asghar ali Etter- og videreutdanning for fremtiden

asghar ali Etter- og videreutdanning for fremtiden en rapport fra EL & IT Forbundet

asghar ali Etter- og videreutdanning for fremtiden en rapport fra EL & IT Forbundet

2 EL & IT FORBUNDET 2008 EL & IT Forbundet Youngsgaten 11 0181 Oslo www.elogit.no Foto er hentet fra www.colourbox.no Grafisk design og illustrasjon: Vibeke Sundbye, 07 Oslo AS Trykk: 07 Gruppen AS, 2008 Rapporten er skrevet av Asghar Ali ISBN 978-82-992730-1-5

3 Innhold 1 Innledning... 11 1.1 Begrepsavklaring... 13 2 Etter- og videreutdanning i regjeringserklæringen... 16 3 Historisk utvikling av etter- og videreutdanning... 19 3.1 Samfunnet og EVU... 19 3.2 EL & IT Forbundet og EVU... 21 3.2.1 Heismontørenes EVU milepæl... 22 3.3 LO og EVU... 23 3.3.1 Kompetansereformen... 23 4 Etter- og videreutdanning i andre land... 27 4.1 Sverige... 27 4.2 Danmark... 28 4.3 Storbritannia... 30 4.4 Nederland... 32 4.5 Kort oversikt over politikk for opplæring av arbeidstakere... 33 4.6 EU og EVU... 34 4.6.1 Den sosiale dialogen i EU... 35 5 Hva er tilstanden i dag?... 37 5.1 Fakta om de ansatte... 37 5.1.1 Generelt... 37 5.1.2 Deltakelse i formell utdanning... 37 5.1.3 Deltakelse i kurs og annen opplæring... 37 5.2 Statlige programmer for EVU... 42 5.2.1 EL & IT Forbundets EVU-prosjekt... 42 5.3 Arbeidsgivers styringsrett... 42 6 Hva er problemene/utfordringene med dagens praksis?... 47 6.1 Utfordringer fra de ansattes side... 47 6.1.1 Arbeidstakers kostnader... 47 6.1.2 EVU kombinert med arbeid og familie... 48 6.1.3 Personer med kort utdanning deltar lite i læring... 48 6.1.4 Seniorer deltar lite i læring... 49 6.1.5 Manglende karriereveiledning... 49 6.2 Utfordringer fra arbeidsgiveres side... 50 6.2.1 Investering i ny kompetanse... 50 6.2.2 Erstatning av ansatte på EVU-tiltak... 50 6.2.3 Svakt «læringstrykk» i deler av arbeidslivet... 51 6.2.4 Manglende kunnskap om effektene av etter- og videreutdanning... 51 6.3 Utfordringer fra myndighetenes og samfunnets side... 52 6.3.1 Buer-utvalget: finansiering... 52 6.3.2 Lav deltakelse i viktige grupper... 52 6.3.3 Utilstrekkelig tilpasset EVU-organisering?... 52 6.3.4 Manglende EVU-tilbud (fag)... 53 6.3.5 Mangelfull karriereveiledning... 53 6.3.6 Manglende kunnskapsgrunnlag... 54 7 Verdien av etter- og videreutdanning... 57 7.1 Teknologisk kompetanse er nødvendig... 57 7.2 Mobile arbeidstakere... 58 7.3 Små og mellomstore bedrifter dominerer... 58 7.4 EVU gir samfunnsøkonomisk gevinst... 59 7.5 Mangelfull kompetanse... 60 7.6 Kvaliteten på tjenesten/produktet... 61 7.7 Hvorfor er EVU viktig for EL & IT Forbundet?... 63 7.7.1 Installasjonsbransjen... 63 7.7.2 Energibransjen... 64 7.7.3 IKT-bransjen... 65 8 EVU som et trepartssamarbeid... 69 8.1 Grensene for partenes ansvarsområder... 69 8.1.1 EVU innen bedriftens behovs... 70 8.1.2 EVU utover bedriftens behov... 70 8.2 Myndighetenes rolle i EVU... 70 8.2.1 Basisferdigheter... 71 8.2.2 Rettferdig fordeling... 71 8.2.3 allsidig kompetanse er avgjørende i små og mellomstore bedrifter... 72 8.2.4 Kompetanseutvikling gir god organisasjonsutvikling... 72 8.3 Arbeidsgiveres rolle i EVU... 73 8.4 Arbeidstakeres rolle i EVU... 74 8.4.1 Organisasjonenes rolle... 74 9 Organisering og finansiering av EVU-reformen... 77 9.1 Innledning... 77 9.2 Sammendrag av fakta fra kapittel 5... 77 9.3 Permisjon med lønn... 78 9.4 Kompetansetillitsvalgt... 79 9.5 Samarbeid skole og arbeidsliv... 80 9.6 Utdanningsvikariater... 81 9.7 Læringssentra... 81 9.8 Standardisert dokumentasjon av EVU-kurs... 82 9.9 Kontroll med tilbydere av kurs... 82 Vedlegg... 83

