Salgbare kvoter som tidlige CO 2 -tiltak i Norge og EU. Semesteroppgave i TPG4140 Naturgass. Kristian Rasmussen Marit Hestnes Vegar Vijay Berg

Salgbare kvoter som tidlige CO 2 -tiltak i Norge og EU. Semesteroppgave i TPG4140 Naturgass Kristian Rasmussen Marit Hestnes Vegar Vijay Berg 26. november 2004

Sammendrag Gjennom Kyotoprotokollen har flere land forpliktet seg til forskjellige maksimale utslippsnivåer av klimagasser, hvorav CO 2 er den som behandles i denne oppgaven. Avtalen krever ikke at landene gjør sine CO 2 -reduserende tiltak bare innenfor sine egne landegrenser, men åpner derimkot både for kjøp og salg av CO 2 -kvoter og for at man kan gjennomføre CO 2 -reduserende tiltak i land som ikke er innlemmet i avtalen framfor i sitt eget. Den ovenfornevnte mekanismen medfører at tiltakene mot CO 2 kan gjøres langt mer kostnadseffektive enn ellers. Ved fri handel av utslippskvoter vil markedskreftene sørge for en samfunnsoptimal allokering av kvotene, da det koster mindre per enhet CO 2 som renses bort hvis dette kan gjøres der potensialet for teknologiforbedring er størst. Fra 2005 til og med 2007 skal både Norge og EU innføre et eget internt kvotesystem for å lette overgangen til Kyotoperioden fra 2008 til 2012. Ca halvparten av EUs CO 2 -utslipp vil innlemmes i deres tidlige kvotesystemet. De sektorene som rammes vil trolig få tildelt kvotene sine vederlagsfritt slik at de ikke mister konkurransefordeler. Norge ønsker også å opprette kvotehandel allerede i 2005. Dette vil imidlertid gjelde for flere klimagasser enn CO 2, omfatte litt andre sektorer enn i EU, og gjelde for bare ca 10% av de totale utslippene. Det er i store trekk forsøkt å gjøre det norske systemet så likt EUs system som mulig, slik at det muliggjør en sammenkobling med EUs system før Kyotoperioden trer i kraft i 2008. i

Innhold 1 Innledning 1 2 Teori om salgbare utslippskvoter 1 3 Kyotoprotokollen 4 4 EUs behandling av Kyotoavtalen 4 5 Norges gjennomføring av Kyotoavtalen 6 6 Samsvar og divergens mellom EUs og Norges Kyotostrategier 7 7 Norge har fordeler ved internasjonale CO 2 -løsninger 8 8 Gasskraft med CO 2 -håndtering 9 9 Konklusjon 10 10 Referanser 11 ii

1 Innledning Denne oppgaven tar for seg Norge og EUs oppfølging av kyotoavtalen. Avtalens virkemidler er i hovedsak nasjonale utslippskvoter og kvotehandel fra 2008. Norge og EU akter imidlertid å starte med egne interne kvotesystem allerede i 2005, for å lette overgangen til kyotoperioden (2008-2012). Vi redegjør for årsakene til at dette gjøres, hva det i praksis innebærer for landene, og drøfter likheter og forskjeller mellom systemene. Siden kyotoavtalen legger opp til omfattende kvotehandel for å få ned omkostningene, presenterer vi også teori om salgbare kvoter og noen alternativer til disse, i tillegg til å se litt på rammevilkårene for gasskraftverk i Norge. 2 Teori om salgbare utslippskvoter Ettersom best mulig økonomisk resultat er hovedmålet for de fleste bedrifter, er det viktig å forme regler for forurensing slik at det er i en hver bedrifts egen økonomiske interesse å ikke bryte de rammer og regler myndighetene har fastlagt. Det finnes mange måter å oppnå dette på. I dette kapittelet vil vi kun diskutere fordeler og ulemper ved salgbare utslippskvoter da det er denne metoden både Norge og EU vil benytte seg av for å tilfredsstille Kyotoavtalen. For spesielt interesserte ligger det kapitler om to andre metoder i vedlegg A om henholdsvis utslippsstandarder og utslippsavgifter. Å redusere en bedrifts forurensing er en kostbar prosess. Det gjelder uansett om de reduserte utslippene er et resultat av bedre teknologi med høyere virkningsgrad, rensing og deponering av avgassen eller bedre resirkulering. Om det var fritt fram for enhver forurensende bedrift å gjøre som de selv ville, ville det sannsynligvis nesten ikke blitt renset noe som helst noe sted. En utslippsløyve/ utslippskvote gir tillatelse til utslipp av en gitt mengde av en spesifikk forurensende kilde. Ideen bak salgbare utslippsløyver er at interessenter i disse løyvene kan kjøpe og selge disse seg imellom, og på den måten få optimalisert allokeringen av dem. Summen av alle utslippsløyvene skal ideelt sett tilsvare et samfunnsoptimalt utslipp. Det vil si at kostnadene for å rense står i samsvar med de skader det urensede utslippet ville forårsaket. Kort fortalt bør det ikke gis flere utslippsløyver enn at det oppfyller det etterhvert så velkjente begrepet bærekraftig utvikling. I figur 1 (Hussen 2000) over ser man at de marginale rensekostnadene (MRK) blir eksponentielt høyere jo større andel av det totale urensede utslippet (W ) som renses bort. På samme måte er økningen av de marginale skadekostnadene (MSK) eksponentielt med økt forurensing. Det optimale 1

