Er skadevirkningene av seksuelt misbruk mot barn overdrevet av fagfolk?

Er skadevirkningene av seksuelt misbruk mot barn overdrevet av fagfolk? Skrevet av: Psykolog A. Savita Dalsbø Trondheim Kommune, BFT, Tiltak Østbyen, Bassengbakken 1, 7004 Trondheim Telefon: 92088481. Fordypning: Klinisk arbeid med barn og unge

Som terapeut og fagperson er jeg interessert i hvordan vi husker og hvordan erfaring former oss. Og som en følge av det, hvordan vi som fagpersoner undersøker dette for å få kunnskap slik at vi i klinikken kan møte pasienter på en best mulig måte. Spesielt har jeg vært opptatt av hvordan krenkelser og/eller seksuelle overgrep blir husket og hvordan dette former barnets/individets videre utvikling i forholdet til seg selv og sin egen kropp. Studier av og klinisk arbeid med barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep viser at det er et komplisert psykologisk landskap å trenge inn i. Å få valide og reliable svar på i hvilken grad barnet og barnets utvikling er påvirket av sine seksuelle overgrep, har vist seg å være psykologisk og metodisk utfordrende (Beitchman, Zucker, Hood, DaCosta & Akman, 1991; Beitchman, Zucker, Hood, DaCosta, Akman, & Cassavia, 1992). Kringlen (2002) påstår i en artikkel om seksuelle overgrep at: åpenbart har skadevirkningene vært overdrevet av fagfolk (s.202, Kringlen, 2002). For å drøfte og belyse hvorvidt det fins grunnlag for en slik holdning vil jeg ta utgangspunkt i studier av pasienter med overgrepshistorier bak seg, kunnskap om hukommelse og utvikling av selvet. Jeg ønsker i denne oppgaven å bidra til at vi som møter pasienter med overgrepshistorier er årvåkne og unngår å tenke enkle løsninger, bl.a. fordi de kliniske måleinstrumentene er for grove og upresise. Ved å tenke nytt og i retning av mer kvalitative studier, kan vi få kunnskap om hva overgrep mot barn kan føre til. Jeg ønsker også å se nærmere på hva nevropsykologisk forskning om hukommelse kan bidra til for å forstå hva ekstreme spenningstilstander kan gjøre med barnets hjerne og utvikling av erfaringsbaserte nevropsykologiske systemer. 2

Om skadevirkningene av seksuelt misbruk av barn er overdrevet av fagfolk vil bli belyst ut i fra tre perspektiv: 1. Studier av pasienter med overgrepshistorie bak seg. 2. Kunnskap om hukommelse. 3. Utvikling av selvet. Definisjon Grunnleggende elementer i de fleste definisjoner av seksuelle overgrep mot barn, er at handlingen skjer for å tilfredsstille overgriperen på bekostning av de utsatte barnas behov, (Barne- og familiedepartementet, 2005). Seksuelle overgrep mot barn kan da også defineres som en krenkelse av barnet, både fysisk og psykologisk. 1. STUDIER AV PASIENTER MED OVERGREPSHISTORIER BAK SEG Negative langtidsvirkninger er vist i en rekke metaanalyser (f. eks. Myers, Diedrich, Lee, Fincher & Stern,1999; Beckett, 1996). Det er derfor overraskende at man i en studie gjort i en collegepopulasjon (Rind, Tromowitch & Bausermann, 1998) konkluderte med relativt harmløse negative langtidsvirkninger. Denne studien, også kalt Rind-studien, ble brukt av bl.a. Kringlen (2002) for å underbygge at skadevirkningen av seksuelt misbruk mot barn er overdrevet av fagfolk. Rind-studien (1998) har senere blitt kritisert av bl.a. Mossige (2000) og Halvorsen (2003), hvor kritikken bl.a. fokuserte på målefeil, utvalgsfeil og problemer med selv-rapport. Andre som har studert mennesker som har gjennomlevd seksuelt misbruk 3

