NR. 2 - JUNI 2014 - ÅRGANG 58 FAGBLAD OM YRKESOPPLÆRING betong var tingen! s. 4 DET SPRUDLER I HAMAR 10 SNEKKERKONKURRANSER 18 MASTER I TRAKTOR 29
innhold Redaktørens leder... 3 Betong var tingen... 4 Johan og sypikene... 6 Mye påbygg... 8 Det sprudler i Hamar... 10 Jenta som seilte sin egen sjø... 11 Snekkeriet med egen standard... 14 Snekkerkonkurranser før og nå... 18 Kloge hænder... 20 BIM gir attraktive studenter... 22 Buskerud landbruksskole... 24 Master i traktorfag... 29 Hvordan bedre kvaliteten i yrkesfaga... 34 Flott byggavdeling i Steinkjer... 35 Jakt og fiske framfor byggfag... 40 Svenskehus blir som nytt... 40 Passivhus i Åfjord... 42 Erfaringer fra Grong... 48 Pølser og politikk... 52 Jernbaneskolen... 54 Lærere lager elektrovideo... 60 Reiseliv i Sarpsborg... 66 Lærer boblenes hemmelighet... 68 Teori, praksis og kvalifisering i RM og HO... 71 Mat og vin... 74 Avstand er viktig 18 29 54 Forsiden: Bas Andreas Knutsen har med seg lærling Ove Anders Kvernø og lærekandidat Gaute Oppdal på laget sitt.
YRKE JUNI 2014 3 rapport fra sløydsalen? I mange yrkesfag opplever lærerne stadig oftere at elevene møter 1. skoledag fullstendig uten noen form for praksis innen det faget de har valgt. Det er ikke lenger selvsagt at elevene har hatt jobber i ferier eller på fritid der de har fått første smakebit på yrkeslivet. Det hender stadig oftere at elever kvier seg til første utplassering i bedrift, fordi de er fullstendig ukjente med hva som venter dem. En lærer i naturbruk som vi intervjuer i dette bladet, forteller at han har gjort om traktoropplæringa på skolen. Ingen av elevene i årets kull har kjørt traktor før. Samtidig er det et faktum at på stadig flere grunnskoler står saler fullt utstyrt for tresløyd, metallsløyd, keramikk og skolekjøkken ubrukte, fordi skolene ikke har råd til å kjøpe inn de nødvendige råmaterialene. Noen videregående skoler har gått til det skritt å arrangere forkurs der elevene lærer hvilken ende av hammeren man tar tak i. Andelen elever som går fra et yrkesfaglig Vg2 til allmenn påbygning øker. Mange bransjer opplever akutt mangel på lærlinger. Det skrives ofte at skolen gir lite utfordringer og oppmuntringer til de spesielt «skoleflinke» elevene. Det kan være grunn til å spørre hvordan særlig grunnskolen utfordrer og oppmuntrer elever med svært gode praktiske ferdigheter! Dette er en svært, svært farlig utvikling for landet vårt. Det er fortsatt sånn at det er den grunnleggende verdiskapingen fra praktisk arbeid som ligger til grunn for produksjon og nasjonaløkonomi. Det er mange årsaker til den triste utviklingen vi er vitne til, men to forhold kan det gjøres noe med. 1) Rådgiving. Mange unge opplever dessverre å få dårlige råd fra foreldre, familie og skolens rådgivere. Studiespesialiserende blir holdt fram som den eneste trygge og sikre vei. Kunnskap om hvilke valg som finnes innen yrkesfag er ofte mangelfull og likeså kunnskapen om lønnsnivå, arbeidsforhold og faktisk innhold i de forskjellige yrkene. 2) Budsjetter og prioritering i grunnskolen. Her har kommuner landet over sviktet katastrofalt i forhold til de praktiske fagene. Det er ingen grunn til å klage over at utenlandske arbeidstakere tar over i mange yrker, når det faktiske forhold er at norske ungdommer ikke vil ha disse yrkene. Her trengs en kulturrevolusjon! Redaktørens Spalte Redaksjonen: ANSVARLIG REDAKTØR Petter Opperud Telefon: 24 14 23 49. Mobil: 959 04 552 petter.opperud@utdanningsforbundet.no yrke@utdanningsforbundet.no http://www.utdanningsforbundet.no/hovedmeny/ Medlemsfordeler/Publikasjoner/Yrke/ abonnement og annonser Hilde Aalborg Telefon: 24 14 23 53 ha@utdanningsnytt.no utgiver Utdanningsforbundet, Hausmannsgate 17 Boks 9191 Grønland, 0134 Oslo Telefon: 24 14 20 00 layout og produksjon Grafisk Kommunikasjon AS Ulf B. Amundstad. Telefon: 915 90 945 Opplag: 10 100 ISSN 1504-1905
4 YRKE JUNI 2014 betong var tingen Tekst og foto: petter opperud SKOGMO - Hadde jeg ikke fått dette tilbudet, hadde jeg sittet hjemme og fått penger fra NAV i dag. Det sier Gaute Oppdal, lærekandidat i betongfaget hos GB-entreprenør. Han stortrives og tar nå sikte på både fullt fagbrev og førerkort for kranbil. Fraværet er ned mot null, mens det på skolen nærmet seg 100! Ketil E Heglum er medeier og daglig leder av GB-entreprenør. Firmaet har 15 ansatte og har spesialisert seg på betongarbeid, særlig støping av såle og vegger i driftsbygninger og næringsbygg. - Vi fikk en henvendelse fra Johnny Rian i Opplæringskontoret, forteller Heglum. - Det dreide seg om en gutt som åpenbart ikke trivdes på skolen, men som Johnny mente hadde et faglig potensiale. Det var problemer med teoretiske fag, men gutten var sterk og arbeidsom. Vi ville få med litt ekstra ressurser til nødvendig