Marianne Garvik, Thomas Hugaas Molden og Berit Berg Hvordan går det nå?

Marianne Garvik, Thomas Hugaas Molden og Berit Berg Hvordan går det nå? Analyse av flytteprosess og nyetablering av leietakere fra hybelhusene i Anders Søyseths veg og Jarleveien

2

Rapport TITTEL Avdeling: Innvandringsforskning og flyktningstudier Postadresse: NTNU Dragvoll 7491 Trondheim Besøksadresse: Loholt Allé 85, Paviljong B Telefon: 73 59 63 00 Telefaks: 73 59 62 24 E-post: kontakt@samfunn.ntnu.no www.ntnusamfunnsforskning.no/ Foretaksnr. NO 986 243 836 Hvordan går det nå? - Analyse av de som har flyttet fra hybelhusene i Anders Søyseths veg og Jarleveien FORFATTER(E) Marianne Garvik, Thomas Hugaas Molden og Berit Berg OPPDRAGSGIVER(E) Trondheim kommune ved Boligenheten RAPPORT GRADERING OPPDRAGSGIVERS REF. Rapport 2008 Åpen Lars Arne Bø ISBN PROSJEKTNR. ANTALL SIDER OG BILAG 978-82-7570-194-5 1141467 58 PRIS (eksl. porto og ekspedisjonsomkostninger) PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) KVALITETSSIKRET AV (NAVN, SIGN.) Kr. 100 Berit Berg Bente Aina Ingebrigtsen SAMMENDRAG DATO September 2008 Rapporten presenterer resultatene fra en evaluering av utflyttingsprosess og nyetablering av leietakere i hybelhusene Anders Søyseths veg og Jarleveien i Trondheim. Gjennom et beboerfokus med intervju av et utvalg leietakere fra begge hybelhusene, har evalueringen hatt som formål å si noe om hvordan beboerne opplevde flytteprosessen og etablering i ny bolig. Flytteprosessene har i stor grad vært preget av ovenfra og ned styring der beboerne selv har vært lite involvert. I Jarleveien var kommunen i dialog med beboerne, men tidspress gjorde reell medvirkning vanskelig. I Anders Søyseths veg var samhandling mellom kommune og beboere nærmest fraværende. Informasjon både om tvungen flytting og nytt bosted kom i brevform. Selv om flere beboere fikk bedret sin bostandard etter flytting, tyder registerundersøkelsen på at boligsituasjonen for ca. halvparten av beboerne er uforandret. De viktigste lærdommene og anbefalingene fra evalueringen kan oppsummeres slik: - Mer fokus på informasjon, dialog og brukermedvirkning - Utarbeide boligsosial handlingsplan og samarbeidskontrakter - Bedre koordinering og samarbeid mellom involverte instanser STIKKORD NORSK ENGELSK Utflyttingsprosess Hybelhus Boligsosialt arbeid Brukermedvirkning 3

4

Forord Denne rapporten er skrevet på oppdrag for Trondheim kommune ved Boligenheten og handler om prosessen rundt utflyttningen av beboere i hybelhusene i Anders Søyseths veg 4, 6 og 8 og Jarleveien 10. Evalueringen bygger på gjennomgang av data fra kommunens register, intervjuer med et utvalg berørte beboere, i tillegg til samtaler med ansatte og ledelse ved Boligenheten. Hovedfokuset i evalueringen har vært på beboernes egne erfaringer rundt utflyttingen. Det er deres stemme kommunen har vært særlig opptatt av å få fram gjennom dette prosjektet. Evalueringsarbeidet har foregått over ett år fra sommeren 2007 til sommeren 2008. I perioder har vi strevd med å få tak i informanter, men takket være et tett samarbeid med ansatte ved i Boligenheten har vi lyktes i å få tak i en gruppe leietakere som representerer en god variasjonsbredde. Spørsmål kommunen ønsket svar på var hvordan leietakerne opplevde utflyttingsprosessen og hvordan bo- og livssituasjon er nå. Intervjuene har gjort inntrykk på alle oss som har deltatt i dette evalueringsarbeidet. Vi har truffet mennesker som har møtt mye motgang. Noen har greid seg bra etter flyttingen og funnet seg til rette i sin nye tilværelse. Andre gir uttrykk for misnøye, både med kommunens håndtering av flytteprosessen og deres nye bosted. Vi vil takke alle tidligere beboere i Anders Søyseths veg og Jarleveien som var villig til å dele sine erfaringer med oss. Dere skal vite at de erfaringene dere har formidlet til oss har vært verdifulle i dette arbeidet. Både Trondheim kommune og andre som gjennomfører flytteprosesser av dette slaget har behov for tilbakemeldinger på hvordan de utfører oppgaven. De trenger å vite hva som er bra og hva som er mindre bra i måten de har håndtert arbeidet. Dere har gitt tydelige tilbakemeldinger, noe som er helt avgjørende for å kunne foreta forbedringer. Igjen tusen takk til hver enkelt av dere. Vi vil også få takke ansatte i Trondheim kommune ved Boligenheten for godt samarbeid under veis. Referansegruppen, Lars Arne Bøe og Gunn Sølvi Nyeggen fra Boligenheten, Rune Flessen fra Husbanken og Rune Foss fra Helse- og velferdskontoret Midtbyen har fulgt arbeidet gjennom hele perioden og bidratt både som kontaktpersoner og informanter. Takk for et godt samarbeid. Trondheim, juli 2008 Marianne Garvik Thomas Hugaas Molden Berit Berg 5

6

Innhold 1. Innledning...9 1.1 Bakgrunn... 9 1.2 Gjennomføring av evalueringen... 10 1.3 Rapportens oppbygging... 12 2. Hybelhusene et bakteppe...13 2.1 Kommunale utleieboliger målsettinger og målgruppe... 13 2.2 De boligsosiale virkemidlene... 15 2.3 Hva gir akseptable boforhold?... 17 2.4 Jarleveien... 18 2.5 Anders Søyseths veg 2-8... 19 3. Registerundersøkelsen hvem snakker vi om?...23 4. Utflyttingsprosessen...29 4.1 Utflytting fra Jarleveien... 29 4.2 Utflyttingen fra Anders Søyseths veg... 30 5. Beboernes erfaringer...35 5.1 Generelle erfaringer... 35 5.2 Tre ulike historier... 36 5.3 Utflytting og ny bolig... 41 5.4 Ulike livssituasjoner ulike løsninger?... 47 6. Oppsummering og anbefalinger...53 6.1 Oppsummering av de viktigste resultatene... 53 6.2 Lærdommer og anbefalinger... 54 Referanser...57 7

