14 TALE OG LYTTE Etter å ha arbeidet med dette kapittelet har du kunnskap om å holde foredrag og andre typer muntlige presentasjoner, og om muntlige sjangrer som klassesamtale, gruppesamtale, fortelling, gjenfortelling, høytlesing og rollespill. Du har også kunnskap om hvordan en kan vurdere muntlige framføringa og presentasjoner, og om hvilke kraven bør stille til publikum..j, Læreplanen sier at du skal kunne ;': mestre ulike muntlige roller i gruppesamtaler, foredrag, dramatiseril~ger, presentasjoner og framfølinger som aktør og tilhører \, bruke kunnskap om språk og tekst i utforskende og vurderende samtaler om litteratur ut fra egen opplevelse bruke fagkunnskap fra ulike fag til å drøfte spørsmål knyttet til skole, samfunn og arbeidsliv kombinere muntlige, skliftlige, visuelle og auditive uttlykksformer i framfølinger og presentasjoner bruke digitale verktøy til presentasjon og publiseling av egne tekster l tillegg er «å kunne ull1ykke seg muntlig» en av de grunnnleggende ferdighetene i alle fag.
222 14 Q Tale og lytte Foredrag 223 Honore Daumier: (1808-79): Tale i rettssalen INNLEDNING Å ha noe på hjertet og å utttykke det slik at andre forstår, er grunnleggende i kommunikasjon mellom mennesker. Talespråket er i hverdagslige sammenhenger spontant. Vi samtaler, forteller og diskuterer uten å ha planlagt på forhånd hva vi skal si. Den spontane samtalen er preget av at setninger ikke blir fullført, at vi begynner på nytt midt i en setning, eller at vi tar pauser inne i setningen. l andre sammenhenger kan muntlige aktiviteter være godt planlagt og forberedt, og helt bundet til en skrevet tekst. Slik er det for eksempel når vi leser et dikt høyt, eller når vi dramatiserer en scene i et skuespill - der replikkene skal framføres ordrett etter den skrevne teksten. Men ved mange aktiviteter gjør vi noe rnidt imellom, de er delvis planlagt og til en viss grad bundet til sl<liftlige tekster. Det kan for eksempel gjelde gjenfortellingen, foredraget, et faglig innlegg i en klassedebatt eller spørsmålene i et intervju. FOREDRAG På mange måter er det rett å hevde at foredraget er en «muntlig fetter» av artikkelen. Hoveddelen av et foredrag er en saksframstilling, som bør være logisk oppbygd og saklig resonnerende. Denne delen inneholder gjerne en forklarende utredning, en del der ulike syn blir satt opp mot hverandre, og en avrundende og konkluderende del. Innledningsvis er det viktig at emnet blir presentert slik at tilhørerne blir interessert fra første stund. Arbeidet med et foredrag kan som oftest deles i tre: 1) vi filmer stoff, 2) vi skliver manusl<lipt, og 3) vi framfører foredraget. Å finne stoff Det første vi må gjøre, er å bestemme emnet. l utgangspunktet er emnet ofte vidt og generelt. Så må vi lete etter stoff (se kapittel 13). Etter at vi har lest igjennom og vurdert det stoffet vi har samlet, må vi velge en problemstilling. Det vil si at vi må finne en vinkling som avgrenser emnet. Har vi for eksempel valgt «Kliminallitteratur» som emne for et foredrag på femten minutter, sier det seg selv at det ikke er tid nok til å si alt som kan sies om emnet. Om vi da ikke velger en problemstilling, blir resultatet lett at vi i foredraget sier litt om mye, og dermed får ikke tilhørerne særlig utbytte av det vi sier. En passende problemstilling under emnet «Kliminallitteratur» kan derfor være: «Hvordan blir helten framstilt i en del nyere norske l<liminalromaner?» Da avgrenser vi eilli1et, og vi kan konsentrere oss om et par bøker og ett aspekt ved dem. På den måten får vi tid nok til å gå dypere i emnet, og det vil nok tilhøre me sette plis på. Å skrive manuskript Etter hvert må vi skiive ut foredraget. Noen vil helst skrive ned alt som skal sies, på forhånd. l realiteten skliver de da en slags artikkel. Gjør vi det på den måten, må vi huske på at stoffet skal framføres muntlig, og at vi derfor ikke kan fo"rmulere oss på samme