4 Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet

Transkript

1 Foreløpig versjon av Kapittel 4 Resultater av forskning og innovasjonsaktivitet i Det norske forsknings og innovasjonssystemet statistikk og indikatorer 2010, per 20.august Kapitlet skal inngå i trykket rapport som vil foreligge i begynnelsen av oktober Resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet Dokumentasjon av den nytte og de resultater som forskning og innovasjonsvirksomhet bidrar med, gis oppmerksomhet i både nasjonale og internasjonale institusjoner og i offentlige og private budsjettprosesser. I Norge har ulike typer resultatindikatorer vært sentrale både i den insentivbaserte finansieringen av helseforetakenes forskning, i universitets- og høgskolesektoren og fra 2009 også i instituttsektoren. I EU men også OECD bidrar kjøres tunge prosjekter som søker å overvåke og koordinere den forsknings- og innovasjonspolitiske utviklingen på nasjonalt og regionalt nivå. Målet i EU er å stimulere de enkelte land til å utvikle nasjonale forsknings- og innovasjonspolitiske strategier som støtter opp om EUs politikk. De overordnede målsettingene er livskvalitet, velferd, sysselsetting, solidaritet, økonomisk og bærekraftig utvikling og konkurranseevne. Og det er nettopp disse målene det blir fokusert på i den siste forskningsmeldingen Klima for forskning (St.meld. nr. 30 ( )). Det er ingen tvil om at det finnes et omfattende datamateriale om FoU på innsatssiden, både nasjonalt og internasjonalt som kan bidra til å belyse disse målsettingene. Dette datamaterialet videreføres selvfølgelig og nye elementer tilføres, men det er nå et sterkt fokus på å utvikle bedre metoder for resultatmåling, slik at sammenheng mellom finansiering og resultater kommer klarere fram. Også i den aktuelle forskningsmeldingen er oppmerksomheten i større grad enn tidligere rettet mot resultater og effekter av forskningen, noe som gir store utfordringer i forhold til å utvikle gode indikatorer. Det er imidlertid viktig å ikke miste formålene med forsknings- og innovasjonsvirksomheten av syne når vi søker egnede resultatmål og indikatorer. Som del av innovasjonsvirksomheten innebærer kunnskapsutvikling å ta i bruk kunnskapen til å utvikle nye produkter og prosesser i vid forstand. Mange aspekter ved resultater av FoU og innovasjon lar seg ikke fange inn med kvantitative indikatorer, og antall publikasjoner eller patenter sier ikke alt om kvalitet, om forskningens innhold, eller om den kunnskapsmessige og sosiale betydning. Ny kunnskap og kompetanse som innsatsfaktor i utvikling av produkter og prosesser er komplekse forløp hvor forventede og oppnådde resultater ikke kan forutsis med særlig grad av sikkerhet. Det råder usikkerhet med hensyn til når man kan forvente resultater, hvilke resultater man kan forvente, hvor resultatene kan komme til bruk, og faktisk også hvordan resultatene kan brukes. Det vil derfor også i fremtiden være viktig å utvikle og ta i bruk ulike indikatorer som hver for seg fanger inn informasjon om et lands, en nærings, eller en bedrifts kunnskapsnivå. Dette kapitlet presenterer i all hovedsak våre innarbeidede resultatindikatorer på kunnskapsproduksjon og innovasjon. I kapittel 4.1 og 4.2 presenterer vi resultatindikatorer for forskningens kunnskapsproduksjon i form av tradisjonelle måleenheter som henholdsvis publisering og sitering og mål for teknologisk nyutvikling gjennom patenter og andre industrielle rettigheter. Selv om slike indikatorer kan brukes som mål for resultater av FoU, har de også klare begrensninger, som nevnt over. Forskning og utviklingsarbeid er ofte en viktig del av innovasjonsvirksomheten. Innovasjoner kan derfor også delvis anses som et resultat av FoUinnsats, når vi tar i betraktning at kostnadene til FoU bare utgjør en del av innovasjonskostnadene. For næringsrettet forskning er det ikke selve den nyutviklede kunnskapen som er formålet, men anvendelsen av den i nye produkter og prosesser som kan danne grunnlag for en sterkere markedsmessig posisjon. I kapittel 4.3 har vi derfor tatt med indikatorer for andelen innovative foretak og resultater i form av nye eller endrede produkter som andel av omsetningen i norsk næringsliv. Kapittel 4.4 tar for seg etableringer av nye foretak. Dette kapitlet ser i tillegg på nyetableringer av foretak med forskermedvirkning som en indikator for vellykkede innovasjoner. Til slutt i kapittel 4 blir et annet resultat av forskning og innovasjonsvirksomhet presentert, nemlig spredning av kunnskapsressurser i økonomien. Kapittel 4.5 ser på resultatindikatoren 1

2 produktbundne teknologistrømmer som forteller hvilke næringer som er de viktigste teknologiutviklere og -leverandører, og hvem som er mottakere. Den første av fokusboksene i dette kapittelet ser nærmere på innovasjon i offentlig sektor, hvor det redegjøres for noen aspekter ved et felles-nordisk prosjekt som har som mål å finne en god metodologi for å innhente data om og utforske innovasjon i offentlig sektor tilsvarende det man har etablert for næringslivet. Den neste fokusboksen tar for seg OFU/IFU-ordningen, som skal stimulere til innovativt utviklingssamarbeid, hvor samarbeid mellom privat eller offentlig sektor og en eller flere leverandørbedrifter er det essensielle. Forskningsrådsprogrammet INNOKUN er utgangspunktet for de to påfølgende fokusboksene, mens den femte og siste fokusboksen omhandler resultatmåling av Forskningsrådets brukerstyrte programmer. 4.1 Vitenskapelig publisering og sitering Publiserings- og siteringsdata er mye benyttet som indikatorer for resultater av forskning. Grunnlaget for bruk av slike såkalte «bibliometriske indikatorer» er at ny kunnskap, som er all grunnforskning og anvendt forskning, blir formidlet til det vitenskapelige samfunn gjennom publikasjoner. Publisering kan dermed benyttes som et indirekte mål for kunnskapsproduksjon. Mens antall publikasjoner representerer et uttrykk for omfanget av den vitenskapelige produksjonen i ulike land og ulike fag, sier siteringer noe om hvilken innflytelse denne forskningen har hatt. Med dette som utgangspunkt, vil vi i dette kapitlet gi en analyse av norsk forskning i et internasjonalt komparativt perspektiv. Det finnes ingen internasjonal organisasjon som koordinerer eller står for innsamling av data om vitenskapelig publisering slik tilfellet er når det gjelder for eksempel FoU- og innovasjonsstatistikk. I stedet baseres de fleste slike analyser på data som er samlet inn på global basis av et privat firma, Thomson Scientific, lokalisert i Philadelphia i USA (tidligere med navnet Institute for Scientific Information, ISI). Thomson Scientific indekserer vitenskapelige tidsskrifter og produserer en database som omfatter Science Citation Index (SCI), Social Science Citation Index (SSCI) og Arts and Humanities Citation Index (A&HCI). Databasen er særlig egnet for å analysere akademisk naturvitenskapelig og medisinsk forskning, hvor publisering i internasjonale journaler er den viktigste kommunikasjonsmåten, se for øvrig blå faktaboks om bibliometriske indikatorer Vitenskapelig publisering I tidsrommet ble det globalt publisert i alt drøyt 20 millioner vitenskapelige artikler. Verdensproduksjonen har økt gjennom hele perioden fra artikler i 1981 til nesten i Også den norske produksjonen har vokst gjennom denne perioden. I 1981 publiserte norske forskere knapt artikler. I 2009 hadde dette antallet økt til drøyt Veksten reflekterer den store ekspansjonen som har skjedd i kunnskapsproduksjonen i løpet av perioden, men også at tidsskriftsgrunnlaget for databasen, dvs. antallet tidskrifter som inngår, har økt. Som beskrevet i kapittel 3.3, har en markant økende andel av disse norske artiklene hatt forfatteradresser også fra andre land. I 2009 var det internasjonalt samforfatterskap i hele 56 prosent av artiklene. Trenden mot internasjonalisering har imidlertid reist spørsmål ved hvordan man mest korrekt skal beregne artikkeltallet for et land. Mens innsatsparametre relativt enkelt lar seg avgrense på nasjonalt nivå, er dette mer problematisk for forskningens resultater når det dreier seg om internasjonalt samforfatterskap. Hvordan skal for eksempel dette gjøres med en artikkel som har forfattere fra USA, Norge og Finland? En alternativ metode er å fraksjonalisere artikkeltallet i forhold til frekvensen av forfatteradresser på artiklene, slik at hvert av landene i dette tilfelle får 1/3 artikkel. Det kan argumenteres for at det er urimelig å kreditere artikler med forfattere fra flere land heltallig til hvert land som bidrar, særlig ved vurdering av hva et lands forskere og ressurser har produsert. Det er likevel ikke grunn til å si at én beregningsmetode er mer korrekt enn en annen, snarere gir de to komplementære bilder. Mens heltallsmetoden måler «deltakelse», vil en 2

