Det var store sosiale skjevheter i hvem som avtjente verneplikten allerede i perioden 1993-2002. Hva skyldes det, og i hvilken grad har dette betydning også for morgendagens forsvar, spør sosiolog Heidimarie Evensen. Av Heidimarie Evensen, sosiolog Sosiale skiller i avtjening av verne I de senere årene har man fått en stadig mer selektiv rekruttering til førstegangstjenesten, noe som kan føre med seg økende sosiale skjevheter i sammensetningen av forsvaret. I min Mastergrad ved Universitetet i Oslo har jeg sett på hva allmennelever gjorde året etter at de gikk ut av videregående. Selv om allmennfag ble regnet som et studieforberedende fag, var det bare om lag 34 prosent av allmennelevene som gikk rett i studier (gjennomsnitt årene 1993-2002). Resten enten utsatte studiestarten eller begynte ikke å studere i det Tabellen viser hvor stor andel av allmennelevene med foreldre med grunnskoleutdannelse, videregående, osv, som gjør forskjellige ting høsten etter de gikk ut av videregående. Tallene viser gjennomsnittlig andel i årene 1993-2002. Vi ser at jo høyere foreldrene utdanningsnivå er, jo større andel av elevene avtjener verneplikten høsten etter at de går ut av videregående. De som er havnet i kategorien verneplikt har avtjent minst 61 dager vernepliktsdager i løpet av høsten. hele tatt. Mange av de som ikke gikk rett i studier, benyttet året etter videregående til å avtjene verneplikten. Jeg har sett på bakgrunnen til de allmennelevene som avtjente verneplikten rett etter videregående i perioden 1993-2002. Det viser seg at det er store sosiale skillelinjer i hvilke av elevene som faktisk avtjener verneplikten høsten etter allmennfag (se tabell). Hvis man setter likhetstegn mellom sosial bakgrunn og foreldrenes utdanningsnivå, ser vi at jo lavere sosial bakgrunn, jo mindre sannsynlig er det at man avtjener verneplikten. For eksempel ser vi at bare 3,2 prosent av de med grunnskoleutdannede foreldre avtjener verneplikten høsten etter at de går ut av videregående, mens tilsvarende tall for de med foreldre med cand. mag. er 10,6 prosent. Dette mønsteret gjelder både når man ser på alle avgangselevene fra allmennfag, som over, og når man bare ser på de som har ett til to «pauseår» før de begynner å studere. Hovedmønsteret er altså at det er de med høyt utdannede foreldre som drar i militæret eller avtjener siviltjeneste. Dataene gir dessverre ikke grunnlag for å si hvem som går i militæret og hvem som tar siviltjeneste. Siden det er relativt få som tar siviltjeneste, er det lite trolig at skjevhetene i hvem som avtjener verneplikt bare skyldes for eksempel at mange med høyt utdannede foreldre tar siviltjeneste. Det er som kjent en tendens til Foreldres utdanningsnivå Gjøremål Grunnskole Videregående Cand. mag. e.l Hovedfag e.l. Studier 25,3% 30,9% 36,3% 42,0% Arbeid 46,0% 35,2% 25,1% 18,0% Verneplikt 3,2% 7,8% 10,6% 11,9% Folkehøgskole 1,9% 5,7% 9,6% 9,5% 28 Norges Forsvar 7/2007
at stadig færre blir kalt inn og stadig færre avtjener verneplikt, og denne tendensen har vart lenge. Det er derfor grunn til å spørre seg om man først og fremst skal forsøke å forklare hvorfor de med lav sosial bakgrunn ikke avtjener verneplikten, eller hvorfor de andre faktisk gjør det. Militæret gir ekstrapoeng En mulig forklaring på hvorfor de fra høyt utdannede hjem går i militæret er at militærtjeneste gir ekstrapoeng til opptak til høyere utdannelse. Utdanningsforskere, som for eksempel Marianne Nordli Hansen, har slått fast at de med høyt utdannede foreldre i større grad enn andre søker seg til prestisjeutdannelser som krever et høyt karaktersnitt. Derfor kan man anta at det blir mer attraktivt for disse med lavt utdannede foreldre er mer målrettede i forhold til å ta utdannelse, og derfor søker om