Figur 1: Optimalt utslippsnivå. utslippet er da, som vist på figuren, ved W e. Her er summen av kostnader lavest. I praksis er det vanskelig gjennomførbart å få et politisk vedtak som gjenspeiler det som faktisk er samfunnsøkonomisk optimalt. For det første er det en kostbar og vanskelig prosess å finne det optimale nivået for utslipp. For å sette nivået helt riktig trengs perfekt informasjon både om rensingen og om enhver skadelig konsekvens utslipp medfører. For det andre så vil det når det er mange aktører som skal bli enige ofte være litt for mange som først og fremst vil beskytte seg selv og egne interesser. Egoistisk sett er det mer økonomisk at noen andre løser problemene. Når den totale mengden utslippsløyver er bestemt og fordelt blant aktørene er salgbare utslippsløyver kostnadseffektivt. Det er markedskreftene som styrer allokeringen av løyvene, og jo flere aktører som er med, jo bedre fungerer systemet. Figur 2: Forenklet eksempel på kvotesalg. I figur 2 [1] ser man de marginale rensekostnadskurvene til to firmaer som i utgangspunktet slipper ut 300 tonn CO 2 hver. Myndighetene bestemmer at det totale utslippet skal reduseres til 300 tonn totalt og gir begge bedriftene utslippsløyver tilsvarende 150 tonn. Nå har imidlertid bedrift A en renseteknologi som gjør redusering av utslipp vesentlig billigere for dem enn for bedrift B. Når begge bedriftene renser 150 enheter vil den siste enheten koste bedrift B 5 ganger så mye som det gjør for bedrift A, og de vil derfor være 2

villig til å betale bedrift A et sted mellom 5000kr og 25000kr for at bedrift A skal rense denne enheten for dem. De ønsker altså å kjøpe en del av utslippsløyvene til bedrift A. Bedrift A vil tjene penger på dette så lenge bedrift B betaler mer for løyvene enn det vil koste å rense mer. Bedrift B vil tjene på kjøpet så lenge de betaler mindre for ekstra løyver enn det det ville koste dem å rense. Til slutt vil de ende opp med at Bedrift A slipper ut 95 tonn og bedrift B 205 da det er ved dette punktet at de marginale rensekostnadene er like. Bedriftene vil til sammen ha en fortjeneste på handlen tilsvarende arealet ESR minus forhandlingskostnader. Salgbare utslippsløyver gir bedriftene et incentiv til å forbedre renseteknologien sin. De kan da spare penger både på om hver enhet de renser bort blir billigere å rense, og på å selge utslippsløyver dersom de renser mer. Muligheten for å selge løyver vil ofte ha en avgjørende rolle når det for eksempel regnes på lønnsomheten til et gasskraftverk med CO 2 -håndtering. Opptimal fordeling av løyver ved innføringen av et kvotesystem er vanskelig å få rettferdig. Om man deler ut løyvene relativ til utslippsnivå vil det være som å straffe de som har vært flinke til å holde sine utslipp lave og belønne de som ikke har satset så mye på miljøvennlige tiltak. Om man derimot deler ut løyver relativt til produksjonsnivå eller auksjonerer ut til de som byr høyest kan det gjøre det vanskelig for nyetablerte bedrifter. Dersom noen får sine løyver mens andre må betale for sine, vil det skape en konkurransefordel for de som slipper å betale. Når flere regjeringer i forskjellige land skal samarbeide om et kvotesystem, kan det være nærliggende å ville gi bort kvotene, for at bedriftene i eget land ikke skal få konkurransehemninger. På en annen side vil systemet fungere bedre med tanke på incentiv til rensing om alle må betale for sine kvoter. Om man klarer å sette utslippsløvene på det optimale nivået,og det blir holdt oppsyn med mulige misbruk og transaksjonskostnadene ikke blir for høye, er salgbare utslippsløyver en kostnadseffektiv og relativt lett administrativ måte å kontrollere samlede utslipp. Faren er at misbruk fort kan skje og at mange miljømessige skader som det ikke er satt pris på gjennom det frie markedet ikke blir tilstrekkelig tatt hensyn til. USA innførte salgbare utslippsløyver på SO 2 -utslipp i 1995. Resultatet ble en større utslippsreduksjon til en lavere kostnad enn de i utgangspunktet regnet med. Noen estimater anslo at 30% av kostnadsbesparelsen skyldtes at handel med løyver var tillatt. Dette kan du lese mer om i Principles of Enviromental Economics av Ahmed M. Hussen (Hussen 2000) i kapittel 12.4. Kapittelet er basert på studier av R. A. Kerr (1998) og R. Schmalensee (1998) Her kan du også lese om problemer som kan oppstå om miljøvernorganisasjoner kjøper opp løyver, og teorier om initial fordeling av løyvene (kap 12.3). 3

