Profesjon versus masterstudium i psykologi

Debatt og kommentar Profesjon versus masterstudium i psykologi Bjørn Rishovd Rund Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo I mai-nummeret av Tidsskriftet er det to debattinnlegg og ett intervju om masterstudiet i psykologi. Per Øystein Saksvik og Arne Holte har debattinnlegg, dessuten intervjuer Nina Strand Arne Holte om mye av det samme. Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner hva Holte mener, til dels fordi han fremfører noe forskjellige synspunkter i innlegget og i intervjuet. Saksvik skjønner jeg hva mener. Han ønsker at masterstudiet skal overta for profesjonsutdanningen («Jeg tror heller ikke det vil gå ut over kvaliteten på de psykologene vi utdanner. En master i klinisk psykologi med ett års praksis etterpå trenger ikke være forskjellig fra dagens andre avdeling»). For fire år siden, under innføringen av bachelor/master-modellen ved norske universiteter og høyskoler, var jeg leder av Nasjonalt fagråd for psykologutdanningen. Vi nedla den gang et betydelig arbeid for å beholde et seksårig profesjonsstudium. Forut for dette hadde vi, etter initiativ fra Odd Havik, revidert Standarder for norsk psykologeksamen. De reviderte standardene ble et viktig instrument i vår argumentasjon for et seksårig integrert psykologstudium. Standardene gjelder fortsatt. Medlemmer av Nasjonalt råd for psykologutdanning (instituttlederne ved de fire universitetene) og Norsk Psykologforening drev den gang intens lobbyvirksomhet overfor alle de politiske partiene på Stortinget, samt Undervisnings- og forskningsdepartementet og Sosial og Helsedepartementet. Daværende rektor ved UiO, Kaare Norum, nedla også et betydelig arbeid for vår sak. Og vi vant frem. Det ble gjort unntak fra bachelor/ master-modellen for psykologi og medisin, som fikk beholde seksårige utdannelser. Dette så daværende medlemmer av Nasjonalt fagråd som en stor seier. Slik ser jeg det fortsatt. Det hadde vært en forringelse av psykologutdanningen å redusere studiet fra seks til fem år. Det er også et viktig prinsipp at den klinisk opplæringen skal være integrert i det teoretiske studiet. Masterstudiene i psykologi Det som så har skjedd i ettertid, og som fortoner seg som uhensiktsmessig for meg, er at vi har fått innført femårige psykologistudier, de generelle masterstudiene (i Trondheim hadde de fra før hovedfagsstudiet i psykologi). Disse ligner profesjonsstudiet, men de er snevret inn til en anvendelse av psykologiens basalfag og mangler altså klinisk praksis. Ved UiO er flere kurs felles for de to utdanningene. Også i Trondheim synes det å være stor grad av parallellkjøring: «I dagens modell blir det mye parallellkjøring og unødvendig bruk av ressurser,» skriver Saksvik. En må også stille seg spørsmålet om myndighetene (les: de to berørte departementene) vet hva som foregår med hensyn til utdannelsesalternativer i psykologi. Er det mulig å tenke seg at departementet ville godkjent et femårig studium i medisin ved siden av profesjonsstudiet, eller et fireårig studium i odontologi ved siden av deres femårige utdannelse til tannlege? Jeg er redd for at den dagen myndighetene «oppdager» mulighetene for å få utdannet langt flere psykologer til halve prisen, vil de legge sterkt press på universitetene, Norsk Psykologforening og Autorisasjonskontoret for at kandidater med mastergrad skal bli godkjent psykolog etter ett år med klinisk praksis. På slutten av sitt innlegg spør Holte om universitetene har valgt dette, eller om det bare ble slik. Hvis det er et bevisst valg, fatter jeg ikke begrunnelsen for det. Særlig blir dette uforståelig fordi det å