8

1. Innledning 1.1 Bakgrunn Boligenheten ved Trondheim kommune flyttet våren 2006 en stor gruppe beboere ut av Anders Søyseths veg og Jarleveien hybelhus. Bakgrunnen for dette var lang tids misnøye med bomiljøet i de to områdene der husbråk og rusproblemer hadde skapt usikkerhet og uro blant beboerne og naboene. Boligkvaliteten på hyblene var også langt fra akseptable, og helt siden 1968 var Anders Søyseths veg et botilbud som kommunen selv frarådet å benytte som botilbud til sine søkere. På tross av skepsisen ble nettopp hybelhusene i Anders Søyseths veg benyttet som botilbud frem til ombyggingen i 2004-2006. Ennå bor det kommunale leietakere i Anders Søyseths veg nr. 2 som står urørt siden oppføringen i 1968. Anders Søyseths veg besto av hybler som, i beste fall, egnet seg for hurtig plassering av folk i bolignød, før man kunne tildele disse en mer egnet bolig på permanent basis. Problemet var at boligene forble et varig botilbud. Dette bidro til en opphopning av mange en-personhushold på samme sted, samt mange beboere med rus, psykiske og sosiale problemer. En følelse av håpløshet preget både de som bodde der og miljøet generelt. Av denne grunn ønsket Trondheim kommune å flytte ut en del av beboerne og bygge om de små hyblene til større leiligheter. Noe av den samme problematikken preget miljøet i Jarleveien hybelhus. Hyblene har gjennom mange år blitt benyttet som et alternativ og supplement til Trondheim kommunes egne utleieboliger for vanskeligstilte boligsøkere. I februar 2006 besluttet imidlertid Styret i stiftelsen Jarleveien hybelhus at driften skulle opphøre fra 1. juni 2006. Mange av beboerne ble ansett å få problemer med selv å finne en bolig på det åpne boligmarkedet, og på bakgrunn av dette etablerte stiftelsen og kommunen et samarbeid for å bistå leietakerne i flytteprosessen. Nå er beboere fra både Anders Søyseths veg og Jarleveien flyttet til ulike boligtyper og bydeler i Trondheim kommune. I denne forbindelse ønsker Boligenheten å få en evaluering på hvordan flytteprosessen har blitt gjennomført og kartlegge hvordan de utflyttede nå fungerer i sine nye bomiljø. Den overordnede målsetting for denne evalueringen er å få vite hvordan beboerne i Anders Søyseths veg og Jarleveien ser på den bistand de fikk av kommunen da de flyttet, samt hvor de bor nå og hvordan de funge- 9

rer i sitt nye bomiljø. For å få et bilde på flytteprosessen og hvordan det går nå, ønsket kommunen en evaluering av deres arbeid basert på en registerundersøkelse og en intervjuundersøkelse. 1.2 Gjennomføring av evalueringen Evalueringen har i første rekke hatt et brukerperspektiv. Det innebærer at det er beboernes synspunkter og erfaringer som har vært i fokus. Målet med evalueringen har vært å få tak i beboernes opplevelse av flytteprosessen, og hvordan de har det på deres nye bosted. Evalueringen startet med en registerundersøkelse ved Boligenheten i Trondheim kommune. Ved hjelp av BOEI, dataprogrammet for kommunale utleieboliger i Trondheim kommune, kartla vi beboerne i Jarleveien og Anders Søyseths veg. Gjennom denne kartleggingen fikk vi oversikt over hvem som bodde på de ulike stedene; alder, kjønn, botid, etnisitet samt deres flyttehistorikk etter at de flyttet fra Jarleveien og Anders Søyseths veg. På bakgrunn av registerundersøkelsen kunne vi gjøre et differensiert og strategisk utvalg. Målet var å fange spennvidden og variasjonen i beboergruppene. Utvalget ble derfor plukket ut fra en ide om å få tak i de ulike historiene, og vi fulgte en kontrastlogikk i forhold til informanter; ung eldre, lang botid kort botid, etnisk norsk innvandrer, flyttet til annen kommunal bolig privat, flyttet innad i Anders Søyseths veg eller direkte ut av hybelanlegget var noen av disse kontrastene. Vi ønsket å få tak i informanter som kunne representere denne variasjonen som vi hadde identifisert gjennom kartleggingen i registerundersøkelsen. Av erfaring hadde vi forberedt oss på at det kunne bli vanskelig å nå alle de informantene vi ønsket å snakke med. Av et strategisk utvalg på 26 personer, som skulle illustrere bredden av beboergruppene, møtte 12 informanter opp til intervju. I tillegg fikk vi snakket med tre personer via telefon, da de enten var opptatt eller syntes det var en bedre måte å bli intervjuet på. Prosessen med å finne frem til aktuelle informanter ble også omfattende. Dette skyldes flere forhold. Mange av beboerne viste seg å være vanskelig å få tak i både pr. brev og telefon. Noen hadde flyttet ut av kommunen, mange hadde skiftet telefonnummer, og en del hadde ikke lyst til å snakke om sine erfaringer. All førstekontakt med aktuelle informanter gikk via ansatte ved Boligenheten eller Helse- og velferdskontorene. De fleste av dem som de ansatte faktisk fikk kontakt med, var positive og ga tillatelse til at deres mobilnummer ble videreformidlet 10

til forskerne. Men på tross av positive svar, meldte det seg problemer når vi som forskere tok kontakt. Noen tok aldri telefonen. Andre tok telefonen, men sa det ikke passet så godt akkurat nå. Enkelte forklarte dette med jobb og dårlig tid, andre avslo forespørselen med at det ikke hadde noen nytte å si noe om kommunen allikevel det utgjorde ingen forskjell. Atter andre var positive til intervju, men møtte ikke opp til avtalen. Ny avtale ble gjort, men personene uteble igjen. For å ikke virke påtrengende tok vi et nei for et nei, og indirekte avvisninger ble også akseptert som en melding om at personen ikke ønsket å delta. Vi har reflektert over hvorfor flere av informantene valgte å si nei da vi kontaktet dem. Omtrent samtlige hadde jo i utgangspunktet sagt ja til ansatte i kommunen da de forespurte dem om det samme. Vi ser flere mulige forklaringer. Den mest nærliggende er at de egentlig ikke ønsket å delta, men syntes det var vanskelig å si nei da kommunen henvendte seg til dem. Når vi så ringte opp igjen, følte de seg fri til å si nei likevel. Dette er noe som skjer ofte i undersøkelser der informantene står i et avhengighetsforhold til det offentlige. Kanskje de føler en plikt til å si ja når kommunen spør, men føler seg friere til å si nei til en uavhengig instans? Det kan også være at tiden i Jarleveien eller Anders Søyseths veg oppleves som et tilbakelagt kapittel, og at personen ikke vil rippe opp i historien. Et annet inntrykk vi sitter igjen med er også at noen var oppgitte over å prøve og nå frem til kommunen. De hadde ikke tro på at deres stemme ble hørt likevel. Enkelte var positive fordi de trodde det kunne fremskynde prosessen med å få ny kommunal bolig. Da de forsto at vi ikke hadde noen innvirkning på dette, så de ikke lenger noe poeng i å stille opp til intervju. På tross av at en del avslo å delta fikk vi til sammen snakket med et utvalg som i det store og hele representerer bredden av beboerne på de to ulike boliganleggene. Alle historiene blir nok ikke dekket i denne evalueringen, men et innblikk i ulike opplevelser og konsekvenser av flytteprosessen og tildeling av nye bosteder vil komme frem. Selv om informantene har ulike livshistorier og takler det å bo forskjellig, finnes det også mange likhetstrekk og mønster i deres fortellinger. I utgangspunktet innebar oppdraget fra kommunen også å si noe om beboerne fungerer i sitt nye bomiljø, og hvordan naboer og omgivelsene har reagert på at de flyttet inn. Vi kan si noe om hva beboerne selv synes om hvordan de fungerer i sitt nye bomiljø og om de betrakter seg selv som inkludert i et nabofellesskap. Det som er vanskeligere er å kartlegge hva menneskene rundt tenker og synes om sin nye nabo uten å tråkke over viktige etiske grenser. En slik forespørsel ville lett kunne bidra til stigmatisering og til å mystifisere og gjøre personen annerledes enn en hvilken som helst annen som flyttet inn i nabolaget. 11

