Forord Jahn-Arne Olsen 3

Ulvetider? Et debatthefte om jobbsikkerhet i mediene Utgitt til NJs landsmøte 2003

Innhold Forord Jahn-Arne Olsen 3 Utrygge jobber: Tøffere tider Ann-Magrit Austenå 4 Nå frykter journalistene for jobbene sine Bjørg Aase Sørensen 8 Vil satse på de skrivende John Kvadsheim intervjuet 11 Sluttpakke eller rettssak? Hilde Charlotte Solheim intervjuet 14 For mange journaliststudenter? Olav Njaastad 15 Hund og katt labb i labb Kathrine Aspaas 17 Midlertidig ansatt: Akersgatas løse hunder Fra Aftenposten og Dagbladet 19 Et grenseløst vikarliv Fra NRK Dagsnytt 20 Mediebedriftenes unge leiesoldater Fra et OJ-prosjekt 21 Lederen blir nøkkelpersonen Kjersti Løken Stavrum 22 Gi løshundene et bein Elin Floberghagen 24 Klubbenes erfaringer: P4-slaktet Svein Tore Tynning-Bergestuen 25 Hver tiende NRK-jobb forsvant Eva Stabell 27 Du må ikke sove Reidun Kjelling Nybø 30 Motstand og skadebegrensning Håkon Letvik 33 Bratt læringskurve Knut Hareide 36 Nedbygging med nedbemanning Håvard Svensvik 38 Lovverket: Oppsigelsesvernet ved nedbemanning Bent Endresen 41 Løshundenes rettigheter Knut Skaslien 44 Oppsigelser og individuelle motstøt Theo Jordahl 47 Side 1

Forord Hold deg våken! Nedbemanning og omfattende bruk av midlertidige stillinger. Dette er temaet for de 19 artiklene og intervjuene du finner i dette heftet. Vi har kalt det «Ulvetider?» Det oppleves nemlig slik. Over halvparten av journalister frykter for jobben sin mot bare fire prosent for ti år siden. Ikke så rart, kanskje? I løpet av de siste årene har det vært gjennomført mange nedbemanninger som har vakt oppmerksomhet og sterk uro: Store kutt i NRK. Halvering av P4-staben. Stadige nedbemanningsrunder i Aftenposten. Sammenslåingen av Nordlands Framtid og Nordlandsposten. Samt forestående nedbemanninger i Dagbladet og Stavanger Aftenblad. Ekstra sterk blir uroen og forbitrelsen når begrunnelsen for nedbemanningen ikke er røde tall i bedriftens regnskap, men å øke allerede gode driftsmarginer, som i P4. Eller som i Stavanger Aftenblad, der eierne tar ut stort utbytte samtidig som årsregnskapet viser røde tall og de ansatte har fått beskjed om at hundre stillinger skal bort. Også blant den økende skaren av midlertidig ansatte, ikke minst i Akersgata, er frustrasjonen stor. Mellom ti og femten prosent av NJ-medlemmene i Oslo tilbringer arbeidsdagen som løshund. Mangel på jobbsikkerhet og mangelen på oppmerksomhet både fra arbeidsgiver og fagforening gjør hverdagen tøff for mange. Det står også et spørsmålstegn bak «Ulvetider». Årsaken er at antallet journaliststillinger ikke har sunket så dramatisk som oppmerksomheten omkring fenomenet nedbemanning skulle tilsi. Antallet NJ-medlemmer som betaler kontingent via fast trekk og som dermed er fast ansatt, kan være en indikator. Den viser at antallet har sunket fra 5558 i toppmåneden november 2001 til 5357 i mars 2003. Det er en reduksjon på 201 i løpet av ett og et halvt år. I samme periode har antallet medlemmer som betaler selv, sunket fra 2107 til 2002, altså med vel hundre. Gitt at organisasjonsprosent er noenlunde konstant, er det altså forsvunnet rundt 310 journalister i løpet av denne tiden. Det er alvorlig nok for dem det gjelder. Men er det nok til å rope «Ulv! Ulv!»? Kanskje er det som flere av bidragsyterne er inne på; at nedbemanning også rammer de som blir igjen i redaksjonene, hardt. At det gjenværende flertallet må slite med engstelse og mismot. Det er en personlig opplevelse, men ingen privatsak. Flere av klubblederne som har skrevet i dette heftet, legger da også vekt på nødvendigheten av et omfattende omsorgsarbeid i kjølvannet av nedbemanningsvedtak. Og dessuten: Redsel er neppe det beste utgangspunktet når man skal skape gode og helst enda bedre medieprodukter. Finnes det alternativer til oppsigelser? Ja, helt klart. Sluttpakker er blitt en vanligere løsning. For noen representerer sluttpakken en mulighet. For andre er det et valg uten alternativer. Men er det mulig å komme enda lengre? Hva med å dele arbeidet? Eller endelig ta den utdannelsen eller langferien man har drømt om? Også dette finner du tanker om i dette heftet. Du må ikke sove, skriver Reidun Kjelling Nybø i Avisa Nordland. Hun vet hva hun snakker om. Hun var klubbleder i Nordlands Framtid under sammenslåingen med Nordlandsposten. Det er et meget godt råd. Vi gir ut dette heftet i håp om at det hjelper deg med å holde deg våken. Oslo 15. april 2003 Jahn-Arne Olsen, påtroppende generalsekretær «Det er forsvunnet rundt 310 journaliststillinger i løpet av ett og et halvt år. Det er alvorlig nok for dem det gjelder. Men er det nok til å rope «Ulv! Ulv!» Kanskje det like alvorlig at det gjenværende flertallet må slite med engstelse og mismot?» 3

Utrygge jobber Tøffere tider Av Ann-Magrit Austenå Ung men allerede erfaren. Godt utdannet men ikke akademisk. Spisskompetent men også mangefunksjonell. Fokusert men fleksibel. Nyskapende men uten opphavsrett. Tilgjengelig men ikke fast ansatt. Kravene som møter dem som i dag vil bli journalister, er mange og motstridende. De møter en mediebransje som de siste årene er blitt mer kommersiell og mer kynisk. En bransje som ser på potensielle unge medarbeidere mer som konkurrerende leverandører av arbeidskraft og redaksjonelt innhold, enn som individuelle investeringsobjekter for kvalitet og langsiktig redaksjonell utvikling. Røde lys burde blinke og varselklokkene kime i norske redaktørmøter og styrerom. Noe må gjøres for å bedre arbeidsmiljøet og kompetanseutviklingen i redaksjonene. Sammen må journalister, redaktører og styrerepresentanter ta opp kampen mot eiernes kortsynte fokusering på utbytte. Gjør vi ikke det, aksepterer vi at mediebransjen går med ryggen først inn i framtida. Foto:Therese Borge, Oslo. En fersk amerikansk undersøkelse viser at redaksjoner som satser på journalistisk kvalitet, høster gode økonomiske resultater. I prosjektet «Exellence in Journalism» ble 318 amerikanske aviser undersøkt. Resultatene ble lagt fram på landsmøtet til American Society of Newspaper Editors (ASNE) 9. april i år. Her slås det fast at de mest lønnsomme avisene er de som satser penger på journalistikken og har et opplag på inntil 100 000 eksemplarer. For større aviser er sammenhengene mer komplekse. Men undersøkelsen avdekker en klar sammenheng mellom resultater og om redaksjonen ledes inn i gode eller dårlige sirkler. Det avgjørende for resultatet er hvor godt journalistene arbeider. Og journalisters motivasjon, kreativitet og innsatsvilje er i stor grad et spørsmål om ledelse. Avgjørende faktorer er: i hvilken grad ledelsen respekterer journalistenes kompetanse og arbeid opplevelse av jobbsikkerhet om journalistene selv kan påvirke egen arbeidssituasjon hvilke muligheter journalistene har til egenutvikling. Mange jobbsøkende journalister møtes i dag av stikk motsatte holdninger fra eiere og ledere: Produktivitetsjag, utdanningsparadoks, aldersangst og produksjonsutsetting. Dette er holdninger som ikke bare gir færre arbeidsplasser og høyere terskel for ansettelse i mediebedriftene, men som også vanskeliggjør realiseringen av journalisten, lederen og eierens felles interesse: Bedre produkter, tryggere arbeidsplasser og positiv resultatutvikling. Hvorfor skjer dette? Mye skyldes at norske medieeiere har dreid fra en underliggende målsetting om meningspåvirkning til en uttalt forutsetning om inntjening. Denne utviklingen er drevet fram av to faktorer som dels forsterker hverandre: For det første ved overgangen fra lokalt- eller partieierskap til konserneierskap og børsnotering. Den nye «generasjonen» eiere har ikke investert i mediebransjen på grunn av publisistiske målsettinger. Målet er ganske enkelt å tjene penger på kort eller noe lengre sikt. Enten i form av årlig utbytte eller gjennom verdistigningen på aksjene og aller helst begge deler. «Redaksjoner som satser på journalistisk kvalitet, høster gode økonomiske resultater.» 4

