Notat: Klimaendringer på Øst-Svalbard

Transkript

1 Notat: Klimaendringer på Øst-Svalbard Til: Sysselmannen på Svalbard Fra: Norsk Polarinstitutt Dato: Innholdsfortegnelse 1. Innledning 2 2. Klimascenarier for Øst-Svalbard Klimascenarier basert på NorACIA-RCM (regional klimamodell): Temperatur Klimascenarier basert på NorACIA-RCM (regional klimamodell): Nedbør Klimascenarier basert på NorACIA-RCM (regional klimamodell): Vind Oppsummering scenarier for klimaendringer 9 3. Observerte endringer Havisen Permafrost Isbreer Vegetasjon trender i vekstsesongen Fauna Effekter på økosystemer og biologisk mangfold Utvikling for økosystemene i havet Utvikling for økosystemene på land Klimatilpassing på Øst-Svalbard Avslutning 16 1

2 1. Innledning Klimamodellene peker ut Arktis som det området på jorda som får hurtigst og størst oppvarming på grunn av økte konsentrasjoner av drivhusgasser. Observasjoner i Arktis viser allerede i dag en hurtig oppvarming, som er konsistent med modellenes indikasjoner. Polarområdene spiller en spesiell rolle for jordens strålingsbalanse. Innstrålingen fra solen påvirkes sterkt av jordoverflatens farge. De hvite snø- og isområdene reflekterer hoveddelen av solinnstrålingen tilbake til verdensrommet. Dersom snø og is smelter, kommer en mye større del av sollyset til å absorberes, og dermed oppvarmes jordoverflaten ytterligere. Arktis er spesielt følsomt gjennom at store snø- og isområder har temperaturer nær smeltepunktet. Dette kan gi hurtige forandringer, både gjennom total avsmelting eller at den årlige avsmeltingen kan skje tidligere og frysing kan skje seinere på året. Forandringen i Arktis har konsekvenser for hele jordens system. Forandringer av is- og snødekke har følger for atmosfærens og havets sirkulasjon som sannsynlig strekker seg over store deler av den nordlige halvkule. Isavsmelting på land gir høyere globalt havnivå som påvirker lavtliggende områder på hele jorden. 2. Klimascenarier for Øst-Svalbard Det er store naturlige variasjoner i klimaforholdene i Arktis, både fra år til år og fra tiår til tiår. Dette gjelder både temperatur, nedbør, vind og isforhold. Det er også store forskjeller i hvordan ulike klimamodeller beskriver både dagens og fremtiden isforhold i norsk Arktis, og usikkerheten i klimascenariene for dette området er derfor stor. De fleste europeiske regionale klimamodeller dekker ikke Svalbard. I NorACIA-programmet 1 har det derfor blitt utviklet en egen regional klimamodell (RCM) der norsk Arktis ligger mer sentralt. Denne NorACIA- RCM er kjørt både basert på data fra de siste 40 år for å validere modellen, og for scenarieperiodene og Det er ikke tilgjengelige modelleringer for klimautvikling i området 200 år frem i tid. De mest detaljerte klimamodellene for Svalbard er dermed utviklet i NorACIA, og inneholder døgnlige grid i 25x25 km ruter. Dette er i klimamodellsammenheng en bra oppløsning, men for å bruke til lokale tilpasninger og projeksjoner av lokalt klima, kan dette være for grovmasket. I tillegg må det understrekes at det fortsatt er mangler i forståelsen av mekanismene som styrer klimaet, slik at det er en viss usikkerhet også i disse modellene. I tillegg er det utført ganske få kjøringer med modellene, noe som også gjør resultatene usikre. Funnene fra NorACIA-klimamodellene er likevel interessante for Svalbard, ettersom de viser ganske store regionale forskjeller i modellert fremtidig klima. 1 NorACIA er Miljøverndepartementets oppfølgingsprogram i kjølvannet av den arktiske klimautredningen Arctic Climate Impact Assessment (ACIA). 2