Vi vurderte alternative måter å kartlegge naboforhold på. En mulig metode kunne være å sammenligne registrering av naboklager før og etter flytting. En slik kartlegging ville kunne gi et bilde på om beboerne etablerte seg problemfritt i nytt nabolag, eller om omgivelsene reagerte negativt på den nye naboen. Det viste seg imidlertid at det nesten ikke var registrert klager på noen av beboerne verken før eller etter flytting. Lite registrering kan enten skyldes at det faktisk ikke forelå så mange klager eller det kunne bety at klager, av en eller annen grunn, ikke var registrert. Slik ble det vanskelig for oss å lese noe ut av denne kilden. Grunnen til at klagene ikke var blitt registrert kan også skyldes at kommunen har fått et nytt datasystem angående utleie av kommunale boliger. På vei fra gammelt til nytt system kan det se ut som at noe informasjon har gått tapt. Tall som presenteres i registerundersøkelsen er hentet fra det samme dataprogrammet og baseres på de opplysninger som er registrert der. Vi har kontrollert for opplysningene via folkeregisteret, så eventuelle feilopplysning kunne korrigeres. Om det likevel skulle være oppgitt gale tall vil det skyldes at opplysningene ikke er registrert i kommunens datasystem. 1.3 Rapportens oppbygging Rapporten er inndelt i seks kapitler. Etter dette innledningskapitlet (kapittel 1) kommer en presentasjon av bolighusene og flytteprosessen (kapittel 2). Her gjennomgår vi litt av hybelhusenes historikk, sier noe om målsettinger og målgrupper hvilke boligsosiale virkemidler kommunen rår over. I kapittel 3 presenterer vi resultater fra registerundersøkelsen som gir et bilde av hvordan beboermassen i hybelhusene var ved utflyttingen. En beskrivelse av utflyttingsprosessen for hybelhusene gis i kapittel 4, og kapittel 5 dekker beboernes opplevde erfaringer. Her sier vi først generelt noe om erfaringene fra de to bostedene, for deretter å presentere noen case og drøfte ulike deltema knyttet til intervjumaterialet. I kapittel 6 vil vi gjøre en oppsummering av de viktigste resultatene fra evalueringen samt peke på hva som eventuelt har fungert bra eller mindre bra i denne prosessen. 12

2. Hybelhusene et bakteppe 2.1 Kommunale utleieboliger målsettinger og målgruppe Hva som oppfattes som en god og trygg bolig avhenger av en rekke trekk ved boligen, boområdet og av beboernes egne preferanser. En god bolig skal som et minimum dekke beboerens grunnleggende behov for trygghet for liv og helse, for personlig hygiene og for hvile. Et godt sted å bo er en viktig forutsetning for integrering og deltakelse i samfunnet. Bolig utgjør sammen med arbeid og helse de tre grunnleggende elementer i velferdssamfunnet. En god bolig er grunnlaget for en anstendig menneskelig tilværelse, og vil ofte være avgjørende for innbyggernes helse og deltakelse i arbeidslivet. Den overordnede visjonen for norsk boligpolitikk er at alle skal kunne bo godt og trygt. Dette er også slagordet for Husbanken. Av St.prp.nr.1 (2006-2007) fra Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) fremgår det at det er et hovedmål i politikken å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet, og hjelpe dem slik at de kan bli boende i boligen. Personer med usikker eller lav inntekt og liten egenkapital skal ha mulighet til å etablere seg i egen bolig. Av handlingsplan for fattigdom, som ble lagt frem sammen med statsbudsjettet for 2007, er det et mål at flest mulig skal eie sin egen bolig. Kommunalkomiteen sier i sin innstilling til St.meld.nr. 23 (2003-2004) at ingen skal tilbys midlertidig bolig i mer enn tre måneder. I Stortingsmeldingen understrekes det at midlertidig husvære hvor personer med rusproblemer oppholder seg, ikke er et egnet sted for barnefamilier, barn og unge. I handlingsplanen mot fattigdom blir det sagt at varig bolig skal tilbys fremfor hospits og andre midlertidige botilbud. Undersøkelser viser at leietakere hovedsakelig er unge, eldre og vanskeligstilte, dvs. utsatte grupper på boligmarkedet. Boligene disse bor i har gjennomgående dårligere standard enn andre boliger. Disse marginale gruppene har dermed gjennomgående dårligere boforhold enn andre. Noen steder har det gått så langt at utleiegårder blir oppfattet som sosiale gettoer. Leietakerne i disse boligene blir utsatt for sosial eksklusjon og stigmatisering. Og det var nettopp en slik situasjon som kjennetegnet hybelhusene både i Jarleveien og Anders Søyseths veg. Kommunen var nødt til å gripe tak i problemet, både i forhold til uakseptabel boligkvalitet, bomiljø og for å unngå å skape sosial getto. 13

