Beitetrykksundersøkelse av vinterbeite for hjortevilt Stange kommune 2014

Beitetrykksundersøkelse av vinterbeite for hjortevilt Stange kommune 2014 Av Kent Ove Moren

Forord Mjøsen Skog SA fikk vinteren 2014 oppdraget fra Stange Utmarkslag med samarbeidsparter å gjennomføre en beitetrykksundersøkelse i Stange kommune. Denne rapporten omhandler momenter knyttet til selve taksten og resultatene derfra, og tar i liten grad for seg temaer rundt biologi, økonomi og forvaltning. Beitetrykksundersøkelsen er utarbeidet for å få en status på forhold mellom beitetilgang og beitetrykk i området, og vi håper den blir et viktig hjelpemiddel i videre forvaltning av hjorteviltet i Stange kommune. Det rettes takk til kontaktpersoner i Stange utmarkslag, Stange kommune og Romedal og Stange almenninger for nødvendig bistand og informasjon til arbeidet. Mjøsen Skog SA takker med dette for oppdraget, og ønsker samtidig at vi kan bistå ved senere anledninger. Eventuelle spørsmål kan rettes til undertegnede. Ottestad, 1. desember 2014. Mjøsen Skog SA Avdeling for areal og ressurser Kent Ove Moren Prosjektleder 2

Innhold 1. Innledning... 4 1.1. Bakgrunn... 4 1.2. Hjorteviltbestanden i Stange... 4 1.3. Tidligere beitetakster... 5 1.4. Beiteuttak og skogproduksjon... 5 2. Metodebeskrivelse... 6 2.1. Utvalg av takstbestand... 6 2.2. Takstmetodikk og gjennomføring... 7 2.3. Litt om statistikk, nøyaktighet og korrelasjoner... 10 3. Resultater... 11 3.1. Datamateriale... 11 3.2. Beiteuttak... 13 3.3. Sammenheng mellom beiteuttak og ulike faktorer... 15 3.4. Hjorteviltbeite og skogproduksjon... 19 3.5. Møkktelling... 22 4. Diskusjon... 23 4.1. Datamateriale... 23 4.2. Beiteuttak... 24 4.3. Hjorteviltbeite og skogproduksjon... 25 4.4. Møkktelling... 26 4.5. Videre oppfølging... 26 5. Konklusjon... 27 6. Referanseliste... 28 7. Vedlegg... 29 7.1. Vedlegg 1 Takstinstruks... 29 7.2. Vedlegg 2 Feltskjema... 30 7.3. Vedlegg 3 Kart over beiteuttak furu sist vinter... 31 7.4. Vedlegg 4 Kart over beiteuttak furu foregående to vintre... 32 7.5. Vedlegg 5 Kart over andel gran beitet sist vinter... 33 7.6. Vedlegg 6 Kart over andel gran beitet foregående vintre... 34 3

1. Innledning 1.1. Bakgrunn Skogskader forårsaket av hjortevilt har vært tema for diskusjoner i mange år, og etter hvert har fokus på beitegrunnlaget også blitt viktigere i forvaltning av hjorteviltet. I forskriften for forvaltning av hjortevilt fastsettes det i formålsparagrafen ( 1) at forvaltningen skal sikre bestandsstørrelser som fører til at hjortevilt ikke forårsaker uakseptable skader og ulemper på andre samfunnsinteresser. Videre fastsettes det i paragraf 3 at kommunen skal vedta målsettinger for utvikling av bestandene av elg, hjort og rådyr der det er åpnet for jakt på arten(e). I disse målsettingene skal det blant annet tas hensyn til opplysninger og beitegrunnlaget. Skogloven fastslår skogeiers plikt til å sikre tilfredsstillende forynging etter avvirkning i lovens paragraf 6, og forskrift om berekraftig skogbruk paragraf 9 står det at der beiting av hjortevilt fører til vesentlige skader på skog som er under forynging, eller der beitinga er ei vesentlig hindring for å overholde plikta til å forynge skog etter 6 i skogloven, skal kommunen som viltorgan vurdere om det er behov for å regulere bestanden av hjortevilt slik at beitetrykket blir redusert. Stange kommunes målsetting for hjortviltforvaltningen sier at elgbestanden skal stabiliseres på et nivå som tilsvarer et jevnt uttak tilpasset beitegrunnlaget. Det er videre et mål for kommunen å gjennomføre beitetakster som styringsverktøy året før rullering av bestandsplaner for elg/hjort og maks beitegrad er satt til 40 % (Stange kommune 2012). I forbindelse med at bestandsplanene for elg og hjort skal rulleres ønsker bestandsplanområdene i fellesskap en samlet undersøkelse på beitetrykket i kommunen. Det er Stange utmarkslag som har tatt initiativet til dette arbeidet med Stange kommune som sekretariat. 1.2. Hjorteviltbestanden i Stange Våren 2012 gjorde Faun naturforvaltning AS en vurdering av elgstammen i Stange etter jakta 2011 (Stenbrenden 2012). Deres beregninger viste at elgstammen var på ca 560 elger etter jakta i 1990 for å stige til ca 775 elger etter jakta i 2005. Deretter har elgtettheten jevnt blitt redusert til ca 600 dyr etter jakta i 2011. Antall felte elger har ligget nokså stabilt på et nivå mellom 275 og 289 elger pr år fra 2006 til 2013. Innsamlet data på sette elger pr dagsverk ser ut til å ha gått noe ned de aller siste årene. Hjortebestanden i Stange er anslått til minimum 40 dyr (Stange kommune 2012), og de siste årene har det blitt felt 8 hjorter årlig i Stange (2011, 2012 og 2013). Hjort kan være en betydelig skadegjører på skog, og i tillegg til kvist- og skuddbeiting av trær kan, den gjøre særlig stor skade ved barkskrelling av gran i hogstklasse 3 og 4. Rådyr er en av hjortviltartene som er tallrik i Stange, men rådyr beiter i svært liten grad på skudd og greiner av de mest betydningsfulle treslagene vinterstid, og blir heller ikke vurdert som noen betydelig skadegjører på skog. Det må likevel nevnes at rådyr kan gjøre betydelig skade på nyplantete granfelt, selv om dette ikke er relevant i denne undersøkelsen I denne undersøkelsen vil elgen være den arten som har hovedsakelig betydning for nivået av beiteskader på skog. Hjorten er nok totalt sett mindre betydningsfull pga at bestanden er mye lavere enn elg, men det er likevel trolig at hjorten lokalt kan gjøre stor skade der den oppholder seg vinterstid. Hjorten er også en art som i tider av året kan være nokså konsentrert i enkelte områder som mindre flokker i større grad enn elgen. Selv om det er nokså tett bestand av rådyr i kommunen, vil trolig ikke rådyret ha særlig betydning for vinterbeiteskadene på skog. 4

