Høringsmal Ny rammeplan for kulturskolen, del 1 Fra: Rådet for folkemusikk og folkedans (rff@hf.ntnu.no), Norsk senter for folkemusikk og folkedans (rff@hf.ntnu.no), Ole Bull Akademiet (oba@olebull.no), Noregs Ungdomslag (post@ungdomslag.no) Dato: 18.06.2014 Vi vil gratulere Kulturskolerådet med et godt grunnlag for å jobbe mot en ansvarliggjøring av kommunene som kulturskoleeiere og å gi kulturskolene en viktig rolle som lokale ressurssenter som skal samarbeide med frivillige i kultursektoren og grunnskolen. Vedlagt er høring på rammeplan for kulturskolen etter oppgitt mal. Viktige moment som ikke dekkes i malen tas opp under punktene «annet». 1. Innføring av de tre programmene er det viktige grepet for å bedre kvaliteten på kulturskoletilbudet lokalt De store byene har allerede et differensiert tilbud med f.eks. lørdagsskole for de mest motiverte og talentfulle elevene, og Bergensmodellen for ballett. Det vil være svært positivt om dette kan utvides til også å gjelde for hele kulturskolefeltet. En differensiering i form av de tre skisserte programmene framstår som et godt verktøy i en slik sammenheng. Fordypningsprogrammet bør bli et regionalt samarbeid som vil styrke kompetansen på kulturskoletilbudet lokalt også på lærersiden. Vi anbefaler at dette tiltaket blir innført så snart det finnes økonomisk grunnlag for det. 2. Innføringen av de tre programmene lar seg løse innenfor eksisterende økonomiske ressurser Dette spørsmål har vi ikke forutsetninger for å kunne svare på, men vi vil tro at en gjennomføring av fordypningsprogrammet økonomisk sett vil være avhengig av et interkommunalt eller regionalt samarbeid mellom de ulike kulturskolene, spesielt utenfor de store byene. Tilbudet bør ikke være på bekostning av mangfoldsperspektivet som gir et bredt sammensatt tilbud i opplæringen som vil nå en bredere elevgruppe enn den klassiske kulturskoleeleven. Rammeplan for kulturskolen Mangfold og fordypning Forord: Innledning: I tillegg til at rammeplanen bygger på FNs barnekonvensjon savner vi en synliggjøring av viktigheten av mangfoldet (UNESCO konvensjonen av 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk, St.prp. nr. 76) og ansvaret for den immaterielle kulturarven 1/ 5
i Norge (UNESCO konvensjonen av 2003 om immateriell kulturarv, St.prp. nr. 73). Kapittel 1: Kulturskolens formål: Vi vil her spesielt trekke fram viktigheten av en bevisstgjøring av egen identitet og lokale ressurser. Det finnes mye litteratur og forskning som dokumenterer sammenhengen mellom kultur og helse og sosiokulturell velferd (f.eks. Bamford 2008 Wow Faktoren, UNESCO rapport). Estetiske fag er viktige som basisferdigheter for livsmestring og danning. Å beherske og kjenne til egen kulturarv for innvandrere og etnisk norske elever er viktig for inkludering og mestring. Det er viktig å kjenne egen identitet/ tradisjon for å kunne bli en verdensborger og potensielt kunne bli en spesialist på høyt nivå. Dette understreker viktigheten av et mangfoldig kulturskoletilbud tilpasset den enkelte elevs interesser og den lokale tradisjonen. Det er også økende forskningsresultater som viser at kunstnerisk aktivitet øker læringsutbytter i grunnleggende ferdigheter som lesing og regning (f.eks. Chemi, Artfulness i læring og undervisning) slik at kulturskolens formål også gir effekt inn i grunnskolen. Kulturskolens mål: Egne fagplaner skal angi forventet læringsutbytte i de enkelte fag og program. Her er det svært viktig at det lages egne fagplaner som synliggjør ansvaret for kulturskolen som lokalt ressurssenter for å ivareta den lokale immaterielle kulturarven og fremmer bruken av lokalt materiale i den kunstneriske ytringskulturen i dagens samfunn. Kulturskolens plass i den lokale grunnmuren: Vi støtter Kulturskolens rolle som et ressurssenter i det lokale skole og kulturlivet med et forpliktende og bredt samarbeid med det lokale kulturlivet og grunnskolen der det gis et mangfoldig bredt sammensatt tilbud utover hva grunnopplæringen kan tilby. Det kunne vært understrekt ytterligere at dette gir Kulturskolen en viktig rolle i å ha oversikt over lokalmiljøets ressurser. Innenfor immateriell folkekulturarv er det oftest idealister som er ressurspersoner som ønsker å bidra for å ivareta og fremme tradisjonen de er lokale eksperter i, og kulturskolen bør kjenne til og benytte seg av de lokale ressurspersonene. Utfordringer for samarbeid med frivillige formalkrav: Man forventer høy formalkompetanse i kulturskolen, men dette kravet blir en utfordring når det ofte er snakk om små stillingsprosenter. Kan man kreve formalkompetanse for delstillinger på kun to eller åtte prosent? Se kommentar om vurdering av realkompetanse under kap. 2 (Annet: 2.1.5). Kulturskolen kan oppfattes som konkurrerende virksomhet til frivillige lag og foreninger, men ansvaret for å være et lokalt ressurssenter bør som sagt være Kulturskolen som også gir mulighet for fordypning og kompetanseheving. Vi savner noe mer konkret om samarbeidet med det lokale kulturlivet. Kulturskolene burde i større grad ha et felles samarbeid om opplæring med organisasjonene og ikke konkurrere om det samme tilbudet. 2/ 5