konkluderer at den største trusselen mot validitet i resultatene er underrapportering både av tidligere misbruk og sen-følgene (Ondersma, Berlinger, Cordon, Goodman & Barnett, 1998). Underrapportering kan ha sammenheng med de ulike fasene forståelsen av og synet på seksuelt misbruk mot barn har gjennomgått siden andre verdenskrig. Ondersma et al. (1998) beskriver en lang periode hvor benektning av seksuelle overgrep mot barn dominert samfunnet. Seksuelt misbruk mot barn fikk økt oppmerksomhet fra mange hold fra 70-tallet (Myers et al.1999). Deretter kom det såkalte the backlash på 1980-tallet hvor man brukte ord som incesthysteri. Mange mente at en del fagfolk gikk i fellen i sin overivrighet og overidentifisering med de misbrukte (Halvorsen, 2003). Alt dette skjedde til tross for at kunnskapen om traumatisk amnesi da var over 100 år gammel (Mollon, 1999). Colton (2005) viser til studier av misbrukerens Machiavelliske tendenser som en ytterligere årsak til benektning og underrapportering. Det foreligger massiv dokumentasjon på at barn som har blitt krenket, har unnlatt å fortelle dette, fordi misbrukeren bruker sin makt i forhold til offeret ved å gi offeret ansvaret for misbruket. Dokumentasjon av misbruk innenfor den katolske kirke viser at selv om misbrukeren hadde tatt videoopptak av overgrepene og dette ble vist for barnet, benektet barnet fremdeles overgrepet (Bass og Thornton, 1991). Disse psykologiske fenomenene er klinisk utfordrende i møte med misbrukte barn. Det går også an å tenke at det her kan finnes en del mørketall. Akkumulert kunnskap fra studier av krenkede og misbrukte mennesker viser at krenkelser og sykdom henger sammen (Kirkengen, 2005). Studiene viser hvordan krenkelser i barndommen fører til helseproblemer senere i livet. Disse studiene tar for seg krenkelser hos begge kjønn, krenkelser som inneholder vold, seksuelt misbruk eller begge deler. Studiene viser de 4

helsemessige konsekvensene dette får i den voksnes kropp, og hvordan det krenkede barn høyst sannsynlig blir syke av dette ved at krenkelsen blir omformet til kroppslige symptomer som igjen blir diagnostisert til sykdommer i somatikken. Dette hevder Kirkengen (2005) kan føre til operative inngrep. Etter operasjonene er smertene der like fullt, så denne tilnærmingen fører ikke i disse tilfellene til symptomlette hos disse pasientene. Kirkengen (2005) viser videre til studier av krenkede barn som dør en somatisk død tidligere enn ikke krenkede barn, ikke fordi krenkelsen dreper barnet, men dreper den voksne som må romme det krenkede barnet. Bl.a. viser hun til at studier av kvinner som har lidt overlast ved langvarig å undertrykke sterke følelser har hyppigere forekomst av brystkreft, og dør oftere av dette. Dette forklares ved imunoligiske studier av mekanismer som blir aktivert ved langvarig undertrykking av sterke følelser. Dette fører i tur til høyere forekomst av stress, kreft, hjerteog karsykdommer, depresjon, PTSD og psykoser. Det er også høyere forekomst av risikoadferd i de krenkedes livs forløp ved at de forsterker sine skader og krenkelser fordi andres respektløshet har ført til skader av egen selvrespekt. Mollon (1999) sammenfatter hvilke langtidsvirkninger seksuelle overgrep i barndommen kan gi. Dette har vært mest studert hos kvinnelige ofre, men lignende langtidsvirkninger er også funnet hos mannlige ofre. Det er vanskelig å finne spesifikke effekter av seksuelt misbruk fordi misbruket ofte foregår i en matrise av et generelt forstyrret oppvekstmiljø og pga. metodiske svakheter når man måler effekten. Hvem misbruker er, hvor lenge varte misbruket, hvor grovt var misbruket og andre faktorer i oppvekstmiljøet ser ut til å påvirke effekten. Selv om dette er forsøkt målt og studert, viser oversiktsartikler at man ikke har kommet fram til å postulere eksistensen av et såkalt post seksuelt misbruk syndrom (Beitchman, 1991). 5

