Intern solidaritet Jeg nå skal prøve å si noe til dere om viktigheten og (ikke minst) riktigheten av intern solidaritet i en stor og mangfoldig organisasjon, og jeg vet at det er en krevende oppgave. Det forteller et enkelt lite dykk ned i nettdebatten på Utdanningsnytt.no meg med all tydelighet: Lærere tjener godt nok! Jeg har jobbet som førskolelærer i flere år, og fikk et kolossalt lønnshopp da jeg begynte i skolen. Plutselig var videreutdanning verd noe i penger også. Derfor frem for førskolelærerne, de bør prioriteres. Irmelin S Det er interessant å lese at mange mener lærerne er lønnsvinnerne i kommunal sektor. Det er viktig å huske på at lærere i kommunen (adjunkter og adjunkter med tillegg) har 1-3 år mer utdanning enn de fleste sykepleierne og førskolelærere. Dessuten er det forskjell på lønnsnivå og lønnsutvikling. Lønnsnivået for våre viktige yrker; sykepleier, lærer, førskolelærer med mer, er ikke godt nok i forhold til innsatsen og viktigheten. Men lønnsutviklingen er vel så viktig. Lærerne har hatt dårligst lønnsutvikling over flere år. Ingrid O Det er faktisk fortsatt slik at blant annet førskolelærere og sykepleiere er lønnstaperne blant de høyskoleutdannede. Klart vi skal ha gode lærere, men vi trenger også gode førskolelærere. Barnehagene legger grunnlaget for god læring, og uten førskolelærere holder ikke barnehagene den lovpålagte pedagogiske standarden. Norge mangler 6000 førskolelærere. Kanskje Per Kristian Sundnes i KS har rett i at vi må prioritere andre grupper enn lærerne. Lærerne er lønnsvinnere i kommunal sektor. Mari L J
(Aha! Har selveste sjefsforhandleren i KS sagt at vi må prioritere andre grupper enn lærerne? Jammen da må det jo være sant!) Igjen handlar debatten om kven som bør få mest/minst pengar av førskulelærarar, lærarar eller sjukepleiarar. Desse høgt utdanna gruppene i offentleg sektor er så til de grader i ei økonomisk bakevje at unge bør tenkje seg svært godt om før dei vel ei slik utdanning. Torgeir A L Før vi gir oss inn på betraktninger rundt intern solidaritet vil jeg også at vi skal ta med oss redaktør Knut Hovlands leder i siste Utdanning i bakhodet: Høyere lønn viktig for rekruttering Årets tariffoppgjør i offentlig sektor er i full gang, og det blir spennende å følge utviklingen fram mot innspurten 1. mai. Som vanlig er kravene mange og forventningene store, selv om økonomiske eksperter og flere sentrale politikere maner til moderasjon også ved dette oppgjøret. Blant førskolelærere og lærere er det stor utålmodighet. De orker ikke lenger bare å høre om hvor viktige de er for samfunnet de vil gjerne oppleve at det manifesterer seg på lønnsslippen også. Det samme gjelder for andre av Utdanningsforbundets medlemsgrupper, blant annet de som arbeider ved universitet og høyskoler. De som måtte tro at Staten bare er en raus og god arbeidsgiver følger relativt dårlig med. Vi oppfordret tidligere i år kunnskapsminister Kristin Halvorsen om å si noe om førskolelærernes lønnsnivå, og det gjorde hun på Barnehagedagen 20. mars. Da sa hun rett ut at førskolelærerne fortjener høyere lønn, det vil bidra til å heve statusen til yrket, mente statsråden. Det har hun selvsagt helt rett i, men det hjelper lite hvis ikke de som er ansvarlige for forhandlingene i kommune og stat tar signalene. De reagerer som regel med et skuldertrekk, og karakteriserer slike utspill som utidig innblanding i de frie forhandlingene.
