4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Dag W. Aksnes Frank Foyn Eric Iversen Svein Olav Nås Trond Einar Pedersen Inge Ramberg Tore Sandven Stig Slipersæter Olav Spilling
122
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 123 Forskning og innovasjonsvirksomhet er vesentlige innsatsfaktorer for kunnskapsmessig, kulturell og materiell fornyelse og er en viktig bidragsyter til problemløsing både i privat og offentlig sektor. Utgifter forbundet med denne aktiviteten og i særlig grad forskningen må likevel i økende grad dokumentere sin nytte både i offentlige budsjettprosesser og i private investeringsanalyser. Det er derfor en betydelig utfordring å måle resultatene av FoU og innovasjonsvirksomhet. Dette henger sammen med hva slags resultater man har søkt å oppnå og kan forvente, at viktige resultater ikke var forutsett på forhånd, at det er lange forsinkelser mellom innsats og et påviselig resultat, og at hele eller deler av resultatene kan oppstå helt andre steder enn der innsatsen ble gjort. Det er nødvendig å ikke miste formålet med forskningsog innovasjonsvirksomheten av syne når egnede resultatmål og indikatorer skal formuleres. Formålet med forskningen er først og fremst å utvikle ny kunnskap og som en del av innovasjonsvirksomheten å ta i bruk kunnskapen til å utvikle nye produkter og prosesser i vid forstand. I dette kapitlet presenterer vi resultatindikatorer for forskningens kunnskapsproduksjon i form av tradisjonelle måleenheter som publisering og sitering (kapittel 4.1) og mål for teknologisk nyutvikling gjennom patenter og andre industrielle rettigheter (kapittel 4.2). Selv om slike indikatorer kan brukes som mål for resultater av FoU, har de også klare begrensninger. Mange aspekter ved resultater av FoU lar seg ikke fange inn i kvantitative indikatorer, og antall publikasjoner eller patenter sier for eksempel lite om kvalitet, om forskningens innhold, om dens kunnskapsmessige eller sosiale betydning, eller om den nye kunnskapen eller den nye teknologien faktisk tas i bruk. Hovedresultater av FoU-virksomhet og produktivitet ved forskningsinstituttene presenteres i kapittel 4.3. Forskning og utviklingsarbeid er ofte en viktig del av innovasjonsvirksomheten. Innovasjoner kan derfor også delvis anses som et resultat av FoUinnsats, når vi tar i betraktning at kostnadene til FoU bare utgjør en del av innovasjonskostnadene. For næringsrettet forskning er det ikke selve den nyutviklede kunnskapen som er formålet, men anvendelsen av den i nye produkter og prosesser som kan danne grunnlag for en sterkere markedsmessig posisjon. I kapittel 4.4 har vi derfor tatt med indikatorer for andelen innovative foretak og resultater i form av nye eller endrede produkter som andel av omsetningen i norsk næringsliv. Kapittel 4.5 tar for seg etableringer av nye foretak, nærmere bestemt innenfor hvilke bransjer det er flest nyetableringer og hvor i Norge de befinner seg. Dette kapitlet ser i tillegg på nyetableringer av foretak med forskermedvirkning som en indikator for vellykkede innovasjoner. Kapittel 4.6 belyser handel i bransjer med ulik FoUinnsats i Norge og andre land, mens kapittel 4.7 viser hovedresultatene fra en undersøkelse av befolkningens holdning til vitenskap, forskning og teknologi. 4.1 Vitenskapelig publisering og sitering Publiserings- og siteringsdata er mye benyttet som indikatorer for resultater av forskning. Grunnlaget for bruk av slike såkalte bibliometriske indikatorer er at ny kunnskap, som er det prinsipielle mål med all grunnforskning og anvendt forskning, blir formidlet til det vitenskapelige samfunn gjennom publikasjoner. Publisering kan dermed benyttes som et indirekte mål for kunnskapsproduksjon. Mens antall publikasjoner representerer et uttrykk for omfanget av den vitenskapelige produksjonen i ulike land og ulike fag, sier siteringer noe om hvilken innflytelse eller gjennomslagskraft denne forskningen har hatt. Med dette som utgangspunkt, vil vi i dette kapitlet gi en analyse av norsk forskning i et internasjonalt komparativt perspektiv. Det finnes ingen internasjonal organisasjon som koordinerer eller står for innsamling av data om vitenskapelig publisering slik tilfellet er når det gjelder f.eks. FoU- og innovasjonsstatistikk. I stedet baseres de fleste slike analyser på data som er samlet inn på global basis av et privat firma: Institute for Scientific Information (Thomson ISI) lokalisert i Philadelphia i USA. Thomson ISI indekserer vitenskapelige tidsskrifter og produserer en database som omfatter Science Citation Index (SCI), Social Science Citation Index (SSCI) og Arts and Humanities Citation Index (A&HCI). Databasen er særlig egnet for å analysere akademisk naturvitenskapelig og medisinsk forskning, hvor publisering i internasjonale journaler er den viktigste kommunikasjonsmåten, se for øvrig boks om bibliometriske indikatorer. 4.1.1 Vitenskapelig publisering I tidsrommet 1981 2004 ble det globalt publisert i alt rundt 15 millioner vitenskapelige artikler. Verdensproduksjonen har økt gjennom hele perioden fra rundt 450 000 artikler i 1981 til knapt 800 000 i 2004. Også den norske produksjonen har økt gjennom denne perioden. I 1981 publiserte norske forskere vel 2 300 artikler. I 2004 hadde dette antallet økt til i underkant av 5 500, jf. figur 4.1.1.