Utrygge jobber Dette utviklingstrekket er forsterket av den teknologiske utviklingen. De siste tyve årene har den teknologiske utviklingen gitt flere investeringsbølger i mediebransjen: Den første kom med utbyggingen av lokale kabel-tvnettverk på 80-tallet. Da skulle flere tradisjonelle avishus bli flermediale gjennom kabeleierskap og etablering av lokal-tv. Det gikk nokså dårlig for de fleste. Omtrent samtidig kom bølgen som ble drevet av forventningene om betydelige rasjonaliseringer og resultatforbedringer som følge av overgangen skrivemaskiner og fotosats til heldigital avisproduksjon. Den tredje og kraftigste bølgen kom med Internettet, og framveksten av ett helt nytt og svært kostnadseffektivt medium for interaktiv distribusjon av informasjon. Investeringene var skyhøye, før boblen sprakk og det selvfølgelige viste seg: Bedriftene som fra før kunne medieinnhold på papir eller eteren, var de som også kunne det best på internett. Bobleøkonomi Nettet har revolusjonert mediebransjen. Men for investorene som plasserte millioner av kroner i drømmen om en digital verden med eventyrlige avkastninger, har tiåret vært en gedigen nedtur. IT-boblen sprakk våren 2000 og akselererte to utviklingstendenser som nå preger mediebedriftene og deres eiere: For det første presset for å utnytte samme redaksjonelle innhold gjennom flest mulig kanaler. På denne måten knyttes ulike grupper mediebrukere til samme redaksjon gjennom krysshenvisninger og vekselbruk mellom papir, nett, radio og tv. Dette gir mediehuset flere annonsører og nye former for annonsering og reklame. I tillegg til geografisk samkjøring, kan annonsørene tilbys eksponering gjennom ulike kanaler i samme mediebedrift. For journalistene er konsekvensen at det kreves at stoffet skal leveres til bruk i flere kanaler, at de skal overdra opphavsrettighetene billigst mulig til utgiver og å skaffe seg kompetanse som gjør dem i stand til å kunne levere både videoopptak, lydkutt til radio, korte nett-tekster og velskrevne saker til papirutgave. Avisbedriftene som står bak Kanal 4, bygget mye av sin søknad på denne konvergensoptimismen og troen på merbruk av allerede ansatte journalister. For det andre ga forventningene til nettøkonomien rekordøkning i reklamesalget på siste halvdel av 90-tallet. Veksten var på drøyt 26 prosent i perioden 1996-2000, med en «all time high» økning på 12 prosent i 2000. Det er en utvikling som ifølge Robert G. Picard, en anerkjent amerikansk professor i medieøkonomi har skjemt bort «For å klare seg i møtet med arbeidsgiverkynismen har de unge jobbsøkende journalistene utviklet sin egen overlevelseskynisme.» norske og nordiske medieeiere: De forventer bedre driftsmarginer og høyere avkastning enn i de fleste andre bransjer. Forventning om fortsatt høy inntjening, målt mot rekordåret 2000, forsterker eiernes krav til minimumsforvaltning og mest mulig kostnadseffektiv produksjon. Styrene i mediebedriftene er gjennomgående positive til å bevilge penger til investeringer i teknisk utstyr eller til såkalte strategiske investeringer i nye produkter eller nye markeder. Det vil si investeringer i utenlandske markeder eller etablering av nye teknologiske plattformer her hjemme for publisering av eksisterende innhold i nye kanaler. Eller det kan være nye såkalte redaksjonelle produkter, som gratisaviser, som etableres utelukkende for å forsvare markedsinteresser i eksisterende eller potensielle reklamemarkeder. Det er mye tyngre å få styrebevilget penger til langsiktig kompetanseutvikling og nyansettelser i eksisterende redaksjoner. Produktivitetsjag Når eierne og styrene i mediebedriftene krever mer kostnadseffektiv produksjon, er det lønnskostnader det dreier seg om. Ikke overraskende er lønn den største faste kostnaden i bedrifter som liker å kalle seg kunnskapsbedrifter. Dermed blir det om å gjøre å redusere antallet faste ansatte. I perioder med inntektsfall inntreffer det Schibsteddirektør Hans Erik Matre på et nordisk journalistseminar i Ulsteinvik i 2001, karakteriserte som sykliske «kompetansemassakre». For å unngå slike nedbygginger av redaksjonene i takt med markedssvingningene og samtidig imøtekomme eiernes krav til inntjening, tok Matre til orde for den utviklingen som seinere bare har forsterket seg: Reduksjon av fast ansatte til et minimum og økt bruk av frilansere, midlertidige og andre løsere tilknytningsformer mellom journalister og redaksjon. Utviklingen av egne nettredaksjoner skjedde i mange mediebedrifter ved etablering av utskilte, heleide nettselskaper. Journalister ble hentet inn til midlertidige eller prosjekt-ansettelser. Dermed var det enklere å nedbemanne og legge ned virksomhet så snart boblen brast. Dette elendige forholdet til lov- og avtaleverk har gitt 5