3 beregningsmetode basert på forfatterandeler vise hvor mange artikler som er «krediterbare» til et land. Som i tidligere utgaver, har vi videre i denne rapporten benyttet heltallsmetoden. Det vil si at artikler som har minst én forfatteradresse fra Norge regnes som «norske». Det er også denne metoden som oftest brukes i tilsvarende analyser og rapporter internasjonalt. Bibliometriske indikatorer Data Analysen er basert på data fra Thomson Reuters (tidligere Institute for Scientific Information (ISI)). Thomson Reuters produserer den viktigste databasen for bibliometriske formål og indekserer spesialiserte og multidisiplinære tidsskrift med fagfellevurdering, inkludert alle viktige internasjonale tidsskrifter i naturvitenskap, medisin og teknologi. I tillegg inngår tidsskrift fra samfunnsvitenskap og humaniora. I denne rapporten inngår data fra databasene National Science Indicators (NSI) og National Citation Report (NCR) for Norge. NSI inneholder aggregerte publiserings- og siteringstall inndelt i 22 fagfelt (standardutgaven) eller 250 fagfelt (de luxe-utgaven). Begge utgavene er benyttet i denne rapporten. I databasen er ordinære artikler og oversiktsartikler ( reviews ) indeksert, men ikke andre typer publikasjoner slik som bokanmeldelser, sammendrag ( abstracts ) etc. Vår database dekker perioden Prinsippet er videre at en artikkel blir tilført et bestemt land når den har minst én forfatteradresse fra dette landet. Den andre databasen, NCR, inneholder bibliometrisk informasjon for hver enkelt norske artikkel, dvs. med minst én norsk forfatteradresse. I denne rapporten brukes faginndeling fra begge utgavene av NSI. I del er det også benyttet en supplerende datakilde. Institusjonene i universitetsog høgskolesektoren rapporterer årlig sine vitenskapelige publikasjoner til Database for statistikk om høyere utdanning (DBH). Disse dataene gir en komplett oversikt over den vitenskapelige publiseringen (ikke bare artikler i tidsskrifter). Tilsvarende data finnes nå også for instituttsektoren. Metode Bibliometriske indikatorer har en del begrensninger som det er viktig å være klar over når man fortolker resultatene. Blant annet varierer dekningsgraden av tidsskrifter mellom fagfelt. Høyest dekning oppnås for fysikk, kjemi, biomedisin og klinisk medisin. I biologi og teknologi er dekningen også relativt høy. For samfunnsvitenskapene og humaniora er dekningen dårligere. Årsaken til disse forskjellene er dels at Thomson Reuters ikke indekserer alle relevante tidsskrifter, dels at publiseringsmønsteret varierer mellom fagfelt. I noen fagfelt er forskningskommunikasjonen i mindre grad sentralisert i internasjonale tidsskrifter og publisering i nasjonale tidsskrifter, i bøker etc. spiller en viktigere rolle. Norge liten aktør i internasjonal forskning Det er store forskjeller mellom de ulike land når det gjelder artikkelproduksjon. Tall fra 2009 viser at USA stod for knapt en fjerdeldel av verdens vitenskapelige kunnskapsproduksjon, målt som summen av alle lands produksjon. 1 Kina har nå rykket opp som verdens nest største kunnskapspodusent med en andel på 7,7 prosent. Dernest følger tre andre land med andeler på over 5 prosent: Storbritannia, Tyskland og Japan. Norges andel utgjorde kun 0,6 prosent, se tabell Av de nordiske landene er Sverige den klart største forskningsnasjonen, med en nesten dobbelt så stor produksjon som nummer to, Danmark. Norges andel av verdensproduksjonen forandrer seg knapt fra år til år og har ligget på 5 6 promille i hele den siste 20-årsperioden. 1 For å korrigere for effekten av internasjonalt samforfatterskap (jf. figur 4.1.1) brukes summen av alle lands artikkelproduksjon som divisor, som altså er et tall som vil være høyere enn den reelle totale verdensproduksjonen av artikler. På denne måten blir summen av alle verdens lands andeler lik 100 prosent, og ikke langt over 100 prosent som ville vært tilfellet hvis sistnevnte tall var blitt brukt som divisor. I enkelte andre rapporter og analyser kan man imidlertid se eksempler på at en slik alternativ beregningsmåte benyttes. 3

4 Tabell Vitenskapelig publisering i 2009 i utvalgte land. Antall og prosent. Land Antall artikler Prosentandel av verdensproduksjonen Antall artikler per 1000 innbyggere USA ,4 % 1,12 2,1 % Kina ,7 % 0,09 16,1 % Storbritannia ,1 % 1,51 2,8 % Tyskland ,9 % 1,09 3,0 % Japan ,2 % 0,62-0,4 % Frankrike ,3 % 1,02 3,7 % Canada ,6 % 1,66 5,0 % Italia ,4 % 0,86 5,2 % Spania ,9 % 0,97 8,7 % India ,6 % 0,03 11,9 % Sør-Korea ,5 % 0,80 9,3 % Australia ,5 % 1,79 8,0 % Brasil ,1 % 0,17 17,9 % Nederland ,0 % 1,84 4,9 % Russland ,0 % 0,21 4,5 % Taiwan ,6 % 1,06 10,0 % Tyrkia ,4 % 0,31 10,5 % Sveits ,4 % 2,83 5,2 % Sverige ,3 % 2,13 2,2 % Polen ,3 % 0,51 8,9 % Belgia ,1 % 1,57 5,1 % Israel ,8 % 1,70 1,7 % Østerrike ,7 % 1,36 5,1 % Danmark ,7 % 2,04 4,2 % Hellas ,7 % 0,94 7,2 % Finland ,7 % 1,88 3,4 % Mexico ,6 % 0,09 7,2 % Norge ,6 % 1,94 8,2 % Tsjekkia ,6 % 0,85 8,9 % Portugal ,6 % 0,83 13,0 % New Zealand ,4 % 1,57 4,2 % Irland ,4 % 1,38 8,9 % Ungarn ,4 % 0,57 2,9 % Island 709 0,0 % 2,22 12,6 % Verden totalt ,0 % 0,18 5,2 % 1 Andel av verdensproduksjonen beregnet ut fra summen av alle lands produksjon. Kilde: National Science Indicators /Thomson Reuters/NIFU STEP Gjennomsnitt årlig endring i artikkeltallet , % Norge har 1,94 artikler per tusen innbyggere, og rangerer da som nummer fem av landene. Island rangerte som nummer to etter Sveits, med nesten 0,3 flere artikler per tusen innbyggere enn Norge. Sverige og Danmark lå hhv. på tredje og fjerde plass. Når det gjelder Sveits, bør det imidlertid påpekes at tilstedeværelsen av den internasjonale forskningsinstitusjonen CERN er en av forklaringene på de høye publikasjonstallene selv om Sveits har et høyt publikasjonstall også når CERN-publikasjonene holdes utenfor. Forskjeller i befolkningsstørrelse trenger imidlertid ikke nødvendigvis å reflektere forskjeller i forskningsinnsats. En bedre indikator ville derfor være å beregne forholdet mellom artikkelproduksjonen og innsatsfaktorer som FoU-utgifter og FoU-årsverk. Det er imidlertid problematisk å si noe om slike produktivitetsforskjeller, dvs. forskjeller i forholdet mellom 4