tilrettelegging. Det viste seg ganske raskt at dette var et vellykket opplegg. Lesing var ikke Gautes sterke side, så vi måtte vise ham hvordan arbeidsoppgavene skulle gjøres, men når han først hadde gjort en ting én gang, så satt det. Noen uvaner fra skoletida måtte lukes bort, men nå fungerer Gaute som fullverdig medlem av et arbeidslag. Han er jo ennå under opplæring, så vi flytter ham litt rundt fra lag til lag for at han skal komme gjennom alle kompetansemålene i læreplanen, men nå vet både vi og han hvordan opplæringen skal skje, så nå går det fort. Nå kan han så mye at det aller meste kan han jobbe helt selvstendig med. Mange baser spør nå om å få ha Gaute med på laget. Johnny Rian fra Opplæringskontoret Lunsjen inntas i garasjen. Rundt bordet fra venstre: Andreas Knutsen, Ove Anders Kvernø, Johnny Rian, Svein Erik Heglum og Gaute Oppdal forteller at da Gaute skulle ta det obligatoriske kurset varme arbeider, stokka det seg helt, inntil han fikk spørsmålene lest opp på trøndersk. Deretter var det ingen problemer. - En fordel med Gaute er at han er stor og sterk, og det kan jo ikke stikkes under en stol at det er en fordel i dette faget. Her er en del tunge løft. Nå skal Gaute ta kompetanseprøven som lærekandidat og etter det vil han helt klart få tilbud om fast jobb i firmaet, sier Heglum. Fjøs og låver - Det vi driver med er mye driftsbygninger og kjellere til andre typer hus, forteller Heglum videre. - Store og små bygninger. Det blir mye låver og fjøs, noen ganger er hele bygningen i betong, men ofte er hele eller deler av veggene, samt taket i tre. 70 % av jobbene er landbruksbygninger. Vi er rigga for grovere betongarbeider. Vi gjør ikke gravearbeider, det tar firmaer som vi samarbeider med, men vi har hatt noen spesielle opplevelser. Da vi skulle støpe en stor parkeringskjeller i Namsos, viste det seg at kjelleren lå under havnivå. Det førte til at grøfta hele tiden ble fylt av vann. Vegger og gulv måtte da støpes vanntette. Men det gikk greit. Betongen kjøper vi av et firma her i nabolaget, og Overhalla betong leverer ferdig isolerte betongelementer til vegger, sandwicher, som vi så kan integrere i våre bygg. Overhalla Industrier leverer takkonstruksjoner og Skogmo tre tar alt tømrerarbeid. Disse firmaene har vi samordnet oss med, slik at en byggherre kan kjøpe en komplett pakke. Byggeplassen Vi treffer Gaute sammen med tre andre fra firmaet på en byggeplass omtrent midtveis
YRKE JUNI 2014 5 Daglig leder Ketil E Heglum i GB Entreprenør foran firmaets lokaler sammen med Johnny Rian fra opplæringskontoret Gaute Oppdal foran forskalingen mellom Grong og Namsos i Nord-Trøndelag. Basen på laget heter Andreas Knutsen. Ove Anders Kvernø er lærling, mens Svein Erik Heglum var på besøk med en kranbil og et lass forskalingselementer som han heiste på plass. Jobben besto i å støpe såle og to vegger til et redskapshus på 320 kvadratmeter. De to veggene skulle støpes i betong fordi huset lå i en helling og det skulle fylles jordmasser mot de to veggene. Andreas hadde jobbet i firmaet i 7 år. Han hadde ikke fagbrev men masse realkompetanse og planla å ta fagbrevet innen rimelig tid. Ove Anders skal ta fagprøven i juni. Gaute mener at det er morsomt og interessant å bygge hus. Han kjører til jobben hver dag, tiden han bruker avhenger av hvor i distriktet den konkrete byggeplassen er, men ca 30 45 minutter. Det er hyggelig å jobbe sammen med kollegene. - Helt konkret består selve betongarbeidet i å forskale, armere og støpe. Men så er det selvsagt rydding, henting og annet forog etterarbeid. Når betongen er kommet må den skrapes utover og vibreres for å få ut luftlommer eller bobler som ville svekket konstruksjonen. Betongen stivner stort sett på ett døgn, da kan vi gå på den, men det tar ca 5 dager, avhengig av tykkelse, før den er ferdig herdet. Nå jobber vi med forskalingen til veggene her. Betongen kommer i morgen kl 8, da må alt være klart. Gaute trivdes ikke på skolen, sier han. - Dette er mye bedre. Det er ikke sikkert at jeg vil være betongarbeider til jeg blir 60, men nå har jeg en plass i arbeidslivet, jeg tjener penger, jeg får papirer på kompetansen og har fått struktur i mitt eget liv. Ute på byggeplassen igjen fortsetter arbeidet med å feste forskalingselementene som Svein Erik heiser på plass. De koster 14 000 kr pr stk og kan brukes mange ganger. De blir billigere i lengden og er voldsomt arbeidsbesparende. Arbeidet med å feste armeringsjernene er ferdig. Jernbinding er en vesentlig del av kompetansen. Det er viktig at det er riktig avstand fra armeringen til forskalingen. Og i hjørnene må man bruke egne teknikker. Andreas, Ove Anders og Gaute er godt samkjørte og arbeidet glir lett unna. Her er nok alt på plass innen betongen kommer neste morgen.