Utrygge jobber helt absurde utslag. Da TV2 kjøpte Nettavisen og skulle reetablere en ny og sterkt nedbemannet virksomhet i både TV2Nettavisen og TV2Interaktiv, ble det avdekket en rekke ulovlige midlertidige kontrakter begge steder. Kontrakter eierne så for seg bare skulle opphøre av seg selv og journalistene forsvinne stille ut. Med hjelp fra NJ ble det forhandlet fram nye ansettelseskontrakter eller sluttpakkeløsninger. Et annet utslag er etableringen av «11 måneders-postulatet», altså at vikarer ikke kan være i samme mediebedrift i ett år sammenhengende. Begrunnelsen for denne herjingen med vikarene var, fra Akersgata-ledelsens side, å komme klar av Journalistavtalen. I paragraf 2.2 står det at vikarer som har arbeidet i samme bedrift i ett år sammenhengende skal «under ellers like vilkår ha fortrinnsrett ved nyansettelse i redaksjonell stilling». Tillitsvalgte som har forsøkt å få vikarer fast ansatt ved bruk av denne paragrafen, vet hvor mye den var verdt som sikkerhet for fast ansettelse. Dermed blir det helt grotesk når den utelukkende brukes vrangt for å forverre vikarers situasjon i perioder hvor det omtrent ikke finnes nyansettelser i bransjen. Utdanningsparadoks Journalistenes utdanningsnivå har steget mer enn i befolkningen generelt. I normalbefolkningen har 38 prosent universitets- eller høgskoleutdanning. I mediebefolkningen har 73 prosent utdanning på dette nivået. Blant de yngste journalistene har 66 prosent utdanning fra journalisthøgskole. De fleste redaktørene understreker betydningen av høyere utdanning (fra NR-NJ-undersøkelsen Kunnskapsløftet 1999). Samtidig blir det både fra journalister og redaktører understreket at det er de personlige egenskaper som avgjør både egnethet for yrket og ansettelse i bedriften. Selv blant journaliststudentene er det bare 14 prosent som mener det er svært viktig for journalister å ha høyere utdanning. (Forskningsprosjektet StudData 2001) I annonser for journaliststillinger etterlyses i liten grad formell kompetanse og utdanning. I mange redaksjoner opplever nyansatte journalister at de i liten grad får godskrevet sin formelle kompetanse og utdanning ved lønnsfastsettelse. 90 prosent av journalistene ønsker etter- og videreutdanning, mens svært få av mediebedriftene har noen form for kompetansekartlegging eller plan for kursing og videreutdanning av medarbeiderne. Også svenske medieledere viser samme dobbelthet. I det publisistiske programmet de vedtok i februar i år, understreker de bedriftenes ansvar for å bidra til å utvikle og reformere journalistutdanningen i Sverige og for å drive kompetanseutvikling av egne ansatte. Samtidig viser en undersøkelse som svenske Journalisten gjennomførte i januar, at videreutdanning og kursing er noe av det første som kuttes når inntektene faller. Da styres kompetanseutviklingen effektivt gjennom nedbemanning. Frilanserne møter imidlertid klare krav om ytterligere kompetanseøkning og spesialisering. Alternativet som forespeiles dagens frilansere er enten allround frilansing for små lokalaviser som attåtnæring eller et liv som spesialisert, profesjonell frilanser innen fag- og ukepressen. Der kreves spesialkunnskaper innen områder som teknologi, forskning, motor, ernæring eller legemidler. Både i Sverige og Danmark er markedet for allround frilanserne sprengt. Journalistforbundene anbefaler nyutdannede journalister som ikke får jobb, å finne noe annet å gjøre enn å underby hverandre i kampen om oppdragene. Aldersangst Journalistikk er ikke et yrke å bli gammel i. Det som i 1992 så ut til å bli en forgubbing av yrket, viser seg i 2002 allerede å være historie. Bare 6 prosent av journalistene er over 55 år og bare 1,6 prosent er over 60 år. Av Norges samlede arbeidsstyrke er 15 prosent over 55 år, ifølge SSBs tall for 2002. I nedbemanningsrundene som har gått gjennom norske redaksjoner, har én generasjon effektivt blitt «hjulpet» ut av yrket. Gjennomgående er det de over 55 år som har tatt første bølge når sluttpakketilbudene er blitt kastet etter folk. Medieledere over hele verden har blikket stivt festet på aldersgruppen 18-34 år. De er annonsørenes primærgruppe og norske direktørers våte drøm om mer enn flyktige forhold. Også i mange norske mediebedrifter har de unges medievaner blitt alle tings mål. Noe som har skapt problemstillingen: Hvordan få journalister til å lage avisstoff, radioprogrammer eller nye tv-konsepter som unge brukere «Dersom over halvparten av redaktørene faktisk mener at bemanningen i redaksjonene nå er for lav, bør noen av dem ha mot nok til å bruke sin ytringsfrihet til å si det så høyt at eierne hører det.» 6

Utrygge jobber vil ha? Samtidig som det skal bemannes ned og ikke opp i redaksjonene. Svaret er todelt: Gyldne tilbud om førtidspensjonering til dem over 55 år og innhanking av unge journalister i vikariater, programengasjementer, vakter og løsere tilknytningsformer. På arbeidsgiversiden omtales disse ofte som frihetssøkende arbeidskraftstilbydere, med et ønske om løsere forhold til arbeidslivet. I arbeidsmiljøundersøkelsen avdekkes et helt annet bilde: For å klare seg i møtet med arbeidsgiverkynismen har de unge jobbsøkende journalistene utviklet sin egen overlevelseskynisme. Deres tilgjengelighet og fleksibilitet er ikke utslag av opplevd frihet, men er tvert imot sett som investering i en mulig, framtidig fast jobb. De bygger nettverk seg imellom og tipser hverandre om hvor det er jobbmuligheter for vakter og vikariater, når de i tråd med arbeidsgivernes 11 måneders-postulat må ut «på lufting» i andre bedrifter. I en rekke redaksjoner var de heller ikke innlemmet i redaksjonsklubbens arbeid, før streiken i fjor sommer. Selv ser mange av dem ikke på redaksjonsklubb og organisasjon som noe som angår dem. Produksjonsutsetting Den delen av bransjen hvor det er størst gjennomtrekk, dårligst arbeidstidsordninger og minst faste ansettelsesforhold, er i produksjonsselskapene. I Norge og Finland dreier det seg om selskaper som leverer film- og videoproduksjoner til både fjernsyn og til reklame-/informasjonsvirksomhet. I Danmark og Sverige leverer produksjonsselskaper også stoff til aviser og magasiner. Både i Norge og Sverige har myndighetene lagt til rette for framveksten av produksjonsselskapene. I sendeog konsesjonsvilkårene stilles det krav om at både allmennkringkastingsselskapene og kommersielt fjernsyn skal sette ut en viss andel av sin programproduksjon til uavhengige produksjonsselskaper. Dette var ment som et virkemiddel til å stimulere et mangfold av små, lokale produksjonsselskaper med røtter i religiøse grupper, språkminoriteter, kultur- og organisasjonsliv. Omtrent som med lokalradiokonsesjonene for 20 år siden. Slik er det ikke blitt. I Norge er det de kommersielle produksjonsselskapene eiet av de store medieeierne som Schibsted som overlever. I disse selskapene ansettes journalistene kun for enkeltproduksjoner. Deretter er de ledige eller frilansere til neste produksjonsansettelse. Flere av tv-produksjonsselskapene opererer med rene leilendingskontrakter, hvor journalistene også fraskriver seg all opphavsrett, samt underskriver på taushetsplikt om alt som har med produksjonen og selskapet å gjøre. Noe som gjør det svært vanskelig å forfølge saker hvor de mener at deres ideer eller produkt blir misbrukt. Hva nå? Produktivitetsjaget har vært så effektivt i norske redaksjoner at drøyt halvparten (55 prosent) av redaktørene mener bemanningen i redaksjonene nå er for lav. Samtidig har krisefokuseringen blant eiere og ledere gitt seks av ti journalister frykt for å miste jobben. Det arbeidsrelaterte sykefraværet blant journalister er doblet fra 1992 til 2002. (Arbeidsmiljøundersøkelsen 2002) Dette er ikke noe godt utgangspunkt for produktutvikling og resultatforbedring i norske medier. Dyktige ledere ser det. Norsk Journalistlag etterlyser redaktører som viser at de mener alvor når de snakker om samfunnsoppdrag, publisistiske idealer og ønske om å utvikle både medarbeidere og det redaksjonelle produktet. Dersom over halvparten av redaktørene faktisk mener at bemanningen i redaksjonene nå er for lav, bør noen av dem ha mot nok til å bruke sin ytringsfrihet til å si det så høyt at eierne hører det. Norsk Journalistlag kan ikke akseptere at ledere i kunnskapsbedrifter velger å møte nye utfordringer gjennom nedbemanning og lovstridig bruk av midlertidig arbeidskraft, i stedet for å investere i langsiktig utvikling av redaksjonelle medarbeidere og ryddige arbeidsforhold. Men vi har også en jobb å gjøre i egne rekker. NJs vedtekter 35 C fastslår at «Medlem i redaksjonsklubben er alle som er ansatt eller som har fast frilanstilknytning til hovedredaksjonen eller en lokalredaksjon». En midlertidig ansatt skal altså være fullverdig medlem av redaksjonsklubben. NJ skal både sentralt og lokalt gå gjennom gjeldene avtaler for å sikre ryddige lønns- og arbeidsvilkår for alle grupper medlemmer inkludert tilkallingsvikarer og andre løsmedarbeidere. To EU-direktiv etablerer et likebehandlingsprinsipp mellom fast ansatte og midlertidig ansatte, mellom heltidsansatte og deltidsansatte. Disse direktivene skulle vært innarbeidet i norsk rett i fjor sommer. Norske myndigheter har valgt å spille ballen over til partene i arbeidslivet, som dermed er forpliktet til å rydde opp i forholdene. Arbeidet med lokale avtaler kan starte umiddelbart. Hovedoppgjøret i 2004 vil være første mulighet til å få inn klargjørende regler i NJs sentrale tariffavtaler. (Ann-Magrit Austenå er nestleder i Norsk Journalistlag.) 7

