MØTEINNKALLING. Fra kl.0900-1100 er det møte i plankomiteen for skoleutbygging. Innkallingen vil bli ettersendt.

VADSØ KOMMUNE RÅDMANNEN Utvalg: Formannskapet Møtested: Vadsø Rådhus - Bystyresalen Møtedato: 02.12.2004 Klokkeslett: 1100 MØTEINNKALLING Eventuelt forfall meldes på tlf. 78 94 23 13 eller 78 94 23 14. For varamedlemmenes vedkommende gjelder sakslista som innkalling først når stemplet "INNKALLING TIL MØTE" er påført. Fra kl.0900-1100 er det møte i plankomiteen for skoleutbygging. Innkallingen vil bli ettersendt. Etter formannskapsmøte er det møte i Næringsstyret. SAKSLISTE Godkjenning av møteprotokollen fra møte 04.11.04. Sendt pr. e-post 08.11.04 Referatsaker Ref. delegerte vedtak Saksnr. Arkivsaksnr. Tittel 0117/04 03/02088 COOP MARKED JAKOBSELV - ENDRING AV SALGSTIDEN FOR SALG AV ALKOHOL MED LAVERE ALKOHOLINNHOLD ENN 4,76 VOLUMPROSENT 0118/04 04/01477 AVTALE MED VADSØ TAXI 0119/04 03/01129 FORLENGELSE AV LØYPE 3 (KARIELLØYPA) Bystyrekomiteen for KUO sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0120/04 04/00308 SAMMENKOBLING AV SKUTERLØYPER VED LANGSMEDVANN LØYPE 5 OG LØYPE 7 Bystyrekomiteen for KUO sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0121/04 04/01594 IL NORILD - SØKNAD OM UTGIFTSKOMPENSASJON I FORBINDELSE MED LEIE AV TRENINGS OG KAMPARENA Bystyrekomiteen for KUO sin innstilling vil bli fremlagt i møte

0122/04 04/01594 IL POLARSTJERNEN - SØKNAD OM TILSKUDD TIL IDRETTSLAGET NORILDS ALDERSBESTEMTE LAGS BRUK AV POLARSLETTA Bystyrekomiteen for KUO sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0123/04 04/01625 VADSØ BÅTFORENING - KOMMUNAL GARANTI 0124/04 02/01639 SAMORDNING AV AETAT, TRYGDEETAT OG SOSIALTJENESTE (SATS) HØRINGSUTTALELSER Bystyrekomiteen for HSV sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0125/04 04/02088 ØKONOMISK SOSIALHJELP - NYE RETNINGSLINJER Bystyrekomiteen for HSV sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0126/04 04/00269 NY ORGANISERING AV PLEIE-, REHABILITERINGS- OG OMSORGSTJENESTEN (PRO-PLAN) Bystyrekomiteen for HSV sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0127/04 04/01765 NYE BARNEHAGEPLASSER 2005 Bystyrekomiteen for KUO sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0128/04 04/01995 KOMMUNALE AVGIFTER - BRØDRESAMFUNNET 0129/04 04/02090 ENDRING AV GEBYRER FOR RENOVASJON Bystyrekomiteen for PNM sin innstilling vil bli fremlagt i møte 0130/04 04/02058 ORIENTERINGER DESEMBER 2004 Vadsø, 25.11.2004 Hauk Johnsen ordfører

COOP MARKED JAKOBSELV - ENDRING AV SALGSTIDEN FOR SALG AV ALKOHOL MED LAVERE ALKOHOLINNHOLD ENN 4,76 VOLUMPROSENT Saksbehandler: Toril Ongamo Arkivkode: U62 Arkivsaksnr.: 03/02088 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0117/04 Formannskapet 02.12.2004 Forslag til vedtak/innstilling: Formannskapet vedtar at salgstiden for alkohol med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent for Coop Marked Jakobselv fastsettes som følger: Mandager fredager fra kl. 0900 til kl. 1900 Dager før søn- og helligdager fra kl. 0900 til kl. 1600. Vedtaket fattes i medhold av kommuneloven 13. Bakgrunn: I bystyremøte 25.03.2004, sak 0019/04, ble følgende salgstid for alkohol med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent fastsatt for Coop Marked Jakobselv (etter søknad): Mandager fredager fra kl. 0900 til kl. 1700 Dager før søn- og helligdager fra kl. 0900 til kl. 1400. I brev av 09.11.04 skriver Coop Finnmark bl.a. følgende: Vi vil senest fra og med 1. desember 2004 endre åpningstiden for Coop Marked Jakobselv fra kl. 0900 til kl. 1900, lørdager til kl. 1600, og forutsetter at salgstiden for øl og rusbrus kan følge åpningstiden. Dersom så ikke er tilfelle, søker vi om å få endre salgstiden lik åpningstiden. Bystyret har i møte 13.06.01, sak 0032/01, bl.a. vedtatt følgende: Butikkene i Vadsø gis anledning til å selge øl i henhold til maksimaltid i loven. I alkoholloven 3.7 Tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av øl heter det bl.a.: Salg og utlevering av øl er forbudt etter kl. 20.00 på hverdager, og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag. Vurdering: Rådmannen vil tilrå at søknaden imøtekommes. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 3 av 47

AVTALE MED VADSØ TAXI Saksbehandler: Marita Jakola Skansen Arkivkode: N06 Arkivsaksnr.: 04/01477 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0118/04 Formannskapet 02.12.2004 Forslag til vedtak/innstilling: Med bakgrunn i økonomiske vurderinger vedtar Formannskapet å si opp leieavtalen med Vadsø Taxi AS. Oppsigelsen gjelder fom 1.januar 2005. Vedlegg: Leieavtale mellom Vadsø kommune og Vadsø Taxi AS av 3.november 2004. Bakgrunn: Vadsø kommune (VK) inngikk den 15.mai 1998 en leieavtale, gjeldende fra 01.01.98, med Vadsø Taxi AS (VT) vedr. venterom for reisende i Strandgt.16. Avtalen har vært bindende for VK i 7 år, og den har en klausul om at den tidligst kan sies opp 1.januar 2005 med oppsigelsesfrist på 1 år. Husleien har i denne perioden, frem til 31.12.2004, vært kr.45 000 pr. år. I tillegg til husleie har VK betalt driftsutgifter kr.20.000 pr. år. Til dekning av husleie samt driftsutgifter betalte VK i 1998 et engangsbeløp stort kr.450.000. I hht. avtalen skal husleien etter de 7 første årene reduseres til kr.20.000 + driftsutgifter kr.20.000, dvs. totalt kr.40.000/år. VK mottok i juli d.å. et brev fra VT der de i tråd med avtaleteksten gir varsel om en økning i husleie fom.01.01.05. Ny husleie inkl. driftsutgifter er fra denne dato kr.50.000 + mva. VK og VT inngikk i november d.å. en ny leieavtale gjeldende fra 01.01.05 (se vedlegg). Den nye leieavtalen har en oppsigelsestid på 6 måneder. Rådmann ber med dette formannskapet ta stilling til hvorvidt VK nå skal benytte anledningen til å si opp leieavtalen med VT evt. videreføre denne også utover 2005. Vurdering: Det å tilby de reisende med buss i Vadsø et venterom i Strandgt.16 oppfattes som en positiv gest fra VK. Dette er ikke noe VK er pålagt å gjøre og bør således være et ansvar som veiholder har, samt et ansvar for transportøren FFR, men kommunen har vurdert det som en form for ekstra service rettet mot våre innbyggere og tilreisende som bruker buss som transportmiddel. Ut fra et slikt serviceperspektiv synes det riktig å videreføre avtalen med VT. Side 4 av 47

