FOREDRAG OM OVERVANN OG ANSVAR, FOR NBBL SA DEN 7. FEBRUAR 2018 ADVOKATFIRMAET GUTTORM JAKOBSEN AS V/ ADVOKAT GUTTORM JAKOBSEN KONGSVEIEN 91, 1177 OSLO TLF. 900 69 522 E-post: guttorm.jakobsen@juris.no 1
Agenda 1. Oversikt over relevant regelverk med krav til bl.a. overvannshåndtering 2. Hvem har ansvaret for å forebygge faren for fuktskader og oversvømmelse? 3. Erstatningsregler for fuktskader og oversvømmelsesskader 2
1. Oversikt over relevant regelverk med krav til bl.a. overvannshåndtering www.rbnett.no 3
1.1. Oversikt over relevant regelverk med krav til overvannshåndtering (1) Plan- og bygningsloven (pbl.) 27-2 femte ledd stiller krav om at avledning av grunn- og overvann skal være sikret før oppføring av bygning blir godkjent. Pbl. 28-1 stiller krav til byggegrunnen. Det skal foreligge tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Pbl. 28-3 hjemler en rett for kommunen til å gi tillatelse til forebyggende sikkerhetstiltak på nabogrunn, bl.a. for å hindre «vannsig» fra nabogrunnen. 4
1.1. Oversikt over relevant regelverk med krav til overvannshåndtering (2) Pbl. 29-5 og 29-6 første ledd presiserer rammen for de tekniske forskriftene til loven. TEK17 7-2 stiller krav om sikkerhet mot flom og stormflo. TEK17 13-11 stiller krav om tilstrekkelig fall fra byggverk. TEK17 15-8 stiller krav til utvendige vannforsynings- og avløpsanlegg, herunder krav til håndtering av overvann og drensvann. 5
1.2. Nærmere om kravene i pbl. 27-2 femte ledd (1) Ordlyden i pbl. 27-2 femte ledd: «Før oppføring av bygning blir godkjent, skal avledning av grunn- og overvann være sikret. Tilsvarende gjelder ved vedlikehold av drenering for eksisterende byggverk» Formuleringen «Før oppføring av bygning blir godkjent» innebærer at håndtering av overvann må avklares før tiltaket er ferdig prosjektert. Der tiltakshaver har valgt å dele opp søknaden i rammetillatelse og igangsettingstillatelse må avledning av grunn- og overvann være sikret før det gis rammetillatelse, jf. rundskriv H-6/17 av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) av 30. juni 2017. 6
1.2. Nærmere om kravene i pbl. 27-2 femte ledd (2) forts. Innhenting av tillatelse til bortleding av grunn- og overvann på, eller over, annen manns grunn må løses privatrettslig. I den grad dette er nødvendig og det ikke kan påvises slik tillatelse, vil kravet til «sikret» ikke være oppfylt, og kommunen kan og bør av den grunn avslå byggesøknaden. Dersom kravet ikke er tilstrekkelig sikret, og kommunen likevel gir rammetillatelse, kan kommunen komme i ansvar etter skadeserstatningsloven 2-1. 7
1.3. Nærmere om kravene i pbl. 28-1 (1) Ordlyden i pbl. 28-1 første ledd: «Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold.» Annet ledd: «For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen om nødvendig stille særlig krav til byggegrunn, bebyggelse eller uteareal. Formålet med bestemmelsen er å hindre at det bygges på tomter der natur- eller miljøforhold kan være skadelig for bygninger eller beboere., eventuelt at det i slike områder tas nødvendige forholdsregler knyttet til bebyggelsen jf. Ot.prp.nr. 45 s. 338. 8
1.3. Nærmere om kravene i pbl. 28-1 (2) Vilkåret om «tilstrekkelig sikkerhet» beror på en konkret vurdering av risikomomentene, jf. Ot.prp.nr.34 s. 338. Bestemmelsen er etter sitt materielle innhold en selvstendig hjemmel for avslag av byggesøknader, noe som innebærer at kommunen ikke plikter å innvilge byggesøknader etter pbl. 21-4 første ledd. Alternativt kan kommunen stille vilkår jf. annet ledd. Tiltakshaver har som den klare hovedregel ansvaret for å fremskaffe dokumentasjon på at byggegrunnen har tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe jf. Ot.prp.nr. 45 s. 215 og Rt. 2006 s. 1012. 9
1.3. Nærmere om kravene i pbl. 28-1 (3) I Rt. 2006 s. 1012 krevde kjøper av en boligtomt erstatning av kommunen for setningsskader på boligen. Han viste til at det hadde vært flom i området, og at flomvannet hadde ført til utvasking i grunnen som ledet til setningsskadene. Reguleringsplanen for området forutsatte at det skulle føres opp flomvoll før det ble satt i gang bygging av hus, og reguleringsbestemmelsene satte forbud mot kjellere. Høyesterett fant at det måtte være en terskel for når en fare var vesentlig nok til at kommunens plikt etter daværende 68, nå 28-1 kom til anvendelse. Hovedproblemet var at arbeidet med grunnmuren ikke hadde vært forsvarlig. 10
1.4. Nærmere om pbl. 28-3 Tiltak på nabogrunn(1) Pbl. 28-3 første ledd: «Dersom byggverk kan bli utsatt for skade ved vannsig, ras eller utglidning fra nabogrunn, kan kommunen tillate at nødvendige forebyggende tiltak foretas på nabogrunnen.» Bestemmelsen hjemler en rett for kommunen til å gi tillatelse til forebyggende sikkerhetstiltak på nabogrunn, bl.a. for å hindre «vannsig» fra nabogrunnen. Tredje ledd: «Kommunen kan sette vilkår for tillatelsen, herunder at det på forhånd blir stilt slik sikkerhet som kommunen bestemmer.» 11
1.5. Nærmere om kravene i pbl. 29-5 (1) Det fremgår av pbl. 29-5 første ledd at ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø, energi og bærekraftighet, og slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas. Tredje ledd: «For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.» Krav til drenering på byggetomta for å hindre at overflatevann renner inn i bygningen, omfattes av 29-5 tredje ledd, jf. s 215 i Ot.prp.nr. 45 (2007-2008). 12