4

5 Forord EL & IT Forbundet er en arbeidstakerorganisasjon som, siden begynnelsen av 90-tallet har, hatt et stort engasjement på etter- og videreutdanningsfeltet (EVU). Dette engasjementet ble tydelig da NEKF (en av forløperne til EL & IT Forbundet) endte i en 8 uker lang konflikt i 1996 på denne saken. Siden den gang har mye skjedd, men det mangler en helhetlig organisering og finansiering av EVU. Norge har lang tradisjon i å løse utfordringer i et samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene. Organisering og finansiering av EVU bør også finne sin løsning i et slikt trepartssamarbeid. Denne rapporten oppsummerer det vi vet om etter- og videreutdanning: hvorfor det er viktig, hvem som bør ha ansvaret, hvem gjennomfører, hvem har behov for det osv. Forslag til organisering og finansiering av EVU blir også lansert i den rapporten. Alt dette har som formål å tydeliggjøre hvorfor EVU er viktig for den enkelte arbeidstaker, for bedriftene og for samfunnet som helhet. Hensikten er at medlemmer, tillitsvalgte, politiske myndigheter og bransjeorganisasjoner skal bruke rapporten og få all relevant kunnskap om EVU. Rapporten skal gi ideer til hvordan EVU kan organiseres og finansieres, og beskriver også helt konkrete løsningsforslag. Rapporten er ført i pennen av Asghar Ali med gode råd og innspill fra avdelingsleder Tove Johansen, forbundssekretærene Ragnar Gregersen, Henning Solhaug, Dag Langer Andersen, Jan Aasarmoen samt informasjonskonsulent Bente Jeppsson. Tusen takk til dere alle sammen! Takk også til 07 Gruppen ved Vibeke Sundbye for hjelp med grafisk utforming og for å ha funnet fram de riktige bildene. Oslo, 16. oktober 2008 Asghar Ali Forbundssekretær EL & IT Forbundet