Likevel blir flere psykopatologiske tilstander hyppigere rapportert hos voksne som effekter av barnemishandling, inkludert seksuelt misbruk som barn: Depresjon, inkludert følelse av håpløshet og hjelpeløshet. Selvmordsforsøk og andre former for selvskading. Angst, panikk, mareritt, gjentatte flash-back av traumet (PTSD). Følelsesløshet, dissosiering og multippel personlighetsforstyrrelse. Søvnproblemer. Lav selvfølelse; negativt selvbilde. Problemer med å stole på andre. Problemer med selv å være foreldre. Tendens til å bli misbrukt igjen. Seksuelle problemer: angst, skyld, utilfredsstilt, ikke å få orgasme, flere seksualpartnere enn gjennomsnittet. Promiskuitet. Rus missbruk, alkoholisme. Forstyrret tenkning samt andre kognitive forstyrrelser. Tabell 1: Psykopatalogiske tilstander hyppig rapportert ved barnemishandling, inkludert seksuelt misbruk av barn (Mollon, 1999). En studie av gravide ved St. Olavs Hospital i Trondheim viser det oppsiktsvekkende resultat at over halvparten av kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, opplever komplikasjoner når de skal føde, mot en fjerdedel av kvinner som ikke rapporterte misbruk (Fremstad, 2005). Andre studier i Norge viser at svangerskap, fødsel og barseltid hos 6

incestutsatte kvinner kan oppleves som en livskrise hvor faren for retraumatisering er tilstede (Andersen, 2006). Andersen viser til at kroppen ofte oppleves som fremmed for den incestutsatte. Dette utgjør en utfordring for helsepersonell, men også en mulighet til å bidra positivt til for å gi incestutsatte en bedre opplevelse av graviditet, fødsel og barseltid. 2. KUNNSKAP OM HUKOMMELSE Ideen om at vår hukommelse er som et bibliotek hvor man kan hente fram statiske representasjoner har vist seg ikke å være dekkende. Forskning på fenomenet har paradoksalt nok gitt et nytt, utfordrende og komplekst grunnlag for å konstruere minneframkallende teknikker på. Det har vist seg problematisk å gjenhente tilbake minner for så å sette merkelapper å dem. Fenomener som falske minner og fortrengning maner til faglig varsomhet og her er det fortsatt mange ubesvarte problemstillinger. Vår rekonstruktive hukommelse viser at tolkning av minnespor påvirkes av nåtid. Fordi tolkningen er i nåtidsform og måten man minnes på er i nåtidsform vil minnesporet blir påvirket hver gang det blir gjenkalt. Dette åpner opp for nye ideer om vår hukommelsen, for eksempel et mer fenomenologisk/eksistensialistisk perspektiv. Merlou-Ponty (2002) hevder at man har en sansing om fortiden, fordi man bærer meningen om den i seg. Han hevder at vi besitter en form for kroppslig hukommelse og at vi tilegner oss erfaring og kunnskap gjennom vår kroppslige væren-i-verden. Kroppen vår er med i alt vi gjør i vår bevisste og ubevisste tilstand, den er vårt sanseapparat ut i verden. Det vi opplever og lærer, påvirker og forandrer oss, det blir meningsbærende og vår utvikling formes av dette. 7

Videre er det interessant å se på om kunnskap om det nevrobiologiske grunnlag for hukommelse kan bidra til og belyse problemstillinger om vår rekonstruktive hukommelse. LeDoux (1998) hevder at vår hjernes psykologiske funksjon har en sammenheng med hvordan hjernestrukturene samarbeider og hvordan de er formet av vår utviklingshistorie fylogenetisk og individuelt. Han foreslår at det er to veier i hjernen for informasjonsprossesering the low road (amygdala, direkte og ubevisst) og the high road (neo-cortex, indirekte og bevisst). Low road (LR) er forbundet med emosjoner og autonom respons. High-road (HR) med rasjonell tenkning og refleksjon. LR og HR er forbundet, og det er flere nervebaner som sender impulser fra LR til HR enn fra HR til LR. LeDoux (1998) mener at dette kan forklare hvordan en emosjon noen ganger kan fylle hele selvet. Spesielt gjelder dette reaksjoner på averssive stimuli, som gir frykt, angst, stress eller sinne som respons. Dette er responser som må gå raskt for å unngå farer og ulykker, for eksempel man hopper raskt ut av veien hvis bussen skal kjøre på en. Først etter å ha hoppet tenker man at man hoppet for å unngå å bli påkjørt. LeDoux (1998) argumenterer for at LR får en til å handle i slike situasjoner. Når LR er aktivert, er aktiveringen ikke lett å undertrykke. Det tar tid å få HR til å regulere LR responsen og i noen tilfeller er dette svært vanskelig, for eksempel ved angst. Det er vist i dyremodeller at amygdala (LR) kan lære. Man har funnet long-term synaptic potentiation (LTP) i amygdala, spesielt når det gjelder raske former for assosiativ læring (Chapman, Kairiss, Keenan & Brown, 1990). Man antar at LTP er den cellulære mekanisme for hukommelse. Fordi amygdala er så velutviklet allerede fra fødselen av, vil den kunne inneholde rå, nonverbale og primære emosjonelle opplevelser. Det er videre interessant å 8