1.6 Relevante bestemmelser i TEK 17. 1.6.1 TEK 17 1. Forskriften «skal sikre at tiltak planlegges, prosjekteres og utføres ut fra hensyn til god visuell kvalitet, universell utforming og slik at tiltaket oppfyller tekniske krav til sikkerhet, miljø, helse og energi», jf. TEK17 1 Sml. pbl. 29-5, som oppstiller utgangspunktet om at planog bygningsmyndighetene kan stille krav til alle tiltak som skal prosjekteres og utføres. Kravene i TEK gjelder for tiltak omfattet av pbl. 20-1, uavhengig av om arbeidene krever søknad til kommunen eller ikke, jf. veiledningen til Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) 13
1.6 TEK 17 1.6.2 TEK 17 7-2 første ledd. Første ledd: «Byggverk hvor konsekvensen av en flom er særlig stor, skal ikke plasseres i flomutsatt område.» (byggverk som har nasjonal eller regional betydning for beredskap og krisehåndtering, regionsykehus, byggverk som omfattes av storulykkeforskriften. Kravet i denne bestemmelsen kan bare tilfredsstilles ved å plassere byggverket flomsikkert, det vil si at det ikke er en løsning å sikre eller tilpasse tiltaket slik at det tåler oversvømmelse. 14
1.6 TEK 17 1.6.3 TEK 17 7-2 annet ledd. (1) Annet ledd: «For byggverk i flomutsatt område skal det fastsettes sikkerhetsklasse for flom etter tabellen under. Byggverk skal plasseres, dimensjoneres eller sikres mot flom slik at største nominelle årlige sannsynlighet i tabellen ikke overskrides.» Med flom menes i denne sammenheng oversvømmelse ved økt vannføring og vannstand i elver, bekker og vann som følge av stor nedbør eller snøsmelting, og oppdemming som følge av isgang eller skred. Det er definert tre sikkerhetsklasser med ulike flomstørrelser (angitt med gjentaksintervall som skal legges til grunn for byggverk i flomutsatte områder. Hvilken sikkerhetsklasse et byggverk tilhører er avhengig av konsekvensene ved oversvømmelse. 15
1.6. TEK 17 (3) 1.6.3. 7-2 annet ledd (2) Tabell: Sikkerhetsklasser for byggverk i flomutsatt område Sikkerhetsklasse for flom Konsekvens F1 liten 1/20 F2 middels 1/200 F3 stor 1/1000 Største nominelle årlige sannsynlighet 16
1.6. TEK 17 (3) 1.6.3. 7-2 annet ledd (3) Sikkerhetskravene i annet ledd kan oppnås enten ved å plassere byggverket utenfor området der sannsynligheten er mindre enn minstekravet i forskriften, eller ved å sikre det mot oversvømmelse, eller ved å dimensjonere og konstruere bygget slik at det tåler belastningene og skader unngås. Forutsetningen for å plassere byggverket i området der sannsynligheten for flom er større enn minstekravet i forskriften, er at det gjennomføres risikoreduserende tiltak slik at sikkerhets-kravet oppfylles. Eksempler på sikringstiltak vil være å heve byggegrunnen til flomsikkert nivå, bygge uten kjeller, eller bygge flomvoller eller andre konstruksjoner som holder vannet unna bebyggelsen. 17
1.6. TEK 17. 1.6.4. 13-11 Overvann Ordlyden: «Terreng rundt byggverk skal ha tilstrekkelig fall fra byggverket dersom ikke andre tiltak er utført for å lede bort overvann, inkludert takvann.» Hensikten med kravet er å hindre at overvann gir skade på byggverk. Dersom det benyttes relativt vanntette masser i terrengoverflaten, vil dette begrense mengden nedbør og overvann som renner ned i bakken inntil byggverket, jf. veiledningene til DiBK. Som preakseptert løsning er angitt at fallet må være minimum 1:50 i en avstand på minimum 3 meter fra vegglivet, alt etablering av avskjæringsgrøfter mv. 18
1.6. TEK 17. 1.6.5. 15-8. Utvendig avløpsanlegg med ledningsnett. Overvann og drensvann. Første ledd: «Overvann og drensvann skal i størst mulig grad infiltreres eller på annen måte håndteres lokalt for å sikre vannbalansen i området og unngå overbelastning på avløpsanleggene.» Hensikten med bestemmelsen er å unngå at overvann tilføres hovedledningen, og sikre at overvann håndteres lokalt. Dette kan skje gjennom infiltrasjon, utslipp til resipient eller ved å utnytte overvannet som en ressurs. (Veiledningen til DiBK) Når lokal håndtering av overvannet ikke er mulig ut fra naturgitte og praktiske grunner, kan kommunen bestemme at overvannet ledes bort i egne ledninger til vassdrag. (Veiledningen til DiBK ). 19
1.6. TEK 17 1.6.5. 15-8 overvann og drensvann forts.(2) Annet ledd: «Bortledning av overvann og drensvann skal skje slik at det ikke oppstår oversvømmelse eller andre ulemper ved dimensjonerende regnintensitet.» Bakgrunnen for bestemmelsen er at det er forventet at årsnedbøren generelt vil øke, og at korttidsnedbøren blir mer intens (veiledningen til DiBK) Når tilrenningen er større enn det anleggets sluk og overvannledninger er dimensjonert for, eller der ledningssystemet tilstoppes eller ødelegges, må det overskytende vannet ledes bort via planlagte flomveier og med minst mulig skade eller ulempe for miljøet og omgivelsene. 20
1.6. TEK 17 1.6.5. 15-8 Overvann- og drensvann (3) Dimensjonerende regnskyll-hyppighet (1 i løpet av "n" år)* 1 i løpet av 50 år Plassering Dimensjonerende oversvømmelseshyppighet ** (1 i løpet av "n" år) 1 i løpet av 5 år Områder med lavt 1 i løpet av 10 år skadepotensiale (utkantområder, landbrukskommune r) 1 i løpet av 10 år Boligområder 1 i løpet av 20 år 1 i løpet av 20 år Bysenter /industriområder/ forretningsstrøk 1 i løpet av 30 år Underganger/ områder med meget høyt skadepotensial Tabellen er hentet fra s. 50 i Norsk Vann rapport 162/2008 1 i løpet av 30 år 1 i løpet av 50 år 21
