Vitenskapsteori Hermeneutikk og Metodologisk individualisme i et samfunnsansvarlig perspektiv

Vitenskapsteori Hermeneutikk og Metodologisk individualisme i et samfunnsansvarlig perspektiv Nina Solbakk Trøndelag Forskning og Utvikling AS Steinkjer 2011

Tittel : VITENSKAPSTEORI - HERMENEUTIKK OG METODOLOGISK INDIVIDUALISME I ET SAMFUNNSANSVARLIG PERSPEKTIV Forfatter : Nina Solbakk Arbeidsnotat : 2011:8 ISSN : 1890 6818 Layout/redigering Emneord : Nina Solbakk Dato : Januar 2011 Antall sider : 21 Utgiver : Hermeneutikk, metodologisk individualisme, samfunnsansvar : Trøndelag Forskning og Utvikling AS Postboks 2501, 7729 STEINKJER Telefon 74 13 46 60 Telefaks 74 13 46 61

i FORORD Dette paper er skrevet og godkjent som del av doktorgradskurset SAM987 Vitenskapsteori, som er et samarbeid mellom Høgskolen i Nord-Trøndelag og Aarhus Universitet i Danmark. Steinkjer, januar 2011 Nina Solbakk

iii INNHOLD side FORORD INNHOLD SAMMENDRAG i iii v 1. INNLEDNING 1 2. HERMENEUTIKKENS UTVIKLING 3 2.1 Schleiermacher Kant-tilhenger 3 2.2 Dilthey Kant-tilhenger 4 2.3 Husserl - Fenomenolog 4 2.4 Heidegger Fundamentalontologisk - eksistensfilosof 5 2.5 Gadamer Ny-hermeneutikk 6 2.6 Habermas kommunikativ handling 7 2.7 Dagens hermeneutikk 7 3. METODOLOGISK INDIVIDUALISME 9 3.1 Weber innflytelse av Dilthey 9 3.2 Hayek tilhenger av Weber 10 3.3 Popper 10 3.4 Elster 11 3.5 Kritikk 12 LITTERATUR 13

SAMMENDRAG I dag fokuseres det i større og større grad på at vi må ta hensyn til miljøet som en kollektiv enhet, samtidig som mange av oss har vokst opp i et samfunn hvor det individuelle behovet har vært dyrket. Bedrifter, bestående av enkeltindivider, forutsettes å ta en større del av et samfunnsansvar, hvor det er en forutsetning at det brukes noen retoriske grep for å få med så mange som mulig. For å kunne handle samfunnsansvarlig, er det også en forutsetning at mennesker bruker common sense (sunt bondevett/fornuft), og en måte å gjøre det på er å argumentere for individualistisk/kollektivistisk vinning (nyttemaksimering), men også språket, kommunikasjonen og de retoriske grep er viktige her. Et av de vanskelige momentene når det gjelder samfunnsansvar, er å få mange ulike individer til å stå samlet om samme sak. Spesielt en sak som har så vidtrekkende konsekvenser, som mange kanskje ikke vil oppleve i sin levetid og som omfatter land langt unna. For oss som lever i den rikeste delen av verden kan det være vanskelig å se sammenhengene mellom gode arbeidsvilkår, velferd etc, fordi vi tar dem som en selvfølge. Når det gjelder samfunnsansvar, så er Husserl og fenomenologene inne på noe vesentlig, i forhold til at det er det dagligdagse og praktiske som styrer individenes tanker og følelser, og som tilslutt vises i deres handlinger og valg. Hva som er sannhet, styres av de dominerende tankene til enhver tid, og ikke av generelle rasjonelle lover. Det vises ofte til at mennesker må ta til vett, vise sin sunne fornuft, men det er ikke alltid enkelt når man ikke ser konsekvensene av de valg som gjøres. At vi i Norge kjører bil hver dag, merkes kanskje ikke så godt her, men hvis alle i India og Kina skal gjøre det samme så vil det merkes veldig godt. Metodologisk individualisme er en mer rasjonell tankegang, som fokuserer på at mennesker tar rasjonelle valg. Samtidig så fokuserer det på fangens dilemma og allmenningens tragedie, som viser hvordan individer kan tape på å handle ensidig individuelt og ikke i et kollektivt samarbeid. Samfunnsansvar baserer seg på at det er mennesker i grupper som skal gjøre noe sammen, noe som gjøre det relevant å se på Elster som mener at man må innom individet for å forklare samfunnet fordi det er individene og deres handlinger som er viktige. Han var en kritiker i forhold til Marx og Durkheim, som er sentrale når det gjelder metodologisk kollektivisme. Men man kan allikevel spørre seg om det kan være hensiktsmessig å vurdere begge metoder når man skal studere samfunnsansvar. På samme måte som metodologisk individualisme viser til at menneskers handlinger er viktige, så er fenomenologer kritiske til naturvitenskapen fordi de mener at den ikke tar hensyn til menneskers erfaringer. Heidegger kritiserte Husserl for nettopp å ta en objektiv og naturvitenskapelig virkelighetsforståelse, fordi han mener at det er saken selv som skal vise gyldighet og ikke menneskers observasjon og bevissthet. Nyeng (2004:73) mener at hermeneutikken er grunnlaget for all erkjennelse på bakgrunn av sirkelvirkningen mellom å undersøke fakta og å rette kritisk bevissthet mot måten man selv undersøker og forstår fakta på, som gir en dyp bevisstgjøring av måten vi eksisterer som mennesker. Guneriussen mener at en stor del av hermeneutikken er holistisk i den forstand at det antas at enkeltelementene har en mening som en del av en overindividuell helhet. Men en slik måte å tenke på må ikke ende opp med forestillingen om en egen sfære av objektive kollektivsjeler (Guneriussen, 1996:99). v