Utrygge jobber Nå frykter journalister for jobbene sine arbeidsmarkedet vil lett kunne karakteriseres som «strategisk», etter de fleste kriterier er de «employable», dvs. de skulle etter moderne teori på området kjenne seg «kompetansetrygge». For nå er tidens melodi at ingen lenger kan stole på livslang ansettelse, man må i stedet satse nettopp på bærbar og flyttbar kompetanse. Og det har de jo? Er de så trygge på sine jobber? Av Bjørg Aase Sørensen Halvparten av journalistene frykter for jobbene sine, viser den store undersøkelsen Arbeidsmiljø 2002. Det er en markant økning fra 1992, da bare fire prosent var redd for å miste jobben. Journalister er en yrkesgruppe som består av velutdannede fagpersoner. Nesten fire av ti norske arbeidstakere (38 prosent) har høgskoleutdanning og annen høyere utdanning. Blant de vel 3000 journalistene, redaktørene og eierrepresentantene som deltok i Arbeidsmiljø 2002, hadde nesten halvparten høgskoleutdanning og nesten tre av fire hadde universitetsfag eller fullstendig universitetsutdanning. Journalistikk er et fagområde som kan klassifiseres som kunnskapsbasert produksjon, og det er kjennetegnende for denne virksomheten at profesjonsutøverne stadig må holde seg oppdatert for å fungere godt i jobben sin. Journalister fortsetter også å videreutvikle og fornye sin kompetanse. Ifølge Arbeidsmiljø 2002 er det også en bråte journalister som tar kurs og som sier at de har hatt muligheter til å videreutdanne seg i det siste. Deres adferd i Foto:Therese Borge, Oslo. For lenge siden 1979 Da vi gjennomførte den første arbeidsmiljøkartleggingen i 1979 lærte vi et av journalistenes fyndord: «Journalistikk kan lede til hva det skal være, bare du har vett til å hoppe av i tide». Samtidig hadde få lyst til å hoppe av. På tross av at de sa at det var «et hundeliv», var det også ifølge standens egenforståelse «det eneste verd å leve». På tross av besværlighetene sa ni av ti at de ikke kunne tenke seg noe gildere enn å være journalist. Journalistikk var åpenbart deres arbeid, men også deres identitet. Noen fryktet for jobben fordi det var så mange og så små aviser, og en snakket om «avisdød» særlig blant det som het nummer to-aviser. I 1979 var 65 prosent av journalistene under 35 år, og de planla et langt liv i pressen. På 1990 - tallet I 1992 ble den andre representative arbeidsmiljøkartleggingen gjennomført blant NJ og NRs medlemmer i Norge. Det var vel 800 deltakere i undersøkelsen, og nå var det deltakere fra NRK, radio og fjernsyn, ved siden av dags- og ukepressen og byråer. Avisdøden hadde rammet noen av de utsatte avisene, men mediene ekspanderte. Moderniseringsprosessene var i gang, monopoler var i ferd med å brytes og kommersialiseringen tydeligere. Ytterst få fire prosent svarte den gang ja på spørsmålet om de fryktet å miste jobben. Det var helst blant fotografer og billedbehandlere at denne frykten var utbredt. Men temaet «å miste jobben» var nesten fraværende i 1992-undersøkelsen. Bildet er annerledes i 2002. Ikke uventet for så vidt. I de mellomliggende årene er det blitt offentlig kjent at også mediene er en industri med nye driftsformer, nedbemanning og omorganisering. Mer enn halvparten frykter for jobbene sine, og usikkerheten er stor. Til sammen er det mange begrunnelser for å frykte at jobben ryker. «Nedbemanning er en prosess som har virkning langt utover de som faktisk rammes.» 8

Utrygge jobber Tabell 1: Mulige årsaker til å miste jobben i mediene 1) Ja, pga. oppsigelse 2 prosent Ja, pga. nedlegging 5 prosent Ja, pga. innskrenking 19 prosent Ja, pga. omorganisering 11 prosent Ja, pga. ønske om nye 3 prosent Ja, pga. nye eiere 1 prosent Ja, av andre årsaker 25 prosent I alt 66 prosent 1) Spørsmål 26 i Arbeidsmiljøundersøkelsen 2002 lød: «Mener du at du står i fare for å miste ditt nåværende arbeid pga. nedlegging, innskrenkning eller andre årsaker i løpet av de nærmeste årene? (Flere kryss er mulig)» Spørsmålet går både i bredden og dybden og viser at flertallet var usikre og/eller hadde konkrete grunner til å frykte for jobben. Dette innebærer at man ikke kan legge sammen svarene på de enkelte alternativene. Hvilke erfaringer har de å bygge på? Deltakerne i arbeidsmiljøundersøkelsen ble spurt: «Har det vært nedbemanning på din arbeidsplass?» I hele undersøkelsen var det 38 prosent som sa at det hadde vært nedbemanning i flere omganger, 29 prosent sa at det hadde vært nedbemanning én gang. Det vil si at to av tre faktisk hadde erfaring med nedbemanning i eget arbeidsmiljø. Blant de som fryktet å miste jobben «av andre årsaker», ble dette svaret utdypet slik i én bransje radio/tv: Vikarer som er usikre på å få fornyet kontrakt: - «Er i en midlertidig stilling, på utlån» - «Det er lite nye stillinger, og jeg er ikke fast ansatt» - «Arbeider med et tidsavgrenset prosjekt» - «Frykter ikke å få tilbud om fast stilling, jeg er vikar» - «Usikker angående videre ansettelse» Outsourcing: - «Det er usikkert pga. mulig outsourcing» - «Politisk ønske om mer produksjon satt ut» Et tøft marked for frilansere: - «Presset marked for en frilansfotograf» - «Usikkerhet knyttet til nye programbestillinger» Sammenslåing av funksjoner: - «Usikkerhet omkring et distriktskontor» - «Flytting av stillingen gjør kanskje at jeg lar meg presse til å si opp» - «Sammenslåing av kontorer» Endringer som påvirker mulighetene for å fortsette i jobben: - «Blårussens inntog og krav til lønnsomhet» - «Turnusen gjør det umulig å være småbarnsmor» - «Jeg har mistet jobben pga. nedlegging» - «Skjerpede regler for hva man kan drive på med ved siden av» - «Jeg er den første som ryker ved nedbemanning» Hva bygger de antakelsene om tiltakende utrygge jobber på? Frykten for å miste jobben henger åpenbart sammen med at man ser at dette er noe som rammer andre, konkret og i eget miljø. Derfor er det interessant å se hvor utbredt erfaringene med nedbemanning faktisk er: Tabell 2: Har det vært nedbemanning på din arbeidsplass i løpet av de siste to årene? NJ NR Alle Ja, flere ganger 39 % 32 % 38 % Ja, en gang 28 % 37 % 29 % Nei, det har ikke vært nedbemanning 33 % 32 % 33 % Total 2410 319 61 Når vi så følger opp med å spørre om de som deltok i undersøkelsen selv har vært utsatt for nedbemanning, var det fem prosent som sa at de hadde opplevd dette og én prosent som hadde tatt sluttpakke. Blant NJ-medlemmene er det en svarfordeling som nesten tilsvarer gjennomsnittet, blant NR-medlemmene er det færre som har vært berørt av omstilling i flere omganger, men flere som har erfart dette én gang. Blant de yngste, under 30 år, er det åtte prosent som har vært personlig berørt av nedbemanning, og 3 prosent av dem har tatt i mot sluttpakke. Dette henger sannsynligvis sammen med at arbeidsgiveren har tatt hensyn til blant annet ansiennitet og «sist ankommet, først ut»-regelen. Når vi splitter materialet opp etter svarene fra ulike deler av mediene, finner vi variasjoner: Svarene fra riksavi- «Et flertall av redaktørene 55 prosent synes bemanningen er for lav på den redaksjonelle siden.» 9