2. Hvem har ansvaret for å forebygge faren for fuktskader og oversvømmelse? Bilde: Øyvind BrechanJohnson/Vannfagansvarlig, Nedre Eiker kommune 22
2.1. Behandling av søknaden i kommunen. 2.1.1 Pbl. 21-4. Pbl. 21-4 første ledd annet pkt.: «Kommunen skal i saksbehandlingen legge til grunn tiltakshavers eller det ansvarlige foretakets opplysninger om tiltaket oppfyller tekniske krav.» Bestemmelsen innebærer at det er tiltakshaverens eller det ansvarlige foretaket som har ansvaret for å gi opplysninger om tiltaket oppfyller tekniske krav som følger av loven og forskriftene. Dersom tiltakshaver eller det ansvarlige foretaket gir opplysninger til kommunen om at overvannet er hensyntatt og håndtert, skal kommunen som et utgangspunkt kunne stole på det. 23
2.1. Behandling av søknaden i kommunen. 2.1.2 Byggesaksforskriften 5-4 første ledd. Opplysninger som skal gis ved søknad om tiltak. Byggesaksforskriften av 2010 (SAK10) 5-4 første ledd fastslår at søknad om tillatelse til tiltak etter pbl. 20-2 og 20-4 skal inneholde opplysninger som nevnt i tredje ledd bokstav a til q, i den utstrekning de er relevante for tiltaket og nødvendige for kommunens behandling. Det er nå presisert i bokstav J, at opplysninger om bl.a. «avledning av overvann», er relevante opplysninger som skal gis ved søknader som nevnt i første ledd. Endringen trådte i kraft 1. juli 2017 24
2.1. Behandling av søknaden i kommunen. 2.1.3 Byggesaksforskriften 6-4 første ledd. Rammetillatelse SAK 6-4 oppstiller en rekke forhold som skal omfattes av rammetillatelsen, så langt det er relevant for tiltaket. Det er nå presisert i bokstav G, at sikkerhet for godkjent vegvann, overvanns- og avløpsløsning» er forhold som skal omfattes. Det innebærer at bruk av nabogrunn må være avklart, og evt. opparbeidelse av offentlige veier og vann- overvanns- og avløpsløsning etter pbl. 18-1. Tekniske løsninger og dokumentasjon vedr. refusjon må senest være avklart og utarbeidet i forbindelse med igangsettingstillatelsen. Endringen trådte i kraft 1. juli 2017 25
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.1 Ansvar i byggesaker. 23-1. Etter pbl. 23-1 første ledd er tiltakshaver ansvarlig for at tiltak utføres i samsvar med de krav som følger av bestemmelsene gitt i eller i medhold av pbl. Tiltak som omfattes av 20-3, skal forestås av ansvarlige foretak for søknad, prosjektering, utførelse og kontroll. Ansvarlige i byggesaker innestår for at tiltaket blir utført i samsvar med krav gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Ved tiltak etter 20-3 plikter tiltakshaver å videreføre sitt ansvar til ansvarlige foretak. Der det ikke er krav om ansvarlig foretak, eller på de områder av tiltaket som ikke er tilstrekkelig belagt med ansvarlige foretak, har tiltakshaver ansvaret alene. 26
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.2 Tiltakshaver. 23-2. Tiltakshaver etter plan- og bygningsloven er den person eller foretak tiltaket utføres på vegne av. Bygningsmyndighetene kan alltid rette pålegg direkte til tiltakshaver. Tiltakshaver må for å sikre sine interesser søke fagkyndig hjelp. Det er i kontraktsforholdet mellom tiltakshaveren og hans medhjelpere at tiltakshaveren først og fremst må sikre sine økonomiske interesser hvis noe går galt. Skifte av tiltakshaver under gjennomføringen skal straks meldes til kommunen av både den opprinnelige og nye tiltakshaver. 27
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.3 Krav til ansvarlig foretak mv. 23-3. Ansvarlig foretak skal oppfylle de kravene til kvalifikasjoner, pålitelighet og dugelighet som følger av forskrift gitt med hjemmel i 23-8. Ansvarsrett inntrer ved at signert erklæring sendes til kommunen. Foretaket har ansvar overfor bygningsmyndighetene for at plan og bygningslovgivningens krav er oppfylt og dokumentert for det ansvarsområdet foretaket har påtatt seg gjennom erklæring til kommunen. Dette gjelder også underleverandørens utførelse og prosjektering. 28
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.4 Ansvarlig søker. 23-4. Ansvarlig søker er tiltakshavers representant overfor kommunen, og har ansvar for at søknaden inneholder nødvendige opplysninger for at kommunen skal kunne ta stilling til om tiltaket er i samsvar med bestemmelser og tillatelser gitt i eller i medhold av plan- og bygnings-loven. Ansvarlig søker skal samordne de ansvarlige prosjekterende, utførende og kontrollerende, og påse at alle oppgaver er belagt med ansvar. Ansvarlig søker har ansvaret for at tiltaket avsluttes med innsending av nødvendige opplysninger for kommunens utstedelse av ferdigattest. 29
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.5 Ansvarlig prosjekterende. Ansvarlig prosjekterende har ansvar for at tiltaket prosjekteres i samsvar med bestemmelser og tillatelser gitt i medhold av pbl, jf. pbl. 23-5. Foretaket er først og fremst ansvarlig innenfor den erklærte ansvarsrett for at prosjekteringen utføres slik at tegninger og beregninger blir i samsvar med plan- og bygningslovgivningen. Ansvarlig prosjekterende må også se til at egne løsninger er gjennomførbare ved tverrfaglig kvalitetssikring i forhold til grenseflatene for andre prosjekteringsoppgaver. 30
