Av Camilla Brattland, stipendiat ved SESAM. Teksten er en omarbeidet versjon av et fremlegg på samisk miniforskningsmaraton ved Universitetet i Tromsø, 5. februar 2009. Bor det sjøsamer i Trondheimsfjorden? En liten undersøkelse av definisjonen på det sjøsamiske bosetningsområdet. Hvor bor sjøsamene i Norge, det vil si hvordan kan vi finne ut av konkret hvor det sjøsamiske bosetningsområdet er? Kan det finnes sjøsamer i Trondheimsfjorden med rett til å fiske og beskyttelse for sine fiskerettigheter? Dette er et spørsmål som stadig dukker opp i debatten om sjøsamenes rett til å fiske i havet og retten til å utnytte marine ressurser og fjordområder. I dag foreligger det uklare definisjoner av utstrekningen av den sjøsamiske bosetningen i Norge, med mer eller mindre generelle kart og anslag av et sjøsamisk område som retningslinjer. Hvorfor dette er så uklart, er for det første fornorskningspolitikken, og for det andre mangelen på statistikk over og registrering av etniske samer i Norge i dag. Det siste er som følge av utviklingen i klimaet i internasjonal politikk, og mer konkret et EU direktiv som ikke tillater registrering av personer på etnisk, religiøst eller politisk grunnlag. I det følgende skal vi prøve å komme fram til en definisjon på hvor det sjøsamiske bosetningsområdet er, ved hjelp av en gjennomgang av historiske kilder som folketellinger og kart, den senere tids offentlige utredninger, og ordninger som forsøker seg på en definisjon av et område for sjøsamisk bosetning. En sjøsamisk bosetning vil i denne sammenhengen være en fast bosetning av samer eller etterkommere av samer langs norskekysten, som potensielt nyttiggjør seg av fiske som en næringsvei eller generelt bruker de marine ressursene og fjordområdene der bosetningen er. Siden de fleste kildene som brukes her er fokusert på sjøsamer som rettighetshavere i forhold til debatten om rett til land og vann, er denne definisjonen knyttet opp mot sjøsamer som ressursbrukere og ikke for eksempel mot språk som et kriterium. Det vi er ute etter er derfor utstrekningen av området hvor det bor sjøsamer som er rettighetshavere til ressursene langs kysten. 1. Historiske kilder om sjøsamisk bosetning 1860-1930 To historiske kilder vi ikke kommer utenom er etnologen Friis sine kart fra 1860 og 1880, og folketellingene fra midten av 1800-tallet til 1930, som 1registrerte etnisk tilhørighet i sine undersøkelser og registreringer av bosetning. Professor Bjørg Evjen utarbeidet i forbindelse med arbeidet til Samerettsutvalget II framstillinger over den samiske bosettingen som registrert i folketellingene, på kart over områdene sør for Finnmark. Kartene er å finne i NOU 2007:14 Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms, og er pekepinner på hvor den samiske bosetningen var fram til 1930-tallet. Kartene må imidlertid leses med en mengde forbehold. For eksempel var tidspunktet for registreringene gjort midt under den hardeste fornorskningsperioden hvor det å offisielt kalle seg for same ble vanskeligere og vanskeligere. De som utførte tellingene opererte også med forskjellige og uklare etniske kategorier (lapp, finn, kven), ofte basert på hvilket språk personen kunne. Tallene gir derfor det man kan kalle et
minimumsanslag over antallet samer og hvor de bodde. Det blir for omfattende å gå inn på en detaljert analyse av dette materialet her, men et kort blikk på kartene over bosetning fra 1900 og 1930 avslører at det generelt til man kommer til Trøndelag faktisk er sjøsamisk bosetning langs kysten og i fjordene. Kartene viser varierende tetthet og varierende prosentandeler i den samiske bosetningen med over 80% på grensa til Finnmark og noen få prosentandeler i Trøndelag innerst i Trondheimsfjorden. Kartet over Trøndelag er innfelt her:
For de som er interessert i mer informasjon om kartene kan man følge linken angitt ovenfor. 2. Noen av dagens kilder for definisjon av samisk bosetning Offentlige myndigheter og Sametinget har i ulike sammenhenger forsøkt seg på å definere det sjøsamiske bosetningsområdet, eller bestilt utredninger som skal definere også dette. Her skal vi se på ulike forsøk på definisjon av dette området gjort av det offentlige fra 1975 fram til i dag. 2.1 Virkeområdet for Sametingets søkerbaserte tilskudd for næringsutvikling (tidligere Samisk utviklingfond) Samisk utviklingsfond (SUF) ble opprettet i 1975 som et fond for næringsutvikling for samiske kjerneområder, og er den mest kjente offentlige ordningen som brukte et nærmere definert avgrenset samisk område som verktøy for avgrensning av en forvaltningsordning. Den gangen omfattet dette virkeområdet noen få kommuner i indre Finnmark, og har siden blitt utvidet flere ganger. Sametinget overtok forvaltingen av midlene til fondet da det ble opprettet, og fra 2008 skiftet fondet navn til Sametingets søkerbaserte tilskudd for næringsutvikling. Virkeområdet for midlene fastsettes i Sametingets budsjett og er i dag det samme som det tidligere SUF-området. Kommunene kan selv søke om å komme med i dette virkeområdet, og utvidelsen av virkeområdet er ofte resultat av en politisk prosess i kommunene i forkant av å søke seg inn i ordningen. Dette betyr at grensene for dette virkeområdet ikke er endelig fastsatt. Kartet over det tidligere SUFområdet ser slik ut (tatt fra Statistisk sentralbyrå, www.ssb.no/samer). En titt på kartet avslører at det ikke stemmer helt overens med det vi vet om samisk bosetning fra de historiske kartene. For det første inkluderer det kun områder nord for Saltfjellet. Som en
definisjon av sjøsamiske bosetningsområder i nord fungerer det også dårlig, for eksempel er alle kystkommuene i Finnmark ikke med i ordningen. I Troms og Nordland er det også et fåtall kommuner som er med. Utfra de historiske kartene kan en spørre seg hvorfor kommuner med en relativt høy prosentandel samisk befolkning i 1930 ikke er med i virkeområdet for samisk næringsutvikling i dag. Imidlertid er det slik ordningen fungerer i dag; virkeområdet er ment å avgrense innenfor hvilket område en kan søke på midler fra fondet og ingenting annet. Derfor er SUF-området lite anvendelig som en definisjon av det sjøsamiske bosetningsområdet, men kan for så vidt gi en god pekepinn på hvilke kommuner som har høy bevissthet om samisk bosetning og næringsvirksomhet innenfor sine grenser. 2.2 Forsøk på definisjon av samisk fiskerisone i offentlige utredninger fra 1990 På 1990-tallet var det flere offentlige utredninger som tok opp spørsmålet om samenes rett til fiske og utnyttelse av marine områder og ressurser. I den forbindelse ble begrepet samisk fiskerisone gjenstand for mye debatt. Det var Sametinget som først foreslo en slik sone etter fiskerikrisen i 1990 hvor særlig småskala fiskere i sjøsamiske kyst- og fjordområder ble hardt rammet. Forslaget den gangen var definert til nordre Nordland, Troms og Finnmark fylker. Fiskeridepartementet oppnevnte et utvalg som skulle utrede og foreslå løsninger på denne problemstillingen. Samisk fiskeriutvalg kom med sin rapport i 1997 hvor et samisk tiltaksområde med særskilte tiltak for sjøsamiske fiskere ble drøftet. Utvalget fremmet en god del forslag i forvaltningen som skulle iverksettes innenfor dette området, blant annet lettelser i kriteriene for å stå i fiskermanntallet for alle fiskere i området, og fritt fiske for båter under et visst antall meter. Virkeområdet for dette foreslo de skulle være Finnmark, Nord-Troms, og de kommunene som var med i SUF-området i Troms og Nordland. I 2004 la Sametinget fram sin fiskerimelding hvor en samisk fiskerisone ble fremmet som Sametingets politikk for å løse utfordringene i sjøsamiske kyst- og fjordområder. Innenfor den samiske fiskerisonen skulle det iverksettes særskilte ordninger for alle innbyggere i sonen uansett etnisk tilhørighet. Sametingets fiskerimelding gikk imidlertid ikke inn på diskusjonen om området for denne fiskerisonen, men det antas at Lavangen og Gratangen er grensen mot sør for denne sonen. Utredningene gikk ikke særlig inn på sonens avgrensning ut fra land. 2.3 Offentlige forskrifter og avtaler i bruk i dag Det ble ingen samisk fiskerisone, men fiskeridepartementet innførte likevel visse særordninger som skulle støtte opp om fisket i sjøsamiske områder på 1990-tallet. I deltakerforskriften og forskriften for føring av fiskermanntallet er det kort fortalt slik at om en bor innenfor SUFområdet kan en som fisker ha høyere inntekt fra andre virksomheter enn fiske og likevel være oppført i fiskermanntallet. Fiskeridepartementet bruker altså SUF-området som definisjon av området for tiltak overfor sjøsamisk fiske i disse forskriftene, og bruker generelt dette området som referanse ved planlegging av andre særtiltak for sjøsamisk næring og kultur. For konsultasjoner med Sametinget brukes imidlertid et annet virkeområde som er resultat av en avtale mellom Sametinget og regjeringen. I 2005 ble konsultasjonsavtalen, avtale om konsultasjoner mellom Sametinget og statlige myndigheter, undertegnet. Dette er en avtale som følger opp statens forpliktelser etter ILO konvensjonen nr. 169 til å konsultere urfolk i saker der de berøres. I henhold til konsultasjonsavtalen kan derfor saker som også har med fiske og sjøsamisk kultur å gjøre tas opp innenfor et nærmere definert område, og dette er større enn SUF-