måte som om det bare skulle leses av mottakerne. Språket må være muntlig og lett forståelig, vanskelige ting må forklares, og viktige momenter må utbroderes med illustrerende eksempler. Andre skliver manuskliptet som en detaljert disposisjon eller ei liste med punkter. Fordelen med denne vmianten er at vi da ikke i samme grad er bundet av manus, og denned kan framfølingen bli fliere. Ulempen er at vi må utforme det vi skal si, der og da, og skulle hukommelsen svikte, slik at vi ramler ut og «mister tråden», har vi ikke den samme garantien for å komme inn i det igjen som vi har med et ferdigskrevet manusklipt. Å framføre foredraget Den som holder et foredrag, har noe å lære fra seg. Det er derfor viktig at foredragsholderen er tydelig og greier å opprette og holde kontakten med publikum. Vi må snakke høyt, slik at også de på bakerste benk kan høre oss. Vi må ikke se ned i manuskliptet, ut av vinduet eller iim mot tavla over ;' lengre tid. Blikket skal være vendt utover mot tilhøreme. Mens vi holde l:.~foredrag, er tilhøremes oppmerksomhet rettet mot oss hele tida. Vi bør derfb~ unngå alt som distraherer dem eller drar oppmerksomheten bort fra de ~ ~om blir sagt. '\ Vi bør også vmiere framstillingen. Det kan vi gjøre på mange måter. " Vi kan vise fram gjenstander, bruke tavla, lysark, musikk eller bilder. Med datatelmologi kan vi enkelt kombinere flere av disse elementene. Vi kan også på forhånd dele ut disposisjonen over det vi skal si, slik at det er lettere for tilhøre me å følge med. Å velge ut hjelpemidler og avgjøre når og hvordan vi skal bruke dem, er en viktig del av foredraget. Og for at framfølingen skal bli god, er det viktig å øve på forhånd.
224 14 a Tale og lytte Presentasjoner 225 Stemme Bevisst stemmebruk hører med i en god framføring. Vi bør tenke på artikulasjon, det vil si at vi må uttale ordene tydelig, slik at de er lette å oppfatte for tilhørerne. Å valiere stelllinestyrken eller legge litt ekstra nykk på noen ord eller formuleringer framhever viktige poeng og gjør framføringen levende og dynamisk. Framfølingen blir fort trøttende dersom alt går i den samme duren. Med toneleie og tonefall kan vi for eksempel umykke en spørrende holdning eller uttlykke at vi konstaterer noe, og stemmeklangen kan uttlykke både følelser, stemning og holdninger. Tempo Tempoet må være passelig - vi må ikke snakke for fort. Vi bør tenke på at tilhørerne skal ha med seg alt vi sier - for det vi formidler, er interessant. Vi kan bruke pauser bevisst for å skape forventning foran et viktig poeng, og vi kan legge inn pauser som kan få publikum til å ta inn over seg det vi har sagt. Kroppsholdning og gester Kroppsholdning og gester kan være svært umykksfulle. Nettopp fordi vi ikke kan skjule oss, opplever mange den muntlige framfølingen som krevende eller ubehagelig. Alle kan se oss hele tida. Dette ubehaget kommer ofte til uttlykk gjennom kroppsholdningen vår eller gestene våre. En nervøs klikking med kulepennen i hånda, et krampaktig grep om manuskliptet, et bein som tvilmer seg rundt det andre, eller rett og slett at vi plutselig ikke er i stand til å bevege kroppen og armene på en ledig måte, kan være slike signaler. Bevegelsene våre skal understreke innholdet i det vi formidler, de skal være rolige og avslappet, men ikke så avslappet at tilhørerne får innl1ykk av at vi ikke tar dem alvorlig. Charlie Chaplin i den satiriske filmen Diktatoren fra 1940 Blikk og mimikk Ansiktet er en svært umykksfull kroppsdel. Bare ved å bevege litt på et øyebryn kan vi umykke en spøltende holdning. Når vi skal framføre noe, er det derfor viktig at vi ikke blir stive i maska, men at vi bruker mimikken aktivt i kontakten med publikum. Det viktigste er nok blikket, som er grunnleggende når vi skal skape kontakt med tilhørerne. Et åpent og engasjert blikk skaper kontakt, og publikum kjenner at den som snakker, vender seg direkte til dem, og