I forbindelse med forhandlingsstarten i kommunal sektor like før påske fikk vi et nytt eksempel på at forhandlere på høyt nivå ikke alltid er helt oppdatert. KS-topp Per Kristian Sundnes virket i et intervju med Utdanning noe overrasket over at det kan komme til å mangle 18000 lærere her i landet om ikke så mange år. Prognosen er det Statistisk Sentralbyrå og ikke Utdanningsforbundet som har laget. Uansett er ikke dette noe KS vil ta ansvar for det er veldig dårlig politikk. Det burde være et bedre samarbeid med utdanningsinstitusjonene. Hvis det vil mangle så mange lærere, er det ikke vi som skal gjøre noe med det. Det er utdanningsmyndighetene som skal sørge for rekruttering til disse utdanningene, sa Sundnes. Vi både håper og tror at det er andre i KS-ledelsen som ser hvor mildt sagt uheldig en slik uttalelse er. Selvsagt må også KS ta et ansvar for at det blir rekruttert nok lærere og førskolelærere i årene som kommer, og det beste bidraget kan de gi ved å tilby gode lønnsog arbeidsforhold i Kommune-Norge. Yrker med lavt lønnsnivå og dårlig lønnsutvikling blir fort lavstatusyrker, og da svikter også rekrutteringen. Landet har rett og slett ikke råd til en slik utvikling. Start snuoperasjonen snarest mulig! Det er dessverre slik her i verden at det geografiske området den jevne mann og kvinne har desidert best kjennskap til, er området rundt egen navle. Vi kan saktens håpe på at en god utdannelse medfører evne til å løfte blikket noe, men mye tyder på at også det jevne medlem av Utdanningsforbundet liker seg godt rundt egen navle. Dette gir selvfølgelig god kunnskap om lokale forhold (og egen navlelo), men det gir ingen forutsetninger for å skaffe seg oversikt over hele bildet og de mulighetene som foreligger. Det er viktig for meg at dere går herfra i dag med en klar erkjennelse av at solidaritet både er viktig og riktig. Ikke solidaritet som småfjollete snillisme tvert imot, vi bør opptre tøffere og mer bestemt enn vi gjør men solidaritet som et strategisk klokt valgt for å oppnå våre tariffpolitiske mål. Hvis vi går til diverse konversasjonsleksikon ser vi at solidarisk betyr å stå last og brast med, og være felles ansvarlig for noe.
Aschehougs gamle, solide fra 1972 bruker uttrykket en for alle, alle for en, lånt fra Alexandre Dumas fortelling om De tre musketerer, og legger til sidebetydningen kameratslig, som gir assosiasjoner til Einar Gerhardsen og co. Men kanskje enda mer interessant er den språklige roten til uttrykket. Som med mye annet er opphavet fra latin; in solidum som direkte oversatt betyr for det hele. Solidaritet forutsetter altså at man er i stand til å se helheten, og evner å ta overordnede hensyn. Vi som hadde et bevisst åndsliv på tidlig åttitall, i motsetning til barnerumpene blant dere, vi har et veldig sterkt visuelt bilde av solidaritet på netthinnen. Jeg kan ennå veldig tydelig se for meg en fjernsynsreportasje fra en kai i Gdansk, en plattform med et banner i hvitt og rødt, Solidarnosch stod det på banneret, og en liten, tett mann med megafon, store fakter, kraftig stemme og en bart som enhver trønder ville ha misunt ham. Lech Walesa, fagforeningsleder og elektriker på et skipsverft i Gdansk og senere president i Polen. Walesa representerte noe som var mye større enn egen navle, og han risikerte svært mye som leder for en fagforening som i praksis avsatte en tilnærmet diktator, general Jaruzelski, og