innføre masterstudiene til fordel for å bygge ut flere studieplasser på profesjonsstudiet betyr svekket økonomi for instituttene. Gjennom Opptrappingsplan for psykisk helse så de nevnte departementene et behov for flere psykologer. Vi fikk derfor i stor grad finansiert nybygg ved Psykologisk institutt i Oslo gjennom Opptrappingsplanen, likeledes Dobbelkompetanseprosjektet. Og vi fikk et økt opptak på profesjonsstudiet i Oslo, hvor vi fikk et beløp per student som ligger 2 4 ganger høyere enn det man nå får for masterstudentene og 6 9 ganger det man får for en bachelor-student (tallet vil variere alt etter hvilke måte man regner på, men ligger altså innenfor den nevnte rammen). Det ble for fem år tilbake øvet ganske stort press på alle universitetene om å øke kapasiteten på profesjonsstudiet ytterligere. Det hadde ikke vært noe problem å få finansiert så mange studieplasser man måtte ønske med et beløp som ligger 2 4 ganger høyere enn masterstudiet. Hvorfor valgte man ikke da å satse på en økning av studieplasser i profesjonsstudiet i stedet for å bygge opp et nytt studietilbud som løper parallelt med profesjonsstudiet? Både Saksvik og andre hevder at mastergradsstudentene vil gå inn i forskning, i motsetning til profesjonsstudentene. tidsskrift for norsk psykologforening 2005 42 529 530 529

Jeg har vanskelig for å se at man blir mer motivert eller bedre kvalifisert til forskning gjennom et femårig studium enn et seksårig. Hvis det primære formålet med masterstudiet skulle være å utdanne til forskning, ville begrunnelsen være mye den samme som for det gamle magistergradsstudiet. Det ble nedlagt. Det blir i den sammenheng også litt vittig at Saksvik trekker frem Moser og Moser ved Senter for Fremragende Forskning som eksempel på at det ikke lenger er mulig å rekruttere (topp-)forskere fra profesjonsstudiet når de to vitterlig er utdannet psykologer (i Oslo). Helt umulig er det nå heller ikke å rekruttere psykologer til forskning. I et større prosjekt jeg deltar i, som både har innslag av basal- og klinisk forskning, er det fire med mastergrad i psykologi som arbeider som assistenter eller administrativ koordinator, mens de 13 stipendiatene alle er psykologer eller leger. EU-diplomet Noen steder, særlig i debattinnlegget, får jeg inntrykk av at Holte mener vi i Norge vil få problemer hvis vi ikke tilpasser oss og godkjenner den femårige utdannelsen som EU-diplomet vil bygge på («Norge vil da bli bundet til å følge den europeiske standard»). Dette fortoner seg for meg som en merkelig saksfremstilling. Det kan da ikke være slik at EFPA (den europeiske psykologiføderasjonen) ikke vil godkjenne et seksårig studium når de til sin diplom baserer seg på et femårig studium. Dette blir ekstra underlig når jeg vet at ett av de sterkeste kortene vi hadde på hånd i forhandlingene om å beholde et seksårig profesjonsstudium i Norge, var en deklarasjon fra EFPApresidenten hvor han argumentert for nødvendigheten av å beholde et seksårig studium. Holte hevder riktignok at EuroPsy-standarden vil være et betydelig redskap for å heve kvaliteten på veiledet praksis i den norske grunnutdanningen. Han tenker da på omfanget, som altså er ett år veiledet klinisk praksis etter at studiet er gjennomført, ikke kvaliteten på veilederne hvor Norge har et langt strengere krav enn EuroPsy. Men også når det gjelder omfanget, må dette bero på en misforståelse. Hvis Holte konsulterer Standarder for norsk psykologeksamen vil han se at det er et krav om 12 måneders integrert praksis i den norske psykologutdanningen. To scenarier I sitt innlegg skisserer Holte to scenarier i den videre utvikling. Ett av dem