5 «input» og «output», bl.a. som følge av forskjeller mellom landene i vitenskapelig spesialiseringsprofil. Utviklingen i den globale kunnskapsproduksjonen Tabell viser også hvordan artikkelproduksjonen i de ulike landene utviklet seg i perioden mellom 2005 og 2009, målt som gjennomsnittlig årlig endring i artikkeltallet. Særlig bemerkelsesverdig er økningen i artikkelproduksjonen til Kina faktisk ble denne nesten fordoblet bare i løpet av siste 5-årsperiode. Dette skyldes ekspansjonen i landets forskningsressurser samt insentiver for å publisere i fagfellevurderte tidsskrifter. I tillegg til Kina har Brasil spesielt høy vekstrate, og artikkelproduksjonen vokser også mye i andre asiatiske land bl.a. i India, Taiwan og Sør-Korea. I Europa har Portugal og Island den høyeste årlige vekstraten med rundt 13 prosent. I perioden ser vi videre kraftige relative økninger for Tyrkia, Polen, Irland og Tsjekkia (9 til 10 prosent), mens de store vitenskapelige nasjonene Storbritannia, Tyskland og Frankrike har årlige vekstrater på rundt 3 prosent, marginalt over USA, som har en økning på 2 prosent. Generelt har mange av de mindre eller nye EU-landene har hatt stor vekst i de vitenskapelige publiseringene de siste årene. Dette kan trolig forklares med deltakelse i EUs rammeprogram og andre forskningsprogram, samt økning i disse landenes egne FoU-satsinger. Utviklingen er målt innenfor det univers Thomson Reuters database representerer. En kompliserende faktor i fortolkningen av tallene er at databasen har økt relativt mye i omfang i løpet av perioden. Det inkluderes hvert år flere nye tidsskrifter enn dem som utgår, og samtidig er det en tendens til at etablerte tidsskrifter publiserer flere artikler enn de gjorde tidligere. Ikke minst har dekningen økt av tidsskrifter utgitt i Sør-Amerika og Asia, samt ikke-engelsk språklige tidskrifter mer generelt. Det er derfor klart at vekstraten delvis kan tilskrives metodologiske forhold og ikke reflektere en reell økning i forskningsproduksjonen. Denne faktoren gjør seg særlig gjeldende for landene med høyest vekstrate. Det kan likevel konkluderes at dataene samlet sett viser at det globale forskningssystemet ekspanderer og at det tradisjonelle bildet av hvor verdens vitenskap blir utført, er i endring. Tendensen er at de største forskningsnasjonene har mistet noe av hegemoniet til land med relativt sett mindre FoU-systemer. Stor økning i norsk publisering de siste år Nest etter Island hadde Norge den sterkeste årsveksten av de nordiske landene med 8,2 prosent, og Sverige den laveste med 2,2 prosent. I den siste femårsperioden har altså utviklingen vært mer positiv for Norge enn for tre av de øvrige nordiske landene. Dersom vi går lenger tilbake i tid, var bildet et annet: Fra 1981 til 1999 hadde Norge den nest svakeste veksten av de nordiske landene. En viktig forklaring på den positive utviklingen for Norge er åpenbart økte ressurser til forskning, samt flere forskere. For eksempel steg FoU-utgiftene i universitets- og høgskolesektoren i Norge, hvor hovedtyngden av tidsskriftspubliseringen finner sted, med 42 prosent i faste priser i 5-årsperioden 2003 til Tilsvarende tall for Sverige var bare 7 prosent. Finland og Danmark hadde hhv. en økning på 17 og 27 prosent. I tillegg kan produktivitetsveksten ha sammenheng med økt søkelys på resultatproduksjon. Norge har siden 2004 hatt en resultatbasert finansieringsmodell for institusjonene i universitets- og høgskolesektoren, hvor vitenskapelig publisering er en av flere indikatorer som gir utelling. Også helsesektoren anvender publisering som budsjettindikator. Tilsvarende modeller har inntil nylig ikke vært implementert i de andre nordiske landene. Med denne modellen har forskningsinstitusjonene i Norge fått insentiver til å publisere og legge bedre til rette for forskningen (Sivertsen 2008). Det er grunn til å tro at dette systemet har bidratt positivt i forhold til den store økningen i den vitenskapelige produksjonen i Norge. Den faktiske betydningen av modellens insentiveffekter versus andre faktorer er imidlertid vanskelig å fastsette Siteringer De drøyt artiklene norske forskere publiserte i perioden har totalt blitt sitert over 2 millioner ganger. I absolutte tall er det naturlig nok de landene med størst produksjon av vitenskapelige artikler som generelt også oppnår flest siteringer. Det er imidlertid vanlig å bruke 5