Sak 0118/04 Avtalen innebærer imidlertid kr.50.000 i økte husleieutgifter for sentral styring fom.2005. I budsjettvedtaket av 28.10.d.å. fremgår at sentral styring som en følge av det generelle kuttet på 4,8 % vil si opp leieavtaler samt søke å avvikle ikke lovpålagte oppgaver. Avtalen med VT vurderes helt klart i denne kategorien. Med utgangpunkt i rent økonomiske argumenter vil derfor rådmannen anbefale å si opp leieavtalen med VT fra 1.1.05. Med 6 måneders oppsigelsestid vil leieutgiftene i 2005 beløpe seg til kr.25.000. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 5 av 47

FORLENGELSE AV LØYPE 3 (KARIELLØYPA) Saksbehandler: Arne Lindbach Arkivkode: K01 Arkivsaksnr.: 03/01129 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0035/04 Bystyrekomiteen for kultur, utdanning og oppvekst 29.11.2004 0119/04 Formannskapet 02.12.2004 / Bystyret Forslag til vedtak/innstilling: Vadsø kommune ber Fylkesmannen i Finnmark om å foreta en justering av barmarksløype 3 slik at denne blir forlenget frem til det ønskede punkt j.fr. kart. Ved løypens avslutning settes det opp skilt for å stoppe videre ferdsel. Vedlegg: Søknad fra Østervannet hytteforening, høringsuttalelser Bakgrunn: Østervann hytteforening har søkt om en utvidelse av barmarksløype 3 fra Sauvannet til Maritmyra. Trassen som ønskes benyttet er en eksiterende vei som er blitt etablert i forbindelse med Vestre Jakobselv Vannverk. Det gis årlig dispensasjoner fra lov om motorisert ferdsel på denne strekningen. Vurdering: Et økt antall hyttebrukere med småbarn ser denne veien til hyttene i Østervannsområdet som veldig egnet. Ferdselen blir lagt over et svært tørt område og ender ved en myr. Dette er en mindre utvidelse av en eksisterende barmarksløype og vil i liten grad medføre økt tilstrømning til området, men rettes først og fremst mot hytteeiere. Etter behandling i dispensasjonsutvalget ble det sendt ut på høring hos berørte parter. Statsskog stiller seg noe undrende til at det søkes om forlengelse av barmarksløype sett på bakgrunn av den politiske diskusjonen som nå er omkring slike løyper. Andre innsigelser er ikke kommet. Fylkesmannens miljøvernavdeling vil befare området i påvente av den politiske behandlingen. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 6 av 47

SAMMENKOBLING AV SKUTERLØYPER VED LANGSMEDVANN LØYPE 5 OG LØYPE 7 Saksbehandler: Arne Lindbach Arkivkode: K01 Arkivsaksnr.: 04/00308 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0036/04 Bystyrekomiteen for kultur, utdanning og oppvekst 29.11.2004 0120/04 Formannskapet 02.12.2004 / Bystyret Forslag til vedtak/innstilling: Det opprettes en ny skutertrasé i henhold til forslag 2 fra Keita og Langsmedvannet hytteforening. Vedlegg: Søknad fra Keita og Langsmedvannet hytteforening om etablering av ny skuterløypetrasé. Høringsuttalser. Bakgrunn: Keita og Langsmedvannet hytteforening søkte 10.02.04 om sammenkobling av løype 5 og løype 7 i Vadsø kommune. Bakgrunnen for dette er at de fleste som vil benytte den omsøkte traseen er bosatt i Vadsø og dersom løypene blir sammenkoblet kan de benytte betongsstasjonen som utgangspunkt for ferdselen. Vurdering: Saken ble lagt frem for Dispensasjonsutvalget 27.07.2004 hvor det ble fattet vedtak om at saken skulle gå ut til høring hos berørte parter, for deretter å fremmes for de nødvendige utvalg. Saken har vært til høring og det er kommet to innsigelser som fremmer alternativ 2 som det foretrukne løypevalg. Området rundt betongsstasjonen er i stor grad brukt som utgangspunkt for ferdsel i løypene og med dagens løypenett vil det medføre en strekning på ca. 80 km for hytteeiere i området rundt Langsmedvannet. I området gis det årlig et betydelig antall dispensasjoner til hytteeiere for ferdsel med sneskuter. Den omsøkte traseen vil kunne lette adkomsten for hytteeiere, redusere kjørelengden betydelig og medføre mindre administrativt arbeid med dispensasjoner i området. Administrativt er behandling av dispensasjonssøknader en betydelig og tidkrevende prosses. Side 7 av 47

Sak 0120/04 Vi mener at det i utgangspunktet gis såpass mange dispensasjoner til området at det i praksis vil være en fordel at ferdselen i området kommer innenfor et løypenett. Dette vil medføre kjøring i mer kontrollerte former, at det kan henvises til transport på vinterføre for hytteeiere og at en del unødvendige dispensasjoner på vinterføre og barmark kan unngås. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 8 av 47

IL NORILD - SØKNAD OM UTGIFTSKOMPENSASJON I FORBINDELSE MED LEIE AV TRENINGS OG KAMPARENA Saksbehandler: Toril Ongamo Arkivkode: 223 C1 Arkivsaksnr.: 04/01594 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0037/04 Bystyrekomiteen for kultur, utdanning og oppvekst 29.11.2004 0121/04 Formannskapet 02.12.2004 Forslag til vedtak/innstilling: Søknaden fra IL Norild om driftstilskudd på kr. 34 400,- til kompensasjon for merutgifter ved leie av trenings- og kamparena avslås. Begrunnelse: Formannskapet disponerer ikke midler til omsøkte formål. Vedlegg: 7 fakturaer fra IL Polarstjernen Bakgrunn: I brev av 06.10.2004 søker IL Norild om driftstilskudd på kr. 34 400,- som skal kompensere for merutgifter ved leie av trenings og kamp arena. I søknaden heter det: Vurdering: Side 9 av 47

Sak 0121/04 Det anses å være den enkelte aktørs selvstendige ansvar å stå for de utgifter en selv vurderer å påta seg. Rådmannen vil således tilrå at søknaden avslås. Likeså da formannskapet ikke disponerer midler til omsøkte formål. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 10 av 47

IL POLARSTJERNEN - SØKNAD OM TILSKUDD TIL IDRETTSLAGET NORILDS ALDERSBESTEMTE LAGS BRUK AV POLARSLETTA Saksbehandler: Toril Ongamo Arkivkode: 223 C1 Arkivsaksnr.: 04/01594 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0037/04 Bystyrekomiteen for kultur, utdanning og oppvekst 29.11.2004 0122/04 Formannskapet 02.12.2004 Forslag til vedtak/innstilling: Søknaden fra I.L. Polarstjernen om tilskudd til idrettslaget Norilds aldersbestemte lags bruk av Polarsletta avslås. Begrunnelse: Søknad om støtte til I.L. Norilds aldersbestemte lag bør komme fra I.L. Norild og ikke fra IL Polarstjernen. Bakgrunn: I brev datert 09.08.2004 søker IL Polarstjernen om tilskudd på kr. 40 000,- fra Vadsø kommune. I søknaden heter det: Side 11 av 47