1.3. Tidligere beitetakster Det er ikke tidligere foretatt noen beitetakst som omfatter hele Stange kommune. Helland & Daltorp (2004) gjorde en vurdering av elgens sommerbeite på lauvtreslagene i Stange almenning og deler av Romedal almenning i 2003. De fant at ca 57,5 % av lauvmassen ble beitet sommerstid i hogstklasse 2. Stange utmarkslag har utført beitetaksering på 7-8 takstbestand i deler av privatskogen og registrert beiteuttak på furu, bjørk, ROS-artene og einer. I 2010 fant de et beiteuttak på 60 % for furu, 55 % for bjørk, 78 % for ROS og 23 % for einer. I 2011 var resultatet henholdsvis 37 %, 80 %, 85 % og 0 % beiteuttak, altså en reduksjon i beiteuttaket for furu og einer, men en økning for lauvtreslagene i forhold til året før. I nabokommunen Løten har det blitt utført beitetakster i 2006 og 2011. Resultatene derfra viste en reduksjon fra 88 % til 59 % for furu, 42 % til 19 % for bjørk og 95 % til 50 % for ROS i perioden fra 2006 til 2011. Selv om det viste en tydelig reduksjon, var beitetrykket fortsatt vurdert som høyt etter taksten i 2011. Sør for Stange ligger Vorma-Storsjøen elgregion som har utført beitetakster i 2009 og 2014. Resultatet fra taksten i 2009 viste et beiteuttak på 53 % for furu, 27 % for bjørk og 82 % for ROS (Gangsei m.fl. 2009). Rapporten for 2014 er i skrivende stund ikke ferdigstilt, men de foreløpige hovedtallene viser et beiteuttak på 17 % for furu, 16 % for bjørk og 18 % for ROS (Jørn Daltorp, prosjektleder pers. medd.). Haug m.fl. (2014) gjorde en undersøkelse på elgbeite på gran i Stange og Våler kommuner hvor det ble gjort registreringer fra vinteren 2013. De fant at 8 % av grantrærne var beitet siste år og at ca 25 % av grantrærne hadde stammeskader forårsaket av beite i delen av undersøkelsen som dekket Stange. Resultatet viste også at beitet på gran var noe høyere i den delen av undersøkelsen som omfattet Våler kommune. Ved å følge opp ungskogbestand vinterstid kunne de påvise at elg hadde beitet på gran i løpet av vinteren. 1.4. Beiteuttak og skogproduksjon På Østlandet er det i all hovedsak vinterbeitet som er mest begrensende for elgens fortilgang, og det er vinterbeitet som har fokus i denne undersøkelsen. På høsten etter nedvisning av urter og grasarter samt tidlig vinter fram til snøen blir for dyp, beiter elgen mye på blåbærlyng og andre lyngarter, men kvister og skudd av lauvtrær kan også beites noe i denne perioden. Ettersom snødybden øker, går elgen mer over til å beite i busksjiktet på furu, bjørk og ROS. Einer er også en mye brukt beiteplante der denne er tilgjengelig. Elgen prefererer ROS-artene høyest av treslagene, deretter kommer furu og bjørk, og lavest på prioreteringslista kommer gran og or. Det er likevel tilgjengeligheten av kvistmasse som trolig styrer mye av elgens vinterdiett. For en elgstamme med normal aldersstruktur er det beregnet at hvert dyr i gjennomsnitt bør ha et inntak på 12-13 kg kvist (friskvekt) per døgn vinterstid (Solbraa 2008a). Kvantitativt, og ut fra elgens beitepreferanser, kan man anta at det er furu og bjørk som utgjør de viktigste beiteplantene i Stange. Bjørk finnes på de fleste markslag og tilgjengeligheten er stor. Furu finner man også i store deler av kommunen, men i noe vekslende mengder avhengig av markslag. I Stange drives det et tradisjonelt og aktivt skogbruk med en årlig avvirkning på rundt 120 000kbm, hvorav gran og furu er de viktigste i volum og særlig for virke med krav til kvalitet (sagtømmer, stolper, laft og spesial). For skogbruket er derfor beiting av furu som tradisjonelt har vært mest konfliktfylt, men det rapporteres om beiteskader også på gran, som sjølsagt har betydning for skogbrukets kvalitetsproduksjon (Haug m.fl. 2014). Furu tåler et relativt høyt beitetrykk før den mister evnen til å produsere elgmat og samtidig kan utvikle seg til fullverdige trær med verdi i skogproduksjon, og man har kommet fram til at et beitetrykk der omkring 35-40 % av tilgjengelig barmasse blir beitet er det meste den vil kunne tåle over lengre tid, altså et bærekraftig nivå. I områder hvor man satser mye på verdiproduksjon av furu, bør beiteuttaket av furu ikke overskride 30-35 %. Disse tallene forutsetter gode tettheter i furuforyngelsene, og med lavere tetthet tåles 5

det også lavere beiteuttak. Det er også vurdert at dersom det blir beitet mer enn rundt 60 % av årsskuddene til hver enkelt plante, vil produksjonen av barmasse synke kommende år. Ved for høyt beitepress vil derfor tilgjengelig beite bli mindre fra år til år (Solbraa 2008b). For framtidstreets kvalitet er det stor betydning om toppskuddet blir beitet eller ikke, fordi dette påvirker stammeformen og kan føre til gankvist og virkesfeil, som igjen har betydning på sortimentet og prisen man kan få ut av denne delen av treet ved avvirkning. 2. Metodebeskrivelse 2.1. Utvalg av takstbestand I samråd med oppdragsgiver ble det besluttet å taksere til sammen 80 bestand fordelt på 20 stk i Stange almenning, 30 stk i Romedal almenning og 30 stk i privatskogen, som igjen er fordelt på 15 stk vest for E6 og 15 stk øst for E6. Ved utvalg av hvilke bestand som skal takseres er det viktig å ha et bevisst forhold hvordan man velger ut disse, ettersom dette kan ha betydning for resultatet av undersøkelsen. Erfaringsvis er det vanlig at man velger ut bestand innenfor de områdene elgen oppholder seg vinterstid. Dette fører til at man i områder med trekkende elgstammer kan utelukke en del av den totale forvaltningsgeografien og konsentrere seg om de kjente vinterbeiteområdene. I Stange er det vurdert at det ikke er utpreget elgtrekk til konsentrerte vinterbeiteområder selv om elgen normalt forflytter seg noe avhengig av snømengden, og da hovedsakelig fra de østligste områdene i almenningene som er mest høytliggende og snørike. Etter en samtale med almenningsbestyrer Rune Brenna i Romedal og Stange almenninger, ble det bestemt at takstbestandene legges ut over hele almenningene, men at man har noe større avstand mellom takstbestandene øst i Romedal almenning. Utvalget av takstbestand er forsøkt gjort så objektivt som mulig og er gjort ved å bruke skogbruksplanen fra 2010 som dekker det meste av skogen i Stange kommune. Alle takstbestand er i hogstklasse 2 (ungskog). Det var ønskelig at man konsentrerte beiteundersøkelsen til de viktigste artene for skogproduksjon i Stange, nemlig gran og furu. Gran og furu ble derfor likestilt ved utvelgelsen av takstbestand. For å få et bredt datasett er det ønskelig at det skal være både gran og furu i alle takstbestand, men det er ikke satt noe krav til treslagsandel utover dette. Uten denne begrensningen kunne man risikert å taksere bestand med kun furu og dermed manglet data på gran, eller vis a versa. Man betrakter trehøyde mellom 0,5 og 3,0 meter som elgens viktigste beitehøyde, selv om det også kan forekomme beite på både lavere og høyere trær enn dette. På bakgrunn av dette ønsket man at trehøyden i takstbestanden skulle være over 0,5 meter og under 3,0 meter, men utvalgskriteriene er satt til over 0,5 meter og under 2,5 meter pga høydetilvekst fra 2010. Oppsummert ble det det søkt etter bestand med følgende kriterier: Areal over 5 dekar. Både furu og gran blant de registrerte treslagene. Registrert høyde på bartrærne skal være mellom 0,5 og 2,5 meter i skogbruksplanen fra 2010. Av totalt 4601 bestand i hogstklasse 2 i Stange kommune er det 844 bestand som inneholdt de gitte kriteriene. Av disse 844 bestandene ble det manuelt plukket ut bestand innenfor hvert delområde med jevnest mulig geografisk spredning. Det ble forsøkt unngått å velge bestand altfor nære tettbebyggelse og anleggsområdet langs E6. Det var forventet at noen av de utvalgte bestandene av ulike årsaker ikke passer overens med utvalgskriteriene. Derfor ble hvert bestand vurdert i felt om de holdt kravet som takstbestand og evt byttet til reservebestand. Kriterier for å bytte ut opprinnelig takstbestand til reservebestand er satt slik: Gjennomsnittlig trehøyde overstiger 3,0 meter og det derfor blir få planter tilgjengelig i beitehøyde. 6