6 størrelsesuavhengige mål for å vurdere om et lands artikler blir høyt eller lavt sitert. En slik indikator er relativ siteringsindeks, som er et uttrykk for gjennomsnittlig antall siteringer per publikasjon. Den sier om et lands publikasjoner er mer eller mindre sitert enn verdensgjennomsnittet, som er normalisert til 100. Siteringer som indikator Et kjennetegn ved den vitenskapelige publikasjon er at den inneholder referanser til tidligere vitenskapelig litteratur. Disse referansene viser hvilke begreper, metoder, teorier, empiriske funn etc. som den aktuelle publikasjonen er basert på, og som den posisjoneres i forhold til. Ved Thomson ISI registreres systematisk alle referansene i den indekserte litteraturen, og dette gjør det mulig å beregne hvor mange ganger hver enkelt publikasjon har blitt sitert i den påfølgende vitenskapelige litteraturen. Basert på slik statistikk er det mulig å lage siteringsanalyser på aggregerte nivåer. Det er vanlig å anta at artikler blir mer eller mindre sitert ut fra hvor stor eller liten innflytelse de får på videre forskning. Ut fra dette blir siteringer ofte benyttet som indikator på vitenskapelig innflytelse ( impact ), og dermed som et partielt mål for kvalitet. En standardindikator er gjennomsnittlig antall siteringer til et lands publikasjoner. Generelt blir denne indikatoren sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten et lands publikasjoner oppnår i det internasjonale vitenskapelige samfunn. Siteringer har i økende grad blitt benyttet som indikator i forbindelse med evaluering av forskning. Men det er viktig å være klar over at det er ulike begrensninger og svakheter ved siteringer som indikator, og en siteringsanalyse kan uansett ikke erstatte en evaluering foretatt av fagfeller (jf. Aksnes, 2005). I tabell er det beregnet relativ siteringsindeks for utvalgte land for perioden Analysen omfatter fagområdene naturvitenskap, medisin, teknologi og samfunnsvitenskap. Det er imidlertid store forskjeller i gjennomsnittlig siteringshyppighet mellom ulike fagfelt. En artikkel i molekylærbiologi er for eksempel gjennomsnittlig sitert rundt ti ganger så ofte som en artikkel i matematikk. Dette innebærer at et lands siteringsfrekvens også vil avhenge av den relative fordelingen av artikler i ulike vitenskapelige disipliner. Relativt mange artikler i høyt siterte fagfelt vil kunne øke et lands siteringsfrekvens betydelig. For å korrigere for slike forskjeller har vi derfor vektet hvert lands siteringsindikatorer, dvs. indeksen er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Siteringsindeksen tillater således direkte internasjonale sammenligninger. Tabellen viser at Norge rangerte som nummer 14 av de landene som her er med i sammenligningen, med en siteringsindeks på 123. Dette vil si at de norske artiklene ble sitert 23 prosent over verdensgjennomsnittet i perioden Norsk forskning var på 80-tallet mindre sitert enn gjennomsnittet internasjonalt, men oppnådde i løpet av og 2000-tallet en markant økende i siteringshyppighet, se nedenfor. Samtidig ser vi at flertallet av disse landene ble sitert mer enn verdensgjennomsnittet, og nesten alle vest- og nordeuropeiske land hadde indeksverdier godt over 100. Sveits og Island er de landene som i løpet av denne perioden oppnådde størst vitenskapelig innflytelse målt etter antall siteringer. Artiklene til disse landene ble sitert henholdsvis 58 og 53 prosent mer enn verdensgjennomsnittet. Lavest siterigshyppighet har publikasjonene fra ikke-vestlige land samt Tyrkia. Tabellen viser også at Kina scorer betydelig dårligere når det gjelder siteringshyppighet enn når det gjelder publikasjonsvolum. 6

7 Tabell Relativ siteringsindeks i utvalgte land, totaltall for 3-årsperioden (verdensgjennomsnitt = 100). Land Indeks Land Indeks Sveits 158 New Zealand 111 Island 153 Portugal 107 Danmark 147 Ungarn 98 Nederland 144 Tsjekkia 95 Belgia 137 Hellas 94 USA 134 Japan 91 Storbritannia 133 Taiwan 87 Sverige 130 Sør-Korea 83 Irland 128 Kina 82 Finland 126 Mexico 77 Tyskland 126 Polen 75 Canada 125 Brasil 70 Østerrike 123 India 69 Norge 123 Tyrkia 62 Australia 122 Russland 53 Frankrike 119 Israel 115 Verdensgjennomsnitt 100 Italia 115 EU-15-gjennomsnitt 112 Spania 113 OECD-gjennomsnitt Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i 2006, 2007 og 2008 og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m Indeksen for hvert land er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Kilde: National Science Indicators/Thomson Reuters/NIFU STEP Norsk forskning siteres mer enn før I figur er det beregnet relative siteringsindekser for fire nordiske land for perioden Også her er det brukt 3-årsperioder. Figuren viser at forskjellen i siteringshyppighet mellom landene har blitt noe utjevnet i løpet av perioden. På begynnelsen av 1980-tallet var det et gap mellom Sverige og Danmark på den ene siden og Finland og Norge på den andre. Sveriges og Danmarks vitenskapelige produksjon har vært høyt sitert gjennom hele perioden, og Danmark har forbedret sin posisjon ytterligere i forhold til de andre nordiske landene i løpet av 2000-tallet. Norge har hatt en moderat nedgang i siteringsindeksen siste 3-årsperiode, mens de andre landene har økt. Dermed har Norge falt fra å være nummer to i perioden til å bli nummer fire, selv om avstanden opp til Finland ikke er stor. Årsaken til disse endringene er ennå ikke blitt analysert nærmere. Når det gjelder antall publikasjoner, ser man normalt at dette korresponderer relativt sterkt med ressurstilgangen: Økte forskningsressurser fører til flere ansatte forskere, som igjen publiserer flere artikler. Det er ingen slik direkte sammenheng når det gjelder siteringshyppighet og ressurstilgang selv om det kan være en forbindelse. Det som måles med gjennomsnittlig siteringshyppighet, er et resultat av komplekse prosesser hvor mange ulike faktorer virker inn. Norge har som nevnt svekket sin posisjon sammenliknet med de andre landene siste treårsperiode. Dette må sees i sammenheng med den store veksten som har vært i den vitenskapelige produksjonen i Norge. I en slik situasjon er det kanskje ikke overraskende at det har vært vanskelig å opprettholde eller forbedre den vitenskapelige innflytelsen målt som gjennomsnitt siteringsrate per artikkel. 7

8 Figur Relativ siteringsindeks for fire nordiske land i perioden Basert på treårlig publiseringsperioder og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m Indeksen for hvert land er vektet etter landets relative fagfeltfordeling av artikler. Kilde: National Science Indicators/Thomson Reuters/NIFU STEP Høy siteringshyppighet i matematikk og klinisk medisin Siteringsindeksen ovenfor representerer gjennomsnittsverdien for alle publikasjonene. På disiplin og fagområdenivå er det imidlertid store variasjoner. Figur viser den relative siteringsindeksen for disipliner innen naturvitenskap, teknologi og medisin for to perioder. Her er publikasjonene fra 2003 til 2005 og fra 2006 til 2008 brukt som utgangspunkt for beregningene. Tabellen er inndelt i fagkategorier etter NSIs klassifiseringer. Fagfeltene varierer mye i størrelse, noe som er viktig å være klar over når en fortolker resultatene. Norsk forskning oppnådde i perioden spesielt høy siteringshyppighet i matematikk, klinisk medisin og fysikk. Publikasjonene innen disse fagene ble sitert mer enn 35 prosent over verdensgjennomsnittet. Går en ytterligere ned på underdisiplin nivå, finner en imidlertid også store variasjoner. I fysikk er blant annet publikasjonene innen kjernefysikk høyt sitert, men her er det CERN-artiklene med flere hundre forfattere, og hvor også norske forskere bidrar, som drar opp gjennomsnittet. Klinisk medisin omfatter en lang rekke underdisipliner. Også her finner vi store varisjoner. Norsk forskning innen landbruksvitenskap, geovitenskap og biologi ble også relativt mye sitert. I landbruksvitenskap finner vi spesielt høy siteringshyppighet innen veterinærvitenskap. I biologi ble publikasjonene innen zoologi hyppig sitert, mens indeksverdien for botanikk lå under verdensgjennomsnittet. Også publikasjonene innen fiskeribiologi oppnådde høye siteringsindekser. Lavest siteringshyppighet er innenfor psykologi/psykiatri. Publikasjonene oppnådde her en siteringsindeks på 94, dvs. de ble sitert 6 prosent under gjennomsnittet. For de andre disiplinene (informatikk (computer science), biomedisin, teknologi (engineering) og kjemi) lå siteringsideksen litt over eller litt under verdensgjennomsnittet. I teknologi er det en spesielt høy siteringsyppighet i petroleumsteknologi. 8

