6. NASJONALE KONFERANSE OM SELVMORDSFOREBYGGING TRONDHEIM 7. 8. MAI 2009 fra forskning til klinikk ABSTRACT- BOK Arrangert av RESSURSSENTER OM VOLD, TRAUMATISK STRESS OG SELVMORDSFOREBYGGING, REGION MIDT og NASJONALT SENTER FOR SELVMORDSFORSKNING OG -FOREBYGGING, UIO UNIVERSITETSSYKEHUSET I TRONDHEIM Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging UNIVERSITETET I OSLO
TORSDAG 15.00-16.00 Bente Espeland & Ingeborg Rossow Symposium: Regionale forskjeller og etnisitet T3A-1 Regional statistikk over selvmord 1996-2006. Forskjeller i forekomst? Gjertsen Finn 1 Nesje Ingrid 2, Espeland Bente 3, Haddeland Ann-Lill 4, Reinholdt Nils Petter 5, Stokkvik Else Helen 6 1 Nasjonalt folkehelseinstitutt, Divisjon for psykisk helse. 2 Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Nord 3 Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Midt, 4 Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Sør 5 Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Øst, 6 Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Vest. Bakgrunn: Det er observert regionale forskjeller i dødelighet av selvmord i Norge og andre land. Slike observasjoner bygger på nasjonal mortalitetsstatistikk og ble allerede beskrevet og analysert av den norske teologen Eilert Sundt og av den franske sosiologen Émile Durkheim på 1800-tallet. Nyere mortalitetsstatistikk viser fortsatt slike forskjeller. For Norge er det begrenset med informasjon som beskriver forekomst av selvmord på regionalt nivå. Formålet med denne undersøkelsen er å presentere regional selvmordsstatistikk for perioden 1996-2006. Spørsmålene er a) om det er forskjeller mellom regioner, etter kjønn, aldersgrupper og metoder? b) om det har skjedd endringer og c) om observerte forskjeller og endringer kan tolkes som reelle forskjeller? Materiale og metode :Undersøkelsen baseres på informasjon fra det nasjonale dødsårsaksregisteret, som er kilden for offisiell selvmordsstatistikk. Prosjektgruppen har kun fått tilgang til aggregerte tabelldata, og det var således ikke nødvendig å innhente dispensasjon fra taushetspliktregler, konsesjon til å behandle sensitive personopplysninger og godkjenning fra forskningsetisk komité. Materialet omfatter personer som var bosatt i Norge på dødstidspunktet. Som regionale inndelinger brukes fylker og helseregioner. For å få store nok tall til sammenligninger på regionalt nivå har vi slått sammen flere år, eventuelt behandlets 11- årsperioden samlet. Foreløpige resultater: Dødeligheten i selvmord er omtrent dobbelt så høy i fylker med høyest forekomst sammenlignet med fylker med lavest forekomst (9-16 per 100 000). Det er relativt små forskjeller mellom helseregionene (11-13 per 100 000). Hengning er den vanligste metoden i alle regionene, etterfulgt av forgiftning og skytevåpen. Diskusjon: Pålitelig kunnskap om forskjeller og endringer i forekomst i selvmord er viktig i det forebyggende arbeid nasjonalt og regionalt, viktig for å anslå potensialet for forebygging, prioritering og hvor innsats bør rettes. T3A-2 Suicide among indigenous Sami in Arctic Norway, 1970-1998 Anne Silviken. Center for Sami Health Research, University of Tromsø Suicide mortality was examined in a cohort of 19, 801 persons categorized as Sami in Arctic Norway between 1970-1998, stratified by age, gender, cultural context, and traditional Sami core management. The results indicated that there was a significant moderate increased risk for suicide among indigenous Sami (SMR=1.27, 95 %, CI: 1.02-1.56) compared to the reference population. In the study period, 89 suicides occurred (70 men and 19 women) with increased suicide mortality both for indigenous Sami males (SMR=1.27; 95% CI: 0.99-1.61) and females (SMR=1.27; 95% CI: 0.77-1.99). The results showed a significant increased suicide mortality among Sami aged 15-24 for both males (SMR=1.82; 95% CI: 1.13-2.78) and females 1
(SMR=3.17; 95% CI: 1.17-6.91). Significant increased suicide mortality was found for indigenous Sami males residing in Sami core area (SMR= 1.54; 95% CI: 1.04-2.20) and for indigenous Sami males not belonging to semi-nomadic reindeer herding (SMR=1.30; 95% CI: 1.00-1.65). Moreover, Sami belonging to semi-nomadic reindeer herding household did not have significant increased suicide mortality. In conclusion, the finding of a significant increased risk of suicide among Sami, is consistent with the general findings among other indigenous groups. However, compared to several others indigenous groups the suicide rates found among Sami is moderate and may be explained by better living conditions and subsequently lower prevalence of general risk factors. Furthermore, several common features concerning indigenous suicide have been identified among the Sami, such as within group variation, age distribution, gender differences, cluster of suicides and frequent use of violent methods. Silviken, A., Haldorsen, T. and Kvernmo, S. (2006). Suicide among indigenous Sami in Arctic Norway, 1970-1998. European Journal of Epidemiology 21: 707-713 T3B 16.10-17.00 Bente Espeland & Ingeborg Rossow Symposium: Psykologiska olycksfall ett nytt sätt att förstå suicid? Jan Beskow: Center for cognitive Psychotherapy and Education in Gotheburg Can suicides be accidents? Discussion of evidence and practical consequences. Suicides often occur suddenly and unexpectedly. Persons who attempt suicide often have low or no intention to die. Rather they fight against being overwhelmed by their suicidal impulses. These every-day observations may lead to the proposition that it may be fruitful to consider some suicides as accidents. The medical evidence is discussed from four perspectives and the practical conclusions are drawn. Definitions. The accident perspective has up to now been shadowed by stressing the suicidal persons conscious intent to die and her control of the situation. In fact many suicides as well as accidents may better be understood as loss of control. I have formulated two definitions in an effort to pinpoint this similarity. Scanty language of suicidality. The long taboo against speaking about suicide has resulted in a scanty language. Coping with differentiated problems needs a differentiated language. A deeper investigation of the accident perspective is one way to create a more differentiated language based on more knowledge. Accident research and prevention. The impressing theoretical and practical results of systemic accident research ought to inspire researchers in suicide prevention to complete the