Det er nylig (siste 2 år) gjennomført ungskogpleie/avstandsregulering i bestandet. Bestandet er gjerdet inn /inngår i inngjerdet beite for husdyr. Bestandet ligger nærmere enn 300 meter for foringsplass, anleggsområde eller andre området med mye forstyrrelser (vanlig vei og spredt boligbebyggelse gjelder ikke i denne sammenheng). Ved behov for reservebestand velges det nærmeste bestandet som oppfyller utvalgskriteriene. De ulike takstbestandenes plassering og delområdenes avgrensning framgår av bilde 2. 2.2. Takstmetodikk og gjennomføring Taksten er utført som en bestandstakst hvor det legges ut et prøveflatenett etter et rektangulært forband. Målsettingen er ca 30 prøveflater pr takstbestand og takstbestandets areal avgjør da prøveflateforbandet slik det vises i tabell 1. Tabell 1: Veiledende forbandsstørrelse ved utlegging av prøveflater. Bestandsareal i dekar Avstand mellom prøveflater (L) Avstand mellom takstlinjer (B) 5 dekar 10 m 15 m 10 dekar 15 m 20 m 15 dekar 20 m 25 m 20 dekar 20 m 35 m 25 dekar 25 m 35 m 30 dekar 30 m 35 m 35 dekar 35 m 35 m 40 dekar 35 m 40 m 45 dekar 35 m 40 m 50 dekar 40 m 40 m 55 dekar 40 m 45 m 60 dekar 40 m 50 m I hvert takstbestand ble kursen satt for prøveflatenettet langs en mest mulig rett bestandskant ved hjelp av kompass. Første prøveflate ble lagt med halv forbandslengde fra et hjørne i takstbestandet i både bredde og lengde. Lengden mellom prøveflatene ble bestemt ut fra skritting, det samme også med bredden mellom linjene. Kompasset ble brukt til å holde kursen på linjene. I prøveflatens sentrum ble det satt ned en staur med ei snor på 1,99 meters lengde. Snora ble brukt til å måle prøveflatas radius og avgrensning. Med dette ble arealet på hver prøveflate 12,5 kvadratmeter. Prøveflatenettet dekket da takstbestandet slik eksempelet fra bestand nr 44 viser (bilde 1). Det ble angittt høyde over havet, areal, bonitet, høyde på hovedtreslag, foryngelsesmetode, snødybde sist vinter, prøveflateforband og koordinater for hvert takstbestand. Treslagene rogn, osp og selje, inkl. vier ble slått sammen til treslagsgruppen "ROS". For treslagene furu, gran, bjørk og ROS ble det registrert antall i beitehøyde (0,5 3,0 meter), gjennomsnittshøyde av de talte trærne i beitehøyde og beitetrykk for sist vinter og de to foregående vintre (snitt for de to årene, ikke akkumulert) i hver prøveflate. Beitetrykket ble angitt som andel beitet av tilgjengelig bar-/kvistmasse for furu, bjørk og ROS (tabell 2), mens for gran ble det registrert som antall med beite av topp-/kvistskudd. 7

Bilde 1: Flyfotokart over bestand nummer 44 med prøveflater (grønne prikker) og bestandsgrense (gul linje). Tabell 2: Forholdet mellom beiteuttak i prosent og registrert beitegradsklasse. Beitegradsklasse Beiteuttak i % 0 0 1 1-10 2 11-20 3 21-30 4 31-40 5 41-50 6 51-60 7 61-70 8 71-80 9 81-90 10 91-100 For furu og gran ble det også registrert antall trær uten stammeskader, antall trær som er utviklingsdyktige med stammeskader og antall trær som er døde eller totalskadet av beite. Stammeskader regnes dersom toppen har blitt beitet på treet en eller annen gang, eller det har vært utsatt for barkgnag på mer enn 25 % av stammeomkretsen. De siste registreringene er akkumulerte verdier for hele bestandets levetid. For furu og gran ble det dessuten registrert antall trær under 0,5 meter, såkalte "rekrutter". Beiteskader av kvist og skudd vinterstid er vanskelig å anslå om det er hjort eller elg som står bak, og derfor er ikke skadegjører angitt ved registrering av beiteskadene. Det er også forsøkt å bare registrere beiteskader fra vintersesongen. Å skille mellom vinter- og sommerbeite er særlig aktuelt for lauvtreslagene som er utsatt for rasping av lauv/bladverk sommerstid, og det er derfor ikke registrert skader etter lauvrasping, men bare for klipping av kvister og skudd. 8

I tillegg ble det talt antall møkkhauger fra siste vinter for både elg og hjort. For ytterligere beskrivelse av feltarbeidet henvises det til takstinstruksen i vedlegg X. Feltarbeidet ble utført av Tom Nilsen og Kent Ove Moren i løpet av mai og juni. Bilde 2: Takstbestandenes geografiske plassering og nummer fordelt på delområdene. 9