Sak 0122/04 Vi ser derfor frem til en positiv behandling av vår søknad. Vurdering: Rådmann vil bemerke følgende: En søknad om støtte til I.L. Norilds aldersbestemte lag bør komme fra I.L. Norild og ikke fra IL Polarstjernen. Rett fremgangsmåte i denne saken bør være at Polarstjernen fakturerer Norild for bruk av banen, og så får Norild i neste omgang evt. søke om støtte fra Vadsø kommune. Vadsø kommune kan ikke gi driftstilskudd til banen i Vestre Jakobselv, men vil orientere om at gressbanen i Vadsø nå er klar til bruk for trening. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 12 av 47

VADSØ BÅTFORENING - KOMMUNAL GARANTI Saksbehandler: Marita Jakola Skansen Arkivkode: 256 Arkivsaksnr.: 04/01625 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0123/04 Formannskapet 02.12.2004 Forslag til vedtak/innstilling: Formannskapet avslår Vadsø Båtforenings søknad om kommunal garanti til utvidelse av flytebryggeanlegget. Vedlegg: Søknad fra Vadsø Båtforening av 16.08.04 Bakgrunn: Vadsø Båtforening ønsker å utvide sitt flytebryggeanlegg med 14 plasser, og har i den forbindelse søkt Sparebank 1 Nord-Norge om finansiering. Banken ønsker imidlertid ikke å innvilge foreningens lånesøknad fordi de ikke kan ta pant i anlegget. Vadsø Båtforening søker derfor Vadsø kommune om en kommunal garanti for å få disse planene realisert. Den omsøkte garantien er på inntil kr.280.000, og skal brukes som sikkerhet i forhold til låneopptak i Sparebank 1 Nord-Norge. Vurdering: Kommunale garantier er et virkemiddel for kommunen i dens arbeid med næringsutvikling. Ved siden av rollen som tjenesteprodusent skal Vadsø kommune være en aktiv regionalutvikler, og hensikten med å ta i bruk dette virkemiddelet i et regionalutviklingsperspektiv er å bidra til nyskaping, innovasjon og utvikling i vår region. Resultatet av kommunens bistand skal i slike tilfeller først og fremst kunne måles i form av flere arbeidsplasser. I fortsettelsen av dette kan en hevde at også andre enn næringsaktører bidrar til utvikling, noe som selvsagt er riktig. Det finnes mange frivillige lag og foreninger, og interesseforeninger, som bidrar positivt til utvikling av vår region. Spørsmålene av prinsipiell karakter er imidlertid i hvilken grad kommunen har ansvar for å involvere seg økonomisk i slike Side 13 av 47

Sak 0123/04 prosjekter, hvilke kriterier skal kommunen bruke for å vurdere hvilke av denne typen prosjekter en skal/ikke skal involvere seg i, og hvordan skal kommunen måle effekten av sin innsats i slike prosjekter? Hva gjelder Vadsø Båtforening så har de utvilsomt en viktig funksjon som interesseforening for de av Vadsøs innbyggere som er knyttet til foreningen og dens aktiviteter. Rådmannen antar også at medlemmene, som i hovedsak er voksne mennesker, her vil støtte opp om alt utviklingsarbeid som skjer i regi av Vadsø Båtforening, på samme måte som medlemmer i andre interesseforeninger som bidrar til trivsel og velferd for Vadsøs innbyggere. Vadsø kommunes bidrag til velferd og trivsel for Vadsøs innbyggere skjer primært gjennom vårt etablerte tjeneste- og servicetilbud, og i de tilfeller vi går utenom det etablerte apparatet er målgruppa i hovedsak barn og ungdom. Vadsø Båtforening er en interesseforening for i hovedsak voksne mennesker. Prosjektet som her planlegges vil utvilsomt være positivt og bety mye for foreningens medlemmer, men utover dette ser ikke rådmannen noen stor samfunnsmessig effekt av prosjektet. Rådmannen anser det derfor ikke som Vadsø kommunes ansvar å gå inn med økonomisk bistand i form av kommunal garanti i dette prosjektet. Svein Tore Dørmænen rådmann Side 14 av 47

SAMORDNING AV AETAT, TRYGDEETAT OG SOSIALTJENESTE (SATS) HØRINGSUTTALELSER Saksbehandler: Helge Roald Arkivkode: 02 Arkivsaksnr.: 02/01639 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0009/04 Bystyrekomiteen for helse og sosiale virksomheter 29.11.2004 0124/04 Formannskapet 02.12.2004 / Bystyret Forslag til vedtak/innstilling: 1. Vadsø kommune anbefales Modell 2 Kommunal arbeidslinje som ny organisasjonsmodell for en samordnet velferdstjeneste. 2. Dette innebærer kommunalt ansvar for førstelinjetjenesten i velferdsforvaltningen og oppretting av en egen statlig pensjonsetat. 3. Videre anbefales innføring av en ny arbeidssøkerstønad. 4. Vadsø bystyre gir sin tilskutning til vedlagte høringsuttalelse. Vedlegg: NOU 2004:13 En nu arbeids- og velferdsforvaltning Om samordning av Aetats, trygdeetatens og sosialtjenestens oppgaver. http://odin.dep.no/asd/norsk/dok/hoeringer/notat/044021-990057/ram004-bn.html#ram4 Bakgrunn: Stortingen behandlet St.meld. 14 (2002 2003) 13. mai 2003. Meldingen foreslo at det etableres en felles førstelinjetjeneste i samarbeid mellom stat og kommune. Det skulle videre opprettes to nye statlige etater: en pensjonsetat og en etat for arbeid og relaterte ytelser som erstatning for dagens Aetat og trygdeetaten. Kommunenes ansvarsområde og sosialtjenesten skulle være som i dag. Stortinget valgte å ikke realitetsbehandle meldingen og vedtok å sende meldingen tilbake til Regjeringen. kommunale sosialtjenesten. Regjeringen oppnevnte 15. august 2003 et utvalg for å utrede ulike organisasjonsmodeller for en ny og samordnet arbeids- og velferdsforvaltning. Utvalget ble ledet av professor Jørn Rattsø. Utredningen: NOU 2004: 13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning ble lagt frem 29. juni 2004. Utvalget foreslår at det opprettes: En statlig etat for arbeid og inntekt som samler virkemidlene knyttet til arbeid og redusert arbeidsevne En førstelinje som fjerne kasteballer og sørger for at brukere ikke blir gående lenge på passive stønader Side 15 av 47