124 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Figur 4.1.1 Utviklingen i den vitenskapelige artikkelproduksjonen for Norge i perioden 1981 2004, heltall og tall fraksjonalisert for internasjonalt samforfatterskap. Antall artikler 5 500 5 000 4 500 4 000 3 500 3 000 Heltall 2 500 Tall fraksjonalisert 2 000 for internasjonalt 1 500 samforfatterskap 1 000 500 0-81 -85-89 -93-97 -01-04 Kilde: National Science Indicators, National Citation Report/Thomson ISI/NIFU STEP Som beskrevet i kapittel 3.6, har en markant økende andel av disse norske artiklene hatt forfatteradresser også fra andre land. I 2004 var det internasjonalt samforfatterskap i hele 53 prosent av artiklene. Trenden mot internasjonalisering har imidlertid reist spørsmål ved hvordan man mest korrekt skal beregne artikkeltallet for et land. Mens innsats-parametre relativt enkelt lar seg avgrense på nasjonalt nivå, er dette mer problematisk for forskningens resultater når det dreier seg om internasjonalt samforfatterskap. Tallene ovenfor er beregnet ut fra heltallsprinsippet. Dvs. artikler som har minst én forfatteradresse fra Norge regnes som norske. En alternativ metode er å fraksjonalisere artikkeltallet i forhold til frekvensen av forfatteradresser på artiklene. Hvis en artikkel f.eks. har forfattere fra to norske institusjoner og én utenlandsk, vil artikkelen telle som 2/3 artikkel for Norge. I figur 4.1.1 er resultatet av denne beregningsmetoden også vist i den nederste linjen i figuren. Ikke overraskende ser vi at publiseringsveksten blir lavere, og at forskjellen mellom de to beregningsmetodene øker i perioden. Veksten i artikkeltallet var 77 prosent i perioden 1981 til 2004, på linje med det som var den tilsvarende relative økningen i verdensproduksjonen. Den viktigste forklaringen på denne veksten er åpenbart økte ressurser til forskning, samt flere forskere. F.eks. steg det totale antallet FoU-årsverk i universitets og høgskolesektoren, hvor hovedtyngden av tidsskriftspubliseringen finner sted, med 60 prosent i perioden 1981 2003. I tillegg kan produktivitetsveksten ha sammenheng med et generelt økt søkelys på resultatproduksjon og særlig publisering i internasjonale tidsskrifter. Både når det gjelder veksten nasjonalt og globalt bør det også påpekes at disse er målt innenfor det univers ISIs database representerer. Databasen har økt i omfang i perioden. Det inkluderes hvert år flere nye tidsskrifter enn dem som utgår, og samtidig er det en tendens til at etablerte tidsskrifter publiserer flere artikler enn de gjorde tidligere. Hvorvidt denne økningen av databasen korresponderer med økningen i den totale vitenskapelige litteraturen globalt, er det imidlertid vanskelig å gi noen vurdering av. Differansen mellom de to kurvene i figur 4.1.1 kan sies å representere det utenlandske bidraget i den norske artikkelproduksjonen. Det er altså utenlandske forskere som står for en ikke ubetydelig del av den norske produksjonsøkningen i perioden når denne måles i absolutte tall og etter heltallsprinsippet. Samtidig nyanseres bildet av internasjonaliseringstendensen: Selv om det var internasjonalt samforfatterskap i 53 prosent av artiklene i 2004, var det internasjonale bidraget i den norske artikkelproduksjonen bare 31 prosent. M.a.o. har artiklene som involverer internasjonalt samforfatterskap, i gjennomsnitt flere norske bidragsytere enn utenlandske. Det kan argumenteres for at det er urimelig å kreditere artikler med forfattere fra flere land heltallig til hvert land som bidrar, særlig ved vurdering av hva et lands forskere og ressurser har produsert. Det er likevel ikke grunn til å si at én beregningsmetode er mer korrekt enn en annen, snarere gir de to komplementære bilder. Mens heltallsmetoden måler deltakelse, vil en fraksjonell beregningsmetode vise hvor mange artikler som er krediterbare til et land. Som i tidligere utgaver, har vi videre i denne rapporten benyttet heltallsmetoden. Det er også metoden som oftest brukes i tilsvarende analyser og rapporter internasjonalt. Norge liten aktør i internasjonal forskning Det er store forskjeller mellom de ulike land når det gjelder artikkelproduksjon. Tall fra 2004 viser at USA stod for nærmere 27 prosent av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, målt som summen av alle lands produksjon 1, og en stor majoritet kom ellers fra et lite antall rike land. Bare tre land utenom USA har imidlertid andeler på over 5 prosent:
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 125 Bibliometriske indikatorer Data Analysen er basert på data fra Institute for Scientific Information (ISI). ISI produserer den viktigste databasen for bibliometriske formål og indekserer spesialiserte og multidisiplinære journaler, såkalte referee -journaler, inkludert alle viktige internasjonale journaler i naturvitenskap, medisin og teknologi. I tillegg inngår journaler fra samfunnsvitenskap og humaniora. I denne rapporten inngår data fra databasene National Science Indicators (NSI) og National Citation Report (NCR) for Norge. NSI inneholder aggregerte publiserings- og siteringstall inndelt i 24 fagfelt (standardutgaven) eller 105 fagfelt (de luxe-utgaven). Begge utgavene er benyttet i denne rapporten. I standardutgaven inngår cirka 6 500 journaler fra naturvitenskap, teknologi, medisin og samfunnsvitenskap, mens de luxe - utgaven er basert på ytterligere tusen journaler, hovedsakelig innenfor humaniora. I databasen er artikler, notes, reviews, og proceedings papers indeksert, men ikke andre typer publikasjoner slik som bokanmeldelser, abstracts etc. Vår database dekker perioden 1981 2002. Prinsippet er videre at en artikkel blir tilført et bestemt land når den har minst én forfatteradresse fra dette landet. Den andre databasen, NCR, inneholder bibliometrisk informasjon for hver enkelt norske artikkel, dvs. med minst én norsk forfatteradresse publisert etter 1981. I denne rapporten brukes faginndeling fra begge utgavene av NSI. Innenfor rammen av denne rapporten er det likevel ikke mulig å presentere indikatorer for hvert av de mer enn 100 fagfeltene som det finnes data for. Det er derfor foretatt et utvalg. Se ellers A.9-tabellene i tabelldelen for en nærmere oversikt over tallgrunnlaget for analysene. Metode Bibliometriske indikatorer har en del begrensninger som det er viktig å være klar over når man fortolker resultatene. Blant annet varierer dekningsgraden av tidsskrifter mellom fagfelt. Høyest dekning oppnås for fysikk, kjemi, biomedisin og klinisk medisin. I biologi og teknologi er dekningen også relativt høy. For samfunnsvitenskapene og humaniora er dekningen dårligere. Årsaken til disse forskjellene er dels at ISI ikke indekserer alle relevante journaler, dels at publiseringsmønsteret varierer mellom fagfelt. I noen fagfelt er forskningskommunikasjonen i mindre grad sentralisert i internasjonale tidsskrifter. Publiseringsmønsteret, slik som betydningen av journalpublisering, varierer mellom fagfelt. Selv om det finnes et stort antall journaler som ikke er indeksert, er likevel ISI-databasen