3 Kyotoprotokollen Dagens globale utslipp av klimagasser antas å kunne forårsake omfattende drivhuseffekt i framtida. Det påstås av flere framtredende klimaforskere at konsekvensene vil kunne bli et mer ustabilt klima, delvis nedsmelting av polene og en dertil økning av havnivået. Det hefter naturlig nok stor usikkerhet til disse anslagene, spesielt siden konsekvensene trolig først blir synlige om 50-100 år. De er imidlertid så store at drivhuseffekten regnes som dagens viktigste miljøspørsmål. Siden utslipp av klimagasser hovedsakelig kommer fra forbrenning av fossile brensler i energiproduksjon, vil den anbefalte reduksjonen bremse den økonomiske veksten og møter derfor mange kritiske røster. Kyotoavtalen, som er verdenssamfunnets foreløpige forsøk på å begrense utslippene av CO2 på global basis. For at Kyotoavtalen skal tre i kraft må 55 land, som står for minst 55 prosent av verdens utslipp, ratifisere avtalen. Russland har nylig annonsert at de vil ratifisere, og dette er da oppfylt og avtalen kan tre i kraft. Kyotoprotokollen setter et tak på hvor mange CO 2 -ekvivalenter hvert land kan slippe ut per år, og det er opp til det enkelte land hvordan det ønsker å overholde kvoteforpliktelsene. Landene fordeler kvoten internt i landet og de kvotepliktige skal kunne kjøpe og selge kvoter fritt i et marked. Det er også mulig å gjennomføre CO 2 -reduserende tiltak i virksomheter i eget eller andre land. Den såkalte grønne utviklingsmekanismen innebærer at tiltak gjennomføres i U-land som ikke er omfattet av Kyotoregimet, og det stilles da spesielle krav til tiltakene. 4 EUs behandling av Kyotoavtalen I 2002 ble medlemsstatene i EU enig om at de skulle slutte seg til Kyotoavtalen og redusere utslipp av antropogene klimagasser. Det ble i 2003 laget et offisielt direktiv, Directive 2003/87/EC [2], som forklarer rammeverket rundt gjennomføringen av utslippskvoter og handel med disse disse. Med bakgrunn i Kyotoavtalen har EU vedtatt at medlemslandene skal innføre kvotesystemet. Gjennomføringen av kvotesystemet er inndelt i to perioder fram til den endelige igangsettelsen av Kyotoavtalen. I den andre perioden fra 2008 til 2012 skal alle sektorer som har utslipp av gasser som bidrar til øke drivhuseffekten omfattes. Mens i den første periode fra 2005 til 2007 har EU-Parlamentet gitt medlemslandene friheter. For perioden 2005 til 2007 ble det av EU-Parlamentet bestemt at alle medlemslandene skulle utarbeide en NAP (National Allocation Plan), som 4