3 2.1 Klimascenarier basert på NorACIA-RCM (regional klimamodell): Temperatur For temperatur viser projeksjonene for begge scenarieperiodene vesentlig større økning i nordøstlige enn sørvestlige deler av øygruppen. Et fellestrekk er at temperaturen øker over hele området og til alle årstider. Grove anslag over størrelsen av temperaturøkningen over området fra til (i parentes fra til ) er at vårtemperaturen vil stige med 2-6 C (1.5-4 C), sommertemperaturen med 2-4 C (1-1.5 C), høsttemperaturen med 4-8 C (2-6 C) og vintertemperaturen med 4-8 C (2.5-8 C). Figur 1: Temperaturendringer fra til , vinter (desember, januar, februar), vår (mars, april, mai), sommer (juni, juli, august) og høst (september, oktober, november) For Øst-Svalbard er det ganske tydelig at det forventes størst temperaturendringer om høst og vinter mot slutten av dette århundret, deler av området så mye som 6-8 grader varmere enn referanseperioden Det er også klart at det forventes en oppvarming i dette området til alle årstider. 3

4 Figur 2: Temperaturendringer fra til , årlig Modelleringer av årlige temperaturendringer mot slutten av dette århundret viser at det nettopp er i øst de største temperaturøkningene forventes. Figur 3: Temperaturendringer fra til , vinter (desember, januar, februar), vår (mars, april, mai), sommer (juni, juli, august) og høst (september, oktober, november) 4

5 Modelleringer av temperaturendringer frem mot midten av dette århundret viser også en oppvarming til alle årstider over Øst-Svalbard. Det er også viktig å merke seg at denne modellen benytter et annet referanse-tidsspenn, ved at det er beregnede endringer sammenliknet med tidsperioden Likevel er den samme trenden klar i disse modelleringene det er vinter og høst de største temperaturøkningene forventes. Allerede innen halve dette århundret er gått modelleres det en temperaturøkning vinterstid på 8 C over havområdene øst for Spitsbergen og over de øyene som ligger der. Figur 4: Temperaturendringer fra til , årlig Årlige temperaturendringer vil være positive (økende) over hele Svalbard, men mest i øst. Gradienten i temperaturøkninger vises klart i figuren over, og den har en ganske klar øst-vest posisjon. 5

6 2.2 Klimascenarier basert på NorACIA-RCM (regional klimamodell): Nedbør Deler av Svalbard har svært lav årsnedbør i dag, og modelleringer av prosentvis endring i nedbør sier ikke noe om den absolutte nedbørsøkningen. Flere steder vil den absolutte økningen være svært liten selv om den prosentvise endringen kan synes stor. Nedbørprojeksjonene viser i hovedsak økning til alle årstider og over hele modellområdet, men stort sett med størst økning nord og øst for Spitsbergen. Grove anslag over økningen i nedbør over øygruppen fra til ( til i parantes) er 10-40% (5-20%) om våren, 10-30% (0%) om sommeren, 10-40% (10-20%) om høsten og 0-40% (10-40%) om vinteren. Nedskaleringene indikerer også en betydelig prosentvis økning i antall episoder med kraftig nedbør (>20 mm/døgn). Det er imidlertid viktig å være klar over at det på Svalbard i utgangspunktet er forholdsvis få døgn med nedbør over 20 mm. Figur 5: Prosentvis endring i mengde nedbør, omregnet til vannekvivalenter, fra til , vinter (desember, januar, februar), vår (mars, april, mai), sommer (juni, juli, august) og høst (september, oktober, november) Modelleringene av endring i nedbørsmengder viser tydelig at det er forskjeller over Svalbard både med hensyn på geografi og årstid. Mens det vinterstid forventes prosentvise store endringer nord på Svalbard og over havområdene øst for Svalbard (med over en dobling av nedbørsmengdene i området rundt Sjuøyane), forventes det en noe mer begrenset økning sommerstid frem mot slutten av dette århundret. På Øst-Svalbard er det likevel ingen områder og ingen årstider som det ikke beregnes en økning av nedbøren. 6