innebærer at profesjonsutdanningen spesialiseres mot det psykiske helsevern. I den anledning spør han også hva vi i så fall skal med psykiatere. Jeg er av den oppfatning at vi definitivt trenger psykiatere også i fremtidens psykiske helsevern. Jeg tror det ville være en ulykke om vi snevret inn vår utdannelse slik at vi blir enda mer lik psykiaterne. Vi bør fortsatt bygge på en generalistmodell og utdanne psykologer til å kunne fylle et langt bredere spektrum av jobber og oppgaver enn bare terapeuter. Når det gjelder forholdet til psykiaterne, bør begge profesjonene heller legge vekt på utvikle forskjellene enn å understreke likehetene. For samfunnet må det være en klar fordel at de to profesjonene dekker ulike områder, ikke blir mer og mer like (å trekke en parallell til de to utdanningene i psykologi ligger snublende nær). Min konklusjon er at vi bør holde på et seksårig integrert profesjonsstudium i Norge. Selv om retorikken nå går ut på å skape et bilde av de som kjemper for profesjonsstudiet som bakstreverske («Master i psykologi en trussel?»), vil jeg fortsatt hevde at vi gjennom Standarder for norsk psykologeksamen har et godt rammeverk for en solid og bred profesjonsutdanning. Det som gjenstår, er i større grad å få den såkalte årsenheten (tidligere grunnfag) integrert i profesjonsstudiet slik at det reelt blir et seksårig studieløp (ikke 1 + 5 år, som nå). For at det skal kunne skje, må opptaket til profesjonsstudiet skje på grunnlag av videregående skole. Jeg er med andre ord ikke enig med Saksvik i at generalistenes dager er talte. Vi må ikke nå skape det inntrykket at fordi man legger seg på et femårig studium som basis for å godkjenne psykologer etter EuroPsy-standarden, må også vi redusere våre krav. Det er tross alt norske myndigheter som i henhold til norsk lovgivning (helsepersonelloven) skal utdele autorisasjon til psykologer. Her må Psykologforeningen bruke lovverket for å stå imot presset som kan tenkes å komme fra departementalt og annet hold om å godkjenne psykologer etter en femårig grunnutdanning. Jeg ser altså ingen god begrunnelse for å ha innført to parallelle utdanninger i psykologi, hvorav den ene tar seks og den andre fem år. Derimot kan jeg godt se fornuften i å innføre spesialiserte mastergradsstudier innenfor psykologifaget, for eksempel i arbeids- og organisasjonspsykologi, nevrovitenskap eller helsefag som logopedi. Likeledes ser jeg det som ønskelig at psykologi inngår som delkomponent i tverrfaglige masterprogrammer. 530 tidsskrift for norsk psykologforening 2005 42

Coaching rådgivning i psykologdrakt? Line E. B. Wulfsberg Med helgekurset i friskt minne og et proft merkevarebyggingsapparat i ryggen, strør «livscoachene» om seg med forførende titler og snertne vignetter, og lever fett på å holde stigma, myter og fordommer mot kvalifisert psykoterapi i live. Problemet er at de får holde på helt uforstyrret. Tittelen «coach» er amerikansk. Tentative oversettelser kan være samtalepartner, trener eller inspirator (Berg, 2002), men ved å beholde det amerikanske begrepet markeres det noe «nytt og mer eksklusivt» som sannsynligvis letter innsalget av coachingtjenester. Tittelen «coach» er ikke beskyttet, og innebærer dermed verken faglig kvalitetssikring eller offentlig godkjenning. Mens enhver altså står fritt til å starte opp coachpraksis på dagen, finnes likevel flere «coachingutdanninger» i Norge, med det fellestrekket at det ikke stilles krav til forkunnskaper, men desto høyere krav til betalingsevne: «Sertifisering» koster mellom 40 og 50 000 kroner, og tar 8 14 dager avhengig om du velger Ringominstituttets eller Start Now Coachings (CTI) tilbud. Hva gjør en coach? Selv om «coaching» er blitt et hyppig brukt begrep de siste årene, finnes det ingen enkeltdefinisjon som alle er enige om. Berg (2002, s. 13) beskriver essensen av coaching som «å hjelpe individet til å utvikle tenkemåte, væremåte og læremåte slik at det kan nå sine mål», og gjør en inndeling i fem ulike typer coaching: Faglig coaching, ferdighetscoaching, personlig coaching, resultatcoaching og utviklingscoaching. Disse atskilles på grunnlag av kompleksitet og hvor mye tid som må benyttes, der utviklingscoaching er den mest krevende av coachingformene, og inkluderer både livscoaching som noe vidløftig sagt vil si å hjelpe klienten med å få et bedre liv både privat og på jobb og mer «klassisk» organisasjonsutvikling. Gjerde (2003) presenterer coaching som et relativt nytt fagfelt, der de beste teknikkene fra klinisk psykologi, veiledning og rådgivning er samlet i coachens potente verktøykasse. Gåserud (2000) behandler coaching som en ledelsesform, og skiller mellom ledelses-coaching, kollega-coaching, «bottom-up»-coaching, ekstern coaching og coaching i privatlivet. «Coaching» kan altså være så mangt, og mange typer coaching representerer utvilsomt positive trender. Et eksempel på dette er når coaching dreier seg om bevisstgjøring rundt respekt, forståelse og samarbeid mellom kolleger. Men når det gjelder den typen coaching som kalles «personlig coaching» eller «livscoaching», er det nødvendig å rope et varsko, da livscoacher søker å øke sin klients selvinnsikt gjennom private, dyptgående samtaler som til forveksling ligner det som finner sted i psykologværelset. Livscoachingbransjens inntog vil nok ikke gjøre psykologene arbeidsledige, men klienter kan risikere å bli både blakke og skadelidende. Coachingnæringens proffe merkevarbyggingsapparat Norske Ringom-instituttet erklærer på sine nettsider: «Coaching er muligens den beste metode for utvikling av mennesker uansett hvilken livssituasjon man er i eller yrke man har.» Damebladet ELLE trykket i januar 2003 en artikkel hvor de intervjuet Ann- Elin Schüssel, Certified Professional and Personal Coach (CPPC) fra Coach Training Institute (CTI) i USA og gründer av firmaet Start Now Coaching. I artikkelen ble coaching presentert som en mulig løsning for mennesker som er blitt utbrente i jobben, og Schüssel uttalte i den forbindelse: «Folk trodde de var psykotiske, men var bare veldig slitne!». Coach Ørjan Jensen uttalte i Finansavisen den 21.01.04 at forskjellen mellom coaching og terapi er at en coach «stiller gode spørsmål som hjelper deg selv til å vite [mens] i verste fall ber terapeuten deg om å ligge ned og lukke øynene». På kurset «Å coache med og fra hjertet» arrangert i Trondheim 30.01.04, erklærte kursleder og Professional Co- Active Coach (CTI) Gunnvor Fjeld-Nielsen: «Mens man i terapi bare har prat om fortiden og det ikke skjer noe, sørger man i coaching for handling og fremgang. Vibeke Thorp kom med følgende hjertesukk i Morgenbladet (03.12.04): «Hva om flere psykologer tok coachingutdanning og således kom i posisjon til å drive forandringsarbeid i samfunnslivet på nye og spennende måter?» Eksempler på mer nyanserte uttalelser kommer fra coach Anders J. Gåserud (2000, s. 104): «Pass på å ikke drive som hobbypsykolog. Hvis du møter personer med seriøse problemer, bør du henvise til fagfolk», og Certified Professional and Personal Coach (CTI) Susann Gjerde (2003, s. 35): «En coach som ikke er utdannet terapeut, bør være på vakt ovenfor tegn på depresjon, angstanfall, avhengighet (alkohol/narkotika), ideer om selvmord, sterkt offermønster, selvdestruktiv oppførsel/tanker eller vedvarende sinne/aggresjon. Dersom man oppdager slike tegn, bør man anbefale vedkommende å oppsøke lege og ikke begi seg ut på å behandle vedkommende selv». Men selv blant dem som forsøker å tegne opp et skille mellom anvendeligheten av coaching og psykoterapi, møter vi på uttalelser som denne fra Profesjonell CTI coach Sidsel Christiansen i Morgen- tidsskrift for norsk psykologforening 2005 42 531 532 531