utsettelse av avtjening av verneplikten. Det er nemlig ikke en uvanlig antakelse at siden de med lavt utdannede foreldre er underrepresentert blant allmennelevene, vil de også være en spesielt selektert gruppe som er særskilt motivert for videre studier. Dette holder ikke stikk. Både mine data og andre undersøkelser viser at disse elevene faktisk i mindre grad enn andre går over i studier etter allmennfag. Hva gjør de med lav sosial bakgrunn etter videregående, når de så ikke er i militæret? Noen går rett i studier, men de som ikke gjør det er først og fremst i jobb. Totalt er det 46 prosent av de med foreldre som kun har grunnskoleutdannelse som jobber høsten etter at de gikk ut av videregående. Tilsvarende tall for de med foreldre med lavere grads høyere utdannelse (cand. mag. e.l) er 25 prosent. Det er dermed ikke slik at elevene fra lavt utdannede hjem i større grad enn andre utsetplikten gruppene å avtjene verneplikt. En mulig støtte for at det er slik, finner jeg ved å se på de som tar folkehøgskole rett etter videregående. Skoleåret 1997-98 ble det innført ekstrapoeng til høyere utdannelse også for å ta folkehøgskole, slik som det i lang tid hadde vært for de som tar militæret. Dette året økte andelen som søkte seg til folkehøgskoler dramatisk, men det var de med høyt utdannede foreldre som bidro mest til økningen. De sosiale skillelinjene i hvem som gikk på folkehøgskole økte dramatisk fra og med dette året. Som vi ser av tabellen har folkehøgskoleelevene en «sosial profil» som er nokså lik den man finner blant dem som avtjener verneplikten, altså slik at jo høyere utdannelse foreldrene har, jo høyere er sannsynligheten for å ta folkehøgskole. Når man vet at det er stor overvekt av jenter som går på folkehøgskole, kan man kanskje spekulere i om det er slik at jentene i midlere og høyere sosiale lag tar folkehøgskole mens guttene går i militæret begge for å skaffe seg Norges Forsvar 7/2007 ekstrapoeng til å komme inn på visse typer utdannelser. Mangel på motivasjon? En mulig grunn til at de med lavt utdannede foreldre ikke går i militæret kan være at de opplever militærtjenesten som mindre meningsfylt enn sine klassekamerater. Oppslutning om samfunnsplikter som militærtjeneste brukes iblant som mål på integrasjon, altså i hvilken grad man tar del i, og føler seg som del av, samfunnet. Når man snakker om integrasjon snakker man gjerne om innvandrere, men det kan i prinsippet også brukes om andre grupper som har risiko for å havne utenfor. Ønsket om å delta i samfunnets plikter henger kanskje sammen med følelsen av å få ta del i samfunnets goder? I den grad det er lett å slippe unna militærtjeneste om man ønsker det, slik enkelte hevder, kan dette være en mulig forklaring på noen av skjevhetene. Utsatt verneplikt Man kunne også ha antatt at de Den typiske vernepliktige har foreldre med høy utdaning. (Foto: Lillegård/FMS) 29
ter verneplikten for å studere. Det kan eventuelt tenkes at andre forhold, for eksempel sosiale forhold, gjør at de i større grad enn andre venter noen år med å avtjene verneplikten. Mindre tjenestedyktighet? En siste forklaring er at sosial bakgrunn kan tenkes å sammenfalle med tjenestedyktighet. Sosiologiske undersøkelser viser at sosial bakgrunn henger sammen med blant annet helsetilstand. Vi vet at de med lav utdannelse er overrepresentert blant de med dårlig helse, at de i mindre grad enn andre benytter seg av organiserte idrettstilbud og at de lever kortere. I den grad helse går i arv, kan det tenkes at de med lavt utdannede foreldre i større grad blir fritatt verneplikt av helsemessige årsaker. Lav deltakelse i organisert idrettsaktivitet kan gjøre at de statistisk sett står dårligere rustet til å tilfredsstille de fysiske kravene til militæret. Det