2.3. Litt om statistikk, nøyaktighet og korrelasjoner En beitetakst inneholder flere feilkilder som kan gi seg utslag i både systematiske og tilfeldige feil. Eksempler på feilkilder som kan gi systematiske feil er at takstbestandene ikke er representative for takstområdet, feiltolkning av taksator eller feil analyser av innsamlet data. Utvalget av takstbestand er forsøkt gjort etter en så objektiv metode som mulig for å unngå systematiske feil pga dette. Feltarbeidet er utført av to taksatorer som har brukt en del tid sammen for å kalibrere og samkjøre den enkeltes skjønn. Ved registrering av verdier til et utvalg kan man regne ut gjennomsnitt som igjen kan brukes som et estimat på hele området. Ved mange målinger (stort utvalg) vil man få et sikrere estimat enn ved et lite utvalg, på samme måte som at man får et sikrere estimat hvis det viser seg å være liten variasjon blant målingene. Når man måler verdier av et utvalg for å beregne et gjennomsnitt er det vanlig å bruke standardfeil (SE) som variasjonsmål til gjennomsnittsverdien. 2 ganger standardfeilen (2SE) angir et konfidensintervall på 95 % dersom målingene i utvalget fordeler seg noenlunde jevnt rundt gjennomsnittet, såkalt normalfordelte data. Dette betyr at det er 95 % sannsynlig at det riktige gjennomsnittet ligger innenfor beregnet gjennomsnitt ± 2SE. For de viktigste resultatene vil det bli presentert variasjonsmål med 2SE for å synliggjøre nøyaktigheten for resultatet. I presentasjonen av resultatene er det ønskelig å sammenligne beitenivå med en del faktorer som man har registrert i arbeidet. Dette for å se om det kan være noen form for sammenheng mellom beitenivå og den enkelte faktor, og evt hvor sterk denne korrelasjonen er. Det er valgt å vise disse sammenhengene grafisk ved punktdiagrammer med beitenivået på den ene aksen og en gradient av faktoren man sammenligner mot på den andre aksen. I tillegg er det lagt til en lineær trendlinje. Det er ikke gjort omfattende statistiske analyser av dataene, men de er tolket "visuelt" ut i fra det som kan leses direkte fra diagrammene. Det er spesielt to forhold man bør være oppmerksom på når det gjelder å tolke sammenhenger. Det ene er trendlinjas stigningsgrad. Desto større stigningsforhold, jo sikrere er det at det er en korrelasjon. Det andre er hvor godt trendlinja forklarer variasjonen mellom observasjonene (punktene i diagrammet), og kan leses ut ved å se hvor spredt punktene er rundt trendlinja. 10

3. Resultater 3.1. Datamateriale Det ble taksert til sammen 2529 prøveflater fordelt på de 80 takstbestandene. Det gir i gjennomsnitt 31,6 prøveflater pr bestand. Hver prøveflate representerer et taksert areal på 12,5 m 2, og det samlede takserte arealet er da 31 612,5 m 2, dvs. ca 31,6 dekar. Den videre fordelingen mellom prøveflater og taksert areal framgår av tabell 3. Det er registrert 5031 furuer, 3855 graner, 6668 bjørker og 1363 ROS i beitehøyde (0,5-3,0 m) innenfor prøveplatene. Både gran og furu var representert i alle bestand, mens det var bjørk og ROS på henholdsvis 78 og 67 av takstbestandene. Tabell 3: Fordeling av takstbestand, prøveflater, taksert areal og antall registrerte trær i de ulike delområdene og samlet for hele kommunen. Beskrivelse Privatomr. vest E6 Privatomr. øst E6 Romedal Almenning Stange Almenning Hele kommunen Antall takstbestand 15 15 30 20 80 Antall prøveflater 486 443 945 655 2529 Taksert areal (daa) 6,1 5,5 11,8 8,2 31,6 Furu, antall i beitehøyde 791 985 2306 949 5031 Gran, antall i beitehøyde 911 435 1571 938 3855 Bjørk, antall i beitehøyde 1702 1558 2481 927 6668 ROS, antall i beitehøyde 692 481 105 85 1363 Takstbestandene er fordelt i bonitetene fra 8-20 (H40-systemet) i hele kommunen, hvorav det er mest av bonitetene 14 og 17 (figur 1). I privatområdene er det imidlertid ingen takstbestand med bonitet 8 og 11, og i Stange Almenning er det ingen takstbestand med bonitet 20. Gjennomsnittlig bonitetsklasse for takstbestandene er 16 i begge privatområdene og 13 og 12 i henholdsvis Romedal almenning og Stange almenning. Gjennomsnittlig bonitetsklasse for alle takstbestand i hele kommunen er 14. Figur 1: Takstbestandenes fordeling på bonitetsklassene og områder. Gjennomsnittlig treslagsfordeling for alle takstbestandene er 31 % furu, 25 % gran, 36 % bjørk og 7 % ROS. Romedal almenning er det området med størst furuandel og privatområdet vest for E6 er det området med minst andel furu. Når det gjelder gran er Stange almenning det området med størst granandel og 11

privatområdet øst for E6 har minst. Lauvandelen (bjørk og ROS) er noe høyere i privatområdene enn i de to almenningene (figur 2). Figur 2: Gjennomsnittlig treslagsfordeling med utgangspunkt i trær i beitehøyde (0,5 3,0 m) for de ulike delområdene og hele kommunen samlet. Det samlete antall trær pr dekar er høyere i privatområdene enn i almenningene mens det er registrert flest bartrær pr dekar i Romedal almenning. Alle delområder har et treantall pr dekar over 350 og mer enn 235 bartrær pr dekar (figur 3). Figur 3: Gjennomsnittlig treantall pr dekar fordelt på treslag og delområder. Treantallet gjelder trær i beitehøyde mellom 0,5 og 3,0 m. Gjennomsnittlig trehøyde i takstbestandene er litt over 80 cm for furu og ca 1,2 meter for gran. Felles for alle områdene er at grana i snitt er høyere enn furua og at trærne blant ROS-artene har lavest gjennomsnittshøyde (figur 4). 12

Figur 4: Gjennomsnittlig høyde i dm blant trærne i beitehøyde (0,5 3,0 m) fordelt på treslag og delområder. Gjennomsnittlig høyde over havet for takstbestandene er 235, 231, 406 og 427 meter for henholdsvis privatområdet vest for E6, privatområdet øst for E6, Romedal Almenning og Stange Almenning. Gjennomsnittlig høyde over havet for alle takstbestandene samlet er 346 meter. 3.2. Beiteuttak Beiteuttak for furu, bjørk og ROS er presentert som prosentvis uttak av den tilgjengelige bar-/kvistmassen, mens for gran er det registrert som andel av trærne som har blitt beitet på. For furu varierer beiteuttak i kommunen med høyest uttak i privatområdet vest for E6 hvor det er ca 45 % beiteuttak. Her er uttaket høyere enn nivået som er anbefalt for å kunne opprettholde en langsiktig tilfredsstillende produksjon som er 30-35 %. For de andre områdene og for kommunen i gjennomsnitt er beiteuttaket under dette nivået med ca 18 % beiteuttak. Felles for alle områdene er at beiteuttaket har gått ned siste vinter sammenlignet med de to foregående vintrene (figur 5). Figur 5: Gjennomsnittlig beiteuttak av furu for de ulike delområdene og for kommunen samlet for siste vinter og de to foregående vintrene ±2SE. 13