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.6 Ansvarlig utførende. Pbl. 23-6. Ansvarlig utførende har ansvar for at tiltaket utføres på grunnlag av og i samsvar med prosjekteringen, og i samsvar med krav eller tillatelser til utførelsen gitt i eller i medhold av pbl, jf. pbl. 23-6. Sak 12-4 bokstav f) presiserer ansvaret for at nødvendig tverrfaglighet blir ivaretatt. Det innebærer at den aktuelle utførelsesoppgavens grensesnitt mot andre utførelsesoppgaver, er ivaretatt. 31
2.2. Ansvar i byggesaker. Kapittel 23. 2.2.7 Ansvarlig kontrollerende. Pbl. 23-7. Ansvarlig kontrollerende skal være uavhengig av det foretaket som utfører arbeidet som kontrolleres. Ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen har ansvar for å kontrollere at prosjekteringsgrunnlaget og de prosjekterte løsninger som er utarbeidet for tiltaket, er dokumentert og i samsvar med krav og tillatelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Ansvarlig prosjekterende for utførelsen har ansvar for å kontrollere at det foreligger tilstrekkelig prosjektert grunnlag for utførelsen, at utførelsen er dokumentert å være i samsvar med krav og tillatelser gitt i eller i medhold av loven, og at utførelsen er i samsvar med prosjekteringsgrunnlaget. 32
2.3. Kvalitetssikring og kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak. Kapittel 24. 2.3.1 Kvalitetssikring og kontroll med prosjektering og utførelse. 24-1. Ansvarlig prosjekterende og ansvarlig utførende skal ha system for å sikre og dokumentere at plan- og bygningslovens krav er oppfylt, jf. pbl. 24-1 første ledd I tillegg skal det gjennomføres uavhengig kontroll av ansvarlige kontrollforetak når det: a)foreligger viktige og kritiske områder og oppgaver og b) kommunen krever det etter en konkret vurdering. 33
2.3. Kvalitetssikring og kontroll med prosjektering og utførelse av tiltak. Kapittel 24. 2.3.2 Gjennomføring av kontroll. 24-2. Kontroll skal gjennomføres uavhengig og helhetlig, og skal ivareta grenseflater mellom forskjellige fagområder. Kontroll skal gjennomføres på grunnlag av planer for gjennomføring av tiltaket, som også skal omfatte sluttkontroll. Omfang, detaljering og gjennomføring av kontrollen skal tilpasses arbeidets vanskelighet, risiko for og konsekvenser ved feil, og foretakenes pålitelighet og dugelighet. Tiltakshaver og de ansvarlige foretak har plikt til å gi de opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av kontrollen. 34
2.4. Tilsyn, jf. pbl. kapittel 25 (1) Kommunen har plikt til å føre tilsyn i byggesaker med at tiltaket gjennomføres i samsvar med gitte tillatelser og bestemmelser gitt i eller i medhold av pbl., og at ansvarlig foretak er kvalifisert, jf. pbl. 25-1 første ledd. Utover tilsynsplikten i 25-1 avgjør kommunen i hvilke saker og på hvilke områder det skal føres tilsyn, jf. pbl. 25-2 første ledd. Tilsynet gjennomføres på den måte, i det omfang og med den intensitet som kommunen finner hensiktsmessig. Pbl. 25-2 annet ledd: «Kommunen kan når som helst føre tilsyn i løpet av byggesaken og inntil 5 år etter at ferdigattest er gitt, jf. 23-3 syvende ledd.» 35
3. Erstatningsregler for fuktskader og oversvømmelser Bilde: www.mft.no 36
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (1) Ordlyden i skadeserstatningsloven (skl.) 2-1 første ledd: «Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt..» Arbeidsgiveransvaret gjelder også for det offentliges myndighetsutøvelse jf. 2-1 annet ledd: «Med arbeidsgiver menes her det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste». 37
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (2) Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2006 s. 1012: Saken gjaldt krav om erstatning som følge av setningsskader på boligeiendom, jf. skadeserstatningsloven 2-1 nr. 1. Det var særlig spørsmål om det skulle vært fastsatt vilkår i byggetillatelsen etter pbl.(1985) 68 andre ledd, alternativt om det var et særlig problem med byggegrunnen som kommunen skulle informert byggherren om. Pbl. 68 annet ledd er i dag erstattet av pbl. 28-1 38
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (3) Om forståelsen og bruken av pbl. 68 ble følgende uttalt i premiss 39 i dommen: «Fare som følgje av naturtilhøve, som flaum og sig av vatn, er omfatta av føresegna. Det vil likevel måtte vere ein terskel for når ein fare er vesentleg nok til at 68 første ledd kjem til bruk. Om det er tale om ein så alvorleg fare at denne terskelen er passert, vil vere eit spørsmål om risiko, der det avgjerande er ei samla vurdering av kor sannsynleg det er at det vil oppstå skade, opp mot arten og omfanget av skade dersom slik oppstår. Dette inneber at vanskelege naturtilhøve ikkje utan vidare vil vere omfatta av 68 første ledd.» 39
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (4) Premiss 43: «Eg meiner situasjonen med vatn i grunnen ikkje er tilstrekkeleg til at det ligg føre naturtilhøve som når opp i minstenivået - terskelen - for når eit slikt tilhøve går inn under føresegna. At eit hus er utsett for at det kjem vatn inn i undergrunnen, er ikkje uvanleg. Eg forstår det slik at det er semje i saka om at dette er ein situasjon som må løysast gjennom ei fundamentering som er tilpassa dette.» Premiss 45: «Plan- og bygningslova 68 andre ledd kan som nemnt, berre nyttast til å fastsetje vilkår i situasjonar som går inn under 68 første ledd. Etter dette hadde kommunen ikkje heimel for å nytte vilkår, og det var då heller ikkje nokon feil at det ikkje vart gjort.» 40