innførte reelt demokrati i Polen. Med det bildet på netthinnen er det også lett å mene at solidaritet er en dyd i seg selv. I tillegg mener jeg altså at det er strategisk riktig. Det motsatte av solidaritet blir sagt å være egoisme. Ofte blir en egoistisk holdning illustrert med det amerikanske uttrykket What`s in it for me?, med underforstått negativ betydning. En sånn fremstilling er jeg ikke nødvendigvis enig i. De fleste fagforeningsmedlemmer, også i Utdanningsforbundet, stiller i utgangspunktet spørsmålet What`s in it for me? når de søker medlemskap noe annet ville være merkelig. Det er hvordan man definerer og tolker What`s in it for me? som betyr noe. Utdanningsforbundet har nemlig svært mye å by på: Fellesskap, tradisjon, identitet, styrke, jobbsikkerhet, gode forsikringsordninger osv. osv.. Problemet oppstår hvis What`s in it for me? egentlig betyr: Er Utdanningsforbundet villig til å prioritere adjunkter med tilleggsutdanning i spesialpedagogikk og full ansiennitet ved alle sentrale og lokale oppgjør fra nå av og til jeg går av med pensjon (so help you God)? Da er svaret nemlig nei. Det er Utdanningsforbundet ikke villig til! I tillegg til den opplagte urettferdigheten, hadde en sånn praksis vært
taktisk idiotisk. Å være forutsigbar på en sånn måte er å spille ballen rett i fanget på motparten. Utdanningsforbundet har tre overordnede hovedutfordringer. I tillegg har vi noen relasjonelle utfordringer på navlenivå. Noen av disse kommer oftere til overflaten enn andre spesielt i forbindelse med tariffoppgjør. Hovedutfordringene er følgende: 1. Det er store forskjeller mellom lønnsnivået i privat og i offentlig sektor. Ansatte med høyere utdanning i kommunal sektor har et generelt lavt lønnsnivå. Dette er et resultat av en villet politikk gjennom lang tid. Før Jens ble statsminister sa han i et intervju at billige akademikere utgjorde et norsk konkurransefortrinn spesielt i offentlig sektor. Ganske mange toneangivende politikere, og også pressen, har tidvis fremstilt offentlig sektor som en sektor uten egentlig verdiskaping. Uttrykket med sugerør inn i konkurranseutsatt industri ble ganske ofte brukt før og etter siste EU-avstemning i 1994, og noe av dette tankegodset henger fremdeles igjen. 2. Forskjellen mellom privat og offentlig går også langs en veldig tydelig kjønnsakse. I det private næringsliv er mennene i stort flertall, i offentlig sektor arbeider det mer enn 70 % kvinner. Dette forholdet er hovedårsaken til at kvinner med universitetsog høyskoleutdannelse tjener ca. 80 % av menn med tilsvarende utdannelse. Det er absolutt ingen grunn til at det skal være slik, men langt inn i våre rekker er det folk som viser en viss forståelse for dette. I privat næringsliv er jobbpresset større, jobbsikkerheten mindre, utdanningene mer krevende og vanskeligere å komme inn på derfor er det naturlig og forståelig at disse forskjellene oppstår. For å si det kort og fyndig. Dette er i hovedsak rent tøv en hersketeknikk som er blitt til en slags offentlig sannhet. Men denne typen tenkning passer godt inn i maktelitens virkelighetsfremstilling offentlig sektor bør være så billig som mulig. Den tekniske betegnelsen på denne lønnsforskjellen er verdsettingsdiskriminering, og har vist seg vanskelig å gjøre noe med. Likelønnskommisjonen kom og gikk, uten at mange merket noe til det. Analysene og konklusjonene var gode resultatene uteble.