skulle være ferdig til mars 2004. En NAP er en plan for hvert land hvor det avgjøres i hovedsak hvor mye utslipp av CO 2 hver berørte sektor kan slippe ut. Det ble påpekt fra EU-Parlamentet at planen skulle være objektiv og at alle interessenter skulle bli hørt i forbindelse med planens fastsettelse. I rammeverket for denne første perioden ble det gitt noenk friheter, blant annet det at hvert land selv bestemmerk hvilke sektorer som berøres av NAP. For EU vil medlemslandenes NAP generellt omfatte utslipp av CO 2 fra disse områdene; forbrenningsanlegg over 20 MW, raffinerier, koks ovner, produksjon og prosessering av jernprodukter, produksjonsanlegg av sement med en daglig produksjonsrate over 500 tonn eller kalkproduksjon over 50 tonn per dag, installasjoner som produserer glass eller glassfiber hvis kapasitet er på mer en 20 tonn smelting per dag, produksjon av keramiske produkter i varmeovner hvis kapasitet overstiger 75 tonn per dag, samt papirindustri. Bedrifter innenfor disse sektorene vil da måtte forholde seg til utslipp innen for sin utslippskvote. Kvotene er foreslått periodevis og inneholder en bestemt mengde utslipp per periode. I den første perioden 2005 til 2007 er det foreslått fra EUkommisjonens side at utslippslyøvene skal tildeles vederlagsfritt for de sektorene som er berørt. Det er et krav om at minst 95% av kvotene skal tildeles vederlagsfritt. For de påfølgende periodene er det ikke fra EU-kommisjonens side tatt stilling til om kvotene skal deles ut vederlagsfritt eller auksjoneres ut, men EU-rådet går inn for at cirka 90% av kvotene tildeles vederlagsfritt i den neste perioden. Hvert enkelt medlemsland kan selv utvikle et system med regler for nasjonal handel med utslippskvoter og utslipp av klimagasser. Direktivet skal oppfordre til større bruk av energi-effektiv teknologi, spesielt varmekraftanlegg. Det gis samtidig mulighet for skattlegging for å forhindre utslipp fra eventuelle anlegg som ikke blir tatt med i den første fasen for gjennomføringen av Kyotoavtalen. I forbindelse med at bedrifter må overholde en kvote, stilles naturlig spørsmålet;hvordan ha kontroll med utslippene. Direktivet, nevnt innledningsvis, har klare regler for hvordan målinger og registrering skal skje, medlemslandene er selv ansvarlig for at de overholder disse retningslinjene. Medlemslandene må sørge for at bedriftene deres hvert år innberetter dokumentasjon på utslippene sine. Dokumentasjonen på utslippene skal verifiseres av en tredje part som er uavhengig og objektiv. Sanksjonen som blir iverksatt dersom dette ikke overholdes er overtredelsesgebyrer, samt at det betales 40 Euro per tonn CO 2 -utslipp utover kvoten i perioden 2005-2007 og 100 Euro per tonn i perioden 2008-2012. Hver år må medlemsstatene lever en rapport til EU-kommisjonen som beskriver hvordan de har tildelt kvotene, hva slags metoder de har for regi- 5

strering og overvking av utslipp,og hvordan rapporteringsrutinene er. 5 Norges gjennomføring av Kyotoavtalen Norge har ifølge forpliktelsene fra Kyotoavtalen et utslippstak på 1% økning i forhold til 1990-nivå, og da denne ble vedtatt i 1997 var Norges utslipp 6% høyere enn dette. Fremskrivninger i nasjonalbudsjettet for 2004 antyder en vekst i utslippene på 17% fra 1990 til 2010, forutsatt at det ikke innføres spesielle klimavirkemidler.[7] Kvoteforpliktelsene trer i kraft i 2008, men Norge (i likhet med EU) er i ferd med å innføre et nasjonalt kvotesystem allerede fra 2005. Kvotesystemet skal omfatte utslippskilder som i dag ikke har CO 2 -avgift, og som oppfyller kriteriene for å være med i EUs kvotesystem (ca 10% av de norske utslippene). Det vil i hovedsak si oljeraffinerier, jern-, stål-, sement-, kalk-, glass- og keramikkproduksjon og energianlegg som ikke betaler CO 2 -avgift med unntak av konvensjonelle gasskraftverk. Prosessindustrien er unntatt fra både CO 2 -avgift og kvotehandel, men må redusere sine utslipp med 20% innen 2007 sammenlignet med 1990-nivå, etter å ha inngått en egen avtale med myndighetene.[8][9] Regjeringen vektlegger kostnadseffektiv utslippsreduksjon, å unngå utflagging og nedleggelser og det verdifulle i læringseffekten ved tidlig kvotehandel. Det legges opp til at kvotene i 2005-2007 skal tildeles vederlagsfritt. Ved overtredelse ilegges virksomheten en tvangsmulkt på 40 EUR per tonn. Regjeringen mener det er viktig med andre virkemidler enn kvotehandel for utslipp og nevner blant annet: Ny strategi for konvertering fra oljefyring til ny fornybar energi, forbud mot deponering av alt nedbrytbart avfall (vurderes), styrking av forskning på miljøvennlig energiteknologi, etablering av ramme-betingelser som muliggjør gasskraftverk med CO 2 -håndtering, avgift på import av HFK og PFK, tilrettelegging for elektrifisering av sokkelen og en samferdselspolitikk som effektivt bidrar til å redusere klimagassutslippene fra transportsektoren.[8] 6 Samsvar og divergens mellom EUs og Norges Kyotostrategier I store trekk synes Norge og EU å følge samme strategi for oppfølging av Kyotoprotokollen; Avtalens bestemmelser aksepteres og landene oppretter interne kvotesystemer allerede i 2005. Perioden fram mot 2012 deles inn i to perioder, 01.06.05-31.12.07 og 01.06.08-31.12.12, med enkelte forskjeller i 6

