Skolens støtte til mobbeofferet

Skolens støtte til mobbeofferet Gaute Auestad Bac k

Forord Kapittel 9a i Opplæringsloven sier at «alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring». Skolen plikter å gi elevene dette, men klarer det ikke. Over 5 prosent av elevene blir mobbet ukentlig eller oftere. Mobbingen kan foregå over lang tid, gjerne flere år uten at en får stoppet den. Det å bli utsatt for mobbing oppleves meget vondt og det kan gi skader for livet. Zero er et program som skolene kan bruke i arbeidet med å forebygge, oppdage og stoppe mobbing. Skoler som arbeider systematisk med programmet reduserer mobbingen. Mobbingen vil nok ikke bli utryddet, og de som blir utsatt for den trenger hjelp etter at selve mobbingen har stoppet. De trenger hjelp til å bearbeide de vonde opplevelsene de har hatt slik at en kan redusere skadevirkningene. Dette heftet skal være en hjelp til skoleansatte i arbeidet med å hjelpe mobbeofre til å bearbeide de vonde opplevelse de har hatt. Stavanger, den 07.08. 2013 Gaute Auestad Læringsmiljøsenteret Trykk: Kai Hansen Grafisk design: Asbjørn Jensen Bilder: Sigbjørn Sigbjørnsen Distribusjon: Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger, 4036 Stavanger. Tlf.: 51832900 E-post: laringsmiljosenteret@uis.no www.laringsmiljosenteret.uis.no ISBN: 978-82-7578-054-4

Skolens støtte til mobbeofferet Alle opplever vel en eller annen gang at noen snakker nedsettende om en, at en blir oversett eller føler seg utenfor. Dette kan oppleves vondt, men når en ellers har gode opplevelser hjemme, på skolen og ute blant kamerater, setter sannsynligvis ikke disse opp levelsene varige spor. De gode opplevelsene gir et godt fundament for videre utvikling. Den som blir utsatt for mobbing, er imidlertid i en helt annen situasjon. Der er de negative opplevelsene et mønster: noen kommer stadig vekk med hånlige kommentarer, slag, spark eller trusler. Noen kan markere utestenging, legge ut negative bilder og kommentarer på internett eller mobiltelefon gjerne over flere år. Den som opplever noe av dette risikerer å bli merket for livet. Mobbeofferet kan vanskelig greie å rykke tilbake til start og begynne på nytt opplevelsene kan følge med og lage sår som har vansker med å gro. Selv om mobbingen tar slutt, har mobbeofferet det vanskelig og trenger hjelp. Skoleansatte er ikke terapeuter. De er først og fremst tilsatt for å undervise, men de møter elevene hver dag og er viktige for deres utvikling. De kan gjøre mye for å hjelpe dem med utgangspunkt i deres pedagogiske ståsted (Idsøe & Cosmovici Idsøe, 2011). Og skolen har en målsetting om å hjelpe hele mennesket, ikke bare på det faglige området. Derfor er det viktig at skolen stiller opp for mobbeofrene. Hvilke konsekvenser kan mobbingen få når en utsettes for den? Fagfolk er enige om at mobbing er et alvorlig hinder for en positiv utvikling. «Being exposed to repeated humiliation and attacks by peers is probably one of the most traumatic experiences a child or adolescent can encounter in the peer context.» (Salmivalli & Peets, 2009, s.322) Barn og unge som er utsatt for mobbing kan få både psykiske og fysiske problemer. De rapporterer om redusert selvfølelse, vondt i hode/mage, dårlig fysisk helse, skolevegring, lavere prestasjonsnivå og symptomer på angst, tristhet og depresjon. Forskere rapporterer også at mobbeofre viser symptomer som knyttes til posttraumatisk stress (PSTD): Påtrengende minner/tanker/bilder av mobbesituasjoner som dukker opp i bevisstheten. Fysiologisk aktivering, som problemer med søvn, irritabilitet, sinneanfall, konsentrasjonsvansker etc. - Vedvarende unngåelsesatferd av tanker, følelser og samtaler omkring mobbingen, av aktiviteter, plasser eller personer som vekker minner om det som har skjedd. Det kan være vanskelig å huske situasjoner, og det hindrer dem i å fungere godt i hverdagen. Mobbeofferet opplever en negativ, ond verden; noen vil «ta» en, og få eller ingen støtter en. Offeret kan lett føle seg alene og mindre verdt enn andre, og kan til og med utvikle tanker om at de selv er ansvarlige for mobbingen og fortjener straff. Mobbeofre har større 3