3. Selve forhandlingssystemet er en stor utfordring for oss. Den modellen som ligger til grunn er den såkalte frontfagsmodellen, der lønnsutviklingen til industriarbeidere i konkurranseutsatt industri gir føringer for tariffoppgjøret som helhet. For utdanningsgruppene i offentlig sektor er dette en modell som virker negativt. Det fins tre måter våre grupper kan få inntektsøkning på i kommunal sektor; sentrale tillegg, lokale tillegg og såkalt lønnsglidning (lønnsglidning er tillegg som ikke gis i tariffoppgjør ansiennitetsopprykk og tillegg ved ansettelse for eksempel). Tallene viser at spesielt lærergruppene taper på alle disse tre feltene. Dere som følger med i media vil ha lagt merke til at Unio-leder Anders Folkestad foran hvert eneste oppgjør i nyere tid har vært ute i pressen med et svært tydelig budskap: Forhandlingssystemet diskriminerer utdanningsgruppene i offentlig sektor, og er overmoden for revisjon. Det gir meg anledning til å stikke hull på en myte som later til å leve i beste velgående blant mange av våre medlemmer, nemlig følgende: Innenfor KS-området er Unio og spesielt Utdanningsforbundet så store at vi har avgjørende innflytelse på innretningen og profilen i oppgjørene. Hadde det enda vært så vel! Vi er store, men vi er likevel for små. Når det nærmer seg avgjørelsens time i KS-oppgjøret innstilles kameraene, mikrofonene og høreapparatene som regel på en mann Fagforbundets mektige leder, brannmannen fra Bergen, Jan Davidsen. Og hans medlemmer har andre interesser enn våre, derfor ender det så påfallende ofte opp med ulempetillegg som ikke kommer våre grupper til gode, eller med et såkalt lavtlønnsoppgjør. LO sitter med makten på arbeidstakersiden, og de ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette på den måten. Og som vi vet har LO et utmerket politisk samarbeid med regjeringen. Jens, Roar og Jan er gode busser og innstilt på status quo i offentlig sektor. Det var dette med billige utdanningsgrupper igjen. For Utdanningsforbundet dreier det seg om klokskap, oversikt, gode strategier og alliansebygging for å bevege både systemet og resultatene i riktig retning. For å skaffe seg ro til å gjøre riktige og gode valg er våre forhandlere avhengig av å kunne forholde seg til
medlemmer som har et mest mulig realistisk forhold til mulighetene og begrensningene som foreligger, og som ikke går i strupen på egen ledelse på grunn av urealistiske forventninger som ikke blir innfridd. Kall det gjerne å vise solidaritet med eget forhandlingsledd med basis i kunnskap om helheten. Når alt det er sagt, så må det også nevnes at det er ett viktig område som etter hvert må begynne å slå ut til vår fordel, også i lønnssammenheng forutsatt at vi klarer å holde tunga rett i munnen og gjøre riktige valg. Det dreier seg om rekrutteringen til våre yrker, både førskolelæreryrket og læreryrket. Det er allment kjent at det mangler et sted mellom 6 og 7000 førskolelærere for å oppfylle bemanningsnormen i norske barnehager, og tallet øker. Antall dispensasjoner fra utdanningskravet har passert 4000 på landsbasis, og dette tallet øker også jevnt og stødig. Vi vet at det finnes en reservestyrke på ca. 20 000 utdannede førskolelærere som ikke jobber i yrket. Noe mindre kjent er det kanskje at Statistisk Sentralbyrå har publisert prognoser som tyder på at skoleverket vil mangle 18 000 lærere i 2020 sannsynligvis må prognosen oppjusteres før den tid. Også her finnes det en reservestyrke, ca. 37 000 utdannede lærere som ikke jobber i yrket. Det er publisert en rapport som blant annet inneholder intervjuer med en del representanter fra denne reservestyrken, ett av spørsmålene var: Hva skal til for at du eventuelt vil tenke på å søke lærerjobb igjen. Merkelig nok går to elementer igjen i svarene: Høyere lønn og bedre arbeidsvilkår. Av ukjente grunner har verken den forventede lærerkrisen eller behovet for å tenke nytt når det gjelder lønnsvilkår nådd fram til KS sin sjefsforhandler