Sak 0124/04 Kommunene beholder ansvaret for sosialhjelpen men det innføres en statlig arbeidssøkerstønad En statlig etat for pensjoner, familieytelser og helserefusjoner Regjeringen satte opp tre sentrale mål for en organisasjonsreform: Flere i arbeid og aktiv virksomhet færre på trygd og sosialhjelp En brukerrettet velferdsforvaltning En effektiv velferdsforvaltning Arbeid og velferd er nært knyttet til hverandre. Deltakelse i arbeidslivet for de som har mulighet for det, er vurdert som den beste måten å bekjempe fattigdom, sikre velferd og gode levekår for den enkelte. Å få flere i arbeid og færre på trygd er også et grunnleggende virkemiddel for å kunne møte både det framtidige behovet for arbeidskraft og de finansielle utfordringene som velferdsstaten står overfor. Behovet for å få en større del av arbeidsstyrken inn i aktivt arbeid er etter utvalgets vurdering den største utfordringen velferdsstaten står overfor. Dagens oppdeling av forvaltningen reflekterer ikke satsing på arbeidslinjen. Brukerne møter et oppsplittet tilbud og mange gis ikke rask nok og god nok oppfølging til arbeid eller tilpasset aktivitet. Dette kan føre til lange stønadsforløp og sen innsats av aktive tiltak og dermed innelåsing på passive stønader. Utvalget mener at det på nasjonalt politisk nivå bør fastsettes klare funksjonskrav til en førstelinjetjeneste i en arbeids- og velferdsforvaltning. Utvalget tar utgangspunkt i følgende krav: Brukere skal kunne forholde seg til et lokalt kontaktpunkt og skal gjennom det sikres en helhetlig avklaring av sine behov, og få et samordnet tjenestetilbud Brukerne skal sikres et kontaktpunkt som er geografisk, fysisk og kommunikasjonsmessig lett tilgjengelig Alle brukergrupper skal sikres god service Utvalget drøfter fire hovedmodeller: 1. Statlig arbeidslinje. En statlig etat for arbeid og inntekt, en statlig etat for pensjoner, kommunalt ansvar for økonomisk sosialhjelp. 2. Kommunal arbeidslinje. Kommunalt ansvar for arbeid og inntekt, statlig etat for pensjoner 3. Statlig enetatsmodell. En statlig etat med ansvar for arbeid, inntekt, pensjoner og økonomisk sosialhjelp. 4. Kommunemodell. En kommunal etat med ansvar for arbeid, inntekt, pensjoner og økonomisk sosialhjelp. Utvalget innstilling er basert på modell 1. Høringsuttalelse NOU 2004: 13 fra Vadsø kommune Stortinget valgte ikke å realitetsbehandle St.melding nr 14 (2002 2003) fordi forslaget om et delt kommunalt/statlig ansvar for velferdsforvaltningens førstelinje ikke svarte på det Stortinget hadde bedt om en utredning av. Våren 2003 vedtok Stortinget at det ønsker en ny utredning om hvordan vi kan etablere en felles etat, et velferdskontor, der hele virkemiddelapparatet til arbeidsmarkedsetaten, Side 16 av 47

Sak 0124/04 trygdeetaten og sosialkontoret tas i bruk i saksbehandlingen overfor den enkelte bruker av tjenesten. Ratsø-utvalgets utredning beskriver grundig de forhold som viser behovet for en omfattende velferdsreform i tråd med det Stortinget ber om. Det er derfor med undring en ser hvor lettvint utvalget avviser den løsningen som utvalget sjøl vurderer i størst grad ville medføre samling av virkemidlene i en felles førstelinjetjeneste. Utvalget legger til grunn at oppfølging av arbeidslinjen må være et nasjonalt anliggende. Det kan ingen være uenig i. Men vi er fullstendig uenig i at dettet innebærer at staten må ha ansvaret for førstelinjetjenesten slik utvalget konkluderer. Stortinget hadde ingen betenkeligheter med å gi kommunene ansvaret for å administrere Lov om introduksjonsordning for nyankomne flyktninger. Dette betyr sjølsagt ikke at flyktningpolitikken ikke er et nasjonalt anliggende. På de fleste andre områder (helse, sosial, barnevern, skole, næringsutvikling) er det en arbeidsdeling mellom stat og kommune der kommunen har ansvar for førstelinjetjenesten og staten for regelverk, kompetanseutvikling, kontroll og nasjonal samordning og andre oppgaver som best blir ivaretatt på statlig nivå. Slik vi ser det er det overhodet ikke gitt noen begrunnelse for at en tilsvarende arbeids- og ansvarsdeling ikke kunne gjennomføres for en samlet velferdstjeneste. Ansvaret for førstelinjen og samordningen av tjenester overfor den enkelte bruker bør legges til kommunene. Kommunene kan samarbeide om interkommunale løsninger der det ansees som best, slik et nå gjøres på flere av de områder som kommunene har ansvaret for. Staten bør ha et entydig ansvar for å samordne statens politikk og de oppgaver som legges til statlig nivå. Slik vi ser det er det her store mangler i dag. Samlingen av sosial og arbeid i ett departement og nedlegging av de to nåværende statsetater vil være et stort skritt i riktig retning. Mangelen på framdrift i lokale bestrebelser på samordning og samlokalisering har blitt effektivt hindret av de to statsetatenes rivalisering og posisjonering og manglende oppslutning om de signaler som så entydig er gitt fra Stortinget. Våre erfaringer er at det ikke er problematisk å få oppslutning lokalt i de to statsetatene, problemene ligger i signaler fra sentralt og regionalt hold som hindrer framdrift i samordningsbestrebelsene. Vi ser gjerne at den statlige samordningen fortsetter og at ansvaret for integrering og kvalifisering av nyankomne innvandrere blir lagt til Sosial- og arbeidsdepartementet. Det er med undring vi har sett at de organer som har hatt ansvaret for flyktningpolitikken (KRD og UDI) anbefaler at flyktningarbeidet i kommunen organisatorisk og fysisk skilles fra kommunenes sosialtjenester, uten å skjele til de entydige signalene fra Stortinget om en samordnet og samlokalisert velferdstjeneste lokalt. En organisering av velferdstjenestene med et klart ansvar til kommunene for en samordnet førstelinjetjeneste og et like klart statlig ansvar for å samordne de oppgaver som legges til statlig nivå vil kunne gjøre dette til en reform som utnytter de tilgjengelige ressurser effektivt med sikte på at enhver for utviklet og utnyttet sin arbeidsevne til gagn for seg sjøl og samfunnet. Side 17 av 47