vi Mens hermeneutikken studerer hva forståelse er og hvordan man oppnår forståelse, så er metodisk individualisme jakten på forklaringen (forståelsen for) til handlinger og sosiale fenomener. Hermeneutikk handler om å fortolke tekster og handlinger, mens metodologisk individualisme handler om hvordan man gjennom individer, forklarer handlinger og sosiale fenomener. - hermeneutikk er studiet av hva forståelse er og hvordan man bør gå frem for å oppnå forståelse - Metodologisk individualisme defineres som en søken etter forklaringer av handlinger og sosiale fenomener på individnivå Den største forskjellen mellom disse to retningene, ligger i forståelsen av det tekstlige og de sosiale fenomener, samt at metodologisk individualisme viser til et objektivt syn som passer bedre til den positivistiske tanken.

1. INNLEDNING Dette paper skal gå i dybden på hermeneutikk og metodologisk individualisme, med bakgrunn i samfunnsansvar. Det er vanskelig å komme unna hermeneutikk, både som vitenskapsfilosofisk ståsted og som metode, samtidig som metodologisk individualisme er interessant i forhold til å se det komplekse i de individuelle og kollektive sammenhenger som samfunnsansvar befinner seg i, samt de handlingsmønster og kommunikasjonsformer som individer viser. De mest sentrale bidragsyterne skal gjennomgås, samtidig som Husserl og Elster får en utvidet gjennomgang. Husserl er sentral for hermeneutikken med bakgrunn i fokuset på erkjennelsen og bevisstheten, som igjen er relevant for arbeid med samfunnsansvar. Elster er viktig for metodologisk individualisme fordi han fokuserer på at man må gå gjennom individuelle handlinger for å forklare sosiale fenomener. Til slutt vil et sammendrag forsøke å vise sammenhenger og ulikheter mellom disse teoriene og i forhold til samfunnsansvar. 1

2. HERMENEUTIKKENS UTVIKLING Hermeneutikken har røtter helt tilbake til det gamle Hellas, men ble først synliggjort gjennom teologiske, juridiske studer samt studer av antikke dokumenter på ca. 1500-1600-tallet. Fokuset på den tiden var å formidle, oversette og analysere det opprinnelige budskapet, hvor meningen var å finne sannheten, blant annet ved å avgjøre om tekstene var ekte eller om det fantes mangler/tilføyelser, noe som var vanlig helt til midten av 1900-tallet (Guneriussen, 1996:89-92). Dette synet tilhører den romantiske hermeneutikken, hvor forståelsen gis et nytt språk- og bevissthetsfilosofisk grunnlag (Lægreid & Skorgen, 2001:8). Fra 1700-tallet begynte den hermeneutikken vi kjenner i dag å formes, både som vitenskap og metode. Friedrich Schleiermacher (1768-1834) var en stor bidragsyter til utviklingen av hermeneutikken, mens Wilhelm Dilthey (1833-1911) senere har betydd mye i forhold til utvidelsen av begrepet til å gjelde for alle åndsvitenskaper (Føllesdal & Walløe, 1977:90). En av de viktigste forutsetningene for denne vitenskapelige og hermeneutiske utviklingen, var romantikkens brudd med den rasjonelle og objektive tankegangen som var fremtredende i opplysningsfilosofien (Guneriussen, 1996:96). Siden de tradisjonelle hermeneutikerne var opptatt av å studere vår egen og andres forståelseshorisont og frigjøringen av den ved at vi sette seg inn i andres forståelse, ble det utviklet ulike metoderegler som skulle forenkle denne prosessen. Edmund Husserl (1859-1938), var en av de som utviklet en egen metode (den fenomenologiske metode), hvor refleksjon over egen bevissthet skulle avdekke forståelseshorisonten og beskrive mangfoldet av forutsetninger vi har. Martin Heidegger (1889-1976) overtok mange av disse ideene, men han avviser den fenomenologiske refleksjonen fordi han mener at det ikke er mulig å iaktta vår forståelseshorisont slik. Heidegger legger derfor frem et syn på hermeneutikk som avviker fra tradisjonelle hermeneutikere, et syn som Hans-Georg Gadamer (1900-2002) på 1960-tallet, utviklet videre til det som i dag kalles ny-hermeneutikken (ibid:102-103). Hermeneutikk handler i første instans om fortolkning, hvor det søkes etter helheten i menneskelig tenkning og handling for å skaffe seg forståelse. Dette står i kontrast til positivistenes ønske om at alt kan forklares gjennom lovmessigheter. Hovedtemaet i hermeneutikk er studiet av hva forståelse er, og hvordan man går frem for å oppnå denne forståelsen (Føllesdal & Walløe, 1977:82). De mener for øvrig at det ikke er når vi forstår, men når vi ikke forstår at vi må ty til hermeneutikk, fordi vi da må studere det meningsfulle mer inngående (ibid:93). Forskjellen mellom de ulike hermeneutiske retningene stammer fra ulike oppfatninger av hvor fritt vi klarer å forholde oss til egen og andres forståelseshorisont (ibid:102). 3 2.1 Schleiermacher Kant-tilhenger Schleiermacher fokuserte på språket som meningsbærer og allment medium for meningsformidling, og ble derfor sentral i utviklingen av hermeneutikken. Det startet med lingvistikk, men utviklet seg etter hvert til bearbeidelse av alle former for meningsbærende uttrykk, som tale, skrift og handlinger. I tillegg ble det lagt vekt på kulturelle, institusjonelle og materielle resultater av menneskers forestillinger og hensikter, og når sitt høydepunkt hos Dilthey (Guneriussen, 1996:93-94). Dette er en kritikk av Kant, fordi det baserer seg på at kriteriene for sannhet og gyldighet ikke lenger ligger i objektet som skal erkjennes, men i subjektet som