er her verdt å merke seg at i analysene mine regnes ikke de som var registrert i tjeneste i under to måneder med i gruppen som avtjente verneplikt. Dataene gir derfor ikke grunnlag for å si direkte om de med lavest sosial bakgrunn faller fra under sesjon eller tidlig i tjenesten. Alt dette er mulige forklaringer på hvorfor det er markante sosiale forskjeller i avtjening av verneplikten blant disse tidligere allmennelevene. Det er imidlertid verdt å merke seg at dataene ikke gir grunnlag for å teste disse forklaringene på en vitenskapelig måte. Videre forskning med andre typer data er nødvendig for å si noe mer sikkert om årsakssammenhengene. Oppsiktsvekkende - Jeg syns det er interessante tall, rent historiske har det jo vært omvendt. Det gutter fra lavere sosial lag som tradisjonelt har gjennomført verneplikten. Gransker vi hvordan verneplikten ble praktisert under Vietnamkrigen i USA, var det jo folk som George Bush Jr. som klarte å holde seg unna. Jeg sitter med en følelse at det er slik verneplikten praktiseres i Russland i dag også, sier generalmajor Gullow Gjeseth, som nå avslutter en bok om den moderne norske hæren. - Er skjev sosial rekruttering til forsvaret en demokratisk ulempe? - Det jo slik at de med de sterkeste ryggene bør bære de største lassene. Hvis vi ser på verneplikten som en progressiv skatt så er det jo slik at de som har mest, bør yte mest. Gjeseth understreker at et minus med tallene er at det er et lite utvalg, men at en bredere undersøkelse ville være meget interessant. På sesjon er det helse, skoleresultater og motivasjon som måles. Fører dette til en ujevn sosial rekruttering? (Foto: Andreas Fadum /FMS) Er dette relevant for dagens debatt? Det vi vet er at disse sosiale skjevhetene finnes, i hvert fall blant allmennelever som avtjener verneplikten rett etter videregående. I hvilken grad er disse funnene overførbare til dagens debatt om forsvaret? En innvending er at de som tar allmennfag er en selektert gruppe. Kanskje er det annerledes blant dem som for eksempel kommer fra yrkesfag? Det er imidlertid ikke slik at grunnen til at de med lavt utdannede foreldre er underrepresentert blant de som tar militæret i denne undersøkelsen er at de er underrepresentert på allmennfag. Dette tar jeg høyde for i undersøkelsen gjennom at det er andelen innad i hver sosiale gruppe som tar militæret etter allmennfag jeg ser på. Det er heller ingen åpenbar grunn til at eventuelle sosiale skjevheter i militæret blant andre enn de som tar allmennfag skulle tenkes å gå motsatt vei og dermed jevne ut forskjellene. En annen innvending er at 1993-2002 er en stund siden. Er det derfor grunn til å tro at dette er en utdatert problemstilling? Neppe. Vi vet at Forsvaret har gått gjennom en endringsprosess de siste årene hvor stadig færre kalles inn, og tilsvarende færre gjennomfører førstegangstjeneste. Vi vet også at denne tendensen har blitt tydeligere i årene etter 2000. Det var lenge et forsvarspolitisk mål at sammensetningen av forsvaret skulle gjenspeile befolkningen. NOU 2000: 20 Et nytt forsvar slo fortsatt fast at i tillegg til å dekke forsvarets behov var det viktig at forsvaret fremdeles skulle hvile på et prinsipp om bred forankring og fordeling av byrdene i befolkningen. Denne linjen gikk man senere bort fra. Stortingsproposisjon 42 (2003-2004) som kom fire år senere har forlatt dette prinsippet og snakker heller om rekruttering og seleksjon av de beste rekruttene. Det er kanskje derfor et viktig poeng i seg selv at tallene jeg har tatt utgangspunkt i viser tendensen i perioden 1993-2002. Kanskje kan det være grunn til å mistenke at de sosiale skjevhetene i rekruttering til forsvaret ikke har minket, men faktisk bare blitt større i de senere årene i takt med at de som hentes inn til forsvaret blir en stadig mer utvalgt gruppe? 30 Norges Forsvar 7/2007
