Hvordan sikre plankompetansen i Finnmark. Fredrik Holth Dosent Institutt for landskapsplanlegging, Ås

Transkript

1 Hvordan sikre plankompetansen i Finnmark Fredrik Holth Dosent Institutt for landskapsplanlegging, Ås

2 Plankompetanse Hvorfor plankompetanse?

3 Plankompetanse Pbl. 3-2.Ansvar og bistand i planleggingen Ansvaret for planlegging etter loven ligger til kommunestyrene, regionale planmyndigheter og Kongen, jf. 3-3 til 3-7. Offentlige organer og private har rett til å fremme planforslag etter reglene i 3-7 og 12-3, jf Alle offentlige organer har rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører deres saksfelt eller deres egne planer og vedtak og skal gi planleggingsmyndighetene informasjon som kan ha betydning for planleggingen. Dette gjelder også for Sametinget. Fylkesmannen skal påse at kommunene oppfyller plikten til planlegging etter loven. Regional planmyndighet skal veilede og bistå kommunene i deres planleggingsoppgaver.

4 Plankompetanse Pbl. 3-3.Kommunens planoppgaver og planleggingsmyndighet Kommunal planlegging har til formål å legge til rette for utvikling og samordnet oppgaveløsning i kommunen gjennom forvaltning av arealene og naturressursene i kommunen, og ved å gi grunnlag for gjennomføring av kommunal, regional, statlig og privat virksomhet. Kommunestyret selv har ledelsen av den kommunale planleggingen og skal sørge for at plan- og bygningslovgivningen følges i kommunen. Kommunestyret skal vedta kommunal planstrategi, kommuneplan og reguleringsplan. Kommunen organiserer arbeidet med den kommunale planleggingen etter kapittel 10 til 12 og oppretter de utvalg og treffer de tiltak som finnes nødvendig for gjennomføring av planleggingen. Kommunestyret skal sørge for å etablere en særskilt ordning for å ivareta barn og unges interesser i planleggingen. Kommunestyret skal sikre at kommunen har tilgang til nødvendig planfaglig kompetanse.

5

6 Hålogaland lagmannsrett Dom år gammel mann ble frifunnet for overtredelse av plan- og bygningslovens bestemmelser om søknadsplikt før igangsetting av tiltak. Utfylling av masser i strandsonen førte til et stort kvikkleireskred på Lyngseidet i 2010, og store verdier gikk tapt. Lagmannsretten kom til at overtredelsene av bestemmelsene om søknadsplikt og ansvarsrett mv. ikke var vesentlig, samtidig som tiltalte ikke hadde utvist den nødvendige skyld. Det forelå muntlig tillatelse fra kommunens ordfører til å utføre en begrenset utfylling med tilgjengelige masser. Denne fremgangsmåten hadde over tid vært vanlig i Lyngen kommune, og lagmannsretten fant at tiltalte ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt ved å forholde seg til denne tillatelsen.

7 «I den situasjonen som oppstod da A ba om en tillatelse til å fylle ut en begrenset del av kommunens tomt i påvente av at han selv skulle bli eier, og at hans prosjekt skulle realiseres, finner lagmannsretten at det ikke var kvalifisert klanderverdig av A å forholde seg til ordførerens utsagn, og hans handlemåte foranlediger ikke sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Et moment i denne vurderingen som lagmannsretten har lagt vekt på, er den kultur og tradisjon som finnes bevist i Lyngen kommune hva gjelder å gi muntlige tilsagn om forhåndstiltredelse, for deretter å bringe de formelle vedtak og papirer i orden i ettertid.»

8

9 Plankompetanse Byggegrunn, miljøforhold mv. Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Det samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge av tiltak. For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen om nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal. Departementet kan gi nærmere forskrifter om sikkerhetsnivå og krav til undersøkelser, sikringstiltak for person eller eiendom, dokumentasjon av tiltaket og særskilte sikringstiltak.

10

11 LE Lagmannsretten legger til grunn at kommunens plikt til å håndheve plan- og bygningsloven 68 gjelder både i forhold til behandlingen av den enkelte byggesøknad og i forhold til behandlingen av reguleringsplanen. Det er imidlertid enighet om at krav som følge av den byggetillatelsen som ble gitt i 1992, er foreldet. Slik denne saken ligger an, finner ikke lagmannsretten det nødvendig å skille mellom behandlingen av de enkelte byggesøknader, og lagmannsretten tar - som tingretten - utgangspunkt i kommunens behandling av reguleringsplanen.

12 LE Lagmannsretten legger til grunn at det er viktig at rasfare tas på alvor, og at byggeforbudet i plan- og bygningsloven 68 håndheves strengt. At det foreligger en rasfare i området kan på denne bakgrunn tilsi at kommunen må være særlig aktsom. Ut fra forholdene på det aktuelle tidspunkt, vanlig saksbehandlingsprosedyrer på den tiden, samt den kunnskap kommunen hadde, og de generelle kilder knyttet til rasfare som var tilgjengelige, finner imidlertid lagmannsretten at kommunens saksbehandling samlet sett har vært forsvarlig. Slik denne saken ligger an er det etter lagmannsrettens syn tiltakshaver som er nærmest til å bære risikoen for avgrensingen av rasfareområdet. Avgjørelsene inntatt i RG , RG og RG , som Madsen og Nissegården AS særlig har vist til, endrer ikke lagmannsrettens vurdering.

13 Plankompetanse Pbl. 1-1.Lovens formål Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Byggesaksbehandling etter loven skal sikre at tiltak blir i samsvar med lov, forskrift og planvedtak. Det enkelte tiltak skal utføres forsvarlig. Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives. Prinsippet om universell utforming skal ivaretas i planleggingen og kravene til det enkelte byggetiltak. Det samme gjelder hensynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk utforming av omgivelsene.

14 Vangen eiendom - Rt Saken gjaldt spørsmål om en kommune var erstatningsansvarlig for ugyldig vedtak om å nekte bruksendring etter plan- og bygningsloven av første ledd bokstav c. Kommunens vedtak var blitt kjent ugyldig på grunn av manglende lovhjemmel. Høyesterett fant at det ikke var grunnlag for objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten. Fordi kommunens lovforståelse var forsvarlig, var det heller ikke grunnlag for erstatning etter reglene om arbeidsgiveransvar, jf. skadeserstatningsloven 2-1 nr.1.

15 Vangen eiendom - Rt «Som nevnt har Høyesterett på enkelte områder pålagt det offentlige objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse. Dette er imidlertid på områder hvor det gjør seg gjeldende særlige hensyn. Etter min mening foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for at det offentlige skal ha objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten. Tvert imot vil et objektivt ansvar for ulovhjemlet myndighetsutøvelse innenfor plan- og bygningsretten kunne medføre at viktige samfunnsmessige hensyn ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.»

16 Plankompetanse Hvordan sikre plankompetanse? Prioritering Samarbeid over kommunegrenser Planfaglige forum Samarbeid/dialog med universiteter/høyskoler Felles arenaer for administrasjon og politikere Dialog på tvers av forvaltningsnivåer