4 erkjenner. Hermeneutikerne ønsket ikke bare å lete etter regler for riktig/gyldig fortolkning, men rettet oppmerksomheten mot forstående virksomheter og betingelser som muliggjorde den. Derfor forstod de alle språklige ytringer som en manifestasjon av en helhetlig og åndelig hensikt. De legger vekt på den hermeneutiske sirkel som en uendelig prosess, som jobber seg frem og tilbake mellom de grammatiske delene i teksten og den psykologiske hensikten bak. Dilthey ønsket på sin side at dette skulle utgjøre selve grunnlaget for åndsvitenskapene, som en omfortolkning av Schleiermachers hermeneutiske teori (Lægreid & Skorgen, 2001:8). I følge Schleiermacher betyr forståelsen av meningen med et utrykk det samme som å forstå meningen bak utrykket. Dette forutsetter samsvar mellom menneskenes sjelsliv og åndsliv, og forankrer samtidig hermeneutikken i en generell teori om språk, kommunikasjon og forståelse som er grunnleggende for den ikke-positivistiske studien av sosiale fenomener (Guneriussen, 1996:96). 2.2 Dilthey Kant-tilhenger Mens Schleiermacher var opptatt av å unngå tilfeldige fortolkninger av de språklige ytringer, var den tidlige Dilthey opptatt av at det ikke var mulig å forstå individer hvis de er fremmede og forskjellige fra oss selv. Her mente Dilthey at han hadde funnet prinsippet som skiller åndsvitenskskapenes objektivitet fra naturvitenskapens; Naturen forklarer vi, sjelslivet forstår vi (Lægreid & Skorgen, 2001:11). Dilthey gjorde med dette det mest systematiske forsøket på å gi hermeneutikken en metodisk vitenskapelig status, hvor målet var å skape et erkjennelsesteoretisk fundament for åndsvitenskapen. Det er en videreføring, men samtidig en kritikk av Kants forsøk på en etablering av universell gyldighet og objektivitet innen naturvitenskap, moral og estetikk. Kant utformet en kritikk av ren fornuft og dømmekraften, mens Dilthey kritiserte den historiske fornuft (Guneriussen, 1996:102). Der målet for forståelse hos Dilthey var forståelse for både det kjente og ukjente, var målet til Freud forståelse og erkjennelse om det ubeviste og ukjente (Lægreid & Skorgen, 2001:23-25). Etter hvert ble Dilthey mer opptatt av konteksten og dens betydning for meningsforståelsens grunnlag. Han mente det var viktig å rekonstruere situasjoner og sammenhenger der ytringer er meningsfulle, og viser derfor til at psykologisk kunnskap ikke er nok. Dette mente han, selv om psykologi for ham var en basisdisiplin. Han baserer dette på at de kollektive fenomener stat, religion etc., ikke kan forstås gjennom psykologisk innlevelse på lik linje som individuelle livsytringer, siden de er meningsbærende og sosiokulturelle helheter som eksisterer uavhengig av menneskene (Guneriussen, 1996:109). Dette sterke psykologiske fenomenet ble for øvrig oppgitt av senere hermeneutikere (ibid:116). 2.3 Husserl - Fenomenolog Husserl regnes som grunnleggeren av fenomenologien, en filosofisk retning som har vært sentral, spesielt på kontinentet rundt midten av 1900-tallet. Han vektlegger praktiske og dagligdagse ytringer når han snakker om livsverdenen, hvor common sense (sunn fornuft) og de dagligdagse handlingene er sentrale. Han hevder derfor at grunntrekkene ved livsverdenen er varige og uforanderlige, uavhengig av kultur eller historiske epoker. I tillegg så hevder han at det som mangler i vitenskapen, hvis man