6 YRKE JUNI 2014 johan og sypikene Tekst og foto: petter opperud Det var bare én gutt i klassen, men han satte likevel sitt preg på ungdomsbedriften. For den het «Johan og sypikene». Og sydde gjorde de alle sammen, inklusive Johan. Dette var klasse Vg2 Design og tekstil på Mysen videregående skole. Skolen har lange tradisjoner i denne utdanningsretningen, for deler av skolen het tidligere Østfold Kvinnelige Husflidskole. SARPSBORG Det store prosjektet i den siste tida før YRKE kom på besøk hadde vært at hver elev skulle tegne og sy en ballkjole. De startet helt fra bunnen med å velge stoff og tegne modeller, gjerne flere varianter. Så skulle man finne på ekstra pynt, dekorasjoner, frisyre, tilbehør, og her varierte det fra roser til kjettinger og piggkroner. Det var lett å se at formgivingstalentene var mange i denne klassen. Skissene var gode, kroppene var naturlige og kjolene svært elegante. Etter at kjolene var ferdige skulle alle fotograferes iført sin egen kjole av mediaklassen. Johan fikk «låne» en medieelev som modell. Alle bildene hang i klasserommet og de kunne vært hentet fra en hvilken som helst profesjonell katalog. Ungdomsbedriften tilbyr, i tillegg til ballkjoler, toalettmapper og baby/ barneklær. Alt skulle nå gjøres klart til å vises fram på klassens stand på en stor messe. Johan med en av sine kreasjoner Kreativ framtid Mannen som hadde gitt navnet til klassens bedrift siktet seg inn mot en framtid som designer, eller kanskje rett og slett kunstner. - Jeg ble anbefalt av både venner og lærere å gå denne veien, forteller han. Neste år vil han ikke gå mot fagbrev, men ta allmenn påbygg for å søke seg mot en høyere utdanning, kanskje utenlands. - Jeg vil gjerne ha et eget firma der jeg er sjefen, avslutter Johan. Ingjerd Rode Johansen var klassens faglærer denne timen. Hun forteller at hun har vært faglærer ved skolen i 29 år og var selv elev ved skolen i 1970. Så tok hun høyskoleutdanning før hun ble ansatt i 1975. Janne Isetorp skal bli lærling neste år, helst i møbeltapetserer faget. Hun vil gjøre noe så uvanlig som å spesialisere
YRKE JUNI 2014 7 seg mot formgiving av bilseter. Her er det nok helt sikkert interessante nisjejobber for en jente som er interessert i bil og mote! Martine Johnsrud og Elise Larsen Torp lager brosjyre til messa der ungdomsbedriften skal vise seg fram, ved hjelp av Publisher, Illustrator og Photoshop. Begge vil til påbygg neste år. Martine vil videre til Norges Kreative Høyskole (NKH), deretter ta grafisk design. Elise vet foreløpig ikke helt hva hun vil bli. Marthe og Tonje holder på å lage selve standen der bedriftens produkter skal presenteres. De diskuterer farger og former på både logo og selve standen. Begge skal ta påbygg neste år for så å ta en bachelor i utlandet. Marthe vurderer også fagskolen Esmod i Oslo, Tonje vil til Burberry Fashion i New York. Benedicte Løberg er japanofil. Neste år vil hun bli lærling i kostymemakerfaget. Hun liker ikke bare å lage kostymer, men Ingjerd Rode Johansen, Gunn Dolve og fagleder Christina Boyhan hun liker også å gå i dem. Helst kostymer med japansk tilsnitt. Tibehør bestiller hun på nett. Benedicte var en av de få som fortsatt hadde kjolen hun hadde sydd hengende i klasserommet, så vi fikk et glimt av henne i en klart japanskinspirert kreasjon. Benedictes mål er en egen bedrift der hun kan leve av å produsere japanske kostymer. Mia Skogheim Hansen vil ta påbygg og deretter fortsette innen design. Andrea Sørensen Dahl vil kanskje gjøre noe privat neste år. Deretter lærling innen tekstil og design, kanskje søke læreplass på operaen. Hun er glad i å tegne. Det å jobbe med tekstil er noe nytt, men hun føler at hun har lært mye på skolen. Hun har lyst til å lage både kostymer og ren kunst. Eline Johansen lager buttons for ungdomsbedriften. Hun gjør et omvalg til Barne- og Ungdomsarbeider neste år. Synkende søking Fagleder Christina Boyhan kan fortelle at skolen har et sterkt faglig miljø innen design og håndverk, særlig tekstil, men at søkertallet går nedover. Dette skoleåret (13/14) har skolen 5 klasser på VgI, 2 klasser påvg2 frisør og 1 klasse hver på Interiør og utstillingsdesign og Design og tekstil. Forrige skoleår hadde man i tillegg Vg3 Interiørdesign, men der ble søkningen for første gang for liten i år. Neste år ser det ut til å bli 4 klasser på Vg1 og 1 klasse på Vg2 Frisør, ellers det samme som i år. Boyhan kan fortelle at søkertallet synker på alle yrkesfagene ved skolen. Formgivingsfagene fikk et tilbakeslag etter Reform 94 med delingen i 2. En periode hadde skolen hele 7 Vg1. Skolen tilbød en stund Vg1 Studiespesialisering med formgiving, men interessen ble borte. Skolen har verksteder for både forming med tre, metall og keramikk og Boyhan skulle gjerne sett at disse ble brukt mer, nå blir det kun en smakebit på Vg1.