bladet (24.12.04): «Min tanke er at coaching i noen tilfelle kanskje kan benyttes i etterkant av en vellykket prosess hos psykologen og at man dermed kan samarbeide heller enn å kives. En psykologklient kan være skjør etter en langvarig prosess og da kan kanskje løsningsfokusert og resultatorientert coaching mot nye mål gjøre godt», og coach Ørjan Jensen i Finansavisen (21.01.04): «For dem som for eksempel ikke kan løse konflikter på annen måte enn å slå ned motstanderen, er terapi en bedre løsning. Også for dem som er dypt deprimert eller har møtt veggen, kan en terapeut være et bedre alternativ enn en coach». Psykoterapi er altså forbeholdt de særdeles alvorlig mentalt syke, sinnsforvirrede og psykotiske pasientene med behov for langvarig terapi med fortidsfokus for korrigering av barndomstraumer; mens de som er opptatte av løsningsfokus, handling og rask realisering av sine potensialer bør oppsøke en coach. Godt å vite. Problemet med de tause psykologene Så lenge psykologene forblir tause og usynlige i samfunnsdebatten og mediebildet, får coachene anledning til å fortsette å bruke bevisst opprettholdelse av stigma og fordommer mot psykologtjenester som brekkstang for innsalg av egne tjenester. Jeg siterer Ernst R. Midtun, næringslivskoordinator i Sandefjord kommune (31.07.03, personlig kommunikasjon): «Om en leder sier at han går til psykolog, tror medarbeiderne at han er gal; men om han leier inn en coach så antar man at han er opptatt av å utvikle seg». Psykologforeningen og psykologene må rett og slett være langt mer våkne i timen i møte med livscoachenes proffe merkevarebyggingsapparat. Det er ikke akseptabelt at det skapes rom for å spille på fordommer mot psykoterapi fordi fagforeningen utad er taus. Det er heller ikke akseptabelt at følgen av dette er at mennesker betaler i dyre dommer for psykoterapi forkledd som livscoaching, når disse livscoachene bak sine forførende titler og snertne vignetter har en særdeles svak, om noen, psykologfaglig kompetanse. Publikum må informeres om at privatpraktiserende psykologer uten ventelister kan tilby tjenester som ikke overgår livscoachenes i pris, men dog i kvalifikasjoner (Wulfsberg & Eilertsen, 2004). Behovet for satsning på sterkere innslag av psykologfaglige synspunkter i samfunnsdebatten (jf. Aanonsen, 2005), er presserende! Line E. B. Wulfsberg Senter for Ledelse a.s Pb 907, 7409 Trondheim Tlf 47 29 14 38 E-post linewulfsberg @ yahoo.no Referanser Berg, M. E. (2002). Coaching. Å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes. Oslo: Universitetsforlaget. Christiansen, S. (2004, 24. desember). Coaching for et godt liv i balanse. Morgenbladet, s. 25. (Debattinnlegg). Fjeld-Nielsen, G. (2004, 30. januar). Å coache med og fra hjertet (Kurs). Trondheim: Norsk forening for Psykologiske Samfunnsvitere (NPS). Gjerde, S. (2003). Coaching. Hva. Hvorfor. Hvordan. Oslo: Fagbokforlaget. Gåserud, A. J. (2000). Lær deg coaching. Oslo: Egmont Hjemmets Bokforlag. Oreld, H. (2004, 21. januar). Lederplassen er bak. Finansavisen, s. 24 25. Paulsen, A. K. (2003, Januar). Din bedre halvdel. ELLE, s. 60 61. Ringom-instituttet: http://www.ringom.no Start Now Coaching (CTI): http://www.startnowcoaching.com Thorp, V. (2004, 3. desember). Billige poeng om «dyr kvasipsykologi». Morgenbladet, s. 20. (Debattinnlegg). Wulfsberg, L. E. B., & Eilertsen, I. T. (2004, 26. november). Dyr kvasipsykologi. Morgenbladet, s. 26. (Kronikk). Aanonsen, A. M. (2005). Ny landsmøteperiode. (Leder). Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 42, 152. WISC-III og normer Dag Øyvind Engen Nilsen Assessio Norge Testutviklingen i Norge har i de seneste tiår vært på etterskudd. Det har vært publisert få nye instrumenter, og mange av testene som har vært benyttet har vært utdatert i forhold til både normering og relevans. Assessio Norge AS har i løpet av de siste tre årene hatt som oppgave å gjøre noe med dette, og vi kan ikke annet enn å ønske debatten om standardiseringen av WISC-III velkommen. Flere har stilt spørsmål ved normene som anvendes på WISC-III; altså normene som ble utarbeidet i den svenske standardiseringen i 1997. Vi har derfor funnet det nødvendig å presentere noen av premissene for evnetesting med Wechslerskalaene (WISC, WAIS og WPPSI). Mange har observert at WISC-III skiller seg markant fra de britiske normene når det gjelder lave skårer, og man tar for gitt at de britiske normene er «bedre». Svensk normering Den svenske WISC-III er normert på byene Stockholm og Uppsala. Hver av de 20 alderskohortene inneholdt fra 50 63 barn. Utvalgets representativitet ble vurdert i forhold til foreldrenes utdanningsnivå. Dette var noe høyere enn for den svenske befolkning for øvrig, og skårene er derfor nedjustert i forhold til dette. Den svenske normeringen er gjort etter alle kunstens regler, og de feilkilder som finnes er belyst og kontrollert for i den grad det lar seg gjøre. Både de svenske og britiske normene er gode. Vi har valgt å bruke de svenske fordi disse er nyere, og vi antar at det er større kulturell nærhet mellom Norge og Sverige, enn mellom Sverige og Storbritannia. Vi vil aldri få noe endelig bevis for hvilke normer som er best. Det viktigste når man tolker psykologiske tester, er at man setter seg inn i normgrunnlaget og forholder seg til dette. Når enkelte opp- 532 tidsskrift for norsk psykologforening 2005 42 532 533

lever at testresultater «stemmer dårlig med virkeligheten», har dette like mye å gjøre med Wechslerskalaenes konstruksjon som med normene. Svakheter i testkonstruksjonen Grunnen til at Wechslerskalaene i noen tilfeller gir store avvik mellom testtakers oppnådde skåre og «faktiske evner», har å gjøre med skalaenes konstruksjon. For det første er normgrunnlaget for lave skårer så lite at testene ikke er egnet til å differensiere testtakere som skårer utenfor to standardavvik over eller under gjennomsnittet (over 130 eller under 70). I WISC-III består normgrunnlaget av 1036 barn. I et tilfeldig utvalg vil vi forvente at ca. 21 (2%) av disse barna har en IQ som er lavere enn 70. Disse 21 barnas resultater skal så danne normgrunnlaget for skårer som ligger mellom 55 og 70, i 20 ulike alderskohorter. Da sier det seg selv at normene for lave (og høye) skårer blir lite reliable. I tillegg vet vi at reliabiliteten i en test er avhengig av antall ledd som administreres. WISC- III er konstruert slik at de som skårer lavt får færre oppgaver enn de som skårer høyt. Testen er altså mest reliabel for skårer som ligger rundt gjennomsnittet, og resultater som ligger langt unna gjennomsnittet er mindre reliable. Konsekvensen av dette er at WISC-III ikke er et godt egnet instrument for å avgjøre grad av psykisk utviklingshemning. Vi minner også om at WISC-III har en generell svakhet i forhold til de eldste aldersgruppene. Problemet her er at det kreves svært mange korrekte svar for å få normal skåre, og