9 Figur Relativ siteringsindeks 1 for norsk forskning i fagfelt innen naturvitenskap, teknologi og medisin, og Relativ siteringsindeks for artiklene publisert i perioden og og akkumulerte siteringer til disse publikasjonene t.o.m Kilde: National Science Indicators /Thomson Reuters/NIFU STEP Figur viser også siteringsindeksen for den forutgående perioden Mens det har vært en økning for noen av fagfeltene, har andre hatt en reduksjon. Spesielt bemerkelsesverdig er nedgangen for klinisk medisin. Dette er et stort fagfelt som veier tungt i den nasjonale totalen, og bidrar således mye til at siteringsindeksen for Norge samlet går ned Nasjonal publiseringsprofil Universitets- og høgskolesektoren står for majoriteten av den norske vitenskapelige publiseringen. Mens næringslivet er den klart største sektoren i form av FoU-innsats, er det lite av denne innsatsen som resulterer i vitenskapelige publikasjoner. Tall for 2008 viser at næringslivet bare stod for rundt 4 prosent av den nasjonale publiseringen i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Også instituttsektoren har med sitt anvendte fokus generelt et publiseringsmønster med et lavere innslag av publisering i slike tidsskrifter; denne sektoren bidro med 18 prosent av den norske artikkelproduksjonen. Helseforetakene, dvs. universitetssykehus og øvrige sykehus, stod for 22 prosent av totalen. De resterende 56 prosent kom fra universitetene og høgskolene. Universitetet i Oslo største bidragsyter Institusjonene i universitets- og høgskolesektoren rapporterer årlig sine vitenskapelige publikasjoner til Database for statistikk om høyere utdanning (DBH). Disse dataene gir en komplett oversikt over den vitenskapelige publiseringen (ikke bare artikler i tidsskrifter) og benyttes blant annet som indikator i finansieringsmodellen for sektoren. Tabell viser institusjonenes andeler målt som publikasjonspoeng i Som vi ser står Universitetet i Oslo for den klart største andelen av den vitenskapelige publiseringen i universitets- og høgskolesektoren med 28 prosent. Dernest følger Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (20%), 9

10 Universitetet i Bergen (15%) og Universitet i Tromsø (7%). Til sammen står de fire breddeuniversitetene for rundt 70 prosent av publiseringen. Institusjonene som nylig har fått universitetsstatus, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder, hadde andeler på mellom 2 og 4 prosent i De statlige høgskolene stod samlet for 13,4 prosent av publikasjonspoengene. Tabellen viser også utviklingen av publikasjonspoeng i 2009 sammenliknet med Totalt har antall poeng økt med 42 prosent i løpet av denne perioden. Utviklingen på institusjonsnivå varierer mye. Av breddeuniversitetene har Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen hatt den svakeste utviklingen med hhv. 26 og 29 prosent økning i antallet publikasjonspoeng. Universitetet i Tromsø og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har hatt en vekst i antall poeng på over 50 prosent. Universitetet i Stavanger har en økning på hele 100 prosent. For de statlige høgskolene samlet har veksten vært på 58 prosent. Tabell Vitenskapelig publisering 1 i universitets- og høgskolesektoren 2009, andel publikasjonspoeng per institusjon/institusjonstype og relativ utvikling fra Andel 2009 Endring sammenliknet med 2005 Universitetet i Oslo 28,4% 26 % Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 20,2% 51 % Universitetet i Bergen 14,8% 29 % Universitetet i Tromsø 7,3% 53 % Universitetet i Stavanger 3,7% 100 % Universitetet for miljø- og biovitenskap 2,9% -5 % Universitetet i Agder 2,3% 39 % Statlige høyskoler 13,4% 58 % Statlige vitenskapelige høyskoler 2,7% 2 % Private vitenskapelige høyskoler 2,7% 36 % Private høyskoler 1,6% 286 % Totalt 100,0% 42 % 1 Omfatter samlet vitenskapelig publisering (vitenskapelige monografier/bøker, vitenskapelige artikler i tidsskrifter, serier og antologier). Kilde: NSD, DBH Vitenskapelig publisering i instituttsektoren En viss økning i publiseringsaktiviteten Fra 2009 fikk de fleste forskningsinstituttene i Norge tildelt basisbevilgning etter en ny resultatbasert finansieringsordning. Bakgrunnen var regjeringens arbeid med å styrke instituttenes forskningsevne og egenart. I den nye basisfinansieringsordningen er vitenskapelig publisering én av fem indikatorer, og denne indikatoren bestemmer 30 prosent av basistildelingen. De 50 forskningsinstituttene som var underlagt Norges forskningsråds retningslinjer for statlig finansiering (nøkkeltallsinstituttene) og som inngikk i ordningen, er inndelt i fire arenaer. Disse arenaene er: miljø, primærnæring, samfunnsvitenskap og teknisk-industriell. Instituttene konkurrerer innenfor disse faglige fordelingsarenaene. Publiseringspoengenes betydning vil variere ettersom både størrelsen på den totale potten som skal fordeles, og den andelen midlene vil utgjøre av den totale grunnbevilgningen, vil kunne variere. I tildelingen for 2009 fastsatte regjeringen at instituttarenaene skulle ha ulike grunnbevilgningsrammer til omfordeling. For primærnæringsinstituttene ble 2,5 prosent av grunnbevilgningsrammen omfordelt, mens for de øvrige arenaene utgjorde denne omfordelingen 10 prosent av grunnbevilgningsrammen. Omregnet betydde dette at ett publiseringspoeng registrert i 2008 utgjorde i overkant av 500 kr for primærnæringsinstituttene, ca kr for de 10

11 samfunnsvitenskapelige instituttene, i underkant av kr for de teknisk-industrielle instituttene og mest ca kr for miljøinstituttene i 2010-tildelingen. Indikatoren vitenskapelig publisering bygger på forskningsinstituttenes rapportering til NIFU STEP, som har beregnet publiseringspoengene. Instituttets navn og adresse må fremkomme i publikasjonen for at den skal kunne gi uttelling, og den må være publisert i et tidsskrift eller forlag med rutiner for fagfellevurdering for å bli klassifisert som vitenskapelig. Publiseringspoengene beregnes etter mønster fra UoH-sektoren ved at forfatterandelen multipliseres med vekt for publiseringsform (tidsskriftartikkel, antologiartikkel, monografi) og faglig nivå. Spesielt for forskningsinstituttene er en samarbeidskomponent som gir 25 prosent ekstra uttelling. I 2008 publiserte instituttene tidsskriftartikler, 436 antologiartikler og 47 monografier. Tilsvarende tall i 2007 var tidsskriftartikler, 476 antologiartikler og 31 monografier. Omregnet til publiseringspoeng innebar dette en økning på 8 prosent i forhold til Publikasjonspoeng per forskerårsverk utgjorde i gjennomsnitt 0,46. Andelen var størst ved de samfunnsvitenskapelige instituttene med 0,81 poeng og lavest ved de teknisk-industrielle instituttene med 0,32. Miljø- og primærnæringsinstituttene hadde forholdstall på henholdsvis 0,54 og 0,43 publikasjonspoeng per forskerårsverk. 20 prosent av tidsskrift- og antologiartiklene var publisert i nivå 2-tidsskrift, mens 15 prosent av monografiene var publisert på nivå 2-forlag. Figur Antall publikasjoner og poeng per forskerårsverk i instituttsektoren for 2007 og Kilde: NIFU STEP 4.2. Industrielle rettigheter som indikator Industrielle rettigheter, eller IPR, har lenge blitt brukt som et mål på resultater av forskning og innovasjonsvirksomhet. Det gjelder først og fremst patenter. Aggregerte patentdata systematiserer informasjon om ulike aspekter ved ny kunnskap, blant annet hva som blir oppfunnet, av hvem, når og hvor. En slik analyse av patenter kan sammen med andre indikatorer for eksempel 11