individual perspective with a system perspective. New understanding of suicidality in CBT-research. In fact a lot of new research ideas and findings point toward an understanding of some suicides as accidents. A clearly conceptualized and understood accident perspective seems to be the next logical step. Jan Beskow, Anna-Maria Nilsson, Margda Waern: Suicidal thoughts, plans and acts can be perceived as cognitive phenomena in their own right, rather than mere symptoms of depression. In-depth examination of cognitive phenomena has proven useful in the investigation of accidents occurring in air traffic and process industries ( Cognitive Reliability and Error Analysis Method, CREAM) and road accidents (Driver Reliability and Error Analysis Method, DREAM). Objectives: The aim of this pilot study was to investigate whether similar methodology could be applied to acute suicidal episodes (Suicidal Cognition Reliability and Error Analysis Method, SCREAM). Method: Literature survey and patient interviews. Results: Researchers in suicide prevention have gradually approached the understanding of suicidal acts as accidents in which suicidal cognitions 2
play a central role. An in-depth examination of suicidal cognitions in the context of four separate suicidal episodes helped the patient to better understand factors eliciting suicidality. Conclusions: It seems theoretically and practically possible to apply methods from accident prevention research in the analysis of suicidal episodes. Some necessary modifications of the method are indicated. Identifying subtle risk factors in suicidal episodes may increase the patient s understanding and coping capacity. F1 FREDAG 13.00-15.30 Henning Herrestad & Stian Biong, Frie foredrag: Kvalitative studier og etterlatte Metaforer som perspektiv i arbeidet med å forebygge selvmordsadferd hos yngre menn med heroinavhengighet. F1-1 Stian Biong: Høyskolen i Buskerud, avdeling for helsefag Bakgrunn: Rusavhengighet og selvmordsadferd representerer store folkehelseproblemer. Fenomenene er hovedsakelig studert med kvantitative design. Åpne dybdeintervjuer kan få fram kunnskap om heroinavhengighet og selvmordsadferd slik fenomenene er opplevd av mennene selv. Ricoeur hevder metaforer er bærerer av meningsoverskudd gjennom å inneholde en språklig spenning som åpner for ny forståelse. Tolkningen av meningen med denne spenningen blir da sentralt å utforske mellom klient og hjelper. Hensikt: Med målet om økt kompetanse til å vurdere mennesker i krise, og deltakelse i forebygging og behandling av selvmordshandlinger, er hensikten med forelesningen å erkjenne subjektive erfaringer som grunnlag for kunnskap og innsikt. Det antas at kunnskap konstrueres i en gitt kontekst, der klient og hjelper begge blir viktige med-aktører. Metode: En fenomenologisk hermeneutisk analyse ble brukt til å tolke meningen med metaforene i fortellingene om heroinavhengighet og selvmordsadferd. Resultat: Analyseprosessen konstruerte en omskiftelig, endret og negativ opplevelse av seg selv ettersom heroinavhengigheten og selvmordsadferden tiltok. Dette forstås som en balanse mellom å oppleve seg selv som aktør eller offer. En tiltagende sosial isolasjon, fanget i en situasjon uten synlige muligheter for å vende tilbake til livet og å fortsatt å befinne seg på en grense mellom liv og død påvirket denne balansen. Konklusjon Metaforer brukes når hverdagsspråket ikke lenger strekker til. Behandlingsteamet bør rette oppmerksomheten mot klientens metaforiske språk, identifisere vekslende metaforisk språk om selvoppfattelsen hos selvmordsnære personer spesielt, samt alltid reagere på metaforisk språk. Dette kan anses som et viktig bidrag til klientens forståelse av og kommunikasjon om relevante levde erfaringer, og dermed deres tilfriskning. Erfaringer knyttet til akuttpsykiatrisk behandling etter selvmordsforsøk eller alvorlige selvmordstanker en kvalitativ studie. Julia Hagen 1, Heidi Hjelmeland 1 & Birthe Loa Knizek 2: F1-2 1 Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU, 2 Psykologisk institutt, NTNU Bakgrunn: Selvmordsforsøk eller -tanker er årsak til at mange innlegges i akuttpsykiatrisk avdeling. Hensiktsmessig behandling er essensielt for å hjelpe pasienten gjennom den suicidale krisen og forebygge selvmordshandlinger. Hensikt: Beskrive et utvalg personers subjektive erfaringer vedrørende akuttpsykiatrisk behandling etter selvmordsforsøk eller alvorlige selvmordstanker. Metode: Intervju av fire personer i alderen 20-45 år rekruttert gjennom psykiatriske poliklinikker. Intervjumaterialet ble analysert ved systematisk tekstkondensering. Resultater: Hovedfunn omhandler deltakernes relasjon til personalet, hvor opplevelse av å bli ivaretatt eller ikke kan favnes av beskrivelsene: 1) Opplevd empatisk engasjement. Miljøpersonalet: Engasjert, tok pasienten på alvor, ga av seg selv, var sensitive overfor 3
pasientens behov, tok initiativ til samtaler, viste forståelse og respekt, var tilgjengelige, trivelige og hjelpsomme. Behandleren: Tok pasienten på alvor, faste samtaleavtaler, samarbeid om behandlingen, adekvat medisinering, ordnet med oppfølging etter utskrivelse. 2) Opplevelse av manglende empatisk engasjement. Miljøpersonalet: Manglende interesse, ikke sensitive overfor deres behov, tok ikke initiativ til samtaler, lite forståelse, lite tid, ikke tilgjengelige og fremsto irritabel. Behandleren: Ikke faste avtaler, få samtaler, opptatt av medisinske aspekter, utspørring fremfor dialog. Konklusjon: Kvaliteten på samhandlingen mellom pasient og personale er sentralt for hvordan behandlingen oppleves. Anerkjennende samhandling (rommer empatisk engasjement) kan bidra til at pasienten bearbeider krisen og gjennomgår viktige endringsprosesser slik at selvmordshandlinger kan forebygges. Hva kan være meningsbærende oppfølging for helsepersonell som har opplevd at en pasient tar sitt eget liv? F1-3 Gry Bruland Vråle: Diakonhjemmet Høgskole og RVTS - ØST. Bakgrunn. Helsepersonell som arbeider innen psykisk helsevern, vil ofte i løpet av sin yrkeskarriere oppleve at en pasient de har vært delaktig i behandlingen av dør i selvmord. Det kan det være en vanskelig erfaring med opplevelser som skyld, angst, skam og utilstrekkelighet. Reaksjoner på slike hendelser er godt beskrevet i litteraturen. Helsepersonell sitt behov for oppfølging etter en slik hendelse, er etter min erfaring ikke tilsvarende godt beskrevet. Jeg har derfor ønsket å undersøke helsepersonell sitt behov for oppfølging etter en slik