området. Virkeområdet for konsultasjonsavtalen (det som kalles for tradisjonelle samiske områder) er Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag fylke, samt kommunene Osen, Roan, Åfjord, Bjugn, Rissa, Selbu, Meldal, Rennebu, Oppdal, Midtre Gauldal, Tydal, Holtålen og Røros i Sør-Trøndelag fylke, Engerdal og Rendalen, Os, Tolga, Tynset og Folldal kommuner i Hedmark fylke, og Surnadal og Rindal kommuner i Møre og Romsdal. Området er definert utfra områder hvor det drives samisk reindrift og er å forstå som en ytre ramme for konsultasjonsavtalens virkeområde. 2.4 Kystfiskeutvalget for Finnmark, NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark Inntil i 2008 har det ikke vært noen tegn til noen helhetlig områdebasert løsning for rettighetene til fiske bortsett fra de tiltakene som allerede er satt i gang i fiskeriforvaltningen, og dermed heller ingen definisjon av det sjøsamiske bosetningsområdet. Den generelle oppfatningen av slike definisjoner har også vært at dette kan virke vel kategorisk og begrensende før en får ordentlig dokumentert og kartlagt utstrekningen av sjøsamisk kultur, næringsvirksomhet og bruk av kystog fjordområdene. I kjølvannet av Finnmarksloven har løsningen på en slik rettighetskartlegging vært å opprette egne kartleggingskommisjoner og domstoler for samisk bruk og rettigheter på landjorda. For kysten gjenstår enda en lignende prosess. Kystfiskeutvalget for Finnmark la fram sin innstilling i februar 2008. Utvalget bak utredningen som skulle utrede og foreslå løsninger for samers og andres rett til å fiske i havet utenfor Finnmark, slo fast at befolkningen i Finnmark har rett til å fiske til eget forbruk og næringsformål i havet utenfor hele Finnmark fylke på bakgrunn samiske rettigheter. Utvalget slo også fast at lokalbefolkningen i Finnmark har en egen fjordrett, som er områderettighet som innebærer at folk bosatt ved den enkelte fjord har retten til å fiske i fjorden. Grensene for fjordene skal bestemmes av en regional fiskeriforvaltning som skal forvalte fiskeressursene i Finnmark. Utvalget mente også at fiskere fra andre områder enn Finnmark har rett til å fiske i havet utenfor fjordene på lik linje som finnmarkingene. Det som ble kalt for Finnmarkssonen skulle gjelde 4 nm ut i havet. Utvalget foreslo også særskilte tiltak i forvaltningen som skulle omfatte alle kystkommunene i Finnmark og ikke bare SUF-området. Andre krav om anerkjennelse av rettigheter i fjord- og kystområdene utenfor Finnmark skal etter forslaget behandles av en egen kommisjon, Finnmarkskommisjonen (som skal kartlegge rettigheter til land og vann i Finnmark). 2.5 Samerettsutvalget II; NOU 2007: 13 Den nye sameretten I 2007 ble forslaget fra Samerettsutvalget II for samisk rett til land og vann sør for Finnmark lagt fram. Samerettsutvalget bruker den samme definisjonen av tradisjonelle samiske områder som den i konsultasjonsavtalen. Definisjonen av sjøsamiske områder er ikke drøftet ytterligere, men utvalget drøfter enkelte sier ved samiske fiskerettigheter og nevner at området er iallefall fra Tysfjord og nordover, og fra Helgeland og nordover (NOU 2007:13 s. 1104). Også Samerettsutvalget foreslår særordninger for samisk fiske som skal knyttes til SUF-området (side 1114). I likhet med arbeidet bak Finnmarksloven, foreslår Samerettsutvalget at en ytterligere kartlegging av rettigheter skal foregå, og at denne kan foregå innenfor hele det tradisjonelle samiske området som definert av konsultasjonsavtalen. Kartlegging og anerkjennelse av eventuelle særskilte rettigheter til fiske i saltvann skal slik Samerettsutvalget foreslår gjennom et særskilt kartleggingsapparat og en egen domstol, men det må først fremmes krav om dette til rettsapparatet for at dette skal skje.