ansett å gi et dekkende bilde av bidrag til den internasjonale forskningsarena. En pilotstudie av Universitetet i Bergen, foretatt av NIFU, viser f.eks. at i medisin og naturvitenskap vil typisk mellom 80 og 90 prosent av norske forskeres internasjonale tidsskriftspublisering være indeksert i NSI (Aksnes, 2000:208). Det databasen ikke sier noe om, er imidlertid publisering i rent nasjonale tidsskrifter, i bøker, i rapporter etc. Metoden som ligger til grunn for fagfeltsammenligninger, er basert på journalindeksering. Dvs. at det er journalen en artikkel er publisert i, som bestemmer hvilket fagfelt den blir indeksert under. Hvert tidsskrift blir således som hovedregel kategorisert i ett bestemt fagfelt. Denne klassifiseringsmetoden har imidlertid begrensninger. Klassifiseringen vil særlig kunne være problematisk for journaler som inneholder artikler fra et bredere spekter av subdisipliner. Dette har igjen konsekvenser for hvor representative de ulike kategoriene vil være. Storbritannia, Japan og Tyskland. Norges andel utgjorde kun 0,6 prosent, se tabell 4.1.1. Av de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen, med en nesten dobbelt så stor produksjon som nummer to, Danmark. Norges andel av verdensproduksjonen har ligget stabilt på 5 6 promille i hele den siste 20-årsperioden. 1 For å korrigere for effekten av internasjonalt samforfatterskap (jf. figur 4.1.1) brukes summen av alle lands artikkelproduksjon som divisor, som altså er et tall som vil være høyere enn den reelle totale verdensproduksjonen av artikler. På denne måten blir summen av alle verdens lands andeler lik 100 prosent, og ikke langt over 100 prosent som ville vært tilfellet hvis sistnevnte tall var blitt brukt som divisor. I enkelte andre rapporter og analyser kan man imidlertid se eksempler på at en slik alternativ beregningsmåte benyttes. Den norske artikkelproduksjonen utgjorde 1,2 artikler per tusen innbyggere, og Norge rangerer da som nummer syv av 22 land som her er valgt ut for sammenligning. Norske forskere publiserte et lavere antall artikler per innbygger enn de andre nordiske landene. Sverige rangerte som nummer to etter Sveits, med nesten 0,5 flere artikler per tusen innbyggere enn Norge. Danmark og Finland lå hhv. på tredje og fjerde plass. Når det gjelder Sveits, bør det imidlertid påpekes at tilstedeværelsen av den internasjonale forskningsinstitusjonen CERN er en av forklaringene på de høye publikasjonstallene selv om Sveits har et høyt publikasjonstall også når CERN-publikasjonene holdes utenfor. Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forsk-
126 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Tabell 4.1.1 Vitenskapelig publisering i 2004 i utvalgte land. Antall og prosent. Antall artikler Prosentandel av verdensproduksjonen Antall artikler per 1 000 innbyggere Gj.sn. årlig endring i artikkeltallet 2000 2004, Land prosent Sveits 14 759 1,5 1,99 1,8 Sverige 15 010 1,5 1,67 0,7 Danmark 8 000 0,8 1,48 1,2 Finland 7 494 0,8 1,44 0,9 Island 410 0,0 1,42 9,3 Nederland 20 295 2,1 1,25 2,1 Norge 5 498 0,6 1,20 3,5 Storbritannia 69 419 7,1 1,17 0,6 Australia 23 078 2,3 1,15 2,7 Canada 36 475 3,7 1,15 2,3 New Zealand 4 503 0,5 1,11 0,5 Belgia 11 240 1,1 1,08 3,7 Østerrike 7 761 0,8 0,95 3,3 USA 264 679 26,9 0,91 1,3 Irland 3 250 0,3 0,81 4,9 Tyskland 64 667 6,6 0,78 0,0 Frankrike 46 246 4,7 0,75 0,3 Spania 25 244 2,6 0,61 4,1 Italia 34 706 3,5 0,60 3,8 Hellas 6 237 0,6 0,56 7,9 Japan 68 661 7,0 0,54 0,2 Portugal 4 326 0,4 0,41 9,7 1 Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands produksjon. Kilde: National Science Indicators /Thomson/NIFU STEP ningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, dvs. forskjeller i forholdet mellom input og output. Sammenligner vi de nordiske landene, var Sverige også det største i FoUinnsats, med et FoU-beløp per innbygger på 10 600 NOK (2003), til forskjell fra 9 100 NOK for Finland, 8 700 NOK for Island, 7 400 NOK for Danmark og 6 000 NOK per innbygger for Norge i 2003. Det er imidlertid viktig å være klar over at størstedelen av denne FoU-innsatsen skjer i foretakssektoren, hvor betydningen av internasjonal tidsskriftspublisering er mer begrenset. Samtidig er det store forskjeller mellom landene i hvor mye av FoU-innsatsen som skjer i foretakssektoren. Beregnes indikatoren kun for innsatsen i offentlig sektor og universitets- og høgskolesektoren, blir beregningsgrunnlaget bedre. Men også en slik beregningsmetode har metodiske svakheter som gjør indikatoren problematisk, blant annet fordi det er forskjeller mellom landene i relativ fagområdeinnsats; land med stor relativ innsats i publiseringsaktive fagområder vil ha et komparativt fortrinn etc. Tas slike forhold i betraktning, blir bildet komplisert, og det krever en mer sofistikert beregningsmetode enn det som kan presenteres her. Det er likevel åpenbart at forskjellene i produktivitet iallfall delvis kan forklares gjennom forskjeller i FoUinnsats. Tabell 4.1.1 viser også hvordan artikkelproduksjonen i de ulike landene utviklet seg i fem-årsperioden mellom 2000 og 2004, målt som gjennomsnittlig årlig endring. Portugal, Hellas og Island har hatt den sterkest relative veksten i produksjonen, med mellom 8 og 10 prosent. I denne perioden har de store forskningsnasjonene Frankrike, Tyskland og Storbritannia og Japan faktisk hatt en stagnasjon eller nedgang i artikkelproduksjonen, mens USA hadde en årlig vekst på vel 1 prosent. Det er dermed en tendens til at de største forskningsnasjonene har mistet noe av hegemoniet til nasjoner med mer moderate eller små forskningsystemer. Særlig har mange av de mindre eller nye EU-landene hatt substansielle relative økninger i de vitenskapelige publiseringene de siste årene. Dette kan trolig forklares med deltakelse i EUs rammeprogram og andre forskningsprogram, samt økning i disse landenes egne FoU-satsinger. Etter Island hadde Norge den sterkeste relative årsveksten av de nordiske landene med 3,5 prosent, og Sverige den laveste med 0,7 prosent. I den siste femårsperioden har altså utviklingen vært mer postiv for Norge enn for Sverige, Danmark og Finland. Ses utviklingen lenger tilbake i tid, blir imidlertid bildet et annet: Fra 1981 til 1999 hadde Norge den nest svakeste relative veksten av de nordiske landene. Universitetene dominerer I Norge står universitetene ikke overraskende for en stor majoritet av den vitenskapelige publiseringen. Dette fremkommer av figur 4.1.2, hvor artikkelproduksjonen i 2004 er fordelt på sektorer. Grunnlaget for denne analysen er informasjonen som finnes i adressefeltene til artiklene. Som vi ser, var universitetenes andel av artikkelproduksjonen på 62 prosent i 2004. Instituttsektoren har generelt et publiseringsmønster med et lavere innslag av publisering i internasjonale tidsskrifter. 2 Likevel ser vi at sektoren bi- 2 Lenger bak i kapitlet finnes en analyse av publiseringsaktiviteten ved forskningsinstituttene. Datagrunnlaget her er egenrapporterte publikasjonstall og ikke som her ISI-data, noe som gir et annet bilde.