7 Sammendrag I kapittel 1 defineres begrepene som brukes i rapporten, mens kapittel 2 omhandler EVU slik det omtales i regjeringserklæringen. Regjeringen slår fast at det er behov for et system for tilstrekkelig finansiering av livsopphold under utdanningspermisjon, slik at retten til etter- og videreutdanning blir reell. Regjeringen vil blant annet utvikle pensjonsordninger og bidra til bedre mulighet til opplæring på arbeidsplassen og arbeide for finansieringsordning for etter- og videreutdanning, med finansiering både fra arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. Kapittel 3 inneholder oversikt over historisk utvikling av etter- og videreutdanning. Fra 50-årenes voksen opplæring, via 70-tallets innføring av en voksenopp læringslov til 80-årenes livslang læring. Og til 2000-tallets fokus på kompetanse. EL & IT Forbundets historie omtales også. Fra 80-tallets høye ledighet som ga opphav til kravet om etterutdanning for å unngå ledighet, til kravet resulterte i en 8 uker lang konflikt i 1996. I 1993 vedtok LO at livslang læring skulle gjøres mulig for alle. Året etter fikk man et nytt kapittel i hovedavtalen mellom LO og NHO om kompetanseutvikling. I 1995 vedtok man i LOs handlingsprogram at en arbeidstaker skulle ha rett til å bruke 10 prosent av sitt yrkesaktive liv til etter- og videreutdanning. Individuell rett til studiepermisjon ble innført i 2001 (Arbeidsmiljølovens kapittel 12, 11). Vox ble opprettet i 2001 som et viktig redskap i gjennomføringen av kompetansereformen som hadde som mål å dekke arbeidslivets, samfunnets og den enkeltes kompetansebehov. Norgesnettuniversitetet ble opprettet i 2004 for å styrke IKTstøttet utdanning og fjernundervisning. I kapittel 4 er det laget en oversikt over hvordan etterog videreutdanning blir ivaretatt i ulike land. Landene som er dekket er Sverige, Danmark, Storbritannia og Nederland. Danmark har kommet lengst, da man der har oppnådd bransjevise ordninger som sikrer finansiering til dem som tar EVU. I England har staten stilt midler til disposisjon for TUC (tilsvarende LO) som kan bruke midlene på å finansiere opplæringssentra, eller lønne ansatte som arbeider som Union Learning Representatives (kompetansetillitsvalgte). Utviklingen i EU er dekket, blant annet Lisboa-prosessen som førte til vedtaket om å gjøre EU til den mest konkurransedyktige, kunnskapsbaserte økonomien i verden innen 2020. Fakta om EVU-deltakelse i samfunnet presenteres i kapittel 5. Deltakelse i EVU er avhengig av utdannelse: de med fullført lang høyere utdannelse har mer enn dobbelt så høy deltakelse sammenliknet med dem som har grunnskole. De som møter høye læringskrav i jobben har også ledere som er støttende til dette (63 prosent) versus de som ikke har høye læringskrav i jobben (34 prosent). Læringsbehovet varierer med utdannelsesnivået, fra 55 prosent for de med grunnskoleutdannelse til 91 prosent for dem med lang høyere utdannelse. Læringsbehovet øker med stigende alder til en topp på 82 prosent i aldersgruppen 31-35 år og faller deretter med økende alder. Hovedårsaken til at arbeidstakere ønsker å ta EVU er et ønske om å bli dyktige i sitt arbeid. Effektene av EVU: 64 prosent sier at opplæringen kan brukes i andre jobber. Dermed kan EVU komme samfunnet og andre bedrifter til gode. 78 prosent mener at de gjør en bedre

8 Sammendrag jobb, målt ett år etter fullført EVU. Kursdeltakere har, ett år etter at de fullførte, i mindre grad enn andre arbeidstakere skiftet jobb. I snitt bruker norske arbeidstakere mellom 22 år og 66 år 26 timer i året på å delta på kurs, seminarer og annen jobbrelatert opplæring som ikke gir formell kompetanse. 400 000 personer i den voksne befolkningen har et så svakt nivå i lesing og regning at de vil ha vanskelig for å fungere i et framtidig arbeidsliv. Det viktigste for å motivere dem med lav utdanning er høy relevans til arbeidsoppgaver og at opplæringen foregår på eller nær arbeidsplassen. Ni av ti arbeidstakere er interessert i å lære mer for å gjøre en bedre jobb. Kompetanseutviklingsprogrammet har vært en tilskuddsordning som har delfinansiert utviklingsprosjekter i samarbeid mellom opplæringstilbydere og bedrifter. Det har hatt som mål å gjøre opplæring på grunnskole og videregående nivå mer tilgjengelig for voksne. Likevel har ikke tiltakene resultert i økt deltakelse i grunnopplæringen blant dem med minst utdanning fra før. Evalueringen er, til tross for dette, gjennomgående positiv. 90 prosent av de som har fått opplæring karakteriserer utbyttet som svært eller ganske godt. For å motvirke frafallet fra arbeidslivet har regjeringen iverksatt «Program for basiskompetanse i arbeidslivet» (BKA). Arbeidsgivers styringsrett er omtalt i slutten av kapittel 5 og EL & IT Forbundets holdning er at EVU må betraktes som en individuell rett for alle arbeidstakere. Utfordringer med dagens praksis avdekkes i kapittel 6. Arbeidstakeres kostnader i forbindelse med EVU er at det kan være vanskelig å kombinere med arbeid og familie. Andre utfordringer er at de med kort utdanning og seniorer deltar lite i læring. Manglende karriereveiledning er en utfordring. Alle arbeidsgivere er heller ikke like interessert i å investere i arbeidstakeres kompetanse. De kan finne det vanskelig å erstatte ansatte som er på EVU-tiltak. Videre er det et svakt læringstrykk i deler av arbeidslivet. Det er en utfordring at det er manglende innsikt i effekten av EVU, blant annet en frykt for å miste arbeidstakere som får EVU dekket av arbeidsgiver. Faktum er det stikk motsatte: de med som har fått EVU er i større grad i jobb hos samme arbeidsgiver ett år etter, enn de som ikke har fått EVU. Fullfinansiering og organisering av EVU er ikke på plass. Dette må på plass for sikre høyere deltakelse fra arbeidstakerne. I viktige grupper er oppslutningen lav. Det er en utilstrekkelig tilpasset EVU-organisering, samt at det mangler en del fag fra de profesjonelle aktørene (høyskoler, universiteter etc.) Kapittel 7 omhandler verdien av etter- og videreutdanning. Blant annet er teknologisk kompetanse nødvendig i samfunnet; selv i tradisjonelle håndverkeryrker har IKT blitt ganske utbredt. Sjåfører bruker GPS-sendere og skannere som en naturlig del av jobben. Håndverkere fakturerer kunden direkte fra sin håndholdte terminal samt fører timer. Hovedtyngden av selskapene i Norge er små- og mellomstore bedrifter med færre enn 10 ansatte. Slike bedrifter er ofte mer utsatt for svingninger enn store bedrifter med mange hundre ansatte. EVU er en måte å gjøre bedriften mer solid på ved at arbeidstakerne behersker flere områder som kan generere inntekter. Slik sett vil EVU trygge arbeidsplassene i Norge og gjøre bedriftene mer levedyktige. EVU gir samfunnsøkonomisk gevinst ved at arbeidstakerne får nye ideer som de kan iverksette. Etter et EVUkurs kan arbeidstakere se sin bedrift og dens produksjonsprosess med nye øyne. Kan hende vedkommende ser hvordan man kan forbedre produksjonsprosessen