5 ser vitenskap på den ene siden og common sense på den andre, er meningsdimensjonen (Sivertsen, 1996:76-79). Denne visjonen om en streng og objektiv vitenskap anser innholdet i menneskets bevissthet som det som skal undersøkes vitenskapelig (Sohlberg & Sohlberg, 2001:52). Derfor er det trancendentale ego sentral i Husserls teori. Han ble inspirert av Kants trancendentalfilosofi, og fokuserer på den trancendentale reduksjon, som går ut på at man når frem til det ytterste grunnlaget for all tenkning, opplevelse og erfaring (Guneriussen, 1996:161), men han bruker begrepet i en videre forstand enn Kant (Husserl, 1954). Dette ligner en atomistisk tankegang, hvor man skreller vekk helheten helt ned til den minste detalj. Husserl hevder at det trancendentale ego baserer seg på en menneskelig subjektivitet som er grunnleggende ensomt fordi det er en forutsetning for alt annet, samtidig som det er grunnlag for den orden som erfaringsverdenen innehar (Guneriussen, 1996:182). Denne tanken ble for senere fenomenologer for abstrakt, og derfor legger de vekt på menneskers praktiske livssammenhenger i forhold til brukssammenhengen, og viser til at mennesker gjør bruk av samme ting på ulik måte og at de allikevel får mening i de ulike sammenhenger. Ser vi bort fra det abstrakte universet til Kant, så finnes det likheter mellom Husserl og Kant i forhold til å se den orden og struktur som finnes i erfaringsverdenen som et produkt av menneskers måte å oppfatte på. Det vil si at det er menneskenes innstillinger og måter å tenke på som konstruerer dem, ikke gitte objekter som eksisterer uavhengig av vår oppfattelse. Fenomenologene er opptatt av at hverdagslivets erfaringer gir et rikere og fyldigere bilde enn det abstrakte universet som Kant viser til, ved at de dagligdagse tingene viser til hverandre og får mening i brukssammenhengen som viser tilbake til menneskers hensikter (ibid:159-160). Fenomenologene er derfor kritiske til den moderne naturvitenskapen nettopp fordi den har fjernet seg for mye fra de grunnvalg som gjøres i hverdagen, hvor naturvitenskapen har skapt en verden som ikke har grunnlag i analyse av menneskers erfaringer (Alvesson & Sköldberg, 1998:95). I motsetning til Schleiermacher og Dilthey, baserte ikke Husserl den vitenskapelige erkjennelsen på kritikk av den menneskelige bevissthet, men søkte en fordomsfri tilgang til saken selv. Her mente han at det ikke er betrakterens observasjonsapparat som skal vurdere gyldighet for erkjennelse, men saken selv. Dette førte til at Heidegger kritiserte ham for å ta en objektiv, naturvitenskapelig virkelighetsforståelse. Heidegger mener at spørsmålet om hva det vil si å være menneske er grunnleggende, og påviser at historie og forståelse må være en kontinuerlig prosess som vi som forstående og historiske subjekter er del av, heller enn avsluttede objekter for menneskers betraktning. Derfor kritiserte han Husserl for å unngå å ta opp dette spørsmålet Lægreid & Skorgen, 2001:12). 2.4 Heidegger Fundamentalontologisk - eksistensfilosof Siden eksistensfilosofene er opptatt av hva det innebærer å eksistere for mennesker, i form av tolkning og forståelse av bevisstheten, er et viktig moment at følelser og intuisjon er viktig for opplevelsen. Dette er derfor en retning som har hatt stor betydning for at moderne samfunnsvitenskap har akseptert det dagligdagse (Sohlberg & Sohlberg, 2001:52).

