FORSIDE til bruk ved innlevering av mapper, hjemmeoppgaver, gruppeoppgaver m.v..

FORSIDE til bruk ved innlevering av mapper, hjemmeoppgaver, gruppeoppgaver m.v.. Utdanning: Bachelorstudium i Informasjonssystemer Navn eller kandidatnummer Nora Rugtvedt, 081921 Tittel Hva er sykepleiestudentens erfaring med telesykepleie i sykepleierutdanningen? Emnekode 5617 Emnenavn Hovedprosjekt Emneansvarlig Ingrid Sundbø Evt. veileder Ingrid Sundbø Utleveringstidspunkt 7/1-14 Innleveringsfrist 7/5-14 kl. 23:59 Antall ord 10 125 Antall sider inkl. forside 49 Vedlegg (antall sider) 4 Merknader Gjelder både individuelle oppgaver og gruppeoppgaver JA NEI Jeg/vi bekrefter at jeg/vi ikke fremstiller andres arbeid som eget, verken siterer eller på annen måte bruker eget tidligere eller andres arbeider uten at dette er oppgitt i teksten, og at alle referanser er oppgitt i litteraturlisten. x Gjelder både individuelle oppgaver og gruppeoppgaver JA NEI Jeg/vi er kjent med at brudd på ovennevnte bestemmelser kan være å betrakte som fusk og medføre annullering av eksamen og eventuell utestenging fra alle landets universiteter og høgskoler, jf. forskrift om eksamen og studierett ved Høgskolen i Telemark 15, jf. universitets- og høgskoleloven 4-7 og 4-8. Gjelder kun gruppeoppgaver JA NEI Vi bekrefter at alle i gruppa har bidratt til besvarelsen x x Kan besvarelsen brukes til undervisningsformål? JA x NEI

2

3 SAMMENDRAG BAKGRUNN: På Simuleringssenteret ved HiT får sykepleiestudentene mulighet til å øve på simulerte situasjoner. Senteret inneholder en akuttenhet og flere øvingsrom med pasientenheter. Det er installert kameraer på alle rom, med monitorer på vaktrommet. Her veileder, samtaler og instruerer studentene hverandre gjennom tovegs lyd og bilde. Dette for å gi studentene opplæring i telesykepleie, slik at de skal utvikle sin kompetanse innen IKT og helse. FORMÅL: En av utfordringene for fakultetet i årene som kommer er økte krav til læring i simuleringssenteret, samtidig som studentmassen øker. Fakultet ønsket derfor en kartlegging av studentenes læringsutbytte og erfaring med høyskolens system for telesykepleie. OPPDRAGSGIVER: Fakultet for helse- og sosialfag, ved dekan Marianne Hedlund, Høgskolen i Telemark. PROBLEMSTILLING: «Hva er sykepleiestudentens erfaring med telesykepleie i sykepleierutdanningen?» VALG AV METODE: Kvalitative intervjuer, system- og litteraturstudier. RESULTATER: HiT en foregangsskole når det kommer til opplæring i e-helse. Sykepleiestudentene kan allerede i utdanningen skaffe seg erfaringer i å bruke IKT og e-helsesystemer, som telesykepleie, og har dermed et fortrinn i arbeidslivet. Under øvingene i telesykepleie opplevde studentene at det ble mer krevende å veilede, og at det krever at man har erfaring og kan prosedyren godt. Informantene tror det hadde vært en fin mulighet å kunne bruke systemet på Simuleringssenteret gjennom hele studiet for å lære seg sykepleieprosedyrene, og på den måten også lære seg å kommunisere og veilede pasienter. Studentene viste gode betraktninger om hvilke muligheter det er for telesykepleie i fremtiden, samtidig som de reflekterte over situasjoner hvor telesykepleie ikke burde brukes. Dette viser at de setter pasienten først, og klarer å vurdere teknologi opp mot yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Det ble også fastslått et åpenbart behov for å oppgradere systemet for telesykepleie ved Simuleringssenteret.

4 INNHOLDSFORTEGNELSE 1 INNLEDNING... 6 1.1 BAKGRUNN FOR PROSJEKTET... 6 1.2 PROBLEMSTILLING... 7 1.3 PROSJEKTRAPPORTENS OPPBYGGING... 7 2 PROSJEKTSTYRING... 8 2.1 MÅLSETNINGER... 8 2.1.1 Resultatmål... 8 2.1.2 Effektmål... 8 2.1.3 Læringsmål... 8 2.2 ORGANISERING... 8 2.2.1 Organisasjonskart... 9 2.2.2 Prosjektsamarbeidet... 9 2.3 PROSJEKTWEB...10 2.4 PLANLEGGING...10 2.4.1 Aktivitetsliste...10 2.4.2 Gantt-skjema...13 2.4.3 Milepælsplan...14 2.4.4 Ressurser...15 2.5 RISIKOSTYRING...17 2.5.1 Risikomatrise...17 2.5.2 Risikoanalyse...17 3 METODE...19 3.1 LITTERATURSTUDIE...19 3.2 SYSTEMSTUDIE...19 3.3 KVALITATIVT INTERVJU...20 3.3.1 Forarbeid...20 3.3.2 Utvalg...20 3.3.3 Gjennomføring...21 3.3.4 Etterarbeid...21 3.3.5 Metodekritikk...22 4 FAGLIG DEL...24 4.1 TELESYKEPLEIE...24 4.1.1 Telecare et av mange begreper...24 4.1.2 Nytteverdi...25 4.1.3 Eksempler fra praksis...26 4.1.4 Utfordring: Personvern...27 4.2 TELESYKEPLEIE VED HIT...27

5 4.2.1 Hvorfor undervise i telesykepleie?...27 4.2.2 Systemet på Simuleringssenteret...29 4.2.3 Undervisningsopplegget...30 4.3 ERFARINGSBEGREPET...31 4.3.1 Dewey learning by doing...31 4.3.2 Studentenes erfaringsprosess...31 4.4 PRESENTASJON AV INTERVJUDATA...32 4.4.1 Generelt om bruk av IKT i sykepleierutdanningen...32 4.4.2 Erfaringer med telesykepleie...35 4.4.3 Simuleringssenteret i fremtiden...39 5 AVSLUTNING...41 REFERANSELISTE...42 VEDLEGGSLISTE...45 VEDLEGG NR. 1...46 VEDLEGG NR. 2...48 VEDLEGG NR. 3...49

6 1 INNLEDNING 1.1 Bakgrunn for prosjektet Undertegnede interesserer seg for helse og IKT, og da spesielt bruk av teknologi i sykepleieryrket, faget og utdanningen. Jeg har en sterk tro på at IKT kan være med på å løse mange av utfordringene helse-norge har i fremtiden. Det har de senere årene blitt et økt fokus på forskning og utvikling av systemer innenfor helse. Men for at det hele skal kunne fungere i praksis, må sykepleiere, og annet helsepersonell, ha kompetanse i å bruke IKT-verktøyene. Et fundamentalt satsingsområde er derfor sykepleierutdanningene i Norge. Da jeg skulle skaffe oppdragsgiver til min Bacheloroppgave i Informasjonssystemer tok jeg derfor kontakt med fakultet for helse- og sosialfag, ved Høgskolen i Telemark (heretter titulert HiT), for å høre om de hadde en interessant problemstilling jeg kunne ha et prosjekt om. På Simuleringssenteret ved HiT får sykepleiestudentene mulighet til å koble teori og praksis sammen, og øve på simulerte situasjoner. Senteret inneholder en akuttenhet og flere øvingsrom med pasientenheter. Det er installert kameraer på alle rom, med monitorer på vaktrommet. Her veileder, samtaler og instruerer studentene hverandre gjennom tovegs lyd og bilde. Dette for å gi studentene opplæring i telesykepleie, slik at de skal utvikle sin kompetanse innen IKT og helse. En av utfordringene for fakultetet i årene som kommer er økte krav til læring i simuleringssenteret, samtidig som studentmassen øker. Fakultet ønsket derfor at jeg skulle kartlegge studentenes læringsutbytte og erfaring med høyskolens system for telesykepleie. Til informasjon har jeg selv gjennomført sykepleierutdannelsen ved fakultetet, for tre år siden, og har siden jobbet som sykepleier i kommunen, ved siden av studiet i informasjonssystemer.