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (5) Spørsmålet var videre om kommunen hadde gjort feil ved ikke å informere byggherren om risikoen for utvasking av byggegrunnen. Høyesterett tok utgangspunkt i Rt. 1967 s. 1248 (Lørenskog), der det bl.a. ble uttalt følgende om feil ved fundamenteringen: «Når det for det første gjelder spørsmålet om kommunens ansvar, må utgangspunktet være at byggherren selv har ansvaret for byggegrunnen, for byggeplan og konstruksjon av hus og fundament og for utførelsen av arbeidet. Dersom kommunen skal kunne påføres ansvar for skader som oppstår på grunn av svikt på noen av disse punkter, må det påvises at bygningsmyndighetene under sin befatning med bygget har begått feil som de kan bebreides for.» 41
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (6) Høyesterett uttalte videre i premiss 50: «Etter mitt syn vil det berre i heilt ekstraordinære tilfelle kunne tenkjast at kommunen i slike saker som her, får ansvar for eit bygg, med mindre kommunen direkte har gripe inn i opplegget for eller utføringa av byggjeprosjektet.» Eidsivating lagmannsretts dom avsagt 12. oktober 1992 (LE-1991-2789): Saken gjaldt krav om erstatning i medhold av skadeserstatningsloven 2-1, for skade på bolig i forbindelse med flom, med anførsel om påstått uaktsomhet fra kommunens side ifm behandlingen av byggetillatelsen til boligen. 42
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (7) Bakgrunnen for saken: Storflom i 1967. Utsprengninger for å senke maksimal vannstand i 1972-75, Byggetillatelse gitt i 1983, og nye flommer i hhv 1987 og 1988. Boligeierne foretok store arbeider på sin eiendom etter flommen i 1988 for å sikre mot framtidige flommer. Ny flom i 1990. Problemstillingen var om det var ansvarsbetingende uaktsomt av kommunen å gi byggetillatelse med den foretatte anvisningen når det gjaldt plassering av huset. 43
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (8) Lagmannsrettens vurdering: «Hvorvidt kommunen har utvist uaktsomhet beror på en fortolkning av bygningsloven 68 sammenholdt med skadeserstatningsloven 2-1. Utgangspunktet er at byggherren har det primære ansvar etter bygningsloven 68. I denne saken er kommunen ikke selger av tomten og har ikke opptrådt som reguleringsmyndighet. Kommunens oppgaver er derfor av kontrollerende art. Ved vurderingen av om kommunen har opptrådt uaktsomt må problemstillingen være om det foreligger særlige forhold som kommunen har eller burde ha kunnskap om, og som det må kreves at kommunen underretter byggherren om, og vekt-legger, ved behandlingen av søknaden om byggetillatelse.» 44
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (9) Lagmannsrettens vurdering fortsetter: «I denne problemstilling må det trekkes inn om det er byggherren eller kommunen som kontrollinstans som er nærmest til å undersøke forholdene. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til forarbeidene til bygningsloven av 1985, Ot.prp.nr. 57 (1985-86) og Rt. 1967 s. 1248 (Lørenskogdommen)». Lagmannsretten viste til at resultatet i Lørenskogdommen var konkret begrunnet, og at Høyesterett hadde lagt avgjørende vekt på at bygningssjefen hadde grepet aktivt inn i utformingen og realiseringen av byggeplanene. 45
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (10) Lagmannsretten viste videre til at Høyesterett uttrykkelig hadde presisert at man ikke hadde ment å ta stilling til spørsmålet «om hvilke krav man i alminnelighet kan stille til bygningsmyndighetens aktsomhet.» Da juridisk teori ikke inneholdt noen særlig klargjøring av hvor langt kommunens plikter går som kontrollinstans, uttalte lagmannsretten at «det må foretas en konkret vurdering i saken». Lagmannsretten konstaterte at flommen i 1987 var en 100- årsflom og som sådan ekstraordinær. Når det gjaldt de øvrige tilfellene av høy vannstand og flom, la lagmannsretten til grunn at det var skjedd en utvikling i det aktuelle området i løpet av de siste 10-15 årene med tendens til flom/høyere vannstand om høsten. 46
3.1. Skadeserstatningsloven 2-1 (11) Spørsmålet var etter dette om det var uaktsomt av kommunen å ikke forutse denne utviklingen slik at boligeierne ble påbudt en annen husplassering eller byggemåte. Det ble lagt til grunn at hverken NVE eller kommunen så på elva Leira som et problem før flommen i 1987, og at kommunen ikke var å bebreide for dette standpunktet. Lagmannsretten uttalte: «Lagmannsretten har i sin vurdering av uaktsomhetsspørsmålet også lagt vekt på at Wenche og Odd Verket var lokalkjente. Etter forholdene må de være nærmest til å ta risikoen for at det ikke ble innhentet nærmere opplysninger fra folk i området som eventuelt kunne medført en annen løsning.» 47
3.2. Vannressursloven 47 (1) 3.2.1. Første ledd Første ledd: «Tiltakshaveren kan bli ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler ved overtredelse av 5 første ledd, 43 a første ledd og 46 første ledd.» Hvem som er ansvarlig som tiltakshaver, må avgjøres ut fra de konkrete omstendigheter jf. Ot.prp. nr. 39 (1998-1999) s. 359. «Alminnelige erstatningsregler» = culpa-ansvaret. 48
3.2. Vannressursloven 47 3.2.2. Annet ledd bokstav a (1) Annet ledd bokstav a: «Tiltakshaveren er ansvarlig uten hensyn til skyld: for skade eller ulempe fra vassdragstiltak og grunnvannstiltak som skyldes feil eller mangler ved tiltakets utførelse etter 5 annet og tredje ledd og 43 a annet og tredje ledd eller tiltakets vedlikehold etter 37 første ledd eller i forbindelse med brudd på konsesjonsplikten etter 8 eller 45 eller vilkår i konsesjon etter 26.» Bestemmelsen oppstiller et objektivt erstatningsansvar for tiltakshaveren 49