Sak 0124/04 Vi slutter oss for øvrig til uttalelsen som er utarbeidet av KS-Finnmark og KS-Troms: Etter en samlet vurdering anbefales Modell 2 Kommunal arbeidslinje som ny organisasjonsmodell for en samordnet velferdstjeneste. Dette innebærer kommunalt ansvar for førstelinjetjenesten i velferdsforvaltningen og oppretting av en egen statlig pensjonsetat. Videre anbefales innføring av en ny arbeidssøkerstønad. Merknader til enkelte kapitler i utredningen Kapittel 9 Drøfting av mulige organisasjonsmodeller Utvalgets oppsummerer at den samla velferdsforvaltningen har to sentrale hovedformål som med fordel kan være organisatorisk delt. Denne vurderingen støttes. Det er grundig dokumentert at administreringen av ordninger knyttet til pensjon, familieytelser og helserefusjoner i liten grad krever samordning med de ordninger som direkte eller indirekte dreier seg om vurdering av arbeidsevne og tilknytningen til arbeidslivet. Forslaget om oppretting av en egen statlig pensjonsetat støttes. Modell 3 Statlig énetatsmodell og modell 4 Kommunemodell (uten pensjonsetat) vurderes å være uhensiktsmessige. Av de fire hovedmodellene gjenstår de to modellene som utvalget mener vil kunne samle ansvaret for tjenester og ytelser knyttet til arbeid og/eller redusert arbeidsevne: Modell 1: Statlig arbeidslinje og modell 2: Kommunal arbeidslinje. 9.4.2 Modell 2: Kommunal arbeidslinje I sin drøfting av modellen peker utvalget på følgende fordeler med denne modellen: Modellen innebærer at kommunen får ansvar for alle statlige virkemidler for gjennomføring av arbeidslinjen i tillegg til kommunens egne arbeidsrettede tiltak og tjenester. Dette sikrer at hele det relevante virkemiddelapparat kan disponeres innenfor en felles ansvarslinje tilsvarende som for en statlig arbeidslinje. Det legger til rette for god samordning med kommunale ansvarsområder som er viktige for arbeids og velferdsforvaltningen, det gjelder bl.a. forebygging, bosetting, helsetjenester, undervisning og næringsutvikling. Det vil kunne gi bedre muligheter til å se innvandringspolitikken og arbeids- og velferdspolitikken i en mer helhetlig sammenheng. Kommunene har vesentlige virkemidler når det gjelder bolig, sosial integrasjon og omsorg. Side 18 av 47

Sak 0124/04 Kommunene gies mulighet og økonomiske insentiver til å gripe inn i klientskapende prosesser innsparinger på ytelsessiden kan brukes på forebygging. Økt kommunalt ansvar vil gi bedre muligheter til å samordne prosessene og overgangen fra skole til arbeidsliv, med sikte på å unngå at avbrutt skolegang leder inn i en stønadssituasjon. Med dagens organisering vil kommunen kunne spare sosialhjelpsutgifter og utgifter til tilgrensede tjenester når de lykkes i det forebyggende arbeidet mens de store innsparingene på stønadsbudsjettene vil tilfalle staten. Et kommunalt ansvar for gjennomføringen av arbeidslinjen vil dermed kunne gi samordning mot offentlige tjenester som er med på å bestemme innstrømmingen til velferdstjenestene Det vil samtidig kunne gi stønadsmottakere muligheter til å komme over i arbeid gjennom bl.a. lokal mobilisering for å skape nye arbeidsplasser, lokal næringspolitikk og i kraft av at kommunen også er en stor arbeidsgiver. Et kommunalt ansvar vil samlet sett kunne gi det lokale forbyggings- og næringsutviklingsarbeidet større tyngde enn i dag. Utvalget vurderer at modellen vil ha gode forutsetninger for å kunne tilfredsstille de oppsatte kravene til en brukerrettet førstelinjetjeneste. Den vil muliggjøre samordning av arbeidsrettede virkemidler i møte med brukerne. Den vil gi entydige ansvarsforhold mot brukerne som trenger hjelp på grunn av manglende arbeid eller redusert arbeidsevne. Brukerne av disse tjenestene vil kunne forholde seg til ett lokalt kontaktpunkt og gjennom det sikres en et helhetlig og samordnet tjenestetilbud innenfor ett og samme ansvarsområde. Merknader Modellen sikrer en god løsning på de samordningsproblemer som var bakgrunnen for Stortingets beslutning om ny utredning av en mulig sammenslåing av statens og kommunenes tjenester på dette feltet. I tillegg til å samordne sosialtjenestene og Aetats og trygdeetatens arbeidsrelaterte ytelser og tjenester legger modellen et grunnlag for ytterligere samordning med kommunens tjenester (skole, helse, omsorg, næringsutvikling) Kvaliteten på disse tjenestene er avgjørende for å forebygge sosiale og helsemessige problemer som i tur virker inn på arbeidsevne og muligheter for ordinært arbeid Utvalget oppsummerer sjøl på en god måte fordelene med modellen. Det hevdes imidlertid at hele det relevante virkemiddelapparat kan disponeres innenfor en felles ansvarslinje tilsvarende som for en statlig arbeidslinje. Det siste stemmer ikke. Se nærmere begrunnelse under. Det burde være unødvendig å gjenta utvalgets vurdering av modellen i en høringsuttalelse. Men utvalgets egne påpekninger av fordelene er verken tatt med i sammenfatning i kapittel 2 eller drøftet i forbindelse med valg av modell (kapittel 10 ). Side 19 av 47

Sak 0124/04 9.4.1 Modell 1 Statlig arbeidslinje Ved gjentatte anledninger har regjeringen understreket at sosialhjelpen er subsidiær og er ment å være en kortvarig ytelse. Begrunnelsen er at de med arbeidsevne skal ha tilbud om tiltak og ytelser fra a-etat som arbeidssøkere, mens de som er for syke eller mangler arbeidsevne skal ha sine ytelser fra trygdeetaten. Dette ble blant annet framhevet av sosialministeren i forbindelse med kritikken av lave veiledende satser for sosialhjelp. Satsene var så lave fordi de skulle motivere til arbeid. Dessuten var sosialhjelpen subsidiær og kun ment som en korttidsytelse. Til tross for dette finnes det en stort antall personer som har vært avhengige av sosialhjelp i mange år. De vurderes som for friske eller for arbeidsføre av trygdeetaten og de vurderes som for syke eller for å ha for liten arbeidsevne av Aetat. De kastes litt fram og tilbake og havner i sosialtjenestens sikkerhetsnett. Der samarbeidet med Aetat og trygd fungerer klarer en å avklare om den realistiske overgangen fra sosialhjelp skal gå via utredning og søknad om trygdeytelser (rehabilitering/ medisinsk behandling eller uføretrygd) eller gjennom tiltak og ytelser fra Aetat. Der samarbeidet ikke fungerer er kasteballsproblematikken først og fremst et resultat av at staten ikke har samordnet sine arbeidsrelaterte ytelser og tjenester og slik ikke makter å avklare hvilken av de to etatene som har ansvaret. I tillegg er det åpenbare hull i statens stønadsordningene ved at flere statlige stønader er for lave til at mottakerne kan klare seg uten supplerende sosialhjelp eller retten til stønad er så sterkt begrenset at mange blir avhengige av sosialhjelp over lang tid. Utvalget snur saken på hodet. Det blir drøftet som et overveltningsproblem at 3,4 prosent av nye uføretrygdede hadde sosialhjelp som eneste utbetaling før innvilgelsen av trygd. Det vil si at det stilles spørsmål om kommunene fraskriver seg ansvaret ved å få sosialhjelpsmottakerne til å søke om uføretrygd. Utvalgets forslag om en ny statlig arbeids- og inntektsetat innebærer at statens ansvar for å avklare arbeidsevne og hvilken type statlig ytelse som er aktuell blir samlet i en etat. Dette i seg sjøl er en stor reform dersom det innebærer at staten tar ansvaret for å finne den riktige trygdeordning for de som blir vurdert å ha manglende arbeidsevne eller manglet mulighet til arbeid. Utvalgets forslag om å innføre en arbeidssøkerstønad innebærer også en stor reform. Et av de viktigste hullene i trygdeordningene ville bli ryddet av veien. Forslaget bør gjennomføres uansett valg av organisasjonsmodell. Men når en leser utvalgets vurderinger av forholdet mellom kommunens ansvar og statens ansvar innenfor denne modellen får en inntrykk av at statens trygdeytelser til personer som vurderes å være uten arbeidsevne eller uten mulighet til arbeid skal opphøre. Utvalget sier at den nye arbeids- og inntektsetaten skal konsentrere seg om arbeidslinja og antyder at med innføring av arbeidssøkerstønad vil staten overta ansvaret for 50 prosent av dagens sosialhjelpsmottakere. Side 20 av 47