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 127 Figur 4.1.2 Vitenskapelig publisering i Norge i 2004, andel av artiklene fordelt på sektorer. 1 Næringsliv 4 % Statlige høgskoler 4 % Vitenskapelig høgskoler 7 % Instituttsektor 22 % Universiteter 62 % Andre 1 % 1 I beregningen er hver artikkel fraksjonalisert i forhold til relative bidrag (antall adresser). Publikasjoner fra universitetssykehusene er inkludert under universitetene, mens bidrag fra andre sykehus inngår i instituttsektoren. Klassifiseringen tar utgangspunkt i institusjonenes akkreditering i 2004. Kilde: National Science Indicators/Thomson ISI/NIFU STEP drar med vel en femtedel av den norske artikkelproduksjonen. Næringslivets andel av den norske artikkelproduksjonen utgjorde 4 prosent i 2004. 3 4.1.2 Siteringer De rundt 90 000 artiklene norske forskere publiserte i perioden 1981 2004 har totalt blitt sitert vel 1,1 million ganger. I absolutte tall er det naturlig nok de landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke størrelses-uavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den sier om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet, som er 100. I tabell 4.1.2 har vi beregnet relativ siteringsindeks for utvalgte land for perioden 2000 2004. Analysen omfatter fagområdene naturvitenskap, medisin, teknologi og samfunnsvitenskap. Det er imidlertid store forskjeller i gjennomsnittlig siteringshyppighet mellom ulike fagfelt. En artikkel i molekylærbiologi er f.eks. gjennomsnittlig sitert rundt ti ganger så ofte som en artikkel i matematikk. 3 Se Aksnes (2005) for en nærmere analyse av den nasjonale publiseringsaktiviteten. Siteringer som indikator Et kjennetegn ved den vitenskapelige publikasjon er at den inneholder referanser til tidligere vitenskapelig litteratur. Disse referansene viser hvilke begreper, metoder, teorier, empiriske funn etc. som den aktuelle publikasjonen er basert på, og som den posisjoneres i forhold til. Ved Thomson ISI registreres systematisk alle referansene i den indekserte litteraturen, og dette gjør det mulig å beregne hvor mange ganger hver enkelt publikasjon har blitt sitert i den påfølgende vitenskapelige litteraturen. Basert på slik statistikk er det mulig å lage siteringsanalyser på aggregerte nivåer. Det er vanlig å anta at artikler blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på videre forskning. Ut fra dette blir siteringer ofte benyttet som indikator på vitenskapelig innflytelse ( impact på engelsk) eller synlighet, og dermed som et partielt mål for kvalitet. En standardindikator er gjennomsnittlig antall siteringer til et lands publikasjoner. Generelt blir denne indikatoren sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår i det internasjonale vitenskapelige samfunn. Siteringer har i økende grad blitt benyttet som indikator i forbindelse med evaluering av forskning. Men det er viktig å være klar over at det er ulike begrensninger og svakheter ved siteringer som indikator, og en siteringsanalyse kan uansett ikke erstatte en evaluering foretatt av fagfeller (jf. Aksnes, 2002). Dette innebærer at et lands siteringsfrekvens også vil avhenge av den relative fordelingen av artikler i ulike vitenskapelige disipliner. Relativt mange artikler i høyt siterte fagfelt vil kunne øke et lands siteringsfrekvens betydelig. For å korrigere for slike forskjeller har vi derfor vektet hvert lands siteringsindikatorer, dvs. indeksen er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Siteringsindeksen tillater således direkte internasjonale sammenligninger. Vi ser at Norge rangerte som nummer 12 av de 22 landene som her er valgt ut for sammenligning, med en siteringsindeks på 113. Dette vil si at de norske artiklene ble sitert 13 prosent over verdensgjennomsnittet i perioden 2000 2004. Norsk forskning var lenge mindre sitert enn gjennomsnittet internasjonalt, men har de siste årene oppnådd en økning i siteringshyppighet,se nedenfor. Samtidig ser vi at de fleste av disse utvalgte landene ble sitert mer enn verdensgjennomsnittet, og nesten alle vest- og nordeuropeiske land hadde indeksverdier godt over 100. Sveits og USA er de landene som i løpet av denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter
128 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Tabell 4.1.2 Relativ siteringsindeks i utvalgte land, totaltall for 5-årsperioden 2000 2004 1 (verdensgjennomsnitt = 100). Land Indeks Land Indeks Sveits 147 Norge 113 USA 135 Frankrike 109 Danmark 134 Østerrike 109 Island 132 Australia 107 Nederland 130 Irland 105 Storbritannia 123 Italia 104 Sverige 122 New Zealand 99 Finland 121 Spania 97 Canada 116 Japan 90 Tyskland 116 Portugal 88 Belgia 115 Hellas 78 1 Basert på publikasjonene fra perioden 2000 2004 og siteringene til disse publikasjonene i samme periode. Indeksen for hvert land er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Kilde: National Science Indicators/Thomson ISI/NIFU STEP Figur 4.1.3 Relativ siteringsindeks for fire nordiske land i perioden 1981 2003. 1 Siteringsindeks 150 140 130 120 110 100 90 80 Sverige Norge Finland Danmark Verdensgjennomsnitt -81-83 -85-87 -89-91 -93-95 -97-99 -01-03 antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 47 og 35 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Norsk forskning siteres mer enn før I figur 4.1.3 har vi beregnet relative siteringsindekser for fire nordiske land for perioden 1981 2003. Mens tabell 4.1.2 viste gjennomsnittstall for artiklene publisert i hele perioden 2000 2004, viser denne figuren indeksverdier for enkeltår. Figuren er beregnet ut fra hvert enkelt publikasjonsår og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene til og med 2004. F.eks. viser tallet for 1995 hvor mye artiklene som ble publisert dette året, ble sitert i perioden 1995 2004. Vi ser at indeksen varierer noe fra år til år, men at forskjellen i siteringshyppighet mellom landene har blitt noe utjevnet i løpet av perioden. På begynnelsen av 1980-tallet var det et gap mellom Sverige og Danmark på den ene siden og Finland og Norge på den andre. Norge har hatt en positiv utvikling særlig siden midten på 1990-tallet. Tilsvarende økte siteringsfrekvensen til finske artikler på 1990-tallet. Dette hadde sammenheng med at en økende andel av artiklene ble publisert i journaler med høyere impact -faktor (Persson et al., 2000). Sveriges og Danmarks vitenskapelige produksjon har vært høyt sitert gjennom hele perioden, selv om det har vært en moderat