RICK RIORDAN Gudene fra Olympos Den forsvunne helten Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Heroes of Olympus The Lost Hero Copyright 2010 by Rick Riordan All rights reserved. Published by Disney Hyperion Books, 114 Fifth Avenue, New York, New York 10011-5690. www.hyperionbooksforchildren.com Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Første versjon 2013 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsillustrasjon og design John Rocco Elektronisk tilrettelegging: Type-it, Trondheim ISBN: 978-82-516-5754-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Haley og Patrick, som alltid var de første som fikk høre historiene. Uten dem ville Halvblodsleiren aldri ha eksistert.
I JASON ALLEREDE FØR HAN FIKK ELEKTROSJOKK, hadde Jason en grusom dag. Han våknet i baksetet på en skolebuss uten å vite hvor han var, og holdt en ukjent jente i hånden. Det var egentlig ikke det verste. Jenta var veldig søt, men han forsto ikke hvem hun var eller hva han gjorde der. Han satte seg opp og gned seg i øynene og prøvde å tenke. Noen titalls barn satt henslengt i setene foran ham og hørte på ipoder, snakket eller sov. Alle så ut til å være på hans alder femten? Seksten? OK, det var skummelt. Han visste ikke hvor gammel han var. Bussen skramlet av sted langs en humpete vei. Utenfor vinduene suste ørkenen forbi under en blå himmel. Jason var rimelig sikker på at han ikke bodde i ørkenen. Han prøvde å tenke seg tilbake til det siste han husket
Jenta ga hånden hans et trykk. «Jason, er det noe i veien?» Hun hadde på seg falmede jeans, fjellstøvler og en snowboardjakke. Det sjokoladebrune håret var klippet hakkete og ujevnt, med tynne fletter på sidene. Hun brukte ikke sminke, som om hun ikke ønsket å tiltrekke seg oppmerksomhet, men det nyttet ikke. Hun var utrolig pen. Og så virket det som om øynene hennes skiftet farge, som i et kaleidoskop fra brunt til blått til grønt. Jason slapp hånden hennes. «Eh, jeg» Foran i bussen var det en som ropte: «Ålreit, bøllefrø, hør etter!» Fyren var opplagt en trener. Baseballkapsen var trukket langt ned over håret, sånn at man bare kunne se de små, stikkende øynene hans. Han hadde et pistrete fippskjegg og et surt ansikt, som om han nettopp hadde spist noe muggent. De brune armene og brystkassen svulmet under en knalloransje poloskjorte. Treningsbuksene av nylon og Nike-joggeskoene var kritthvite. En fløyte hang rundt halsen på ham, og han hadde en megafon festet i beltet. Han ville ha sett ganske skummel ut hvis han ikke hadde vært bare omtrent halvannen meter høy. Da han sto i midtgangen, var det en av elevene som ropte: «Reis deg opp, trener Hedge!» «Jeg hørte det!» Treneren så seg rundt i bussen etter synderen. Så landet blikket hans på Jason, og han så
enda surere ut. Det gikk kaldt nedover ryggen på Jason. Han var sikker på at treneren visste at han ikke hørte hjemme der. Han ville rope Jason fram og kreve å få vite hva han gjorde på bussen og Jason ville ikke vite hva han skulle si. Men trener Hedge så bort og kremtet. «Vi er framme om fem minutter! Hold dere sammen med partnerne deres. Ikke mist oppgavearket. Og hvis noen av dere små bøllefrø skaper problemer på denne turen, skal jeg personlig sende dere tilbake til skolen på den ubehagelige måten.» Han plukket opp et balltre og lot som om han dæljet til en ball. Jason så på jenta ved siden av seg. «Kan han snakke til oss på den måten?» Hun trakk på skuldrene. «Det gjør han alltid. Dette er Villmarksskolen. Hvor barna er dyrene.» Hun sa det som om det var en stående vits dem imellom. «Dette må være feil,» sa Jason. «Det er ikke meningen at jeg skal være her.» Gutten foran ham snudde seg og lo. «Nei, ikke sant, Jason. Vi er uskyldige alle sammen! Jeg har ikke stukket av fra seks forskjellige skoler. Og Piper har ikke stjålet noen BMW.» Jenta rødmet. «Jeg stjal ikke den bilen, Leo!» «Å, det glemte jeg, Piper. Hva var unnskyldningen din?