Per Kristian Sundnes. Det er det grunn til å reflektere litt over. Normalt er det en grov feil å undervurdere en motstander, men mye tyder på at vi ganske lenge faktisk har overvurdert KS sitt kunnskapsnivå innenfor utdanningssektoren. Det er å håpe at det dreier seg om et enkelt tilfelle av kunnskapsmangel. Kunnskapsmangel er et hull det er mulig å fylle. Kunnskapsvegring derimot, se det er en ganske annen sak og veldig nært knyttet til ansvarsvegring. Dette er det overordnede bildet Unio og Utdanningsforbundet må forholde seg til. Hvis vi nå beveger oss ned på navle-nivå, har vi en
del interne relasjonsutfordringer som jeg også har behov for å si noe om. Disse stiger oftest opp til overflaten i forbindelse med tariffoppgjør og interne prioriteringer. Det som ligger bak er ofte et allmenngyldig og svært forståelig behov for å bli sett som yrkesgruppe. I tillegg må jeg være så ærlig å si at det ikke så sjelden er preget av sterk motvilje mot å heve blikket over navlenivå. Her er våre viktigste interne relasjons-utfordringer, slik jeg ser det: 1. Forholdet mellom førskolelærere og lærere (4B og 4C) 2. Forholdet mellom ledere og lærere/førskolelærere 3. Forholdet mellom skoleledere og styrere i barnehage 4. Forholdet mellom de store yrkesgruppene (lærere og førskolelærere) og de små yrkesgruppene (kliniske pedagoger, PPT-ansatte osv.) Som dere sikkert husker fra de innledende eksemplene fra nettdebatten går det spesielt heftig for seg når det gjelder forholdet mellom førskolelærere og lærere for tiden. Den umiddelbare årsaken til dette er at før omtalte Per Kristian Sundnes har vært ute i forkant av oppgjøret og vist rørende omsorg for førskolelærerne. Førskolelærerne må prioriteres i årets tariffoppgjør, ifølge Sundnes! Som vi tidligere har vært inne på er det absolutt ikke alt Per Kristian får med seg, men han har fått med seg at det allerede nå er alvorlig mangel på førskolelærere, og at krisen forsterker seg fra år til år. Derfor er han altså i sitt edelmot, aller nådigst, villig til å prioritere førskolelærerne ved årets oppgjør. Rull ut den røde løperen, fram med hornorkesteret takk og takk, Per Kristian. Jeg innrømmer det gladelig det irriterer meg grenseløst at Irmelin S, Mari L J og altfor mange andre faller for dette trikset. Hallo! Vi snakker om selveste forhandlingssjefen for en vanskelig motpart som vi ikke har en eneste god erfaring med på forhandlingsplan. Det er det eldste trikset i boka og det kalles splitt og hersk! Klassisk maktstrategi. Er det virkelig noen som for ramme alvor tror at Per Kristian i pur omsorg her gir Utdanningsforbundet en lissepasning det er bare å ta imot? Give me a break, som de sier på amerikansk TV.
Jeg tror at bak noen av disse relasjons-utfordringene ligger det også en tanke om at vi egentlig klarer oss best alene. Dersom førskolelærerne hadde hatt sin egen organisasjon, ville ikke det ha ført til at man kunne ha profilert yrket i forhold til opinionen på en tydeligere måte enn nå? Vist hvilken samfunnsnyttig innsats vi gjør, hvor viktig det er med pedagogisk høyskoleutdanning for å gi et godt tilbud også til de minste barna og samtidig sluppet å måtte forholde seg til at andre grupper slåss om oppmerksomheten internt i organisasjonen? Eller hadde det ikke vært best om lærerne kunne samles i en organisasjon uten å måtte ta hensyn til styrere og førskolelærere, PPT-ansatte, ja til og med skolelederne. En homogen og slagkraftig organisasjon, der alle hadde samme interesser? Hm? Når den interne debatten av og til dreies i en sånn retning, da tenker jeg alltid på en monolog som avdøde Gunder Tellefsen pleide å fremføre på lokale revyscener. Jeg husker ikke lenger detaljene, men det dreide seg om Sørlandets fortreffelighet i forhold til landet for øvrig. Det vil si, når han tenkte seg om så han i grunnen ikke så rent få svakheter ved store deler av både vestfylket og Lillesandsområdet det var i grunnen Kristiansand som var