reduksjon for Sverige. For Norge har økningen i indeksverdien vært særlig markant de to siste årene. Det innebærer at indeksverdien for disse årene var høyere enn 1 Basert på årlige publiseringsvindu og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2004. Indeksen for hvert land er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Siteringsindeksen for 2003 er noe mer usikker enn for de øvrige årene pga. kort siteringsvindu. Kilde: National Science Indicators/Thomson ISI/NIFU STEP gjennomsnittstallet for hele perioden 2000 2004, vist i tabell 4.1.2. Norge kom i 2002 og 2003 opp på nivå med Finland og Sverige. Ved analyser av store volum artikler, vil fremtidig siteringsnivå til disse kunne forutsies med relativ stor grad av sikkerhet basert på en kort observasjonsperiode. Likevel er det grunn til å understreke at indeksverdien for 2003 var noe mer usikker enn indeksverdien for de øvrige årene pga. den korte siteringsperioden. Det bør derfor tas forbehold om at tallet her kan bli noe justert etter hvert. Det bør også understrekes at det gjenstår å se om dette blir en vedvarende trend, samt at det enda er et stykke igjen til nasjonene som topper siteringsstatistikken. Årsaken til disse endringene er ikke blitt analysert videre. Når det gjelder antall publikasjoner, ser man normalt at dette korresponderer relativt sterkt med ressurstilgangen: Økte forskningsressurser fører til flere ansatte forskere, som igjen publiserer flere artikler. Det er ingen slik direkte sammenheng når det gjelder siteringshyppighet og ressurstilgang selv om det kan være en forbindelse. Det som måles med gjennomsnittlig siteringshyppighet, er et resultat av komplekse prosesser hvor mange ulike faktorer virker inn. Ett forhold som er relevant, er likevel at artiklene hvor norske forskere samarbeider med utenlandske forskere, blir markant høyere sitert enn
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 129 artiklene som er forfattet av norske forskere alene. Siden andelen av internasjonalt samarbeid økte i perioden, har dette medvirket til at den norske siteringsindeksen også har økt. 4.1.3 Fagprofil Norges nivå når det gjelder publisering og siteringshyppighet, varierer imidlertid mye fra fagfelt til fagfelt. I tabell 4.1.3 presenteres en analyse av fagprofil, basert på publiseringstall for toårsperioden 2003 2004. Tabellen viser utvalgte fagfelt i naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap, som samlet omfatter mer enn 90 prosent av en total tidsskriftspublisering på nærmere 11 000 artikler. Tabellen er inndelt i fagkategorier etter NSIs klassifiseringer. Fagfeltene som er valgt ut, varierer mye i størrelse, noe som er viktig å være klar over når en fortolker resultatene. Tabellen viser hvor mange artikler norske forskere medvirket til i perioden, og hvor stor andel disse publikasjonene utgjorde av verdensproduksjonen innenfor fagfeltet. Andelen er beregnet ut fra summen av alle lands produksjon. I tillegg har vi beregnet den relative økningen, eller nedgangen, i det norske publiseringsvolumet i forhold til perioden 1998 1999. Som referanseverdi har vi også tatt med tall over hvordan verdensproduksjonen utviklet seg i samme periode. Som det fremkom i kapittel 4.1.1, var Norges totale andel av verdensproduksjonen av vitenskapelige artikler rundt 0,6 prosent i 2004. Denne andelen varierer imidlertid mye mellom fagfeltene, og disse variasjonene representerer et uttrykk for landets vitenskapelige spesialisering, dvs. hvor Norge har mye eller lite forskning sammenlignet med det som er gjennomsnittet for alle land. Generelt ser vi at norsk forskning hadde høy andel eller høy relativ publiseringsaktivitet i biologi og geofag i 2004. Motsatt var det en lav relativ aktivitet i blant annet fysikk, kjemi og teknologi. Dette spesialiseringsmønsteret har sin rot i historiske tradisjoner (Sivertsen & Aksnes, 2000). I biologi har Norge en særlig høy spesialisering i marin- og fiskeribiologi. Norge bidro med 2,6 prosent av verdens vitenskapelige produksjon i dette fagfeltet i perioden 2003-2004. Tilsvarende hadde Norge også en høy relativ aktivitet i økologi/miljøfag og zoologi i den samme perioden. Norge har også vist en sterk spesialisering i geofag. En kraftig økning i geovitenskapens andel av de norske artiklene er den vesentligste endringen i vår fagprofil siden begynnelsen av 1970-tallet. Dette har åpenbart sammenheng med Norges fremvekst som oljenasjon. Tabell 4.1.3 Vitenskapelig publisering i ulike fagfelt. Sammenligning av antall artikler i toårsperiodene 1998 1999 og 2003 2004. Fagfelt 2 Antall artikler 2003 2004 Norge Verden 1 Andel av verdensproduksjonen, 2003 2004 1 Relativ endring % Relativ endring % Biologiske fag Botanikk 241 0,6 27 13 Zoologi 235 0,9 10 10 Marin-/fiskeribiologi 684 2,6 22 21 Økologi/miljøfag 558 1,0 6 30 Mikrobiologi 220 0,5 7 11 Landbruksvitenskap 346 0,8 47 18 Biokjemi/biomedisin Biokjemi/biofysikk 277 0,4 6 4 Molekylærbiologi/genetikk 265 0,4 3 6 Nevrovitenskap 364 0,5 10 12 Immunologi 233 0,7 6 2 Farmakologi 201 0,5 20 7 Fysiologi 108 1,1 26 3 Medisin Klinisk medisin 3 057 0,7 12 12 Odontologi 116 1,2 8 13 Psykologi/psykiatri 392 0,8 32 10 Geovitenskap 898 1,3 29 31 Fysikk/kjemi Fysikk 650 0,2 9 15 Astrofysikk 122 0,3 13 29 Kjemi 781 0,3 7 15 Teknologi Teknologi (engineering) 598 0,4 12 16 Materialvitenskap 145 0,2 17 18 Matematikk 195 0,5 18 16 Samfunnsvitenskap Generell samfunnsvitenskap 523 0,8 37 16 Økonomi 252 0,9 33 22 1 Andel og relativ endring av verdensproduksjonen er beregnet ut fra summen av alle lands produksjon. 2 Kategoriene er hovedsakelig basert på National Science Indicators Standard, i tillegg er enkelte av kategoriene fra National Science Indicators De luxe tatt med. Samlet dekker de utvalgte kategoriene mer enn 90 prosent av tidsskriftpubliseringen i naturvitenskap, teknologi, medisin og samfunnsvitenskap. Kilde: National Science Indicators/Thomson ISI/NIFU STEP Innenfor det biomedisinske området er det valgt ut noen viktige underdisipliner. Totalt sett hadde Norge en lav relativ aktivitet innenfor dette fagområdet. Fagfeltene som trakk ned, var biokjemi/