Sammendrag 9 eller lage enda et nytt produkt for sine kunder. EVU vil føre til kontinuerlig nytenkning og utvikling av næringslivet som vil komme hele samfunnet til gode. Mangel på kompetanse er problematisk for samfunnet. En av fire AFP-pensjonister opplyser at innføring av IKT-system i virksomheten var en grunn til å gå av med pensjon. Dette tydeliggjør hvor lønnsomt det er for samfunnet å satse på EVU. EL & IT Forbundet organiserer ansatte i installasjonsbransjen, energibransjen og IKT-bransjen. I alle disse bransjene er EVU viktig. Installasjonsbransjen har gått fra å være analog til å bli digital. Mange installatører er instruktører for nye fagarbeidere. Skal man være en dyktig instruktør må man ha faglig trygghet. EVU sikrer denne tryggheten, samt at kontinuerlig kompetanseutvikling kommer nye lærlinger/fagarbeidere til gode. I energibransjen har det vært en omfattende organisasjonsmessig omstilling som har ført til nedbemanning og outsourcing av tjenester og personell til underliggende selskaper. Klimaproblemene har ført til økt fokus på ren energi og dette vil komme bransjen til gode i form av flere interesserte søkere. Det fordrer at de som allerede arbeider i bransjen får EVU for å bli kompetente på den nye teknologien. IKT-bransjen er preget av enorm og kontinuerlig teknologisk utvikling. Behovet for å få kontinuerlig oppdatering av kompetansen er påtrengende. En person som ikke praktiserer sitt fag vil raskt bli faglig utdatert. Selskaper skifter ut datasystemene og noen ganger også enkelte ansatte med dem. De som kun har kompetanse på det utskiftede systemet kan raskt få problemer med sin tilknytning til arbeidslivet. å være i toppen i produktivitet må myndighetene ta noen grep. Det er et problem at mange personer (anslagsvis 400 000) har så store problemer med basisferdighetene (lese, regne, skrive) at de kan få problemer i framtidens arbeidsliv. EVU er heller ikke jevnt fordelt i befolkning. Jo lengre utdannelse en person har, jo større er sjansen for at vedkommende nylig har tatt EVU. De som har kort utdannelse deltar ikke i like stor grad. EVU som en rettighet for arbeidstakerne er derfor en måte å skape rettferdighet blant arbeidstakere på. Arbeidstakere må også ta et selvstendig ansvar for sin kompetanseutvikling. Det kan gjøres i et konstruktivt samarbeid med arbeidsgiver, eksempelvis ved at bedriften lager en personlig kompetanseutviklingsplan for alle ansatte, kanskje i regi av et opplæringsutvalg i bedriften. Opplæringen som skjer i bedriften må følges opp. Organisasjonene har en rolle å spille i å sette dette på dagsorden. Blant annet må LO ta initiativ til å sette saken på dagsorden på LO-kongressen i 2009. Kapittel 9 omhandler noen elementer som bør være en del av en EVU-reform. Dette er elementer som permisjon med lønn (samt dekning av kursutgifter), kompetansetillitsvalgte for å motivere de ansatte, økt samarbeid mellom skole og arbeidsliv, innføring av utdanningsvikariater, læringssentra rundt om i landet for å utarbeide standardisert dokumentasjon av EVU-kurs og å kontrollere dem som tilbyr EVU-kurs. I kapittel 8 diskuteres et trepartssamarbeid på EVUområdet. Myndighetene har et overordnet ansvar for yrkesopplæringen, jfr. ILO-konvensjonen 142, artikkel 5. Dette ansvaret bør de ta av flere grunner. For fortsatt