at foredragsholderen er interessert i publikummet sitt. På den måten er blikket med på å holde på tilhørernes oppmerksomhet og interesse. Det er viktig å la blikket vandre i forsamlingen, for dersom vi fester blikket for lenge på en og samme person, kan det virke ubehagelig for denne personen. PRESENTASJONER Når du skal presentere noe [or klassen eller i andre sammenhenger, kan en nøye planlagt lysbildepresentasjon være en god støtte. En slik presentasjon vil gi publikum hjelp til å holde fast j hovedpunktene, og fordi du lp n integrere både bilde og lyd i presentasjonen, kan du oppnå andre effekt~.ienn i et ordinært foredrag. ;i: For å lage en god presentasjon, må du forsøke å fol1nulere de mest ~ sentrale poengene i foredraget ditt, og bruke dem som utgangspunkt f 01\ presentasj onen. Det finnes flere ulike dataprogrammer til å lage lysbildepresentasjoner. Det vanligste er Microso[ts PowerPoint (heretter PP), som er utgangspunktet for de rådene som følger nedenfor. 1 FomlUler hovedpunktene dine og la disse punktene danne grunnstrukturen i presentasjonen o Les ikke opp innholdet i lysbildene - bruk eget manus for det du skal si. o PP har en egen notatfunksjon, der du kan legge inn det du skal si til hvert lysbilde. Disse notatene kan sklives ut separat.
226 Spraf<del Publikum 227 Her er et lite utdrag fra et manus for muntlig fram føling med tilhørende lysbilder og punktoppstilling. Her er først manusutdraget: «Ordet analysere kommer fra de to greske ordene ana og Iyin, som til sammen betyr å løse opp. Når vi analyserer, tar vi for oss en sammenhengende tekst, deler den opp i enkeltdeler og gjør systematisk greie for hver del. Å analysere en tekst er derfor det samme som å finne ut hvordan den er bygd opp og satt sammen.» Og her er lysbildet: SØv Øv godt på presentasjonen - og bruk gjeme publikum også når du øver. Kjør presentasjonen med videokanon og stor sl~erm også mens du øver, hvis det er mulig. Øv på - det du skal si, slik at du ikke leser opp fra manus - å skifte fra ett lysbilde til det neste - hvordan du står i forhold til sl~ermen og publikum - å se på publikum mens du snakker Å ANALYSERE Analysere kommer fra gresk ana + l)'i11 (= løse opp) Å analysere iimebærer - å dele sammenhengende tekst opp i enkeltdeler, og - gjøre systematisk greie for hver del 6 Bruk tida godt Pass på at du bruker så mye tid som du har fått tildelt og ikke mer. La det som er viktig, få mest tid, og bruk mindre tid på mindre vesentlige detaljer. PUBLIKUM Samspillet med publikum er viktig, og det vil si at det også bør stilles krav til publikum. Negative og ukonsentrerte tilhørere kan ødelegge en framføling som det er arbeidet mye med på forhånd, mens interesserte og positive tilhørere kan få en foredragsholder til å yte sitt beste. 2 Teksten i presentasjonen bør være lett å lese Bruk en enkel sklifttype (font). Bruk stor sk!iftstøltelse (28 punkter eller stølte). Bruk svart sklift mot hvit bakgrunn. Det gir best kontrast og er lettest å lese. Bruk gjeme punktoppstillinger, men ikke mer enn fem på hvert lysbilde. Publikum bør lytte til det som blir framført, og de må la være å snakke, bla i bøker, sortere blyanter eller dlive med andre ting - følge oppmerksomt med i det som blir sagt, og ha oppmerksomheten vendt mot den som snakker 3 Finn fram til en passende blanding av tekst og bilder, diagrammer, figurer og cv. lyd Mange forstår illustrasjoner bedre em1 tekst, for eksempel i fonn av bilder eller diagrammer. Bruk piler for å framheve vil<tige deler aven figur. Sørg for at bildene og figurene har god fargekontrast. 4 Bruk animasjoner med vett Når du bruker punktoppstillinger i presentasjonen, kan du la ett og ett komme til syne. Det hjelper publikum til å konsentrere seg om det du snakker om. Men du må ikke overdlive bruken av animasjon på lysbildene. Det kan virke forstyltende og ta oppmerksomheten bort fra det du forsøker å få fram.