legge merke til at in vitro forsøk med LTP i hippocampus viser at LTP der er modifiserbar for ekstinksjon. Det samme gjelder ikke LTP i amygdala i disse forsøkene viste LTP i amygdala seg som resistent mot ekstinksjon (LeDoux,1998). Antatt at LTP er den cellulære mekanismen for hukommelse, betyr dette at minnespor i hippocampus kan modifiseres og bli borte, mens minnespor i amygdala er robuste og varige. Amygdala Amygdala er en del av det limbiske system, og har en sentral rolle i fight/flight respons og atferdsresponser som er forbundet med sinne og frykt. Amygdala ser også ut til å ha en integrerende rolle i forhold til atferd, autonome responser og hormonell sekresjon ved sinne, stress og frykt. Man anser amygdala som funksjonell fra første levedag. Kling og Brothers (1992) har i metaanalyser og ved egen forskning vist at amygdala har en sentral rolle når det gjelder responsmønstre i sosial atferd, persepsjon og reaksjon. De viser til at amygdala utgjør et av våre biologiske grunnlag for emosjoner hvor vi lagrer responsmønstre til sosial adferd. De finner støtte for at sosial persepsjon og relasjon er knyttes til hverandre i disse responsmønstrene. Morris, Öhmann & Dolan (1998) viste at amygdala har en sentral rolle i bevisst og ubevisst emosjonell læring hos mennesker, og at den har en sentral rolle for sosial persepsjon. Dette betyr at amygdala utgjør en viktig komponent for å gjenkjenne relevant sosial kunnskap, spesielt ved ansiktsgjenkjenning. 9

Hippocampus Kringlen (2002) hevder at årsaken til at seksuelle overgrep mot barn ikke er så skadelig er fenomenet infantil amnesi. Denne infantile amnesi skyldes forsinket modning av hjernen. Langtids hukommelse blir lagret i hippocampus som ikke begynner å fungere før 3-4 årsalderen (s.204, Kringlen, 2002). Man kan ved å lese Kringlens (2002) beskrivelse av langtidshukommelsen og hippocampus bli forledet til å tro at barnets hukommelseskapasitet og funksjon står og faller ved denne hjernestrukturen alene. Dette er en overforenkling og kan misoppfattes. Studier av pasienter med skader i hippocampus viser at disse ofte får anterograd amnesi, dvs. manglende evne til å gjenkalle minner om det som skjedde etter skaden (Carlson,1998). I noen tilfeller oppstår også retrograd amnesi; manglende evne til å huske det som skjedde før skaden. Dyremodeller og studier av pasienter med skader i midtre del av temporallappene støtter hypotesen om at hippocampus har en viktig funksjon i konsolidering av hukommelse. Det at en hjernestruktur ikke er fullt utviklet/modnet betyr ikke at den ikke har eller er i funksjon. Det nyfødte barnets hippocampus er i likhet med andre hjernestrukturer, ikke skadet. Studier av hjernens plastisitet gir støtte til at nevral utvikling pågår hele livet. Nyere spedbarnsstudier viser at spedbarn har kapasitet til å konsolidere hukommelsesspor, både implisitte og eksplisitte fra en ukes alder (Heimann, 2002). Forklaringen på den infantile amnesi kan være at vi ikke kan gjenhente episodisk hukommelse, før vi har et relativt velutviklet språk. To vanlige feil som gjøres når man skal forsøke å forstå hvordan barnets 10