Utrygge jobber sene viser for eksempel at her er det nesten halvparten (47 prosent) som sier at de har opplevd flere omganger med nedbemanning, rundt 25 prosent sier dette har skjedd én gang mens de har vært på nåværende arbeidsplass og 27 prosent har ikke vært vitne til nedbemanning. I riksdekkende radio/tv er det bare 16 prosent som arbeider i virksomheter som ikke har nedbemannet. Nedbemanning er en del av erfaringsgrunnlaget når man vurderer hvor stor sannsynligheten er for selv å komme i samme situasjon. Faktisk var det mange som også skrev om nedbemanning og at de selv hadde sluppet unna, som det mest gledelige som hadde hendt dem siste år. Dette tyder på at nedbemanning er en prosess som har virkning langt utover de som faktisk rammes. I en studie, riktignok amerikansk, beskrives effektene av nedbemanning på de som blir igjen. Hos dem er det skapt en tvil, og de blir mer på vakt skulle det komme en neste runde. Uttrykket «lay-off survivor syndrome» er et eget navn på de reaksjonene som kjennetegner de som ble værende i virksomheten, men som ikke sjelden sliter med skyldfølelse, blandet med en lettelse (Noer 1998). Omorganisering Omorganiseringer nevnes av en del som bakgrunn for å frykte for jobben. Det viser seg at rundt 2/3 av mediemedarbeiderne som har deltatt i undersøkelsen sier at jobben deres kjennetegnes av stadige omorganiseringer i stor eller noen grad. Tabell 3: Grad av omorganisering NJ NR Alle* I stor grad 28 % 26 % 28 % I noen grad 38 % 41 % 38 % I liten/ingen grad 34 % 33 % 34 % Total 2420 317 2796 * Tallet for alle inkluderer også MBL-svarene Tabell 4: Hvordan vurderer du bemanningen i virksomheten i forhold til arbeidsmengden? Bemanningen på For høy Passe For lav produksjonssiden er 14 % 50 % 33 % administrasjonssiden er 29 % 64 % 8 % redaksjonssiden er 3 % 34 % 64 % markedssiden er 6 % 70 % 24 % Tabellen viser at det er noen forskjeller i vurderingene av bemanningsgraden i de ulike funksjonsområdene. Få mener at det er for høy bemanning på redaksjonssiden. Splitter vi opp svarene på NJ/NR finner vi at også et flertall av redaktørene 55 prosent synes bemanningen er for lav på den redaksjonelle siden. Dette medvirker naturligvis til at en del av nedbemanningen kan tenkes å bli vurdert som lite rimelige eller forståelige fra journalisters og redaktørers perspektiv. Men oppfatninger om de «store trendene» og informasjon om hvordan utviklingen har forløpt i andre land kan også være et grunnlag for å se med økende usikkerhet på jobbsikkerheten. I undersøkelsen ba vi om en vurdering av den sannsynlige framtidsutviklingen i mediebransjen. Nesten halvparten 45 prosent mente at vi bare så vidt har sett begynnelsen på de omfattende strukturendringene som må komme, og mer 43 prosent så for seg at en vil få stadig større konsentrasjon på eiersiden. 1990-tallet og inn i det nye årtusen venter bransjefolk flere forandringer. Dette er kanskje også bakgrunnen for at man tilskriver fagorganisasjonen en fortsatt viktig rolle. (Bjørg Aase Sørensen er forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet.) Det er interessant å se på medarbeidernes vurderinger av bemanningssituasjonen i de ulike delene av virksomheten: 10

Utrygge jobber Vil satse på de skrivende John Kvadsheim. Foto:Therese Borge, Oslo. Må øke leserinntektene Konserndirektøren retter også en pekefinger mot vulgarisering av mediedebatten. Han forstår at journalistene er engstelig for jobben, men mener samtidig at omstillingene innenfor mediene ikke har vært så dramatiske som i andre bransjer. Og at journalistene har vært relativt skjermet i forhold til andre grupper. For et konsern innenfor mediebransjen er det en selvsagt ting at produktene, for A-pressen først og fremst avisene, er de bærende elementene i virksomheten. Og at den viktigste utfordringen består i å lage bedre produkter. Det er ingen som tror at dette er mulig uten å satse på skrivende journalister, sier Kvadsheim. Han slår samtidig fast at leserne blir en stadig viktigere inntektskilde for avisene. Midten av 90-tallet var preget av en sterk, annonsebasert inntektsvekst. De siste årene har vært preget av stagnasjon og til dels tilbakegang. Selv om jeg er nøktern optimist, har jeg ingen tro på noen ny annonsefinansiert gullalder. På den andre siden har løssalgs- og abonnementsinntektenes andel økt, og en framtidig inntekstvekst vil sannsynligvis måtte hentes her. Det krever i så fall en betydelig produktutvikling. Dersom leserne skal være villig til å betale mer, må de også oppleve at det er verdt å betale noe ekstra. Dette er selvsagt ikke mulig uten redaksjonell utvikling. Av Jahn-Arne Olsen Vår viktigste utfordring er å lage bedre avisprodukter. Det betyr at vi må satse på de skrivende journalister, sier konserndirektør John Kvadsheim i A-pressen. Samtidig advarer han mot for store forhåpninger om vekst i det redaksjonelle arbeidsmarkedet. Jeg tror mer på stabilitet enn vekst. Andelen skrivende vil likevel kunne øke, først og fremst gjennom å omdefinere oppgaver i redaksjonen. Og kanskje noe i form av overføringer fra andre fagområder i bedriften. I den grad det blir noen vekst, tror jeg mest på de nye mediene, som nettpublisering. Nettvirksomheten er skalert kraftig ned, her kan det komme ny vekst i framtida. Men det blir ingen bonanza, sier John Kvadsheim, som nå overtar ansvaret for alle de rundt 50 avisene i A-pressen. Skrivende og selgende John Kvadsheim velger sine ord med omhu. Når han snakker om å skjerme og eventuelt øke andelen journalister, bruker han konsekvent begrepet skrivende journalister. Tilsvarende omsorg har han for selgere som er i direkte kontakt med markedet. Alt annet betrakter han som støttefunksjoner. Trykk, distribusjon, It og regnskap er eksempler på støttefunksjoner vi ønsker å samordne og rasjonalisere «Trykk, distribusjon, It og regnskap er eksempler på støttefunksjoner vi ønsker å samordne og rasjonalisere mest mulig. Forhåpentligvis kan vi bruke noe av den frigjorte kapasiteten til å styrke de redaksjonelle miljøene.» 11