For bjørk og ROS-artene er det også registrert nedgang i beiteuttaket, og nedganger er mer tydelig enn for furu. Beiteuttaket for bjørk ligger på ca 5 % for hele kommune og tilsvarende ca 15 % for ROS sist vinter (figur 6 og 7). Figur 6: Gjennomsnittlig beiteuttak av bjørk for de ulike delområdene og for kommunen samlet for siste vinter og de to foregående vintrene ±2SE. Figur 7: Gjennomsnittlig beiteuttak av ROS for de ulike delområdene og for kommunen samlet for siste vinter og de to foregående vintrene ±2SE. For grana sin del er det ca 3 % av grantrærne som er beitet den siste vinteren i Stange kommune. Andel varierer fra over 4 % i Romedal Almenning til under 2 % i Stange Almenning (figur 8). Variasjonsvidden er nokså høy med at det er registrert opp til 33 % av grantrærne med beite i ett bestand. Registreringene tyder på at beitet på gran har vært noe høyere de to foregående årene. 14

Figur 8: Gjennomsnittlig prosentandel av grantrærne beitet i de ulike delområdene og for kommunen samlet for siste vinter og de to foregående vintrene ±2SE. 3.3. Sammenheng mellom beiteuttak og ulike faktorer Det er en selvfølge at beiteuttaket vinterstid har størst sammenheng med elgstammens tetthet under vinterbeitesesongen. Det kan også tenkes at det er faktorer som påvirker hvor elgen velger å oppholde seg og beite. Med et såpass stort datamateriale som fra 80 takstbestand, er det interessant å kunne se om beitetrykket blir påvirket av treslagsfordeling, trehøyde, bonitet, tretetthet og høyde over havet. Ved å sammenligne dette kan man også få indikasjon på hvor følsomme resultatene er for hvor godt man treffer med representativiteten til takstbestandene. Dette er også viktig å være oppmerksom på at ulike faktorer kan ha sammenheng med hverandre (f. eks. bonitet/høyde over havet, bonitet/tretetthet osv.) slik at man ikke kan trekke for sikre konklusjoner uten å foreta mer komplekse statistiske analyser enn formålet er ved denne undersøkelsen. For furu, bjørk og ROS øker beiteuttaket noe med økende bonitet, mens for gran er tendensen lite synlig (figur 9). Spredningen av dataene er likevel såpass stor at sikkerheten for sammenhengen er nokså liten, men tilsynelatende størst for furu og ROS. 15

Figur 9: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig kvistmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet i sammenheng med de ulike bonitetsklassene med lineære trendlinjer. For både furu og gran er beitenivået høyest der andelen av treslaget er lavest. Sammenhengen mellom treslagsandel og beitenivå ser ut til å være tydeligere for furu og mer usikker for gran. For lauvtreslagene viser trendlinja motsatt sammenheng, men det er liten sikkerhet bak disse sammenhengene (figur 10). Ved å se på bartrærne ser vi videre at andel furu eller gran blant furu og gran samlet er sammenhengen mellom treslagsfordeling og beitenivå i stor grad borte (figur 11). Ut fra dette ser det ut som fordelingen blant bartrær har mindre betydning for beitenivået på furu enn fordelingen mellom bartrær og lauvtrær. Det vises ingen sammenheng mellom antall trær pr dekar samlet sett og beitenivået for hverken furu eller gran (figur 12). 16

Figur 10: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig barmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet i sammenheng med treslagsandel for de respektive treslagene med lineære trendlinjer. Figur 11: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig barmasse for furu og prosentandel av grantrærne beitet siste år i sammenheng med andel av bartrærne for de respektive treslagene. Figur 12: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig barmasse for furu og prosentandel av grantrærne beitet i sammenheng med treantall pr dekar totalt for alle registrerte treslag. 17

Det ser ut som at furu blir hardere beitet ved lavest trehøyde. For de andre treslagene sees det ingen tendens til sammenheng mellom trehøyden og beitenivå (figur 13). Figur 13: Beiteuttak i prosent av tilgjengelig kvistmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet siste år i sammenheng med trehøyde for de ulike treslagene. For både furu og ROS kan det se ut som at beiteuttaket minker ved økende høyde over havet. For gran og bjørk er det derimot ingen tendens å se mellom beitenivå og takstbestandets beliggenhet i høyde over havet (figur 14). 18

Figur 14: Beiteuttak av tilgjengelig kvistmasse for furu, bjørk og ROS og prosentandel av grantrærne beitet siste år i sammenheng med høyde over havet. 3.4. Hjorteviltbeite og skogproduksjon For furu er det 34 % av trærne som er uten stammeskader i takstbestandene. Merk at her er alle trær med høyde over 0,5 m og som tilhører skogomløpet med i registreringen, mot kun trær mellom 0,5 m og 3,0 m i tallene for beiteuttak. Stammeskader registreres for hele treet, slik at dette er å betrakte som akkumulerte verdier for skogbestandene, men stammeskader som er vurdert å ikke relatere seg til beiting (f.eks. frostskader) er derimot ikke talt med. Prosentandelen av furutrærne uten stammeskader varierer fra 16 % i privatområdet vest for E6 til 44 % i Stange almenning. Når det gjelder granforyngelsen er gjennomsnittet for takstbestandene i hele kommunen at 94 % av grantrærne er uten beitepåførte stammeskader. Det er Romedal almenning som har lavest andel av gran uten stammeskader med 91 % mot 98 % i Stange almenning (figur 15). Figur 15: Prosentvis fordeling av trær uten stammeskader, utviklingsdyktige med stammeskader og ødelagte for furu og gran fordelt på de ulike delområdene om samlet for hele kommunen. Gjennomsnittlig antall furutrær uten stammeskader er 56 trær pr dekar, mens for gran er det 130 trær pr dekar. Det samlete snittet vil derfor være mellom 180 og 190 uskadde trær pr dekar (figur 17). I tillegg er det 19

et nokså stort antall furutrær med en form for stammeskader, men som likevel er utviklingsdyktige til å vokse videre (figur 16). Figur 16: Antall trær pr dekar av furu og gran fordelt på uten stammeskader, utviklingsdyktige med stammeskader og ødelagte. Figur 17: Antall trær pr dekar totalt for furu og gran samlet og antall trær pr dekar uten stammeskader for furu og gran samlet. Selv om det er noe stammeskader på grana har skadenivået på furu mest å bety for skogproduksjonen. Andelen furutrær av "feilfri" kvalitet er blitt betydelig redusert som følge av beiteskadene ved at den gjennomsnittlige furuandelen blant gran og furu nesten er blitt halvert fra 56 % til 30 % for alle takstbestandene (figur 18). Det er i begge privatområdene at treslagsandelen til furu er mest redusert som følge av beiting. 20

Figur 18: Andel furu av bartrærne totalt sett (brutto) og utn stammeskader (netto). Antall trær under beitehøyde 0,5 m ble registrert og disse kan kalles rekrutter ettersom de kan "erstatte" de trærne som er skadet eller ødelagt. Dette vil imidlertid føre til noe lengre omløpstid, mer aldersspredning i framtidsbestandet, og er også avhengig av at beitetrykket er såpass lavt at rekruttene ikke også blir skadet eller ødelagt av beiting. Gjennomsnittlig antall rekrutter i takstbestandene er ca 100 furuer og 200 graner pr dekar, men varier en del mellom delområdene (figur 19). Figur 19: Antall rekrutter med høyde under 0,5 m for furu og gran. 21