11 1 Innledning I et samfunn hvor teknologisk utvikling og omfattende globalisering fører til store endringer i arbeidslivet, vil den enkeltes kompetanse være avgjørende for arbeidstakeren. Riktig kompetanse styrker arbeidstakerens plass i arbeidsmarkedet og gir muligheten for utfordringer, personlig utvikling og god økonomi. Arbeidstakerens ønsker og behov må ligge til grunn for EVU-tilbudet. Det er avgjørende at befolkningen har den kompetansen som arbeidsmarkedet til enhver tid etterspør, både i offentlig virksomhet og privat næringsliv. Satsing på kompetanseutvikling for alle som kan være i arbeid, er dermed en viktig samfunnsoppgave som myndighetene må ta et overordnet ansvar for. Norge har i dag et utdanningssystem fra barnehage til inntreden i arbeidslivet, men mangler et helhetlig system for arbeidstakeres kompetanseutvikling. Dagens skole reproduserer sosiale forskjeller. Barn av foreldre med lite utdanning ender som regel selv opp med lite utdanning. Kompetanseutvikling for foreldre kan bidra til at også barna får et annet syn på utdanning. I et globalt marked opplever norsk næringsliv stadig økende konkurranse. Kompetent arbeidskraft vil være avgjørende for virksomheters evne til å overleve og å videreutvikle seg. El & IT Forbundet krever at arbeidsgiverne tar sin del av ansvaret. Mangelen på arbeidskraft fører til at mange bransjer fokuserer på rekruttering og det er stor konkurranse om ungdommene. Kompetanseutvikling er avgjørende for at arbeidstakere som ønsker å være yrkesaktive lengre, kan få mulighet til det. I dag oppgir eksempelvis hver fjerde AFP- pensjonist at hovedgrunn for avgang var innføring av nye IKT-systemer. Norge har lang tradisjon for et trepartssamarbeid for å løse utfordringer på arbeidsmarkedet. Det er nødvendig at både staten og arbeidsgiverne, i samarbeid med arbeidstakerne, bidrar for å få en helhetlig struktur på kompetanseutvikling. Et slikt samarbeid krever likeverdige parter som forplikter seg til å ta ansvar og finne løsninger for organisering og finansiering I Danmark betaler arbeidsgivere et visst kronebeløp per time inn til bransjevise etterutdanningsfond. Arbeidstakere kan så søke om finansiering fra dette fondet.