7 Figur 6: Prosentvis endring i mengde nedbør, omregnet til vannekvivalenter, fra til , årlig Årlig kan man grovt sett si at det forventes en nedbørsøkning på østsiden av Svalbard på mellom 10 til 40 %, langs en gradient hvor det forventes minst økning i sør og stadig større relativ økning jo lengre nordover man kommer. Allerede frem mot midten av dette århundret er det forventet en ganske stor prosentvis økning i nedbør over Øst-Svalbard, spesielt i vintermånedene, og til dels også om høsten. Figur 7: Prosentvis endring i nedbør som faller som snø, fra til , årlig Andelen nedbør som snø er interessant av flere grunner, det er ikke irrelevant hvordan og når på året den forventede nedbørsøkningen kommer. For det første er snødekke viktig for strålingsbalansen (varmebalansen) i Arktis. Dersom det faller mindre snø kan det påvirke Svalbards albedo slik at mindre solstråling reflekteres. For det andre er snødekke viktig for 7

8 både vegetasjon og fauna. Snø på bakken om vinteren beskytter vegetasjonen mot vinterskader. Flere dyr er også avhengige av snøforholdene for sin livssyklus. Isbjørnhunner graver ut snøhuler for å gå i hi og føde unger, selarter får unger i snøhuler på isen osv. Mot slutten av dette århundret forventes det at det faller mer snø i de nordligste deler av Svalbard, mens de sørligste deler vil få mindre snøfall. Denne trenden modelleres å være synlig allerede mot midten av dette århundret, med en økning i snøfall i nord og på deler av østsiden av Svalbard, og reduksjoner på den sørligste delen av Spitsbergen. a) b) Figur 8: Prosentvis endring i snødybde fra til , årlig og b) Absolutt endring i snødybde (meter) fra til , årlig Snødybden forventes å reduseres over store deler av Svalbard, med unntak av ytre strøk rundt hele øygruppen hvor modelleringene viser en forsiktig økning i snødybde mot slutten av dette århundret. Den absolutte endringen er likevel begrenset, som vist i figuren over. Mot midten av dette århundret forventes i hovedsak en liten økning i snødybde i kyststrøkene, og små reduksjoner i snødybde i indre strøk. 8

9 2.3 Klimascenarier basert på NorACIA-RCM (regional klimamodell): Vind Estimatene for endringer i vindforhold er usikre, da modellene ikke gir robuste resultater. Dette er et område det arbeides med å forbedre i klimamodellene. Modellresultatene for vind bør derfor brukes med stor forsiktighet. For vind er det tendens til minking i maksimal vindhastighet i enkelte områder og til enkelte årstider, mens det i nordlige og østlige områder i hovedsak projiseres økning i alle årstider. Det kan bli en økning i maksimal vindhastighet på over 10 % i deler av havområdet mellom Svalbard og Novaja Semlja. Figur 9: Prosentvis endring fra til i gjennomsnittlig døgnlig vind, årlig 2.4 Oppsummering scenarier for klimaendringer Øst-Svalbard kan forvente store temperaturøkninger gjennom dette århundret. Spesielt i havområdet øst for Svalbard og over øyene der det forventes økninger på 8 C vinterstid allerede ved midten av århundret. Det blir også en endring i nedbørsmengder, spesielt i nordlige deler, selv om det i absolutte tall kan oppleves som små endringer siden det i dag faller lite nedbør over øygruppen. Det kan bli endringer i snødybde over øygruppen, opp til over 60 % mindre snødybde noen steder. Lokale snøforhold modelleres riktignok ikke godt nok med en klimamodell med 25x25 km grid. 9