6 Heidegger var elev av Husserl, og motstander av Diltheys psykologiske hermeneutikk, hvor det fristilte og betraktende subjektet er grunnleggende. Denne subjekttradisjonen stammer fra Descartes Cogito ergo sum og hans skille mellom en tenkende, indre bevissthet og en ytre verden. Tradisjonen inspirerte også Kant i hans kritikk av den begrensningen som ligger i betingelsene og grensene for erkjennelsen til subjektet. Husserl inspireres også av denne tradisjonen når han viser til at den naturlige innstilling tar utgangspunkt i det erkjennende subjektet og en gitt, ytre verden (Lægreid & Skorgen, 2001:15-16). Heidegger utviklet for øvrig fenomenologien i en retning som utelukket den idealistiske forestillingen til Husserl om trancendentalt ego og forklarte det med at det var nødvendig å forstå det faktiske og konkrete før det abstrakte og konstruerte (Sohlberg & Sohlberg, 2001:53). I følge Heidegger, så møter vi stadig nye utfordringer og muligheter, som gir oss muligheten til å gjenta mulige fremtider basert på historiske erfaringer. Dette mener han gjør oss til historiske og forstående vesen. Ut fra denne erfaringen viser han til at bekymring er menneskets mest fremtredende stemning, og dette har stor betydning for vår eksistens i verden i dag og i fremtiden. Med bakgrunn i at alle subjekter er vevd inn i hverandre, og deler den historiske verden med andre, så kan ikke forståelsen ta utgangspunkt i at et avgrenset subjekt forsøker å forstå seg selv, andre eller omverdenen. Derfor mener han at vi ikke kan råde fritt over forståelsen, men at forståelsen er noe vi er gjennom å eksistere og engasjere oss i verden (Lægreid & Skorgen, 2001:15-17). 2.5 Gadamer Ny-hermeneutikk Gadamer var elev av Heidegger, men ble også preget av Husserl. Han mente at Schleiermacher og Dilthey så bort fra spørsmålet om sannhetskravet til og anvendelsen av tekstene som ble brukt i den juridiske og teologiske hermeneutikken på 1600- og 1700-tallet. Han baserer dette på at tekster og dokumenter har en interesse ut fra hva de forteller om mennesker i dag, i tillegg til den historiske interessen (Lægreid & Skorgen, 2001:12). Gadamers behov for å forstå situasjonen her og nå, er bakgrunnen for hans oppgjør med den romantiske historismen og 1800-tallets hermeneutikk (ibid:17-18). Den eldre hermeneutikken var opptatt av å fortolke, forstå og anvende, men Gadamer hevder at viktigheten til anvendelsesaspektet ble redusert etter at de romantiske hermeneutikerne utvidet forståelsen til å gjelde alle typer språklige ytringer (ibid:8). Han mener at vår eksistens i historien i seg selv alltid vil være hermeneutisk fordi vår forståelse og historie ikke kan avsluttes. Her rehabiliteres Heideggers hermeneutiske sirkel, hvor de begge ser en overgripende bevegelse mellom subjekt og objekt som veksler mellom tekstens sannhetskrav på en side og fortolkning og anvendelse på de andre. I følge Gadamer handler da forståelsen om selv å finne spørsmålene som teksten kan gi meningsfylte svar på. Et viktig moment her blir da at fortolkeren ikke tar styringen over teksten som om det var et objekt, men at man går i dialog for å åpne for sannhetskravet Han viser til at vi har muligheten til å lese tekster på nytt, og dermed forstå dem ut fra andre forutsetninger. Dermed får vi kun objektiv forståelse ut fra konteksten her og nå, og dette står i motsetning til Dilthey som mener at metoderegler gir den objektive forståelsen (ibid:17-18). Det er innsikten i språket og den betydningen forståelsen har for en felles virkelighetsoppfatning som Gadamer baserte en universell hermeneutikk på. Han

7 mente også, på samme måte som Heidegger, at mennesker er kastet inn i situasjoner som de ikke behersker, eller kan velge bort, og at de derfor starter nye gjøremål før de har avsluttet de gamle. Det vil si at et poeng ved fundamentalontologien er at mennesker trues og styres av noe ufrivillig, hvor den filosofiske hermeneutikken handler om forståelsen av det fremmede og skjulte. Sammenlignet med Freud, så ønsker den hermeneutiske samtale å skape forståelse mellom subjektene mens den psykoanalytiske samtale ønsker at subjektet skal forstå seg selv (Lægreid & Skorgen, 2001:22). I følge Føllesdal & Walløe, så har ny-hermeneutikken konsentrert seg mest om hva forståelse er, og ikke så mye om hvordan man skal oppnå denne forståelsen. Men selv om det er uenigheter mellom de ulike retninger i forhold til hva forståelse er, så mener Føllesdal & Walløe at det er mange likheter i forhold til hvordan denne forståelsen skal oppnås (Føllesdal & Walløe, 1977:90-92), og derfor mener de at det ikke er noen motsetninger mellom hermeneutikk og den hypotetisk-deduktive metoden. De setter derfor frem tesen om at Den hermeneutiske metode er den hypotetisk-deduktive metode anvendt på meningsfullt materiale, dvs. tekster, kunstverk, handlinger osv., og mener her at den hypotetisk-deduktive metoden er en vitenskapelig grunnleggende generell tilnærmingsmåte. Dette baserer de på at den hypotetisk-deduktive metode arbeider frem og tilbake mellom tolkning og forståelse på samme måte som den hermeneutiske spiral. For øvrig må man ha i mente at det er like mange som mener at den hypotetisk-deduktive metode ikke har noen sterk kobling til hermeneutisk metode og at denne tesen derfor er omdiskutert, hvor Føllesdal & Walløe tilhører én fløy. 2.6 Habermas kommunikativ handling Jürgen Habermas (1929-) kritiserte Dilthey og Gadamers filosofiske hermeneutikk, fordi han mener at mennesker tildekker og fordreier sannheten, slik at tekster alltid skjuler noe. Han har ingen egen hermeneutisk teori, men utviklet en viktig og relevant teori om kommunikativ handling. Her er hermeneutiske spørsmål avgjørende for den samfunnsmessige kommunikasjonsprosess. I tillegg, viser han til at det er åpenheten til språksystemet som problematiserer gyldigheten av de språklige, knyttede dokumentene. I den sammenheng er han opptatt av at vi kommuniserer som enkeltindivider selv om vi lever i et språklig fellesskap (Lægreid & Skorgen, 2001:22-25). Eller som de viser til at Nietzche sier det; Språket har ikke bare en opplysende og belysende, men også en tildekkende funksjon. 2.7 Dagens hermeneutikk Hermeneutisk teori er aktuell i dag på bakgrunn av at tanker og ideer er vage og uferdige utkast i starten. Vi må anstrenge oss for at dette skal gis et meningsfylt uttrykk som kan kommuniseres ut til andre. I tillegg så må det språklige uttrykket organiseres i tråd med de grammatiske reglene som finnes i det språket som skal brukes. Ved å søke forståelse, klarhet og dybde, så utvikler skriveprosessen seg i en hermeneutisk sirkelbevegelse, hvor man må starte på nytt hvis resultatet ikke er bra nok. Denne letingen etter forståelse formes som en dialog fordi delene allerede lever i språket (Lægreid & Skorgen, 2001:13-14). Det fokuseres i større grad på dialog og språkets retorikk enn det har gjort på en stund, noe som gir det ny aktualitet i dag. En hermeneutisk utfordring i forhold til meningsproduksjon, som Gadamer peker på, dukker opp når vi oversetter de indre tankene til ytre meninger (ibid).