12 Innledning I England har myndighetene stilt et fond til disposisjon for fagforeningene. Med midler fra det fondet kan fagbevegelsen ansette tillitsvalgte som skal arbeide med å oppmuntre arbeidstakere og legge til rette for etter- og videreutdanning. I tillegg finansieres det over statsbudsjettet opplæringssentra der en kan få tilbud om ulike kurs. Det norske arbeidslivet har en flatere organisasjonsstruktur og det er mindre lønnsforskjeller enn i andre land. Dette er det viktig for fagbevegelsen å opprettholde, for å kunne oppnå et godt arbeidsliv. Det er da avgjørende at kompetansen utvikles for alle arbeidstakere. I Norge ble EVU for alvor satt på dagsorden i 1996 da Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (en av forløperne til EL & IT Forbundet) havnet ut i en 8 uker lang konflikt. Ett resultat av streiken var at man fikk en egen bestemmelse om EVU i Landsoverenskomsten for elektrofagene som omhandler hvordan bedriften skal arbeide med etter- og videreutdanning (EVU). Formålet med dette dokumentet er å se på hvordan det kan etableres en etter- og videreutdanningsreform og hva alle parter (staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne) må bidra med for at reformen skal bli realisert. Dette dokumentet går gjennom etter- og videreutdanning i Norge og utlandet og trekker noen linjer til dagens tilstand. Deretter litt om utfordringene på området. Hvordan man kan løse disse utfordringene kommer i ett av de siste kapitlene. Vårt mål for EVU Det er en menneskerett å kunne utvikle sin kunnskap, kompetanse og sine ferdigheter. Det styrker arbeidstakerens plass i arbeidsmarkedet, gir muligheten for ut-fordringer, personlig utvikling og god økonomi. I et samfunn i rask utvikling er det avgjørende at befolkningen har den kompetansen som arbeidsmarkedet til enhver tid etterspør, både i offentlig virksomhet og privat næringsliv. En reform er avgjørende for å utvikle et etter- og videreutdanningssystem der alle har like rettigheter, uansett utdanning og bakgrunn. EL & IT Forbundet vil være en pådriver i arbeidet for en EVU-reform. EL & IT Forbundet ønsker en etter- og videreutdanningsreform som gir arbeids-takerne individuelle rettigheter innenfor en kollektiv ramme og som sikrer finansiering av

Innledning 13 livsopphold for den som tar EVU. Reformen må ha en slik utforming at rettighetene blir reelle for arbeidstakere i alle bransjer uavhengig av bedriftens størrelse og geografiske beliggenhet. Videre må den utformes slik at den har spesiell fokus på arbeidstakere med kort utdanning. 1 torgeir Nyen (2005): Livslang læring i norsk arbeidsliv Resultater fra Lærevilkårsmonitoren 2003, s. 13 16, Fafo-rapport 435 2 Ibid 3 Ibid 1.1 Begrepsavklaring Kompetanse 1 kunnskaper, ferdigheter og holdninger som kan bidra til å løse problemer eller utføre oppgaver. Kompetanse er noe som det enkelte mennesket har. Med utgangspunkt i den enkeltes forutsetninger kan kompetanse utvikles ved læring gjennom hele livsløpet. 4 st. melding 42 (1997 98): Kompetansereformen 5 Ibid 6 st. melding 42 (1997 98): Kompetansereformen Formell læring 2 alle former for utdanning og opplæring som foregår innenfor rammen av godkjente opplæringsplaner og som gir formell kompetanse som er anerkjent i utdanningssystemet. Uformell læring 3 læring som skjer gjennom utførelsen av aktiviteter som har et annet hovedformål enn læring, for eksempel det daglige arbeidet. Dette omfatter også læring gjennom det daglige arbeidet som er planlagt og bevisst, som for eksempel hospitering og jobbrotasjon. Kurs og annen opplæring 4 aktiviteter som har læring som hovedformål, men som ikke gir formell kompetanse. Grunnutdanning 5 all formell kompetansegivende opplæring på grunnskolens, videregående opplærings og høgre utdannings område uavhengig av om de som tar utdanningen, er barn, unge eller voksne og uavhengig av på hvilket tidspunkt de gjennomfører opplæringen. Dette innebærer f eks at en som har fått fagbrev i videregående opplæring og som ønsker å ta et nytt fagbrev eller bygge på utdanningen med felles allmenne fag, fortsetter grunnutdanningen sin. Tilsvarende vil eksempelvis en som har gjennomført og fullført en fireårig lærerutdanning, gå videre med grunnutdanningen dersom vedkommende tar mer formell kompetansegivende utdanning. Etterutdanning 6 all opplæring som ikke er formelt kompetansegivende innenfor grunnskolens, videregående opplærings og høgre utdannings område. Etter denne definisjonen vil etterutdanning omfatte et meget vidt spekter av utdannings- og