10 3. Observerte endringer 3.1 Havis Havis er en viktig komponent i det globale klimasystemet, på grunn av dens reflekterende lyse overflate, som reflekterer sollys som ellers ville bli absorbert av en mørk havoverflate. I tillegg er havis avgjørende som habitat for mange arter. Tilbaketrekkingen av havisen forventes å fortsette. Klimamodellene har ulikt tidspunkt for når Arktis blir isfritt om sommeren, men et fellestrekk er at denne endringen skjer raskt. Havisen smelter langt raskere enn modellene IPCC baserte seg på i 2007 viste. Det vil fremdeles være vinteris i Arktis, men også den forventes å få kraftig redusert omfang. Det må også understrekes at det er store naturlige mellomårlige variasjoner i havisdekke. Det er observert endringer i havisen rundt Svalbard over den perioden det er målt havisdekke fra satellitt. Det pågår et arbeid ved Norsk Polarinstitutt for å kartlegge og vurdere disse endringene på en regional skala, og de foreløpige resultatene indikerer at havisdekket reduseres rundt hele Svalbard. Dette arbeidet gjøres blant annet for å vurdere havisutbredelse i relasjon til overvåkningsprogram for isbjørn, siden havisens utbredelse og kvalitet anses som viktig for denne arten. Figur 10: Isutbredelse for Barentshavet (isdekket område er definert som område med mer enn 15% isdekke) ved minimumsutbredelse (september). Det er vist månedsmiddelverdier (tynne kurver), løpende middelverdier over 3 år (tykk linje), og den lineære trenden. Den mellomårlige variasjonen er stor, men også trender er tydelig både ved maksimums- og minimumsutbredelse data er inkludert i diagrammene, men datakvaliteten er lavere for data inntil de er gjenprosessert (gjøres ett år etter observasjonen). Tidsserien viser en negativ trend for hele perioden. De siste fem årene ( ) var de mellomårlige variasjoner relativt moderate, sammenlignet med tidligere periode. De mellomårlige variasjoner i isutbredelsen er generelt så stor i Barentshavet at det trenges et lengre tidsrom enn for eksempel bare 10 år for å gjøre utsagn om trender. 10

11 3.2 Permafrost Det foregår ikke overvåking av permafrosten på Øst-Svalbard, men på Janssonhaugen like utenfor Longyearbyen har Meteorologisk Institutt et borehull hvor temperaturendringene ved ulike dybder har vært overvåket siden 1998, og er også en del av MOSJ. Her er det detektert en temperaturøkning langt nede i bakken (helt nede på 40 meters dybde), samt en økning i tykkelsen på det aktive laget. Tinende permafrost kan også bli en utfordring på Øst-Svalbard med stigende lufttemperatur. 3.3 Isbreer Siden 2004 har NP og Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo samarbeidet om målinger av massebalanse på Etonbreen (650 km 2 ), en av flere isbreer som utgjør iskappen Austfonna (ca km 2 ), nordøst på Svalbard. Overflatehøydemålinger siden midten av 1990-tallet indikerer at Austfonna blir tykkere i midten av breen og tynnere i ytterkantene. Det er fortsatt en betydelig usikkerhet rundt hva som er driverne til disse prosessene om det er overflateprosesser eller isdynamikk (oppbygning mot en surge-aktivitet). For å forstå både overflateprosessene og isdynamikken bedre, komplementeres de pågående observasjonene med numerisk modellering. De modellerte endringene i snømengder kan brukes til å si noe om massebalanse. En forandring av 0,5 m i nedbør i snø kan føre til en like stor kortvarig forandring i massebalanse. For temperatur er den kortvarige relasjonen mellom sommertemperatur og nettobalanse på rundt 0,3 m per C. Dette vil si at en 3 C økning i vintermånedene vil føre til en kortvarig forandring i nettobalanse på -1,0 m per år. På lang sikt vil massebalansen gå i null, via justering av breens geometri. Den karakteristiske tidsskala for denne justeringen er ca 100 år eller mer. 3.4 Vegetasjon trender i vekstsesongen Gjennom MOSJ er det nylig igangsatt overvåkning av vegetasjon på land, men resultatene fra dette er ikke klare enda. Dette vil, i tillegg til overvåkning av effektene ferdsel har på vegetasjonen, kunne avdekke endringer i vegetasjonen som skyldes klimaendringer. Dataene indikerer en tidligere start på vekstsesongen på østsiden av Svalbard, men både mulig støy i data og manglende år i måleserien kan føre til at unøyaktigehter i dette. Det er beregnet en trend for økning i vekstsesongen for mosetundraen på nordøstlige deler av Edgeøya. Dette bør tolkes med forsiktighet siden datagrunnlaget fra området er usikkert. Men dersom trenden er reell, kan det skyldes at havisen rundt øya smelter tidligere nå enn på og 1990 tallet. Dette medfører lokal oppvarming og tidligere start på vekstsesongen, men denne sammenhengen gjenstår å analysere nærmere. 3.5 Fauna Lokalt er det på Øst-Svalbard en sterk sammenheng mellom forekomst av havis på høsten og hvorvidt isbjørnhunner går i hi. Lokalt lite is så seint som i slutten av november medfører at få binner går i hi. Dette er vist klart for Hopen. Det er indikasjoner på at det samme er tilfelle på Kong Karls Land og Edgeøya. Det er nylig iverksatt overvåking av sjøfugl på Øst-Svalbard, men dataene er foreløpig ikke bearbeidet. Det er også startet et overvåkningsprogram for hvalross, men siden det bare er foretatt en telling er det ikke registrert noen trender enda. 11