Overtalte du forhandleren til å låne den til deg?» Han hevet øyenbrynene mot Jason som om han ville si: Hun er ikke sann! Leo så ut som en latino-alv, med krøllete, svart hår, spisse ører, et muntert babyansikt og et skøyeraktig smil som straks fortalte at denne fyren ikke var til å stole på når det gjaldt fyrstikker eller skarpe gjenstander. De lange, smidige fingrene hans var i kontinuerlig aktivitet de trommet mot setet, skjøv håret bak ørene eller fiklet med knappene på militærjakken. Enten var gutten hyperaktiv av natur, eller så var han høy på så mye sukker og koffein at det kunne ha gitt en vannbøffel hjerteinfarkt. «Uansett,» sa Leo, «så håper jeg du har oppgavearket ditt, for jeg lagde blåserør av mitt for flere dager siden. Hvorfor ser du på meg på den måten? Har noen tegnet i ansiktet mitt igjen?» «Jeg kjenner deg ikke,» sa Jason. Leo sendte ham et krokodilleglis. «Så klart ikke. Jeg er ikke bestekompisen din. Jeg er bare en ond kloning av ham.» «Leo Valdez!» brølte trener Hedge fra foran i bussen. «Noen problemer baki der?» Leo blunket til Jason. «Følg med nå.» Han snudde seg igjen. «Unnskyld, trener! Jeg hørte ikke hva du sa. Kan du bruke megafonen, er du snill?» Trener Hedge gryntet, som om han var fornøyd med å
få et påskudd. Han løsnet megafonen fra beltet og fortsatte å gi instrukser, men stemmen hans lød som om han var Darth Vader i Star Wars. Ungene knakk sammen av latter. Treneren prøvde på nytt, men denne gangen gjallet det fra megafonen: «Kua sier mø!» Barna hylte, og treneren slengte fra seg megafonen. «Valdez!» Piper kvalte en latter. «Herregud, Leo. Hvordan fikk du til det?» Leo dro ut en liten stjerneskrutrekker fra ermet. «Jeg er genial.» «Dere, helt alvorlig,» sa Jason bønnfallende. «Hva gjør jeg her? Hvor skal vi?» Piper rynket brynene. «Jason, tuller du?» «Nei! Jeg aner virkelig ikke» «Å jo da, han tuller,» sa Leo. «Han prøver å ta igjen for at jeg hadde barberskum på geleen hans, ikke sant?» Jason stirret uforstående på ham. «Nei, jeg tror han mener alvor.» Piper prøvde å ta hånden hans igjen, men han dro den til seg. «Beklager,» sa han. «Jeg jeg kan ikke» «Nå holder det!» brølte trener Hedge. «Siste rad har nettopp meldt seg frivillig til å vaske opp etter lunsj!» De andre barna jublet. «Veldig overraskende,» mumlet Leo. Men Piper holdt blikket festet på Jason, som om hun
ikke riktig visste om hun burde være såret eller bekymret. «Har du slått deg i hodet eller noe? Vet du virkelig ikke hvem vi er?» Jason trakk hjelpeløst på skuldrene. «Det er verre enn det. Jeg vet ikke hvem jeg selv er.» Bussen slapp dem av foran en diger, rød murbygning som så ut som et museum, midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var nettopp det det var: Et ingenmannslandmuseum, tenkte Jason. En kald vind blåste gjennom ørkenen. Jason hadde ikke tenkt noe særlig på hva han hadde på seg, men det var ikke på langt nær varmt nok: jeans og joggesko, en lilla T-skjorte og en tynn, svart vindjakke. «OK, et lynkurs for folk med hukommelsestap,» sa Leo i en hjelpsom tone som fikk Jason til å tro at dette ikke kom til å bli det minste hjelpsomt. «Vi går på Villmarksskolen» Leo laget anførselstegn i luften med fingrene. «Og det betyr at vi er slemme unger. Familien din, eller en dommer, eller hvem det nå var, fant ut at du var til for mye bry, derfor sendte de deg til dette fantastiske fengselet beklager, kostskolen i Armpit, Nevada, hvor man lærer nyttige ferdigheter som å løpe halvannen mil om dagen mellom kaktuser og å flette luer av tusenfryd! Og som en spesiell bonus får vi dra på lærerike ekskursjoner med trener Hedge, som holder ro og orden med et balltre. Begynner det å gå et lys opp for