8 YRKE JUNI 2014 mye påbygg Fra Vg2 Interiør og Utstillingsdesign på Mysen vgs med Hege Evensen som lærer skulle de fleste ta Vg3 Allment påbygg. Men det kom i stor grad av at skolen ikke lenger tilbyr Vg3 Interiørdesign. Ingen av elevene hadde i utgangspunktet tenkt seg i retning Utstillingsdesign. Hele klassen, Vg2 interiør og utstillingsdesign Vi besøker klassen mens de prøver seg på den avanserte brettekunsten Origami. Dette krever både tenking, planlegging, nøyaktighet og fingerferdighet og er ikke noe man mestrer etter første time. Ole Jørgen Gabrielsen skal ta påbygg neste år og deretter gå i retning lydprodusent/musiker. Sidemannen, Ørjan Johansen Kvisler skulle derimot søke læreplass innen interiør/designfag. Han brukte Illustrator på PCen for å planlegge origamioppgaven. Camilla Rendalsvik, Helene Berg Jaavall og kusinen Karin Husby Jaavall skulle alle ta påbygg neste skoleår. Camillas planer deretter var ikke helt ferdige, mens Helene ville i retning Kunsthøyskole eller arkitekt. Karin vurderte ett år på folkehøyskole, men var sikker på at hun jobbet i et kreativt yrke om 10 år. Sunniva Dolve og Helena Ødegård vil også ta påbygg og deretter kanskje jobbe ett år eller to for å få litt erfaring, mens Rikke Moe Johansen sa at hun ville søke Vg3 Interiørdesign på Mysen dersom det ble et tilbud neste år. De andre elevene, tok det for gitt at det tilbudet ikke ville bli gitt, men Rikke hadde ikke gitt opp håpet. - Hvis ikke må jeg ta påbygg og så søke meg videre på høyskole i Oslo. Paola Ramsrud Hidalgo hadde litt andre planer enn resten av klassen. Hun var 24 Hege Evensen og Helena Ødegård år og kunne dermed søke seg til fagskolen i Oslo på realkompetanse. Hun vil bli illustratør og dermed søke den linja på fagskolen. Om hun ikke kom inn der, ville hun søke Interiørdesign på samme skole, siden det ikke ble tilbudt på Mysen. Som illustratør ville hun helst jobbe med tegning for hånd, men hun mestret også de aktuelle dataprogrammene. Ørjan Johansen Kvisler
YRKE JUNI 2014 9 skolens historie Mysen vgs. er resultatet av at fire skoler etter hvert har blitt en skole. Det første utdanningstilbudet ut over folkeskolen ble etablert for over 90 år siden. Mysen vgs. er en skole med ca 90 års historie. Den første videregående skolen på Mysen var Østfold småbrukskole, som ble etablert i 1918, og som senere fikk navnet Haga jordbruksskole. Tidlig på 1920-tallet ble det opprettet en middelskole på Mysen, og den fikk i 1927 eksamensrett. På 1930-tallet utviklet middelskolen seg til høyere allmennskole; dvs. middelskole + gymnas. Gymnaset fikk eksamensrett etter 2. verdenskrig. På 1930-tallet startet Jens Høie privat handelsskole på Mysen. Den ble senere overtatt av det offentlige, og ble i 1975 slått sammen med det som da var blitt Indre Østfold gymnas, til Indre Østfold videregående skole. I 1975 kom nemlig loven om videregående opplæring, og for den sammenslåtte skolen betød det at den også fikk rene yrkeslinjer, slik som maskin- og mekaniske fag. Rett etter 2. verdenskrig ble Østfold kvinnelige husflidskole etablert på Mysen. Den ga opplæring i søm og veving. Skolen ble utvidet med nytt bygg på 1960-tallet, Origami og den fikk i 1975 både nytt navn, Heggen videregående skole, og nye tilbud, også det som følge av den nye loven om videregående opplæring. Etter hvert kom det også gutter inn på den skolen. 1980-tallet førte med seg økning i elevtallet, og også nye undervisningstilbud på de to videregående skolene, mens Haga jordbruksskole var truet av nedleggelse. Nedleggelsen kom i 1990, da forsvant Haga jordbruksskole som egen skole, men grunnkurstilbudet, og gårdsbruket, ble opprettholdt som et tilbud på Indre Østfold videregående skole. I 1991 bestemte fylkestinget at de to videregående skolene på Mysen skulle slås sammen; dette ble effektuert i 1992, og den nyetablerte skolen fikk navnet Mysen videregående skole. Den sammenslåtte skolen ligger i det såkalte Gymnaskvartalet i Mysen sentrum, men har hele tiden hatt filialer, Paola Ramsrud Hidalgo da det ikke har vært penger til å reise permanente skolebygg. Byggfagklasser har skolen hatt siden 1979, men de har alltid vært i leide lokaler. Fra 1994 holder de til på Susebakke. Fra 1990 har skolen leid kontordelen av Sorenskrivergården, og det har helt siden 1960-tallet vært midlertidige Moelvenpaviljonger på skolen. Mysen vgs. har opplevd to skolereformer: Først Reform 94, i 1994, som ga all ungdom rett til videregående opplæring, og så Kunnskapsløftet i 2006, som førte til noen nye tilbud på skolen, blant annet utdanningsprogrammet Medier og kommunikasjon. Fra 2012 tok skolen i bruk et stort nybygg. Det ga elever og lærere på restaurant- og matfag og Medier og kommunikasjon nye og gode lokaler, og skolen fikk et auditorium og en mye større elevkantine. (fra skolens web-sider)
10 YRKE JUNI 2014 det sprudler i hamar Tekst og foto: petter opperud Nå skal vi lage produksjonslinje for sprudlevann her på skolen! Da får elevene se hva industriell næringsmiddelproduksjon er i virkeligheten. Det er ikke så mange av elevene som vet hvordan det egentlig går for seg når man lager brus og sjokolade, iskrem eller hermetikk. Men matbransjen er Norges nest største industrisektor med ca. 48 000 ansatte. I tillegg er matbransjen en fremtidsrettet industri med mange spennende fagområder og ny teknologi. Og så er det faste og trygge jobber med god lønn! Marit Finseth Løberg er leder for Matbransjens Opplæringskontor i Hedmark og Oppland. Som ganske mange andre opplæringskontorer innen nesten alle fagområder, opplever hun at det er mangel på lærlinger. Det vil hun gjøre noe med. - Å jobbe i matbransjen innebærer arbeid med mat, men også med maskiner og utstyr. Derfor er det viktig at den som ønsker seg en utdanning i matbransjen, ønsker å jobbe med teknologi i tillegg til mat, sier hun. Etter initiativ fra Matbransjens Opplæringskontor har det i vårhalvåret 2014 vært etablert et tverrfaglig samarbeid i PTF mellom skoler som utdanner lærlinger til matbransjen i Hamar regionen. Formålet med samarbeidet har vært at elever som kan se for seg en læreplass i matbransjen får mere innsikt i fagene og bransjen før de går ut i lære og at flere vil tenne på jobb i denne bransjen. - Vi ønsker at elevene på matfag får mer innsikt i tekniske fag/teknologi før de går ut i lære og at elever på industriteknologi og automatisering får mer innsikt i matteknologi/hygiene før de skal ut i lære. Samarbeidets omfang har vært 4 dager der elevene