130 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet biofysikk, molekylærbiologi/genetikk, nevrovitenskap og farmakologi. Fysiologi er derimot et fagfelt hvor den relative aktiviteten var høyere enn gjennomsnittet i 2003 2004. For det medisinske området har vi tatt med klinisk medisin som en hovedkategori. Dette var det klart største fagfeltet målt i antall artikler, og her hadde norsk forskning også en noe høyere relativ aktivitet. Ellers hadde Norge en sterk spesialisering i odontologi. Kjemi og fysikk er andre viktige disipliner i form av antall artikler. Norge hadde en svært lav aktivitet i disse feltene sammenlignet med gjennomsnittet internasjonalt. Andelen fysikkartikler blant alle Norges artikler var halvparten av det den var i gjennomsnitt på verdensbasis i 2003 2004. Den lave andelen i fysikk har vært et stabilt trekk ved Norges fagprofil siden 1970-tallet. Norge viste lav spesialisering i teknologi. Når det gjelder samfunnsvitenskap, bør det understrekes at bare en nokså begrenset del av publiseringen skjer gjennom internasjonale journaler. Norge hadde likevel relativt mange artikler innenfor området. Ser vi på utviklingen de siste årene, varierer bildet både nasjonalt og globalt. Den sterkeste relative veksten i artikkeltallet for Norge har funnet sted i landbruksvitenskap, samfunnsvitenskap, psykologi/ psykiatri og geovitenskap. Det har vært en nedgang i materialvitenskap, zoologi, odontologi, kjemi og immunologi. Tallene gir en pekepinn om hvordan den norske publiseringsprofilen har utviklet seg de siste årene. Samtidig er det grunn til å understreke at bildet blir et annet i absolutte tall, og i de minste fagfeltene er det mulig at tallene reflekterer tilfeldige variasjoner og ikke systematiske endringer. Sammenlignet med utviklingen i verdensproduksjonen, ser vi at Norge har tapt terreng eller har hatt en lavere relativ vekst enn den har vært på verdensbasis i bl.a. fysikk/kjemi og teknologi. Motsatt har vi styrket vår posisjon i bl.a. samfunnsvitenskap. Siteringshyppighet i ulike fagfelt Tabell 4.1.4 inneholder en oversikt over siteringsindekser på disiplin- og fagfeltsnivå. Vi har her beregnet gjennomsnittsindekser for artikler publisert i to ulike perioder: 1996 1999 og 2000 2002. I siste periode var følgende fagområder sitert mer enn 30 prosent over verdensgjennomsnittet: landbruksvitenskap, zoologi, odontologi, klinisk medisin, teknologi og matematikk. Med unntak av botanikk var også norsk biologisk forskning mer sitert enn gjennomsnittet internasjonalt, det samme gjaldt norsk geovitenskap. Siteringshyppigheten innenfor biomedisin var lav for Norge i begge periodene, og fagområdet var således med på å trekke ned også den samlede siteringsindikatoren for Norge. Sammenligner vi de to periodene med hverandre, ser vi at bildet varierer noe. For en del fagfelt har siteringshyppigheten sunket eller vært relativt stabil, mens den for flertallet av fagfeltene har steget. Det siste er ikke overraskende tatt i betraktning at indeksen for Norge totalt øker. Bl.a. er økningen i det Tabell 4.1.4 Siteringsindeks 1 for norske publikasjoner i ulike fagfelt i periodene 1996 1999 og 2000 2002 (verdensgjennomsnitt = 100). Fagfelt 2 1996 99 2000 02 Biologiske fag Botanikk 95 74 Zoologi 139 134 Marin-/fiskeribiologi 122 125 Økologi/miljøfag 127 124 Mikrobiologi 114 96 Landbruksvitenskap 132 161 Biokjemi/biomedisin Biokjemi/biofysikk 84 95 Molekylærbiologi/genetikk 72 89 Nevrovitenskap 101 99 Immunologi 63 79 Farmakologi 96 98 Fysiologi 60 84 Medisin Klinisk medisin 114 131 Odontologi 103 133 Psykologi/psykiatri 84 94 Geovitenskap 109 119 Fysikk/kjemi Fysikk 108 115 Astrofysikk 112 83 Kjemi 93 100 Teknologi Teknologi (engineering) 113 130 Materialvitenskap 105 91 Matematikk 127 130 Samfunnsvitenskap Generell samfunnsvitenskap 104 96 Økonomi 78 72 1 Basert på årlige publiseringsvindu og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m. 2004. En gjennomsnittsindeks er beregnet for de to periodene. 2 Kategoriene er hovedsakelig basert på National Science Indicators Standard, i tillegg er enkelte kategorier fra National Science Indicators De luxe tatt med. Samlet dekker de utvalgte kategoriene mer enn 90 prosent av tidsskriftpubliseringen i naturvitenskap, teknologi, medisin og samfunnsvitenskap. Kilde: National Science Indicators/Thomson ISI/NIFU STEP
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 131 store fagfeltet klinisk medisin utslagsgivende her. Videre har det vært en klar økning i indeksverdiene for biomedisinske fag, selv om siteringsnivået her altså ennå er under verdensgjennomsnittet. 4.2 Industrielle rettigheter som indikator Industrielle rettigheter er lenge blitt brukt som et mål på resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet. Det gjelder først og fremst patenter. Bruk av patenter som indikator er begrunnet i at patentsystemet forutsetter at det som patenteres, viser en vesentlig grad av oppfinnsomhet, og at det er en teknisk nyhet med økonomisk potensial. Aggregerte patentdata systematiserer informasjon om ulike aspekter ved ny kunnskap, bl.a. hva som blir oppfunnet, av hvem, når og hvor. I tillegg åpner patenter for å koble en oppfinnelse i et patent med kunnskap anvendt i andre patenter eller vitenskapelige publikasjoner. Presentasjonen av privatsektor-patentering benytter to komplementære datakilder. Den første består av patenter som er søkt i Norge hos Patentstyret. Disse komplette data er koblet via søkerne til registerdata i SSBs sysselsettingsfiler, som dekker alle bedrifter og foretak i Norge. Denne unike koblingen gir en detaljert oversikt over hvilke typer foretak som bruker patenter. Presentasjonen av patentering i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er basert på en lignende metode. Oppfinnere i norske patenter kobles først med listen over norske forskere i forskerpersonalregisteret for å etablere en sannsynlig medvirkning. Dernest er denne medvirkningen forsøkt verifisert via en survey sendt til de aktuelle forskerne. Kapitlet vil hovedsakelig rette søkelyset mot patentene til forskerne som bekreftet medvirkning til patentering i surveyen. Se også faktaboks om dette nedenfor. 