fortreffelig, når sant skulle sies. Skjønt Kristiansand og Kristiansand, Vågsbygd og Lund hadde vel i grunnen aldri vært en del av det rektige Kristiansand det var i selve Kvadraturen skikkelige folk holdt til. Ja, i virkeligheten var det vel heller ikke hele Kvadraturen det var snakk om ja, dere skjønner tegningen. Så vidt jeg husker endte Gunder opp i Fritz Jensens gt. 4, oppgang c eller der omkring det geografiske området rundt egen navle, med andre ord. For har nå egentlig en lektor med opprykk i videregående skole så mye til felles med en adjunkt i barneskolen? Eller for den saks skyld: Har ikke en ungdomsskolelærer helt andre utfordringer i hverdagen enn en barneskolelærer? Bør det ikke være større lønnsforskjeller mellom en som må forholde seg til hormonelle fjortiser og en som får lov til å arbeide med førsteklassinger det er jo nesten et privilegium! Og hva med alle oss som har tilleggsutdanning i spesialpedagogikk vi er jo omtrent
uunnværlige, sånn som skolen har utviklet seg. Skal ikke det gi uttelling? Som lærerutdannet jobber jeg i team med en adjunkt med opprykk, og for å være helt ærlig: Jeg må praktisk talt bære henne på hendene hun kan jo ingenting. Likevel tjener hun mer enn meg. Er det rettferdig? Og så videre, og så videre. Her kommer det en liten faktisk oppdatering: Vi har prøvd det der med å være små og relativt homogene tidligere og det gikk ikke så bra. Utdanningsforbundet er sluttproduktet av mange små og større fusjoner. Den siste mellom Norsk Lærerlag og Lærerforbundet i 2001, kom i stand fordi vi i flere tariffoppgjør hadde gått i veien for hverandre med forskjellige agendaer, og hadde vært enkle å spille ut mot hverandre fra arbeidsgiversiden. Vi var ineffektive i forhandlingssituasjonen, og ledelsen i begge organisasjonene forstod det. Fusjonen var en erkjennelse av at det var nødvendig å samle ressursene for å bli mer slagkraftig og jeg for min del er helt overbevist om at det var riktig. Så vil selvfølgelig noen hevde at vi aldri har oppnådd så lite gjennom tariffoppgjørene som etter at vi ble Utdanningsforbundet, og når det gjelder kommunal sektor har de et poeng. Årsaken er at fusjonen falt sammen med at lærerne ble overført til en forhandlingsmotpart uten kunnskap om skoleverket, og uten påfallende vilje til å innhente kunnskap heller. En motpart som ville annullere lærernes opparbeidede rettigheter, avskaffe kompetanselønnssystemet, normalisere (som det så fint hette) arbeidstidsordningen og overlate alt til det kommunale selvstyret. Hensikt? Så billig som mulig! Sett i lys av dette synes jeg vi er kommet noenlunde helskinnet ut av det første tiåret. Det store slaget stod ved hovedoppgjøret i 2006. Vi vant kampen om prinsippene, men måtte betale i form av elendig økonomisk uttelling. Jeg er overbevist om at Norsk Lærerlag og Lærerforbundet hver for seg aldri hadde klart å stå imot det massive presset Utdanningsforbundet stod imot ved den anledningen. Alle senere oppgjør har vært en kamp i oppoverbakke, men likevel med det jeg vil betrakte som progresjon. De siste to årene har mindrelønnsutviklingen i lærergruppene stoppet opp, og førskolelærerne har hatt en mer enn brukbar lønnsutvikling siden
2005. Når det gjelder Utdanningsforbundets effektivitet som «lønnspådriver», vil jeg gjerne nevne en ting til. En høyskole- eller universitetslektor tjener betydelig dårligere enn en lektor i videregående skole opp mot 40 000 kr. mindre i året. Det er jo absolutt ingen grunn til at det skal være slik, en forventer kanskje heller det motsatte. Det er ganske sikkert et sammensatt bilde bak denne forskjellen men det er likevel et poeng at i skoleverket er det Utdanningsforbundet som driver fram lønnsutviklingen, i høyskole- og universitetssektoren er det Forskerforbundet. Alt tatt i betraktning har vi en sterk og slagkraftig organisasjon, men den er nødt til å manøvrere i et veldig vanskelig farvann. Så noen enkle fakta om forholdet mellom førskolelærere