hendelse. Design og metode. Studien har en beskrivende design. Det anvendes en kvalitativ metode. Problemstilling. Hva kan være meningsbærende oppfølging for helsepersonell som har opplevd at en pasient tar sitt eget liv? Utvalg og analyse. Studien omfatter litteratur søk, intervju med inntil seks deltakere som har opplevd å miste en pasient i selvmord og en analyse av intervjuene ved hjelp av en trinnvis analyse. Utvalget er gjort strategisk. Deltakelse i studien er frivillig. Det er innhentet informert samtykke fra deltakerne. Regional Etisk Komité har vært kontaktet og svart at godkjenning fra dem ikke er nødvendig. Studien er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Foreløpige funn. Etter intervju med fire helsepersonell fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, kan en foreløpig analyse kan funn beskrives ved fem hovedkategorier: Betydningen av briefing. Debrifing. Systematisk selvmordsgjennomgang. Kontinuerlig faglig veiledning. Møte med pårørende. Diskusjon. Funnene vil bli diskutert ut fra så vel strukturelle administrative forhold som ut fra oppfølgingens substans. Mangler personer med selvmordsatferd håp? F1-4 Henning Herrestad: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging Mål: Å klargjøre begrepet håp, og å gi forståelse for at sammenhengene mellom håp og håpløshet hos mennesker med selvmordsproblematikk er komplekse. Metode: 1) usystematisk review av forskningslitteratur 2) kvalitativ semi-strukturert interviewundersøkelse av 12 pasienter innlagt for villet egenskade. Resultater: 1) En relativt presis definisjon av begrepet håp. 2) En kvalitativ temabeskrivelse av pasientenes beskrivelse av sine håp. Diskusjon: På grunnlag av 1) reises spørsmålet om det er slik at påvisningen av at håpløshet er en viktig prediktor for selvmord betyr at suicidale personer mangler håp. En drøfting av om 2) kan indikere at suicidale personer har ulike håp, eller om funnene kanskje ikke er håp eller er mangelfulle håp. En drøfting av om det kanskje er faktorer som optimisme eller problemløsningsferdigheter som er mer egnet som parametre i forskning eller mål for kliniske intervensjoner enn håp. Konklusjon: 1) Definisjonen er sunn og kan brukes- /har vært brukt i kvantitative undersøkelser av håp hos pasienter i psykisk helsevern. 2) Selv om suicidale pasienter har håp kan de være utsatt for håpløshet fordi håpene de har lett skuffer dem. Det vi vet om årsaker til håpløshet (dårlig 4
problemløsningsevne etc.) gir også indikasjoner på hva som kan bidra til at slike pasienter får mer robuste håp. Bereaved after suicide: How are needs evaluated, and who takes responsibility? Målfrid Litlere, Dag Ø. Nordanger, Kari Dyregrov, Vibeke Jakobsen, Else Helen Stokkvik F1-5 RVTS-Vest Background: Despite recommended routines for psychosocial follow-up of suicide survivors in Norway, they commonly drop out of the care system. Qualitative studies have been needed to identify weak spots in the system. Method: Data were collected through focus group interviews with professionals involved in the immediate phase; policemen, priests and burial agents. Interviews targeted type of help provided, perceptions of survivors needs, co-operation with other services, and practices of referring. Data were analysed step by step in accordance with phenomenological procedures for identifying meaning units and predominant themes in interviews. Results: The study revealed that informants did not as a standard refer suicide survivors to other professionals. This was found to be partly due to lack of knowledge of available services, and partly due to informants being mislead by survivors solution focused appearance in the immediate wake of their loss. Conclusions: The study suggests some new procedures which will reduce these weak spots and ensure that bereaved are put in contact with the local crisis teams. The outcomes of the study will be included in the competence building interventions of the Resource Centre on Violence, Traumatic Stress and Suicide Prevention (RVTS) - Western Norway. Kurs for etterlatte etter selvmord Skei i Jølster, 24. - 28. september -08. F1-6 Anne Marie Wikander, Vibeke Jakobsen: RVTS-Vest Fagteam selvmordsforebygging arrangerte i samarbeid med Senter for Livsmestring og LEVE kurs for etterlatte etter selvmord. Kurset bygde på et helhetlig menneskesyn, der en fokuserte på deltakernes tanker, følelser, og eksistensielle opplevelser. Kurset hadde tre hovedelementer: Psykoedukasjon, helsefremmende tiltak og likemannsstøtte. Målsettingen var å gi deltakerne økt mestringsopplevelse i en vanskelig livssituasjon. Målgruppen var alle som selv definerer seg som etterlatt etter selvmord. Det var totalt 17 deltagerne i alderen 17-86 år på kurset. Tidsrommet fra selvmordet varierte fra bare få uker etter selvmordet til nærmere 30 år siden. Metodisk bestod kurset av plenumssamlinger og samtaler i smågrupper. I plenum ble det vektlagt psykoedukasjon knyttet til sorg- og traumereaksjoner og felles drøfting av opplevelser og tanker deltakerne hadde. I smågruppene kunne en bli mer personlig knyttet til egne opplevelser. Det ble også satt av tid til individuell oppfølging med psykolog, sjelesørger og psykomotoriker. Kurset er blitt evaluert både muntlig og skriftlig. Begge evalueringene var positive og et av spørsmålene på den skriftlige evalueringen var: Hvor nyttig synes du kurset i sin helhet var for deg? På en skala fra 0 10, der 10 er best ble gjennomsnittet 8.23. Det planlegges å få gjennomført to tilsvarende kurs i løpet av 2009. 5