regelverk for å gjøre overgangen lettere. De virksomhetene som blir kvotepliktige i den første fasen ser ut til å bli tildelt kvoter vederlagsfritt, og det jobbes også på andre områder for å unngå utflagging og nedleggelser. Norge legger opp til samme straffegebyr som EU for overtredelse av utslippskvoten i den første perioden (40 Euro/tonn). Fram mot 2008 innlemmes CO 2, lystgass, PFK og SF6 samt CO 2 -utslipp fra stasjonær forbrenning av kull og koks i sement- og lecaproduksjon, noe gass og spillolje i Norges kvotesystem, mens EU bare tar med CO 2. I tillegg til at ulike gasser innlemmes i kvotesystemene, er det også forskjeller i hvilke sektorer og bransjer som rammes. Norge definerer til en stor del de samme utslippene som EU som kvotepliktige, men unntar både prosessindustrien og de sektorene som allerede omfattes av CO 2 -avgiften. Dette gjør at det tidlige kvotesystemet bare vil omfatte ca 10 % av de totale CO 2 -utslippene her til lands. EUs tidlige kvotesystem derimot, omfatter omlag halvparten av utslippene. CO 2 -avgiften har Norge hatt siden 1991. EU legger opp til at det enkelte medlemsland kan bruke dette som et virkemiddel for å oppnå sine kvoteforpliktelser. Det er imidlertid frivillig for hvert medlemsland, og EU vil foreløpig ikke innføre noe fra sentralt hold. Som vi ser, er kvotesystemene i stor grad like. Norge ser ut til å tilstrebe omtrent samme system som EU, og dette er forståelig. Hvis Norges kvotesystem kan kobles sammen med EUs før Kyotoavtalen trer i kraft vil dette trolig medføre mer effektiv ressursbruk og større tilgang på billige kvoter for Norge. I tillegg til at forskjellige gasser innlemmes, er nok den viktigste forskjellen at kvotesystemene omfatter litt forskjellige sektorer i samfunnet. Dette kan forstås ut fra grunnleggende forskjeller i industrien. Store deler av EUs utslipp kommer fra kraftsektoren, som hovedsakelig er termisk basert. Norge derimot, dekker mesteparten av kraftbehovet fra vannkraften og ønsker heller å redusere utslipp fra annen industri. Dessuten regner en ikke med at gassektoren i Norge vil få noe incentiv til å slippe ut mindre CO 2 om de går over til kvoter i stedet for CO 2 -avgift. I følge en rapport fra Cicero er det sannsynlig at petroleumsektoren kan kjøpe kvoter i det internasjonale markedet under Kyotoprotokollen som tilsvarer deres utslipp og i tillegg spare penger på det sett i forhold til CO 2 -avgiften de betaler i dag[14]. 7