12 4. Effekter på økosystemer og biologisk mangfold Det finnes ikke sikre og detaljerte nullstudier for østsiden av Svalbard, så studier av effekter på grunn av klimaendringer må starte med å kartlegge utgangspunktet. På noen områder har man bedre oversikt enn på andre, og det arbeides med å få iverksatt tilstrekkelig med overvåkning til å detektere endringer i økosystemene som skyldes klimaendringer. 4.1 Utvikling for økosystemene i havet Mange av de forskningsarbeidene og utredningene som har vært gjort om effekter av klimaendringer på de marine økosystemene i Svalbard-området har vært gjort for Barentshavet eller større deler av Svalbard. Det er færre studier som har fokusert utelukkende på Øst-Svalbard. Innen dette avsnittet er derfor forventet utvikling omtalt for hele Svalbard og havområdene rundt, dersom ikke annet er nærmere spesifisert. Primærproduksjonen i de delene av havet som i dag er islagt vil kunne øke betydelig dersom isen forsvinner, avhengig av endring i temperatur, skydekke, vind- og strømningsforhold. Det er lagt vekt på studier og modeller som en kan anta vil kunne være relevante for Øst-Svalbard. Vilkårene for vekst og reproduksjon for dyreplankton vil trolig bli bedre i selve Barentshavet på grunn av temperaturøkning, men boreale arter zooplankton vil ekspandere på bekostning av større arktiske zooplanktonarter. De store planktonartene inneholder mer energi i form av lipider (fettstoffer) og beites direkte på av planktonspisende sjøfugl. De mindre planktonartene har mye mindre næringsinnhold og energi pr individ, og kan ikke nyttes direkte av sjøfugl. Et skifte fra de store og fettrike arktiske zooplanktonartene til de mindre boreale arter kan sette i gang større endringer i de marine økosystemene. På den annen side kan transporten av dyreplankton inn i Barentshavet bli redusert dersom innstrømningen av Atlanterhavsvann avtar slik noen modeller antyder. Også større mengder pelagisk fisk, som makrell og kolmule, i de vestlige deler av Barentshavet kan gjennom beiting bidra til å redusere biomassen av dyreplankton. Klimaendringer kan også føre til at oppblomstring av planteplankton skjer tidligere og at energien eller karbonet forblir i vannmassene gjennom beiting og resirkulering. Koblingene mellom pelagiske vannmasser og bunnlevende organismer vil bli svakere, med redusert produksjon av reker, skjell og andre bunndyr. Det pelagiske systemet i Barentshavet kan derfor komme til å ligne mer på det som i dag finnes i Norskehavet. Et varmere Barentshav med mindre is vil utvide leveområdet til mange fiskebestander. Spesielt gjelder dette beite- og oppvekstområder, men det er sannsynlig at også gyteområder for bestander vil forflyttes nordover. Boreale arter som sild, lodde og kolmule vil ekspandere på bekostning av arktiske pelagiske arter som polartorsk. Det er allerede indikasjoner på at sammensetningen av fisk endres i fjordene vest på Svalbard, med større innslag av lodde og mindre polartorsk. Dette førte til endringer i dietten hos krykkje i Kongsfjordområdet i 2007, med stor andel lodde hvor det før var polartorsk. De boreale fiskeartene vil kunne beite på de mindre zooplanktonartene, og en større andel av energien vi kanaliseres gjennom dem til fiskespisende sjøfugl og marine pattedyr. Andre arter med liten næringsverdi for sjøfugl, som for eksempel stor havnål, har imidlertid også dukket opp de senere år langs kysten av Svalbard. Ekspansjonen av bestanden av stor havnål er ikke relatert direkte til klimaendringer, men slike naturlige/tilfeldige forekomster av nye arter i økosystemet kan føre til andre konsekvenser ved et endret klima. Samspillet mellom arter som ekspanderer til nye områder kan være vanskelig å forutsi, men generelt vil dagens situasjon i Norskehavet med større 12