Sak 0124/04 Sosialhjelpsmottakere som ikke er aktuelle for arbeid vil fortsatt være et kommunalt ansvar og kunne få bistand etter de samme regler som gjelder i dag. (side 247). Det vil si de som den nye etaten vurderer som ikke reelle arbeidssøkere, enten fordi de ikke har arbeidsevne eller mangler mulighet til å kvalifisere seg til arbeid Inntrykket av at statlig arbeidslinje kun betyr samordning av tiltak for de som den nye etaten definerer som reelt arbeidssøkende forsterkes av drøftingene av to av de variantene av modell som utvalget ikke anbefaler. Variant A) Et totalansvar for den tradisjonelle sosialkontorvirksomheten. Dette ville være den varianten som nærmest samla ansvaret i en etat. Utvalget avviser imidlertid varianten med at flere av de tradisjonelle sosialkontortjenester vil være marginale i forhold til arbeidslinjen. Vi merker oss at utvalget argumenterer som om den nye etaten kun skal forholde seg til personer som er reelle arbeidssøkere. Personer som trenger sosiale tjenester (som for eksempel støttekontakt) i forbindelse med medisinsk rehabilitering synes ikke å være et anliggende for den nye etaten. Dette til tross for at etaten skal ha ansvaret for vurdering av arbeidsevne også for de med som kvalifiserer til varig eller midlertidig uføretrygd, rehabiliteringspenger og attføring. Variant B) Ansvar for sosialhjelp etter 5 i sosialtjenesteloven (økonomisk sosialhjelp) og midlertidig husvære. Utvalget vurderer at en organisasjonsløsning som omfatter at hele den økonomiske sosialhjelpen overføres til staten vil bli for omfattende for en statlig etat som kun skal ha som formål å gjennomføre arbeidslinjen. Utvalget ser for seg at arbeids- og inntektsetaten kan få ansvar knyttet til personer som av helsemessige eller sosiale årsaker ikke har utsikt til å kunne komme i arbeid. Og det er tydeligvis ikke meningen. På vanlig godt norsk er dette personer som er arbeidsuføre eller uten arbeidsevne. Dersom utvalget mener at den nye etaten ikke skal ha ansvar i forhold til denne gruppen, bekreftes inntrykket av at kommunen permanent skal overta ansvar for alle de som arbeids- og inntektsetaten mener er ute av stand til å arbeide, men likevel ikke kvalifiserer til uføretrygd midlertidig eller permanent. Slik utvalget beskriver modell 1 Statlig arbeidslinje synes det som om samordningen i utgangspunktet skal begrenses til personer som er reelle arbeidssøkere. Personer som av helsemessige eller sosiale årsaker ikke har utsikt til å kunne komme i arbeid er ikke målgruppen for den nye etaten som har arbeidslinja som formål. Ansvaret for de vanskeligst stilte overlates til kommunene. Kasteballproblematikken løses ved at ballen legges død i sosialtjenesten. Kommunalt eller statlig ansvar et hovedspørsmål Utvalget gir gode argumenter for en samling av førstelinjetjenesten under kommunalt ansvar. Modell 2 vil gi et helhetlig ansvar for førstelinjen i kommunene og skape mulighet for å spille på kommunenes samla ressurser med sikte å gi et individuelt tilpassa tilbud til flest mulig der arbeid er et kortsiktig eller langsiktig mål. Side 21 av 47

Sak 0124/04 Det er viktig at finansieringsordningen utformes på en slik måte at kommunene premieres økonomisk i den grad en lykkes i å redusere veksten eller redusere omfanget av passive ytelser og øke andelen av befolkningen i lønnet arbeid. Her kan det både vises til erfaringene med finansieringen av flyktningarbeidet her til lands og erfaringer fra Danmark. Utvalgets innvending mot kommunalt ansvar kan sammenfattes i en setning. I kapittel 10 begrunner utvalget sitt valg av den statlige arbeidslinjen på følgende måte: Utvalget legger til grunn at oppfølgingen av arbeidslinjen må være et nasjonalt anliggende, og anbefaler at staten tar ansvaret. Det er etter vårt syn ingen sammenheng mellom spørsmålet om nasjonalt anliggende og hvilke forvaltningsnivå som skal ha ansvar. Grunnskole, barnevern, helsetjenester er eksempler på områder som sjølsagt er et nasjonalt anliggende. Ansvaret for førstelinjen ligger hos kommunene. Det er etter vår mening fullt ut mulig å gi kommunene det helhetlige ansvaret for førstelinjetjenesten, samtidig som det etableres ordninger som sikrer nasjonal styring. Modell 1 vil uansett variant som velges medføre en splitting av tjenester og ytelser som er relatert til arbeidsevne. Selv om staten overtar ansvaret for alle sosiale tjenester vil det ikke gi det samme potensiale for å samordne med kommunens øvrige tjenestetilbud. Dessuten vil det frata kommunen det økonomiske insentiv i forhold til forebyggende arbeid. Innvendingene som utvalget har mot kommunal førstelinje for velferdsforvaltningen er knyttet til frykt for at staten skal miste kontroll og at kommuneovergripende forhold ikke blir ivaretatt. Dette må løses ved en klar ansvarsdeling mellom førstelinjen som kommunen har ansvaret for og 2 og 3 linjefunksjoner som staten bør ha ansvaret for. Statens oppgaver ved valg av modell 2 Kommunal arbeidslinje Som på alle andre områder som kommunene har ansvar for må det etableres organer som kan ivareta overgripende og overordna oppgaver. Noe kan løses med samarbeid innen kommunesektoren, men det vil være helt nødvendig med en avklaring av statens ansvar. Her er stikkordsmessig momenter for hvilket ansvar som kan legges til staten: Overordna styring Statlig regulering av virksomheten gjennom lov og regelverk Utarbeiding av et finansieringssystem som belønner måloppnåelse Koordinering Kontroll med innvilging av faste og varige stønader Klagebehandling Kvalitetskontroll og tilsyn Kontroll og rammestyring av det private formidlingsmarkedet Koordinering av kontakt og samarbeid med kommuneovergripende konserner Infrastruktur Nasjonalt data og informasjonssystem Svein Tore Dørmænen rådmann Side 22 av 47