8 I tillegg så er noen av de viktigste årsakene til at sentrale hermeneutiske problemstillinger er aktuelle igjen, informasjonsteknologiens digitale revolusjon av kunnskapsformidling, betydning og meningsdannelse på den ene siden og globaliseringsprosessenes utfordringer i sammenheng med tverrkulturell forståelse og samhandling på den andre. Her vises det til at dagens hermeneutikk omfatter forståelsen som en automatisk handling, som utløses i sammenheng med språklige ytringer eller andre meningsbærende strukturer som handling eller sosiale situasjoner. Dette gir en tre-delt beskrivelse av hermeneutikken i dag; 1) forståelse og fortolkning av tegn og tegnsystem, 2) hermeneutisk praksis eller metode som bruker en spesifikk type regler i behandling av dokumenter og 3) en allmenn/filosofisk hermeneutisk teori om forståelse (Lægreid & Skorgen, 2001:8).

3. METODOLOGISK INDIVIDUALISME Metodologisk individualisme defineres som en søken etter forklaringer av handlinger og sosiale fenomener på individnivå., som står i motsetning til den metodologiske kollektivismen. Den metodiske striden mellom individualistene og kollektivistene, bygger på at den metodiske individualismen forklarer kollektive fenomener ut fra individuelle størrelser mens metodisk kollektivisme forklarer individuelle størrelser ut fra kollektive fenomener (Nyeng, 2004:127). Guneriussen (1996:265-266) mener at metodisk individualisme må skilles fra andre typer individualisme, som; - Ontologisk individualisme (en antagelse om at sosiale realiteter egentlig består av, og skapes av individer og deres egenskaper og handlinger). - Moralsk individualisme (et normativt mønster som vektlegger individers ukrenkelighet og hellighet) - Politisk individualisme (en tenkemåte som legitimerer statsmakt og politiske institusjoner ut fra friheter og rettigheter som tilskrives enkeltindivider, ikke grupper) - Religiøs individualisme (et standpunkt hvor man mener at gudene er personlige og at man ikke trenger ritualer eller kirke som formidler) - Epistemologisk individualisme (en antagelse om at kunnskapskilden ligger i individet selv og bygger på Descartes) Guneriussen viser her til at metodologisk individualisme som regel bygger på den ontologiske individualismen, basert på at sosiale realiteter og fenomener er et resultat av individenes egenskaper og handlinger. Han bygger her på Elster, når han sier at den eneste riktige metodiske tilnærmingen vil være å forklare prosesser og institusjoner ut fra individenes motiver, interesser, valg eller handlinger. Det problematiske ved metodisk individualisme, er de ulike tolkningene av individbegrepet, og at noen former for individualisme ikke er så individualistiske allikevel når man går i dybden (ibid:263). Blant tilhengerne av metodologisk individualisme, går det et skille mellom de som mener at metoden avhenger av psykologisk reduksjonisme og de som avviser det. Psykologisk reduksjonisme defineres her som sosiale aggregattilstander som må forklares i sammenheng med psykiske tilstander, prosesser og egenskaper hos mennesker. Max Weber (1864-1920) og Karl Popper (1902-1994) var tilhengere av metodologisk individualisme, men avviser psykologisk reduksjonisme (ibid:267-268). 9 3.1 Weber innflytelse av Dilthey Diltheys sterke innflytelse på Weber, gir ham historismen og hermeneutikken som grunnlagskunnskap (Guneriussen, 1996:101-102). Det vil si at handlingene er et uttrykk for menneskets motiver og meninger, som igjen henger sammen med de kulturelle og sosiale sammenhenger mennesket står i. Men Weber ønsker samtidig å gi rom for normale årsaksforklaringer, og i sine økonomiske betraktninger forener han disse to perspektiver på følgende måte;