7 Norge har fordeler ved internasjonale CO 2 - løsninger Norge er i en unik posisjon i Europa når det gjelder gass og kraftproduksjon. Vi har idag kontraktfestede leveranser av naturgass på ca 70 GSm 3 årlig som vi selv bruker under 1 % av innenlands [12]. Mye av gassen eksporteres til gasskraftverk i utlandet mens vår egen kraftproduksjonen i all hovedsak er basert på vannkraft. Denne ordningen hadde i og for seg vært helt grei, om det ikke hadde vært for at vi ikke er selvforsynt med elektrisitet. I et gjennomsnittsår importerer vi 9 TWh, som til en stor del kommer fra kullkraftverk [13]. I de fleste land betraktes naturgass som en ren energikilde, da utslippene ved gasskraftverk er langt lavere enn ved kraftverk med olje eller kull. I Norge sammelikner man ofte gasskraft med vannkraft og da framstår gasskraft som en stor miljøsynder som med dagens teknologi slipper ut CO 2. Kullkraft slipper derimot ut omtrent dobbelt så mye [13]. Om man skulle sammenlikne et gasskraftverk i Norge med et gasskraftverk i et annet land, er det ingen grunn til å tro at CO 2 -utslippene skal være større i Norge, kanskje snarere tvert imot. I følge Industrikraft Midtnorge kan bygging av et gasskraftverk på Skogn føre til 2 millioner tonn økning av CO 2 -utslipp per år innenlands, mens det kan føre til en reduksjon i utslipp i våre naboland på til sammen 3 millioner tonn per år. Det hjelper jorden svært lite om en flytter kildene til CO 2 -utslipp til andre steder. Derimot er det fornuftig å gjøre CO 2 -reduserende tiltak i u-land i stedet for i Norge dersom det skulle føre til at en kan rense langt mer CO 2 per investerte krone. Kyotoavtalen åpner for muligheten til at i-landene kan gjennomføre sin del av utslippsreduksjonene i u-land. Et renset tonn er et renset tonn uansett hvor det gjøres, og det er som kjent billigere å rense vekk en ekstra enhet utslipp ved forbedret renseteknologi der teknologien i utgangspunktet er dårlig ettersom de marginale rensekostnadene er eksponentielt økende jo mer en renser. Samfunnsøkonomisk sett burde Norge derfor kjøpe utslippskvoter på det internasjonale markedet og gjøre tiltak for CO 2 -rensing andre steder. Politisk sett derimot er ikke det nødvendigvis det lureste, da Norge allerede har møtt på mye internasjonal kritikk for blant annet at vi ikke forpliktet oss til annet enn 1% økning i forhold til 1990-nivået mens mangen andre har forpliktet seg til en betydelig reduksjon. Nå kan man naturligvis argumentere med at %- tall ikke sier så mye da vi i utgangspunktet har en kraftproduksjon som ikke forurenser og at mesteparten av vårt CO 2 -utslipp er offshore og forbunnet 8

med vår eksport av olje og gass. 8 Gasskraft med CO 2 -håndtering Regjeringen har et håp om at det Norge skal ha et ferdig utbygd CO 2 -fritt gasskraftverk om noen år. I den forbindelse har de opprettet et fond på 2 milliarder kroner hvor avkastningen skal gå til forskning på metoder for lønnsom fjerning av CO 2. Regjeringen vil også gå inn med betydelige subsidier om noen vil satse på et fullskala forurensningsfritt gasskraftverk. [15]. Det er i dag tre konsesjoner som ligger ute for konvensjonelle gasskraftverk, men det er ennå ingen som har begynt å bygge da det er mange usikkerheter forbundet med både framtidige elektrisitetspriser og CO 2 -kostnader. Når økonomien i slike kraftverk er såpass usikker, vil det trolig være langt fram til et CO 2 -fritt kraftverk som både vil være dyrere i drift og ha en lavere virkningsgrad. Fondet regjeringen har opprettet har imidlertid ført til at det foregår flere utredninger om pilot-prosjekter for gasskraftverk med CO 2 -håndtering. Både Industrikraft Midtnorge og Skagerak Energi driver med utredninger for gasskraftverk med CO 2 -håndtering i henholdsvis Skogn og Grenland. 9

9 Konklusjon Fra 2005 velger både EU og Norge og ha kvotesalgssytemer. Ingen av dem lar dette kvotesystemet omfatte alt utslipp i første omgang, men tar det som en læringsfase fram til perioden fra 2008 til 2012 når de samlede utslippene skal bli i henhold til Kyotoprotokollen. Norge prøver til en stor del å tilpasse seg EUs kvotesystem for å muliggjøre en sammenkobling til et felles kvotemarked med EU allerede før 2008. I den tidlige kvotesalgsfasen har Norge valgt å holde de virksomheter som nå må betale CO 2 -avgift utenfor. Det blir hevdet av disse virksomhetene kommer til å kunne spare penger ved å kjøpe CO 2 -utslippskvoter framfor å betale avgift ved likt utslipp fra 2008. EU gir sine medlemsland frihet til å bruke CO 2 -avgift som virkemiddel til å nå sine forpliktelser. Norge lar en mindre del av sitt CO 2 -utslipp være kvotepliktig enn EU, men vi lar samtidig flere klimagasser inngå i det tidlige kvotesystemet enn det EU gjør. Mens EU lar sitt kvotesystem bare omfatte CO 2, tar Norge også med lystfass, PFK og SF6. 10