12 varemerkestatistikk øke forståelsen av hvor opprinnelsesaktivitet stammer fra og ikke minst hvor den anvendes. 2 Kapitlet bygger på norske patentsøknader søkt i Norge hos Patentstyret 3 og/eller søkt i Europa hos Det europeiske patentkontoret (EPO). 4 Norske aktører kan benytte EPO som et hjemmekontor på lik linje med andre europeiske land etter at Norge trådte inn som fullverdig medlem av Den europeiske patentkonvensjonen (EPC) fra Overgangen representerer en sterkere internasjonal orientering av patentsystemet for Norges vedkommende og er ventet å påvirke patenteringsmønsteret til norske aktører framover. Denne presentasjonen gir en kort statusrapport for norsk patentering i Europa og Norge ved overgangen, hvor det særlig skilles mellom ulike typer søkere. Det gjør det mulig å fokusere på hvordan norske foretak både store og små bruker patentsystemet Norsk patentering En oversikt over norsk patentering i EPO i årene før Norge ble EPC-medlem gir et inntrykk av norsk patentering i en internasjonal sammenheng. Norges europeiske patentering var i perioden beskjeden i forhold til andre OECD-land. Det ble søkt 1,05 millioner patenter hos EPO i perioden, hvorav 1,02 millioner fra OECD-land. Figur fordeler EPO-patentering fra en rekke OECD-land over niårsperioden. Den viser at vel 65 prosent kom fra tre land, nemlig USA, Tyskland og Japan. Figuren viser Norges EPO-patentering sammenlignet med andre lands i oppløpet mot EPC-medlemskap. Figur Andel EPO-patentsøknader fra OECD etter opprinnelsesland EPO-A-dokumenter (søknader). Opprinnelsesland er basert på søkerens adresse (fraksjonstelling), søknadsdatoen legger grunnlaget for tidspunktet. 2 Tabell A.10.2 presenterer underlaget for figuren, fordelt etter år og land. Kilde: OECD: Tabellen utarbeidet av NIFU STEP på basis av OECD. rådata. 2 Se OECDs nyutkomne Patent Manual 2009 for en oppdatert presentasjon av patenter som indikatorer. 3 Uttrekk fra patentdatabase hos Patentstyret, februar The EPO Worldwide Patent Statistical Database (PATSTAT), October 2009 edition. 12

13 Norske aktører stod for 3 300, eller 0,3 prosent, av alle europeiske søknader fra OECDland. Tilsvarende tall for danske aktører var Antall norske søknader var lavere enn antall søknader fra våre nordiske naboer, som igjen ble overskygget av søknadsmengden fra større land. OECD-land økte patenteringen i Europa med 14 prosent fra de første tre årene i perioden ( ) til de siste ( ). Tilsvarende økning for norske aktører var på 10 prosent, og dette var altså i perioden før norsk medlemskap i EPC trådte i kraft. Se tabell A.10.2 i tabellvedlegget for flere detaljer. Patentbeskyttelse søkes som regel først og fremst i hjemmemarkedet, det vil si Norge for de fleste norske aktører. Det innebærer at før overgangen til EPC søkte norske aktører i noen, men langt fra alle tilfeller, forlengelse til et EPO-kontor med prioritet i en norsk søknad. Det betyr videre at bare en del av de norske søknadene er registrert i figuren over. Denne andelen vil etter 2008 øke, ettersom forlengelsen av norske til europeiske søknader er blitt lettere og billigere. Figur viser forholdet mellom norske hjemmepatenter og senere forlengelse til europeiske patentsøknader i et lengre perspektiv. Dette forholdet indikerer en økende internasjonalisering av norske søknader, spesielt fra slutten av 1990-tallet. Figur Norske søknader i perioden etter hvor beskyttelsen er søkt. 1 1 Årstall er basert på søknadsår hos EPO og mottakelsesdatoen for nasjonale søknader (innleveringsdatoen), norske søknader etter søkerens adresse, fraksjonstelling. 'Upubliserte søknader' er inkludert i de nasjonale søknadene. Kilde: NIFU STEP med data fra Patentstyret og Patstat Oktober 2009 (EPO-A). Patentering i Norge Norske aktører vil trolig også i fremtiden primært fokusere på hjemmemarkedet når de patenterer. Men det er ventet at den utenlandske søknadsmassen endres som følge av overgang til EPC. Flere utenlandske søknader ventes å komme til Norge gjennom EPO-kanalen. Det skyldes at overgangen nå gjør det mulig for disse søkere å designere Norge i en EP-søknad. Figur fordeler søknadsmassen for de siste 20 år etter opprinnelsesland (knyttet til søkerfraksjonstelling) 5 og viser utviklingen over fire femårsperioder. Utviklingen er temmelig stabil. Norske søknader står for ca. 20 prosent av den totale søknadsmassen, som var i underkant av søknader for Søknadsmassen øker gjennom hele perioden. Oppgangen var imidlertid 5 Det vil si at hver søknad telles som 1. Dersom flere søkere samarbeider på en søknad, blir søknaden fraksjonelt delt på disse.dersom tre søkere samarbeider på en søknad, blir hver søker telt som en tredjedel. 13

14 spesielt markant i perioden , etterfulgt av en periode med mer beskjeden vekst etter at nedgangskonjunkturen inntraff. Figur Patentsøknader i Norge etter opprinnelsesland for fire femårsperioder fra Basert på mottakelsesdatoen for nasjonale søknader (innleveringsdatoen), landtilknytning basert på søkerens adresse (fraksjonstelling). 'Upubliserte søknader' er inkludert. Totalt 207 søknader manglet nasjonalitet. Kilde: Nifu Step og Patentstyret Totalt økte etterspørselen etter patentbeskyttelse i Norge med 13 prosent, fra i tiårsperioden til i den påfølgende tiårsperioden. Norske aktører stod for ca. 20 prosent av den totale søknadsmassen. Foretak og andre aktører fra utlandet stod for nærmere søknader i Norge de siste ti årene. Ti prosent av søknadsmassen kom fra de andre nordiske landene, 35 prosent fra Europa ellers og 35 prosent fra verden for øvrig. Flest søknader levert i Norge hadde opprinnelse i USA, med 28 prosent av totalen. De fleste utenlandske søknadene (67 prosent) i Norge var basert på en videreføring av en internasjonal EPO-søknad, mens tilsvarende tall for norske aktører var 5,5 prosent. Kun én prosent av de utenlandske aktørene var med på søknader som først ble levert i Norge, og da gjerne sammen med en norsk aktør. Klassifisering av patentsøknader etter NACE industriområder Patentsøknader som ankommer Patentstyret i Norge, blir kategorisert ifølge IPCklassifiseringen (International Patent Class). IPC-klassene representerer avgrensede tekniske fagfelter hvor oppfinnelsen i søknaden gjør krav på å være en nyhet. Klassifikasjonen er dynamisk og består av 120 klasser, 630 underklasser og et utall undergrupper. Det er blitt gjort forsøk på å gjøre dette kompliserte klassifiseringssystemet bedre egnet til tolkning av de underliggende forskningsaktivitetene og den anvendeligheten oppfinnelsen har. Dette kapittelet bruker en nyere korrespondanse utviklet av Schmoch et al (2003) som knytter IPCklassifikasjonene til Standard for næringsgruppering (NACE rev 1.1). Metoden er basert på en 14