Sosiale utleieboliger anbefales ikke som permanent bosted for vanskeligstilte, men som gjennomgangsbolig. Utleieboligen kan representere en fattigdomsfelle. Det å være vanskeligstilt skal ikke være noen permanent tilstand. Forholdene bør derfor legges til rette for at den enkelte kan gjennomgå en boligkarriere etter sine egne forutsetninger, der målet er å bli mest mulig selvhjulpen i egen bolig (St.meld.nr. 23 (2003-2004). Etter Sosialtjenesteloven 3-4 er det kommunen som har hovedansvaret for å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser i boligmarkedet. I St.meld.nr. 23 (2003-2004) anbefales det at alle kommuner utarbeider en plan for boligetablering av de vanskeligst stilte. Handlingsplanen eller det sosiale boligprogrammet er et viktig instrument i det boligsosiale arbeidet, spesielt for de større kommunene. Dersom boligmarkedet skal fungere godt, er det avgjørende at aktørene har nødvendig kunnskap for å ta optimale valg. Dette gjelder også for grupper som er vanskeligstilt på boligmarkedene. Også det offentlige trenger økt kunnskap om de forskjellige boligmarkedene for å kunne innrette virkemidlene så godt som mulig. Slik er det kommunen som har hovedansvaret for å, ikke bare ivareta de vanskeligstilte, men også for å legge forholdene til rette for å komme ut av en marginal posisjon. Hvem får tildelt kommunale boliger? På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det solgt ut mange kommunale utleieboliger. Det har samtidig foregått en utskifting av beboermassen. Mens det tidligere i hovedsak var personer med plettfri vandel og lav inntekt som bodde i kommunal bolig, er dette nå blitt et sterkt behovsprøvd virkemiddel. En stor andel av de som bor i kommunale boliger har rus- og/eller psykiske problemer. Omtrent 30 prosent av de som får tildelt kommunal bolig, er personer med denne type problemer (Riksrevisjonen nr. 3:8 (2007-2008)). Det er et uttalt mål i den norske boligpolitikken at kommunale boliger skal være gjennomgangsboliger, og at det å være vanskeligstilt ikke skal være en varig tilstand. Av denne grunn benytter mange kommuner kontrakter med varighet på tre år eller mindre. I en spørreundersøkelse gjennomført av Riksrevisjonen (2007-2008) viser det seg imidlertid at 76 av de 95 kommunene som gir tidsbestemte kontrakter, svarer at de ofte eller svært ofte forlenger disse kontraktene. Dette kan skyldes reelle behov for forlengelse, eller en lettvint løsning for kommunene. For å hjelpe vanskeligstilte til egen bolig er en mer krevende øvelse enn å forlenge kommunale leieavtaler. 14

2.2 De boligsosiale virkemidlene I sitt arbeid med å bosette vanskeligstilte disponerer kommunen sammen med Husbanken et vidt spekter av virkemidler. De viktigste boligsosiale virkemidlene er: Startlån Startlån ble innført i 2003 og erstattet på det tidspunktet etablerings- og kjøpslånet. Startlån er et behovsprøvd lån som skal medvirke til at husstander med svak økonomi, som unge i etableringsfasen, barnefamilier, enslige forsørgere, funksjonshemmede, flyktninger og andre med boligetableringsproblemer, skal kunne skaffe seg en nøktern og egnet bolig. Den enkelte kommune søker Husbanken om startlånsmidler basert på behovet i kommunen og hvor mye kommunen er villig til å låne videre til sine innbyggere. Det er kommunen som er saksbehandler og vurderer og avgjør hvem som får startlån. Avgjørelsene er mye basert på skjønn, og kommunen kan utarbeide sine egne retningslinjer for bruken av startlån. Boligtilskudd Boligtilskudd skal benyttes for at personer med særlige behov skal kunne bo i en nøktern og egnet bolig. Det skal i hovedsak gå til personer som er varig økonomisk vanskeligstilte. For å gi de mest vanskeligstilte mulighet til å benytte startlån kan boligtilskuddet gis sammen med et startlån. Det er to former for boligtilskudd som går til enkeltpersoner: boligtilskudd til etablering og boligtilskudd til tilpassing. Det er kommunene som saksbehandler søknader og fatter vedtak om boligtilskudd. Kommunen kan lage egne retningslinjer for bruken av boligtilskudd. Bostøtte Bostøtte blir omtalt som det viktigste økonomiske virkemiddelet innenfor det boligsosiale arbeidet, og er også en sentral ordning i arbeidet mot fattigdom. Bostøtten er strengt behovsprøvd, den er regelstyrt og det benyttes ikke skjønn i behandlingen av søknader. Det er forholdet mellom boutgifter og inntekter som avgjør om husstanden får bostøtte. Kommunene og Husbanken administrerer bostøtteordningen. Søker må forholde seg til kommunen når det gjelder søknad, klager og råd og veiledning. Kommunal bolig I Norge eier 77 prosent av husholdningene sin egen bolig, enten som selveier eller som andelseier. Det har vært bevisst politikk siden 1945 at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. For personer som ikke klarer å skaffe seg en bolig på egenhånd, kan kommunen bistå gjennom å tildele kommunal bolig. Kommunale boliger er et knapt gode i 15

de fleste kommuner i dag, og det er derfor strenge krav til behovsprøving. Det er opp til kommunene selv hvor mange kommunale boliger de vil ha, og hvem som skal prioriteres. Mange kommuner tar gjengs leie for de kommunale boligene, noe som betyr at boligene ikke nødvendigvis er så rimelige. For å kunne betale husleien må de vanskeligstilte ofte søke om bostøtte, sosialhjelp eller lignende. Trondheim kommune har 3.954 utleieboliger fordelt på alle bydeler. Halvparten av boligene er på Lademoen, Lade, Elgeseter og Ila så det kan derfor være vanskelig å få bolig i den bydelen søker primært ønsker. Hvor stor bolig som innvilges og tildeles avhenger av husstandens størrelse og boligbehov. Boligene finnes både i borettslag og kommunalt eide hus. Selv om Trondheim kommune har relativt mange utleieboliger, om vi sammenligner med andre norske byer, opplyser kommunen på sine hjemmesider om at det kan ta lang tid før søker får tilbud om bolig fordi det ikke er nok boliger i forhold til behovet. Kommunen sier også at det normalt gis bare ett tilbud om bolig (trondheim.kommune.no). Andre boligsosiale virkemidler Kommunen har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av boligpolitikken, og i dette arbeidet har kommunene også noen egne virkemidler: Startlån til depositum Kommunal bostøtte Råd og veiledning Praktisk bistand og mulighet for konsulenthjelp for å finne bolig Helse- og oppfølgingstjenester Gjeldsrådgiving Flyttebistand Etableringstilskudd til inventar og utstyr Husbanken har også andre virkemidler som kan ha stor betydning for det boligsosiale arbeidet. Disse virkemidlene er først og fremst rettet inn mot kommunene, og effekten for de vanskeligstilte vil derfor være indirekte. Grunnlån Ordningen ble opprettet i 2005 og erstattet da oppføringslån og utbedringslån. Grunnlånet skal fremme universell utforming og miljø i nye og eksisterende boliger, finansiere boliger til vanskeligstilte og husstander i etableringsfasen og sikre nødvendig bo- 16