risiko for å begå selvmord enn ungdommer som ikke er utsatt for mobbing. (Idsøe & Cosmovici Idsøe, 2011). Hva kan ansatte på skolen gjøre? Ledere og andre ansatte på skolen har ansvar for å forebygge og stoppe mobbing. I opplæringsloven 9a står det at «alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring». Rundskrivet Udir-2-2010 utdyper denne retten og skolens plikter. Utdanningsdirektoratet har også utarbeidet en veileder i arbeidet mot mobbing der det blant annet blir påpekt at den som har blitt plaget trenger hjelp til å bearbeide de vonde opplevelsene (Udir 2011). Nedenfor er en oversikt over hvordan skolene kan jobbe for å imøtekomme disse kravene. Det er nødvendig å ha et godt systematisk arbeid mot mobbing. Zeroprogrammet er et godt verktøy for de som vil bygge opp kompetansen på skolen. (Roland & Vaaland, 2003; Midthassel 2011). Det setter blant annet opp disse målene: - Skolen skal jobbe systematisk for å kunne tilby elevene et godt læringsmiljø, inkludert det psykososiale miljøet. Dette forebygger negativ adferd. - Skolen må legge vekt på å følge med i hva som skjer mellom elevene. Når det psykososiale miljøet blir vektlagt så sterkt i forskriftene, må det være en selvfølge at skolen har evne og vilje til å se den enkelte i samspill med de andre elevene. Det er naivt å tro at mobbing og annen negativ atferd ikke vil oppstå selv om det forebyggende arbeidet er aldri så godt. - Når mobbing forekommer, må skolen ha kunnskaper og ferdigheter til å gå konstruktivt inn i mobbesaker for å få slutt på mobbingen. De tre punktene ovenfor er helt nødvendige for et godt arbeid på skolen. Som nevnt tidligere må det imidlertid ikke stoppe der. Den som har blitt utsatt for mobbing trenger hjelp for å kunne håndtere de negative opplevelsene på en best mulig måte. Noen lider av ettervirkningene resten av livet. Det er derfor feil å sette sluttstrek når en har klart å stoppe selve mobbeaktivitetene. Historien nedenfor om Ove kan illustrere dette. Ove et case. «Nei, nei, ikke slå! Jeg skal gjøre det bare slipp!» Ove vred seg i senga, våt av svette. Dyna hadde han sparket nederst i senga. «Stopp! Stopp!» «Ove, du må våkne, du drømmer!» Mor stod i døra. «Prøv å tenk på noe fint. Det er ingen som vil gjøre deg noe vondt lenger. Sven og Kenneth har sagt at de ikke skal plage deg mer, og lærerne sier at det går bra nå!» Ove var blitt mobbet på skolen i lang tid. Sven og Kenneth hadde banket ham opp, ertet og ydmyket ham mens medelever så på. De hadde ødelagt bøker og klær og tvunget ham til å drikke vann fra doskåla. Lærerne forstod nok at et eller annet galt foregikk, men de klarte ikke å få oversikt over problemet - ikke før det kom en ny lærer i klassen. Denne læreren kom fra en skole hvor en arbeidet systematisk og hadde et gjennomarbeidet opplegg mot mobbing. Etter flere ukers arbeid hadde den nye læreren fått de andre med på et opplegg, og de klarte å stoppe mobbingen av Ove. Alle var glade for at det var slutt på mobbingen. Lærerne fulgte med i det som skjedde og følte at de var ferdige med saken. Ove fikk bedre skoledager, men han slet fortsatt med det som hadde hendt. Han kunne ikke stole helt på at alt var bra. Hva tenkte Sven og 4