14 Innledning opplæringstiltak som varierer både i lengde, omfang og når det gjelder dokumentasjonstyper. Realkompetanse 7 all den kompetansen en person har skaffet seg gjennom betalt eller ubetalt arbeid, etterutdanning, fritidsaktiviteter og annet, og som kommer i tillegg til den kompetansen vedkommende har dokumentert gjennom grunnutdanning. Når det eksempelvis sies «dokumentasjon av realkompetanse», betyr det dokumentasjon av den kompetansen som ikke allerede er dokumentert gjennom grunnutdanningen. En slik definisjon av «realkompetanse» vil være i strid med den definisjonen som brukes av en del grupper i dag, der realkompetanse omfatter den samlede kompetansen en person besitter. 7 Ibid 8 se http://www.nokut.no/ sw2340.asp 9 Kunnskapsdepartementets «definisjon», se http://www. regjeringen.no/nb/dep/kd/ dok/nouer/1997/nou- 1997-25/12/3/2. html?id=347013 Fagskole 8 Fagskoleutdanning er korte, yrkesrettede utdanninger som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse. Ressurssentre 9 Et ressurssenter er en avdeling ved en videregående skole eller et frittstående senter med tilknytning til videregående opplæring, som på kommersiell basis tilbyr kurs og andre tjenester til arbeids- og næringsliv. Ressurssentervirksomhet er den delen av en skoles opplæringsaktiviteter som ikke er rettet mot skolens ordinære elever.

16 2 Etter- og videreutdanning i regjeringserklæringen Mennesker lærer hele livet. Læring skjer på alle arenaer og i alle livets situasjoner. Alle har potensial for læring, og vi må sørge for at dette potensialet kommer både det enkelte individet og samfunnet best mulig til nytte. 10 Dette er hentet fra innledningen til Stortingsmelding 16 (2006 2007) og viser en meget positiv innstilling til læring, også for dem som ikke er barn lenger og er elev i skolen. Denne positive grunntonen finner vi også i regjeringserklæringen 11 der man har et eget underkapittel om etter- og videreutdanning. Der kan vi lese: 10 stortingsmelding 16 (2006 2007): innledningen 11 soria Moria-erklæringen Etter- og videreutdanning I en tid preget av rask teknologisk utvikling og omfattende globalisering vil kunnskap og kompetanse spille en stadig viktigere rolle. Stabil tilgang på kompetent arbeidskraft vil være avgjørende både for den enkeltes og for virksomheters evne til å overleve og videreutvikles. Etter- og videreutdanning er et av de viktigste verktøyene vi har for å kvalifisere folk til et yrkesliv som stadig endres, både i struktur og arbeidsmåter. Regjeringen vil øke satsingen på kompetanseutviklende tiltak. Regjeringen vil arbeide sammen med partene i arbeidslivet for å legge det økonomiske grunnlaget for at ansatte kan ta utdanning. Det er behov for et system for tilstrekkelig finansiering av livsopphold under utdanningspermisjon, slik at retten til etter- og videreutdanning blir reell.

Etter- og videreutdanning i regjeringserklæringen 17 Regjeringen vil: utvikle permisjonsordninger og bidra til bedre mulighet til opplæring på arbeidsplassen. arbeide for finansieringsordning for etter- og videreutdanning, med finansiering både fra arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter. vurdere å fjerne aldersgrensen for rett til videregående opplæring. arbeide for at voksne med rett til fornyet grunnskoleopplæring får denne retten oppfylt. styrke informasjonsarbeidet, slik at flere blir kjent med sine muligheter for etterog videreutdanning. styrke retten til å få prøvet egen realkompetanse. øke den offentlige støtten til voksenopplæring. Videre mener regjeringen at «rett til opplæring/videreutdanning er en nødvendig forutsetning for en vellykket videreutvikling av tjenestetilbudet og fornyelse av offentlig sektor.»