F2A FREDAG 13.00-14.10 Latha Nrugham & Anita J.Tørmoen Frie Foredrag: Barn og ungdom. Hjelpsøkeratferd blant norske ungdommer som har rapportert ulike typer av villet egenskade. Anita J. Tørmoen 1, Lars Mehlum 1, Bo Larsson 2, John Eriksen 3, Ingeborg Rossow 1 F2A-1 1 )Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, 2 )RBUP, NTNU, Trondheim, 3 )NOVA. Hensikt: Å undersøke om ungdom med villet egenskade (DSH) er mer hjelpsøkende enn andre ungdom, og om det er forskjell i omfang og typer av kontakt med hjelpeapparatet mellom ulike DSH grupper. Design: Tverrsnittstudie blant 9.10.og 1.vidergående klasser i Oslo. Metode: 11,500 elever (responsrate 93%), snittalder 15.4 år (variasjon 14-19 år), fylte ut et spørreskjema vedrørende to typer av villet egenskade, hjelpsøkeratferd, samt andre psykososiale og demografiske variabler. Resultater: Prevalensen var 9.4% for å ha skadet seg, og 9.6% for å ha forsøkt å ta sitt eget liv, med delvis overlapp mellom de som bekrefter begge. Halvparten av de som hadde skadet seg svarte at de aldri hadde forsøkt å ta livet sitt. Analyser basert på tre gjensidig utelukkende kategorier av DSH (bare skading, bare selvmordsforsøk, og begge deler) sammenlignet med ingen DSH ble utført. Disse viste at alle DSH grupper oftere var i kontakt med ulike hjelpetjenester, mest synlig hos dem med begge deler, sammenlignet med bare skading og bare selvmordsforsøk. Alle søkte hjelp fra foreldrene sine i mindre grad enn andre ungdom. Konklusjon: Ungdom som både skader seg med vilje og oppgir å ha forsøkt å ta livet sitt oppgir ofte å ha hatt kontakt med hjelpeapparatet. Denne gruppen er antagelig overrepresentert i studier basert på kliniske utvalg, og de andre gruppene er antagelig i mindre grad beskrevet. Kontakten med hjelpeapparatet, uansett årsak, bør føre til en rutinemessig screening for å raskt avdekke DSH. Cognitive depressive symptoms and suicide attempts among youth. Latha Nrugham*, Bo Larsson**, Anne Mari Sund*** F2A-2 Nasjonalt senter for Selvmordsforskning og -forebygging,uio. **RBUP, NTNU, Trondheim. Objective: To examine the role of depressive symptoms and disorders as associates of suicidal acts between 15 to 20 years of age. Method: A representative sample of Norwegian school students (N=2464, mean age 13.7 years) in grades 8 and 9 was reassessed after one year (T2) with the same questionnaire. One low/moderate scorer of depressive symptoms on the Mood and Feelings Questionnaire was randomly assigned to two high scorers to create a subset. This subset (n=345) was diagnostically assessed with faceto-face K-SADS-PL interviews (mean age = 14.9 years). The same subset was reassessed after 5 years (T3) by using the same questionnaire (n=252, mean age = 20 years) and telephone K-SADS-PL interviews (n=242, mean age = 20 years). Results: MDD and three cognitive depressive symptoms were positively associated with suicide attempt: recurrent thoughts about death, hopelessness and disturbed concentration, even when controlled for major depression. Increased appetite and initial insomnia appeared to be protective factors. Conclusion: Cognitive depressive symptoms should alert professionals conducting risk assessments of suicidal adolescents and young adults. 6
Patterns of DSH among emergency ward patients admitted immediately after a suicide attempt. Latha Nrugham* Lars Mehlum** F2A-3 Nasjonalt senter for Selvmordsforskning og -forebygging,uio. Objective: To examine patterns of earlier deliberate self-harm (DSH) among in-patients admitted after a suicide attempt. Method: Participants (n= 90) were consecutive admissions over a period of 26 months in an emergency hospital ward Oslo after a suicide attempt. Fifty-one patients reported a history of deliberate self-harm during interviews by clinicians using the EPSIS protocol. The pages on history of DSH probed for frequency, methods, time intervals and treatment, either somatic or psychiatric. Results: Among these 51 patients, ca. 60% reported upto two acts of DSH. Poisoning and cutting were the most frequent methods used. The time interval between earlier acts of DSH and the current suicide attempt was most frequently a year or more. Management by the general practitioner was remarkably absent, with either no management or management in a somatic hospital being most frequently reported. Psychiatric admission was the least frequently reported type of psychiatric management as compared to no management or outpatient psychiatric management of the patients. Conclusions: Although the earlier acts of DSH were serious enough to have been brought to the attention of somatic hospitals, psychiatric attention was not guaranteed. The general practitioner, as the gate-keeper of specialist services, needs to be more involved. Mulige eksempler på tredjepartsskader: - Er depresjon og suicidal atferd hos ungdom knyttet til foreldres alkoholbruk? Ingeborg Rossow, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, UiO og Statens institutt F2A-4 for rusmiddelforskning. Et sentralt premiss for legitimering av kontrollpolitiske tiltak på alkoholfeltet er hensynet til begrensning av tredjepartsskader, og kunnskap om omfang av ulike tredjepartsskader er derfor viktig. Sammenhenger mellom alkoholkonsum og suicidal atferd er godt dokumentert, men man har i svært liten grad belyst suicidal atferd som en mulig tredjepartsskade. Ettersom foreldres alkoholmisbruk øker risikoen for en rekke sårbarhetsfaktorer for selvmordsforsøk og villet egenskade blant ungdom, kan suicidal atferd være et mulig eksempel på tredjepartsskader knyttet til foreldres alkoholbruk. Hensikten med denne studien var å belyse hvorvidt depressive symptomer, selvmordstanker og villet egenskade blant ungdom forekom i større grad blant ungdom som var hyppig eksponert for foreldres alkoholberuselse. Analysene er basert på en spørreskjemaundersøkelse blant vel 20 000 elever i ungdomsskole og videregående skole fordelt på 92 skoler i 16 norske kommuner. Depressive symptomer ble målt med 6 items fra SCL, mål på selvmordstanker var 1 item fra SCL, og frekvens av villet egenskade siste år inngikk i et spørsmålsbatteri om atferd under alkoholpåvirkning. Andelen elever med - høy skåre på depresjonssymptomer, med - selvmordstanker og med - alkoholrelatert villet egenskade var klart økende desto hyppigere ungdommene hadde sett foreldrene beruset. Multivariate analyser som justerte for elevenes egen alkoholberuselse, samt kjønn og alder, viste også en klart økende sannsynlighet for disse utfallene med økende beruselseshyppighet hos foreldrene. Funnene indikerer derved at suicidal atferd blant ungdom kan være eksempel på tredjepartsskade knyttet til foreldres alkoholbruk, men videre studier med andre design og metoder vil være viktig for å støtte en slik antakelse. 7