228 14" Tale og lytte Gruppesamtale 229 vise interesse for det som blir presentert være innstilt på å lære noe ikke komme med utrop eller kommentarer under fram følingen notere spørsmål som kan stilles når foredraget eller presentasjonen er slutt tenke over hva som er godt ved fram følingen, og hva som kan gjøres bedre ved seinere framfølinger Vurdering av foredrag eller presentasjon Muntlig framføring skjer her og nå. Derfor er den som framfører, sårbar, og den som skal gi tilbakemelding, må av samme grunn være konsentrert og oppmerksom. Hva kan vi rette oppmerksomheten moe Her er noen punkter som kan være aktuelle som utgangspunkt for vurdoing av muntlige framføringer. Gir framfølingen illlitrykk av å være godt forberedt? Er stoffet interessant, tankevekkende, lærelikt, morsomt? Er det lett å forstå resonnementene og hovedpoenget? Er framstillingsmåten vmien? Blir det brukt relevante hjelpemidler? Blir ark med hovedmomenter og oversikt over hjelpelitteratur delt ut til dem som hører på? Holder framfølingen seg innenfor avtalte tidsrammer? Er fram følingen passe lang? Qersom utgangspunktet er en skrevet tekst (manuskript): Er framfølingen fri og ledig i forhold til den skrevne teksten? Er det øyekontakt mellom den som framfører, og tilhørerne? Snakker den/de som framfører, passe fon, høyt og tydelig! Er stemmebruken vmien? Støtter gester og mimikk opp under f01111idlingen? Ser den/de som framfører, ut til å være engasjert og like seg i formidlingssituasjonen! Scene fra Diktatoren, 1940 Når samtaleenmet (problemstillingen) blir presentert, kan alle få et par minutter til å skiive ned noen tanker om emnet før samtalen tar til. Læreren bør styre samtalen, slik at så mange som mulig slipper til, ikke bare de som alltid kaster seg frampå. Den eneste måten å bli kvitt redselen for å ta ordet på, er å ta ordet - igjen og igjen. Vent ikke lenge med å be om ordet, snart har andre sagt det du tenkte å si, og du får et påskudd for å slippe unna denne gangen også. Elevene må lytte oppmerksomt til innleggene fra medelevene og prøve å ta fatt i og bygge videre på innleggene deres. KLASSESAMTALE OG DRØFTING En klassesamtale er en uformell samtale mellom elevene i klassen og læreren, der det som oftest er læreren som styrer samtalen. Formålet kan være å utdype et fagelllile, kaste lys over det med eksempler, vise hvordan problemstillinger i forbindelse med emnet kan forstås, eller oppidare vanskelige punkter i lærestoffet. Klassesamtalen kan også utforske en skjønnlitterær tekst, drøfte mulige tolkninger av teksten og gjennom samtalen komme fram til en tolkning som klassen i store trekk kan samle seg om. Klassesamtaler som er en del av undelvisningen, har et pedagogisk siktemål, der det elevene sier, kan være med på å gi dem støne innsikt i et emne. Så mange som råd bør ta del i slike samtaler. Ofte er en del av elevene «tause» i klassen. Det rare er at de fleste slett ikke er tause i andre sammenhenger, for eksempel i fliminuttene. Å være taus i klasserommet er altså ikke først og fremst uttrykk for et personlighetstrekk - det er situasjonen som gjør noen tause. Her er noen råd som kan få flere til å ta del i klassesamtalene: GRUPPESAMTALE Det er vanlig med gruppediskusjoner eller gruppesamtaler i klasserommet. Ofte er en gtuppesamtale spontan og ufonneli. l mange sammenhenger1<an det være greit slik, men hvis gtuppa har fått