Mulighet for samarbeid mellom Kulturskolen, frivillige og grunnskolen for å skape robuste stillinger for kompetansebygging? Kunnskapsløftet appellerer til samarbeid på tvers av skoleslag og praktiske liv. Videre bør eleven ha en helhetlig arena for sin kunstutfoldelse (2.1.4) Det er en utfordring at grunnskolen ikke har kompetansekrav i bl.a. musikk. Det er videre læringsmål for grunnskolen at elevene skal lære dans fra ulike kulturer, men det er få musikk og idrettslærere som har kunnskap i dans generelt og norsk tradisjonsdans spesielt. Det er en mulighet å møte denne utfordringen med fleksible stillinger og et nært samarbeid med lokalsamfunnet som inkluderer idealistene, de frivillige organisasjonene og grunnskolen. Dette vil få inn kompetanse og styrke nivå på opplæring og kunstnerisk resultat innenfor ulike kulturuttrykk, spesielt i distriktene. Fleksible stillinger inne de tre arenaene vil kunne skape grunnlag for fokus på kompetanseutvikling hos lærere innen profesjonsutøvelse og pedagogisk utviklingsarbeid (jfr. skoleleders ansvar 2.1.3). Lokalt ressurssenter: Det bør være en selvfølge at lokal musikk og dansetradisjon skal være en viktig og tydelig del av den enkelte kulturskoles tilbud innen opplæring, noe som bør ses på som en klar samfunnsbestilling (jfr. UNESCO konvensjonene om mangfold av kulturuttrykk og videreføring av immateriell kulturarv). Her bør tradisjonelle uttrykksformer og nye kulturuttrykk eksistere side om side. Det er også kulturskolens oppgave å gjenspeile det flerkulturelle samfunnet ved å vektlegge etnisk identitet som utgangspunkt for sine undervisningstilbud. Annet: Formalkompetanse uten lokal forankring: For folkemusikken og folkedansen i den lokale kulturskolen vil det av og til være en utfordring at en lærer utdannet fra f.eks. Norges musikkhøgskole kan ha sin tradisjonsbakgrunn fra et annet tradisjonsområde og vil derfor møte problemer med å bli akseptert som lærer. I tillegg kjenner man kanskje ikke godt nok til det materialet og den framføringspraksisen som bør være kjernen i den lokale undervisningen. Kravet om lokalt lærestoff bør forankres i nasjonale fagplaner, mens de lokale læreplanene beskriver det lokale lærestoffet. Opplæring i lokal tradisjon kan være en del av samarbeidet med det frivillige kulturfeltet. 1.5. Kulturskolens fag og lokalt ressurssenter: Den enkelte kulturskole blir ansvarlig for å utvikle lokale særplaner (basert på rammeplanen) i alle fag skolen tilbyr. Det er kulturskolens oppgave å gjenspeile det flerkulturelle samfunnet ved å vektlegge etnisk identitet som utgangspunkt for sine undervisningstilbud. Det bør være en selvfølge at lokal musikk og dansetradisjon skal være en viktig og tydelig del av den enkelte kulturskoles tilbud innen opplæring, noe som bør ses på som en klar samfunnsbestilling. Her bør tradisjonelle uttrykksformer og nye kulturuttrykk eksistere side om side. Kapittel 2: Kommunens ansvar som skoleeier: 3/ 5
Det er positivt at kommunen gis ansvaret for å følge nasjonale føringer gitt i rammeplanen. I dag kan den enkelte rektors kompetanse og kulturskolens historie med satsing på enkelte klassiske fag være begrensende for mangfoldet av tilbud i den enkelte skole, noe som gjenspeiles i overvekten av etnisk norske jenter som den typiske kulturskoleeleven. Rammeplan og lokale læreplaner: Det bør utarbeides nasjonale fagplaner med føringer for de lokale læreplanene som skal tilpasses det lokale samfunnet. Kompetansesentre innen folkekultur bør inkluderes i utarbeidingen og høres for nasjonale fagplaner innen musikk/ sang, dans og håndverk. De nasjonale fagplanene bør ivareta begge UNESCO konvensjonenes mål om å bevare kulturdiversiteten i mangfoldet og bevare den immaterielle kulturarven. Kulturskolens verdigrunnlag: Uttrykket ytringskultur i Kulturutredningen, basert på Bill Ivey (2009) støtter ytringskulturen i forvaltning av