3.2. Vannressursloven 47. 3.2.2. Annet ledd bokstav a forts. (2) At ansvaret er objektivt innebærer at det ikke er nødvendig å vise til klanderverdig opptreden fra tiltakshavers side for å pålegge erstatningsansvar, dersom det objektivt sett foreligger feil eller mangler Ansvarsgrunnlaget suppleres av det ulovfestede objektive ansvaret, som kan beskrives som et ansvar for skade som skyldes en stadig, typisk og ekstraordinær risiko jf. bl.a. Rt. 1986 s. 1019. Ansvarsfrihet pga. force majeure er ikke utelukket jf. tidligere RG 1982 s. 180 (Frostating) og RG 1984 s. 386 (Asker og Bærum). 50
3.2. Vannressursloven 47. 3.2.2. Annet ledd bokstav a forts. (3) 3.2.2.1 Feil eller mangler ved tiltakets utførelse, jf. vannressursl. 5 annet ledd. Vannressursloven 5 annet ledd: «Vassdragstiltak skal planlegges og gjennomføres slik at de er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser. Denne plikten gjelder så langt den kan oppfylles uten uforholdsmessig utgift eller ulempe. Vassdragsmyndigheten kan ved forskrift fastsette nærmere regler om planlegging, gjennomføring og drift av bestemte typer vassdragstiltak.» 51
3.2. Vannressursloven 47. 3.2.2. Annet ledd bokstav a forts. (4) 3.2.2.1 Feil eller mangler ved tiltakets utførelse, jf. vannressursl. 5 annet ledd. (2) Ved vurderingen av hva som vil være uforholdsmessig, må man ikke bare se isolert på størrelsen av tiltakshaverens utgifter og ulemper ved avbøtende tiltak, men vurdere det i relasjon til forhold som: Art og omfang av den skade eller ulempe allmenne eller private interesser for øvrig kan bli utsatt for, og det økonomiske tap som eventuelt vil oppstå Hvilken reduksjon i skade og ulempe som oppnås ved de aktuelle avbøtende tiltak og hvilken sikkerhet det er for at dette oppnås. 52
3.2. Vannressursloven 47. 3.2.2. Annet ledd bokstav a forts. (5) 3.2.2.1 Feil eller mangler ved tiltakets utførelse, jf. vannressursl. 5 annet ledd. (3) Vannressursloven 5 tredje ledd: «Vassdragstiltak skal fylle alle krav som med rimelighet kan stilles til sikring mot fare for mennesker, miljø eller eiendom.» Bestemmelsen fastsettes en alminnelig sikkerhetsstandard for å unngå skade på mennesker, miljø og eiendom. Det nærmere innholdet av sikkerhetsstandarden må overlates til praksis jf. forarbeidene.(ot. prp. nr. 39 s. 326) 53
3.2 Vannressursloven 47. 3.2.2 Annet ledd bokstav a forts. (6) 3.2.2.2 Feil eller mangler ved tiltakets vedlikehold etter 37 første ledd (1) Vannressursloven 37 første ledd: «Vassdragstiltak som kan volde skade, skal den ansvarlige til enhver tid holde i forsvarlig stand. Vedlikeholdsplikten varer til anlegget er lovlig nedlagt.» Bestemmelsen har et skadeforebyggende formål, og pålegger ikke noen vedlikeholdsplikt for å sikre et anleggs funksjonsevne når det er uten betydning for risikoen for skaden. 54
3.2 Vannressursloven 47. 3.2.2 Annet ledd bokstav a forts. (7) 3.2.2.3 Rettspraksis (1) Rt. 2007 s. 486 «Nittedal-dommen»: Kommunen hadde gitt tillatelse til at overvann fra et utbyggingsområde (Skytta-området) ble ført gjennom kommunens rør og ut i Glanerudbekken. Tre boligeiere med eiendommer som grenset mot bekken fikk mye vann inn i sine kjellere fra bekken. Fra eiendommene hadde bekken en strekning på ca. 180 meter som var tilnærmet uten fall frem til to par kulverter (rør) i bekken. Det første spørsmålet lagmannsretten måtte ta stilling til var om det forhold at overflatevann fra Skytta-området var ledet ut i Glanerudbekken, var et vassdragstiltak etter vannressursloven. 55
3.2 Vannressursloven 47. 3.2.2 Annet ledd bokstav a forts. (8) 3.2.2.3 Rettspraksis (2) Lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at det å lede overflatevann i et rør og ut i bekken fra et relativt stort urbanisert område, var et vassdragstiltak, da et slikt tiltak «åpenbart er egnet til å påvirke vanntilførselen i bekken.» At tilsvarende vannmengde ville rent ut i bekken også uten tiltaket, kunne ikke tillegges betydning fordi vannet nå ble tilført bekken raskere enn tidligere, og dermed hadde et større skadepotensiale. Lagmannsretten uttalte: «Siden det er kommunen som eier og ellers er ansvarlig for den del av rørsystemet som fører overflatevannet ut i Glanerudbekken, er det kommunen som også er tiltakshaver i forhold til det å lede vannet ut i bekken.» 56
3.2 Vannressursloven 47. 3.2.2 Annet ledd bokstav a forts. (9) 3.2.2.3 Rettspraksis (3) «Lagmannsretten kan ikke se at kommunen her har oppfylt sine plikter. Det er ikke fremkommet noen opplysninger som sannsynliggjør at kommunen i det hele tatt har vurdert eventuelle konsekvenser av det å lede deler av overflatevannet fra Skytta-området ut i Glanerudbekken. Det er under ankeforhandlingen ikke fremkommet noe, verken av dokumenter eller gjennom annen bevisførsel, som tyder på at dette var en problematikk som kommunen i særlig grad var opptatt av under planleggingen og utbyggingen av området.» Det at Nittedal kommune hadde tillatt overvann ledet i rør inn i Glanerudbekken var et forhold som var omfattet av vrl. 47 annet ledd bokstav a. Kommunen ble således kjent erstatningsansvarlig. 57