F3A FREDAG 13.00-14.10 Lars Mehlum & Bente Espeland Frie foredrag: Voksne Karakteristika ved pasienter med schizofreni spektrum lidelse med og uten en historie med villet egenskade. Erlend Mork, Lars Mehlum, Fredrik A. Walby: F3A-1 Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging. Pasienter med schizofreni har svært høye rater med villet egenskade og villet egenskade er en viktig risikofaktor for død ved selvmord hos schizofrenipasienter. Formålet med studien var å undersøke karakteristika hos et utvalg schizofrenipasienter med og uten livstids episoder med villet egenskade og mer spesifikt utforske hvorvidt det er ulike karakteristika knyttet til villet egenskade for menn og kvinner i denne populasjonen. Studien hadde et krysseksjonelt design og var en delstudie under Tematisk område psykose-samarbeidet mellom universitetssykehusene i Oslo. 234 personer mellom 18 og 62 år med schizofreni spektrum lidelse behandlet i spesialisthelsetjenesten i Oslo mellom 2004 og 2008 deltok. Femtiåtte prosent var menn. Syttiåtte prosent hadde schizofreni, 14 % schizoaffektiv lidelse og 8 % schizofreniform lidelse. Førtifem prosent hadde minst en episode med villet egenskade. Deltagerne ble diagnostisk utredet med SCID for DSM IV og ulike sosiodemografiske og kliniske variabler ble undersøkt. Preliminære analyser viser at villet egenskade var hyppigere blant kvinner og ved schizoaffektiv lidelse. For begge kjønn var tidligere depressiv episode, suicidalitet på intervjutidspunktet og lav alder ved debut av psykotiske symptomer relatert til episoder med villet egenskade i bivariate analyser. Innsikt i egen lidelse, svikt i oppfølging av medikamentell behandling og europeisk etnisk bakgrunn var signifikant relatert til villet egenskade hos menn mens høyere allment symptomnivå var signifikant relatert til villet egenskade hos kvinner. I dette utvalget fant vi forskjellige karakteristika for menn og kvinner relatert til villet egenskade på flere variabler av klinisk betydning. Ytterligere resultater og kliniske implikasjoner vil bli drøftet. Villet egenskade etter utskrivning fra psykiatrisk sykehusinnleggelse. Liv Mellesdal 1, Lars Mehlum 2, Tore Wentzel-Larsen 1, Hugo A. Jørgensen 1 1 F3A-2 Helse Bergen, 2 Nasjonalt senter for selvmordsforskning og - forebygging Studier ved akuttpsykiatriske avdelinger i Norge har vist at over halvparten av innleggelsene er suicidalitetsrelaterte (selvmordstanker, -planer, villet egenskade). Norske og utenlandske studier har vist at psykisk sykdom, tidligere villet egenskade og det å ha vært innlagt i psykiatrisk sykehus er assosiert med både gjentatt villet egenskade og selvmord. De fleste av disse studiene har vært retrospektive: I ettertid har en søkt etter kunnskap om personen som kan forklare selvmordet. Dette har gitt mye viktig kunnskap, samtidig som metoden har klare begrensninger. Ved Psykiatrisk akuttavdeling i Bergen har vi over en treårs periode kartlagt alle de 2840 pasientene som har hatt til sammen 5300 innleggelser, blant annet med tanke på om selvmordsrisiko var medvirkende begrunnelse for innleggelsen. Vi er i gang med å innhente data om forløpet etter utskrivning for disse pasientene og vil presentere noen funn vedrørende villet egenskade som medfører behov for akuttmedisinsk behandling. 8
Risikofaktorer for selvmord blant unge voksne i Norge i et livstidsperspektiv. Lars Mehlum 1, Hans Magne Gravseth 2, Tor Bjerkedal 3, Petter Kristensen 2,4 1 Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Institutt for psykiatri, Universitetet i Oslo 2 Statens arbeidsmiljøinstitutt, Oslo, 3 Forsvarets sanitet, Militærmedisinsk epidemiologi, Oslo F3A-3 4 Seksjon for forebyggende medisin og epidemiologi, IASAM, Universitetet i Oslo Bakgrunn: Selvmord er en av de viktigste dødsårsakene blant unge, også i Norge. Flere risikofaktorer er velkjente, særlig de som er knyttet til psykisk helse i voksen alder. Man antar likevel at flere risikofaktorer kan ha sitt opphav tidlig i livet. Denne studien fokuserer på slike tidlige risikofaktorer for selvmord i den generelle norske befolkningen i et livstidsperspektiv. Metoder: Vi koblet flere nasjonale personregistre inneholdende data om biologiske og psykososiale variabler fra barndom til ung voksen alder. Alle norske levendefødte barn i perioden 1967-1976 ble inkludert og fulgt opp til og med 2004. Personer som døde eller utvandret før året for sin 19. fødselsdag, da oppfølgingsperioden startet, ble ekskludert. Studiepopulasjonen omfattet 610 359 personer og utfallsmålet var selvmord. Resultater: 1406 selvmord (0.23%) ble registrert, og risikoen for selvmord var fire ganger høyere hos menn enn hos kvinner. Andre risikofaktorer som ble påvist var følgende: Å ikke være førstefødt (adj HR for menn og kvinner (95% K.I): 1.22 (1.07-1.39) og1.42 (1.08-1.88)), ustabilitet i mors ekteskapelig status under indekspersonens barndom, foreldres selvmord (hovedsakelig hos kvinner), lav BMI (bare undersøkt hos menn), lav utdannelse, og indikasjoner på alvorlig psykisk sykdom. Konklusjon: Studien gir empirisk støtte for antakelsen om at selvmord hos unge voksne kan ha røtter i tidlig barndom. Effekten av risikofaktorene virker sannsynligvis gjennom flere mekanismer slik som sammensetning og stabilitet av foreldrehjemmet. Psykiske symptomer og tilbud om oppfølging tre måneder etter selvpåført forgiftning. Grimholt T. K.¹ ², Bjørnaas M.A.¹, Dieserud G.³, Heyerdahl F.¹, Hovda K. E.¹, Jacobsen D.¹, Ekeberg ع ¹)Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Avdeling Ullevål, ²) RVTS- Øst F3A-4 ³) Folkehelseinstituttet/ Bærum kommune Upubliserte data skal publiseres internasjonalt. F2B FREDAG 14.30-15.30 Erlend Mork & Ewa Ness Frie foredrag: Behandling Adherence: Hvordan vet vi om vi bedriver DBT? F2B-1 Stine Laberg Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, UiO. Dialektisk atferdsterapi (DBT) ble utviklet av den amerikanske psykologen Marsha M. Linehan. Dette er en prinsippstyrt behandling med klare rammer for hvordan klientens ulike former for problematferd skal håndteres, som integrerer velprøvde teknikker fra kognitiv terapi og atferdsterapi med utgangspunkt i Linehans biososiale teori om borderlinesyndromet. Metoden vektlegger også systematisk bruk av såkalte stilstrategier som validering, gjensidighet og irreverent kommunikasjon; noen er velkjente fra andre terapiformer og andre kan oppleves mer nye. Mange randomiserte, kontrollerte studier har dokumentert effekten av DBT i behandling av suicidalitet, selvskade og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og metoden anvendes nå i klinisk praksis over store deler av verden. Gitt graden av alvor og kompleksitet i problematikken til disse klientene, og kompleksiteten i selve metoden, kan DBT-terapeuter spesielt i startfasen ha vansker med til fulle å utnytte og balansere alle strategiene som inngår i behandlingen. Ofte er det spesielt utfordrende å finne en effektiv balanse mellom aksepterings- og endringsstrategier. Det kan virke rimelig at så lenge vi bruker en del av strategiene, får det være godt nok. Studier indikerer imidlertid 9