og lærere. Ifølge tall fra TBU har førskolelærere hatt en lønnsutvikling på 28,4 % mellom 1. mai 2005 og 1. desember 2010. Gjennomsnittet i kommunal sektor var 26,0 %. Pedagogiske ledere hadde i samme periode en lønnsutvikling på 30,8 %, på topp blant arbeidstakergruppene i kommunal sektor. Med andre ord: Det er ikke mye å si på lønnsutviklingen til førskolelærergruppene. Det samme kan imidlertid ikke sies om lønnsnivået. Det er spesielt to forhold som plager førskolelærerne: 1. En fagarbeider (uten utdannelse ut over videregående skole) med full ansiennitet tjener mer enn en fersk førskolelærer. (I parentes bemerket de aller fleste fagarbeidere har full ansiennitet.) Førskolelæreren tar igjen forspranget først etter 8 år, og rykker fra med ca. 40 000 kr. etter 10 år. Disse første 8 årene er psykologisk (og økonomisk) tøffe for unge førskolelærere det kan oppleves tungt å skulle ta ansvar for folk som tjener mer enn du gjør. Årsaken til at denne situasjonen har oppstått kan oppsummeres til to faktorer; LOs maktposisjon og lavtlønnsprofilen som har preget mange av oppgjørene. 2. Førskolelærerens lønnsutvikling stopper opp etter 10 år, i likhet med resten av arbeidstakerne i kapittel 4B. Lærerne derimot, har lønnsutvikling fram til 16 års ansiennitet. Dette oppleves som urettferdig forståelig nok. Årsakssammenhengen er imidlertid helt klar: Da lærerne ble halt sparkende og sprellende inn i kommunal forhandlingssektor, klarte de å beholde rettigheter
som var opparbeidet i statlig sektor rettigheter som førskolelærerne aldri hadde hatt. 16-årstrinnet har vært et smertensbarn for de interne relasjonene i Utdanningsforbundet siden lærerne ble overført, og organisasjonen har gjentatte ganger satt 16-årstrinnet på dagsorden i tariffoppgjør. Foreløpig uten suksess, men det er ikke lærergruppenes skyld. Over til lærerne: Mellom 1. mai 2005 og 1. desember 2010 hadde lærergruppene i kapittel 4C en gjennomsnittlig lønnsutvikling på 21,5 % - langt under gjennomsnittet i kommunal sektor og enda lenger under førskolelæreres og pedagogiske lederes lønnsutvikling i samme periode. Ifølge en avhandling av sosialøkonomen Thomas Aanensen utgitt i 2009: Lønnsutvikling i skoleverket fra 1959 til 2008, så har lærergruppene hatt sammenhengende mindrelønnsutvikling fra slutten av 70-tallet og frem til i dag, med unntak av de politisk vedtatte skolepakkene fra 1999 til 2002, og en utflating fra 2010 til i år. Med andre ord det er ingen grunn til å misunne lærerne heller. Unio-leder Anders Folkestad refererte i forbindelse med fjorårets tariffoppgjør til en undersøkelse som viste at førskolelærerne er den eneste høyskoleutdannede yrkesgruppen i Norge med såkalt negativ livslønn. Det betyr at de aldri tjener inn igjen det de taper på å ta utdannelsen. Økonomisk sett hadde det altså vært en fordel å gå ut i jobb rett etter videregående. Hvis ikke det avtvinger solidaritet, så har jeg veldig vanskelig for å se hva som skal til. Norske lærere er blant de dårligst lønnede i OECD-området, og har hatt en lang og vedvarende mindrelønnsutvikling. Er det noen som helst grunn til at andre grupper i Utdanningsforbundet ikke skulle kunne vise solidaritet med lærerne? Vi må ikke ende opp i Fritz Jensens gt.4, oppgang c, folkens. Vi må ikke gå på første finte, og la oss dupere av Per Kristian Sundnes eller andre aktører med egne agendaer. Det er fullt mulig å ha mer enn en tanke i hodet også i et tariffoppgjør. Et par ord om de andre relasjons-utfordringene jeg nevnte:
I en del år nå har det for så vidt vært ledernes marked innenfor kommunal forvaltning. For de fleste ledere har det vært relativt enkelt å oppnå en tilfredsstillende til god lønnsutvikling spesielt innenfor kapittel 3.4, som bare har lokal lønnsdannelse og i tillegg har vært ganske så arbeidsgiverstyrt. Årsaken er at det har vært en uttalt arbeidsgiverpolitikk å satse på lederne. De skolelederne som har forblitt i kapittel 4C har vi måttet kjempe hardere for å gi en tilfredsstillende utvikling, og det har blant annet ført til at mange av våre forhandlingsledere i kommuner og fylkeskommuner rapporterer at en uforholdsmessig stor del av potten i lokale oppgjør går med til lederne. Utdanningsforbundet tar konsekvensen av de erfaringene som er gjort. Forbundets holdning nå er at de lederne som oppfyller kriteriene, skal overføres til kapittel 3.4. Det vil sannsynligvis også gjøre de interne relasjonene enklere. Forholdet mellom rektorer og styrere i barnehager har vært gjenstand for en viss diskusjon, særlig i forbindelse med at Utdanningsforbundet i Lyngdal leverte en godt gjennomarbeidet klagesak til likestillingsdepartementet. Det dreide seg om en styrer i en stor barnehage kontra en rektor i en liten skole. Styreren hadde flere ansatte og et større ansvarsområde enn rektoren, men lavere lønn enn rektoren. Og for å gjøre en lang historie kort: Departementets avgjørelse støtter Lyngdal kommunes forskjellsbehandling i favør av rektoren. De som er interessert i nærmere informasjon kan sikkert henvende seg til lokallagsleder Tordis Alice Blørstad ikke sant Tordis? I klartekst betyr det imidlertid at Utdanningsforbundet i forhandlingssituasjonen ikke bruker ressurser og anstrengelser på å tviste slike saker for å bruke et bilde fra Don Quixote så er det kamp mot vindmøller. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan bruke påvirkningskanaler til å problematisere en slik praksis. Forholdet mellom de store og de små medlemsgruppene er en utfordring. Landsmøtevedtak har klart og tydelig uttrykt behovet for å ivareta og inkludere også de små medlemsgruppene i fellesskapet. Dette er et oppdrag vi tar på største alvor, men det byr på utfordringer. Den viktigste er at disse medlemmene er spredt på mange og til dels små arbeidsplasser, ofte med få medlemmer på hvert arbeidssted og på tariffområder der vi er små og har begrenset innflytelse. Også her vil
det dreie seg om taktisk klokskap, alliansebygging og godt skolerte tillitsvalgte og forhandlere. Og det har vi. Til slutt: Budskapet i klartekst. De våkne blant dere vil ha lagt merke til at jeg har noe jeg gjerne vil dere skal ta til dere og det dreier seg om solidaritet! Av hensyn til de mindre våkne tar jeg det nå i konsentrert form: Sentrale forhandlinger er langvarige, kompliserte og sammensatte. Det kreves strategisk dyktighet, taktisk klokskap, kreativitet, evne til å lytte mer enn å snakke, ufattelig utholdenhet og mye erfaring for å bli en god forhandler. Unio og Utdanningsforbundet har forhandlingsteam som er blant de beste i bransjen. Vi har all grunn til å stole på deres faglige dyktighet. I selve forhandlingssituasjonen må de ha et klart mandat fra organisasjonen, men også en viss frihet. Blant annet må de ha friheten til å gripe en uventet mulighet i flukten, når andre dører lukker seg. Samtidig må de forholde seg til at det fins begrensninger, de er for eksempel ikke den største og kraftigste ulven i flokken. Hvis de blir preget av angsten for medlemmenes vrede, blir de ineffektive og vi vil at de skal være så effektive som mulig. Vi har satt dem på denne Urias-posten, og da skylder vi dem solidaritet. Det betyr ikke kritikkløshet, men det betyr at vi tenker oss veldig godt om, til etter evalueringen, før vi retter anklagende pekefingre mot våre egne. I tillegg våger jeg den påstanden at ingen grupper i Utdanningsforbundet bevisst eller ubevisst holdes nede i forbindelse med prioriteringer ved tariffoppgjør, og jeg har prøvd å sannsynliggjøre det for dere. Jeg forventer at dere drar hjem til deres respektive medlemmer og innprenter dem viktigheten og (ikke minst) riktigheten av solidaritet. I Peer Gynt sier Dovregubben til Peer at forskjellen mellom menneske og troll er mennesket er seg selv, mens trollene er seg selv nok. Så sørg for at vi ikke ender opp som småtroll i Fritz Jensens gate 4, oppgang c. Lykke til med jobben, og takk for oppmerksomheten.