7 1.2 Problemstilling Problemstillingen er som følger: Hva er sykepleiestudents erfaring med telesykepleie i sykepleierutdanningen? Systemet for telesykepleie er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), og informasjonssystemer går blant annet ut på å betrakte hvordan slike systemer benyttes. Derfor er dette en passende problemstilling for min Bacheloroppgave i Informasjonssystemer. Prosjektet er ikke en direkte studie i telesykepleie, men fokuserer på bruk av IKT generelt og telesykepleie spesielt i sykepleiestudiet, og hva slags læringsutbytte det gir studentene. Metoden i prosjektet er hovedsakelig kvalitative intervjuer med studentene, men også litteraturstudie i temaet samt studie av systemet for telesykepleie på Simuleringssenteret. På prosjektweben www.prosjekttelesykepleie.wordpress.com har jeg kalt prosjektet for «Prosjekt Telesykepleie: Fremtidens sykepleiere». Det har dobbel betydning: Informantene i prosjektet vil jobbe som sykepleiere i fremtiden, samtidig som forskning tyder på at telesykepleie vil bli en utbredt arbeidsmetode for sykepleiere i fremtiden. Et av læringsmålene for undertegnede er å tilegne seg kunnskap om planlegging og gjennomføring av et prosjekt, da prosjektstyringen er en vesentlig del i denne prosjektrapporten. Det kan da være en svakhet at jeg er alene på prosjektet og ikke lærer å samarbeide innad i en gruppe. Men samtidig gir kontakten med oppdragsgiver også viktig lærdom om samarbeid. Siden jeg er alene på prosjektet, har jeg naturlig nok ikke med gruppekontrakter o.l. Men jeg er innforstått med at det også er en viktig del i planleggingen av et prosjekt. 1.3 Prosjektrapportens oppbygging Denne prosjektrapporten består av tre hoveddeler. I første del dokumenteres og utdypes styringen av prosjektet, andre del tar for seg valg av metode mens tredje del presenterer og drøfter teori og intervjudata. Til informasjons er Westhagen (2008) brukt som referanse gjennom hele prosjektstyringen.

8 2 PROSJEKTSTYRING 2.1 Målsetninger 2.1.1 Resultatmål Hovedoppgaven blir en ressurs for fakultet når de skal planlegge læringen i simuleringssenteret fremover. Få frem viktigheten av fokus på IKT i sykepleierutdanningen, med tanke på fremtidens helseutfordringer. 2.1.2 Effektmål Øke bruken av telesykepleie på simuleringssenteret. Høgskolen bevilger midler til å utbedre systemet for telesykepleie på simuleringssenteret. 2.1.3 Læringsmål Undertegnede skal: Tilegne seg kunnskap om å planlegge og gjennomføre et prosjekt. Bestå emnet Hovedprosjekt, for å oppnå bachelorgraden i informasjonssystemer. Få bedre innsikt i hvordan høgskolen som organisasjon fungerer. Få økt forståelse for betydningen av pedagogikk i sykepleieutdanningen. Tilegne seg kunnskap om telesykepleie, som kan være nyttig i fremtidig jobb. Det har ikke foregått noen revideringer av målene underveis i prosjektet. 2.2 Organisering Oppdragsgiver har formulert aktuell problemstilling, mens i det videre arbeidet har lederen for simuleringssenteret, Ingunn Lia, vært kontaktperson. Førstelektor Hilde Solli, ved institutt for helsefag, har også vært en betydningsfull ressursperson. Det er hun som er ansvarlig for undervisningen i telesykepleie, og har publisert artikler om temaet.

9 Oppdragsgiver har ikke vært ansvarlig for at selve prosjektet blir gjennomført, men har derimot lagt forholdene til rette slik at prosjektet kan gjennomføres best mulig. Dette var også nedskrevet som deres oppgave i samarbeidsavtalen, som ble undertegnet ved prosjektets oppstart mellom oppdragsgiver og undertegnede. Intern veileder, hovedsakelig for prosjektstyringen, er Ingrid Sundbø: Ansvarlig for emnet Hovedprosjekt. Både oppdragsgiver, intern veileder og prosjektleder tilhører samme basisorganisasjon: Høgskolen i Telemark. 2.2.1 Organisasjonskart Figur nr. 1 2.2.2 Prosjektsamarbeidet Kommunikasjonsformen har hovedsakelig vært e-post, som planlagt. Forholdet til oppdragsgiver og ekstern veileder har jeg opplevd som meget bra. De er imøtekommende og svarer raskt på mail. Min eksterne veileder har erfaring med studentprosjekter, og har derfor forståelse for hva som kreves i et slikt prosjektarbeid.

10 Det forenkler samarbeidet. Hun har gitt meg råd om hvordan jeg bør gå frem for å få gjennomført intervjuene, og satt meg i kontakt med andre ressurspersoner i organisasjonen. I fase 3 stod jeg i fare for ikke å få informanter til prosjektet (les mer under kapittel 3.3.2). Takket være førstelektor Hilde Solli fikk jeg allikevel gjennomført intervjuene. Hun har også vært behjelpelig med litteratur jeg kan bruke i prosjektrapporten. I fase 2-3 har jeg benyttet hovedsakelig ekstern veileder, mens resterende faser har vært mer faglig rettet mot intern veileder. Jeg har ikke hatt noen egne veiledningstimer med intern veileder, men har samlet opp spørsmål som jeg har stilt på samlingene på skolen, samt sendt e-mailer. 2.3 Prosjektweb Prosjektets hjemmeside www.prosjekttelesykepleie.wordpress.com har fungert som et prosjektarkiv der alle dokumenter er publisert, og arbeidslogg er skrevet. Jeg har oppfordret oppdragsgiver til å følge med her. Gjennom prosjektet har jeg skrevet en kort statusrapport hver uke, samt ukeplaner før viktige milepæler. Jeg har også hatt nedtelling til de ulike milepælene. Dokumenter som ligger på prosjektweben er: Samarbeidsavtalen med oppdragsgiver Prosjektskisse Prosjektbeskrivelse Milepæl 1 (Notater til presentasjonen) Milepæl 2 (Oppfølgingsrapport nr. 1) Milepæl 3 (Oppfølgingsrapport nr. 2) Prosjektrapport 2.4 Planlegging 2.4.1 Aktivitetsliste Her brukte jeg ad hoc-nedbrytning og strukturerte deloppgavene som måtte gjøres i ulike faser:

11 FASE 1: OPPSTART OG KARTLEGGING Samling på skolen med informasjon Møte med oppdragsgiver om problemstilling Skrive samarbeidsavtale Møte med kontaktperson Klargjøre mål og ressurser Sikre at vi har felles forståelse av prosjektet Planlegge videre samarbeid Presentere problemstilling for intern veileder og få godkjennelse Gjøre et grovt litteratursøk for å kartlegge muligheter Skrive prosjektbeskrivelse Opprette prosjektweb FASE 2: INFORMASJONSINNHENTING Litteraturstudier Søke i databaser etter aktuelle forskningsartikler Søke etter relevant litteratur Systematisere informasjonen jeg innhenter Ha oversikt over kildene jeg bruker Sette meg inn i høgskolens system for telesykepleie Inspisere systemet på simuleringssenteret Studere systemets funksjonalitet osv. Kontakt m/ seniorrådgiver Bodil Bach ved Tromsø Telemedicine Consult AS Lage en oversikt over systemet Erverve informanter Avtale med kullansvarlig for sykepleiestudenten om tidspunkt for presentasjon av prosjekt. Presentere prosjektet for studentene og skrive avtale med dem, i forkant av intervjuene Planlegge intervjuene Utarbeide spørsmål med bakgrunn i informasjonsinnhentingen

12 Rådføre meg med Hilde Solli Skaffe lydopptaker (samt teste den) Ordne med egnet rom for intervjuene ved Høgskolen i Porsgrunn FASE 3: INTERVJUFASEN Intervjudagene 20-21. mars (da har studentene undervisning i telesykepleie) Observasjon av studentene på Simuleringssenteret Observere under forelesningene Intervju med studentene Analysere intervjuene Skrive ned tanker/inntrykk fra intervjuene umiddelbart etterpå (vurderer om jeg eventuelt skal ha med meg en som kan hjelpe meg under intervjusituasjonen) Transkribere intervjuene så fort som mulig Systematisere informasjonen som kom frem under intervjuene FASE 4: UTARBEIDE RAPPORT Prosjektstyringsdelen Kontinuerlig oppdatere prosjektweb Bruke prosjektbeskrivelsen aktivt, samt notere forandringer og uforutsette hendelser Rådføre meg med intern veileder Sammenstille informasjonen jeg har innhentet til den faglige delen Bruke oversiktene jeg har laget underveis Litteraturliste oppdateres kontinuerlig Rådføre meg med ekstern veileder/kontaktperson FASE 5: INNLEVERING Ha en siste gjennomgang av prosjektrapporten med korrekturlesing etc. Få en medstudent til å lese rapporten 2 eksemplarer av prosjektrapporten med administrativ del (prosjektstyring) og faglig del leveres til eksamenskontoret 7. mai 2014. Endret: Leveres på Fronter

13 Kontrollere at prosjektweb er presentabel for sensor, og at alle dokumenter er lastet opp. Levere eksemplar av prosjektrapporten til oppdragsgiver 2.4.2 Gantt-skjema Under er fremdriftsplanen, med uker som tidsenhet. AKTIVITETER FASE 1 Samling skolen Møte opp.giver Møte kontaktp. Prosjektbeskriv. Prosjektweb FASE 2 Litteraturstudier Systemstudie Informanter Planlegge interv. FASE 3 Intervjudagene Analysere FASE 4 Prosjektstyring Sammenstille FASE 5 Siste sjekk Innlevering Figur nr. 2 JANUAR FEBRUAR MARS APRIL MAI 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 *Uke 16: Påske

14 2.4.3 Milepælsplan MILEPÆLNR. DATO OPPGAVE 1. 17.01.14 Oppstarts-/oppklaringsmøte med oppdragsgiver er gjennomført 2. 05.02.14 Opprettet samarbeid med leder for Simuleringssenteret 3. 14.03.14 Innhentet et godt grunnlag med informasjon 4. 21.03.14 Intervjuene er gjennomført 5. 07.05.14 Rapporten er klar til levering i henhold til fastsatte krav Figur nr. 3 Fase 1 gikk som planlagt. Da fase 2 begynte å nærme seg slutten lå jeg litt etter planen i forhold til system- og litteraturstudier. Det var utfordrende å finne gode kilder og relevant litteratur. Men dette var viktig å få gjennomført; både for å få utarbeidet gode spørsmål til fasens siste punkt (planleggingen av intervjuene) og med tanke på at dette er et kvalitativt prosjekt. Jeg fikk derimot jobbet meg inn de siste 2 ukene, slik at fase 3 kunne begynne som planlagt. Det var avgjørende ettersom intervjuene måtte gjennomføres i denne fasen, da sykepleiestudentene hadde undervisning i telesykepleie. Det har vært utfordrende å finne teknisk informasjon om systemet, samt lage en oversikt. Denne arbeidsoppgaven hadde jeg satt opp i fase 2, men fikk først startet på den i fase 3 i forbindelse med observasjonen på Simuleringssenteret. I ettertid ser jeg at det hadde vært mer fornuftig å sette dette opp i fase 3. Les mer i metodedelen. I fase 3 var det en utfordring å skaffe informanter, les mer under kapittel 3.3.2. Ut ifra fremdriftsplanen skulle intervjuene analyseres i fase 3, men på grunn av tidsmangel måtte denne aktiviteten forskyves til fase 4. Dette var derimot ikke kritisk, og analyseringen fløt naturlig inn i arbeidet med prosjektrapporten. I starten av fase 4 brukte jeg en del tid på å finne riktig struktur på rapporten, noe jeg mener er avgjørende for at leseren skal få noe ut av rapporten. Siden bacheloroppgaven min er et kvalitativt arbeid, og ikke for eksempel å lage en nettside, er det ekstra viktig å skrive en god og informativ rapport. Strukturarbeidet skaffet meg en god oversikt over hva som gjenstod, samt hva som jeg ikke burde fokusere så mye på (faktorer som jeg har funnet ut at ikke er så relevant for prosjektet mitt allikevel). Det

15 å holde seg til problemstillingen var utfordrende både under litteraturstudiene, og når jeg skrev rapporten. Ved oppfølgingsrapport nr. 1 og 2 forelå det ingen endringer som måtte gjøres i de resterende fasene, og det har altså ikke vært noen kritiske avvik fra fremdriftsplanen. 2.4.4 Ressurser Som student arbeider jeg ulønnet, så på personellressurser sparer oppdragsgiver en god del. Ressurser jeg trengte for å gjennomføre prosjektet var en lydopptaker, men det fikk jeg låne av høgskolen. Det er dermed ingen utgifter i dette kvalitative prosjektet. Ressursene som måtte planlegges var derfor det personlige ressursforbruket. Prosjektet inngår i emnet Hovedprosjekt som tilsvarer 15 studiepoeng. Det vil si at halvparten av semesteret (på totalt 30 studiepoeng) går med til hovedprosjektet. Regner man med 40 timers arbeidsuke, skulle jeg bruke 20 timer hver uke til hovedprosjektet. I løpet av 17 uker er timeantallet da oppe i totalt 340 timer. En del av disse timene går med til å skrive selve bacheloroppgaven, så dette er ikke et realistisk timeantall om oppdragsgiver skulle planlagt og utført prosjektet selv. Derfor ser jeg ikke noe hensikt i å beregne og lønne disse timene i en kostnadsplan. Jeg jobber 50 % som sykepleier ved siden av studiene, som er 2 dager i uken pluss hver 3. helg. Hver uke skulle jeg sette av 2 dager pluss lørdag eller søndag til å jobbe med prosjektet slik at jeg var oppe i rundt 20 timer i uka. Jeg har også to fag i tillegg dette semesteret som jeg måtte sette av tid til. Ressursforbruket ble som følger:

16 UKE FASE TIMER (AVVIK) 2 1 14 (-6) 3 1 16 (-4) 4 1 16 (-4) 5 1 19 (-1) 6 1 12 (-8) 7 2 16 (-4) 8 2 16 (-4) 9 2 14 (-6) 10 2 18 (-2) 11 2 24 (+4) 12 3 28 (+8) 13 3 9 (-11) 14 4 5 (-15) 15 4 3 (-17) 16 PÅSKE 17 4 29 (+9) 18 4 36 (+16) 19 4/5 27 (+7) SUM: 302 (-38) Figur nr. 4 Når jeg nærmet meg halvveis i prosjektet i uke 9, hadde jeg brukt ca. 1/3 av planlagt ressursforbruk. Men som jeg skrev i prosjektbeskrivelsen går det med en del timer til å skrive selve bacheloroppgaven, og jeg hadde planlagt å bruke mer enn 20 timer per uke i fase 4. Derfor så jeg det ikke som et problem at timeantallet på det tidspunktet gjennomsnittlig var 15,5 timer per uke. Disse «gjenværende» timene trengte jeg i fase 3 og 4. Ved oppfølgingsrapport nr. 2 (uke 18) hadde jeg brukt 239 timer, med et gjennomsnittlig timeantall på 16 timer per uke, og lå godt innenfor planen. Dessverre gikk det mye tid til obligatoriske oppgaver i andre fag i uke 13-15, som medførte en liten forsinkelse i fase 4. Jeg satte derfor opp en liste over hva som gjenstod i prosjektet og laget en privat tidsplan (i forhold til jobb, andre fag og prosjektet) dag for dag, for å sikre at prosjektet ble ferdig innen innleveringsfristen.

17 Mye av ressursforbruket i fase 1 gikk til å gjøre avtaler, møter, lage kontrakter, prosjektbeskrivelse og prosjektweb. I fase 2 kunne jeg bruke mer tid på selve problemstillingen og mye tid gikk med til å søke, skaffe og lese litteratur om temaet. Videre i fase 3 ble tidsressursene brukt på å erverve informanter, delta i undervisning, observere på Simuleringssenteret, samt gjennomføre og transkribere intervjuene. I fase 4 ble tiden brukt til å skrive prosjektrapporten. Totalt har jeg brukt 302 timer på prosjektet, 38 timer færre enn forventet, med et gjennomsnitt på 17,8 timer per uke. 2.5 Risikostyring Kritiske suksessfaktorer er faktorer som kan hindre at målene nåes. Det er viktig å være bevisst på disse faktorene før prosjektets oppstart, slik at risikoen kan styres riktig når den eventuelt oppstår. Derfor laget jeg en risikoanalyse, med en risikomatrise som mal for analysen. 2.5.1 Risikomatrise VERDIFORKLARING RISIKOPOENG RISIKOGRENSE Lav Middels Høy 1-9 OK 10-19 FØLG MED 20-25 KREVER TILTAK Poeng sannsynlighet: 1-5 Poeng konsekvens: 1-5 Figur nr. 5 2.5.2 Risikoanalyse MULIG RISIKO SANNSYNLIGHET S KONSEKVENS K RISIKO R=S x K TILTAK For liten interesse 3 5 15 Informere mer direkte Tap av data 2 4 8 Backup Kompetansemangel 1 4 4 Kontakt med fagpersoner Konflikt med oppdragsgiver 1 5 5 God kommunikasjon, lik forståelse og like mål. Tidsmangel 3 4 12 Prioritere, søke råd

18 Figur nr. 6 Faktorer som jeg måtte være oppmerksom på var for liten interesse fra studentene (slik at jeg ikke fikk informanter), samt tidsmangel. Ingen faktorer var derimot kritiske. Det viste seg at det var veldig lite interesse fra studentene i å delta på intervjuene. Dette kunne blitt en ødeleggende faktor for prosjektet, men les mer under kapittel 3.3.2 om hvordan det løste seg. Det oppstod ingen andre kritiske faktorer underveis i prosjektet.

19 3 METODE 3.1 Litteraturstudie Jeg benyttet hovedsakelig databasene Bibsys og PubMed, samt tidsskriftet Journal of Telemedicine and telecare, for å søke etter vitenskapelige artikler og faglitteratur. Under søkingen var det noe forvirrende at det i vitenskapen brukes mange ulike begreper om temaet. Søkeord jeg benyttet var: Telecare, telenursing, telemedicine, e-health, nursing education, information communication technology (ICT), students, learning. Videre hadde jeg kriterier om at forskningen skulle være fra 2008-2014, samt at den skulle være rettet mot sykepleie og teknologi, der det var mulig. De fleste treffene gikk ut på bruk av telesykepleie/telemedisin i klinisk praksis og var ikke direkte overførbare til prosjektets problemstilling. Det var derfor utfordrende å finne forskning på bruk av telesykepleie i sykepleierutdanningen, rettet mot sykepleierstudenter. Siden erfaring er et kjernebegrep i problemstillingen, oppsøkte jeg også fagbøker innenfor pedagogikk for å gjennomgå hva slags teorier som finnes om erfaringsbegrepet, for så å velge en passende teori for prosjektet. Jeg har også benyttet pensumbøker fra Bachelorstudiet i Informasjonssystemer. 3.2 Systemstudie Under øvingene i telesykepleie observerte jeg studentene og fikk sett systemet i bruk. Jeg fikk låne et par manualer til systemet av lederen på Simuleringssenteret. Det var imidlertid hovedsakelig praktisk informasjon om bruken av systemet, og ikke om hvordan systemet var satt opp, som jeg var interessert i. Jeg tok kontakt med ITavdelingen ved HiT på e-post og spurte blant annet om teknisk informasjon og hvilke tiltak de gjør for å sikre personvernet. Svarene jeg fikk var veldig begrenset, da deres mann var i permisjon. Jeg kontaktet også seniorrådgiver Bodil Bach ved Tromsø Telemedicine Consult på e-post. De er rådgivere i blant annet videokonferanseløsninger, men er ingen utstyrsleverandør, og kunne derfor ikke hjelpe meg. Jeg er innforstått med at denne delen av prosjektet er begrenset og delvis mangelfull, da det har vært vanskelig å finne teknisk informasjon om systemet. Imidlertid er systemet på simuleringssenteret forholdsvis gammelt; Det er ikke noe de kan bygge

