Dette bør en være spesielt oppmerksom på i økologisk mjølkeproduksjon hvor det er vanlig med et stort innslag av belgvekster i enga. Tilgang på høy og halm kan redusere faren for trommesjuke. Trommesjuke kan også oppstå ved at spiserøret blokkeres av fremmedlegemer eller press utenfra, slik at kua ikke får kvittet seg med gassen gjennom raping. Unngå fôr og fôrendringer som gir dårlig vommiljø ved kalving. Dårlig vommiljø svekker oppsuging av kalsium fra tarmen Utrangere kyr som i tidligere laktasjoner har hatt alvorlige tilfeller av mjølkefeber Dette øker faren for hypomagnesemi: Lavt magnesiuminnhold i fôret Kaliumrikt fôr Lavt natriuminnhold i fôret Overskudd av protein Underskudd av energi Kjølig, fuktig vær For eller imot kløver? Mens faren for trommesjuke øker med økende mengde kløver i enga blir faren for hypomagnesemi mindre når kløveren brer om seg. 24 25
Husdyrrom Fra 2011 skal økologiske storfe holdes i lausdrift. Landbruks- og matdepartementet har vedtatt at besetninger med færre enn 35 mjølkekyr får unntak fra dette kravet fram til 2024. Da skal alle mjølkekubesetninger i Norge ha lausdrift, uavhengig av driftsform. Luftegård for utegange utenom beitesesongen Utenom beitesesongen skal storfe som ikke er i lausdrift ha adgang til luftegård/uteareal. Lufting skal i utgangspunktet praktiseres daglig, men minimum to ganger per uke. Vær- og føreforhold og alder avgjør hvor ofte dyr kan slippes ut utenom beitesesong. Fastsatt minsteareal for utendørsarealet finnes i liste 6 i Debios veileder B. Det er en forutsetning at utearealet ikke representerer noen forurensningsfare på grunn av store ansamlinger med gjødsel. Hvordan dette kravet til uteareal blir innfridd varierer med forholdene på den enkelte gård. Vi kan dele luftegårdene/utearealene i to hovedtyper: Uteareal i terreng Luftegårder med fast dekke Dette er luftegårder som skal brukes noen timer per dag i innefôringsperioden. Det er derfor ikke nødvendig med fôrings- eller liggeplasser. Uteareal i terreng Denne løsningen er billig og gir dyra stor bevegelsesfrihet. Det forutsetter at en har noen dekar fastmark til disposisjon og at snøforholdene normalt ikke begrenser tilgjengeligheten av arealet. Videre må arealet ha god bæreevne og god egendrenering. Det stiller også store krav til vegnettet der dyra skal gå, da det er i knutepunkt der trafikken blir mest konsentrert at en får størst problem med opptråkka areal. 26 27
Forskrift om husdyrgjødsel Myndighetene stiller krav til handtering av husdyrgjødsel som må følges ved etablering av slike utegårder. Den sier blant annet: Utendørs drift på talle/utegarder må innrettes slik at gjødsel kan fjernes på en enkel måte fra fôringsplasser, hvileplasser og eventuelle trafikkarealer mellom disse. Væskeoverskudd skal samles opp og lagres dersom det kan medføre fare for forurensning. Gjødsel fra utegarder skal fjernes regelmessig, og minst en gang i året. Luftegårder med fast dekke Slike luftegårder ligger som regel i direkte tilknytning til driftsbygningen, men den kan også være frittliggende dersom det er gode driveveier til og fra luftegården. For at kyrne skal få en viss bevegelsesmulighet bør arealet være minimum 6 m 2 per ku (Økologireglenes minimumskrav = 4,5m 2 ). Den reelle bevegelsesfriheten avhenger også av formen på luftegården. En bør unngå trange passasjer og hjørner som gjør at kyr nederst på rangstigen blir unødvendig stressa. Utforminga av underlaget er svært viktig både for dyrehelsa og for reinholdet i luftegården. Det bør være godt fall mot oppsamlingsanlegget for gjødsel. Dersom det ikke er tak over luftegården, må gjødsellageret også