at metodens effektivitet minsker dersom vi bare gjør delvis DBT. Det kan derfor være et mål å jobbe for å oppnå adherence, d.v.s. bruke metoden fullt ut slik den var tenkt. Om vi så ønsker å nå dette målet, hvordan kan vi vite om vi bedriver adherent DBT, eller om vi bare tror at vi gjør det? Hva regnes som tilstrekkelig bruk av strategiene? Linehans gruppe har utviklet et såkalt adherence-instrument : En skala med 12 deler, tilsvarende grupper av strategier som skal brukes i behandlingen. Hver delskala har detaljerte punkter, totalt 66 for hele skalaen. Sammenlagt gir dette mulighet til grundig vurdering av hvordan terapeuten, i løpet av en sesjon, benytter seg av behandlingskomponentene. I dette innlegget vil jeg gi et innblikk i hvordan dette instrumentet er utformet, med utgangspunkt i hvordan de ulike strategiene som benyttes i DBT, skal kombineres og varieres etter behov. Dette vil knyttes til mine erfaringer med bruk av instrumentet i opplæring og vurdering av terapeuter i UiOs effektstudie av DBT for ungdom med gjentatt villet egenskade. En pilotstudie av dialektisk atferdsterapi gitt til ungdom med selvskading. Anita Tørmoen 1, Fredrik A. Walby 1, Bo Larsson 2, Berit Grøholt 3, Egil Haga 1, Lars Mehlum 1. 1 )Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging UiO, 2 )RBUP, NTNU, Trondheim, 3 ) F2B-2 Klinikk for psykisk helse barn og ungdom UiO. Hensikt: Å undersøke hvorvidt ungdom henvist til behandling for selvskading reduserer selvskadingen i løpet av behandlingen og om dette vedvarer, etter et 16 ukers behandlingsprogram med Dialektisk Atferdsterapi. Videre er hensikten å se i hvilken grad de fullfører behandlingen, og om de vil anbefale den til andre. Metode: Pasienter 12-18 år med aktuell selvskading innen siste 4 måneder henvist til 5 ulike BUPer i Oslo, ble tilbudt å være med i et poliklinisk DBT program på 16 uker. Programmet inkluderte 1 time individualbehandling og 2 timer gruppebehandling ukentlig. Prosjektet var godkjent av REK. Første pasient ble inkludert i januar 2007. Alle ble vurdert for inklusjon med standard barne og - ungdomspsykiatriske instrumenter, samt at de fylte ut et dagbokskort hver uke under behandlingen. Ved terapislutt ble alle spurt om de fortsatt skadet seg selv. I tillegg ble tilgjengelige ringt opp 6-12 måneder etter behandlingsslutt, og spurt om de skadet seg selv, og om de ville anbefale DBT til andre. Resultater: 33 pasienter ble vurdert for inklusjon i prosjektet. 3 ble ekskludert. 5 ga ikke samtykke til å starte opp. 19 gjennomførte behandlingen, mens 6 droppet ut underveis. Alle pasientene hadde høy grad av komorbide symptomer/tilstander ved inntak. Under behandlingen var det ingen selvmordsforsøk, og det var en betydelig reduksjon av selvskading allerede tidlig i forløpet. En pasient oppsøkte akuttavdeling en natt. Alle bortsett fra en deltok i gruppen sammen med minst en forelder. Oppfølgingen i året etter behandlingsslutt viser at selvskadingen fortsatt er redusert, og flere vil anbefale DBT til andre. Psykiatrisk behandling av selvskading på legevakt. Fredrik A. Walby 1,2, 3, Ewa Ness 1, 3 1 )Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging UiO, 2 Diakonhjemmet sykehus, Oslo. 3 F2B-3 Psykiatrisk legevakt, Psykiatrisk divisjon, Oslo Universitetssykehus. Bakgrunn. Pasienter som skader seg selv, blir ofte oppfattet som vanskelige å behandle. Empiri for nytten av akutte kliniske intervensjoner i legevaktsammenheng finnes ikke. Allmennleger må likevel kunne tilby intervensjoner rettet mot emosjonelle behov hos pasienter med selvskading. I denne artikkelen beskriver vi hvordan en slik intervensjon kan gjennomføres. Materiale og metode. Basert på klinisk erfaring fra Psykiatrisk legevakt i Oslo og elementer fra behandlingsformen dialektisk atferdsterapi presenteres en fempunktsmodell for hvordan slike pasienter kan behandles i en legevaktsammenheng. Resultater. Hensikten med modellen er å bringe pasienten ut av den akutte krisen og å legge til rette for videre behandling. Utredning, validering eller bekreftelse, problemløsning, det å unngå unødig innleggelse og vekt på kontinuering av etablert behandling er de sentrale momentene i den foreslåtte intervensjonen og kan gjennomføres på om lag 60 90 minutter. Fortolkning. Modellens fem punkter kan være egnet til bruk 10
ved opplæring av allmennleger i legevaktarbeid med pasienter som skader seg selv. Vi har positive erfaringer fra egen bruk av denne tilnærmingen, men det er nødvendig med systematiske studier for å avklare behandlingsmodellens effekt. F3B FREDAG 14.30-15.30 Venke Aarethun & Knut Hermstad Frie Foredrag: Vurdering, sertifisering og hjelperen. Hilde Thommasen & Anne Freuchen F3B-1 Kompetansehevingsprogram ved Sørlandet sykehus Sørlandet sykehus Klinikk for psykisk helse - psykiatri og avhengighetsbehandling har hatt systematisk undervisning i selvmordsforebygging fra 2006. Utviklingen fra 2006 og frem til i dag blir kort skissert. Fra 2008 ble det etablert et kompetansehevingsprogram. Etableringen av kompetansehevingsprogrammet, organisering i sykehuset, forankring i ledelsen, systematisk elektronisk evaluering. Presentasjon av kompetansehevingsprogrammet med presesentasjon av 4 moduler. De 4 modulene er traumebehandling, avhengighetsbehandling, selvmordsforebygging, og utredning og diagnostikk. Modulen for selvmordsforebygging er et dagsseminar for alle ansatte som inneholder Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. Undervisningen er et ledd i sertifisering av selvmordrisiko for helsepersonell som ikke er lege eller psykolog. Læringsmålet avhenger av stillingstype, og ansvar i fht selvmordsforebygging for å sikre ivaretakelse av forsvarlighetskravene. Undervisningen holdes av klinikere som jobber daglig i fagfeltet. Beskrivelse av innholdet i dagsseminaret: Forsvarlighetskrav jfr helsepersonelloven, Nasjonale retningslinjer for selvmordsforebygging og kilder. Kartlegging av selvmordsrisiko med spørsmål. Vurdering av selvmordsrisiko med spesifikke spørsmål. Forekomst, statistikk og selvmordsprosessen. Suicidologisk bakkrunnskunnskap. Risikofaktorer, risikoperioder og beskyttelsesfaktorer. Betingelser for en god samtale, og tiltak for å gjøre noe med person og situasjon. Beskyttelsestiltak og observasjon (kontinuerlig og intervallobservasjon) i fht selvmordsrisiko her er det også tatt med etablering av terapeutisk relasjon. Dokumentasjon med innledning, aktuelt, bakgrunn, komperentopplysninger, psykisk status presens, vurdering, konklusjon/tiltak og tidspunkt for neste vurdering. Før gjennomgang av kasuistikker med dialog vises første del av filmen Tid