har besøkt hverandres skoler en dag hver. I tillegg var det satt av tid til en fagdag i bedrift. Ut fra disse klassene kan man få følgende lærefag: Produksjonstekniker, Industrimekaniker, Industriell matproduksjon, Slakter, Kjøttskjærer, Pølsemaker, Butikkslakter, Automatikerfaget. Alle de tre lærerne mener prosjektet har vært vellykket, men ikke nok til at læreplassene i industrien nå er dekket opp. Derfor vil de fortsette prosjektet neste år, kanskje med enda mer vekt på tidlige besøk i industrien. Og så vil de altså sammen bygge en produksjonslinje for «sprudlevann» i lokaler på Hamar Katedralskole. Det kan alle elevene deres nyttiggjøre seg i programfaget og eleven vil få førstehånds kjennskap til hvordan industriell næringsmiddelproduksjon faktisk foregår. - Vi har valgt sprudlevann fordi det er en forholdsvis enkel vare å lage, men med samme krav til f eks hygiene som i all næringsmiddelproduksjon, sier de 4. Disse skolene og lærerne har vært med i prosjektet: HAMAR Øverst til venstre Helga Hjeltnes, nederst tv, Roar Danielsberg, bak th, Marit Finseth Løberg, foran th, Pål Ruud-Olsen - Vannet vil vi ta fra springen, men så vil vi tilsette kullsyre og forskjellige smaker. Selve produksjonslinja må være såpass åpen at alle funksjoner kan sees av elevene. Stålplater må erstattes av plexiglass. Vi må kjøpe inn de fleste komponentene, men tror nok vi kan greie monteringen selv! Videregående skole: Programområde: Antall elever: Faglærer: Hamar Katedralskole Vg2 Industriteknologi 14 elever Roar Danielsberg Ringsaker videregående skole Vg3 Automatisering 6 elever Pål Ruud-Olsen Storhamar videregående skole Vg2 Matfag 3 elever Helga Hjeltnes
YRKE JUNI 2014 11 JENTA SOM seilte sin egen sjø Tekst og foto: terje hansteen SARPSBORG For seilmaker Mette Bråthe (49) glir jobb og hobby over i hverandre. Seilmaking har rett og slett blitt en livsstil for jenta fra Sarpsborg som lærte seg faget i sjøfartsbyen Genova. Nå vil hun gjerne tilby «dropouts» fra videregående skole et alternativt opplegg. - Egentlig var det tilfeldig at jeg ble seilmaker, hevder Mette Bråthe og kaster et blikk utover lokalet hun bruker til seilmaking på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Her ligger seil i alle størrelser, trekk og presenninger og bare venter på flittige hender. Det er mer enn nok å gjøre, faste kunder kommer tilbake år etter år, og nye kunder strømmer til. Markedsføringen skjer ganske enkelt via jungeltelegrafen og på facebook. Pendling Norge - Italia - I 1989 flyttet jeg og min daværende italienske mann til Rapallo i nærheten av Genova i Italia. Jeg hadde hatt en drøm om å seile jorda rundt, og så tenkte jeg plutselig at jeg kunne reparere seil i havnene dit vi kom. Jeg fant meg jobb på et seilloft og der lærte jeg veldig mye om faget. Blant annet lagde vi 30 like seil til en seilbåtklasse, forteller Bråthe. Så ble det et avbrekk på ti år. Først flytting til Sør Italia, deretter bar det hjem til Norge, så tilbake igjen til Italia, nærmere bestemt Rimini. Der søkte Bråthe på en jobb som seilmaker og fikk den. Fortsatt satt teknikken i hendene og hun fikk jobbe mye for seg selv. Hun følte at hun fikk til ting. To år gikk og Bråthe fant ut at hun ikke kunne leve av jobben og satte derfor kursen igjen til Norge. Etter først å ha lært seg omtrekking av møbler og reparasjon Det er seil overalt hos Mette Bråthe. Hun driver seilmakerfirmaet SybraSeil på Kråkerøy utenfor Fredrikstad av kalesjer, fikk hun kontakt med det det maritime miljøet på Isegran i Fredrikstad og fikk dermed jobb som seilmaker ved det som heter Maritime Center Fredrikstad. Men det ble i det trangeste laget og i 2007 kjøpte hun sammen med flere et
12 YRKE JUNI 2014 gammelt hus på Kråkerøy. Her var det armslag med 250 kvadratmeter å boltre seg på. Og det er her hun holder til i dag. Variasjon i jobben - Som seilmaker lager jeg ikke bare seil, da hadde jeg ikke overlevd. Jobben er veldig variert. Mye handler om reparasjoner av seil. Det dreier seg også om å sy båtputer, trekk, bassengtrekk, solseil, verandatrekk, skydd for hyttevinduer, bager og vesker, ja egentlig det folk vil ha. Jeg har til og med sydd babyvester for kuvøser. Men ikke klær, der går grensen, ler Bråthe og føyer til. Hadde det vært flere her, kunne vi ha tatt på oss industrijobber, for eksempel kunne vi ha lagd store presenninger. - Hva er da mest givende ved seilmakeryrket? Bråthe trenger ikke lang betenkningstid. - Det er å se små jekteseil i bruk, det er gøy. Da føler jeg yrkesstolthet, smiler hun. - Hvem er den typiske kunden? - Turseileren er min typiske kunde. Folk som vil ha sjekket seilene sine, og jeg kan også oppbevare dem for vinteren. Her har jeg seilhotell. Takket være båtmiljøet på Isegran får jeg også oppdrag. Det er også en del fiskere på Hvaler som trenger støtteseil til båtene sine. Så er det hyttefolkene som skal ha ting, og motorbåtfolk som vil ha reparert kalesjer og som trenger puter. Alt handler ikke bare om seil. Også bager lager seilmaker Mette Bråthe Ta inn «droputs»? Mette Bråthe har ikke tatt noen formell seilmakerutdanning, som normalt er ett år på videregående skole og deretter tre år i lære. Men hun føler at hun kunne ha tatt eksamen hvis hun ville. - Jeg føler at jeg kan læreplanen, og jeg kan jo gå opp som privatist ettersom jeg har jobbet så lenge for meg selv. Og hvis jeg får fagbrevet, kunne jeg også