15 omfattende analyse av industritilhørigheten til foretak som patenterer, og hva de patenterer. Koblingen gir dermed en indikasjon på hvilken næringsaktivitet oppfinnelsen er potensielt anvendelig for. Det er klare forskjeller i patenteringsprofilene til norske og utenlandske patentsøkere, se også tabell A.10.1 i tabellvedlegget. De to neste figurene deler patenter søkt i Norge inn etter teknisk hovedområde for å vise ulikhetene mellom hjemmepatentering og utenlandsk patentering. Teknologiområdene er basert på å koble patentets tekniske område, klassifisert i IPC, til den næringsmessige anvendelsen som korresponderer med teknologien knyttet til næringsklassene i NACE, se figur På to teknologiområder var forskjellene mellom hjemmepatenter og utenlandske patenter mest markante. Det gjaldt farmasøytiske midler og produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater, hvor utenlandske søkere var desidert mest aktive. Disse to områdene utgjorde 40 prosent av de utenlandske (40 200), mot 7 prosent i Norge (1 700) gjennom 20-årsperioden. Forskjellen skyldes delvis at patentering anses for å være den mest velegnede beskyttelsesmetoden for kjemikalier/farmasøytiske midler, der det er høye utviklingskostnader og lave imiteringskostnader. I et globalisert marked søkes derfor patentbeskyttelse også internasjonalt. En annen faktor er at disse områdene er dominert av store internasjonale aktører med store patentporteføljer. Resultatet blir økt konsentrasjon av utenlandske søknader, noe som vises klart i små land. Figur Patentsøknader 1 i Norge i perioden etter teknologiområde. 1 Omfatter patentsøknader mottat av Patentstyret i Norge. Det mangler landtilknytning for totalt 2 søknader. Fraksjonstelling. Klassifisering basert på korrespondanse mellom patentklassene (IPC) og NACE, se blå boks. Beregning av innvilgete patenter er gjort i samsvar med Patentstyrets anbefalinger for å rette på tidligere uoverensstemmelser i databasen. Teknologiområdene baseres på en kobling mellom patentklasser og næringsmessige anvendelser tilsvarende NACE, se blå faktaboks (Schmoch et al., 2003). Kilde: NIFU STEP og Patentstyret 15

16 Hovedtyngden (31 prosent) av norske søknader var innenfor maskiner og utstyr, etterfulgt av teknologiområdet som innbefatter IKT, elektriske varer og instrumenter (23 prosent). Transportmidler og deler, et næringsområde som inkluderer skipsverft, stod for 10 prosent av de norske søknadene. Men langt fra alle patenter som er søkt, blir innvilget. Det ble innvilget patenter i perioden , hvorav til utenlandske og til norske aktører. Med utgangspunkt i søknadene som kom til Patentstyret i perioden , ble 25 prosent av de norske innvilget, mens 63 prosent aldri kom videre. 6 Norske aktører søker patentbeskyttelse i Norge Norske aktører søker oftest patentbeskyttelse i Norge. Det var om lag 2,6 ganger så mange norske hjemmesøknader som EPO-søknader i de siste ti årene, i oppløpet til norsk EPC-medlemskap. Sammensetningen av de norske søknadene til EPO var også betydelig annerledes enn søknadene til hjemlandet. Figur fordeler den norske søknadsmassen som var kommet inn til henholdsvis Patentstyret og til EPO. Det var særlig innenfor IKT, kjemi og farmasøytiske midler at norske aktører søkte patentbeskyttelse i Europa i større grad enn i Norge. Dette er også felt der større norske foretak er aktive. Figur Norske patenter 1 etter hvor beskyttelsen er søkt i perioden Klassifisering basert på korrespondanse mellom patentklassene (IPC) og NACE, se blå boks om Klassifisering av patentsøknader etter NACE industriområder. Kilde: EPO (EP-A) data fra Patstat 2009; NPO data fra Patentstyret (2010). Kompilert av Nifu Step. Som patenteringskanal er EPO blitt brukt mer av foretakene. De store foretakene dominerer som den største gruppen innenfor europeisk patentering, mens også andelen mellomstore foretak som søker/viderefører sine søknader, er høyere enn tilfellet er for 6 De resterende søknadene (12 prosent), var ved slutten av perioden fremdeles under behandling. 16

17 hjemmepatenter. Dette er aktører hvor sannsynligheten er høyere for at de har aktuelle eller potensielle markeder andre steder i Europa Foretakspatenter I tiårsperioden var ulike norske aktører involvert i til sammen norske patentsøknader. Seksti prosent av norsk patenteringsaktivitet i perioden involverte foretak (inkludert et antall enmannsforetak), mens resten skrev seg fra enkeltpersoner uten institusjonell tilknytning. Figur fordeler norsk patentering etter søkertype og fremstiller den relative andelen søknader fra store og fra mindre norske foretak. Figur Norske patentsøknader i perioden etter søkerens størrelsesklasse (fraksjonstelling). 1 Omfatter foretak som ikke kunne knyttes opp mot størrelsesklasser Kilde: Nifu Step og Patentstyret : Datakobling mellom Patentstyrets patentdatabase og BoF/sysselsettningsdatabasen. Figuren deler perioden ( ) i tre femårsperioder, hvorav én har særlig høy aktivitet (altså ). Fordelingen av søkertypene er stort sett stabil, med et par unntak. Antall privatpersoner som søkte patent, minsket gjennom hele perioden, mens store foretak økte fra 980 i perioden til søknader i perioden De små (inkludert uspesifisert) økte fra i den første til 2800 i den siste perioden, mens de minste (små og mikro) patenterte mest i perioden Identifisering av foretakspatenter Patenter inneholder mye informasjon, men mangler opplysninger om søkerens størrelse. For å kunne skille mellom store og mindre foretak, har vi i dette kapittelet koblet Patentstyrets database over patent- og varemerkesøknader med Bedrifts- og foretaksregisteret (BoFdatabasen) over norske foretak. Denne koblingen er gjort på basis av søknadene Patentstyret mottok med minst en norsk søker (=søker med norsk adresse) i tidsrommet Alle norske søkere er representert, hvilket betyr at antall søkere ( hjemmepatenter ) overstiger 17