3.5. Møkktelling Det ble funnet møkkhauger fra elg i 76 av de 80 takstbestandene, og gjennomsnittlig antall møkkhauger pr dekar er 11,3. Størst tetthet av møkkhauger fra elg er funnet i privatområdet vest for E6 og lavest i Stange almenning (figur 20). Møkkhauger etter hjort ble imidlertid bare funnet i 4 av takstbestandene. 2 av disse var i Stange almenning og ett i hvert av privatområdene. Antall møkkhauger fra hjort utgjør ca 1 % av antall møkkhauger fra elg. Figur 20: Gjennomsnittlig antall møkkhauger pr dekar for elg og hjort fordelt på de ulike delområdene. 22

4. Diskusjon 4.1. Datamateriale En viktig del av denne typen undersøkelser er å ha et bevisst forhold til kvaliteten på de registrerte dataene og hvor representativt disse er for området man ønsker tall fra. Når det gjelder de utvalgte takstbestandene er disse fordelt geografisk slik at de dekker skogområdene i kommunen godt og legger grunnlag for at man får resultater som gjelder hele kommunen. Elgstammen i Stange har ikke noe klart vintertrekk slik man har i enkelte andre områder. Det er likevel en oppfatning om at det er en viss sesongmessig forflytning blant elgen fra de snørike områdene mot områder med mindre snø. I praksis blir dette fra de østligst områdene i begge almenningene mot områdene rundt Harasjøen, Rasasjøen, Kolomoen, Brynsåsen og vestre deler mot Mjøsa innenfor Stange kommune og mot kommunegrensa til Løten og området rundt Ådalsbruk og Rokosjøen i Løten. Ut fra dette kan man anta at stamelgen i privatområdene har mindre sesongtrekk enn elgen i almenningene. Bonitetsfordelingen av takstbestandene for hele kommunen som helhet stemmer godt overens med gjennomsnittstallene fra siste skogbruksplan som viste en gjennomsnittsbonitet mellom bonitetsklasse 14 og 17, mot 14 blant takstbestandene. Gjennomsnittlig bonitet for de ulike delområdene er i skogbruksplanen registrert til bonitet 17 i privatområdet, en svak 14-bonitet i Romedal almenning og en sterk 14-bonitet i Stange almenning. Det er derfor Stange almenning som skiller seg mest ut når det gjelder gjennomsnittsbonitet i beitetaksten (med bonitet 12) sammenlignet med skogbruksplanen, og ca en tredjedel av takstbestandene i Stange almenning hadde bonitet 8. Når det gjelder høyde over havet er det også Stange almenning som i gjennomsnitt har de mest høytliggende takstbestandene blant delområdene. Bonitet og høyde over havet ofte en sammenheng, trolig også her. Det kan derfor se ut som at takstbestandene i Stange almenning ligger noe høyere over havet og med en dårligere bonitet enn gjennomsnittet, noe som også indirekte vises ved at antall trær pr dekar er lavest i Stange almenning. Årsaken ligger trolig i at andelen furu er lavere i Stange almenning enn for de andre områdene, og at ungskogbestand med både furu og gran ligger høyere i terrenget og med enn lavere bonitet enn det som er snittet for hele Stange almenning. Hadde vi ikke satt kravet om både tilstedeværelse av furu og gran i utvalgsprosessen ville vi trolig fått en mer representativ plassering av takstbestandene ift høyde over havet og bonitet, men samtidig fått lite data for beiteskader for furu i Stange almenning. Treslagsfordelingen blant takstbestandene viser en nokså jevn fordeling av furu, gran og bjørk, men klart lavest andel av ROS-artene. At ROS er minst representert er forventet. Samtidig viser treslagsfordelingen at det er noe lavere andel gran enn furu, selv om disse treslagene har vært likestilt i utvalget. Ut fra dette kan man tolke at der furu er tilstede i bestandet, er den mer tallrik enn grana. Dette har trolig sammenheng med at furu i større grad forynges naturlig og da med tettere oppspiring enn gran. Treslagsfordelingen i beiteundersøkelsen kan imidlertid ikke sammenlignes med den faktiske treslagsfordelingen i kommunen ettersom utvalget av takstbestand delvis er styrt etter treslag. Når det gjelder høyde på trærne var gjennomsnittet derfra noe lavre enn forventet. I utvalgskriteriene søktes det etter trehøyder mellom 0,5 m og 2,5 m i skogbruksplandataene, og med tanke på tilveksten etter 2010 var forventet gjennomsnittlig trehøyde å være rundt 1,5 meter. Grana har høyest gjennomsnittlig trehøyde med ca 1,2 m samlet for alle takstbestandene. Det kan være flere årsaker til dette. Man kan anta at mye av grana er plantet mens furu er kommet naturlig. Grana vil trolig derfor i gjennomsnitt ha litt høyere gjennomsnittlig totalalder pga furuas ventetid på at foryngelsen blir etablert. Man kan også tenke seg at furu har blitt utsatt for høyere beite enn grana siden foryngelsen ble etablert, og at beitet har holdt furua mer tilbake enn grana. Beitetrykk er trolig også årsaken til at ROS-artene har lavest gjennomsnittshøyde. 23