Kenneth om ham, egentlig? Ville plagingen begynne igjen? I timene kunne han gjenoppleve det som hadde hendt. En lyd i klasserommet kunne minne ham om mobberne som nærmet seg, eller om slaget, og han så for seg den harde støvelen til Sven. Det var vanskelig å konsentrere seg om det læreren sa, og om oppgavene klassen jobbet med. Tankene var ofte andre steder og han syntes at matteoppgavene var vanskelige å få til. Han var lite med i de aktivitetene medelevene drev på med utenom skolearbeidet. Læreren hadde sagt til Ove at Sven og Kenneth hadde lovet å gi ham fred, og han bad Ove gi beskjed dersom de gjorde noe galt mot ham igjen. Ove syntes han hadde fått det mye bedre på skolen, han var ikke like redd for å gå dit nå, men han kjente enda at han stivnet til når han så Sven og Kenneth på vei til skolen. En kunne jo aldri vite Hjelp til Ove Det er tydelig at Ove slet selv om mobbingen hadde sluttet. Skolen hadde ikke vært den trygge og utviklende plassen den skulle ha vært. Var det sikkert at alt var bra nå? Ove var på vakt overfor truende situasjoner, og han hadde problemer med å konsentrere seg om skolearbeidet. Frykten for det som kanskje ville komme i friminuttet eller på veien hjem kunne ta det meste av oppmerksomheten. Dette kunne være årsak til vansker på flere områder: faglig, psykisk og sosialt. Det er viktig at reaksjonene etter mobbingen ikke fester seg og blir til mer eller mindre permanente kvalitetsdrepere i livet til Ove og andre mobbeofre. Helsevesenet har kompetanse og plikt til å gi behandling til de som har et visst omfang av psykiske problemer. En psykolog eller psykiater kan gi hjelp, men svært mange som sliter med mentale helseproblemer er ikke i kontakt med helsevesenet. På skolen, derimot, er Ove fem dager i uka dersom han makter å gå dit. Det er der han møter de andre på sin egen alder, ansikt til ansikt. Det som skjer der, betyr mye for utviklingen hans. Dette gjelder enten han får hjelp fra helsevesenet eller ikke. Det ligger mange muligheter på den pedagogiske arenaen, og skolen har plikt til å hjelpe. Den skal tilby alle elevene et miljø som fremmer helse, trivsel og læring enten de har problemer eller ikke. Det må ikke bli slik som mange hevder: at skolen i stor grad overser de med innagerende vansker, «de stille i landet» (Bru, 2011). Mange mobbeofre er i denne gruppen. Lærere skal ikke drive terapi, men Raundalen og Schulz (2006) bruker begrepet «krisepedagogikk» om enkle, nyttige prinsipper lærere kan anvende i arbeid med elever i krise et arbeid som gjerne kan ha terapeutisk effekt, også overfor mobbeofre. Mange lærere er nok usikre på hvordan de skal opptre, og samtaler og samarbeid med kolleger kan være til god hjelp. Det er bra dersom skolen har gode rutiner for kollegial støtte og erfaringsutveksling. En bør også kunne få hjelp til å sette seg inn i situasjonen ved å kontakte PPT og BUP. De skal kunne gi gode generelle råd selv om de ikke går direkte inn i den enkelte saken. Kanskje skolen trenger et felles kompetanseløft på dette området? Skolehelsetjenesten kan være til hjelp dersom de trekkes inn. Et grunnelement i arbeidet med mobbeofre er å sette ord på det som har skjedd. Dette kan skje ved samtale, skriftlige framstillinger og ved å tegne. Læreren må ikke være for pågående og forsøke å presse eleven til å fortelle om opplevelsene sine. Det er viktig at eleven selv har kontroll på hva som tas opp av hans opplevelser. Læreren må heller ikke være unnvikende. Han må være klar til å lytte til det eleven har å si, vise interesse, 6