en oppgave som skal løses, et prosjekt å arbeide med eller en problemstilling de skal drøfte, og som qe skal legge fram resultatet av seinere, kan det være fomuftig å styre og struktl!l-ere samtalen. En av elevene i glllppa kan velges til gtuppeleder og passe på at gtuppa drøfter det som faktisk må drøftes. Enmet kan gjeme settes opp punktvis på forhånd. Når samtalen er i gang, er det viktig at alle får sagt hva de mener. Glllppelederen kan dra irul dem som sier lite, for eksempel ved å spørre dem direkte om synspunktene deres. Under diskusjonen bør gtuppa av og til stanse opp for å oppsummere og klargjøre hva de er blitt enige om. Når økta er slutt, bør det (etter behov) lages et referat fra gruppediskusjonen. Det kan gruppelederen eller en av de andre i gruppa gjøre. Å være glllppeleder bør gå på omgang.
230 14. Tale og lytte DEBATT Det er forskjell på en samtale der vi utdyper og utforsker et emne, og en debatt der ulike syn står mot hverandre. I en debatt gjelder det å argumentere for det vi mener er rett. Det vil si at vi prøver å overbevise andre om at visse synspunkter eller løsninger er de rette, de beste og de mest fomuftige. Når vi argumenterer, er det viktig at vi grunngir synspunktene våre - med fagkunnskap, erfalinger eller eksempler. Debatten skal være saklig. Det er meninger og synspunkter vi diskuterer, ikke utseendet eller karakteregenskapene til debattantene. Du kan lese mer om ulike måter å argumentere på i kapittel 6. r I Framføring 231 FRAMFØRING Fortelling Hva er en god forteller7 En god forteller har først og fremst en god histolie å fortelle. Men gode historier ligger ikke alltid klare til å bli fomlidlet - de må skapes aven som har evne til å gjøre stoffet levende, til å se potensialet i en hendelse eller en histolie. Samtidig gir gode fortellere stoffet sin egen Vli, gjennom ordene som blir valgt, gjennom måten spenningen eller interessen blir bygd opp på, gjennom små tillegg eller overdrivelser, gjennom fokuseling på enkelte elementer i en hendelse. En god hist0l1e har et poeng eller en moral, og gjemlom histoliene kan vi oppnå kunnskap og innsikt. En god forteller må ha kontakt med tilhøre me og samtidig ha god kontroll med det stoffet vedkommende skal fonnidle. Gode fortellere våger å levendegjøre poengene i histolien som blir fortalt, å ta pauser, å dramatisere og samtidig overdlive litt og å fleipe litt dersom det passer. De har sans for «timing» - det vil si at poengene kommer når de skal. HistOlien blir ikke tværet ut, men poengene kommer heller ikke for tidlig. Fortellinger er vanlige innslag i hverdagslige samtaler. Vi forteller om en episode i butikken, eller vi kommer på noe som illustrerer et poeng i samtalen vi fører: «Ja, det er jeg enig i, for en gang da vi var på bie, møtte vi en dame som...» Å bli bevisst om disse hverdagslige fortellingene kan være et godt utgangspunkt for gjellliomføling av mer planlagte fortellinger for et publikum. Gjenfortelling Å gjenfortelle vil si å gjengi hovedinnholdet i for eksempel en novelle, en roman, et fjernsynsprogram eller en film med egne ord. Gjenfortellingen stiller en del av de samme kravene som fortellingen når det gjelder bruk av egne ord, kontakt med publikum, evlle til å levendegjøre osv. Men vi skal være tmfaste mot tehsten - det vil si at vi må kjenne utgangspunktet for gjenfortellingen godt og passe på å få med det som er