13 artsdiversitet av pelagisk fisk sannsynligvis bli situasjonen i Barentshavet og havområdet rundt Svalbard når temperaturen øker og isen reduseres. Endringer i sjøtemperatur, havstrømmer og vindretning påvirker utbredelsen og forekomst av sjøfuglenes byttedyr (dyreplankton og små, pelagiske fiskearter som lodde, sild og polartorsk) og påvirker dermed utviklingen av sjøfuglbestandene. Dersom havet rundt Svalbard blir varmere og mer påvirket av atlanterhavsvann kan vi forvente oss etableringer av arter som nå er vanlige lengre sør (lomvi, alke) samt at de artene som spiser arktiske fisk- og krepsdyrarter blir drevet nord og østover (polarlomvi, alkekonge). Sjøfugler som er avhengig av havis, som for eksempel ismåke, vil kunne få redusert sin utbredelse, og i enkelte tilfeller kunne forsvinne helt. Mange av de stedfaste sjøpattedyrartene som lever i nær tilknytning til havis er allerede i dag utsatt for minsking av tilgjengelig habitat og begrensinger i mattilgang i enkelte områder i Arktis. På globalt nivå er man allerede sterkt bekymret for isbjørnene som er avhengige av havis for å jakte sel, og for å bevege seg mellom hiområdene på land og jaktområdene ute på isen. På Svalbard er antallet hi i det viktige hi-området på Hopen avhengig av når isen fryser til rundt øya, og de årene dette skjer sent i sesongen går ingen isbjørner i hi her. Den samme situasjonen kan man se for seg vil oppstå i de fleste andre viktige hi-områder på Svalbard etter hvert som tidspunkt for frysing om høsten skjer seinere. Det er sannsynlig at Barentshavsregionens isbjørnbestand, estimert til i underkant av 3000 individer, vil bli redusert i løpet av de kommende tiår. Redusert kondisjon og lavere reproduksjonsrater er allerede påvist i områder hvor den isfrie perioden av året har blitt lengre, og skyldes også sannsynligvis en samtidig reduksjon i rekruttering hos ringselene i sørlige deler av isbjørnenes utbredelsesområde. Andre istilknyttede marine pattedyr vil trolig følge samme mønster etter hvert som isutbredelsen avtar og byttedyrsammensetningen endres. Endringer og reduksjon av utbredelsesområde, samt nedgang i bestandsstørrelse vil sannsynligvis bli utfallet for istilknyttede arter som ringsel, storkobbe, grønlandssel og klappmyss i nærmeste framtid. Klappmyssbestanden har muligens allerede gått betydelig tilbake i dette området og fangsting på denne bestanden har vært stoppet de siste årene fordi tellinger tyder på en tilbakegang i bestanden uten at vi er helt sikker på hva årsaken til dette kan være. De andre artene som yngler på is har til nå vist liten tilpasningsevne til dårlige is-år. Ungeproduksjonen hos grønlandssel og ringsel har vært svært lav i de varme sesongene vi har hatt den senere tid, med dokumentert svært høy dødelighet hos grønlandssel. Nedadgående trender for bestandsstørrelse for ringsel og isbjørn er allerede dokumentert i enkelte områder i Canada. Kun tre hvalarter, hvithval, narhval og grønlandshval, finnes året rundt i farvannene rundt Svalbard og de tilbringer mye av tiden inne i isen eller ved iskanten. Hva som vil skje med disse i et varmere klima er noe mer usikkert da vi ikke helt forstår hva som knytter disse artene så sterkt til is. De er alle sentvoksende arter som blir svært gamle (alle over 100 år; grønlandshval over 200) og som produserer få avkom i løpet av livet. Et varmere klima vil da føre til økt konkurranse fra arter som reproduserer raskere, samt økt predasjon fra for eksempel spekkhuggere som forventes å opptre i større mengder i et varmere klima. I tillegg til temperaturøkning vil minsking i havisens utbredelse rundt øygruppen kunne påvirke forholdene for artene på Øst-Svalbard. Havisen har siden man startet overvåkning med satellitt i 1979 vist en negativ trend også i dette området. Tap av havis kan endre dagens økosystemer til å bli mer likt de områder som i dag har mindre forekomst av havis. 13