YRKE JUNI 2014 13 ta inn lærlinger. Flere ungdommer har ringt meg og spurt om muligheter for lærlingeplass. I det siste har jeg gått og tenkt på at jeg kunne ta inn «dropouts» fra videregående skole og tilby dem et alternativt opplæringssted. Jeg har både tenkt på sosialt entreprenørskap og Ny Giv. Det jeg ser for meg er å kunne lære ungdommene å mestre ting, og få lærerne hit slik at de kunne tilpasse fagene etter det vi jobber med her. En seilmakerbedrift inneholder på en måte mange fag. Man må kunne både markedsføring, økonomi, produksjonsutvikling, produktdesign, lage maler, webdesign og matte. Vi som jobber for oss selv må tenke på alt, sier Bråthe som mener at seilmaking er et yrke som passer godt for yngre mennesker. Det kan være en del tunge løft iblant, det er mye opp og ned. Og seilene kan være tunge. Den moderne måten å lage seil på er i dag via data, og det har ikke jeg lært meg. Seilmaking er et yrke jeg absolutt vil anbefale til ungdom. Det er en veldig god følelse når man har skapt noe og fått lov til å være kreativ! Ønsker seg et laug - Hva slags egenskaper kreves det av en seilmaker? - Først og fremst bør man være praktisk anlagt. Man bør være opptatt av detaljer, ha bra med energi fordi det er fysisk krevende, og være nysgjerrig på kundene og hva seilene skal brukes til. Hva slags båt er det snakk om, og skal seilene brukes til kortturer, langturer eller regatta? Slike spørsmål bør man stille seg. Man bør også like å seile selv, ofte og mye og helst på ulike båter, for det er så mange festemåter for seil. Sier Bråthe som sier at det kunne ha vært fint med et landsomfattende laug for seilmakere, repslagere og riggere, for å få til et faglig forum og for å kunne føle tilhørighet. Mye handler om å være praktisk anlagt, skal man jobbe som seilmaker, sier Mette Bråthe som lærte seg kunsten i Genova i Italia
14 YRKE JUNI 2014 VI HAR SATT VÅR EGEN Tekst og foto: STANDARD petter opperud VERDAL - Vår kvalitetsstandard er et hundreårsperspektiv. Det sier Byggforskningsinstituttet. Etter 100 år bør produktene sees over og eventuelt restaureres. Da vil de holde i 100 år til. Vi liker ikke å jobbe standarisert. Det har vi aldri gjort. Vår lidenskap er holdbare materialer i kombinasjon med gammel håndverkerkunnskap og historie. - Vi var tre ansatte som tok over et firma som gikk konkurs, forteller Atle Aunet, daglig leder på Snekkeriet as i Verdal: - Vi hadde bestemt oss for tre ting: Vi skulle ikke bli flere ansatte, vi skulle ikke jobbe med vinduer og vi skulle kun jobbe lokalt. Nå er vi 14 ansatte, vi er spesialister på vinduer og vi jobber nesten ikke lokalt. Sånn kan det gå! Vi lager vinduer, dører, trapper og en del spesialprodukter i grenseområdet mot kunst. Og så restaurerer vi dører og vinduer, delvis på oppdrag fra Riksantikvaren. Hagestol, produkt som kan bestilles I de produktene vi produserer i verkstedet her, mest vinduer, bruker vi kun kjerneved fra særlig utvalgt furu. Den må være over 150 år gammel og ha vokst på en plass med lav bonitet, slik at den har vokst langsomt. Da er porene i veden fylt av harpiks og ferdig impregnert fra naturen side. Når vi restaurerer er det viktig å finne ut hva slags tre den opprinnelige håndverkeren her brukt. Vinduer laget fra 1600 til ca 1940 her i landet holdt vanligvis veldig høy standard. Da må vi finne ut hvordan håndverkeren har tenkt. Hvilken vei han har brukt veden, hvordan sammenføyingene er gjort og se grundig på detaljene i produktet. Vi vil på ingen måte erstatte de originale vinduene som står i de husene de er spesiallaget til. Originale vinduer bør restaureres og gjenbrukes i størst mulig grad. Gammelt blåst glass, smidde beslag, håndhøvlede poster etc. bør gjenbrukes selv om deler av vinduet er råteskadet. Selv de kaldeste mest trekkfulle vinduer kan vi få ned på ett varmetap under U- verdi 0,9 uten å endre arkitektur. Men ofte kan det være mere enn godt nok med en rimeligere løsning og U-verdi 1,5. Man får uansett ikke bedre og mere miljøvennlige vinduer noen steds fra, hvis man tar med levetid i betraktningen. Men noen ganger mangler man de opprinnelige gode vinduene og man vil tilbakeføre for å rette inn arkitekturen til huset igjen. Da er det viktig å få gode kopier eller rekonstruk-
YRKE JUNI 2014 15 sjoner, for det koster litt ekstra og da bør de vare lenge. Det er ikke bare en detalj som avgjør om ett vindu kan bli hundrevis av år, sier Atle Aunet. Det er generasjoners kunnskap med utrolig mange detaljer som samlet avgjør levetiden, og det er her det gode gamle håndverket blir viktig. Emner i ren kjerneved furu, skal vurderes av trenet øye, vekta skal vurderes av erfaren hånd, og de beste feteste emnene skal brukes til bunnramme og bunnkarm som får mest fukt og regn. Veden skal vendes med stående årringer mot utsiden, slik at de tåler mekanisk slitasje, fukt og unngår oppsprekking. Her skal ingenting limes eller fingerskjøtes. Kun hel ved mot vær og vind. Når emnene høvles og profileres skal det lukte harpiks over hele snekkerverkstedet! Vi forsøker å ta restaureringsproduktet minst mulig fra hverandre. I det hele tatt er det viktig å gjøre minst mulig med det som skal restaureres. Ofte må vi tørke det og rense opp litt forsiktig før vi kan ta en endelig beslutning på hva vi skal gjøre for å få objektet tilbake til en ønsket standard. Og vi må alltid dokumentere nøye hva vi gjør, for å kunne rettferdiggjøre pris. Kunden må inn i bildet for å avgjøre hvor mye han er villig til å legge i prosjektet. Vanligvis bruker vi ca 10 timer på et vindu, men ofte kunne vi brukt det mangedobbelte. Daglig leder på Snekkeriet, Atle Aunet, ser på at Andreas Sende og Kristoffer Dybwad polerer skikkelig med bivoks og linolje Lærlinger - Vi har alltid hatt lærlinger og de som har tatt fagbrevet har stort sett fått jobb her. Vi jobber så nisjepreget og med så høye kvalitetskrav at det nesten er umulig å ta inn folk utenfra, forteller Aunet videre.