Har dette relevans ut over den problematikken som går på sosial bakgrunn? Det kan tenkes. Sosiologiske studier viser at mange av de samme sosiale mekanismene som gjelder de med lavt utdannede foreldre, ofte også gjelder for de med minoritetsbakgrunn. Det er derfor grunn til å spørre seg om hvorvidt det har blitt «vanskeligere» for de med minoritetsbakgrunn å avtjene verneplikten, på tross av forsvarets satsing på minoriteter de siste årene. Problematisk skjevhet? Jeg har i denne artikkelen vist at det allerede i perioden 1993 til 2002 var store sosiale skjevheter i rekrutteringen til forsvaret. Det er også gode grunner til å tro at disse sosiale skjevhetene har økt. Det bør være et mål å få kartlagt i hvor stor grad de som avtjener førstegangstjeneste, uansett om de har bakgrunn fra allmennfag eller ikke, er sosialt skjevfordelte. I så fall også bør man også finne ut hvilke årsaker dette har. Det kan tenkes at visse sosiale grupper står bedre rustet enn andre til å utføre de oppgavene førstegangstjenesten i dag innebærer. Problemet kan også være manglende motivasjon til å delta i forsvaret. Uansett bør man diskutere om dette er en skjevhet som er uproblematisk, og hvis ikke bør tiltak som minker forskjellene vurderes. Forsvaret vil ha de beste På sesjon vurderer vi tre forhold: helseprofil, motivasjon og skolebakgrunn. De som Forsvaret mener er best egnet blir innkalt. Det er altså resultatene som teller. Deres sosiale bakgrunn er vi ikke opptatt av, sier oberstløytnant Per-Ivar Norman i Vernepliktsverket Han forteller de ofte blir kontaktet av folk som litt skuffet spør om hvorfor de ikke blir innkalt. Slik sett er Forsvaret i en gunstig posisjon. I år skal Vernepliktsverket også vurdere 7000 kvinner som har svart ja til innkalling til sesjon. Det mannlige årskullet er ca. 30 000. Det betyr av en gruppe på totalt 37 000 menn og kvinner skal Forsvaret plukke ut de 10 000 som er best egnet. - Vi velger ut de beste, men vi vil bidra til at Forsvaret når målet om 15 prosent kvinner ved avdelingene, sier Norman. - Men om dette fører til en skjev sosial fordeling er ikke deres bord? - Nei. For oss er det personen som møter på sesjon vi vurderer. Ikke deres sosiale bakgrunn. Det er resultatene som teller uansett legning eller etnisitet. Norges Forsvar 7/2007 31
forsvarsbudsjettet DERFOR OMSTILLING Ekspedisjonssjef Fridthjof Søgaard, Forsvarsdepartementet De siste seks årene har forsvaret blitt tilført nytt materiell for rundt 45 milliarder kroner. Før omleggingen startet, fryktet ekspertene at driftsbudsjettet kunne komme til å spise opp hele forsvarsbudsjettet rundt 2008. Forsvaret har nå vært i mer eller mindre sammenhengende omstilling siden 2001. Det hersker samtidig svært ulike oppfatninger om hvorfor Forsvaret omstilles. En oppfatning mange har, er at omstillingen primært skyldes at det bevilges for lite penger til Forsvaret. Blant disse synes enkelte å mene at Norge, dels på grunn av omstillingen, er i ferd med å miste grunnleggende forsvarsevne. En annen oppfatning er at vi omstiller Forsvaret for å tilpasse oss amerikanske ønsker og behov, og at forsvarsoppgaver i våre nærområder blir ofret til fordel for antiterroroperasjoner som ikke tjener norsk sikkerhet. Dette er alle forestillinger som ikke har sin rot i virkeligheten. Omstillingen av Forsvaret dreier seg om modernisering, økt interoperabilitet, styrket forsvarsevne, bedret strategisk styring, innsparinger på ikkeprioriterte driftsområder og balansering av organisasjon og aktivitet i forhold til tildelte budsjetter. Omstillingen dreier seg dessuten om å innrette Forsvaret fleksibelt, slik at de sentrale kapasitetene er like