hukommelse utvikler seg og fungerer er iflg. Heimann (2002) at man for det første undervurderer spedbarnets generelle kompetanse og for det andre tror at bare deler av vårt hukommelsessystem er funksjonelle under det første leveåret. 3. UTVIKLING AV SELVET Fordi det i psykoterapi er vanlig å ta utgangspunkt i selvbegrepet for å se nærmere på pasientens indre liv (Vollestad, 2006), er det interessant å se på om selvpsykologi med hovedvekt på utviklingspsykologi kan bidra til å belyse problemstillingen i denne oppgaven. Som andre områder innenfor det psykologiske fagfelt har også selvpsykologien utviklet seg til en ganske bred og forskjelligartet bevegelse (Karterud og Monsen, 1997). Allikevel finner man en del sammenfallende synspunkter som betydningen av empati, subjektivitetens forrang, betydning av selvobjektbegrepet og selvobjektoverføringer. I klinikken tar man utgangspunkt i fornemmelsen av selvet eller selvsystemet hos pasienten. Denne fornemmelsen er knyttet til opplevelsen av å være hel og sammenhengende i tid og rom. Selvet antas derfor å være en distinkt, integrert dannelse. Vollestad (2006) forslår en ny modell for selvet: Selvsystemet kan defineres som et nettverk av potensielle måter å erfare, tenke og handle på mens en selvtilstand gjerne brukes for å betegne den organisering av erfaring, tenkning og handling som i en gitt situasjon er aktivert (s.945, Vollestad, 2006). Gunstig utvikling er avhengig av samspillet mellom barnet og dets omsorgsgivere. Daniel Stern (1998) har utdypet utvikling av selvet som teoretiker, kliniker og forsker. Han prøver å belyse hva slags interpersonlig verden som blir til i løpet av barnets utviklingshistorie og hvordan sosialiseringsprosessen bidrar i dette. Stern (1998) hevder at 11

selvet er et klinisk viktig begrep for å forstå barnets subjektive opplevelser av dets eget sosiale liv. Hva barnet opplever om seg selv og seg selv med andre påvirker og former den psykologiske utvikling. Han viser til spedbarnsstudier som bekrefter at barnet allerede fra fødselen har kapasiteter når det gjelder persepsjon, læring, hukommelse og gjenkjenning. Disse kapasitetene gjør barnet i stand til å utvikle ulike former for selvfornemmelser i sin transaksjon med betydningsfulle andre. De ulike former for selvfornemmelser utvikles i den daglige sosiale interaksjon. Barnets persepsjon er holistisk fra starten av, og utvikling av selvet utgjør et basalt organiserende perspektiv for all interpersonlig aktivitet. Prosessuelt definerer Stern (1998) selvet som invariante oppmerksomhetsmønstre. Han viser hvordan preverbale fornemmelser av selvet er mulig og at dette ikke nødvendigvis skyldes kognisjon alene, men mer en fornemmelse av å være seg selv versus andre og seg selv sammen med andre. Når barnet utvikler og tar i bruk språket lager det en splittelse i to samtidige former for selvopplevelse med andre. Hittil har barnet kun forholdt seg til direkte levd opplevelse av å være sammen med andre. Nå får barnet tilgang til verbalt formidlet opplevelse. Den direkte opplevde del kan bare delvis uttrykkes med den verbalt formidlede del. Dermed er mulighetene for fremmedgjøring til stede. Den direkte opplevde verden kan gå under overflaten og dekkes til av verbale løgner og selvbedrag. Spesielt følelsesrepresentasjoner har en tendens til å gå i dekning. Stern (1998) diskuterer tre former for selvspaltethet; fortrengning, forkastelse og benekting. Fortrengning kan ses på som om veien fra levd erfaring til representasjon i språket er blokkert. Forkastelse kan ses på som om veien fra språkrepresentasjon til levd erfaring er blokkert (det å skape mening i en fortelling eller knytte 12