Utrygge jobber mest mulig. Forhåpentligvis kan vi bruke noe av den frigjorte kapasiteten til å styrke de redaksjonelle miljøene, men det er fortsatt mulig å øke vår skrivende kapasitet ved å gå kritisk gjennom de ressursene vi bruker på redaksjonell ledelse og kontroll. Det betyr ikke at ansvar og kontroll vil forsvinne, men i sterkere grad bli skjøvet lengre ned i organisasjonen, sier han. Samtidig ser han for seg at redaktøren må være mer synlige og prege selve produktet. Altså være klarere på hva de vil med avisen, også overfor avisens mellomledere og journalister. Publisistisk plikt På mange steder er avishuset en stor og viktig arbeidsplass. Forsvinner trykkeriet eller enkelte merkantile oppgaver, fører det ofte til negative reaksjoner i lokalsamfunnet. Men det tynger ikke A-pressedirektøren. Tvert i mot: Her er vi helt klare. Vi har først og fremst en publisistisk plikt å lage en best mulig avis for lokalsamfunnet. Vi har ingen illusjon om at det er mulig å opprettholde alle tjenester i alle avishus uten at dette vil gå på bekostning av de redaksjonelle miljøene og kvaliteten på produktene. Derfor vil vi fortsette arbeidet med å se kritisk på hvordan vi organiserer støttefunksjonene. Sentraliseringen av trykkerivirksomheten på Østlandet viser at denne prosessen også har en kvalitetsside. Nå kan vi tilby større fargemuligheter og bedre trykk enn da hver avis satt med eget trykkeri. Tilfellet Bodø A-pressen har fått mye pepper etter sammenslåingen av Nordlands Framtid og Nordlandsposten i Bodø. Dermed forsvant det også noen titalls journaliststillinger. Så er det kanskje desto større grunn til å ta Kvadsheims programmatiske uttalelser med en klype salt? Bodø har fått en god og livskraftig avis som kan se framover. Sammenslåingen handlet ikke bare om Bodø, men også om å etablere en felles annonsesamkjøring som kan sikre et mangfoldig mediemarked i Nord-Norge. Når det gjelder de publisistiske aspektene, blant annet konsekvensene av å gå fra to aviser til én, stiller jeg når som helst og hvor som helst til debatt. Også på dette området var sammenslåingen vellykket. Bodø satt med to aviser, ja, men realiteten var jo at ingen av dem hadde ressurser til å fornye seg selv, sier konserndirektøren. Ikke bare smuldret annonsemarkedet bort, også opplaget var på vei ned og dermed opplagsinntektene. Faren for å bli skrudd ned redaksjonelt var overhengende. Og før eller senere måtte en av avisene ha gitt opp. Hadde det vært bedre? I stedet for å si at Bodø tapte to aviser, mener jeg at byen vant én god. Og dersom man skal skape «Søk lokalpressen. Utdanningen er jo noe Oslo-orientert eller orientert mot de store avisene. Det er svært annerledes å jobbe i en lokalavis enn de store løssalgsavisene.» et godt produkt, er det en forutsetning at man har en redaksjon som tror på framtiden. Kvadsheim avviser at A-pressen nå vil legge Bodømodellen til grunn i Østfold og Telemark, der flere A-presse- og Orkla-aviser ligger i hard konkurranse. Det foreligger ingen planer om å slå sammen noen konkurrerende Orkla- og A-presseaviser i disse to fylkene. Jeg kan selvsagt ikke gi noen garantier for framtiden, men vi har ingen strategi i retning «én avis på hvert sted». Glem nå ikke at Bodø-saken var spesiell, den handlet i stor grad om at landsdelens aviser ikke hadde en tilfredsstillende andel av det nasjonale annonsemarkedet. Det er ikke tilfellet for avisene på Østlandet, sier han. Mediehus og flere formater Etablering av mediehus er den nye moteretningen i flere konserner, også i A-pressen. Dels handler det om å samordne flere avishus, dels om å samle ulike medier under samme paraply. Betyr det at journalistene i framtiden må belage seg på å levere stoff til både papiraviser, nettaviser, radio og TV? Til nå har etableringen av mediehus i stor grad handlet om å styrke markedsposisjonen, øke profesjonaliteten samt finne rasjonelle løsninger for ulike støttefunksjoner. Her er det ennå mye å hente. I dag er det vanlig at journalistene leverer både til papir- og nettutgaven, og jeg ser heller ikke bort fra at journalistene i framtida også vil levere stoff i flere formater. Åsne Seierstad er jo eksempel på en journalist som leverer til ulike medier. Men hvor omfattende dette kan eller bør bli, er et åpent spørsmål. A- pressen har satt ned et utvalg som skal komme med forslag til hvordan vi skal styrke kvaliteten på våre medieprodukter. De skal legge fram sin innstilling senere i år, og før det skjer, vil jeg ikke trekke noen klare konklusjoner, sier avissjefen i A-pressen. Løshunder Han anser ikke bruken av midlertidige ansatte som et stort problem i A-pressen. Vi har jo en svært, svært høy andel av lønnsbudsjettet bundet opp i faste stillinger, og vi har ingen strategi for 12

Utrygge jobber å øke antallet midlertidige ansatte. På den andre siden mener jeg at enhver redaktør i A-pressen bør ha et budsjett for bruk av frilansere og vikarer. Dette er en god måte å hente ut talenter fra lokalområdet, og en mulighet for å få dekning på ellers dekningssvake områder. Og til de mange som nå kommer på arbeidsmarkedet etter utdanning her hjemme eller i utlandet, har han følgende råd: Søk lokalpressen. Utdanningen er jo noe Oslo-orientert eller orientert mot de store avisene. Det er svært annerledes å jobbe i en lokalavis enn de store løssalgsavisene. Moms og produksjonsstøtte Ifølge Kvadsheim vil innføring av moms på aviser og fjerning av produksjonsstøtte være skadelig og kunne føre til en merkbar sanering innenfor norsk presse. På den andre siden tror han at skadevirkningene vil være begrenset. Bare to prosent av A-pressens omsetning kommer i form av produksjonsstøtte. Det er alvorlig nok for de avisene som mister produksjonsstøtten om disse pengene forsvinner, men det truer ikke konsernet. De publisistiske aspektene er langt alvorligere. For vårt vedkommende er det er først og fremst Bergensavisen og Rogalands Avis som blir truet. Samtidig vil aviser som Vårt Land, Nationen og Klassekampen neppe kunne eksistere uten disse pengene. Jeg har liten tro på at politikerne ønsker vedtak med så alvorlige konsekvenser, sier han. Innføring av moms vil ramme alle likt. Det er i og for seg ikke konkurransedrivende. Men dette kan presse lesernes prisfølsomhet, slik at det ikke vil være mulig å øke leserinntektene. Når annonseinntektene samtidig stagnerer, kan det bli vanskeligere å få frigjort midler til den nødvendige produktutviklingen, sier han. «Det er forstemmende når journalister av alle ikke evner å se at nettopp eierne har tatt formidable økonomiske belastninger i nedgangstidene. Mange har sett at verdien av aksjene er halvert og vel så det.» skapes bare gjennom god og fornuftig drift, med riktig bemanning ut fra de arbeidsoppgaver som skal løses. Avisene er ikke i noen særstilling når det gjelder dette, og gir ikke grunnlag for noen «politiske implikasjoner», sier Kvadsheim. Han mener at betegnelsen «grådige eiere» som beskrivelse av det norske medielandskap, er helt skivebom: I journalistkretser snakkes det av og til om at eierne må være med på en felles «dugnadsinnsats». Jeg ser at nestleder i NJ, Ann-Magrit Austenå, i et innlegg i Dagens Næringsliv mener at eierne «ikke bare er bortskjemte, men grådige. Mens medieeierne melker stadig mer i utbytte, øker belastningen på medarbeiderne og sykefraværet i bransjen». Det er forstemmende når journalister av alle ikke evner å se at nettopp eierne har tatt formidable økonomiske belastninger i nedgangstidene. Mange har sett at verdien av aksjene er halvert og vel så det. Så jeg synes nok man burde vege sine ord noe bedre enn det ledende tillitsvalgte i organisasjonen gjør. Ikke minst når man samtidig ønsker langsiktige eiere. Grådige eiere? Momsfritaket og produksjonsstøtten gir avisene bedre rammebetingelser enn andre næringer, men ordningene er også omstridte. Når bransjen nå tar ut tildels stort utbytte samtidig som de nedbemanner, er det vel nærmest som å helle bensin på bålet? Det finnes ikke noe grunnlag for påstanden om at aviseierne tar ut stort utbytte. Når dette så kobles mot momsfritak og produksjonsstøtte, blir uttalelsene enda mer forstemmende. Momsfritak og produksjonsstøtte er en del av de økonomiske rammebetingelser for næringen. Innenfor disse rammene drives normal næringsvirksomhet etter vanlige lønnsomhetskriterier. Stabilt og godt eierskap samt tilgang på nødvendig kapital - sikres bare gjennom at man over tid sikrer fornuftig lønnsomhet. Lønnsomhet 13

Utrygge jobber Sluttpakke eller rettssak? Hilde Charlotte Solheim. Da tilbudet om tre måneders lønn mot at hun gikk på dagen ble lagt på bordet, sa hun blankt nei. Det viste seg å være et smart trekk. Av Ellenor Mathisen Jeg var innstilt på ta saken min til Arbeidsretten hvis jeg ikke fikk en avtale jeg kunne leve med. Tross alt hadde jeg en fast jobb i Dagsavisen da jeg ble tilbudt jobb i Nettavisen. Og så blir jeg sagt opp etter 18 måneder i min nye jobb! Med tilbud om lønn i tre måneder. Mot at jeg gikk på dagen! Aldri i livet om jeg ville godta en så dårlig avtale. Kritiserte NJ Hilde Charlotte Solheim trodde nesten ikke det var sant den dagen hun fikk beskjed om at hun hadde trukket det korteste strået da Nettavisen måtte nedbemanne i januar i år. Det var en merkelig situasjon å befinne seg i. Jeg satt jo selv i styret i Oslo Journalistlag og hadde vært med på å kritisere NJ fordi de ikke var tøffere mot arbeidsgivere som sier opp ansatte. I Nettavisen var jeg valgt inn i bedriftsstyret og skulle ivareta de ansattes rettigheter. Plutselig satt jeg på den andre siden av bordet og hadde drøftingsmøte om min egen oppsigelsessak, forteller hun. To alternativer Selv var hun aldri i tvil når det gjaldt sin egen sak. Fikk hun ikke en sluttpakke hun kunne godta, ble det rettssak. Nettavisen hadde tross alt hentet henne fra en fast jobb i Dagsavisen. Dessuten mente hun at de kunne tilby henne en annen jobb i bedriften siden hun blant annet hadde deskerfaring. Hilde tok kontakt med NJ, som brukte to jurister på å gå gjennom alle aspekter ved oppsigelsene i Nettavisen. «Å gå til et forhandlingsmøte som kunne ende med en rettssak, var ikke en enkel avgjørelse å ta.» Foto:Therese Borge, Oslo. 14