4.2.1 Patenteringsaktivitet internasjonalt Etter en sterk oppgang mot slutten av 1990-tallet har patenteringsaktiviteten flatet ut på 2000-tallet. På verdensbasis falt antall nye patentsøknader eller førstegangsregistreringer, first filings, med 1,7 prosent fra 2001 til 2002 etter en oppgang på 2,6 prosent året før. I 2002 var det ifølge Trilateral Statistical Report 2003, vel 834 400 førstegangsregistreringer av patentsøknader. Av disse var cirka 365 000 søkt først i Japan, noe som tilsvarer en nedgang på 4,6 prosent, cirka 180 000 ble søkt i USA, en oppgang på 2,7 prosent, og cirka 122 000 ble søkt i Europa, hvilket innebærer en nedgang på 1,2 prosent for EPC-landene som er med i den europeiske patentkonvensjonen. Samtidig falt antall nye patenter som ble innvilget internasjonalt, fra 507 000 i 2001 til cirka 490 000 året etter. I 2001 ble cirka 53 prosent av patentsøknadene videreført i gjennomsnitt 16 ganger til andre land. Fordi hver patentsøknad kan videreføres fra ett land til et annet, økte det totale antallet med 19 prosent fra nærmere 750 900 i 2001 til 890 400 i 2002. Økningen var størst i European Patent Convention (EPC) med 40 prosent, noe som også delvis er en effekt av at antall EPC-medlemsland økte i denne perioden. En aktuell utvikling er at det store antallet patentsøkere i økende grad benytter supernasjonale patenteringsprosedyrer som EPC. 4.2.2 Patentering i Norge Norge er i dag ikke fullverdig medlem i EPC, men følger EPC-praksisen. Det er nå formelt foreslått fullt norsk medlemskap, og forslaget utredes på departementalt hold. En eventuell overgang til fullt medlemskap vil ha betydelige konsekvenser for norske aktører. Effekten som fokuseres mest, er at det vil medføre lavere kostnader for norske aktører som søker patenter i Europa. Men en overgang forventes også å føre til en viss økning av rettskraftige patenter i Norge fra andre europeiske aktører. Fullt EPCmedlemskap vil dessuten endre rollen til Patentstyret og andre norske aktører på det internasjonale patentmarkedet. Utenlandske søknader dominerer I Norge ble det registrert 5 870 patentsøknader i 2003, en nedgang på 7 prosent fra året før. Utenlandske søknader dominerte med 4 710, eller vel 80 prosent av søknadsmassen. De aller fleste av de utenlandske søknadene var imidlertid videreføringer av patenter opprinnelig søkt andre steder. Figur 4.2.1 fordeler søknadsmassen i Norge etter opprinnelsesland for de to syvårsperiodene 1990 1996 og 1997 2003. Materialet viser at 12 av landene utgjorde til sammen 93 prosent av søknadsmassen. USA stod for de fleste patentsøknadene med 27 prosent, etterfulgt av Norge med 20 prosent og Tyskland med 11 prosent. Utviklingen over tid viser at antall norske hjemmesøknader i perioden 1997 2003 lå 23 prosent høyere enn perioden 1990 1996. I gjennomsnitt økte den totale søknadsmassen med 20 prosent, fra 36 913 i den første perioden til 44 399 i den siste perioden. Se også tabell A.10.2.
132 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Figur 4.2.1 Patentsøknader i Norge i periodene 1990 1996 og 1997 2003 etter land. USA Norge Tyskland Frankrike Sverige Storbritannia Europa for øvrig Sveits Japan Nederland Finland Andre land Danmark Canada Kilde: Patentstyret/NIFU STEP 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 Antall i tusen 1990 1996 1997 2003 Figur 4.2.2 deler søknadene inn etter teknisk hovedområde for å vise de ulike profiler norske søknader og utenlandske søknader har. Hovedområdene kobler patentets tekniske område, klassifisert i den internasjonale patentklassifiseringen, til den næringsmessige anvendelsen som korresponderer til teknologien knyttet til klassene innenfor standard for næringsgruppering; se faktaboks om klassifisering. Denne fremgangsmåten viser at patentering i tiårsperioden 1994 2003 totalt sett var mest intensiv innenfor produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater. Her var utenlandske søkere særlig aktive. Totalt ble det ble lagt fram vel 13 100 farmasøytiske patentsøknader, eller 22 prosent av det totale antall søkere i løpet av perioden 1994 2003, etterfulgt av 11 820 patentsøknader innenfor produksjon av maskiner og utstyr, noe som tilsvarer 20 prosent av det totale antall søkere innenfor den aktuelle perioden. Det er store forskjeller i patenteringsprofilene til norske og utenlandske patentsøkere, se også tabell A.10.1. Utenlandske søkere var klart mest aktive innenfor produksjon av kjemikalier og produksjon av farmasøytiske midler. Forskjellen skyldes delvis at patentering anses for å være den mest velegnede beskyttelsesmetode for produksjon av nye kjemikalier/ Klassifisering av patentsøknader etter NACE industriområder Patentsøknader som ankommer Patentstyret i Norge, blir kategorisert etter IPCklassifiseringen (International Patent Class). IPC-klassene representerer avgrensende tekniske fagfelter hvor oppfinnelsen i søknaden gjør krav på nyhet. Klassifikasjonen er dynamisk og består av 120 klasser, 630 underklasser og et utall undergrupper. Det er blitt gjort forsøk på å gjøre dette kompliserte klassifiseringssystemet bedre egnet til tolkning av de underliggende forskningsaktiviteter. I dette kapitlet brukes en nyere korrespondanse mellom IPC-klassifikasjonene og industriproduksjonsaktiviteter (NACE). Schmoch et al, 2003: http:// www.isi.fraunhofer.de/p/ Projektbeschreibungen/usdevelopment_Concordance_e.htm farmasøytiske midler, der det er høye utviklingskostnader og lave imiteringskostnader. I et globalisert marked søkes derfor patentbeskyttelse også internasjonalt. En annen faktor er at disse områdene domineres av store internasjonale aktører med store patentporteføljer. Resultatet blir økt konsentrasjon av utenlandske søknader, noe som vises klart i små land. I perioden var det færre norske søknader innenfor produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater enn utenlandske søkere. Hovedtyngen av de norske søknadene, 30 prosent, var innenfor produksjon av maskiner og utstyr, mens 22 prosent var innenfor teknologiområdet som inkluderer IKT, elektriske varer og instrumenter. Transportmidler og deler av det næringsområdet som inkluderer skipsverft, stod for 12 prosent av de norske søknadene. Det er hensiktsmessig å skille mellom patenter med bakgrunn fra foretakssektor, fra instituttsektoren, fra universitets- og høgskolesektoren og fra enkeltpersoner. Søknader kan dessuten involvere flere aktører på tvers av disse grupperingene, for eksempel når patentet stammer fra forskningssamarbeid, oppdragsforskning og lignende. De følgende avsnitt presenterer hvordan ulike typer norske aktører har vært involvert i patentering i Norge. 4.2.3 Foretakspatenter I tiårsperioden 1994 2003 var det 14 544 søknader med til sammen 14 950 identifiserbare norske søkere. Dette gir i gjennomsnitt 1,17 søkere per patentsøknad. En grovsortering viser at 55 prosent av de norske søkerne var foretak. De øvrige søknadene