3.3. Forurensningsloven 24 a (1) Ordlyden i forurensningsloven (forurl.) 24 a: «Anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. 57-61 gjelder tilsvarende.» Bestemmelsen oppstiller et objektivt erstatningsansvar for eieren av et avløpsanlegg. Det objektive ansvaret ble første gang benyttet som ansvarsgrunnlag i Rt. 1905 s. 715 «Vannledning», og er senere utviklet i bl.a. Rt. 1935 s. 218 «Kloakkledning» og Rt. 1975 s. 1081 «Tromsø»: 58
3.3. Forurensningsloven 24 a (2) Rt. 2007 s. 431 «Stavanger»: Saken gjaldt krav om erstatning etter forurl. 24 a etter tilbakeslag i kommunal avløpsledning med vannskade på bolig til følge. Tilbakeslaget inntraff som en følge av kraftig regnvær som avløpsledningen ikke var dimensjonert til å håndtere. Kommunen anførte ansvarsfrihet under henvisning til en ansvarsfraskrivelse i sine abonnementsvilkår, og fikk medhold av Høyesterett på at slikt ansvar kunne fraskrives ved avtale. 59
3.3. Forurensningsloven 24 a (3) Høyesterett uttalte følgende i avsnitt 43: «Jeg ser det slik at Kvale som eier av Jærgaten 62, i likhet med Stavangers øvrige huseiere måtte være klar over at det forelå kommunale bestemmelser om tilknytning til og bruk av offentlige avløpsledninger. Det har i lang tid vært tilknytningsplikt til det kommunale vann- og avløpsnett i Stavanger kommune. Vilkårene tilpasses ikke den enkelte eiers behov og ønsker. Dersom Kvale ønsket å gjøre seg kjent med vilkårene for tilknytning, kunne disse fås ved henvendelse til kommunen. Bestemmelsene om ansvarsbegrensning i punkt 8 må etter dette gjelde for Jærgaten 62. Jeg tilføyer at kommunale bestemmelser om tilknytning til offentlige avløpsledninger ikke kan sammenliknes med standardkontrakter og avtaler mellom private.» 60
3.3. Forurensningsloven 24 a (4) Rt. 2011 s. 1304 «Alta»: Saken gjaldt krav om erstatning etter forurl. 24 a for skader som var forårsaket av en propp i en kommunal avløpsledning. Det sentrale spørsmålet var i hvilken utstrekning kommunen ved sine abonnementsvilkår kunne fraskrive seg det objektive ansvaret etter forurl 24a for skader som skyldtes utilstrekkelig vedlikehold. Høyesteretts flertall kom, i motsetning til i Stavangerdommen, at kommunen som anleggseier ikke kunne fraskrive seg ansvaret etter forurl. 24 a for slike skader. 61
3.3. Forurensningsloven 24 a (5) Høyesterett uttalte følgende i avsnitt 26: «Fraværet av reell valgmulighet både med hensyn til om man skal knytte seg til avløpsanlegg, hvilket anlegg man skal knytte seg til og vilkårene for tilknytningen, medfører at reglementet for sanitæranlegg reelt har mer karakter av forskrift enn avtale. Det bør derfor kreves sterke grunner for at kommunen skal kunne fraskrive seg ansvar for skader som blir forårsaket av utilstrekkelig vedlikeholdte avløpsanlegg.» Avsnitt 31: «Selv om Høyesteretts dom i Stavangersaken inneholder enkelte mer generelle bemerkninger, kan dommen på denne bakgrunn ikke oppfattes slik at den generelt tillater at forurensningsloven 24a blir fraveket ved avtale. Dommen må anses å være begrenset til fra-skrivelse av ansvar for skader som er forårsaket av at avløpsnettet ikke har vært dimensjonert til å ta unna uvanlig store nedbørsmengder.» 62
3.3. Forurensningsloven 24 a (6) Avsnitt 36: «En adgang til å fraskrive seg erstatningsansvaret for skader voldt ved utilstrekkelig vedlikehold, vil medføre at tilfeldige abonnenter må bære omkostningene ved en besparelse den øvrige abonnentmassen nyter godt av. Samtidig er det av stor samfunnsmessig betydning at avløpsanlegg er velfungerende og tilstrekkelig vedlikeholdt. En adgang til å fraskrive seg erstatningsansvaret for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold vil dessuten redusere det insentiv til forsvarlig vedlikehold, og dermed skadeforebygging, som erstatningsansvaret etter forurensningsloven 24a er forutsatt å skulle gi.» Ansvarsfraskrivelsen ble derfor ikke akseptert og kommunen ble holdt ansvarlig etter forurl. 24 a. 63
3.3. Forurensningsloven 24 a (7) Rt. 2012 s. 820: Saken gjaldt krav om erstatning etter forurl 24 a for skade voldt av "avløpsanlegg», hvor det sentrale spørsmålet var om vannavløpet for to fylkesveier var omfattet av lovens definisjon av slike anlegg. Sakens bakgrunn: Store nedbørsmengder kombinert med tiltettede avløpsrister førte til at vann fra to fylkesveier rant ned i kjellerne til to boliger og forårsaket vannskader. Høyesteretts flertall la til grunn at skadene ville ha vært unngått ved bedre vedlikehold av avløpene, og kom ut fra lovens ordlyd og forarbeider til at overvann skulle anses som "avløpsvann" og at avløpene måtte anses som "avløpsanlegg" i forurensningslovens forstand. 64
3.3. Forurensningsloven 24 a (8) Avsnitt 20: «Ansvar etter 24 a er betinget av at skaden er voldt av et "avløpsanlegg". Med dette siktes det til "anlegg for transport og behandling av avløpsvann", jf. 21 første ledd. Med "avløpsvann" forstås "sanitært og industrielt avløpsvann og overvann". Disse definisjonene i 21 står sentralt i saken, ettersom Sør-Trøndelag fylkeskommune har gjort gjeldende at avløpene for fylkesveiene 131 og 52 i Sør-Trøndelag ikke kan anses som "avløpsanlegg" i forurensingslovens forstand.» Avsnitt 24: "Kloakkledning" og "kloakkanlegg" ble ved forurensningsloven erstattet med "avløpsledning" og "avløpsanlegg" for å gjøre det klart at man ikke bare hadde i tankene ledninger og anlegg for sanitært avløpsvann, jf. Ot.prp. nr. 11 (1979-80) side 126 første spalte.» 65