16 YRKE JUNI 2014 - Snekkeriet har bevisst satset på lærlinger av begge kjønn. Opplæringen av en håndverker tar mange år, og gleden av å få lære opp en ung ivrig, spørrende og krevende og kreativ ungdom fører oftest til utvikling. Jeg tror det blir riktig å si at så stor vekt på detaljarbeid og nøyaktighet både krever og gir stor yrkesstolthet. Skoleflinkhet betyr ikke nødvendigvis at man blir en god håndverker, selv om det heller ikke betyr at man blir en dårlig. Men flere av mine aller dyktigste medarbeidere har store problemer med å lese og skrive. Så håper vi at skolene og samfunnet for øvrig ser de ungdommene som kanskje ikke er skapt til å sitte ved en kontorpult, men som har unike praktiske egenskaper og belønner dem for det. Det er ikke alle som har praktisk sans og flinke hender, det er en medfødt gave, og det å kunne Råteskadet vindu som skal restaureres bli god håndverker er ikke for alle! Vi har som mål at våre lærlinger, jenter som gutter, blir fremtidens håndverkere som foretrekkes til å ta vare på våre kulturminner. Vi tror det skal produseres noe i Norge fremover også, og håper de nye håndverkerne kan få gleden av å boltre seg i spennende prosjekter fremover! Vi har hatt veldig gode resultater med lærlingene våre. De har fått gode resultater til fagprøven og de lager svært gode produkter. Alle de som har ønsket det etter fagprøven, jobber her nå. Mange kommer og banker på døra og spør om læreplass. Da tar vi en samtale med dem og finner ut hva de kan og om de passer inn. Men de fleste lærlingene får vi gjennom elever som er utplassert her i skoletida. Vi har også fått lærlinger og lærekandidater direkte fra Opplæringskontoret og NAV. Noen ganger må vi lage spesialtilpassede pakkeløsninger når folk ikke har fullført åra på skolen. Ingen har brutt opplæringsløpet her, men to fant ut at de ikke passet og søkte seg til annen utdanning. De er revisorer nå, så det var nok en riktig beslutning. Nå er vi 14 ansatte hvorav 5 er lærlinger. Folk trives her fordi det vi driver med er noe nytt hver dag. Alt er veldig interessant. Vi studerer stilarter, historie, treslag og gamle materialer. Vi er nominert til Årets Lærebedrift og Byggog trevareprisen. Andreas Sende er lærling i snekkerfaget. Han har litt døgnrytmeforstyrrelser, så arbeidsdagen må spesialtilpasses, men det mener Aunet kan fungere kjempebra, for de har ofte behov for folk som kan jobbe litt utover ettermiddag og kveld. Andreas tok byggfag og tømrer på Verdal vgs, men fant ut at tømreryrket var litt på sida av det han likte best, nemlig å jobbe lenge og nøyaktig med detaljer. - Her er design, tålmodighet og grundighet veldig viktig, så her trives jeg, sier Andreas. Det er stor forskjell på tømrerfaget og det å lage vinduer etter tradisjonelle teknikker. For ikke å snakke om restaurering. Kristoffer Dybwad ble utplassert på Snekkeriet mens han gikk på Mære, en videregående skole hovedsakelig rettet mot naturbruk. Nå er han lærekandidat. - Jeg passet bedre her, for jeg liker godt å jobbe med treverk og linoljemaling. Det er forskjellige arbeidsoppgaver hver dag, selv om mange likner på hverandre. Det er instruktøren min, Tom Arild, som forteller meg hva jeg skal gjøre hver dag. Når jeg jobber med gamle vinduer er det ekstremt viktig å ikke knuse glasset, for det er munnblåst og veldig dyrt. Både Kristoffer og Andreas kan tenke seg å jobbe videre på Snekkeriet, men Kristoffer har lyst til å prøve andre ting også. Massivtre Mange av produktene fra Snekkeriet starter som plater eller blokker av limtre. Firmaet har utviklet et konsept for produksjon av aktivhus, der veggene bygges opp av ca 10 cm tjukke plater av limtre. Disse platene utgjør da både bindingsverk og dampsperre. Det er ikke plast i veggene. - Dette fikk vi testet ut da verkstedet brant ned til grunnen i 2010, forteller Aunet. - Alt gikk tapt. Men vi bestemte oss for å bygge det opp igjen ved egen hjelp, og det har gått over all forventning. Det nye bygget er blitt kjempefint og vi har faktisk fått flere priser for det! Store bordplater i massivtre gjør et voldsomt inntrykk av soliditet. Dessuten
YRKE JUNI 2014 17 Lærling Andreas Sende, daglig leder Atle Aunet og lærekandidat Kristoffer Dybwad tilbyr firmaet trapper der trinnene er skåret ut av massivtre med endeveden opp. De blir så pene at man nesten bør unngå å tråkke på dem! Alle produktene overflatebehandles med linolje og bivoks. Små hylleseksjoner og hagestoler er også blant produktene. Endelig kan man ikke unngå å nevne det lille rekreasjonshuset som står på toppen av St Olavssykehuset i Trondheim. Det er laget av en eneste sammenhengende krum limtreplate med endeveden ut etter en slags sneglehusteknikk. Det ble løftet opp med helikopter. Sosiale medier i markedsføringen Om selve produktene fra Snekkeriet er preget av svært tradisjonelle teknikker, så er markedsføringen av aller nyeste slag. Brosjyrer og kataloger finnes ikke, her satser man kun på blog, Facebook og Instagram. - Det var Evelynn som datt inn av døra her en dag i fjor, forteller Atle Aunet. Evelynn Helene Skevik har mediautdanning og fikk fort overbevist snekkerne om at kundene ville sette pris på at markedsføringen til en hver tid var oppdatert og lett tilgjengelig fra sofakroken hjemme eller fra PC på jobben. - Nå blogger vi alt vi gjør og har bilder av alle typer produkter liggende ute hele tiden. Og så setter kundene også pris på å se bilder fra verkstedet og av de ansatte. Alt sammen øker nærheten til oss som jobber her og hva vi gjør, sier Aunet og Skevik. - Dessuten blir det veldig god markedsføring at kunder over hele landet automatisk finner oss hvis de søker etter snekker, eller vinduer eller andre relaterte ord på Google.