18 antall patenter. I sysselsettingsdatabasen er foretaksnivået benyttet i koblingen. Mikroforetak har inntil 10 sysselsatte, små mellom 10 og 50 (og/eller registrert mellom millioner kroner i aksjekapital), mellomstore mellom 50 og 250 (og/eller registrert mellom millioner kroner i aksjekapital), og store 250 eller flere sysselsatte (og/eller registrert over 250 millioner kroner i aksjekapital). Kilde: NIFU STEP Beskyttelse av innovasjoner i næringslivet Som i de foregående innovasjonsundersøkelsene kartla undersøkelsen for 2008 ulike beskyttelsesmetoder for innovasjoner, både formelle og uformelle metoder foretakene brukte i siste tre-årsperiode ( ). Blant de formelle metodene finner vi patent, mønsterbeskyttelse, varemerke og opphavsrett (copyright) som alle er beskyttelsesmetoder som gir juridisk vern. I tillegg finnes det flere strategiske metoder som ikke gir juridisk vern. De uformelle metodene kan være hemmeligholdelse, kompleks utforming/design og tidsforsprang på konkurrentene. De innsamlede dataene viser at innovative foretak ofte bruker både de formelle og uformelle metodene, men også at svært mange ikke beskytter innovasjonene sine i det hele tatt. Det er imidlertid vesentlige forskjeller mellom foretak fra ulike næringer og størrelsesgrupper når det gjelder bruken av de forskjellige metodene, og det er en klar tendens til at foretak i de næringene som i liten grad er innovative, også i liten grad beskytter innovasjonene sine når de først innoverer. 44 prosent av produkt- og prosessinnovatørene beskyttet ikke innovasjonene sine med noen av de aktuelle metodene, og hovedtrekket var at andelen foretak uten noen form for beskyttelse reduseres ettersom foretakene blir større. Sett under ett var andelen innovative foretak som beskyttet innovasjonene sine, litt lavere enn ved forrige undersøkelse, men de siste resultatene lå så nær de tidligere tallene at vi ikke kan trekke klare konklusjoner om endring i bruken av noen av de særskilte beskyttelsesmetodene alene. Figur Metoder for innovasjonsbeskyttelse for periodene og Andel av PP innovative foretak. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen Bruken av varemerker var den mest utbredte formelle beskyttelsesformen, og totalt ble denne metoden tatt i bruk i 21 prosent av foretakene som rapporterte at de hadde innovasjoner. 18

19 Varemerker må imidlertid anses å være den svakeste formen for formell beskyttelse da den ikke beskytter innovasjonen som sådan, kun innovasjonens navn eller et annet særpreget kjennetegn for næringsvirksomheten knyttet til innovasjonen. Andelen foretak som sendte patentsøknader, var 15 prosent. I industrien ble patentsøknader i praksis brukt like hyppig som varemerker, og andelen patentsøkere var høyest i gruppen store industriforetak. Patentsøknader var mindre utbredt i de tjenesteytende næringene, og forskjellene mellom størrelsesgruppene var mindre der enn i industrien. Mønsterbeskyttelse ble brukt av bare 8 prosent av de innovative foretakene og var den minst brukte av alle beskyttelsesmetodene i innovasjonsundersøkelsen. Særlig store industriforetak var noe mer tilbøyelige til å bruke mønsterbeskyttelse enn tjenesteytende næringer. Dette kan synes naturlig ettersom industriforetakene relativt sett må antas å produsere et større utvalg av fysiske produkter hvor utseende og form er vesentlige attributter enn foretakene som er klassifisert i de tjenesteytende næringene. Uformelle beskyttelsesmetoder var mer utbredt enn de formelle, og hele 37 prosent oppga at de hadde et tidsforsprang på konkurrentene. Deretter fulgte hemmeligholdelse og kompleks utforming/design som ble brukt av henholdsvis 30 og 22 prosent av innovatørene. Undersøkelsen viste dessuten at foretak med høy bruk av uformelle beskyttelsesmetoder også benyttet de formelle metodene. De var altså ikke i hovedsak alternative, men heller komplementære. Siden uformelle metoder ikke beskytter rent juridisk, kan de brukes også i tilfeller der et produkt ikke oppfyller kravene til formell beskyttelse. Vilkårene for å få innvilget for eksempel et patent er strenge og kostnadskrevende, men i prinsippet kan hvem som helst benytte de uformelle metodene. Dette stiller i hovedsak lavere kompetanse- og investeringskrav til foretakene. Generelt sett kan mange av de observerte forskjellene forklares med naturlige variasjoner mellom næringsgruppene hva angår endringstakt, produkttilfang, konkurranse, teknologinivå og lignende, men både for enkeltforetak og grupper av foretak innenfor næringene kan det tenkes at ulike tradisjoner, kompetanseutvikling og bevissthet rundt spørsmål knyttet til immaterielle verdier bidrar til å avgjøre hvilke om noen beskyttelsesmetoder som kommer til anvendelse. 4.3 Resultater av innovasjon i næringslivet Omsetning av nye produkter Produkter som var nye eller vesentlig forbedrede for foretakene, stod for 4,5 prosent av den samlede omsetningen i næringslivet i 2008 viser innovasjonsundersøkelsen Dette var 1,7 prosentpoeng lavere enn i Når det gjelder omsetning av produkter som var nye også for markedet, var også denne andelen noe redusert, fra 2,3 prosent i 2006 til 1,8 prosent i siste undersøkelse. I likhet med resultatene fra 2006 og 2004 slo innovasjoner mest ut i omsetningen for foretakene i industrien, der nye produkter stod for 11,6 prosent av den totale omsetningen. Dette var i praksis det samme som ved forrige undersøkelse. Samtidig hadde omsetningsandelen som stammet fra produktinnovasjoner som var nye for industriforetakenes marked, økt fra 3,9 prosent i 2006 til 4,5 prosent i For de tjenesteytende næringene var det derimot en nedgang fra respektive 5,7 og 2,1 prosent til 4,1 og 1,4 prosent. Dette var en fortsettelse av trenden fra tidligere undersøkelser. De tjenesteytende næringenes andel av den totale omsetningen vokste i forhold til industriens, men andelen som stammet fra innovasjoner, gikk ned. Andelen omsetning som stammet fra innovasjoner, var forholdsvis uforandret i andre næringer. 19

20 Figur Andel av total omsetning fra innovative produkter nye for foretaket og produkter nye for foretakets marked i perioden etter hovednæring. Kilde: SSB/Innovasjonsundersøkelsen Tatt i betraktning at andelen produktinnovatører var noe redusert, 7 både i de tjenesteytende næringene og i industrien, virker det ikke urimelig at andelen av næringslivets totale omsetning som stammer fra disse, også gikk noe ned. Dette kan imidlertid ikke forklare hvorfor andelen av produktinnovatørenes omsetning også har gått ned. Samtidig var omsetningen fra nye eller forbedrede produkter i absolutte tall betydelig høyere enn i forrige undersøkelse. Det er derfor viktig å være oppmerksom på flere usikkerhetsfaktorer som gjør at omsetningsandelen fra innovasjon er en variabel som er relativt ustabil. Et viktig element er frafall av store og presumptivt innovative enheter i undersøkelsen. Dette er noe som kan slå betydelig ut i enkeltnæringer, og gitt den norske næringsstrukturen også gi vesentlige utslag for hele næringslivet totalt sett. For enkelte næringer som bla annet finansiell virksomhet og forsikringsvirksomhet er også nye produkter og omsetningsbegrepet noe uklart. Andre næringer, som fiskeoppdrett, kraftforsyning og olje- og gassvirksomhet, kan være særlig utsatt for store prissvingninger på råvarer eller i markedsprisen for sine produkter, noe som kan ha forholdsvis stor betydning for totalomsetningen. Tidshorisonten ved introduksjon av nye produkter er også en vesentlig faktor. Hvor lang tid det tar fra et produkt introduseres til det oppnår volum og blir lønnsomt for foretaket er usikkert. Dette kan variere stort både mellom næringer og mellom individuelle produktgrupper. Varer og tjenester introdusert i tidligere perioder regnes heller ikke med når man rapporterer omsetning fra nye produkter. Det kan også tenkes bransjer hvor levetiden til en innovasjon er så kort at en innovasjon introdusert i 2006 ikke lenger er viktig for omsetningen i referanseåret Næringslivet er som sådant lite homogent, og produktene som introduseres, varierer mye. Det er derfor trolig også store forskjeller mellom foretak og mellom næringer når det gjelder et 7 Se kapittel