Utrygge jobber NJ mente at Nettavisen kunne ha gjort en formell feil i utvelgelsen av hvem som måtte sies opp, og at de heller ikke hadde gjort nok for å finne ut om det fantes andre jobber hun kunne utføre. NJ krevde derfor et forhandlingsmøte med Nettavisen. Ubehagelig Det var en ganske forferdelig situasjon å komme opp i. Jeg trivdes godt i Nettavisen, og hadde et godt forhold til både kolleger og arbeidsgiver. Å gå til et forhandlingsmøte som kunne ende med en rettssak, var ikke en enkel avgjørelse å ta. Men jeg kunne ikke godta tilbudet om tre måneders lønn for så å stå på bar bakke. Heldigvis opptrådte arbeidsgiver profesjonelt, og innså vel etter hvert at de hadde en dårlig sak. Dessuten tar det både tid og krefter for begge parter å vente på at saken kommer opp for retten. NJ ville i tillegg kreve at jeg skulle stå i stilling til saken kom opp, men ved første forhandlingsmøte ble vi heldigvis enige. Behandles dårlig For Hilde Charlotte Solheim fikk saken en utgang som hun nå er fornøyd med. Sluttpakken ble en helt annen enn den hun første ble tilbudt, men avtalen med Nettavisen er at hun ikke skal offentliggjøre den. Det kan hun leve med. Jeg er glad for at både klubbene og NJ nå tar skikkelig tak i nedbemanningsproblematikken. Det viktigste er å fange opp disse sakene raskt, slik at konfliktene mellom ansatte og arbeidsgiver ikke får utvikle seg til en situasjon hvor journalistene begynner å føle seg som kun et nødvendig onde. Mange arbeidsgivere behandler sine ansatte dårlig i dag, og med stigende arbeidsledighet er mange redd for å si nei til dårlige tilbud. I redsel for å bli sett på som vanskelig, tar de til takke med det de får. Min gamle arbeidsgiver beklaget at vi kom i denne situasjonen, og har sagt de ikke har noen grunn til å være med misfornøyd med verken meg som person eller jobben jeg har gjort. Det er viktig for meg, og jeg er en erfaring rikere! For mange journaliststudenter? Det siste året er det nesten ikke opprettet nye redaksjonelle stillinger i norske medier. Stillinger som blir ledige fordi en kollega går for aldersgrensen blir ikke besatt og resultatet er et fullstendig inntørket arbeidsmarked for journalister. Av Olav Njaastad Årsaken er omstillinger og nedbemanninger. Samtidig leverer journalistutdanningene sine kull med nyutdannede som nå frykter de utdanner seg til arbeidsledighet. Et sentralt spørsmål er om det utdannes for mange journalister. Stabilt i Norge I skoleåret 2001 2002 var det 471 journaliststudenter ved de seks høgskolene i Norge (Kristiansand, Stavanger, Oslo, Volda, Bodø og Kautokeino) viser tall fra Statens Lånekasse for utdanning. Alle disse journalistutdanningene har praksisavtaler med norske mediebedrifter, stort sett på vilkår som er tariffestet i Journalistavtalene. Ytterligere 221 studenter tar utdanning i journalistikk og mediekunnskap via Fjernundervisning, Friundervisningen eller ved andre private skoler i Norge. Handelshøyskolen BI har den ferskeste utdanningen. BI startet opp høsten 2002 i Oslo med 38 studenter. Studenter får 60 vekttall i økonomi- og næringslivsjournalistikk og blir diplomøkonomer ved fullført studium. Høsten 2003 økes antallet til 40. Antallet som studerer journalistikk i høgskolesystemet i Norge har holdt seg forholdsvis stabilt de siste årene. Samlet sett har altså lånekassen registrert 692 studenter innen journalistikk og medier. De fleste utdanningene er to-årige, noe som fører halvparten, ca 350, ut på arbeidsmarkedet hver høst. Journalistutdanningene har en formidabel søkermasse. Statistikken fra "samordna opptak" viste i fjor høst at høgskolene hadde 190 studieplasser i journalistikk som skulle fylles. Til disse var det 4.158 søkere. Antallet søkere til 15

Utrygge jobber studieplassene i journalistikk vokste med mer enn 10 % fra 2001 til 2002. 22 søkere konkurrerte altså om hver studieplass. Dette gjorde opptakskravene skyhøye. I Norge er studiet i journalistikk det vanskeligste å komme inn på. Samtidig er studiet åpent og tilgjengelig i utlandet. Fordi det har vært få studieplasser i Norge er studiefinansieringen tilrettelagt slik at en spesiell stipendieordning har gjort det attraktivt å satse på nettopp utenlandsstudier i journalistikk. Dette kan forklare at antallet journaliststudenter i utlandet har økt så kraftig så raskt. Sterk økning i utlandsstudenter Tall fra Statens lånekasse viser at mens det i 1996-1997 var 453 personer som startet på en 3-årig journalist/mediefagutdanning i utlandet, er tallet steget til 1.091 for 2001-2002. Lånekassen skiller ikke mellom journalistikk og andre medievitenskaplige fag i statistikken sin, men det er grunn til å tro at den kraftige økningen særlig er studenter som ønsker jobb som journalister. Bare i Australia er det 567 norske mediestudenter. Storbritannia kommer på andreplass med 369, 14 befinner seg på New Zealand, 61 er i USA mens 9 studerer mediefag i Canada. 3 har valgt Afrika, og resten fordeler seg i Europa. Hvor mange nye journalister er det rom for? NJs medlemsstatistikk forteller til en viss grad om behovet for nye journalister. Kunnskapen om hvordan arbeidsmarkedet for journalister var før nedbemanning og omstillinger startet er antakelig det nærmeste vi kommer en antydning om hvordan et normalt arbeidsmarked vil se ut når situasjonen stabiliserer seg. Forutsetningen er altså at arbeidsmarkedet fungerer «som normalt». Det vil si at behovet for arbeidskraft er stabilt og at jobbene til journalister som går av med pensjon, besettes. Vi skreller vekk alt som har med nye journaliststillinger og etablering av nye redaksjoner å gjøre. Da får vi et konservativt anslag. NJs statistikk forteller at turn over i yrket i en normalsituasjon ligger på rundt 10 prosent. For å få et tall det er mulig å forholde seg til må vi trekke ut studentmedlemmer, arbeidsledige, frilansere og pensjonister av dette regnestykket. En «turnover» på 10 prosent av NJs medlemasse tilsier dermed at det vil være behov for rundt 650 nye journalister årlig når arbeidsmarkedet fungerer som normalt. Behovet dekket Antallet nyansatte med utdanning har vært stigende i norske medier, selv om det fortsatt er sterke tradisjoner for å rekruttere journalister med alle typer bakgrunn. Sist NJ undersøkte dette i 1999, hadde om lag halvparten av alle nyansatte journalistutdanning. Dersom disse forutsetningene holder kan vi slå fast at behovet for journalister med journalistutdanning er dekket opp med de utdanningene som allerede er etablert i Norge. Det er likevel ingen grunn til å bygge ned institusjoner og miljøer vi allerede har i Norge. Disse bør få utvikles videre og kan vokse naturlig når det er grunnlag for det. Når arbeidsmarkedet normaliserer seg ser det ikke ut til at høgskolenes journalistlinjer kommer til å utdanne journalister til arbeidsledighet. Presset på utdanningene og markedet for kostbare utenlandsstudier kommer i første rekke av at mange unge ønsker å bli journalister. Når arbeidsledigheten stiger blant journalister synker også søkningen til yrket. Det er likevel all grunn til å advare unge mennesker mot å ta på seg lån og andre forpliktelser for å studere journalistikk i utlandet. Uansett om utdanningsmarkedet eller arbeidsmarkedet endrer seg havner utenlandsstudentene bakerst i jobbkøen. Årsaken til dette er at de fleste utenlandsstudenter ikke har en praksisordning som bringer dem i kontakt med framtidige arbeidsgivere. Ta videreutdanning Også de fleste journaliststudentene fra norske høyskoler med praksisordning blir for tiden gående inn og ut av midlertidige ansettelser uten tilbud om fast jobb. På grunn av omstillinger og nedbemanning har det normale rekrutteringssystemet i mediebedriftene brutt sammen. Det er uklart hva slags ansettelsespolitikk mediebedriftene vil følge etter dette, og hva som blir «normalsituasjonen». NJ råder derfor journaliststudenter som har mulighet til det, å videreutdanne seg framfor å kaste seg ut i et allerede trengt arbeidsmarked. Alternativene nå ser ut til å være; videre studier, midlertidige ansettelser, arbeidsledighet eller et beinhardt frilansmarked. Først når bedriftene er gjennom sine nedbemanningsprosjekter får vi kunnskap om hvordan det nye arbeidsmarkedet for journalister kommer til å fungere. (Olav Njaastad er leder i Norsk Journalistlag.) 16