18 YRKE JUNI 2014 snekkerkonkurranser - En gammel tradisjon Da Oslo Snekkermesterlaug besøkte Bergen Snekkermesterlaug for en del år tilbake, ble det av Bergenserne fortalt at snekkere fra Bergen for lenge siden, muligens i begynnelsen av 1900 tallet reiste ned i Europa og deltok i rene skuffesinkekonkurranser. Tekst og Foto: petter opperud RUD I AKERSHUS Norge var med i det som i dag heter Worldskill Competition, med noen fag første gang i 1991. Møbel- og innredningsbransjenes godt etablerte opplæringsråd rundt 1997, Ortre og Urmi vurderte å delta i dette for om mulig spre litt informasjon om fagene. Dette førte til de første uttak av deltakere i form av et NM i møbelsnekkerfaget i Ålesund i 1998 som et uttak av deltaker til Yrkes-OL i Montreal i Canada i 1999. Trevaresnekkerfaget hadde parallelt med dette sine lokale uttak og NM på skoler rundt om. Trevaresnekkerfaget og Møbelsnekkerfaget deltok således i Montreal 1999, Seoul i Syd Korea 2001, St. Gallen i Sveits 2003, Helsinki i Finland 2005 og Japan 2007. Etter dette falt interessen fra bransjeforeningene for å stille opp, samtidig som søkningen til snekkerutdanningene falt dramatisk. Men i kompetanseavdelingen i Norsk Industri og i en del andre bransjer hadde man sett nytten av skolekonkurranser som et middel til å vekke ungdommenes oppmerksomhet mot yrkesfagene og det første nasjonale NM for yrkesfag basert på uttak i skolekonkurransene ble arrangert på Lillestrøm i 2006. Møbelsnekkerfaget arrangerte da Nordisk konkurranse med deltakelse fra Finland, Sverige, Danmark og Norge. Etter dette manglet vi rett og slett kandidater og i NM i Stavanger i 2008 klarte vi ikke skaffe en eneste kvalifisert norsk kandidat til ny Nordisk konkurranse i møbelsnekkerfaget. I Worldskills Norway hadde man lenge sett mot Finland og hvordan de over hele landet og i nesten alle yrkesfag arrangerer skolekonkurranser som uttak til årlige Finske mesterskap med mange hundre deltakere. Elisabeth Lange i WSN anbefalte oss i Oslo Snekkermesterlaug å sette i gang med skolekonkurranser som så førte til konkurranse på Rud i 2009 og 2010, på Holtet i Oslo i 2011 og 2012, og på Skedsmo videregående i Lillestrøm 2013. Også i Hedmark og Oppland ble det i 2010 arrangert skolekonkurranser som uttak til NM på Lillehammer i oktober 2010. Disse lokale skolekonkurransene har siden vært grunnlaget for kandidatene til NM på Lillestrøm i 2012 som også førte til deltakelse i trevaresnekkerfaget i Worldskills Competition i Leipzig sist sommer. Med støtte i Regjering og Storting har Worldskills Norway søkt om å få arrangere Europamesterskapet, Euroskills Competition, på Lillehammer i 2018. Og det er å håpe at bransjeorganisasjonene for trearbeidsfagene snart forstår betydningen av dette og blir mer villige til å støtte opp om konkurransene i trearbeidsfagene enn det de er i dag. Vi ser at deltakelse i konkurransene er viktig for den enkelte deltaker og at den erfaring dette gir er viktig i deres videre karriere. Snekkermester Morten Hiorth
YRKE JUNI 2014 19 Østlandsmesterskapet i møbelsnekkerfaget ble i 2014, som en rekke andre år, arrangert på Rud vgs i Akershus. Primus motor for konkurransene er snekkermester Morten Hiorth, her sammen med vinneren Jon Terje Leinaas fra Østfold møbelsnekkerskole i Mysen, og laugsoldermann Bjørn Ødegaard til høyre. Rett under Hiorth ser vi Michael Dupont fra Frankrike som er i gang med en 10-årig(!) snekkerutdanning i hjemlandet Frankrike. Han kom på 2. plass og dommerne, som vi ser i midten, mente at konkurransen var veldig jevn med mange gode bidrag. Mye ble avgjort i hjørnene på hylla alle skulle lage.
20 YRKE JUNI 2014 bokomtale: kloge hænder - et forsvar for håndverk og faglighed Gyldendal (Danmark) 2013 Vi har sagt det lenge: Yrkesfagene har ikke det fokus det skulle hatt i næringsliv og i utdanning til jobb som det burde. Vi som jobber med praktiske yrker eller som jobber med opplæring og utdanning av nye yrkesutøvere har lenge sett at rekrutteringen til yrkesfagene ikke har vært god nok. Bransjeorganisasjonene har sagt det nesten like lenge. Og nå har også den helt nye undersøkelsen til NHO/NIFU slått det fast: I en undersøkelse slår NHObedriftene fast at som fremtidig kompetanse er det størst behov for fagpersoner spesielt på fagarbeidernivå og/eller fagskolenivå. NHOs kompetansebarometer ble lansert i april 2014. Resultatene presenteres av NIFU på adressen: http:/nifu.no. De siste par årene har det i økende grad vært fokus på at yrkesutdanningen i videregående må styrkes og økes, Norge kommer til å stoppe opp uten. Da er det interesant å lese en ny bok om hvor viktig håndverk og praktiske yrker er. Kloge Hænder Sist høst utgav den danske murersvenn og forfatter Mattias Tesfaye boka Kloge Hænder på det danske Gyldendal forlag. Boka er skrevet ut fra danske forhold, men like aktuell for hele Skandinavia. I boka løfter forfatteren fram verdien av å kunne utføre godt faglig praktisk arbeid. Om å kunne bruke hendene til å skape, lage, utføre og reparere eller å ha de «varme hendene» til praktiske ferdigheter. Utviklingen i samfunnet vil stoppe opp uten. Den tause kunnskapen som en god håndverker har, er en forutsetning for videre utvikling. En god yrkesutøver i praktiske yrker har en kompetanse samfunnet rundt bygger videre på. De praktiske arbeidsoppgavene er ikke begrenset til beskrivelse, omtale eller utforming på papir. Å beskrive, omtale eller å få fram ideer er viktig, men krever videre en kompetanse for faglig utførelse og gjennomførelse. Verdien av å kunne utføre et faglig godt arbeid med hendene har en betydning for den enkelte og for samfunnet som ikke verdsettes høyt nok. Øivind Engh er snekkermester og avdelingsleder på Rud vgs. I boka setter Tesfaye opp motsetninger i hva vi verdsetter og hva vi ikke verdsetter: Vi verdsetter ideen, men i mindre grad utførelsen Vi verdsetter arkitekten, men i mindre grad håndverket Vi verdsetter det å ville, men i mindre grad det å gjøre,.. og slik fortetter forfatteren med å illustrere motsetningsforhold. (Tesfaye s. 16) Godt håndverk er ikke bare en forutsetning for kvalitet, men er også et uttrykk for mennesker som lever i frihet med samfunnsansvar. Som Tesfaye sier i boka; Samfundet taber simpelthen viden og bliver dermed fattigere, hvis vi ikke formår at viderelevere håndværkets tavse indsigter både i våres uddannelser og på arbejdspladsen. Han sier videre: Håndverk og faglighet er ikke knyttet til en bestemt produktionsmetode, men kan fungere på både bilfabrikker, byggepladser, luftfartsselskaper og i bagerier. I Skandinavien lykkedes det med succes at løfte håndværket ind i fabrikssamfundet. Men det har mødt aggresiv modstand og manglende anerkjendelse i servicesamfundet. Det skyldes en total mangel på forståelse for, hvad der skjer med arbeidet, når pyramidene rives ned: For vi får faktisk bruk for flere, ikke færre praktikere,.i hvertfall hvis Skandinavien fortsat skal toppe hitlistene over vellykkede samfund. Tesfaye tar til ordet for å gjenopprette balansen mellom teori og praksis. En tradisjon de nordiske landa har hatt en god tradisjon på. Men hvor langt vekk fra dette har vi beveget oss? Tesfaye kommer i boka med en rekke eksempler fra Danmark. Men nevner Norge som et skrekkeksempel på at Norge er over i en råvareproduserende epoke hvor den tause håndverkskunnskapen er av mindre betydning, og dermed står landet i fare for å miste fremdrift og fornying på sikt. Norske fagarbeidertradisjoner er viktige å ta vare på, og å videreutvikle.