ØKONOMISK SOSIALHJELP - NYE RETNINGSLINJER Saksbehandler: Helge Roald Arkivkode: F0 &11 Arkivsaksnr.: 04/02088 Saksnr.: Utvalg: Møtedato: 0010/04 Bystyrekomiteen for helse og sosiale virksomheter 29.11.2004 0125/04 Formannskapet 02.12.2004 / Bystyret Forslag til vedtak/innstilling: Vadsø bystyre vedtar vedlagte retningslinjer for økonomisk sosialhjelp. Vedlegg: Retningslinjer for økonomisk sosialhjelp Bakgrunn: Helt siden Fattigdomsloven av 1845 har fattighjelpen vært forankret i lokale folkevalgte organer. Innføringen av Lov om sosial omsorg i 1964 endret fattighjelpens karakter. Fattigdom ble ikke lengre ansett som et rent materielt anliggende, men som et symptom på andre bakenforliggende årsaker. Ved siden av en forvaltningslinje som siste materielle sikkerhetsnett innførte den nye loven behandlingslinja i sosialtjenesten. Nye yrkesgrupper med tilpassa kompetanse skulle løse industrialiseringens utfordringer med psykiske problemer, rus, asosialitet, kriminalitet m.v. Den nye plattformen i sosialomsorgsloven var attføring og hjelp til selvhjelp med hjelpeformene sosial råd og veiledning og sosial behandling som rådende virkemidler. Økonomisk støtte ble en sekundær hjelpeform som en skjønnsbasert og tidsavgrenset ytelse. Tjenesten ble profesjonalisert med egen fagadministrasjon som i mange kommuner fikk delegert beslutningsmyndighet til å avgjøre økonomisk stønad. Så sent som på slutten av 80-tallet var det ikke vanlig at kommunene hadde veiledende normer for sosialhjelp. Før normer ble innført var det helt vanlig at det måtte søkes særskilt om midler til klær, sko, mat og andre helt nødvendige forbruksartikler. Avgjørelsene ble basert på saksbehandlernes faglige skjønn og/eller folkelig skjønn i de politisk oppnevnte klientutvalgene i kommunene. Side 23 av 47

Sak 0125/04 Kommunale normer for økonomisk sosialhjelp Økningen i antall personer, antall søknader og de totale sosialhjelpsutbetalinger medførte imidlertid en debatt om tiltak som kunne forenkle saksbehandlingen og tiltak som kunne sikre større grad av likebehandling og trygghet for de personer som ble avhengige av sosialhjelp. I debatten om veiledende norm ble det lansert to ulike typer normer. Den første typen, som mange kommuner tok i bruk på 80-tallet omfattet utgifter til mat og noen andre nødvendige løpende utgifter til husholdningsartikler. Øvrige utgifter måtte det søkes om særskilt. Denne type norm ble senere kalt korttidsnorm På slutten av 80-tallet var det noen kommuner som vedtok en ny type norm som etter hvert fikk betegnelsen langtidsnorm. Begrunnelsen for å innføre en langtidsnorm var flere: 1) Det ville gi klienten større ansvar for prioritering og disponering av midler og skape større trygghet og forutsigbarhet for den enkelte. 2) Det ville medføre en forenkling av saksbehandlingen, slik at sosialtjenestene kunne bruke frigjort kapasitet til rådgiving og tiltak for å gjøre langtidsmottakere av sosialhjelp sjølhjulpne. 3) Erfaringene fra kommuner som hadde prøvd ut ordningen viste at de totale sosialhjelpsutbetalingene ble redusert når en klarte å øke innsatsen på rådgiving og tiltak for å gjøre langtidsmottakere av sosialhjelp sjølhjulpne. De fleste kommunene som valgte å innføre langtidsnorm satte langtidsnormen til 75 prosent av minstepensjonen. I tillegg ble det gitt støtte til nødvendige boutgifter. Grunnen til at satsen ble satt til 75 prosent var at bostøtteordningene på den tiden var slik at minstepensjonister normalt kunne regne med å få bostøtte for boutgifter som overskred 25 prosent av minstepensjonen. De kommunestyrene som innførte langtidsnorm gjennomførte altså en lokal sosialpolitisk reform. De bestemte at i vår kommune skal de personer og familier som ikke har mulighet til å sikre seg tilstrekkelig inntekt gjennom eget arbeid eller ved å nyttiggjøre seg de statlige trygde- og arbeidsmarkedstiltak, garanteres en inntekt tilsvarende en minstepensjonist. Det ble i liten grad den gang problematisert hvorfor det var nødvendig å innføre en langtidsnorm for en ytelse som skulle være kortsiktig. Det ble bare konstatert at en stor gruppe klienter var avhengige av sosialhjelp i lang tid. Fokus ble ikke satt på statens ansvar. Men det var åpenbart at mange ble langtids sosialklienter fordi de statlige ordningene (det første sikkerhetsnett) ikke fungerte etter intensjonen. Dette skyldtes i hovedsak to forhold: 1) De statlige ytelsene var for utilstrekkelige. Mange av de statlige ytelsene var altfor lave til at en person kunne forsørge seg sjøl og sin familie. Noen eksempler: Sykemeldte som ikke har hatt tilrekkelig arbeidsinntekt før de ble syke fikk ikke nok sykepenger eller rehabiliteringspenger. Langtidsledige som ikke har tilstrekkelig arbeidsinntekt før de ble arbeidsledige fikk ikke nok i arbeidsledighetstrygd eller ytelser ved arbeidsmarkedstiltak. Personer som er avhengig av attføring for å kunne komme i arbeid fikk heller ikke nok, dersom de ikke har arbeidet tilstrekkelig tidligere. Side 24 av 47

Sak 0125/04 Enslige forsørgere uten tilstrekkelig arbeidserfaring før de ble enslige forsørgere, fikk ikke tilstrekkelig midler etter at overgangsstønaden opphører om de ikke raskt kommer i lønnet arbeid. 2) Staten klarte ikke å samordne sine ytelser og tjenester. Arbeidsmarkedsetaten hadde et regelverk og en praksis som definerte personer som for syke eller arbeidsutføre til å kunne motta ytelser Trygdeetaten vurderte de samme personene til friske eller arbeidsføre nok til at det skulle satses på arbeidsrelaterte ytelser. De ble kasteballer mellom to statlige etater og havnet i sosialtjenestens sikkerhetsnett som langtids sosialhjelpsmottakere. Innføring av langtidsnorm kan langt på vei sies å være en tilpassing til det faktum at det statlige sikkerhetsnettet som skulle fange opp alle med behov for langvarige ytelser fra det offentlige ikke fungerte. Enkelte kommunene tok på seg å gjennomføre den politiske reformen det er å sikre de fattigste en forutsigbar inntekt som lå på et nivå som ble ansett som et minimum til livsopphold i en lengre periode.. Langtidsnormen forutsatte å dekke alle utgifter som regnes som utgifter til livsopphold (med unntak av boutgifter, store tannlegeregninger og ellers helt nødvendige ekstraordinære utgifter), både løpende utgifter og utgifter som påløper mer sjelden. Det ble opp til den enkelte stønadsmottaker å disponere sin stønad slik at hun/han klarer å dekke de mer sjeldne utgiftene. For de som ikke klarte å disponere sin inntekt slik, tilbyes økonomirådgiving, økonomistyring eller det vurderes overgang til korttidsnorm der andre utgifter enn de mest nødvendige daglige forbruksvarer ble behandlet særskilt etter hvert som behovet oppsto. Noen kommuner har fulgt opp de vedtakene som ble gjort om langtidsnorm og justert normen årlig. Men da minstepensjonistenes levekår ble satt på den politiske dagsorden på midten av 90 tallet og minstepensjonen ble oppjustert med kr. 1000 lot mange kommuner være å justere normene eller de satte ned prosentsatsen i forhold til minstepensjon. Statelige veiledende satser for økonomisk sosialhjelp Allerede da den nye sosialtjenesteloven ble vedtatt i 1991 åpnet loven for at departementet kunne lage veiledende retningslinjer for utmåling av sosialhjelp. Det tok 10 år før slike retningslinjer forelå. Det ble gjennomført flere forskningsprosjekter rundt kommunens praktisering av ytelser til sosialhjelp. Resultatene av denne forskningen kan oppsummeres i følgende punkter Det er stor variasjon mellom kommunenes normer for sosialhjelp Det er stor variasjon mellom kommunenes stønadsnivå til den enkelte Det er stor variasjon mellom kommunens netto kostnader til sosialhjelp Det er ingen påviselig sammenheng mellom størrelse på norm og størrelse på stønadsnivå Det er ingen påviselig sammenheng mellom størrelse på norm eller stønadsnivå og kommunenes kostnader til sosialhjelp. Side 25 av 47