10 Referanser (1) Hussen A.M. Principles of environmental economics Bok publisert av Routledge i London i år 2000. Side 223-259. (2) Offival Journal og the European Union (lastet ned 24.10.2004) Directive 2003/87/EC of the European Parliament and of the council Utgitt 25.10.2005 http://europa.eu.int/eurlex/pri/en/oj/dat/2003/l 275/l 27520031025en00320046.pdf (3) Cicerone (lastet ned 24.10.2004) /textit Fra bredest mulig til EU-tilpasset kvotesystem Utgitt 03.06.2004 http://www.cicero.uio.no/fulltext.asp?id=2748 (4) Europaportalen (lastet ned 20.10.2004) Direktiv om handel med kvoter for klimagassutslipp http://odin.dep.no/europaportalen/norsk/temaer/p30005117/p30005141/bn. html (5) Can Europe (lastet ned 28.10.2004) What is the Emissions Trading Directive http://www.climnet.org/euenergy/et.html (6) EUs webportal (lastet ned 28.10.2004) Questions & Answers on Emissions Trading and National Allocation Plans Pressemelding fra 04.03.2004 http://europa.eu.int/rapid/pressreleasesaction.do?reference=memo/04/44 &format= HTML&aged=1&languageĒN&guiLanguage=en (7) Brende, Børge (lastet ned 24.10.2004), Skjebnetime for Kyoto-protokollen Publisert i aftenposten 4/11-03 http://odin.dep.no/md/norsk/aktuelt/taler/artikler politisk ledelse/022021-990397/dok-bn.html (8) Miljøvernedepartementet (lastet ned 24.10.2004) Nasjonalt kvotesystem med kvoteplikt fra 2005, St.meld.nr.15(2001-2002) http://odin.dep.no/md/norsk/publ/stmeld/022001-040014/hov004-bu.html (9) Miljøvernedepartementet (lastet ned 24.10.2004) Utslippene av klimagassene reduseres gjennom nytt forslag om kvotehandel Pressemelding fra 29.06.04 http://odin.dep.no/md/norsk/tema/forurensning/nyheter/022051-070125/d 11

ok-bn.html (10) Miljøvernedepartementet (lastet ned 24.10.2004) Forslag til lov om kvotehandel med klimagasser http://odin.dep.no/md/norsk/aktuelt/hoeringssaker/paa h oering/022051-080094/dokbn.html (11) Wettestad, Jørgen (lastet ned 24.10.2004) EUs nye klimakvoter - hva gjør Norge? Publisert 16. juli 2003 i Aftenposten http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article585167.ece (12) Sørlie, Carsten, Intercounsult ASA (lastet ned 04.11.2004) Utnyttelse av naturgass i Norge Forelesning i TPG4140 Naturgass den 10.09.2003 http://www.ipt.ntnu.no/ jsg/undervisning/naturgass/lysark/lysarkintercon sult2003.pdf (13) Idustrikraft midtnorge (lastet ned 31.10.2004) Gasskraft og miljø Utgitt 29.10.2004 http://www.industrikraft.no/vis side.php?side id=6 (14)Asbjørn Torvanger, Odd Godal, Hans H. Kolshus, og Asbjørn Aaheim (lastet ned 04.11.2004) Klimagasskvoter på sokkelen Cicero-rapport utgitt i juni 2002 http://www.cicero.uio.no/media/1866.pdf (15) Sunnmørsposten (lastet ned 31.10.2004) Ikke gasskraftverk på Aukra Utgitt 24.04.2004 http://www.smp.no/artikkel.asp?page=1024&item=61863 12

Vedlegg A: Alternativer til salgbare utslippsløyver A.1: Utslippstandarder En utslippstandard vil si at det gis en bestemt maksimal mengde lovlig utslipp til hver enkelt bedrift av en gitt type forurensing. I likhet med ved de salgbare løyvene ønsker man her også å få utslipp som er samfunnsøkonomisk optimale. Den store forskjellen er at her gis det ikke anledning til å selge løyvene sine dersom en ikke trenger bruke dem selv. Det er detaljstyringa av utslippsnivå som er det mest kostbare å få rett ved utslippstandarder. Her er det ikke tilstrekkelig å finne ut hva det totale utslippet skal være og så fordele løyvene best mulig etter skjønn. Den kvoten er bedrift får tildelt kan ikke bedriften selv øke eller redusere hvis den skulle være satt feil. Figur 3: To firmaer med forskjellige rensekostnader. Det som er lettest å administrere ved bruk av utslippsstandarder er like standarder utifra bedriftsstørrelse og produksjon. Men dette kan ikke bli en kostnadseffektivt fordeling. Figur 3 viser dette. Her er det totale utslippet bestemt til 200 enheter. De to firmaene vil ved urenset utslipp forurenser 200 enheter hver. Bedrift 1 har likevel en langt lavere kostnad forbundet med å rense sitt utslipp en det bedrift 2 har, muligens på grunn av bedre renseteknologi. Det kostnadseffektive her ville vært at bedrift 1 renset bort bort 120 enheter, mens bedrift 2 renset bort 80 enheter. Ved like standarder ville i midlertid begge måttet rense bort 100 enheter, som gir en totalt større kostnad. Det oppstår et slags etisk dilemma ved fordeling av utslippstandarder. Om man i eksempelet over skulle satt utslippstandardene på henholdsvis 120 og 80 enheter, ville man på en måte samtidig straffe de med god renseteknologi og belønne de som ikke har det. Det gis ikke noe incentiv til å rense mer 13