for Liv. Etterarbeid etter selvmord med ivaretakelse av pårørende, her har sykehuset en egen etterlattmappe med informasjon som gies til de etterlatte. Her legges det også vekt på ivaretakelse av personalet og medpasienter. I etterarbeidet ligger videre meldeplikt og gjennomgang etter selvmord med fokus på læring. Målsettingen på organisasjonsnivå er at det gis faglig forsvarlig behandling av selvmordstruede pasienter. Samarbeid med RVTS- SØR Klinisk erfaring med selvmordsnære hjelperens perspektiv. F3B-2 Nicolas Carr: Helse-Bergen Denne studien undersøker hvordan psykologer og leger påvirkes av arbeidet med selvmordsnære pasienter. Målsetting vil være å identifisere tiltak som kan øke behandleren sin mestring i arbeidet med selvmordsnære, og derved forebygge selvmordsforsøk og selvskading hos unge. Psykologer som møter selvmordsnære ungdommer vil bli konfrontert med utfordringer på flere områder. Etiske dilemma, juridiske forhold, følelsesmessige reaksjoner og faglige spørsmål vil være aktuelle. Klinisk erfaring og opplæring har vært mangelfull på området, og gir varierende grad av mestring og trygghet hos terapeuter. Dersom en pasient truer, gjennomfører, eller nesten tar sitt liv, kan det oppleves traumatisk og gi parallelle reaksjoner til det pårørende opplever når deres barn gjør selvmordsforsøk. Det å være forberedt, slik at de emosjonelle reaksjonene ikke blir overveldende, samt at behandler er bevisst sine grunnleggende antagelser i forhold til selvmordsatferd, kan være avgjørende for å mestre arbeidet med selvmordsnære pasienter ( Kleespies et al, -98 ). Metode: Denne undersøkelsen vil sikte mot å undersøke effekt av 11
kompetansehevende tiltak hos den gruppen som deltok ved forrige undersøkelse( oppfølgings studie) og samle data fra en ny gruppe ( leger) ved avdelingen. Resultatene vil kunne gi svar på om kollegaer opplever større grad av trygghet og sensitivitet som effekt av kompetansehevende tiltak over en 5 års periode. Undersøkelsen tar utgangspunkt i funn fra en survey studie gjennomført ved Psykologisk Fakultet, UIB, forfattet av 3 studenter ( Normann, Notø og Olsen 02 ). Resultatene viste stor interesse for tema blant psykologer, og bekreftet hypotesen om at arbeid med denne pasientgruppen kan være særlig krevende og belastende. Svarene pekte på behovet for videre opplæring, veiledning og kliniske rutiner. Det ble gitt tillatelse til å anvende data i videre forskning, og rådata og analyser ble gjort tilgjengelig. En survey ble sent til 120 ansatte ved Klinikk psykisk helsevern for barn og unge. Helsesøstre, rådgivere og klassestyrer/kontaktlærer i videregående som portnere for ungdom med selvmordsproblemer: Annie Norevik: RVTS-VEST F3B-3 Problemstilling: Barn og unge med selvmordsproblematikk oppsøker sjelden det ordinære hjelpeapparatet. Tidlig intervensjonstiltak for denne gruppen må rettes mot primære arenaer utenfor helsevesenet. Portner - opplæring blant ansatte i videregående skole er et viktig bidrag når unge selvmordsnære skal nås. Metode: Et spørreskjema med kunnskaps- og ferdighetmål i selvmordsforebygging ble besvart av helsesøstre, rådgivere og klasseforstandere ved 30 videregående skoler i Øst Norge (50,5 % kvinner og 41,1 % menn). Funn: Generelt kan man si at deltagere som scoret høyt på kunnskap også scoret høyt på ferdigheter. De rapporterte også prioritering av selvmordsforebyggende arbeid høyere. Helsesøstre og rådgivere scoret signifikant høyere enn klassestyrere/kontaktlærere angående kunnskap om selvmordsomfang, faresignaler, risikovurdering og tilgjengelige helsetjenester. Helsesøstre rapporterte de høyeste ferdighetene i selvmordsforebygging og klassestyrer/kontaktlærer de laveste. Konklusjon: Funnene gir innsikt i de forskjellige faggruppenes kunnskaps- og ferdighetsnivå i selvmordsforebygging og viser sammenhengen mellom kunnskap og ferdigheter. Dette gir mulighet for målrettet kompetanseheving av de tre faggruppene i videregående skole slik at de kan ivareta en portner - funksjon overfor unge med selvmordsatferd. 12
POSTERE P1 Kirsti Amundsen Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo Senteret har ca. 20 ansatte i hele og deltidsstillinger: forskere, stipendiater og administrativt ansatte. Leder er professor dr.med. Lars Mehlum. Målsetting: å utvikle, vedlikeholde og spre kunnskap for å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk i Norge, og bidra til bedre livskvalitet og omsorg for alle som blir berørt av selvmordsatferd. Hovedoppgaver: - Forskning - Kunnskapsutvikling og formidling - Undervisning/kompetanseoppbygging - Veiledning/rådgivning - Koordinering og nettverksbygging. Senterets forskning Målsetting: Fremskaffe og formidle ny kunnskap av høy kvalitet om suicidal atferd med og uten dødelig utgang, risikofaktorer for slik atferd og om intervensjoner som kan begrense omfanget av slik atferd. Flere større forskningsprosjekter med fokus på bl.a.: - Effekten av dialektisk atferdsterapi for ungdom med gjentatt villet egenskade - Klinisk forløp etter selvmordsforsøk - Selvmordsatferd blant psykiatriske pasienter - Selvmordsatferd og traumatisk stress - Oppfølging av selvmordsforsøkere i sykehus og kommuner - Forekomst av villet egenskade blant tenåringer i Norge og andre land Undervisning/kompetanseoppbygging - Master i psykososialt arbeid - selvmord, rus, vold og traumer - Utdanning i dialektisk atferdsterapi - Undervisning for profesjonsstudier, UiO - E-læringsprogram og undervisningssett - Kurs for ulike faggrupper Annen kunnskapsformidling - Tidsskriftet Suicidologi - Internett: www.selvmord.no - Eget fagbibliotek - Faglig rådgivning til offentlige myndigheter, helseforetak, klinikere og andre fagfolk, lokale forebyggende tiltak, rettsvesenet, frivillige organisasjoner, massemedia m.fl. Aktiv deltakelse i internasjonalt samarbeid, arrangør av nasjonale konferanser og workshops, og ansvar for nasjonale nettverk. Kontakt oss på e-post: ssff-post@medisin.uio.no P2 Kirsti Amundsen Tidsskriftet Suicidologi Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo Tidsskriftet Suicidologi har som målsetting å formidle forskningsbasert og annen kunnskap som er relevant for dem som arbeider med selvmordsproblematikk. Av innholdet: Suicidologisk forskning, oversiktsartikler ulike behandlingsmetoder klinikeres erfaringer 13