følelser til ord er vanskelig). Benektning er en forvrengning av persepsjonen eller virkeligheten. En annen som også har utdypet dette som kliniker, forsker og teoretiker er Allan N. Shore (1994). Han hevder at studiet av menneskets emosjonelle og sosiale adferd, mer enn andre vitenskapelige problemstillinger, krever et integrerende perspektiv av flere vitenskapelige disipliner. Og at Poppers falsifiserbarhetsprinsipp ikke er en fruktbar vei for å studere dette da det ikke er mulig å studere menneskets sosialiseringsprosess under kontrollerte forhold hvor man kan operasjonalisere og lage hypoteser som er testbare underveis i prosessen. I sin bok viser Shore (1994) til nevrologiske studier og biologisk grunnforskning som belyser hvordan sosialiseringsprosessen blir til emosjonelle erfaringer, som igjen fører til hvordan selvbevisstheten utvikler seg og hvordan vi på bakgrunn av denne erfaringen regulerer oss i forhold til andre. Han viser bl.a. til hvordan barnets tidlige erfaringer med ydmykelse og skamfull avvisning konstruerer the bad self. Barnet vil som følge av dette utvikle et indre vokabular som inneholder negativ beskrivelse og validering av seg selv. The bad self utgjør en viktig reguleringsfunksjon av emosjonell og sosial adferd. Denne reguleringsfunksjonen utvikles i de første to leveårene, men avsluttes aldri. Han viser hvordan preverbale fornemmelser av å være god eller slem blir til i barnets sosialiseringsprosess. Videre ser Shore (1994) på hvordan selvet utvikles som et affektreguleringssystem ved å vise til multidisiplinære kontaktpunkter. Han viser at noen hjernestrukturer er modulerbare av spenningstilstander og erfaringsavhengige i sin utvikling. Utviklingen av disse hjernestrukturene spiller en sentral rolle i den adaptive reguleringen av følelser, motivasjon og adferd. 13

Man kan tenke seg at seksuelt misbruk av små barn ikke er en optimal følelsesmessig inntoning, men utgjøre en intens spenningstilstand og at disse erfaringene vil sette spor når barnet affektsystem utvikles. I de første leveårene kan vi se at hjernen utvikler seg både anatomisk og nevralt. Selv om deler av denne prosessen er modning er også deler påvirket av erfaring. Bl.a. stress påvirker denne prosessen ved å mobilisere en intens fight-or-flight reaksjon i barnet. Teicher (2002) hevder at ved å unngå for tidlig intenst stress og høyfrekvent aktivering av fight-or-flight responser vil barnets hjerne utvikle seg på en måte som er mindre aggressiv, mer følelsesmessig stabil, sosial, empatisk og hemisfærisk integrert. Dette betyr at høyfrekvente stressresponser i barnets hjerne utgjør en risikofaktor for at barnets erfaringsbaserte affektsystem blir påvirket på en negativ måte. DISKUSJON Å rekonstruere barndommens erfaringer i klinikken gir oss en rekke faglige utfordringer. Selv om vi finner at hukommelsen bare har en viss objektiv del i denne rekonstruksjonen, og at den faktisk også gir en rekke feil, er det likevel ikke riktig å foreslå at ideen om seksuelt misbruk er et komfortabelt narrativ ved psykiske lidelser, som Kringlen (2002) gjør. En rekke kliniske studier viser at gjenhentede minner om seksuelle overgrep ikke får pasientene til å føle seg bedre (Mollon, 1999). Mange pasienter med en overgrepshistorie bak seg bruker mye energi på å fortrenge eller la være å tenke på de traumatiske opplevelsene, derfor blir de ofte verre i en terapeutisk sammenheng. Vår rekonstruktive hukommelse viser at minnespor påvirkes av nåtid, tolkningen er i nåtidsform og måten man minnes på er i nåtidsform. Det har vist seg problematisk å gjenhente minner for så å sette merkelapper å dem. Forskning på fenomenet har paradoksalt nok gitt et 14