vesentlig. I en gjenfortelling gjelder det å gjenskape en stenming eller en handlingsgang. Hvor omfattende og detaljert gjenfortellingen skal være, er avhengig av hvor lang tid vi har til disposisjon, hvor lang teksten i utgangspunktet er, og hvor lenge vi kan regne med å holde på interessen hos tilhørerne. Det gjelder å ha sans for sentrale handlingselementer og skape en sammenhengende fortelling uten uvesentlige detaljer. Fra Diktatoren, 1940 Å gjenfortelle handlingen i en roman eller en novelle kan være med på å klargjøre immoldet, og hvis vi skal fortelle hovedpunktene i en artikkel, merker vi snart at vi må arbeide for å forstå det som er skrevet. Å forklare eller gjengi noe for andre kan være en prøve på om vi selv har forstått det vi har lest. Vi skal ikke pugge teksten og huske ord for ord det som stod, men bruke våre egne ord og tenke på at vi skal folmidle stoffet til andre. Utgangspunktet for en gjenfortelling kan være ei liste med stikkord. Høytlesing Høytlesing bør være forberedt. Vi må ha tid til å gjøre oss kjent med teksten, slik at vi ikke snubler i ord eller stopper opp under lesingen. Ulike tekster stiller litt ulike krav til oss. Skal vi lese opp en sakprosatekst, for eksempel et leselinnlegg i avisa, må vi vite hva vi skal legge vekt på når vi leser høyt. Viktige ord og sentrale synspunkter må komme klart fram. Vi kan for '; eksempel markere dem med trykk eller ved å sette nedlesetempoet. Vi må ha i tankene at de vi leser opp for, skal få med seg hovedinnholdet. Dersom vi leser opp en tekst som inneholder synspunkter vi er sterkt uenige i, kan holdningen vår komme fram gjemlom en litt ironisk lesemåte. Når vi skal lese opp en skjønnlitterær tekst, for eksempel en novelle, skal vi gi liv til personene og fomlidie stemningen i novellen. Da må vi på forhånd ha en oppfatning av hvordan disse personene er, og hvordan vi best kan låne stemmen vår til dem. Er novellen nøktem og saklig i stilen, eller er den poetisk og bilderik? Slike spørsmål til teksten kan være utgangspunkt for lesemåten. En god oppleser viser derfor langt på vei hvordan han eller hun selv har forstått innholdet.
232 14" Tale og lytte Enda tydeligere blir dette når vi skal lese dikt. Ofte er det en gjennomgående stemning i diktet, og vi må filme ut hvordan vi vil fonniclle denne stemningen ved hjelp av leselytme, pauser, lesetempo, stemmeleie, klang og tlykk Derfor er det i stor grad en dihttolhning tilhøreme får høre når et dikt blir lest høyt. Ulike lesere kan tolke diktene ulikt - og denned lese dem ulikt. Dramatisering En dramatiseling tar utgangspunkt i en skrevet tekst. Vi kan spille rollene i et drama, eller vi kan gjøre noveller og romaner Celler deler av dem) om til dramatiske tekster og så spille dem. Gjennom dramatiseling/lolker og gjenskaper vi teksten. Et rollespill er ofte en improvisasjon, der replikkene blir skapt med utgangspunkt i den rollen og den situasjonen vi legger opp til. Både når vi dramatiserer og når vi spiller rollespill, er vi andre enn oss selv, vi går inn i andre «personen>, samtidig som vi bruker egne følelser og erfminger. I dramatiselinger og rollespill kan vi komme under huden på personene i et drama, vi kan leve oss inn i nye situasjoner, undersøke konflikter, se verden fra en annen synsvinkel enn vår egen og utfolde vårt dramatiske talent. I kapittel 4 kan du lese mer om dramaet som sjanger.