omsorg og støtte. En kan gjerne la eleven vite at en forstår at han har hatt det vondt. For å møte eleven på en god måte må læreren på forhånd ha satt seg inn i hvordan mobbeofre kan ha det, og en må ha et godt, fortrolig forhold til eleven. Det er fare for at mobbesituasjonene kan få mobbeofferet til å utvikle en generell angst som kan slå ut på flere områder. Ved å bearbeide de vonde opplevelsene innenfor trygge rammer, kan mobbesituasjonene lettere kunne legges til fortiden som enkeltepisoder, og de påtrengende minnene kan reduseres. Den autoritative lederstilen fremheves som viktig i arbeidet på skolen. Der går læreren inn for å bygge opp et godt forhold til hver enkelt elev samtidig som man arbeider systematisk med å bygge opp faste rutiner for atferd i klassen. Dette er med på å skape en forutsigbar klassesituasjon med klare forventninger til atferden (Cosmovici Idsøe & Idsøe, 2012; Midthassel m. fl. 2006). Sosialt har mobbeofferet hatt vonde opplevelser med overgrep og opplevelse av lite eller ingen støtte fra medelever og voksne. Opplevelsen av å være alene i en fiendtlig verden kan ikke viskes bort på kort tid. Det må være viktig for læreren å sette seg inn i elevens situasjon og forsøke å hjelpe til slik at eleven etter hvert kan oppleve trygghet i klassesituasjonen. En må observere de sosiale aktivitetene i klassen, spesielt med fokus på det tidligere mobbeofferet og mobberne. Ved å ha god kontakt med elevene, foreldrene og kollegene, kan en få overblikk over det som skjer blant elevene. Dette gir et godt utgangspunkt for støttetiltak og til å gripe tidlig inn dersom noe må korrigeres. Lærerne må bevisst gå inn for å ha et godt og åpent forhold til eleven. En må vise interesse for hvordan han eller hun har det, gjerne kommentere aktiviteter elevene er opptatt av og vise forventninger til aktiv deltakelse. Ved å peke på positive ferdigheter og egenskaper eleven har, kan en kanskje gi eleven et lite puff i retning av sosial medvirkning i klassen. I arbeidet med fagene byr det seg ofte muligheter for samarbeid mellom elevene. Dette kan brukes aktivt for å gi eleven positive opplevelser sammen med medelever. Både gruppesammensetning, rollefordeling og selve arbeidsoppgaven kan «skreddersys» med utgangspunkt i elevens situasjon. Det kan godt tenkes at mobbeofferet har interesser eller ferdigheter som kan brukes i klassen for å bygge opp et positivt bilde overfor de andre elevene. Det kan være med på å gi eleven høyere status enn han hadde som mobbeoffer. Samtidig må læreren være obs på at arbeidet og fokuset omkring eleven ikke setter de andre elevene til side slik at de føler seg oversett eller urettferdig behandlet. Blir det tilfelle, kan en ha gjort eleven en bjørnetjeneste. «Lærerens englebarn» har en negativ klang. (Cosmovici Idsøe & Idsøe, 2012) Når det gjelder sosiale forhold, er det også nødvendig å tenke gjennom hva en kan forvente og forlange av elevene. På skolen kan en forlange at alle elevene tar ansvar for å gi positive bidrag til miljøet i samarbeid med de andre elevene. Alle har rett til å bli inkludert i klassefellesskapet. Læreren kan imidlertid ikke kreve at alle skal ha samme forpliktelse overfor hverandre på fritiden. En kan ikke kommandere noen til å være venner, for eksempel. Det er fint om foreldrene i klassen jobber for å gi elevene gode fellesopplevelser på fritiden. Mobbing kan ødelegge det faglige fokuset hos offeret (Roland, 2007). Det er derfor viktig at lærerne vurderer den faglige situasjonen til eleven. Først og fremst er det viktig å arbeide for en trygg læringssituasjon. Gruppesammensetning og plassering i rommet må vurderes ut fra hvem en tror eleven har et avslappet og godt forhold til. Utfordringen 9