14 I de nærmeste årene kan man forvente at endringer i havisdekket vil være den klimafaktoren som har størst effekt på de marine økosystemene. Isavhengige arter som isbjørn og sel kan bli satt under press. 4.2 Utvikling for økosystemene på land Økosystemeffekter av de forventede klimaendringene det kommende hundreåret vil bli betydelige i Svalbard-området. Generelt må vi forvente at høgarktiske og isavhengige arter vil gå kraftig tilbake. På grunn av at Svalbard er en relativt liten, isolert øygruppe har landlevende arter ingen mulighet for å spre seg videre nordover når temperaturen stiger. Enkelte arter kan ha muligheter for å flytte seg høyere til fjells, men topografien på Svalbard medfører at en endring i klima ikke nødvendigvis kan kompenseres på denne måten. De høgarktiske marine artene kan lettere forflytte seg nordover, men vil her komme nord for kontinentalsokkelen til dyphavsområder med helt endrede forhold for næringstilgang. Svalbardreinen er meget sensitiv for vintre hvor det dannes islag på bakken slik at dyrene blir avstengt fra beitene. Under slike forhold går bestandene ofte ned. Imidlertid finnes det til nå ikke bevis for at svalbardreinen har blitt negativt påvirket av de varmere vintrene de siste årene. Faktisk er det observert en økning i noen bestander de siste årene. Dette kan skyldes at det ikke har vært så høy frekvens av ising, eller økning i nedbørsmengden, som man først trodde under et varmere klimaregime. Et varmere klima vil imidlertid også kunne gi en tidligere vår og dermed en kortere periode der planteføden er dekket av snø og is, og en varmere sommer med høyere planteproduksjon. Dette kan tenkes å motvirke noen av de negative effektene man i dag ser av mildværsperioder midtvinters på rein. Det er viktig å påpeke at man enda ikke har full kunnskap om mekanismene som ligger bak de observerte bestandssvingningene, og hvordan disse vil bli i fremtiden under et enda varmere klima. Det synes realistisk å tro at det vil bli en høyere frekvens av ising, og at dette vil ha en negativ effekt for svalbardreinen. Økt tilgang av reinkadaver vil virke positivt på en åtseleter som fjellrev, og det er vist en sammenheng mellom ynglesuksess og tilgjengelighet av reinkadaver på Svalbard. Dersom et varmere klima med vanskeligere forhold for reinsdyr resulterer i mindre bestander av rein, kan dette på lengre sikt få negative konsekvenser for fjellrev. Havis fungerer som en broforbindelse mellom arktiske kontinenter og øyer. Det er vist at fjellrev benytter denne broforbindelsen og det finnes i dag få isolerte bestander sirkumpolart. Et varmere klima med redusert utbredelse av is i de arktiske havområdene og reduserte tundraarealer på kontinentene kan resultere i at fjellrev kun vil finnes på isolerte øyer lengst mot nord, som på Svalbard. Vi må forvente overgangsfaser hvor det vil oppstå uforutsette effekter i økosystemet. Vi har i dag ikke tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å si noe om tempo og detaljer i de skisserte endringene. 14