Utrygge jobber Hund og katt labb i labb ke fra hverandre. Og det har seg heldigvis sånn at jeg har bevis. Av Kathrine Aspaas Ledere som ikke forstår at inspirerte ansatte er suksessfaktor nr. 1, har ikke stort i vår tid å gjøre. Tillitsvalgte som først og fremst ser på ledelsen som fienden, har det heller ikke. Det er moro å diskutere fagforeningsarbeid med skikkelig rike mennesker. De liker oss ikke. Naturlig nok, vil mange si. Vi krever jo alt mulig. Høyere lønn, lengre ferier og faglig påfyll. På toppen av det hele foretrekker vi trygge arbeidsplasser. Rikingen tar seg til lommeboken med et forpint uttrykk i øynene. Nei, den liker oss ikke. Da kan jeg fortelle at det ikke er nødvendig å være redd. For er det noe moderne rikinger trenger, så er det trygge og faglig inspirerte folk som kan gjøre dem enda rikere og strålende mektige i konkurrentenes øyne. På dette tidspunktet har vi som regel kommet til det uunngåelige og mistenksomme «kan du bevise det?», som nesten alltid dukker opp i diskusjoner der folk står et styk- Foto:Therese Borge, Oslo. Svakt lederskap Ved universitetene Berkeley, Stanford og Princeton har tre fulltidsarbeidende forskere jobbet i halvannet år. De har analysert 4000 private selskaper, foretatt 15000 web-søk, og intervjuet bedriftsledere verden rundt. I førersetet satt forsker og forfatter Jason Jennings, som til slutt fant fellesnevneren hos de 80 mest produktive bedriftene: De gjør alt for å slippe oppsigelser også i dårlige tider. Jennings konkluderer med at ledere som kvitter seg med ansatte i nedgangstider, ofte står for et uinspirert og dårlig lederskap. I sin nye bok «Less is More: How Great Companies Use Productivity as a Competitive Tool», kritiserer han tendensen til nesten automatisk å ty til nedbemanning når kulden setter inn. Slike bedrifter får etterhvert en kultur bygget på uro og redsel. De ansatte mister fokus, og laget svekkes. Selskaper som nedbemanner for å løse problemer på kort sikt, mister verdifulle ansatte og kunnskap til mer stabile konkurrenter. Bare ledere som har ansatt folk uten virkelig å trenge dem, må ty til oppsigelser, sa Jennings til avisen Dagens Næringsliv i januar i år. Det kan selvsagt være slik at Jennings og hans folk tar feil. At de har trukket forhastede konklusjoner. Dette høres jo mest av alt ut som korrumperte tanker fra oss bakstrevere i fagbevegelsen. Hvordan kan noen forby oppsigelser? Naivt og umulig, vil de ledere si som har følt seg tvunget til å nedbemanne. Mulig det, men mannen kan likevel være inne på noe. Jennings eide sin første radiostasjon da han var 22 år. Deretter startet han konsulentselskapet Jennings- McGlothlin & Co., som utviklet seg til et av verdens største konsulentselskaper for mediebransjen. Han fremheves som en av USAs 25 beste foredragsholdere av Nationwide Speakers Bureau, og holder nær hundre foredrag i året. Poenget er at Jennings er på arbeidsgiverens side. På kapitalens side. Han er opptatt av resultater, og beviser «Mennesker yter mest når de vet at sjefen ikke kaster dem på dør så fort det butter imot. Trygge ansatte setter fete, glade fotspor i bedriftens pengebinge. 17

Utrygge jobber ganske enkelt at mennesker er mest produktive når de blir behandlet skikkelig. De yter mest når de vet at sjefen ikke kaster dem på dør så fort det butter imot. Trygge ansatte setter fete, glade fotspor i bedriftens pengebinge. Si jeg er flink! Det er så vi hører finansgutta flire. Hensyn til de ansatte? Dimensjoner utover resultat før skatt? Ubegripelige verdier som ikke passer inn i regnearkene. Nei, da analyserer vi heller selskapets resultater hver tredje måned, og har egentlig bare ett mål for øye: Å omsette verdipapirer flest mulig akkurat nå! Mange bedriftsledere gir meglere og analytikere en overdreven status som økonomiske dommere, og oppfører seg som om de ikke selv kjenner bedriftens tilstand best. De skuler mot kortsiktige kursbevegelser, og kappes om aksjemarkedets gunst. «Vi må ha noe å gi markedet.» Den setningen har vært en gjenganger i styrerom og ledergrupper det siste tiåret. Ikke bare fordi ledelsen sitter med opsjoner som betinger et visst kursnivå for avkastning, men fordi aksjekursen er et enkelt og lettfattelig mål på suksess noen ville kalle det primitivt. Kjøttbeinet som kastes til ulvene er nesten alltid ordet nedbemanning, for aksjekursen stiger automatisk når dette ordet treffer markedet. Kvartalskapitalisme kaller Jennings dette fenomenet. Oppmerksomheten rettes mot neste kvartalsresultat, og i altfor liten grad mot eiernes langsiktige interesser. Som vi har sett, kan ledelsen være villig til å gjøre hva som helst, inkludert å lyve, jukse og stjele, for å tilfredsstille dem som følger selskapene på børsen, sier han til Dagens Næringsliv, og peker på de siste to årenes amerikanske finansskandaler. Finnes det da ingen situasjoner der oppsigelser kan forsvares? Jo, når en ny sjef kommer inn for å rydde. I slike tilfeller skal den nye ledelsen få én sjanse til å få ting på rett kjøl. Gjentatte nedbemanningsrunder er så skadelig for bedriften at de færreste kan ta seg råd til det. Jennings' oppdagelser har lite med misforstått snillhet å gjøre. Det handler ikke om sutrete og krevende ansatte som ikke tåler en trøkk. Det handler om at moderne ledelse er forvaltning av mennesker. Det dreier seg om hva lagånd, trygghet og takhøyde kaster av seg i form av friske og motiverte ansatte. «Ledere som kvitter seg med ansatte i nedgangstider, står ofte for et uinspirert og dårlig lederskap.» syvende og sist er det snakk om å stå sammen overfor en antatt sterkere makt. Moderne ledere må forstå og respektere fagforeningsarbeid. På samme måte må moderne tillitsvalgte forstå og respektere lederskap. (Kathrine Aspaas er kommentator i Aftenposten.) Samarbeid og motstand Fagforeningsarbeid anno 2003 er så mye mer enn lønnskamp. Det er faglig utvikling, det er samfunnsdebatt og det er politikk. I hver enkelt bedrift dreier det seg om å ta vare på hvert enkelt medlem så godt det lar seg gjøre. Til 18