10 - Økonomiske handlinger er meningsfylte uttrykk for subjektive hensikter og forestillinger - Økonomi utgjør også et lovmessig system Ut fra disse perspektiver, ønsker Weber å forene en hermeneutisk meningsforstående metode og en naturvitenskapelig årsaksforklarende metode, samtidig som han prøver å forene et individualistisk og et institusjonalistisk perspektiv. Han viser til at man ofte snakker om bedrifter og samfunn som individuelle personer. En av de største konsekvensene ved hans syn på metodologis individualisme blir da at en rasjonell handlingsteori settes i senter for samfunnsvitenskapens søken, og danner derfor grunnlaget for en generell handlingsteori. Basert på dette, så mener han at det kun er selve handlingen som kan være subjektivt underforstått, hvor handling defineres som den menneskelige atferden som motiveres av språklige formuleringer og meningsfylte tilstander (Artikkel 6.2, 2005). Weber ønsker å analysere den konteksten som mennesker står i, med deres mening av konteksten, slik at han på den måten kan finne en rasjonell konstruksjon av meningen med handlingene. Her legger han vekt på at forståelsen gjelder den subjektive meningen med handlingen og ikke en psykologisk innlevelse av et fremmed sjelsliv (Guneriussen, 1996:116). 3.2 Hayek tilhenger av Weber Hayek mener at samfunnsvitere som prøver å etterligne naturvitenskapen, skaper en unødvendig frykt for hensiktsmessige konsepter, som forårsaker at mange økonomer fokuserer på statistiske sammenhenger i stedet for å legge til menneskelige tilstander. Dette forårsaker at økonomiske fenomener ofte blir uforståelige og utilstrekkelige. Derfor er det viktig å se på at Hayeks modell ikke er en form for rasjonalisme, selv om den inneholder rasjonelle handlinger. Med dette som basis, hevder Hayek at mennesker ikke reagerer på begreper for inflasjonsrate eller andre makroøkonomiske begreper, men at de reagerer på den faktiske prisen de erfarer at de må betale. Hayek identifiserte seg med Weber og hans doktrine om metodologisk individualisme, og forsvarer dette gjennom kravene til en fortolkende samfunnsvitenskap (Artikkel 6.2, 2005). 3.3 Popper Metodologisk individualisme var lenge assosiert med Popper, selv om han selv ikke gjorde noe for å forsvare dette. Det overlot han til sin elev, Watkins. Popper mente at forståelsen spiller liten rolle i samfunnsvitenskapen, noe som skaper problemer for metodisk individualisme, siden den tar sikte på tolkningen som senter i sin forklarende strategi. Dette baserer seg på at de forklaringer som refererer til individuelle handlinger, baseres på ubevisste handlinger som fungerer som gjenstand for disse tolkningene. Popper sitt syn går ut på at metodologisk individualisme er en påstand som forklarer hva verden egentlig består av ut fra en antagelse av at det ikke finnes noe samfunn. Watkins forsterket dette ved å påstå at de unike deler i den sosiale verden består av enkeltindivider. I Poppers syn, så var det en kontrast mellom metodologisk individualisme og psykologisme basert på at alle sosiale lover må kunne reduseres til psykologiske lover for menneskenaturen. Derfor formulerte han en metodologisk individualisme som er beslektet til noen typer psykologisk reduksjonisme (ibid).