4.2. Beiteuttak Det registrerte beiteuttaket for hele kommunen viste resultater for alle treslag som ligger godt innenfor målsettingen på maks 40 % beiteuttak for Stange kommune. For delområdene er det bare privatområdet vest for E6 som hadde kritisk høyt beiteuttak på ca 45 % for furu. Felles for alle treslagene er at det er registrert en nedgang i beitenivået fra de to foregående vintrene til sist vinter. Dette stemmer også overens med at sett elg antyder en nedgang i elgstammen. Samtidig bør man være klar over at det er vanskeligere å registrere et gjennomsnittlig beiteuttak for de foregående årene enn for sist vinter. Årsaken til dette er at desto eldre beiteskadene er, jo vanskeligere er det å anslå hvor gamle de er, og man kan komme i skade for å ta med skader som er gjort også før de to foregående vintrene og at man derfor får noe akkumulerte tall i denne registreringen. Under feltarbeidet hadde taksatorene likevel et bestemt inntrykk av at det gjennomsnittlige beiteuttaket var lavere sist vinter enn tidligere utfra det man oppfattet subjektivt i felt og uten å ha analysert dataene. Dersom man ser tilbake på beiteregistreringene som Stange utmarkslag gjorde i 2010 og 2011 styrker dette tendensen til at gjennomsnittlig beiteuttak er redusert. Nedgangen i beiteuttaket sist vinter sammenlignet med foregående vintre er mer tydelig for bjørk og ROS enn for furu. Slik taksatorene opplevde dette i felt var ROS-artene ofte beitet ned tidligere år slik at tilgjengelig kvistmasse utgjorde et lite tilbud for elgen nå. En del av ROS-artene var også tidligere beitet såpass ned at de var under beitehøyde for siste vinters beite. For bjørk skal man huske at det ofte er nokså mye tilgjengelig masse av greiner, dvs. et stort tilbud. Dette kombinert med at bjørk ikke er den mest prefererte beiteplanten for elgen kan gjøre at beiteuttaket blir såpass lite. Man kan likevel anta at dersom det blir for lite tilgjengelig beite av de mest prefererte beiteplantene, vil beitetrykket på bjørk kunne øke betraktelig. Dette indikerer at vinterstammen av elg i undersøkelsen er på et såpass lavt nivå at den ikke "trenger" å utnytte beitet på bjørk i så stor grad som ved en tettere elgstamme. Beitetrykket på gran er registrert på en annen måte enn for de andre treslagene. Resultatene for gran viser også en nedgang i beite siste vinter i forhold til de to foregående. Haug m. fl. (2014) fant et noe høyere beite på gran en resultatene fra denne undersøkelsen viser. Deres undersøkelser er fra ett år tidligere enn denne undersøkelsen og noe av forklaringen kan ligge der ved at beitetrykket er lavere sist vinter enn året før. Likevel er deres resultat høyere enn det som ble funnet i beite for foregående vintre i denne undersøkelsen med ca 8 % mot ca 5 %. Takstene er gjort med sammenlignbare framgangsmåter og forklaringen på forskjellen ligger trolig i at det er ulike bestand som er taksert i de to undersøkelsene. De senere årene er det rapportert om økende mengde beiteskader på gran, og beitenivået på gran bør også registreres i oppfølgende takster. Det er gjort en del sammenligninger av beiteuttak mot faktorer som bonitetsklasse, treslagsfordeling, treantall, trehøyde og høyde over havet. Sammenligningen viser noe ulike trender for ulike treslag, bl. a. for treslagsandel der det er en svak trend at furua blir hardere beitet der furua utgjør liten andel av treslagene, mens trendene er motsatt for bjørk og ROS. Ingen av trendene er tydelige, og for ROS er det meget få bestand med stor andel av ROS. Det er funnet samme tendens for furubeite og treslagsandel i andre områder (Grindstad 2014). Når det gjelder sammenligning mellom trehøyde og beite ser det ut som at furua blir hardere beitet ved lavere trehøyde. Dette kan ha sammenheng med at tilgjengelig kvistmasse er mindre på de små trærne enn de litt større og at det derfor skal mindre beite til for å utgjøre en større del av den samlede kvistmassen. Det er også relativt sett få bestand med trehøyde rundt 1,5 meter og høyere for furu. Det vises ingen sammenheng mellom trehøyde og beitetrykk for gran og bjørk, og for ROS er datamaterialet ikke nok spredt på skalaene til å kunne antyde noen trend. 24

Gran er det treslaget som ser ut til å være minst påvirket av de ulike faktorene i forhold til beite. Mye av forklaringen av dette ligger trolig i at det er forholdsvis få takstbestand med utstrakt beite av gran, men også det at beite på gran er registrert på en annen måte kan ha betydning. Sammenhengen mellom beiteuttak og de ulike egenskapene til takstbestandene kan også si noe om sårbarheten for resultatet i forhold til hvor representativt utvalget er. Det ser ut som at beiteuttaket av furu kan ha en sammenheng med bonitet, høyde over havet og andel furu av alle treslagene. Beiteuttaket ser ut til å øke med stigende bonitet, lavere høyde over havet og lavere andel furu i takstbestandet. Alle disse faktorene kan ha sammenheng med hverandre ved at boniteten øker ved lavere høyde over havet og at furuandelen reduseres ved lavere bonitet. Derfor kan det være den geografiske beliggenheten som indirekte påvirker disse sammenhengene og som er den bakenforliggende grunnen til disse sammenhengene. En test av dette ble gjort ved å se på resultatene for de takstbestandene som ligger lavere enn 350 meter over havet isolert. Dette gjaldt 39 bestand som hadde en gjennomsnittlig bonitet på 15,5. Gjennomsnittlig beiteuttak siste år økte da til 28 % for furu og til 24 % for ROS. For gran og bjørk var beitenivået forholdsvis uendret med 3 % av grana beitet og et beiteuttak på 6 % for bjørk. Noe som ikke kommer fram av de registrerte tallene i undersøkelsen, men som det likevel kan ha betydning for resultatene, er at det var en uvanlig mild vinter sist år. Dette resulterte at det var mindre snø enn vanlig i Stange og særlig i de områdene som vanligvis er mest snørike. Dette kan påvirke resultatene på flere måter. Det kan ha ført til at elgens sesongvandring fra de mest snørike områdene har vært lavere sist vinter enn et gjennomsnittsår og at vinterstammen av elgen har vært mer spredt enn normalt. Videre kan det også ha ført til at elgen har hatt bedre tilgang på annet beite som bærlyng og lave busker (f. eks. einer) i lengre perioder av vinteren enn vanlig og at beitet på trær derfor har blitt redusert. 4.3. Hjorteviltbeite og skogproduksjon Beitenivået siste vinter er å anse som forholdsvis lav, og er på et nivå som ansees å være bærekraftig over tid. Det er bare delområdet vest for E6 som har et noe for høyt beiteuttak for furu. Av det registrerte treantallet pr dekar kan vi si at foryngelsen i Stange kommune i utgangspunktet er meget god i forhold til kravet til foryngelse i forskrift om berekraftig skogbruk. Forskiftens minstekrav er 150 planter pr dekar på de beste bonitetene (bonitet 17), 100 på de midlere (bonitet 11-14)og 50 planter pr dekar på de dårligste bonitetene (bonitet 8). Anbefalt minste planteantall for å utnytte produksjonsevnen i skogen bør imdlertid være noe høyere enn forskriftskravet, og tommelfingerregelen er minst 200 planter pr dekar jevnt fordelt etter ungskogpleie for å oppnå full produksjon. For de fleste delområdene lå antall bartrær til sammen på rundt 300 planter pr dekar og i utgangspunktet rikelig med trær å føre produksjonen videre på. I tillegg er det en nokså høy andel lauv som kan inngå i framtidsbestandene. Tallene for antall uskadde trær er imidlertid mer kritisk, og antallet uskadde trær er i underkant av 200 trær pr dekar, og verst i privatområdet øst for E6 hvor antallet er mellom 100 og 150 uskadde trær pr dekar. I tillegg til de uskadde er det mange trær med stammeskader som fortsatt er utviklingsdyktige, så minstekravet til foryngelse i forhold til skogloven er på ingen måte truet, og heller ikke muligheten for god volumproduksjon. Det er likevel slik at man antagelig må velge å ta med seg noen trær med stammeskader inn i framtidsbestandene og med de virkesfeil og kvalitetsreduksjon dette medfører. Det er også slik at man ser ut til å få en dreining av treslagssammensetningen mot en større andel gran enn det som er utgangspunktet. I noen bestand vil trolig dette være skjøtselsmessig riktig ut fra vekstvilkårene, mens i andre bestand er furua det best egnede treslaget. I disse tilfellene vil treslagsfordelingen mellom gran og furu ikke være optimal, pga at man mister noen av "valgfriheten" blant trærne med best kvalitet. Hvor mye disse konsekvensene betyr i kroner og øre for skogbruket, er det vanskelig å anslå, men at beitetrykket 25