ligforsyning til distriktene. Grunnlånet er en ordning som er rettet mot ulike typer søkere, både enkeltpersoner, kommuner og organisasjoner. Kompetansetilskudd Husbanken deler også ut kompetansetilskudd. Tilskuddet går til forsknings- og utredningsprosjekter, utviklings- og pilotprosjekter og informasjonstiltak. Kommunene kan blant annet få kompetansetilskudd i forbindelse med utarbeidelse og rullering av boligsosiale handlingsplaner. I tillegg forvalter også Sosial- og helsedirektoratet tilskudd som går til boligsosialt arbeid. Disse tilskuddene er knyttet til oppfølgingstjenester i boligen. Lover, regler, organisering, politiske vedtak og økonomiske virkemidler bør virke i samme retning for at de boligpolitiske virkemidlene skal bli nådd. 2.3 Hva gir akseptable boforhold? Hvordan vi opplever et godt sted å bo er forskjellig for ulike personer og husholdninger. Noen generell beskrivelse av den gode bolig kan derfor ikke gis. Likevel finnes det noen minstestandarder og basisting som må være på plass for å kunne oppfattes som akseptable boforhold, forenlig med dagens utvikling og standard. Regjeringen har påpekt at trygge boforhold innebærer at en ikke er utsatt for vold, innbrudd eller andre kriminelle handlinger i nabolaget, og ikke trenger å frykte dette. Forskjellige offentlige tiltak skal bidra til at alle landets innbyggere er sikret dette som et minimum. I den sammenheng er det nødvendig å ha relativt klare oppfatninger om hva uakseptable boforhold er. I Utjamningsmeldinga (St.meld.nr. 50 (1998-99)) og Boligutvalgets utredning (NOU 2002:2) er det presentert en analyse som angir omfanget av dårlige boforhold. Analysen er utført av Statistisk sentralbyrå og bygger på bolig- og levekårsundersøkelser. Her karakteriseres dårlige boliger som følgende: Lav standard: kald og trekkfull bolig, mangler sanitærrom eller kjøkken, samt om boligen ikke er tilpasset ens funksjonshemming Trangbodd: når en enslig bor alene og disponerer kun ett rom (utenom kjøkken), eller når flerpersonshusholdninger disponerer mindre enn ett rom pr. person (utenom kjøkken) Dårlig utemiljø: beboere er plaget av støy fra trafikk/fly eller trafikken på nærmeste vei er svært sterk og plagsom eller at verken hage, gårdsrom eller uteområde er trygt 17

I forhold til Anders Søyseths veg og Jarleveien blir dette særlig relevant, og ut fra denne kunnskapen kan vi slå fast at ingen av disse hybelhusene innfrir de kravene som stilles til akseptable boforhold i Norge i dag. Og nettopp boligkvaliteten var også en av grunnene til at kommunen ønsket å bygge om og flytte ut beboerne fra Jarleveien og Anders Søyseths veg. Spørsmålet som gjenstår å besvare er om beboerne har fått et bedre botilbud etter denne flytteprosessen, eller om de fortsatt bor under uakseptable forhold. Prinsipielt og formelt burde vel alle krav i lov og forskrifter vært ivaretatt for at en bolig kan anses som egnet. I praktisk saksbehandling kan det vise seg å ikke bli fulgt opp. Dette på tross av at Sosialtjenesteloven 4-1 sier at kommunen har et særlig ansvar for å gi råd og veiledning for å løse eller forebygge sosiale problemer. I følge regjeringen er det viktige at en selv har mulighet til å velge bolig i forhold til egne preferanser og økonomi. Det er ikke alle i Norge som har denne muligheten, og de henvises til det kommunale utleiesystemet. Undersøkelser viser at kommunale utleieboliger jevnt over har dårligere standard enn eierboliger, og de er ofte plassert i det vi kan karakterisere som dårlige boområder (Hansen m.fl., 2007:38). Med dårlige boområder menes at områder er preget av boliger med lav standard, av forsøpling, mye hærverk og kriminalitet, av svake sosiale bånd og dårlige naboforhold (mye krangling og ufred), opplevelse av utrygghet og lite stabil befolkning (Guttu m.fl. 2004). 2.4 Jarleveien Jarleveien 10 tilhørte Stiftelsen Jarleveien hybelhus, og ble oppført i 1964 på initiativ fra Norsk Folkehjelp. Hybelhuset besto av 91 hybler på 9 og 14 kvadratmeter med felles kjøkken og bad. Opprinnelig var målsetningen med hybelhuset å leie ut småleiligheter til yrkesvalgshemmede som fikk utdannelse eller arbeidstrening i Trondheim. Med årene har et slikt tilbud blitt mindre etterspurt. Etter hvert endret derfor Stiftelsen sine statutter, slik at hybelhuset kunne leies ut til andre, fortrinnsvis vanskeligstilte på boligmarkedet. I de senere årene er hyblene blitt utleid til enslige uførepensjonister, innvandrerungdom, personer i akutt bolignød og andre som har vanskelig med å få innpass på det åpne boligmarkedet. Slik ble hybelhuset også et sted for opphopning av sosiale problemer. Problematikken blant leietakerne ble stadig tyngre. Enkelte beboere opptrådte truende og beboerne trakk også med seg folk utenfra som tilspisset situasjonen ytterligere. Stiftelsen så seg nødt til å leie inn vakthold for å sikre beboere og bygget. Politiet var også hyppig til stedet for å gripe inn i forhold til ulovligheter og uro. 18

Følgende sitat fra tidligere beboere illustrerer situasjonen: Å bo i Jarleveien var forferdelig. Det var ganske beryktet det huset. Bråk og fyll dop og narkotika. Det var aldri stilt der, verken om dagen eller om natta. Det var vanskelig å sove, og jeg skulle jo opp på arbeid tidlig hver morgen. Det var mye dop i Jarleveien. På en måte var det lett å ruse seg der. Dop var lett å få tak i, jeg trengte ikke gå ut av huset. Jeg bodde på en 10 kvadratmeter stor hybel med minikjøkken. Delte dusj og toalett med resten av gangen. Det var ikke noe særlig. Jeg kviet meg for å gå på do. Visste aldri hva som ventet meg, eller hvem som hadde vært der før meg. En dag jeg skulle i dusjen lå det en naken dame der. Helt dopa, og visste ikke hvor hun var. Sånn kunne skje. Det ble vanskelig og rekruttere nye beboere, og inntektssituasjonen for Stiftelsen ble derfor redusert. Bygget var samtidig overmodent for en oppgradering, og Stiftelsen så det vanskelig å fortsette driften. De sosiale problemene, sviktende inntekter og behovet for oppussing utgjorde i sum grunnlaget for at Stiftelsen ikke lenger så det mulig å fortsette driften. I februar 2006 besluttet styret at driften av hybelhuset skulle opphøre per 01.06.2006. Gjennom mange år har Trondheim kommune benyttet hybelhuset som et alternativ og supplement til sine egne utleieboliger for vanskeligstilte boligsøkere. Kommunen har i den forbindelse også gitt driftstilskudd til Stiftelsen i flere år. I forbindelse med nedleggelsen kontaktet derfor Stiftelsen Jarleveien hybelhus kommunen for å etablere et samarbeid for å hjelpe beboerne med å finne en ny bolig siden det ikke lenger ville være mulig å bo i Jarleveien 10. 2.5 Anders Søyseths veg 2-8 Hybelanlegget Anders Søyseths veg ble oppført av Trondheim kommune v/trondheim kommunale byggekomité og sto ferdig i 1968. Anlegget ble organisert og driftet som et aksjeselskap under navnet A/S Dalsminde Hybelhus. Boligene ble bygget med tanke på å være et hybelhus for industriarbeidere, og bedrifter, i hovedsak Ranheim fabrikker, tegnet aksjer i selskapet. Allerede samme år som anlegget sto ferdig ble imidlertid en av de fem bygningene (Anders Søyseths veg 8) tilbudt kommunen v/sosialkontoret. Allerede som nybygd hybelhus i 1968, ble hyblene ansett som for 19