3.4 Elster Både Hayeks og Poppers motivasjon var å unngå Grand Theory, basert på Comte, Hegel og Marx, med bakgrunn i at de ville unngå åndelige vaner (habits of mind) som kollektivisme, rasjonalisme og historisme. De mente at disse vanene tilhørte en totalitær retning, noe som gjorde deres motivasjon politisk og ikke vitenskapelig motivert (ibid). Elster på sin side, mente at samfunnsvitenskapelige forklaringer bare skulle referere til individer og deres handlinger (2007:13). Han mener også at en ting er å hevde at atferden forklares ut fra de mentale tilstander som forårsaker dem, som ønsker og tro, men en annen ting er å se på hvordan vi etablerer disse årsakene. Ut fra dette mener han at vi ikke kan bruke oppførsel som bevis, men at vi må se på uttalelser, motivasjoner og konsistensen av den ikke-verbale atferden. Enda vil vi få problemer med å bedømme om det lå andre motiver eller meninger bak det som ble sagt (ibid:59). Hadde det ikke vært for en økt interesse for spill-teori og teorien om rasjonelle valg rundt 1980-tallet, så hadde antageligvis metodologisk individualisme gått i glemmeboken. Årsaken til at den ikke ble glemt, var interessen for fangens dilemma og allmenningens tragedie. Fangens dilemma og spill-matrisen ble mektige verktøy når det gjaldt å representere ulike strukturer og valg som individene har, og fokuserte på at det beste valget for individer ofte blir å samarbeide i stedet for å handle ut fra egoistiske og rasjonelle valg. Denne retningen ble viktig fordi samfunnsvitere kunne unngå feil ved å ignorere handlingsteoretiske nivåer i analysen, i tillegg til at den hjalp til med å unngå feil i forhold til dynamikken i kollektive handlinger (Artikkel 6.2, 2005). Elster drar her ikke noe skarpt skille mellom sin forpliktelse til metodologisk individualisme eller teorien om rasjonelle valg, og ser på rasjonelle valg mer som en følge av metodologisk individualisme. Hans versjon baserer seg på et tradisjonelt instrumentelt syn, hvor handlinger velges og har verdi som et effektivt middel og ikke ut fra egenverdien sin. Dette forårsaket at metodologisk individualisme lenge ble sett på som det samme som forpliktelsen til teorien om rasjonell valg (ibid). I følge Weber, så feilet for øvrig denne retningen i å skille mellom hans to metodologiske problemstillinger; - En forpliktelse til å forklare handlinger ut fra et teoretisk nivå - En spesifikk modell for rasjonelle handlinger som kan brukes på dette nivået (en ideal-type) I følge Weber, så består forståelsen av en rasjonell oppbygging av handlingenes subjektive mening, basert på kunnskapen, verdiene, målene og den objektive situasjonen menneskene eksisterer i, og avviser derfor at den bygger på psykologisk innlevelse (Guneriussen, 1996:267-268). Her viser Guneriussen til at den forskjell som måtte ligge i synet på psykologi hos Weber og Elster, mest ligger i språket enn i selve innholdet. Han baserer dette på at innholdet i Elsters psykologiske variabler svarer godt til Webers innhold i begrepene interesse, forestillinger og subjektive mening. Guneriussen viser også til at Popper, på samme måte som Webers rasjonelle forklaringsmodell, avviser den psykologiske reduksjonismen basert på at handlinger må tolkes som rasjonelle svar på en objektiv handlingssituasjon. Dette innebærer, ifølge Guneriussen, at deres individbegrep knyttes til hans individ IV-begrep, hvor individers egenskaper er grunnleggende avhengige av den institusjonelle konteksten 11

12 de står i. Basert på dette, mener han at Poppers påstand om at overindividuelle institusjoner kun er tankeprodukter, blir utfordrende (ibid:275). 3.5 Kritikk Watkins mener at metodologisk individualisme inneholder to forklaringstyper som kan forårsake feilkilder. Den ene er forklaringer som spesifiserer de handlingsteoretiske mekanismer og de som ikke gjør det. Han mener det er to måter disse forklaringene kommer til kort i følge de krav som metodologisk individualisme bygger på (ibid); - Statistiske analyser Man kan ikke forklare mennesker handlinger og meninger kun basert på statistiske data, og man kan endre de statistiske variablene slik at svaret endres. En rasjonell handling forklares ut fra statistiske variabler (ibid). - Underbevisste forklaringer Teorier som bevisst forsøker å forklare opprinnelsen til vår bevissthet ved hjelp av en dypere årsak, eller som prøver å forklare menneskelig atferd uten referanse til de mentale tilstander (sjelslivet), vil ikke la seg påvirke av metodologisk individualister som krever at forklaringer som er formulert på handlingsteoretisk nivå vil være sentrale, som Freudianere, som behandler mye av vår tro som rasjonalisering (ibid). - Feilkilder Hovedmålet til metodologisk individualisme er å unngå feilkilder, der en av de største er tanken/ideen om å ignorere potensialet for kollektive handlingsproblemer i grupper. En måte å unngå slike feil på er å tvinge samfunnsviterne til å se på interaksjonen fra deltakernes perspektiv for så å bruke det til å se på hvilke strukturer de baserer sine beslutninger på (ibid).

13 LITTERATUR Alvesson, M. & Sköldberg, K. (1994) Tolkning och reflektion Vetenskapsfilosofi och kvalitativ metod. Studentlitteratur, Lund Artikkel 6.2: Methodological Individualism. Stanford Encyclopedia of Philosophy (2005). Elster, J. (2007) Explaining Social Behavior - More Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge University Press, New York. Føllesdal, D & Walløe, L (1977) Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi. Universitetlsforlaget, Oslo. Kapittel 3+4 s. 46 flg. Guneriussen, W. (1996) Aktør, handling og struktur Grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene. TANO Aschehoug, Oslo. 2 utgave 1999 Husserl, E. (1954) The Crisis of European Sciences and Trancendental Phenomenology. Northwestern University Press, Evanston, 1970. Sections 22-25 and 57-68, 53 pages in all. Lægreid, S. & Skorgen, T. (2001) Hermeneutisk lesebok. Spartacus Forlag AS, Oslo Nyeng, F. (2004) Vitenskapsteori for økonomer. Abstrakt forlag AS, Oslo Sivertsen, J. (1996) Vitenskap og rasjonalitet. Ad Notam Gyldendal, Oslo, 4 opplag 1999 Sohlberg, P. & Sohlberg, B-M. (2001) Kunskapens former Vetenskapsteori och forskningsmetod. Liber AB, Malmø, 2007.