ha plass til nedbør. Hyppig reinhold er svært viktig for å unngå klauvproblem. Underlaget må ikke være for glatt. Brettskuring kan gi godt resultat. En annen metode er å rute opp golvet ved å presse nedi former mens betongen er våt. Mønsteret ligner på det som vegvesenet lager i midtrabatter. Fordelen med dette er at golvet blir raskere tørt. Urin og nedbør samler seg nede i rutenettet, mens rutene blir raskt tørre. Golv til lufteareal kan støpes i uarmert markbetong med innlagt rissanvisning i et rutenett på 3-4 m. Rissanvisningen gjør at golvet sprekker opp etter de angitte linjene (rissene). God planlegging og godt grunnarbeid er avgjørende for resultatet. Relevant litteratur Adler, S. A. og Randby, Å., 2005. Tørket eller ensilert bygg til kyr i økologisk landbruk. Husdyrforsøksmøtet 2005. s 427-430. Adler, S. A. og Randby, Å., 2007. Fiskemel eller erter som proteinkilde til kyr i økologisk melkeproduksjon. Husdyrforsøksmøtet 2007. s 217-220. Ebbesvik, M., Hansen, S., Bakken, A. K., Strøm, T., Govasmark, E. og Steinshamn, H., 2008. Økologisk grovfôr og proteinforsyning til drøvtyggere. Plantemøtet 2008/ Bioforsk Fokus 3 (1). s 140-141. Mattilsynet, 2007. Veileder til forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler, av 4. oktober 2005 nr. 1103. Veileder B, utfyllende informasjon om økologisk landbruksproduksjon. 23.08.07. Olesen, I., Strøm, T. og Lund, V., 1999. Økologisk husdyrhald. Landbruksforlaget. Strøm. T., Hansen, S. og Steinshamn, H., 2005. Svovel- og proteinforsyning til drøvtyggere i økologisk landbruk. Husdyrforsøksmøtet 2005. s 415-418. TINE, 2007. Kokebok for god økologisk mjølkekvalitet. Thuen, E. og Steinshamn, H., 2005. Fôring, produksjon og fôrutnytting i et økologisk og konvensjonelt mjølkeproduksjonssystem. Husdyrforsøksmøtet 2005. s 403-406. Thuen, E., Steinshamn, H. og Brenøe, U. T., 2007. Effekt av rød- og kvitkløverbasert surfôr på fôropptak, mjølkeavdrått, fôrutnytting og mjølkekvalitet. Husdyrforsøksmøtet 2007. s 209-212. Tynes, H., 1997. Godt dyrevern i praktiske og økonomiske 0-beitingsløysingar. Statens dyrehelsetilsyn, Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal. Volden, H., 2006. NorFor Plan nytt fôrvurderingssystem for storfe. NorFor (Nordic Feed Evaluation System) og TINE. 28 29
Andre småskrift om økologisk landbruk Økologisk landbruk Sauehold Nr 3/2007 Økologisk landbruk Geitehald Nr 2/2007 Økologisk landbruk Meitemark og jordforbedring Nr 1/2007 Økologisk landbruk Selvrekrutterende storfekjøttproduksjon Nr 2/2005 Økologisk landbruk Eggproduksjon Nr 1/2005 Økologisk landbruk Rips, solbær og stikkelsbær Nr 1/2004 Jordbærdyrking i økologisk landbruk Nr 2/2003 Økologisk landbruk Potetdyrking Nr 1/2003 Økologisk landbruk Krossing av korn Nr 1/2001 Økologisk landbruk Innføring Nr 2/2000 Økologisk landbruk Kålvekster Nr 1/2000 Økologisk landbruk Grovfôrdyrking Nr 2/1999 Nyttige internettsider www.agropub.no www.grovfornett.no http://medlem.tine.no www.lfr.no www.bioforsk.no www.debio.no www.mattilsynet.no Utarbeidet av Martha Ebbesvik, Turid Strøm og Lise Grøva, Bioforsk Økologisk Åse Flittie Anderssen, TINE Meieriet Øst og Anitra Lindås, TINE Midt-Norge Arbeidet er finansiert av Bioforsk Økologisk og TINE Rådgivning Forsidefoto Steffen Adler Layout Amfi Kreativ AS Trykk DesignTrykk AS Trykt på Hippo-retur resirkulert papir ISSN 1891-3169 ISBN 978-82-8202-006-0 Småskriftet er utgitt av Bioforsk Økologisk 6630 Tingvoll www.bioforsk.no Tredje opplag, revidert 2008 30 31
Bioforsk Økologisk Tingvoll gard 6630 TINGVOLL Telefon: 452 30 200 Teleaks: 71 53 44 05 Epost: okologisk@bioforsk.no www.bioforsk.no Småskrift