3.3. Forurensningsloven 24 a (9) Avsnitt 30: «Med uttrykket "anlegg" siktes det ifølge forarbeidene "først og fremst til ledninger og renseanlegg, men også pumpestasjoner og annet utstyr i tilknytning til ledningsnett og renseanlegg må i denne sammenheng regnes som avløpsanlegg", jf. Ot.prp. nr. 11 (1979-80) side 126 første spalte. Jeg antar at man under "annet utstyr" også må inkludere rister, kummer og stikkrenner. Også lukkete grøfter er omfattet, se NOU 1994: 12 side 476 første spalte og Ot.prp. nr. 39 (1998-99) side 374 andre spalte.» Høyesterett kom etter dette til at avløpene for fylkesvei 131 og 52 i Sør-Trøndelag ikke var drenssystemer som falt utenfor definisjonen av "avløpsanlegg" i forurensningsloven 21. 66
3.3. Forurensningsloven 24 a (10) Rt. 2014 s. 656 «Molde»: Saken gjaldt krav på erstatning for skade på en bolig ved tilbakeslag fra det offentlige kloakknettet. Spørsmål om kommunen var ansvarlig på objektivt grunnlag, og om ansvaret i tilfelle måtte reduseres iht en ansvarsbegrensning i kommunens abonnementsvilkår eller på grunn av skadelidtes eget forhold. Avsnitt 27: «Det er - slik saken er belyst for Høyesterett - ikke grunnlag for å konkludere med at kommunen objektivt sett hadde til rådighet egnede og realistiske vedlikeholdstiltak. Forholdene skiller seg slik sett fra Rt. 2011 side 1304 (Alta) og Rt. 2012 side 820.» 67
3.3. Forurensningsloven 24 a (11) Avsnitt 28: «Vår sak har derimot betydelige likhetstrekk med Rt. 1975 side 1081 (Tromsø), hvor et fremmedlegeme - en stump av et elektrikerrør - på uforklart vis hadde kommet inn i et lukket avløpsanlegg og forårsaket forstoppelse og påfølgende tilbakeslag.» Avsnitt 30: «. Det er ikke tilstrekkelig at skaden etter sin art kan skyldes manglende vedlikehold, slik Gjensidige i realiteten har gjort gjeldende. Forholdene i saken her ligger heller ikke slik an at det er grunnlag for å snu bevisbyrden, det vil si at kommunen - for å komme fri for ansvar - måtte sannsynliggjøre at skaden ikke berodde på vedlikeholdssvikt.» Ikke ansvar etter forurl. 24a. Det forelå imidlertid ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. 68
3.3. Forurensningsloven 24 a (12) Avsnitt 34: «Det ulovfestede objektive ansvaret bygger i sin alminnelighet på en oppfatning om at den som ved sin virksomhet skaper en mer eller mindre kontinuerlig risiko for andre, er nærmere til å bære de økonomiske byrdene når risikoen fra tid til annen materialiserer seg i en skade, enn den som tilfeldig rammes, jf. for eksempel Rt. 1948 side 719 (stagbolt), på side 720-721.» Skadene var knyttet til boligrom som ikke var godkjent av bygningsmyndighetene. For denne typen skader hadde kommunen en ansvarsfraskrivelse, som ble opprettholdt av Høyesterett. Denne ansvarsfraskrivelsen ble ikke ansett urimelig etter avtaleloven 36. 69
3.4. Naboloven 9, jf. 2 (1) Naboloven 2 første ledd: «Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg.» Vannsig fra ovenforliggende eiendom kan være til skade på nedenforliggende naboeiendom Naboloven 9 første ledd første pkt.: «Det økonomiske tapet nokon lid av skade eller ulempe i strid med nokor føresegn i 2-5 er den ansvarlege skyldig til å bøta, anten han sjølv eller nokon han svarar for, har gjort seg skuldig i aktløyse eller ikkje.» 70
3.4. Naboloven 9, jf. 2 (2) RG. 1980 s. 598: Saken gjaldt en kommunes planeringsarbeider på en ovenforliggende kommunal eiendom som endret hellingsforholdene slik at kjelleren i nedenforliggende eiendom ble oversvømmet under et kort og heftig regnvær. Spørsmålet om erstatningsansvar etter naboloven 9, jf. 2, hvor det avgjørende spørsmålet var om det forelå årsakssammenheng mellom planeringsarbeidene og skadene på den nedenforliggende eiendommen. Lagmannsretten uttalte: «Dersom skaden i så fall ville ha vært unngått, følger det etter lagmannsrettens mening at kommunen må bli erstatningsansvarlig etter den objektive ansvarsbestemmelse i grannelovens 9 jfr. 2.» 71
3.4. Naboloven 9, jf. 2 (3) Lagmannsretten uttalte: «Et så omfattende planeringsarbeid som det her er tale om, må anses å falle inn under uttrykket "setja i verk noko" slik denne betingelsen må forståes etter 2.» Lagmannsretten uttalte videre: «Det må videre sies at planeringen "uturvande" har medført skaden slik 2 krever, idet skaden kunne vært unngått med enkle foranstaltninger fra kommunens side, f.eks. ved at den avskjærende grøft kommunen senere gravet, straks var blitt anlagt.» Lagmannsretten var i sterk tvil om kravet til årsakssammenheng var oppfylt. 72
3.4. Naboloven 9, jf. 2 (4) Fra lagmannsrettens vurdering vises til følgende: «Selv om det ikke er på det rene at planeringsarbeidene medførte en avgjørende endring av hellingsforholdene, tar lagmannsretten ved bevisbedømmelsen avgjørende hensyn til at kommunen kan bebreides for at den ikke avverget skaden', til tross for at dette kunne ha vært gjort uten nevneverdige meromkostninger. På denne bakgrunn legger lagmannsretten videre vekt på at skaden inntraff relativt kort tid etter at planeringen var fullført og at Hansson verken før eller senere har vært utsatt for oversvømmelse. Det her anførte bør etter lagmannsrettens oppfatning lede til at det er kommunen som må påvise at skaden ville ha inntruffet uansett om plassen var blitt planert. Noe slikt bevis er ikke ført fra kommunens side.» 73
Takk for meg! Spørsmål? Kontaktinformasjon: E-post: guttorm.jakobsen@juris.no Hjemmeside: www.guttormjakobsen.no Tlf: 900 69 522 Adresse: Kongsveien 91, 1177 Oslo 74