Sak 0125/04 I den offentlige debatten var imidlertid ulikehetene i kommunale normer i fokus. Det ble stilt krav om at staten måtte vedta bindende minimumsnormer for sosialhjelp for å fremme likebehandling og sikre et eksistensminimum. Igjen ble fokuset tatt bort fra manglende ved nivået på ytelser fra folketrygden og arbeidsmarkedsetaten og det faktum at manglende samordning av statsetatene som gjorde at mange ble henvist til langvarig sosialhjelp som eneste utvei. I Rundskriv I-34/2001 om kapittel 5 i sosialtjenesteloven om Økonomisk stønad ble statens retningslinjer for utmåling av sosialhjelp presentert: Her følger noen av hovedsynspunktene i rundskrivet: Om formålet Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal sikre at alle har tilstrekkelige midler til livsopphold. Økonomisk stønad skal være en subsidiær ytelse. Dette innebærer at den enkelte først skal utnytte alle muligheter til å forsørge seg selv, ved arbeid, trygderettigheter osv. Økonomisk stønad bør dessuten ta sikte på å gjøre den enkelte selvhjulpen. Hva som ligger i selvhjulpen avhenger av hvilke problemer den enkelte har, og hva som er årsakene til disse. Om helhetlig og individuell kartlegging og vurdering av tiltak Sosialtjenesten skal utrede hjelpebehovet i nært samarbeid med søker. For noen er det for eksempel mulig å komme i arbeid, eventuelt etter en kortere tid i et arbeidsmarkedstiltak. Andre trenger lengre tid i et kvalifiserings- eller rehabiliteringstiltak før de kan komme i arbeid. Økonomisk stønad skal gis med tanke på at søkeren skal bli i stand til å sørge for seg selv. Dette medfører at søknader skal avgjøres etter en konkret og individuell vurdering. Derfor kan det være nødvendig å foreta en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon. Det må legges særlig vekt på hensynet til barn. Barn skal ha en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige aktiviteter, selv om foreldrene har vanskelig økonomi. Dette innebærer at en del utgifter til barn bør anses å være en del av livsoppholdet, mens tilsvarende utgifter for voksne ikke gjør det. Selv om økonomisk stønad er en selvstendig ytelse, er økonomiske vanskeligheter ofte bare en del av et større problemkompleks. Det kan derfor være aktuelt å sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte for å nå lovens formål i den enkelte saken. Kommunene må i samarbeid med andre etater ha virkemidler til rådighet i form av aktive, arbeidsrettede tiltak, som bidrar til kvalifisering, attføring eller rehabilitering av den enkelte. Bruk av vilkår kan være en god måte å få tiltakene satt i system, sikre oppfølging fra sosialtjenestens side, og samtidig ivareta den enkeltes rettssikkerhet i forbindelse med tiltakene. Side 26 av 47

Sak 0125/04 Om råd og veiledning Sosialtjenesten har plikt til å gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer, eller sørge for kontakt med andre som kan gi råd i den aktuelle saken. Rådgivning i økonomi vil ofte være av stor betydning der søkeren, tross rimelige inntekter, har alvorlige økonomiske problemer. Slik rådgiving gir muligheter til å komme fram til budsjettforslag som er realistiske i forhold til den enkeltes inntekter. Det kan her være aktuelt å fokusere både på muligheter for bedre avtaler med kreditorer, forsikringsselskaper og skattemyndighetene mfl., og på hvilke prioriteringer som er nødvendige å gjøre innenfor de inntekter den enkelte har. Om stønadsnivået Loven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået. I utgangspunktet står kommunene fritt til å fastsette nivået på sine sosialhjelpsytelser. Det er imidlertid et krav at stønaden i den enkelte saken sikrer søkeren et forsvarlig livsopphold. Ytelsene bær ikke være slik at klienten ikke motiveres til å skaffe seg arbeid, delta i arbeidsmarkedstiltak eller andre aktiviteter som kan bidra til formidling til arbeid, eller på annen måte hindrer vedkommende i å ta ansvar for sin egen situasjon. Sosialhjelpens legitimitet er avhengig av at ordningen oppleves som rettferdig i den forstand at kun de som har et reelt behov for hjelp får slik støtte. Samtidig har samfunnet et ansvar for å bidra til å gi dem som faller utenfor de alminnelige inntektsordningene mulighet til trygghet og forsvarlig levestandard. Hensynet til at det skal lønne seg å arbeide, eller delta i arbeidsmarkedstiltak, og hensynet til dem som ikke har alternativ til sosialhjelp som viktig inntektskilde trekker i ulik retning, og sosialtjenesten må foreta en avveining mellom disse hensynene. Sosialtjenesten må legge vekt på hvilke reelle muligheter den enkelte har til å forbedre sin situasjon. I livsoppholdsbegrepet inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov. Den enkeltes behov må alltid vurderes konkret. Stønadsnivået vil variere med familiesituasjon, husholdningens størrelse, bosted, boligforhold, alder, hjelpebehovets varighet mv. Om satser eller normer og bruk av skjønn De fleste kommuner har utarbeidet egne satser eller normer for økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Disse er kun veiledende, og kan ikke erstatte den individuelle vurdering. Normer er et praktisk og nyttig redskap som utgangspunkt for beregninger, og kan bidra til å sikre lik behandling i den enkelte kommune. Staten har gitt veiledende retningslinjer for utmålingen av stønad til livsopphold. Heller ikke disse kan erstatte det konkrete skjønn. Statlige retningslinjer kan bidra til å redusere forskjeller i stønadsnivået mellom kommuner, når forskjellene ikke har sammenheng med den enkelte søkers individuelle behov, eller reelle kostnadsforskjeller mellom kommunene. Økonomisk stønad er en skjønnsmessig ytelse. Sosialtjenesten har både rett og plikt til å utøve skjønn når det vurderes om det skal ytes stønad, og ved utmåling av stønaden. Bruk av skjønn vil føre til ulikheter i stønadsnivået. Så lenge dette er begrunnet i ulike behov er Side 27 av 47