utfordrende og komplekst grunnlag for å konstruere minneframkallende teknikker på (Lofthus & Hoffman, 1989). Det er her fortsatt mange ubesvarte problemstillinger. At falske minner om seksuelle overgrep kan plantes inn i hukommelsen, kan også bety at minner om seksuelle overgrep kan fortrenges. Dette fenomenet maner til faglig varsomhet. Barnets hjerne kan huske å lære allerede fra fødselen av. Man kan se en kraftig utvikling av barnets hjerne de første 3 år. Å avfeie at barns opplevelse av seksuelle overgrep ikke kan huskes og derfor ikke er skadelig, er det ikke belegg for. Det er nå sterke holdepunkter for at barns opplevelse av seksuelle overgrep kan huskes. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål om barnets hukommelse og utvikling av hjernen, men allerede nå ligger forskningsresultater på bordet som maner til våkenhet og ingen enkle løsninger i dette komplekse psykologiske landskap. En relativ ny og kontroversiell behandlingsform, EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprosessing), har vist seg å redusere symptomer hos traumatiserte pasienter (Shapiro, 2001). Også EMDR med barn som har opplevd ulike former for traumer viser god effekt av denne behandlingsformen (Tinker, Becker & Wilson, 1999). Behandlingen kombinerer nevropsykologi, hukommelsesforskning og selvpsykologi i sin protokoll. Selve protokollen innebærer at pasienten velger et minne å arbeide med, og dertil hørende negativ kognisjon som utrykker en negativ selvattribusjon. Deretter finner man en positiv kognisjon som bedre ivaretar klientens selvaktelse, og dens validitet. Deretter identifiseres følelser og kroppslig tilstand knyttet til minnet. I tillegg jobber man med fortid, nåtid og framtid. Denne behandlingsformen og kvalitative studier av traumatiserte pasienter som får EMDR behandling, gir ingen støtte til at skadevirkningene av seksuelt misbruk mot barn er overdrevet av fagfolk. Tvert imot viser disse studiene til at negativ selvattribuering og 15

maladaptiv lagring av minnene påvirker pasientenes selvsystem på en negativ måte. Behandlingsformen gir samtidig oppmuntrende resultater i forhold til at traumatiserte barn kan få adekvat behandling (Lovett, 1999; Edmund, Rubin & Wambach, 1999). KONKLUSJON Hvordan barnet som forteller om seksuelle overgrep og hvordan den voksen som begynner å huske historier om seksuelle overgrep blir møtt i helsevesenet, er avgjørende for hva slags mening og fenomenologisk opplevelse dette gir pasienten. Kirkengen (2006) sier at for å kunne møte disse menneskene og tilby dem adekvat hjelp må biomedisinens teorigrunnlag endres, man må bort fra kropp/sjel dualismen og over til et mer fenomenologisk teorigrunnlag som inneholder en modell for hvordan erfaring blir til kropp. Det foreligger massiv dokumentasjon fra kvalitative studier av krenkedes barns livsløp og helse som tilsier at skadevirkningene ikke er overdrevet, men at de har alvorlige og store menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader (Kirkengen, 2005). Når man sammenholder hva slags skadevirkninger seksuelt misbruk mot barn kan gi både individuelt og samfunnsøkonomisk, er det naturlig å se på hvilke konsekvenser det kan føre til når noen fagfolk (f. eks. Kringlen, 2002) går ut og markedsfører at skadevirkningene åpenbart er overdrevet av fagfolk. Dette kan i verste fall føre til at seksuelt misbruk mot barn ikke blir faglig vektlagt, at man ikke får ressurser til å studere dette, og sist, men ikke minst, blir førende for hvordan seksuelt misbrukte mennesker blir møtt i hjelpeapparatet. Dette er også en alvorlig skadevirkning, men denne gang påført av fagfolk. 16