Samerettsutvalget nevner virkeområdet for denne type kartlegging til 1 nm ut fra grunnlinja, men viser ellers er til Kystfiskeutvalgets arbeid som foregikk parallellt med Samerettsutvalgets arbeid. Oppsummering Hva sier så de historiske kildene og de offentlige utredningene om hvor sjøsamene egentlig bor, og finnes det sjøsamer i Trondheimsfjorden? Det ser det ikke ut til at det foreligger noen endelig og omforent definisjon av dette. De historiske kildene er kun en pekepinn på dagens bosetning, og i dagens praksis er det ulike definisjoner av hvor det sjøsamiske bosetningsområdet er. Det ser også ut til at evnen og viljen til å definere de samiske områdene har forandret seg opp gjennom tidene. I perioden fra 1860-1930 skjedde det en detaljert registrering av flere forskjellige etniske identiteter i Norge, mens kildene fra 1970-tallet til i dag definerer et samisk område innenfor visse geografiske grenser for å unngå å registrere etnisk identitet. De historiske kildene som dekker perioden fra 1860 til 1930 er detaljerte opptegnelser over hushold og viser sjøsamisk bosetning helt til Trondheimsfjorden, med varierende tetthet på bosetningen langs kysten. Etter krigen viser området for Samisk utviklingsfond som ble opprettet i 1975 en dramatisk innskrenking av det som ble oppfattet som samisk bosetning til kun noen kommuner i indre Finnmark. Dette har senere blitt uvidet gjennom politiske og lokale prosesser. De forskriftene som regulerer særordninger for sjøsamiske fiskere forholder seg til det utvidede virkeområdet for denne ordningen som en definisjon på det sjøsamiske bosetningsområdet. I dag er Hamarøy i Nordland grensen for SUF-området mot sør. De offentlige utredningene fra 1990-tallet og først på tusentallet som prøver seg på en definisjon av det sjøsamiske området, har ulike tilnærminger. Definisjonene er enten preget av politiske avgjørelser som bakgrunnen for SUF-området, eller de er rene gjetninger og mer eller mindre gjennomtenkte forslag som fra Sametinget og samisk fiskeriutvalg. De fleste ser imidlertid ut til å sette en grense i Nordland et sted (Helgeland, Gratangen, nordre Nordland), og et stykke ut i havet. Alle disse områdene holder seg godt unna Trondheimsfjorden og ser ut til å ta for gitt at det ikke kan være snakk om noen sjøsamisk bosetning sør for dette. I den senere tid ser det ut til at de fleste lander på en løsning som innebærer at det skal foregå en nærmere kartlegging av samisk bruk av ressursene innenfor yttergrensene av området for samisk bosetning generelt. Konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og offentlige myndigheter fra 2005 definerer et spesifikt geogrefisk virkeområde som ytre rammer for hvor en kan konsultere om samiske saker. Dette er en omforent løsning mellom de to partene og det største i utstrekning av alle de ulike definisjonene. Dette området er også ut til å stemme ganske bra med de historiske kildene med oversikt over samisk bosetning. Kystfiskeutvalget for Finnmark har landet på hele Finnmark fylke som et sjøsamisk område og legger opp til en nærmere definisjon av spesifikke rettigheter i fjordene eller andre områder nært kysten. Samerettsutvalget II viser til samme område som konsultasjonsavtalen definerer, hvor det vil være opp til en kartleggingskommisjon å nærmere identfisere rettigheter til bruk i områder hvor det reises krav om dette. Utfra prosentandelene på de historiske kartene, vil nok potensialet
for å definere fjorder eller områder med sjøsamiske bosetningsområder være større nord for Helgeland enn sørover, selv om de historiske kildene viser bosetning også fra Helgeland og til og med Trøndelag, om enn i mindre grad. Bor det dermed sjøsamer også i Trondheimsfjorden som kanskje har krav på rett til å fiske eller beskyttelse for sin kultur? Det bor kanskje sjøsamer i Trondheimsfjorden, det er de historiske kildene, Sametinget og offentlige myndigheter alle enige om. Men rettighetsspørsmålet ligger det nok litt utenfor denne bloggen å mene noe om. Her vil det i den nære framtid bli svært relevant og interessant med en nærmere kartlegging av sjøsamisk historisk og nåværende arealbruk, kultur og næringsvirksomhet over hele kysten. Da kan det også komme et svar på til og med dette.