20 videre på og det må sees etter nye løsninger, ifølge IT-avdelingen ved HiT. Det kunne derfor vært interessant for prosjektet om jeg hadde utarbeidet et forslag til fakultet om en ny løsning for telesykepleie. Dessverre strakk ikke tiden til for å gjennomføre dette. 3.3 Kvalitativt intervju 3.3.1 Forarbeid Ved hjelp av litteraturstudiet i fase 2 utarbeidet jeg en intervjuguide (se vedlegg nr. 1). Jeg valgte å dele den inn i 2 emner: Generelt om bruk av IKT i sykepleierutdanningen og erfaringer med telesykepleie. Selv om det første emnet ikke er en del av prosjektets problemstilling, mener jeg det kan være med på å gi nyttig bakgrunnskunnskap om studentenes forhold til IKT og derav også telesykepleie. Jeg tenkte det kunne være interessant å se sammenhengen mellom studentenes syn på IKT og deres erfaringer med telesykepleie. Intervjuguiden ble sendt på mail til ekstern veileder, som kom med nyttige innspill. Når det gjelder det praktiske forsikret jeg meg om at det var et ledig skjermet rom på Simuleringssenteret, hvor intervjuene kunne foregå. Jeg testet lydopptakeren, blant annet i forhold til plassering, avstand og ulike innstillinger for å få best mulig lyd. I aktivitetslisten hadde jeg planlagt et prøveintervju med en medstudent, men det lot seg dessverre ikke gjennomføre. 3.3.2 Utvalg Gjennom oppdragsgiver hadde jeg fått tillatelse fra høgskolen til å bruke deres studenter som informanter. Intervjuene måtte foregå i forbindelse med undervisning i telesykepleie. De eneste som hadde det i prosjektperioden var avgangsstudentene ved sykepleie deltid, og valget falt derfor på disse. I prosjektbeskrivelsen hadde jeg planlagt å gjennomføre minst 2 fokusgruppeintervju, med 4 studenter per gruppe. Dette med tanke på å få en bedre flyt i intervjuene, samt bedre mulighet for refleksjon og diskusjon. For å gjennomføre prosjektet var jeg helt avhengig av at noen av sykepleiestudentene var villige til å delta, da problemstillingen etterspør studentenes erfaringer. Jeg begynte derfor tidlig prosessen med å erverve sykepleiestudenter. Først tok jeg kontakt med kullansvarlig for de aktuelle studentene på e-post. Vi avtalte at jeg skulle lage et informasjonsskriv (se vedlegg nr. 2, navn på

21 kull er fjernet av hensyn til anonymisering) som hun skulle legge ut på Fronter en ukes tid før intervjuene skulle foregå. Det ble også avtalt en dato for når jeg skulle komme og informere studentene muntlig. På denne presentasjonen var det kun én student som meldte seg. Hovedårsaken var at studentene ikke ønsket å bruke fritiden sin til dette, da intervjuene skulle foregå etter undervisningstiden. Undervisningen i telesykepleie foregikk på en torsdag og fredag, frem til kl. 15:15, og det er derfor forståelig at de ikke prioriterer å være informanter i en hektisk hverdag. Jeg diskuterte denne utfordringen med Hilde Solli, som viste stor forståelse. Hun kom med et forslag om å bruke den siste timen av øvingen på Simuleringssenteret til intervjuene. Denne timen skulle studentene egentlig ha refleksjonsgruppe med lærerne om telesykepleie. De kunne derfor få et like godt læringsutbytte av å delta på et intervju om samme tema. 3.3.3 Gjennomføring I starten av øvingstimene fikk studentene valget mellom å delta på refleksjonsgruppe eller intervju med undertegnede. Det var da flere studenter som meldte seg til å delta på intervju, siden det ikke gikk utover undervisningstiden. To fokusgruppeintervju ble gjennomført med 4 studenter per gruppe. Den ene gruppen hadde hatt undervisningen før øvingene på Simuleringssenteret, mens den andre gruppen skulle ha undervisningen etter øvingene. Les mer om denne fordelingen under kapittel 4.2.3. Før intervjuene startet skrev studentene under på en samtykkeerklæring (se vedlegg nr. 3). De fikk tilbud om å få en kopi av denne erklæringen, men dette var det imidlertid ingen som ønsket. Intervjuene foregikk på et skjermet rom uten forstyrrelser, innenfor et tidsrom på rundt 30 minutter. Digital lydopptaker ble brukt for å lagre intervjudataene. På den måten kunne jeg konsentrere meg om spørsmålene og informantene, samtidig som ordbruk, tonefall, pauser og lignende ble registrert til det senere analysearbeidet (Kvale & Brinkmann, 2009). 3.3.4 Etterarbeid Tap av data er en faktor jeg beskrev i risikoanalysen. Umiddelbart etter intervjuene overførte jeg lydfilene til min datamaskin. Jeg foretok også en sikkerhetskopiering til en ekstern harddisk, tilfelle det skulle oppstå problemer med datamaskinen. Tanker jeg hadde gjort under intervjuene skrev jeg også ned.

22 Intervjudataene ble deretter transkribert til skriftlig form, noe som forenklet analysearbeidet. Jeg valgte å transkribere hele intervjuet ordrett, og skrev inn nonverbal kommunikasjon som pauser og følelsesuttrykk (Kvale & Brinkmann, 2009). Jeg tok også en sikkerhetskopi av de transkriberte intervjuene, da et slikt arbeid tar lang tid å måtte gjøre på nytt. Neste fase var analyseringen: Jeg skrev ut intervjuene og leste gjennom dem flere ganger, streket under og kommenterte. Slik tematiserte jeg intervjudataene, og plasserte sitater under passende tema i en oversikt. Tematisk bearbeiding krever at intervjuguiden er fulgt, hvilket jeg hadde gjort, og alle hadde fått spørsmål om samtlige temaer. (Dalland, 2012) 3.3.5 Metodekritikk Ifølge Kvale & Brinkmann (2009) består et fokusgruppeintervju normalt av seks til ti personer. Intervjuene i prosjektet bestod av fire personer, men for en uerfaren intervjuer ga det en mer oversiktlig situasjon. Det skapte også en roligere og tryggere atmosfære for informantene når det ikke var så mange personer i rommet. Et fokusgruppeintervju kjennetegnes som en ikke-styrende intervjustil. Selv om intervjuguiden var førende for intervjuene, opplevde jeg at informantene fikk snakke fritt og komme med sine synspunkter. Jeg måtte avbryte noen ganger, men det var kun når samtalen dreide seg mot temaer som ikke gjaldt problemstillingen. Hensikten med et fokusgruppeintervju er nettopp at informantene skal komme med sine ulike synspunkter omkring et tema, og ikke komme til enighet. Derfor passet denne intervjustilen godt til prosjektet som har til hensikt å få frem studentenes ulike erfaringer. (Kvale & Brinkmann, 2009) Under transkriberingen oppdaget jeg at det første emnet i intervjuguiden dominerte mer enn planlagt i intervjuene. Jeg burde ha redusert antall spørsmål i denne delen, og fokusert mer på intervjuguidens andre del under intervjuene. I ettertid ser jeg at noen av spørsmålene heller ikke var så relevante for problemstillingen. Jeg burde også hatt en plan, før utarbeidelsen av intervjuguiden, for hvordan jeg skulle analysere intervjuene. Det var utfordrende å vurdere tyngden til de ulike svarene og få presentert det i prosjektrapporten; Noen svar gjentok seg og hadde kanskje ikke så stor verdi, mens andre svar kom fra én informant og belyste problemstillingen godt. (Dalland, 2012)

23 Jeg merket meg under transkriberingen at noen av spørsmålene var lange, og til dels kronglete formulert. Det gjenspeilte seg i at noen av informantene ikke helt forstod enkelte, særlig tekniske, spørsmål.