anvendelige hjemme og ute. Dette er for øvrig mål som er satt i alle land vi gjerne sammenligner oss med, men som de forskjellige land lykkes med i svært varierende grad. En vellykket omstilling, så langt Forsvarsomstillingen i Norge ble innledet ved Stoltenberg I-regjeringens fremleggelse av langtidsplanen for 2002-2005, våren 2001. Stortinget sluttet seg i juni 2001 til hovedtrekkene i den fremlagte plan, men uten å enes om de finansielle forutsetningene for gjennomføringen. Bondevik IIregjeringen, som overtok høsten 2001, besluttet å følge opp omstillingsplanen, og sommeren 2002 ble de daværende regjeringspartiene og Arbeiderpartiet enige om et bredt forankret forlik, inkludert en finansieringsplan frem til og med 2005. For første gang på svært mange år hadde Stortinget maktet å vedta en balansert langtidsplan for Forsvaret. Stortinget vedtok dessuten en reform av ledelsesstrukturen i Forsvaret, med integrering av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner i Forsvarsdepartementet. Basert på en serie mislykkede forsøk på å omstille Forsvaret på 1990-tallet, ble vesentlig styrking av den strategiske ledelsen i forsvarssektoren ansett å være et helt nødvendig virkemiddel for å sikre gjennomføringen av en langtidsplan. Det brede poliske forsvarsforliket fra sommeren 2002 har i det store og hele vart ved i årene etter. Et tilsvarende bredt forlik ble oppnådd da Forsvarets langtidsplan for 2005-2008 ble vedtatt i juni 2004. Alle de sentrale stortingsvedtatte omstillingsmål for perioden 2002-2005 ble nådd. Vi snakker her om den kanskje største omlegging i nyere norsk forvaltningshistorie: en vidtrekkende omstrukturering og effektivisering av hele Forsvarets organisasjon. I løpet av de fem årene 2002-2006 sparte forsvarssektoren inn over 8,5 milliarder kroner netto på driftssiden, penger som i sin helhet ble rutet inn mot ny-investeringer og annen modernisering. I 2006 alene ble det driftsmessig 32 Norges Forsvar 7/2007
forsvarsbudsjettet spart inn over 2 milliarder kroner i forhold til et alternativ uten omstilling. Nærmere 2,5 millioner kvadratmeter bygningsmasse er blitt tatt ut av Forsvarets bruk siden omstillingen begynte, en stor del av den er solgt, og nettogevinsten ligger på nærmere 2 milliarder kroner. Det er dessuten realisert betydelige gevinster ved salg av forsvarsmateriell. Avhendingsgevinstene kommer på toppen av ovennevnte innsparinger. Forsvaret er i løpet av de siste seks år blitt tilført nytt materiell for rundt 45 milliarder kroner. Før omleggingen startet, fryktet ekspertene at driftsbudsjettet kunne komme til å spise opp hele forsvarsbudsjettet rundt 2008. Forsvarsutgifter i Norge og et utvalg andre land 1985-2005 Sammenlignet med mange andre land har Norge trappet opp sitt forsvarsbudsjett. Det norske forsvarsbudsjettet er stort. Målt pr. innbygger er det norske forsvarsbudsjettet kanskje det største i Europa. (indeks basert på nominelle verdier) Norges Forsvar 7/2007 Et bedre forsvar omstillingens hovedmål Enkelte vil kanskje hevde at alt dette er vel og bra, men hva hjelper det hvis forsvarsevnen er bygget ned hvis det knapt er noe forsvar igjen? Det korte svaret er at påstanden ikke er riktig. I forhold til konvensjonelle militære trusler har vi i dag en forsvarsevne som antagelig er bedre enn noensinne, sett i sammenheng med NATOs samlede kapasitet og kapasiteten til mulige motstandere. Nøkkelen ligger dels i at Stortinget har videreført et relativt høyt forsvarsbudsjett, dels i det stadig tettere alliansesamarbeidet innenfor NATO og dels i de ovenfor nevnte milliarder som er frigjort til fordel for ny-investeringer og annen modernisering. Det norske forsvarsbudsjettet målt i inflasjonsjusterte kroner har i en årrekke holdt seg relativt stabilt, og