dårlige til å fungere som permanente boliger for trygdede. I sin innstilling angående tilbud om overtakelse av Anders Søyseths veg 8, skriver sosialsjefen 19. april 1968: Som meddelt i styremøter er jeg av den oppfatning at hyblene med sine 15m 2, entre og wc inklusive, er for små som permanente boliger for trygdede. Så vidt jeg forsto sosialstyret var styret av samme oppfatning. Dette bekreftes også av det besøk som sosialkontoret arrangerte med 3 kvinnelige og 1 mannlig trygdet som står for tur til å få trygdeleilighet for å se deres reaksjon. De kvinnelige trygdede var ikke villige til å flytte dit, mens den mannlige trygdede svært gjerne ville. Det var særlig kjøkkenet de kvinnelig trygdede savnet. Den 29. mai 1968 vedtar bystyret likevel å kjøpe 26 hybler og 1 leilighet i A/S Dalsmide Hybelhus. På tross av sosialsjefens innvendinger blir det bestemt at hyblene skal belegges av sosialkontoret og nyttes fortrinnsvis til trygdede. Med årene ble også blokk 2, 4, og 6 overdratt til Trondheim kommune og blir fremdeles i dag, 30 år etter, benyttet til utleieboliger for vanskeligstilte. Foruten en uakseptabel boligkvalitet har det vært vedvarende bomiljøproblemer i Anders Søyseths veg 2-8 i svært mange år. Ulike bomiljøtiltak har blitt prøvd ut, uten at det er oppnådd stabile forhold over tid. Felles i alle disse årene har vært at kommunens mest vanskeligstilte beboere har blitt plassert ved siden av hverandre i de små hyblene. Vaktmester i Anders Søyseths veg gjennom 10 år uttrykte det slik: Beboernes sosiale problemer var svært sammensatte. Noen hadde psykiske problem, andre alkoholproblemer og narkotikamisbruk, eller en sammenblanding av ulik problematikk. De ble blandet temmelig vilkårlig sammen på de små hyblene. Rolige folk vegg i vegg med bråkmakere. I perioden 1988-1992 var Anders Søyseths veg nr. 8 en del av UFB-prosjektet i kommunen. UFB er forkortelsen for uten fast bopel. Boligene i nr. 8 ble i denne perioden benyttet som tiltak for å redusere kommunens utgifter til midleritidige overnattingstilbud/hospits. Huset hadde fast vaktmester, og sosialtjenestens miljøarbeidstjeneste arbeidet ambulerende der. Senere ble tjenesten utvidet med kontortid to ganger i uken for hjelp og veiledning. Parallelt med bruk av boligene til vanskeligstilte har Trondheim kommune også brukt Anders Søystehs veg til enslige flyktninger, som kommunen har politisk vedtak om å bosette. Integrering i et miljø med en stor andel rusmisbrukere og vanskeligstilte var 20

dårlig egnet for å ivareta de enslige flyktningenes behov. En flyktning bosatt i Anders Søyseths veg sa det slik: Hybelen var liten senga, badet og kjøkken alt var oppå hverandre. Det var ingen god plass å bo. Og mye bråk. Ikke bare bråk, men folk ville inn i hybelen og ting ble stjålet. Det var mange tyver, narkomane og fulle folk som plaget oss. I 2004 bestemte Trondheim kommune at de måtte gjøre noe mer inngripende i Anders Søyseths veg for å oppnå et bedre bomiljø. Erfaringene tilsa at mange beboere fikk flere, eller nye problemer av å bo der. Det ble derfor bestemt at husene skulle bygges om til større leiligheter. Begrunnelsen for dette var å forbedre kvaliteten på boligene og samtidig unngå den sterke konsentrasjonen av en-personhushold. Slik kunne kommunen ha mulighet til å bosette en mer variert beboermasse, for eksempel å flytte inn barnefamilier. Tanken bak var å flytte ut de som bodde på hyblene, og dermed splitte opp de uheldige miljøene som hadde etablert seg i boligene. Etter opprustningen skulle nye beboere flyttes inn, og Anders Søyseths veg skulle starte på ny med blanke ark. 21

22

3. Registerundersøkelsen hvem snakker vi om? Som en del av denne evalueringen har det innledningsvis blitt gjennomført en registerundersøkelse hvor man har kartlagt beboermassen i hybelhusene i Jarleveien og Anders Søyseths veg. Dette er gjort for å få et bilde av hvem som bodde i husene da utflyttingen startet og for å kunne lage et utvalg beboere til intervjuundersøkelsen som skulle gjennomføres. Denne undersøkelsen baserer seg på data og informasjon fra kommunens boligregister BOEI, og gir ulike opplysninger om beboerne. Vi har trukket ut de mest relevante dataene om beboerne for å danne et bilde av hvem som hadde bolig i Jarleveien og Anders Søyseths veg da utflyttingen fant sted. I Jarleveien var det på det aktuelle tidspunktet 61 beboere i følge en internrapport i kommunen (Kartlegging av alternative boligløsninger for beboere i Jarleveien hybelhus). To av disse beboerne var kvinner. I Anders Søyseths veg var det 38 beboere (inklusive en vaktmester), men her var det kun mannlige beboere. Dette betyr at totalt 99 beboere var involvert i utflyttingen fra de to hybelhusene. Den store overvekten av menn i de to hybelhusene kan skyldes flere forhold, men generelt sett er det flere menn enn kvinner i den kommunale boligkøen, og som er enslige. Statistikken viser også at det er flere menn enn kvinner som er registrert bostedsløse. Samtidig kan det tenkes at når det har vært en overvekt av menn i hybelhusene har kommunen kviet seg for å etablere enslige kvinner i disse bomiljøene, og dermed fortsatt med å bosette menn i disse hybelhusene. Ser vi på aldersammensetningen blant beboerne var det relativt sett en noe yngre gruppe mennesker som bodde i Anders Søyseths veg enn i Jarleveien. Omtrent halvparten av de i Anders Søyseths veg var i aldersgruppen under 40 år. Tilsvarende var en stor andel av de som bodde i Jarleveien over 40 år. Figuren under illustrerer dette. 23