selvmordsforebyggende tiltak og prosjekter info om konferanser og kurs litteraturomtaler Tidsskriftet utgis av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, UiO. Primære målgrupper er helsepersonell og andre hjelpere som arbeider med personer som kan være berørt av selvmordsproblematikk, men retter seg også mot andre som har interesse for selvmord og forebygging. Suicidologi er et fagfellevurdert tidsskrift. Det utkommer tre ganger i året i et opplag på 5500 og sendes gratis til arbeidsplasser og enkeltpersoner. De fleste artiklene legges ut på Internett: www.selvmord.no Planlagte fokus for 2009 er: 1/09: Nye faglige retningslinjer, selvmordsfare: identifisering/vurdering/behandling 2/09: Suicidal atferd ved psykoser 3/09: Etniske minoriteter, kulturelle og religiøse aspekter P3 Kirsti Amundsen Selvmordsforebygging på Internett: www.selvmord.no Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo Nettstedet er en omfattende kunnskapsdatabase produsert av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og - forebygging. I basen finner du: Krisehjelp Selvmordsstatistikk En stor samling artikler om suicidologiske emner, spesialskrevet for tidsskriftet Suicidologi Oversikt over læremidler og undervisningsprogram Lister over anbefalt litteratur Lenkebibliotek med nasjonale og internasjonale nettressurser Liste over norsk forskning i internasjonale tidsskrifter Oversikt over norske suicidologiske forskningsprosjekter Presentasjon av senterets forskningsprosjekter Gode søkefunksjoner Eksempler på ressurssider gis: Forskningsprosjekt - Undervisningsressurser - Krisehjelp P4 Anita Kjølsrud Nytt masterprogram med fordypning i selvmordsforebyggende arbeid Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo Institutt for psykiatri, UiO, tilbyr fra høsten 2009 erfaringsbasert masterprogram, 120 studiepoeng, i psykososialt arbeid selvmord, rus, vold og traumer. Studiet har som mål å utdanne fagpersonell innen psykososialt arbeid sykepleiere, sosionomer, pedagoger, leger, psykologer og andre tilsvarende faggrupper til å drive kunnskapsbasert praksis og vitenskapelig arbeid innen temaområdene selvmordsforebygging, rus- og avhengighet, vold og traumatisk stress. Studiet tilbyr tre ulike studieretninger: Selvmordsforebyggende arbeid - med fokus på forståelse av den suicidale prosessen, forebyggingsarbeid eller forebygging i klinisk praksis. Rus og avhengighet med fokus på behandling og forebygging av rusmiddelproblemer og sammenhengen mellom rus og psykiatri. Vold og traumatisk stress med fokus på forståelse av fenomenet, kjennskap til utbredelse, forebygging, tidlig intervensjon og behandling. Opptakskravet er helse- eller sosialfaglig/pedagogisk høyere utdanning av minimum 3 års varighet. I tillegg kreves 2 års relevant praksis. Studiet er organisert som et deltidsstudium over 3 år slik at man kan gjennomføre studiet ved siden av annet arbeid. Undervisningen er lagt til hele eller halve ukesamlinger. De to første årene arrangeres 14
det 2-3 samlinger per semester. Det siste året arbeider studentene med masteroppgaven under individuell veiledning. Det er en studieavgift på kr. 15 000,- per semester. Opptak til studiet skjer annet hvert år, med søknadsfrist 15. april. Det gjøres supplerende opptak fram til studiestart dersom det er ledige plasser igjen ved søknadsfristens utløp. For nærmere informasjon: www.uio.no/studier/program/erf-psykosos-master/ P5 Egil Haga Selvskadingsprosjektet Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo I Oslo og Akershus gjøres nå en intervensjonsstudie som henvender seg til ungdom (12 18 år) med gjentatt villet egenskade. Prosjektet gjennomføres ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging i samarbeid med Oslo universitetssykehus (Ullevål og Aker). Inklusjon av pasienter startet juli 2008 og er planlagt avsluttet i 2010. 150 pasienter vil delta i studien, halvparten randomisert til dialektisk atferdsterapi (DBT) og den andre halvparten til treatment-as-usual (TAU). Begge gruppene får behandlingen i 20 uker, og behandlingen gis ved BUP-er i Oslo og Akershus. Data samles inn før behandlingsoppstart og deretter ved ytterligere 4 tidspunkter: 10 uker (etter behandlingsoppstart), 16 uker, 20 uker (behandlingsslutt), samt 12 måneder etter behandlingsslutt. Utfallsmålene er: forekomst av villet egenskade-episoder, alvorlighetsgrad av selvmordstanker og depresjonssymptomer, samt forekomsten av innleggelser og annen øyeblikkelig hjelp-behandling. P6 Anniken Dønvold DBT-utdanning Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo Selvskadende og suicidal atferd er et problem som omfatter store pasientgrupper i Norge. Dialektisk atferdsterapi (DBT) har gjennom flere studier vist seg å være en behandlingsform som gir gode resultater i form av reduksjon i den selvdestruktive atferden, reduksjon i psykisk symptombelastning og betydelig bedring i pasientenes evne til å samarbeide om sitt behandlingsopplegg. Terapiformen benyttes også ved angst, depresjon og spiseforstyrrelser, og overfor ungdommer med gjentatt selvskadende atferd og emosjonell dysregulering. DBT ble utviklet av den amerikanske psykologen Marsha M. Linehan, University of Washington, Seattle, og integrerer kunnskap fra atferdsterapi, kognitiv terapi, læringsteori samt dialektisk og østlig (zen) filosofi. DBT er en behandlingsform som forutsetter at terapeuter samarbeider i team. DBT-utdanning tilbys av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo og Regionsenter for barn og unges psykiske helse, helseregion Øst og Sør. Nytt kull starter sin utdanning høsten 2009. Team på minimum 3 behandlere kan tas opp til utdanningen. Utdanningsløpet gjennomføres som to intensivsamlinger av en ukes varighet med om lag 6 måneders mellomrom. I perioden mellom intensivukene skal det enkelte DBT-team under utdanning utforme og implementere sitt eget lokale DBT-behandlingsprogram. All undervisning foregår i Oslo, og undervisningsspråket er engelsk. Intensivukene er 14. 18. september 2009 og 8. 12. mars 2010. Søknadsfrist er 15. mai 2009. Mer informasjon og søknadsskjema se vår nettside www.selvmord.no P7 LEVE og RVTS-Nord, Midt, Øst og Vest.Informasjonshefte til etterlatte Til deg som har mistet noen i selvmord er et informasjonshefte til mennesker som har mistet noen i selvmord. Heftet kan også brukes av alle som ønsker å være en støtte for etterlatte ved selvmord. Heftet belyser noen av de vanligste praktiske og følelsesmessige forhold som berører etterlatte. Noen kapitler vil være nyttige umiddelbart etter selvmordet, andre kapitler kan leses når det har gått en tid. Innhold: Reaksjoner etter selvmord umiddelbare reaksjoner reaksjoner som kan komme senere isolasjon depresjon tilbake til hverdagen 15