19 3 historisk utvikling av etter- og videreutdanning 3.1 Samfunnet og EVU I 1950-årene ble begrepet voksenopplæring tatt i bruk. Ved at man ga den enkelte nye muligheter til utdanning, ble voksenopplæringen i 1960- og 70-årene benyttet som virkemiddel i sosial utjevning. Det ble lagt til rette for at opplæring for voksne kunne øke tilgangen på kvalifiserte medarbeidere og lette omstillinger i arbeidslivet. Voksenopplæring ble et viktig ledd i arbeidet med å bedre arbeidskraftens geografiske mobilitet. 12 Etablering av en egen voksenopplæringslov i 1976, og Hernes-utvalgets utredning «Livslang læring» fra 1986, er viktige milepæler, som også synliggjør hvordan diskusjonen om livslang læring fra slutten av 50-årene gradvis dreide fra folkeopplysning og kulturarbeid over mot voksenopplæring som virkemiddel for økonomisk verdiskapning og omstilling i arbeidslivet. 13 12 nou 2007:11:12 13 tilstandsrapport om livslang læring i Norge, KD 2007:7 14 nou 2007:11:12 15 stortingsmelding 16 (2006 2007):21 16 stortingsmelding 16 (2006 2007):22 Livslang læring har lenge blitt brukt som begrep, og i 1990-årene ble dette et viktig prinsipp i utdanningspolitikken. I begynnelsen ble begrepet i stor grad knyttet til voksnes muligheter for å delta i utdanning og opplæring som de tidligere ikke hadde hatt adgang til. Livslang læring betegner nå en ambisiøs politisk målsetting om læring gjennom hele livet. 14 Kompetansereformen fra 2001 hadde som mål å gi voksne bedre muligheter til å delta i etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeidslivet. Bakgrunnen for reformen var et ønske om å styrke landets konkurranseevne og arbeidstakernes omstillingsevne, og gi den enkelte bedre muligheter for livslang læring. Det overordnede målet med reformen var å bidra til å dekke både samfunnets, arbeidslivets og den enkeltes behov for kompetanse. 15 Et omfattende kompetanseutviklingsprogram (KUP) ble gjennomført i årene 2000 2005. Formålet var å utvikle markedet for etter- og videreutdanning, og skape bedre samarbeid mellom arbeidslivet og utdanningssystemet om opplæring tilpasset arbeidslivets behov. 16

20 Historisk utvikling av etter- og videreutdanning KUP ga i perioden 2000-2006 støtte til knapt 750 utviklings- og spredningsprosjekter og vel 80 000 arbeidstakere har deltatt i opplæring i KUP-støttede prosjekter. 17 I Kvalitetsreformen av høyere utdanning, som ble implementert i 2003, var mange av målene satt ut fra et perspektiv om livslang læring. Det nye gradssystemet (bachelor, master og Ph.d.) og karaktersystemet (A-F) er felles med resten av landene i Bologna-prosessen, og gjør dermed dokumentasjon og verdsetting av kompetanse lettere, både nasjonalt og internasjonalt. Reformen har også ført til større fokus på arbeidslivsrelevans og mer helhetlige studieprogrammer. 18 17 nou 2007:11:67 18 basert på Tilstandsrapport om livslang læring i Norge, KD 2007:9 19 nou 2007:11:12 20 basert på Tilstandsrapport om livslang læring i Norge, KD 2007:7-8 I Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport om livslang læring i Norge uttrykker regjeringen (KD 2007): «Den enkeltes læring skal få så gode vilkår at den vil fortsette fra barne- og ungdomsårene over i voksen alder og videre inn i alderdommen, på alle de arenaer der den enkelte er.» For den enkelte innebærer livslang læring større valgfrihet og muligheter til å realisere ønsker og behov for kompetanse på den mest hensiktsmessige måten. Læring skjer som en prosess hele livet, gjennom formell utdanning, gjennom det daglige arbeidet og i frivillig sektor. Læringen knyttes til behovet for ny og oppdatert kunnskap på grunn av endringer i arbeids- og samfunnslivet, utvikling innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og globaliseringen. 19 Ideen om livslang læring var altså ikke ny i 1990-årene: det som var nytt, var begrunnelsene for ideen. Blant de viktigste begrunnelsene for å prioritere livslang læring som politisk målsetting var trekk ved det nye arbeidslivet. Teknologiske framskritt, globalisering av markedene og høyere omstillingstakt medførte økt kompetansebehov i norske virksomheter. En annen viktig begrunnelse var ønsket om sosial inkludering, både i den forstand at læringsmuligheter er et gode i seg selv og dermed bør fordeles mest mulig likt, og fordi læring er en inngangsbillett til det moderne arbeidslivet, og dermed en kilde til inntektssikkerhet. Med andre ord, de med lav kompetanse risikerer å falle utenfor arbeidsmarkedet. I tillegg til disse begrunnelsene kom forsterket bevissthet om at læring bidrar til personlig utvikling og til utvikling av det sivile samfunn. 20