18 16 14 12 10 8 6 4 2 20-30 år 30-40 år 40-50 år 50-60 år 60-70 år > 70 år 0 A.S. vei J.V. Figur 1. Alderssammensetningen for beboere i Anders Søyseths veg og Jarleveien Vi vet også noe om hvor lenge beboerne har bodd i de to hybelhusene. Som figuren under illustrerer flytter under halvparten inn og ut innen en toårs periode. Over halvparten av de som har flyttet til Anders Søyseths har bodd der i tre år eller enda lenger 11 personer i over syv år, og av dem sju personer som har bodd i hybelhuset i over 20 år. Bildet er noe likt for Jarleveien, også her med en overrepresentasjon av mennesker som har bodd i hybelhuset lenger enn to år. 20 18 16 14 12 10 8 6 4 2 0 A.S. veg J.V. < 1år 1-2 år 2-3 år 3-5 år 5-7 år 7-10 år 10-20 år > 20 år Figur 2. Botid blant beboere i Anders Søyseths veg og Jarleveien Beboersammensetningen har også vært preget av en blanding av etnisk norske og beboere med innvandrerbakgrunn. Figuren under viser hvordan dette fordeler seg på de 24

to hybelhusene. I Anders Søyseths veg var det en overvekt av beboere med innvandrerbakgrunn, mens det i Jarleveien var motsatt. 40 35 30 25 20 15 10 5 0 A.S. vei J.V. Norsk Innvandrer Figur 3. Beboere i Anders Søyseths veg og Jarleveien i forhold til etnisk bakgrunn Hva vet vi om beboerne etter at de flyttet, hvor og hvordan bor de i dag? Anders Søyseths veg De 37 beboerne (+ en vaktmester) som bodde i Anders Søyseths veg bor i dag slik: 4 Anders Søyseths veg 3 Olav Nygårds vei 20 Bor på diverse kommunale adresser i Trondheim 11 Flyttet ut av kommunen/døde De 27 beboerne som har flyttet internt i byen bor i dag i følgende leiligheter: Ett-roms: 13 To-roms: 12 Tre-roms: 2 De fire beboerne som fortsatt bor i Anders Søyseths veg har flyttet internt i hybelhuset og er i dag bosatt i en tilsvarende hybel som de opprinnelig bodde i. For de som flyttet til Olav Nygårds vei er situasjonen at de flyttet til en bolig som boligmessig er identisk med den de hadde i Anders Søyseths veg. Disse hybelhusene er like med hensyn til boligens utforming og bomiljø. Av de som har flyttet til andre adresser i Trondheim har tjue flyttet til en annen kommunalt eid bolig. Elleve personer er ute av registeret, de fleste av disse har flyttet ut av kommunen, og noen er i dag registrert døde. 25

Jarleveien Jarleveiens 61 beboere ble flyttet til følgende boløsninger: Kommunal bolig 31 Privat leie 8 Kommunalt startlån 2 Kong Carl Johans stiftelse 6 Rusbehandling 1 Klarte seg selv 6 Fengsel 1 Flyttet ut av kommunen/døde 7 Av de 31 som fikk tildelt kommunal bolig flyttet 12 til følgende boliger: Olav Nygårds vei 4 Yrkesskoleveien 3 Anders Søyseths veg 2 Valøyveien 3 Som beskrevet tidligere er Anders Søyseths veg og Olav Nygårds vei identiske boligkonsept. Yrkesskoleveien er et kommunalt boligkompleks med ulike hybler og leiligheter. Valøyvegen består av 39 hybelleiligheter og er et bo- og tjenestetilbud for rusmisbrukere og mennesker med ulike sosiale problemer. Med andre ord så kan vi si at Jarleveien og disse adressene har mange likhetstrekk, og at beboerne da flytter inn i lignende boligkomplekser som de kom fra. De øvrige 19 flyttet til diverse adresser i byen hvor kommunen leier ut boliger. Vi har opplysninger om størrelsen på boligen 33 av beboerne fra Jarleveien flyttet til. Disse flyttet til leiligheter med følgende antall rom: Ett-roms: 15 To-roms: 17 Tre-roms: 1 26

I tillegg har vi for beboerne fra Jarleveien opplysninger om hvilke økonomisk bistand som ble gitt i forbindelse med flyttingen: Etableringstilskudd 17 Flyttetilskudd 8 Depositumsgaranti 5 I grove trekk forteller denne gjennomgangen av registeropplysninger oss at det er et trekk ved beboernes botid i de to hybelhusene som ikke bærer preg av midlertidige boløsninger. Mange av beboerne hadde relativt sett lang botid i hybelhusene, hybelhusene var blitt deres permanente bolig. Et klart trekk er også at mange av beboerne gjennom flyttingen har endt opp med å både flytte fra og til en dårlig boligsituasjon. 27

28

4. Utflyttingsprosessen I dette kapittelet vil vi se på kommunens rolle og gjennomføring av de to ulike utflyttingsprosessene i Jarleveien og Anders Søyseths veg. I Jarleveien ble kommunen kontaktet av stiftelsen som drev hybelhuset og som ønsket et samarbeid med kommunen for å bistå beboerne i utflyttingen når de selv så seg nødt til å legge ned driften. Siden Trondheim kommune hadde benyttet Jarleveien som et botilbud til mange som søkte om kommunal bolig, så kommunen det som viktig å bistå beboerne da tilbudet ble nedlagt. I Anders Søyseths veg er det kommunen selv som eier hybelhusene. Boligenheten hadde kommet frem til at det var på tide å bygge om disse blokkene for å utbedre både boligkvalitet og miljø. I den forbindelse måtte beboerne som allerede bodde der flytte. På tross av store likheter mellom de to flyttingene, viser det seg at kommunens rolle og gjennomføring av prosjektene ble ganske ulik. 4.1 Utflytting fra Jarleveien Stiftelsen i Jarleveien hybelhus så det ikke mulig å fortsette driften, og hadde kontaktet kommunen for et samarbeid om å bistå beboerne i utflyttingsprosessen. Beboerne hadde fått oppsigelse og skulle flytte fra Jarleveien senest 01.06.2006. Prosjektgruppa startet sitt arbeid i mars/april 2006, noe som bare ga en tidsramme på to-tre måneder for å gjennomføre kartlegging og faktisk bistand til beboerne. Trondheim kommune så behovet for å koordinere mellom flere etater dersom de skulle kunne hjelpe i tide. Det ble derfor søkt om tilskudd fra Fylkesmannen og Husbanken for å jobbe med kartlegging av beboernes behov og muligheter til å etablere seg i annen bolig. Prosjektet ble organisert med boligsjef Anne Aaker som ansvarlig. Prosjektgruppa besto av representanter fra Boligenheten og Helse- og velferdstjenesten, Østbyen forvaltning. Det ble i tillegg jobbet nært med rådmannen og styret for Stiftelsen Jarleveien Hybelhus. Målsettingen med arbeidet var å kartlegge beboernes behov og muligheter til å etablere seg i boligmarkedet ved bruk av egne ressurser og/eller offentlige boligvirkemidler. I tillegg skulle de få praktisk bistand i den grad de trengte det. 29