et par tilfeldige feil kan gjøre at barnet får «for lav» skåre. På utføringsoppgavene er det også slik at de eldste barna må ha tidsbonus for å skåre normalt, noe som gjør at barn som arbeider langsomt, skårer uforholdsmessig lavt i forhold til jevnaldrende som arbeider i normalt tempo. Dette handler for øvrig ikke om den norske og svenske versjonen, men generelt i alle land hvor WISC-III finnes. Den britiske versjonen er heller ikke egnet til å differensiere skårer under 70. Konfidensintervall Et viktig poeng i evnetesting er man skal bruke resultatet med varsomhet, bl.a. fordi testene inneholder målefeil. Derfor står alle skårer oppgitt med et konfidensintervall. En IQ-skåre omgis med et konfidensintervall på 12 IQ-poeng. En IQ-skåre på 68 kan med 90% konfidensintervall like gjerne være 64 som 76 poeng. I tillegg er reliabiliteten lavere og konfidensintervallet større i det nedre ytterpunktet av skalaen. Dette skyldes som nevnt at svaktpresterende barn testes med færre ledd, og feilmarginen blir dermed større. Bommer man på et ledd, og befinner seg i de nedre persentiler, får dette større konsekvenser enn om man bommer på et ledd og ligger rundt gjennomsnittet. Hva skal man forvente seg? WISC-III er en test som gir forholdsvis valide mål på et barns evnenivå innenfor normalområdet. Så lenge skårene varierer innenfor normalområdet (80 120), kan man danne hypoteser i forhold til spesifikke problemer, i tillegg til å anslå nivå på de latente variablene Total IQ, Verbal IQ, Utførings-IQ, Verbal forståelse, Perseptuell organisering, Hurtighet og Oppmerksomhet. Når IQ-skåren nærmer seg 70, vil resultatet være mindre reliabelt, og når IQ-skårene faller under 70, bør man forholde seg til resultatet som en skåre under 70, og ikke som en skåre på 57 eller 63. Diskreditering av testresultater Mens jeg studerte, administrerte jeg WAIS på en ung kvinne som oppnådde en IQ-skåre på 42. Dette skulle ikke være så urimelig, all den tid vi vet at noe under en promille av befolkningen har evner som ligger i dette sjiktet, og at mange av disse før eller siden kommer til en psykolog for utredning. Problemet var her at testtaker hadde sertifikat, og grensen for strafferettslig tilregnelighet går ved en IQ på 55. Burde denne kvinnen fått sitt førerkort inndratt som følge at WAIS-resultatet? Svaret er nei. Dersom en person har bestått både den praktiske og teoretiske delen av førerprøven, er det liten sannsynlighet for at personen har en IQ på 42. Supplerende informasjon Wechslertestene er, som alle andre psykologiske tester, hypotese-genererende instrumenter. For å gjøre en vurdering av intellektuelle evner, skal en samle informasjon fra ulike kilder. Disse kan være skoleresultater, sosial fungering og ADLferdigheter. Generelt er testresultater den mest valide informasjonen, fordi man sammenligner testtaker med en norm. Men man må alltid ta høyde for at ekstern informasjon kan diskreditere et testresultat. Hvorfor skal en vite om barnet har 70 eller 50 i IQ, annet enn for å sette en diagnose? Dette synes å være vel så mye et byråkratisk problem som et klinisk. Man burde i stedet samle inn informasjon fra eksterne kilder som på dette nivået ofte er like valide som et WISC-III resultat. Dette kan foregå ved å undersøke for eksempel ADLferdigheter og sosial fungering, som er mer relevant i forhold til hvilke tiltak en skal settes inn for barnet. En alternativ tilnærming til testing av mennsker med psykisk utviklingshemninger, er å bytte WISC-III med WPPSI-r. Da kan en sammenligne barnet med yngre barn, og gjøre et anslag av barnets mentale alder. tidsskrift for norsk psykologforening 2005 42 533