4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet 133 Figur 4.2.2 Fordeling av patentsøknader i Norge i perioden 1994 2003 etter søker og teknisk område. Konsumvarer Fra utenlandske foretak/personer Transportmidler og deler Materialtilvirkning Kjemiske stoffer og petroleumsprodukter Fra norske foretak/personer 0 20 40 60 80 100 Prosent Maskiner og utstyr IKT, elektriske varer og instrumenter Farmasøytiske råvarer og preparater Kilde: Patentstyret/NIFU STEP skriver seg fra enkeltpersoner uten institusjonell tilknytning. Denne kategorien har inntil nylig inkludert blant annet patentsøknader fra forskere i universitetsog høgskolesektoren. Kapittel 4.2.4 forsøker å identifisere denne delen av de norske patentsøknadene. Dette kapitlet setter imidlertid søkelyset på fordeling av foretakspatentering. Den norske foretakssektoren er svært variert og består av mange små enheter. I 2003 var det registrert 230 000 foretak med minst én aktiv ansatt. Det er interessant å se nærmere på hvordan ulike deler av denne sektoren bruker patentsystemet, blant annet fordi det kan gi informasjon om teknisk orientert innovasjonsvirksomhet. Her gis en oversikt over hvordan denne patenteringen fordeler seg etter geografisk lokalisering og i forhold til foretaksstørrelse. Foretakspatentering varierer fra fylke til fylke Patenter søkt av foretak, var i overtall i et flertall av fylkene. Imidlertid stod enkeltpersoner for flest søknader i åtte fylker, deriblant Hordaland, Østfold, Vestfold og Aust-Agder. Mange foretak holder til i Oslo, Rogaland og Akershus, og disse fylkene skiller seg ut både når det gjelder mange søknader totalt og en høy andel søknader fra foretak. Det er også en stor andel foretakspatenter i Sør-Trøndelag, noe som er en konsekvens av at søknader fra instituttsektoren sorterer under foretakspatenter i denne analysen. 4 Det var en sterk oppgang i norsk patentering mot slutten av 1990-tallet, men denne snudde i 2001. Nedgangen ses først og fremst i antall norske søknader levert Patentstyret. Her har det vært en nedgang på 13 prosent fra i overkant av 1 400 søk- Figur 4.2.3 Patentsøknader 1 i Norge i perioden 1994 2003 etter type søker og fylke. Oslo Rogaland Akershus Hordaland Buskerud Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Østfold Vestfold Vest-Agder Nordland Telemark Aust-Agder Troms Oppland Hedmark Sogn og Fjordane Nord-Trøndelag Finnmark 0 500 1 500 2 500 3 500 Privatperson Antall Foretak 4 SINTEF står for en stor andel av patentsøknadene i dette fylket, og disse vil da sortere under foretakspatenter. 1 Totalt 14 950 søknader. Det var i tillegg 170 utenlandske søknadspartnere (13 for 2003) og 675 søkere uten adresse/fylke (26 i 2003). Kilde: Patentstyret/NIFU STEP
134 4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Identifisering av foretakspatenter Patenter inneholder mye informasjon, men mangler opplysninger om søkerens størrelse. For å kunne skille mellom store (dvs. over 100 ansatte) og mindre foretak, har vi derfor i dette kapitlet koblet Patentstyrets database over patent- og varemerkesøknader med sysselsettingsdatabasen (AA-databasen) over norske foretak med minst én aktiv sysselsatt. Denne koblingen er gjort på basis av søknadene Patentstyret mottok med minst én norsk søker (=søker med norsk adresse) i tidsrom 1999 2003. Alle norske søkere er representert, hvilket betyr at antall søkere ( hjemmepatenter ) overstiger antall patenter. I sysselsettingsdatabasen er foretaksnivået benyttet i koblingen. nader i 2000 med én eller flere norske søkere til i overkant av 1 150 søknader i 2003. Samtidig har antall norske søkere involvert i disse søknadene falt enda mer. Det var 25 prosent færre norske søkere involvert i norske søknader i 2003 enn 2001. I tillegg til nedgangen i antall norske søknader har antall norske søkere per patent falt fra 1,25 i 1999 til 1,1 i 2003. Norske aktører søker dermed færre patenter i Norge, og søker også i mindre grad sammen med andre aktører. Figur 4.2.4 Norsk patentering i perioden 1999 2003 etter type søker. Antall 1 800 1 600 1 400 1 200 1 000 800 600 400 200 0 1999 2000 2001 2002 2003 Store foretak Små og mellomstore foretak Foretak (uspesifiserte) Privatpersoner Kilde: Patentstyret/NIFU STEP Nedgang i norsk patentering De økonomiske utsiktene har bedret seg vesentlig i den senere tid, slik at det har vært en forventning at også antall patentsøknader ville øke. Men nedgangen i norsk patentering fortsatte i 2003. En årsak til denne utviklingen kan være at nedgangen i 2001 førte til redusert satsing på FoU-prosjekter, og at dette har forplantet seg fremover i tid til fortsatt nedgang i patenterbare oppfinnelser. Noen observatører tolker nedgangen i patentering til å bety at flere norske aktører nå søker patent i utlandet, spesielt i den internasjonale patentorganisasjonen (EPO), istedenfor i Norge, angivelig fordi Norge i overskuelig fremtid ventes å tiltre den europeiske patentkonvensjonen (EPC) som fullverdig medlem. Men nedgangen, spesielt i 2003, kan også settes i sammenheng med betydelige oppstartsproblemer med Patentstyrets nye elektroniske søknadsverktøy. Nedgangen i 2003 kan dermed ha en organisatorisk delforklaring som er forbigående. I så fall er det hensiktsmessig å bruke 2002 som referanseår når vi ser på endringer i søkermassen. Ved sammenligninger er det viktig å huske på at antall patentsøknader var uvanlig høyt i 1999. Blant søkergruppene var nedgangen størst blant privatpersoner med en tilbakegang på 17 prosent, fra 780 i 1999 til 650 i 2002. Det var 100 færre søkere blant foretakene i 2002 enn 1999. I disse var 800 norske foretak involvert i minst én patentsøknad i 2002 mot 900 i 1999. Figur 4.2.4 fordeler søknadsmassen etter foretaksstørrelse. Etter å ha vokst raskest på 1990-tallet (Iversen, 2003), har patentering blant norske små og mellomstore foretak falt med 12 prosent fra 1999 2002. En tilsvarende nedgang har vi også sett blant Andre foretak. Andre foretak er foretak hvor vi mangler informasjon om antall sysselsatte, men etter all sannsynlighet dreier det seg om små bedrifter. Nedgangen blant foretak med flere enn 99 ansatte var 9 prosent i samme tidsrom. Figur 4.2.5 fordeler de totalt 7 600 søkerne i perioden 1999 2003 etter søkergruppen og teknisk område. Det viser at foretakene, men også privatpersoner som søker patent uten å oppgi en institusjonell tilknytning, i hovedsak søkte patenter innenfor det tekniske området maskin og utstyr. Store foretak stod for uforholdsmessig mange av de petrorelaterte og kjemi-relaterte patentene. De mindre foretakene var mer jevnt fordelt, men var likevel sterkt representert innenfor næringsområdet/teknisk