REFERANSER Andersen, A. H. (2006). Når kroppen blir fremmed Incestutsattes opplevelser av svangerskap, fødsel og barseltid. Forelesning på Seminar om incestutsatte og svangerskap, Det psykologiske fakultet, Bergen. Barne- og Familiedepartementet. (2005). Strategi mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn (2005-2009). Oslo: Statens forvaltningstjeneste. Bass, E. & Thornton, L. (1991). I never told anyone. HarperPerennial: New York. Beckett, K. (1996). Culture and the politics of signification: The case of child sexual abuse. Social problems, 43, 57-76. Beitchman, J. H., Zucker, K. J., Hood, J. E., DaCosta, G. A. & Akman, D. (1991). A review of the short-term effects of child sexual abuse. Child Abuse & Neglect, 15, 537-556 Beitchman, J. H., Zucker, K. J., Hood, J. E., DaCosta, G. A., Akman, D. & Cassavia, E. (1992). A review of the long-term effects of child sexual abuse. Child Abuse & Neglect, 16, 101-118. Carlson, N. A. (1998). Physiology of Behavior. Boston, USA: Allyn and Bacon. Chapman, P.F., Kairiss, E. W., Keenan, C.L. & Brown, T.H. (1990). Long-term synaptic potentation in the amygdala. Synapse, 60(3), 271-278. Colton, M. (2005). Offence related beliefs of child sexual abusers: an exploratory analysis. Presentert på Temaer om seksuelle overgrep, RBUP Trondheim. Edmond, T., Rubin, A. & Wambach, K. (1999). The effectiveness of EMDR with adult female survivors of childhood sexual abuse. Social Work Reseach, 23, 103-116. Fremstad, J. J. (2005). Overgrep påvirker fødslene. Pulsen, 4, 4-5. Trondheim: St. Olavs Hospital. 17

Halvorsen, J. S. (2003). Hvor skadelig er seksuelt misbruk for et barn? Tidsskrift Norsk Lægeforening, 123, 1086-1089. Heimann, M. (2002). Spädbarnets svårfangade minne. Tidsskrift Norsk Lægeforening, 2, 209-210. Karterud, S. & Monsen, J.T. (red.). (1997). Selvpsykologi utvikling etter Kohut. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Kirkengen, A. L. (2005). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget. Kling, A., S. & Brothers, L., A. (1992). The amygdala and social behavior. I J. P. Aggleton (Red.), The amygdala: neurobiological aspects of emotion, memory, and mental dysfunction. (353-377). USA: Wiley-Liss. Kringlen, E. (2002). Seksuelle overgrep, gjenvunnet hukommelse og multippel personlighetsforstyrrelse. Tidsskrift Norsk Lægeforening, 2, 122-202. LeDoux, J. (1998). The Emotional Brain. New York: Touchstone. Lofthus, E. F., & Hoffman, H. (1989). Misinformation and memory: the creation of new memories. J Exp Psychology, 118, 100-104. Lovett, J. (1999). Small Wonders: Healing childhood trauma with EMDR. New York: The Free Press. Merleau-Ponty, M. (2002). Phenomenology of perception. New York: Routledge Classics. Mollon, P. (1999). Multiple selves, multiple voices working with trauma, violation and dissociation. UK: Wiley. Morris, J., S., Öhman, A. & Dolan, R., J. (1998). Conscious and unconscious emotional learning in the human amygdala. Nature, 393, 467-470. 18

Mossige, S. (2000). Resultater og problemer i internasjonal forskning om seksuelle overgrep mot barn. Tidsskrift for Norsk psykologforening 37, 418-30. Myers, J. E. B., Diedrich, S., Lee, D., Fincher, K. M. & Stern, R. (1999). Professional writing on child sexual abuse from 1900 to 1975: Dominant themes and impact on prosecution. Child Maltreatment, 4, 201-216. Ondersma, S., Chaffin, M., Berlinder, L., Cordon, I., Goodman, G. & Barnett, D. (2001). Sex with children is abuse: Comment on Rind, Tromowitch, and Bauserman (1998). Psychological Bulletin, 127, 707-714. Rind, B., Tromowitch, P. & Bauserman, R. (1998). A meta-analytic examination of assumed properties of child abuse using college students. Psychological Bulletin, 124, 22-53. Shapiro, F. (2001). Eye Movement Desensitization and Reprocessing: Basic principles, protocols and procedures. New York: Guilford Press. Shore, A. N. (1994). Affect Regulation and the origin of the Self. USA: Lawrence Erlbaum Associates. Stern, D. (1998). The interpersonal world of the infant. New York: Basic Books. Teicher, M. H. (2002, mars utg.). Scars that won t heal: neurobiology of child abuse. Scientific American, 54-61. Wilson, S. A., Becker, L. A. & Tinker, R. H. (1995). Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) treatment for psychologiclly traumatized individuals. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 6(6), 928-937. Vollestad, J. (2006). Det mangfoldige selvet: teorier om selvtilstander i kognitiv og psykodynamisk psykoterapi. Tidskrift for Norsk Psykologforening, 43, 940-948. 19