en akkurat nok. Dette illustreres i figur 4. En utslippsløyve/ utslippskvote gir tillatelse til utslipp av en gitt mengde av en spesifikk forurensende kilde. Ideen bak salgbare utslippsløyver er at interessenter i disse løyvene kan kjøpe og selge disse seg imellom, og på den måten få optimalisert allokeringen av dem. Figur 4: Teknologiforbedring ved utslippstandarder I Figur 4 ser man de marginale rensekostnadene for en bedrift før og etter en eventuell teknologiforbedring (henholdsvis MRK 0 og MRK 1 ). Dersom det er satt en fast utslippstandard på W e vil bedriften spare område A på å forbedre teknologien sin. Man kan se på kurve X på to måter. Den ene måten at den representerer de marginale skadekostnader påført samfunnet ved utslipp. Det nye optimale utslippsnivået ville da bli W n. Dersom myndighetene oppdager dette kan de kanskje finne på å sette dette som bedriftens nye utslippstandard. Fortjenesten på den forbedrede renseteknologien er da A-D, som i verste tilfeller kan være negativ. Et slikt scenario kan både skremme bedrifter fra teknologiforbedring og få dem til å ville skjule teknologien sin for myndighetene. Den andre måter en kan se på X er at det er en annen bedrifts marginale rensekostander. Hadde det da vært snakk om salgbare utslippsløyver kunne da vår bedrift tjent A + deler av C på å forbedre sin renseteknologi og selge løyver. (A+C)-(A-D)= C+D. Grovt sett kan man si at bedrifter vil tjene C+D mer på å forbedre teknologien sin ved salgbare utslippsløyver enn ved utslippstandarder. En fordel ved utslippstandarder er at man ikke trenger å måle utslippene så veldig nøye. Bedriftene involvert vil gjerne holde seg litt i underkant for å være sikre på å ikke måtte betale bøter for overtredelse. Ved salgbare løyver vil bedriftene i større grad balansere på å ha løyver og utslipp på lik verdi. 14

A.2: Utslippsavgifter En annen måte myndighetene kan påvirke bedrifters utslipp på er ved forurensingsavgifter. Det vil si at at hver enhet utslipp bedriften slipper ut må de betale en avgift for. Dette er relativt enkelt å administrere og det gir bedriftene incentiv til å forbedre sin renseteknologi i langt større grad enn det utslippstandarder gjør. Figur 5: Forurensingsavgift og rensekostnader Figur 5 viser en forurensingsavgift på t k. Denne bedriften ville dersom det ikke var noen straff for forurensing forurenset med 400 enheter. MRK viser de marginale rensekostnadene til bedriften. Så lenge de marginale rensekostnadene er lavere enn avgiften for å slippe ut forurensingen vil bedriften i egen interesse velge å rense. I dette tilfelle vil de ende opp med å rense bort 240 enheter og slippe ut 160 enheter. Dersom avgiften ble økt til t k2, ville de redusert utslippet med ytteligere 45 enheter. Figur 6: Teknologiforbedring ved forurensingsavgift 15

I figur 6 står MRK 0 for de marginale rensekostnadene et firma har nå og MRK 1 for en eventuell forbedret renseteknologi. Ved en slik teknologiforbedring vil firmaet spare en kostnad tilsvarende A+D. Hadde det derimot vært snakk om en utslippstandard på W 0 ville denne teknologiforbedringen bare gitt en besparelse tilsvarende areal A. En ulempe ved forurensningsavgifter er at utslippene må finmåles. Det er også sånn med forurensningsavgifter, som med utslippstandarder og salgbare løyver, at selv om det kan være kostnadseffektivt, trenger det ikke være samfunnsoptimalt. Skadene på natur og miljø blir det som oftest ikke satt en høy nok pris på. 16