er i 2007 på høyde med de største forsvarsbudsjettene Norge har hatt gjennom all historie. Når Forsvarets omfang like fullt er betydelig redusert, skyldes dette dels at endrede sikkerhetspolitiske rammevilkår gjør at vi på de fleste felter må prioritere kvalitetsheving fremfor videreføring av en stor forsvarsorganisasjon. Dels skyldes det at det med relativt stabile budsjetter er krevende å unngå at forsvarssektorens kjøpekraft svekkes over tid, selv med den pris- og lønnskompensasjon som årlig tilføres budsjettet. Såkalt teknologisk fordyrelse når det gjelder en del tyngre forsvarsmateriell, er en vesentlig årsak til dette. Like fullt er det norske forsvarsbudsjettet stort målt pr innbygger antagelig størst i Europa og det sier seg selv at man kan få et svært solid forsvar for over 300 milliarder kroner over en 10-årsperiode, gitt at man makter å husholdere fornuftig med tildelte midler, og samtidig ikke søker å opprettholde en større struktur enn det er finansieringsmessig grunnlag for. Modernisering av forsvarsstrukturen og styrking av den militæroperative evne er den overordnede målsettingen med forsvarsomstillingen. Stikkord i så måte er styrket evne til militært samvirke med våre allierte (enten det gjelder operasjoner hjemme eller ute), økt stridsevne og -effekt i forhold til aktuelle motstandere, økt reaksjonsevne, økt strategisk forflytningsevne, økt taktisk mobilitet alt i alt økt relevans i forhold til aktuelle og fremtidige oppdrag hjemme og ute. I motsetning til hva som av og til hevdes, er det hevet over tvil at de deler av Forsvaret som det er blitt vedtatt å satse på, har beveget seg et godt stykke i denne retning gjennom de siste 6 år. Vi har mistet noe når det gjelder evne til å stå ute i operasjoner over tid, men samtidig er reaksjonsevnen vesentlig styrket. Dette har vært et bevisst valg, selv om pendelen kan ha fått et for stort utslag. Det er derfor besluttet at utholdenhetsevnen igjen skal styrkes. Alle forsvarsgrener og Heimevernet, samt alle operative fellesenheter, kan rapportere om til dels betydelig forbedret operativ evne innenfor de fleste styrkekategorier og på de aller fleste kapasitetsområder. Tilsvarende kan felleskapasiteter på etterretnings-, overvåkings- og kommando-/kontrollsiden vise til meget omfattende forbedringer. Med pågående og planlagte prosjekter vil moderniseringen av Forsvaret videreføres innenfor alle forsvarsgrener og gjennom Heimevernets meget vellykkede kvalitetsreform. Norge har eller vil om få år få hæravdelinger, et kampflyvåpen, et fregattvåpen, en kystvakt, en etterretningstjeneste og spesialstyrker for å nevne noen eksempler som i kvalitet er fullt på høyde med det beste i verden. Strategisk styring avgjørende faktor Forsvarsomstillingen hadde ikke vært mulig uten at regjering og storting også hadde gitt forsvarssektoren de nødvendige verktøy for å gjennomføre denne. Verktøy betyr i denne forbindelse både penger, organisasjonsmessige muligheter og fullmakter. Reformen av det øverste ledelsesnivået i forsvarssektoren var en integrert 33
forsvarsbudsjettet del og et meget sentralt virkemiddel for å sikre omleggingsprosessen. Med utgangspunkt i tidligere nevnte stortingsvedtak om integrering av øverste sivile og militære ledelse, flyttet rundt 100 meget kompetente militære ledere og stabsoffiserer inn i Forsvarsdepartementet i august 2003. Den ledelsesmessige og faglige synergi viste seg meget snart, til beste ikke minst for departementets evne til overordnet styring og koordinering av gjennomføringen av omstillingen. Et gjenomgående styringsproblem i årene før ledelsesreformen kom til uttrykk ved et ledelsesnivå (både forsvarssjef og departement) som i beskjeden grad maktet å styre planleggingsog beslutningsprosessene