24 4 FAGLIG DEL 4.1 Telesykepleie 4.1.1 Telecare et av mange begreper På verdensbasis har telesykepleie de senere årene blitt en moderne måte å yte helseog omsorgstjenester på. Det er mange ulike begreper som brukes om denne teknologien i litteraturen: telemedicine, telehealth, telecare, telehomecare, e-health. Forskjellene mellom disse begrepene er derimot ofte uklare. E-health, eller e-helse på norsk, er et overordnet begrep for IKT-systemer som brukes i helse- og omsorgssektoren. Det går ut på å utvikle og benytte IKT for å behandle data, informasjon og kunnskap som er relatert til helse. Hovedhensikten med e-helse er å støtte helsefaglige arbeidsprosesser slik at det det blir gitt gode og kvalitetssikrede tjenester, med best mulig utnyttelse av ressursene (Norsk Sykepleierforbund, 2013). Denne definisjonen har sammenheng med hensikten ved strategisk IT-ledelse; Informasjonssystemene, som baserer seg på bruk av IKT, støtter organisasjonens mål og aktiviteter på alle nivåer (Gottschalk & Henriksen, 2004). Ifølge Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (2014) går telemedisin ut på undersøkelse, overvåkning, behandling, opplæring og administrasjon av pasienter og helsepersonell ved hjelp av systemer som «gir umiddelbar tilgang til ekspertise og pasientinformasjon». Og en fundamental faktor er at det skjer uavhengig av den geografiske plasseringen av både informasjon og pasient. Systemene bruker telekommunikasjonsteknologi, og «tele» betyr her å opprette en elektronisk forbindelse med en fjern lokalisasjon. Når telemedisinsk teknologi brukes for utøvelse av sykepleie, kan begrepet telesykepleie anvendes. (Silsand, 2010, Kamei, 2013) I en studie av Solli, Bjørk, Hvalvik & Hellesø (2012) ble bruken av de ulike begrepene i forskningslitteraturen studert. De kom frem til at definisjonen av telecare er bruk av informasjon, kommunikasjon og skjermteknologi som tillater helsepersonell å evaluere helsestatus, undervise eller levere helse- og sosialfaglig omsorg til pasienter i deres hjem, ved hjelp av fjernstyring. Figur nr. 7 viser en modell av begrepet telecare. Dette underbygger hva som menes med begrepet telesykepleie i problemstillingen. Telesykepleie er også det begrepet høgskolen opererer med i undervisningen.

25 Figur nr. 7: Modell hentet fra Solli m. fl. (2012) 4.1.2 Nytteverdi Ved stor geografisk avstand mellom pasient og helsepersonell, er bruk av telesykepleie svært nyttig. Det er særlig pasienter med kroniske sykdommer som er tiltenkt et slikt system, og for disse pasientene kan mye verdifull tid spares når de slipper å reise til sykehus. I et samfunnsøkonomisk perspektiv spares det også mye i reduserte kostnader på transport, samtidig som at det kan være flere pasienter per sykepleier i forhold til tradisjonell klinisk praksis. I fremtiden er det forventet at vi må håndtere de samme kroniske sykdommene som i dag. Samtidig må vi ta høyde for at det blir stadig flere eldre, noe som igjen kan øke antall tilfeller av sykdommene. Regjeringen varsler også at behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren vil øke, og at det vil bli en mangel på sykepleiere om 10-20 år. Det er derfor behov for nytenkning i måten å levere helsetjenester på. (Silsand, 2010, Næss, 2012, St. meld. nr. 16, 2011)

26 Virkninger av telesykepleie er ifølge Kamei (2013) reduserte kostnader for pasient og stat, kortere og færre sykehusopphold samt økt livskvalitet hos pasienten. Det er 25 ganger billigere å ha pasienten hjemme enn på en institusjon (informasjon gitt på forelesning med Hilde Solli). Nytteverdien av telemedisinske løsninger blir også uttrykt i St. meld. nr. 16 (2011). Regjeringen har som mål at helse- og omsorgstjenester gis så nær pasientens hjem som mulig, og de peker da på telemedisin som et middel for å realisere målet. Telemedisinske løsninger kan også være svært nyttige når spesialisthelsetjenesten skal veilede helsepersonell i kommunene. Dette har blitt enda mer relevant etter innføringen av Samhandlingsreformen. Teknologien kan føre til økt selvstendighet for mange pasienter, økt trygghet for pårørende samtidig som den kan frigjøre mer tid for helsepersonell. (St. meld. nr. 16, 2011) 4.1.3 Eksempler fra praksis Hjemmeteledialyse er et av flere telemedisinske prosjekt som gjennomføres i Norge. Ifølge Silsand (2010) er hemodialysebehandling, en form for dialysebehandling, samfunnsøkonomisk sett den dyreste behandlingsformen på norske sykehus. Behandlingen går i stor grad utover pasientens livskvalitet, da det er av vital betydning for pasienten å få dialyse opp til tre dager i uka. En slik behandling er utmattende i seg selv, og med lang reisevei tappes pasienten for ennå mer krefter. Ved hjemmeteledialyse sparer pasienten tid samtidig som han kan være i sitt eget hjem under behandlingen, noe som er med på å øke livskvaliteten. KOLS-koffert er et prosjekt som gjennomføres av Helse Stavanger (2013). Pasient og sykepleier kommuniserer gjennom en spesialutformet bærbar PC som pasienten har i hjemmet sitt. Pasienten gjør enkle prøver hjemme, som spirometri (lungefunksjonsprøve), måler oksygeninnhold i blodet og hjertefrekvens, og overfører denne informasjonen direkte til sykepleier. Målet med prosjektet er at pasientene skal få flere gode dager hjemme. Samtidig blir det tryggere for pasienten å dra hjem fra sykehuset, når han blir videre fulgt opp gjennom KOLS-kofferten. Sykepleier som deltar i prosjektet opplever at kofferten gjør det enklere for pasientene å ivareta egen sykdom. Helse Stavanger (2013) mener også at kofferten kan bidra til redusert liggetid samt forhindre at pasienter med begynnende kols-forverrelse blir innlagt.