med å nærme seg de tidligere mobberne kan være vanskelig og ta tid. Trenger eleven støttetiltak for å ta igjen det tapte i faget, og trenger vedkommende hjelp til å bygge opp troen på at han eller hun kan prestere bra? Dette må en vurdere for hvert enkelt fag. Ifølge Opplæringsloven har alle elevene rett til å få opplæring som er tilpasset deres situasjon. I dette tilfellet kan en god faglig jobbing også være med på å gi eleven støtte til å styrke et selvbilde som har vært utsatt for harde hogg. Hvordan lærer eleven best? Mange elever med emosjonelle vansker har god nytte av en visuell læringsstil og at de får gode forklaringer om hvordan de kan arbeide med lærestoffet (Bru, 2011). Bruk av figurer og plansjer, video/ filmsnutter, stikkord på tavla, korte sammendrag og oversikter kan være eksempler på gode virkemidler. Litteraturliste Bru, E. (2011): Emosjonelt sårbare og sosialt passive elever. I Midthassel U. V., Bru, E., Ertesvåg, S. K. og Roland, E.: Sosiale og emosjonelle vansker. Barnehagen og skolens møte med sårbare barn og unge. Universitetsforlaget. Cosmovici Idsøe, E. & Idsøe, T. (2012): Emosjonelle vansker. Hva kan voksne i skolen gjøre for elever med emosjonelle vansker forårsaket av negative livshendelser? SAF. UiS. Idsøe, T. & Cosmovici Idsøe, E. (2011). Hva kan pedagoger/skolepersonell gjøre med stress og andre konsekvenser som rammer barn og unge som mobbes. I Midthassel U. V., Bru, E., Ertesvåg, S. K. og Roland, E.: Sosiale og emosjonelle vansker. Barnehagen og skolens møte med sårbare barn og unge. Universitetsforlaget. Midthassel, U.: Zero. Skolens handlingsplan mot mobbing. SAF, UiS. Midthassel, U. V., Auestad, G., Roland, P. og Solli, E. (2006): Zero, SAF s program mot mobbing. Temahefte. SAF. UiS. Raundalen, M. & Schultz, J.H. (2006): Krisepedagogikk. Oslo. Universitetsforlaget. Roland, E. (2007): Mobbingens psykologi. Oslo. Universitetsforlaget. Roland, E. & Vaaland, G.S. (2003): Zero, SAF s program mot mobbing. Lærerveiledning. Stavanger, SAF,UiS. Salmivalli, C. & Peets, K. (2009). Bullies, Victims, and Bully-Victim Relationships in Middle Childhood and Early Adolescence. I Rubin, H., Bukowski, W. M. & Laursen, B.: Handbook of Peer Interactions, Relationships, and Groups.The Guilford Press. Utdanningsdirektoratet. (2011). Arbeid mot mobbing. Veileder for ansatte og ledere i grunnskolen. Utdanningsdirektoratet: Rundskriv Udir-2-2010. Retten til et psykososialt miljø etter opplæringsloven kapittel 9a. Utdanningsdirektoratet: Elevens skolemiljø. Kapittel 9a i Opplæringsloven. 10

OPPLEGG TIL ARBEID I LÆRERTEAM, I GRUPPER ELLER HELE KOLLEGIET Etter å ha lest det som er skrevet her om å hjelpe mobbeofferet, kan det være nyttig å reflektere videre over hvordan situasjonen er på deres skole. Mange har god erfaring med en arbeidsform der den enkelte først får tid til å tenke gjennom problemstillingen selv og notere noen stikkord. Deretter kan en gå sammen i passende store grupper (5 7 personer) og utveksle meninger og erfaringer før en til slutt kan ta temaet opp i plenum. Sluttproduktet fra gruppene kan bli en tilbakemelding til alle muntlig og/eller skriftlig. Slik kan alle få del i de viktigste momentene som har blitt tatt opp. I plenum kan en så prøve å bli enige om status og strategien videre. Er det behov for å jobbe mer med temaet for å få en god felles jobbing? Forslag til drøftingstema 1. Les det som er skrevet om Ove. Hvordan vil du som ansatt på skolen gå fram for å hjelpe ham? 2. Hvilke rutiner har skolen for å kunne hjelpe elever som Ove? 3. Det blir hevdet at skolen fortere griper fatt i saker der elevene viser utagerende atferd enn der de har innagerende problemer. Hvordan er det på deres skole, tror du? 4. Beskriv sterke og svake sider ved deres skole i arbeidet med elever som Ove. 5. Noter eventuelle forslag til utviklingsområder på skolen deres på dette området.

For mer informasjon se: www.laringsmiljosenteret.uis.no Telefon: 51 83 29 00