helhetlig og langsiktig (dvs strategisk). Premissene for de nevnte prosesser, inklusive budsjett- og investeringsprosessene, ble i overveiende grad lagt på lavere nivåer i organisasjonen, og derfra spilt oppover i systemet. Det øverste nivå ble løpende meddelt til dels innbyrdes uforenlige behov og ønsker, som en nærmest uhåndterlig mengde sprikende staur hvis sum alltid gikk betydelig ut over enhver budsjettmessig realisme. Det var skrikende behov for konsolidering av et ledelsesnivå med helhetlig og premissgivende ansvar, ikke minst for tidligfasene av plan- og budsjettprosessene. Grovt sagt gikk man i 2003 fra en fragmentert organisasjon hvor bottom-up -prosessene dominerte, til en konsolidert organisasjon preget av top-down -styring av planlegging og budsjettering. Øverste nivå hadde også tidligere stått for mange av de formelle beslutninger, fra og med 2003 ble også de reelle strategiske beslutninger lagt til departementet. De reelle muligheter for endelig å kunne gjennomføre politiske beslutninger fullt ut i forsvarssektoren, kom med dette på plass. Forutsetninger for å lykkes i fortsettelsen Altså er nå alt bare fryd og gammen i Forsvaret? Nei. De mer langsiktige utfordringer, som spesielt Omstillingen har gitt store innsparinger Samlede innsparingsgevinster i Forsvaret i 2002-2006 forsvarssjefen har understreket betydningen av, er alvorlige. Samtidig har de senere år vist at det faktisk er mulig å omstille Forsvaret selv dette var ikke gitt i utgangspunktet. Skal vi lykkes med fortsatt omstilling, må det gjøres med utgangspunkt i disse erfaringene, i at omstillingen de senere år har lykkes i stor grad og i at de beste forutsetninger for videre og helt nødvendig omstilling er til stede. Det er lagt to overordnede spor i arbeidet med den videre utviklingen av Forsvaret. Det første sporet innebærer å gjennomføre vedtatt omstilling frem mot 2009 med vekt på innsparing i ikkeoperativ virksomhet og fortsatt betydelige ny-investeringer. Momentet i omstillingen må derfor opprettholdes. Det andre sporet innebærer en parallell gjennomføring av både et politisk og et fagmilitært grunnlagsarbeid med sikte på å sikre fortsatt modernisering og vedvarende bærekraft i Forsvaret etter nåværende planperiode. Det skal legges frem en egen stortingsproposisjon om dette våren 2008. Fra et byråkratisk ståsted er det aller viktigst at Stortinget, når den nye langtidsplanen skal behandles, makter å enes om fortsatt stabile rammebetingelser for Forsvarets virksomhet. Spesielt er forutsigbare budsjettrammer avgjørende, helst også budsjettrammer som gjør at Forsvarets kjøpekraft kan opprettholdes over tid. Skal vi lykkes med det videre omstillingsarbeidet, er det dessuten avgjørende at Forsvaret selv er i stand til fortsatt å effektivisere sin egen virksomhet, og ikke minst at det kan godtgjøres og ikke bare påstås at det drives effektivt. Bare på denne måten blir det fullt ut troverdig at Forsvaret forvalter tildelte midler slik våre besluttende myndigheter har forutsatt, og bare på denne måten blir det fullt ut troverdig at det er nødvendig med fortsatt betydelig omstilling i forsvarssektoren. Daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal meddelte Stortinget våren 2001: Forsvaret befinner seg i en dyp og vedvarende strukturell krise. Vi kan i dag konkludere med at vi er ute av denne krisen, men det har vært smertefullt. Det er derfor å håpe at alle parter har lært av hva det har kostet. Så omfattende som denne omstillingen er og har vært, er det ikke til å unngå at det gjøres feil. Desto viktigere er det at man er i stand til å kommunisere, føre en åpen dialog og lære av de feilene som gjøres. Her har selvfølgelig også Forsvarsdepartementet et betydelig ansvar. 34 Norges Forsvar 7/2007