man har hatt i Stange siden takstbestandenes foryngelse ble etablert er på grensen til å ha vesentlig betydning, er sannsynlig. I beste fall kan rekruttene ta over en del av produksjonen, noe som vil føre til en noe lengre omløpstid. Dette krever også at beitetrykket er såpass lavt at en stor del av rekruttene får vokse uskadet opp. 4.4. Møkktelling Antall møkkhauger pr dekar er nokså likt blant delområdene i kommunen, men noe lavere i Stange almenning i forhold til de andre. Dette indikerer at elgen har vært noenlunde jevnt fordelt over hele geografien sist vinter. Det er noen feilkilder man bør være klar over når det gjelder telling av møkkhauger. Oppdagbarheten til møkkhaugene synker etter hvert som undervegetasjonen vokser utover våren, og da mest synkende på de mest produktive områdene. Det er omtrent like mange møkkhauger pr dekar i privatområdet vest for E6 som i Romedal almenning. Ut fra dette skulle man tror at beiteskadenivået burde være omtrent likt i de to områdene, men resultatene viser at det er langt med beiteuttak for furu i privatområdet vest for E6 enn i Romedal almenning. Noe av forklaringen kan være at det i gjennomsnitt er færre furuer pr dekar i privatområdet vest for E6 enn for Romedal almenning. Videre kan det tenkes at noe av forklaringen også ligger utenfor de takserte bestandene ved at det totalt sett er et større tilbud av furu til elgmat i Romedal almenning enn i privatområdet vest for E6, og at det derfor totalt sett blir mindre uttak av den totale tilgjengelige kvistmassen. Ettersom hjortestammen i Stange er estimert til minst 40 dyr vinterstid og ca 600 elger, kunne man forvente at dette forholdet også viste seg i antall møkkhauger pr dekar. Antall møkkhauger fra hjort imidlertid bare ca 1 % av antall møkkhauger fra elg. Dette kan forklares ut i fra at hjorten er et mindre dyr som muligens etterlater seg færre møkkhauger i løpet av et døgn og at møkkhaugene er mindre i størrelse, og derfor blir vanskeligere å se i felt enn elgens. Inntrykket er dessuten slik at hjorten oppholder seg mer konsentrert og mer flokkvis vinterstid enn elgen gjør. Resultatene blir på den måten mer sårbare for om man treffer områdene hjorten oppholder seg i eller ikke med takstbestandene. 4.5. Videre oppfølging Beitetaksten som nå er utført er forholdsvis omfattende og danner et godt utgangspunkt for videre overvåkning av beitenivået i kommunen. Man kan trolig skaffe seg et godt nok estimat for beitenivået ved å undersøke færre bestand for å følge opp denne taksten og se utviklingstrender over tid. Det er antagelig tilstrekkelig å taksere ca 30 takstbestand for noen oppfølgingstakster. Det kan være aktuelt å konsentrere takseringen til de mest lavereliggende områdene der man tradisjonelt vet at det er mest elg vinterstid, og at beitetrykket også er høyest. Man får da antagelig et noe høyere beiteuttak enn det som er representativt for hele kommunen, men kan bruke dette som maksimalnivåer. Beitetakster er også forholdsvis kostbart ettersom det krever nokså mye manuelt arbeid ute i felt ved registrering, slik at man må vurdere kostnadene opp mot den nytten man får ut av taksten. Ut fra dette kan man tenke seg en noe mindre omfattende takst ved de neste 1-2 rulleringene av bestandsplanen, for deretter å ta en mer omfattende taksering igjen om ca 10 år. Beitetaksten er ett styringsverktøy i forvaltningen av hjortevilt og må ses i sammenheng med andre data som Sett-Elg, viltpåkjørsler i trafikken og andre parametere. 26

5. Konklusjon Ut fra resultatene i beitetaksten og diskusjonen av disse trekkes det noen veiledende konklusjoner: Taksten er omfattende med god geografisk dekning av kommunens skogareal, som gir et godt bilde av beitenivået i kommunen som helhet. Representativiteten ser ut til å være tilfredsstillende, selv om Stange almenning skiller seg noe ut på noen faktorer. Sammenligningene mellom ulike faktorer og beitenivå gir ingen signaler om at resultatene er vesentlig påvirket av tretetthet, treslagsfordeling, bonitet eller høyde over havet for de utvalgte takstbestandene. Sammenligningene viser likevel en tendens til noe høyere beitenivå for furu ved høyere bonitet og lavere høyde over havet, men dette har trolig også sammenheng med den geografiske plasseringen. Det har vært en nedgang i samlet beitenivå i Stange kommune de siste årene. Beitetrykket i privatområdet vest for E6 er eneste delområde som viser et noe høyt beiteuttak for furu siste vinter. Det er meget god foryngelse og god tretetthet i forhold til gjennomsnittsbonitet i alle deler av kommunen. De akkumulerte verdiene for skader på skogproduksjon viser at man er på grensen til å ha for få trær uten stammeskader til framtidig kvalitetsmessig skogproduksjon, og at man må dreie produksjonen mer over på gran i forhold til utgangspunktet. Det stilles et lite Obs! ved fjorårets milde vinter med lite snø over det meste av kommunen, og at dette kan ha hatt påvirkning på det totale resultatet. Resultatene fra beitetrykksundersøkelsen må ses i sammenheng med andre styringsverktøy i forvaltningen. Undersøkelsen bør følges opp med senere overvåkningstakster for å følge utviklingen i beitetrykket over tid. Det har tradisjonelt vært lite fokus på gran som beiteplanter i beitetaksering, men det anbefales at gran også følges i senere takster, ettersom det er et treslag som er meget viktig for skogproduksjonen. 27

6. Referanseliste Gangsei, L. E., Libjå, L. E., og Nylend, A. E. 2009. Elgbeitetaksering i Vorma-Storsjøen Elgregion 2009. Faun rapport 041-2009. Grindstad, J. P. 2014. Beitetaksering for elg. Sluttrapport. Glommen Skog SA. Haug, F., Haget, D., Hekne, A. M. og Hegg, B. R. 2014. Elgbeite på gran. Taksering i Stange og Våler kommuner 2013. Fylkesmannen i Hedmark, Landbruksavdelingen. Rapport 2/14. Helland, S. og Daltorp, J. 2004. Vurdering av en elgbestand og dens sommerbeite i Stange og Romedal almenning. Prosjektoppgave i 3-årig utmarksforvaltning, Høgskolen i Hedmark avdeling for skog- og utmarksfag, Evenstad. Solbraa, K. 2008a. Elg i Atndal og naboområder forvaltning av leg og skog. Oppdragsrapport nr. 4, Høgskolen i Hedmark. Solbraa, K. 2008b. Elgbeitetaksering veiledning og forslag til standard, 5. utgave. Skogbrukets kursinstitutt. Stange kommune. 2012. Saksframlegg. Akrivsaknr. 12/4486-1. Stenbrenden, M. 2012. Aldersregistrering og bestandsvurdering av elg i Stange etter jakta 2011. Faun rapport 010-2012. 28

7. Vedlegg 7.1. Vedlegg 1 Takstinstruks 29

7.2. Vedlegg 2 Feltskjema 30