Prosjektgruppa samlet kunnskap om beboerne fra offentlige registre og kommunale søknadsregistre før det første møtet med beboerne. De undersøkte om beboerne hadde kommunale tjenester eller søknader inne til behandling. Det ble også sendt navnelister til ligningskontoret for å få en oversikt over beboernes økonomi. Til sammen besto kartleggingen av å finne ut av: Økonomiske forhold: løpende inntekt, formue, gjeld Søknad/vedtak fra Helse- og velferdstjenesten om: o Oppfølgingstjenester o Kommunal bolig o Økonomisk sosialhjelp o Andre ytelser/tjenester Søknad/vedtak om boligfinansiering Kontakt med andrelinjetjenesten, kjent via Helse- og velferdstjenester Fremgangsmåten ble begrunnet med at ved å innhente slik informasjon var vi bedre rustet til å møte dem, og det ble vurdert å være tidsbesparende. I løpet av prosessen hadde prosjektgruppa flere samtaler med beboerne, både individuelt og som fellesmøter. På tross av samtaler og involvering av beboerne var det begrenset hvor mye individuelle tilpasninger kommunen hadde mulighet til å gjøre. Hele flytteprosessen strakte seg som sagt over 2-3 måneder. Og å kartlegge livssituasjon, økonomi, boevne og individuelle ønsker som skal matche et riktig botilbud på så kort tid er vanskelig. Det kommunale utleiemarkedet var allerede temmelig presset og tidspress som en ekstra belastning gjorde at individuelle hensyn fikk konkurranse. I arbeid med å skreddersy tiltak og tilbud til mennesker med sammensatte behov er nettopp tid en sentral suksessfaktor. Fremgangsmåten kommunen valgte i flytteprosessen vurderer vi som gjennomtenkt forholdene tatt i betraktning. De informerte og involverte beboerne i deres egen situasjon, kartla deres livssituasjon og var i dialog. Denne fremgangsmåten i en flytteprosess, sammen med mer tid, vil kunne bidra til at beboerne selv føler en reell delaktighet på vei mot en boligløsning som kan passe for dem. 4.2 Utflyttingen fra Anders Søyseths veg Boligenheten har utarbeidet to kartleggingsrapporter i forhold til områdeutvikling i Anders Søyseths veg 2-8. Delprosjekt 1 omhandler Ombygging og ombruk av utdatert 30

hybelbygg - tap/gevinster for boligkvalitet sammenlignet med å bygge nytt, og delprosjekt 2 tar for seg Bomiljøkvalitet før og etter ombygging av Anders Søyseths veg 2-8. Det finnes ingen dokumentasjon av strategier, mål og målsetninger for utflyttingen av de beboere som bodde i de bygningene som skulle bygges om. Det ble ikke satt i stand en egen prosjektgruppe som skulle arbeide med kartlegging og praktisk bistand til beboerne i utflyttingsprosessen slik som det ble gjort i forbindelse med utflyttingen fra Jarleveien. Om en sammenligner med utflytting av beboere fra Jarleveien, fremstår utflyttingsprosessen fra blokkene i Anders Søyseths veg, mindre beboerfokusert og dårligere organisert. I forbindelse med flytteprosessen ble det etablert kontakt med Helse- og velferdstjenesten. De ulike instansene var enige om at beboere fra Anders Søyseths veg skulle prioriteres i boligkøen, slik at ombyggingen kunne starte så fort som mulig. Det ble også avgjort at det skulle innføres inntaksstopp for nye beboere i alle blokkene i Anders Søyseths veg. På denne måten ble det frigjort en del hybler i de ulike blokkene slik at de som bodde i den blokka som skulle bygges om, kunne forflyttes innad til blokkene som ennå ikke var pusset opp. Inntaksstopp og det at blokkene ble ombygd en etter en kan være en av forklaringene på at det ikke ble lagt ned mer ressurser i å bistå beboerne i utflyttingsprosessen. Kommunen hadde bedre tid på seg, i og med at ombyggingsprosessen gikk skrittvis og en og en blokk ble bygget om av gangen. Slik kunne kommunen overlate flytteprosessen til det ordinære kommunale utleieapparatet. Kommunen har lange ventelister på sine utleieboliger, og det å flytte beboerne innad i Anders Søyseths veg ville naturlig nok redusere trykket på disse ventelistene. Selv om dette kunne synes som en god løsning for en presset kommune, kan fremgangsmåten vanskelig forsvares overfor beboerne. I stedet for kartlegging, informasjonsmøter og individuelle samtaler ble det sendt ut brev fra Boligenheten (da bolig- og byfornyelseskontoret), med informasjon om at blokken skulle bygges om, og at de som bodde der i løpet av noen måneders tid måtte flytte. Videre fortalte brevet at de som ennå hadde behov for kommunal bolig, måtte kontakte Helse- og velferdskontoret å søke om dette. De aller fleste sendte inn søknad om ny kommunal bolig. Søknadsprosessen består av at beboeren fyller ut et søknadsskjema, legger ved dokumentasjon på sin økonomiske situasjon og eventuelt legeerklæring på sin helse, eller andre beskrivelser fra offentlige instanser som sier noe om personens sosiale- og helsemessige situasjon. Når søknaden er levert, er det opp til saksbehandler ved Helse- og velferdskontoret å vurdere om personen har behov for kommunal bolig. 31

I denne vurderingen ligger tre hovedmomenter til grunn: Økonomi Psykisk og fysisk helse Sosiale forhold Det er kun personer som er svært vanskeligstilte på et eller flere av disse områdene som kvalifiserer til å få kommunal bolig. Helse- og velferdstjenesten har ansvaret for å avgjøre behovet for bolig og fatter vedtak. Boligenheten har ansvaret for tildeling, det vil si å avgjøre hvor og hvilken bolig søkeren skal flytte til samt kontraktsinngåelse. Trondheim eiendom sørger for at leiligheten er innflyttingsklar. De færreste av de som søkte om ny kommunal bolig fra Anders Søyseths veg, ble innkalt til intervju. Beboerne ble i all hovedsak innvilget ny kommunal bolig på bakgrunn av de papirer som var sendt ved en skriftlig søknad til Helse- og velferdstjenesten, og Boligenheten ga de nye adresser å flytte til. Det vil i praksis si at kommunen kun unntaksvis var i muntlig kontakt med beboerne som måtte flytte i forbindelse med ombyggingsprosjektet i Anders Søyseths veg. I hovedsak fikk beboerne informasjon via to brev; et som fortalte at flytting var nødvendig på grunn av ombygging, og et brev med adressen beboeren skulle flytte til. Om det forelå en kartlegging av beboernes situasjon og behov fra Helse- og velferdstjenestens side, merket søkerne selv lite til den. Alle som er intervjuet forteller den samme historien når det gjelder spørsmålet om kontakten med kommunen under flytteprosessen. Det kom et brev som sa at den blokka jeg bodde i skulle bygges om, og at jeg derfor måtte flytte innen en eller annen dato. Så etter noen måneder kom det et nytt brev med den nye adressen som jeg skulle flytte til. Så gjorde jeg det da. Jeg snakket aldri med kommunen unntatt da jeg leverte nøkkelen til hybelen i Anders Søyseths veg, og tok imot den nye. Beboer i Anders Søyseths veg Når kommunen bestemmer å bygge om et hybelkompleks der det allerede bor mennesker som er innvilget kommunal bolig, burde det kunne spores et bredere engasjement enn kommunikasjon i brevform. Trondheim kommune opplyser i brevet om tvungen flytting, og ber om at beboerne selv må ta kontakt dersom de fortsatt ønsker å bo kommunalt. Med tanke på de strenge kriteriene som ligger til grunn for å få kommunal bolig, og disse menneskene allerede var innvilget et slikt tilbud, er det rimelig å anta at mange ville ha behov for bistand. 32