27 Andre eksempler fra praksis er «Røntgen på hjul», hvor røntgenbilder tatt på sykehjemmet tolkes av en spesialist via nettet, og «Trygghetsnettet i Vestfold» som støtter pårørende via PC og bildetelefoni (St. meld. nr. 16, 2011). Mulighetene er mange! 4.1.4 Utfordring: Personvern Grunnet Norges strenge lover for personvern, har ikke vi kommet så langt som en del andre land i å ta i bruk telesykepleie i praksis. Blant annet er hjemmeteledialyse mer etablert i mange andre land enn Norge (Silsand, 2010). Teknologien utfordrer informasjonssikkerheten da personsensitive opplysninger lettere blir tilgjengelig. Dersom systemer og utstyr ikke er godt nok, kan opplysninger enkelt komme på avveie og i feil hender. St. meld nr. 16 (2011) beskriver en norm for informasjonssikkerhet som skal sikre trygg kommunikasjon mellom aktørene, og denne må stå i fokus både ved utvikling, innføring og bruke av e-helsesystemer. (Norsk Sykepleierforbund, 2013). Andersen & Riise (2012) påpeker at helsepersonell må ha kunnskap om pasient- og informasjonssikkerhet i møte med den teknologiske utviklingen. Personopplysningsloven er innlysende i denne sammenheng. Jeg henviser til Personopplysningsloven 2 om hva som defineres som sensitive opplysninger. Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste er også relevant, da den regulerer informasjon som behandles, lagres eller transporteres i informasjonssystemer. (Kjos, 2009) 4.2 Telesykepleie ved HiT 4.2.1 Hvorfor undervise i telesykepleie? Allerede i 2006 mente Lamb & Shea (2006) at det var på tide å undervise sykepleiestudenter i å bruke telesykepleie for å bedre pasientomsorgen. Ved å implementere telesykepleie i grunnutdanningen mener de at systemet vil bli mer utbredt i praksis. Tanker om at teknologi er et interessant fenomen i fremtiden må omvendes til at teknologi kan brukes, og blir brukt, allerede i dagens helsevesen (Lamb & Shea, 2006). For å kunne utvikle et fullverdig og godt system for telesykepleie, er det av vital betydning å lære opp sykepleiere til å håndtere systemet effektivt (Nursing Standard, 2011).

28 Rammeplan for sykepleierutdanning, besluttet av Kunnskapsdepartementet (2008), fastsetter at sykepleiere etter endt utdanning skal ha handlingskompetanse i å betjene vanlig medisinsk teknisk utstyr. Videre står det at sykepleiere skal ha handlingsberedskap til å ta del i arbeidsstedets særegne bruk av medisinsk teknisk utstyr. Det kan diskuteres hvorvidt telemedisinske løsninger, og bruk av dette for å utføre sykepleie, er vanlig i norsk helsevesen i dag, men jeg vil på bakgrunn av prosjektets litteraturstudie mene at denne teknologien er aktuell i dagens helse-norge. Det blir fremhevet i St. meld. nr. 16 (2011) at helseutdanningene i Norge må undervise i praktiske ferdigheter som er tilpasset fremtidige behov for kompetanse og krav til samhandling. Videre blir det også skrevet i Helse- og omsorgsdepartementet sin strategiplan Samspill 2.0 (2008) at utdanningsinstitusjonene må reflektere over den elektroniske virkeligheten som studenten kommer til å arbeide innenfor, og gi opplæring i relevant IKT-kunnskap. Som et siste argument mener Norsk Sykepleierforbund (2013) at utdannings- og forskningsinstitusjonene har et ansvar for å utvikle kunnskap og kompetanse om e-helse, og at alle nyutdannede sykepleiere må ha tilstrekkelig kunnskap om e-helse, hvor også telehelse blir nevnt. Med sin satsing på telesykepleie i sykepleierstudiet, som startet i 2005, viser HiT at de har fokus på og ser behovet for å øke IKT-kompetansen til sykepleiere. Ved HiT er e- helse integrert i fag og emneplaner og er dermed en del av sykepleierutdanningen (Norsk Sykepleierforbund, 2013). Innenfor e-helse underviser de, i tillegg til telesykepleie, i elektronisk pasientjournal (EPJ) og praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten (PPS). HiT er en av få høgskoler i Norge som underviser i bruk av teknologi i sykepleierutdannelsen. Det er flere høgskoler som bruker videokonferanse i undervisningen, men da kun som et kommunikasjonsmiddel, og ikke som en del av undervisningen. HiT er alene om å undervise og gi studentene en innføring i telesykepleie (informasjon fått på e-post 24.04.14 av Bodil Bach, seniorrådgiver i Tromsø Telemedicine Consult). Ifølge Andersen & Riise (2012) kommer mange sykepleiere til å bruke telemedisinske tjenester, for eksempel i forbindelse med sårbehandling. Dette er et av mange systemer innenfor e-helse de mener helsepersonell må ha en grunnleggende kompetanse i. Andre systemer de nevner er EPJ og prosedyresystemer (som PPS). Med bakgrunn i dette er HiT en foregangsskole når det kommer til opplæring i e-helse til sykepleiestudenter.

29 4.2.2 Systemet på Simuleringssenteret Simuleringssenteret inneholder en akuttenhet og flere øvingsrom med pasientenheter. Det er installert kameraer ved hver pasientenhet på alle øvingsrom, med monitorer på et eget vaktrom. Her veileder, samtaler og instruerer studentene hverandre direkte gjennom tovegs lyd og bilde. Kommunikasjonen foregår via computer mediated communication (CMC); Som betyr at det foregår menneskelig kommunikasjon mellom to, eller flere, nettverkstilkoblede datamaskiner (wikipedia, 2014). Programvaren Real Shot Manager (RSM) er installert på tre datamaskiner på vaktrommet. RSM er utviklet spesielt med hensyn til sikkerhet, og dens hovedfunksjon er å samle bilder fra tilknyttede kameraer. Ved hjelp av RSM er det bygget en sikkerhetsløsning bestående av IP- kameraer, lydopptaksenheter og intercomenheter, som styres via nettverket. Systemet er satt opp som et lukket nett; Det vil si at det ikke er tilgang utenifra. Studentene bruker intercomen ved hver pasientenhet for å ringe opp og få forbindelse med vaktrommet. Det er kun lærerne (logger på som ansatt eller student) som per i dag har mulighet til å ta opptak og overføre det til et lagringsmedium, men de har ønsker om at studentene også skal ha mulighet til det. Selv om systemet ikke brukes i forhold til pasienter, er høgskolen regulert under personopplysningsloven av hensyn til studentene. Simuleringssenteret må registrere seg (ikke nødvendig å søke om tillatelse i dette tilfelle) hos Datatilsynet for å kunne bruke systemet i undervisningen. Registreringen er gyldig for tre år av gangen. Det er IT-avdelingen ved HiT som er ansvarlige for systemet. Jeg ble fortalt at de, ved hjelp av en jusstudent, har utarbeidet regler for bruk av systemet. Disse har jeg dessverre ikke lykkes å få tak i. Datamaskinene inneholder samme versjon av RSM som da høgskolen startet med telesykepleie i 2005. Den ene datamaskinen på vaktrommet fungerer ikke lenger og må oppgraderes til windows 7. Da må også lisensen til RSM fornyes og det er der utfordringene ligger for Simuleringssenteret nå. Arbeidet med å reforhandle innkjøpsavtalene er startet på. Det er helt innlysende at hele systemet er modent for oppgraderinger. Med en datamaskin mindre, begrenses også undervisningen i telesykepleie. Fakultet for helse- og sosialfag sin rapport om læringsmiljø for studieåret 2012/2013 viser at de står overfor større utfordringer når det gjelder Simuleringssenteret. Det