arv i bred forstand på den ene siden, og på den andre siden målet om å elske fram de nyskapende, individuelle kunstuttrykkene. Den grunnleggende forståelsen at arv og kunst som to komponenter i ytringskulturen gjør at aspektet av avansert forvaltning av arv og sterke kunstneriske uttrykk ikke er motsetninger. Dette understreker igjen viktigheten av å kjenne egne røtter for å kunne utvikle seg som et helhetlig menneske med kulturell kompetanse. Annet: 2.1.5 Kompetansekrav for tilsetting i kulturskolen undervisningsstillinger og realkompetanse Grundig dokumentert realkompetanse bør gi uttelling som høyskolekompetanse. Det er viktig at en lærer i kulturskolen blir ansatt og avlønnet i forhold til sin realkompetanse og ikke kun ut fra formell utdanning. Flere sjangre har lite tradisjon for pedagogisk utdanning for utøvere som jazz, pop, rock, folkemusikk, folkedans etc. Innen folkekulturen har opplæringen generelt vært utenfor formelle utdanningsinstitusjoner og den tause kunnskapen er erfaringsbasert, der den uformelle kompetansen er viktig for å kunne ivareta kulturarven. Folkemusikken har hatt sin egen uformelle grunnutdanning bl.a. gjennom det nære forholdet mellom læremester og elev som har stått helt sentralt i traderingsprosessen. Folkedansen læres best direkte fra flere rollemodeller for å ivareta bredden og variasjonen i den lokale tradisjonen. De pedagogiske kvalitetene som finnes i et levende tradisjonsmiljø ivaretar den tause kunnskapen og er et viktig bidrag til å videreføre bredden i tradisjonen (Bakka og Karoblis (2010) Writing a dance. Epistemology for dance research. Yearbook for traditional music 42: 167 193, Stubseid 1992 Frå spelemannslære til akademi)» På lengre sikt kan utfordringene knyttet til lærere med uformell kompetanse bli mindre på enkelte områder etter som stadig flere blir uteksaminert innen folkemusikk først og fremst fra Norges musikkhøgskole, men også fra Ole Bull Akademiet når det gjelder den 4/ 5
utøvende delen. For folkedans har et prøvestudium i utøvende dans gitt erfaringer og det jobbet mot et utøvende studium innen tradisjonsdans. En utfordring med nasjonale utøvende utdanninger i folkekultur er at man kanskje ikke kjenner godt nok til det lokale materialet og den framføringspraksisen som bør være kjernen i den lokale undervisningen. Forslag til kriterier som kan vurderes for realkompetanse innen folkemusikk og folkedans Kunstfaglig kompetanse vurderingsopplegg for manglende formell kompetanse Konkurrering på kappleiker har fungert som en egen vurderingsarena for kvalitet og tradisjonsbakgrunn for både folkedansere og folkemusikere. Dommerne er selv utøvere og det veksles mellom å være dommer og utøver. Oppnådd kvalifikasjon til A klassen (eliteklassen) dokumenterer et høyt kunstnerisk nivå som er et mål på realkompetanse. For andre kan en dokumentasjon med innsending av skriftlig materiale og/eller lyd / filmdokumentasjon vurderes av en ansettelseskomite. En annen løsning ville være å nedsette et nasjonalt vurderingsorgan for kompetanse innen feltet. Pedagogisk nivå vurderingsopplegg for manglende formell kompetanse En utøver av folkemusikk eller folkedans med et høyt kunstnerisk nivå har ikke nødvendigvis samme nivå på de pedagogiske evnene. Her gjentar vi utfordringen med de små stillingsprosentene i distriktene som gjør det vanskelig for idealister å prioritere overføring av sin immaterielle kulturkunnskap dersom det settes for store krav til formell utdanning samtidig som det er for få utøvere med formell kompetanse i lokalmiljøet. Videre finnes det for enkelte områder i dag ikke utdanninger som kan gi den ønskede formelle kompetansen. Det burde utvikles et vurderingsopplegg for fagfelt som jazz, pop, rock, folkemusikk, folkedans og andre sjangre som kan ha utfordringer knyttet til uformell pedagogisk kompetanse. Et forslag er en form for prøveundervisning eller praktisk vurdering etterfulgt av samtale med refleksjon rundt kompetansene som listes opp under profesjonsutøvelse (s. 16) før formell ansettelse gjøres. Kollegaveiledning av kollegaer med formell pedagogisk utdanning er en annen mulighet. En annen løsning ligger i å satse på flere etter og videreutdanningskurs for musikk og danselærere hvor det pedagogiske aspektet vektlegges sterkere. Her har allerede NTNU (i samarbeid Norsk senter for folkemusikk og folkedans og Studieforbundet kultur og tradisjon) et kurs i folkedansinstruksjon, og Noregs Ungdomslag har egne instruktørkurs, som kan danne grunnlag for nye emner. 5/ 5