30 gjelder spesielt i forhold til IT- og kommunikasjonsutstyr, og de varsler her at det vil komme en søknad om større utstyrskjøp. Jeg vil våge å si at denne prosjektrapporten både støtter disse utfordringene og begrunner hvorfor søknaden bør innvilges. Teknologiske løsninger har på få år endret seg fra å være store og dyre, til å bli mindre og billigere. Særlig videokonferanseløsninger, med samme teknologi som ved telesykepleie, har sterkt reduserte priser. Markedet har endret seg betydelig siden HiT kjøpte sitt system i 2005. Samtidig har tilgangen på bredbåndskapasitet bedret seg betraktelig, noe som tillater HD-kvalitet fra de fleste steder i Norge. For det å skulle overføre lyd og bilde i sanntid stiller store krav til nettverket, både med tanke på kapasitet og forsinkelser (Norsk Sykepleierforbund, 2013, Hallsteinsen, Klefstad & Skundberg, 2008). 4.2.3 Undervisningsopplegget Det er cirka 50 studenter i det aktuelle kullet i prosjektet. På grunn av begrenset kapasitet på Simuleringssenteret deles studentene inn i grupper, med felles forelesning midt på dagen. Det vil si at en gruppe har øvingene før forelesning, mens den andre gruppa har øvingene etter. Siden intervjuene måtte foregå i øvingstiden, hadde studentene i det ene fokusgruppeintervjuet ikke hatt forelesningen når de ble intervjuet. Her var det interessant under analysen å se om det var forskjell i studentenes erfaringer. Forelesningen består av en introduksjonstime med Hilde Solli, etterfulgt av en time videokonferanse med seniorrådgiver Bodil Bach ved Tromsø Telemedicine Consult. I øvingene får studentene utdelt tre caser som de skal løse gruppevis. I løpet av øvingene skal alle studentene ha prøvd seg i ulike roller: pasient, sykepleier som veileder fra vaktrom og sykepleier som er direkte hos pasienten. Casene er: Hjemmebasert tilsyn med videoveiledning: Stell av stomi Rehabilitering i sykehjem med videoveiledning: Forflytning i seng Terminal pleie i hjemmet, veiledning fra lindrende enhet: Håndtering av smertepumpe og samtale med pårørende

31 4.3 Erfaringsbegrepet Erfaring er et begrep i problemstillingen som bør utdypes nærmere. Kan vi egentlig kalle studentens uttalelse for erfaring, etter kun én dag med undervisning i telesykepleie? Gjennom personlige opplevelser erverver vi kunnskap, og ved å bearbeide disse opplevelsene kan kunnskapen omdannes til erfaring (Imsen, 2009). Ifølge Illeris (2012) betraktes erfaring i dagligtalen som noe dypere enn vanlig læring, og det skilles mellom teori og praksis. Han viser imidlertid til et annet perspektiv, grunnlagt av filosofer innenfor pedagogikken, der et slikt skille ikke finnes og at all læring blir sett på som erfaringslæring. Et slikt perspektiv begrunnes med at all læring skjer gjennom kognitiv virksomhet. Det er ikke hvilken type aktivitet som avgjør om mennesket erfarer, men endringen som skjer hos mennesket. Gadamer mener at mennesket erfarer i alle situasjoner hvor ny kunnskap blir tilegnet. (Egelandsdal, 2012) For å gi et kort innblikk i dette perspektivet, skal jeg se nærmere på utdanningsfilosofen John Dewey sitt syn på erfaring. 4.3.1 Dewey learning by doing Å lære gjennom å skape egne erfaringer er et sentralt punkt i Deweys filosofi. Mennesket erfarer hele tiden, men det er erfaringens kvalitet som bestemmer om den fører til læring. Læring er noe aktivt og det kreves konkrete handlinger for å erfare. Prinsippene om kontinuitet og samspill er vesentlige med tanke på erfaringens kvalitet. Kontinuitet går ut på at den enkelte erfaringen hører sammen med tidligere erfaringer (fortid) og eventuelle senere erfaringer (fremtid), og på den måten blir erfaringen en del av en større prosess. Den enkelte erfaringen må også sees gjennom et samspill mellom mennesket og omgivelsene. Gjennom interaksjon med miljøet som mennesket befinner seg i, fører erfaringen til en endring. (Imsen, 2009, Illeris, 2012, Jakhelln, 2011) Det å reflektere over sine handlinger er også en essensiell faktor for erfaringens kvalitet. Ved å dra sin teoretiske kunnskap inn i refleksjonen, kan sykepleierens ferdigheter og holdninger styrkes (Skoglund & Tharaldsteen, 2012). 4.3.2 Studentenes erfaringsprosess Undervisningen i telesykepleie innebærer, i tillegg til forelesning, øvinger på Simuleringssenteret. Øvingene går ut på å bruke systemet for telesykepleie til å løse utdelte caser gruppevis, hvor ulike prosedyrer må gjennomføres. Disse prosedyrene har

32 studentene erfaringer i fra tidligere i studiet. Alle får prøvd seg i rollene som pasient, sykepleier som er fysisk tilstede hos pasienten og sykepleier som veileder på kontoret via telesykepleiesystemet. Dette gjør at studentene får oppleve hvordan et slikt system påvirker de ulike brukerne. På slutten av øvingene er det refleksjon om deres opplevelser sammen med lærerne, samt diskusjon om hva slags muligheter telesykepleie kan gi i fremtiden og deres tanker om telesykepleie som verktøy. Deweys kontinuitetsprinsipp blir dermed oppfylt ved at erfaringer fra fortid (prosedyrene) videreutvikles i erfaringsprosessen gjennom aktivitet (skaper egne opplevelser) og refleksjon. Erfaringsprosessen skjer i et fagmiljø sammen med medstudenter og lærere, og prinsippet om samspillet er til stede. Med bakgrunn i dette har studentene fått erfaring med telesykepleie. 4.4 Presentasjon av intervjudata 4.4.1 Generelt om bruk av IKT i sykepleierutdanningen 4.4.1.1 IKT-verktøy i sykepleiestudiet Her sier studentene at de har brukt Fronter, PPS, Gerica (EPJ-system), e- læringsprogrammer, samt Word og EndNote for å skrive oppgaver. Opplæringen av EndNote derimot er samtlige studenter enige i at kom altfor sent i studiet. De ble presentert for verktøyet rett før de skulle begynne på bacheloroppgaven, og da mente de at de ikke hadde tid til å sette seg inn i noe nytt. De synes det er synd at de ikke fikk opplæringen i EndNote tidligere, fordi de ser at dette er et svært nyttig verktøy. Et par av studentene er usikre på hva som menes med IKT-verktøy. Er det datamaskin? Programvare? Informantene forteller at det er lagt ut et par videoer på Fronter som viser hvordan spesielle sykepleieprosedyrer skal utføres. Dette hadde de stort læringsutbytte av, og mener at det burde vært en video til alle prosedyrene som det undervises i. I forbindelse med forelesninger i anatomi, fysiologi og patologi ligger det videoer på Fronter som studentene kan se over streaming. Det synes studentene har vært veldig ålreit, da de kan se videoene om og om igjen. «Vi har alle forskjellige måter å lære på, så det å ha flere alternativer tror jeg kan være veldig lurt», uttalte en informant. Video er tydeligvis en god læringsmetode for flere av studentene, noe som også kommer frem i undersøkelsen Digital tilstand utført av Norgesuniversitet (2011).