15 5. Klimatilpassing på Øst-Svalbard I mange tilfeller kan klimatilpassing oppfattes som en passiv handling nemlig at man ved å ikke gjøre noen konkrete tipasningstiltak faktisk begrenser press på et område og gjøre det bedre i stand til å takle fremtidens klimaendringer. Dette kan i høyeste grad gjelde for Øst- Svalbard, hvor kvaliteten områdene har som vesentlig uberørte styrker deres utgangspunkt før store endringer inntreffer. Ved aktivitet som på ulike måter fragmenterer eller endrer habitater eller forstyrrer dyrelivet vil den totale belastningen på økosystemene være større og artene vil i kunne være i dårligere stand til å tilpasse seg klimaendringer. I NOU 2010:10 Tilpassing til eit klima i endring. Samfunnet si sårbarheit og behov for tilpassing til konsekvensar av klimaendringane heter det: Etter utvalet si meining er nordområda og høgfjellet dei større geografiske områda i landet som skil seg ut ved at dei venteleg blir meir utsette for klimaendringar enn andre. I nordområda vil omfanget og farten på klimaendringane vere så store at uansett kunnskap, prioritering og ressursar vil konsekvensane vere betydelege. Temperaturauken vil føre til at sjøisen i Arktis smeltar i raskt tempo, at permafrosten på Svalbard smeltar, at leveområda for dyre- og planteliv blir reduserte og at grunnlaget for samisk kultur og levesett blir sett under press. Klimaendringane i nordområda vil kunne utgjere eit potensial for ny økonomisk verdiskaping, samtidig som klimaendringane også vil true sårbare miljø og naturverdiar. Petroleumsutvinning og skipsfart kan skape dilemma mellom ønsket om næringsutvikling og føresetnadene for at arter og økosystem skal kunne tilpasse seg. Utvalet si vurdering er difor at omsynet til klimatilpassing for å ta vare på naturmiljøet i større grad bør leggje premissar for utviklinga av næringsverksemd. 15

16 6. Avslutning Svalbard er kjent for å ha det mildeste klimaet i Høy-Arktis. Klimaet på Svalbard skapes av hav- ( Golfstrømmen ) og luftstrømmenes varmetransport over og omkring Svalbard inn til Polhavet. Disse hovedtransportene drives av forskjellene i solens innstråling på jorda, med stort varmeoverskudd ved ekvator og et vedvarende varmetap til verdensrommet fra polene. Svalbardområdet er dermed viktig for varmebalansen i hele Arktis, som port for innstrømmingen. Transportene som styres via Svalbard fører i tillegg til varme og fuktighet også med seg miljøgifter, frø og alt annet som passivt kan følge med i strømmene. Det er derfor sannsynlig at Svalbard påvirkes mest og tidligst også av miljøgifter og f.eks. etablering av nye arter ved forandringer i hav- og luftstrømmer som en del av klimaendringene. Svalbard med nærmeste omgivelser er et nøkkelområde for Arktis som krever spesiell oppmerksomhet. Observasjoner av forandringer og forskning for å forstå disse forandringene er av særlig betydning for å besvare de store spørsmålene for framtida omkring klima- og miljøutviklingen i hele Arktis. Gjennom sin plassering på grensen mellom de varme områdene som påvirkes av Golfstrømmen og de kalde delene av Arktis finner vi blant de kraftigste gradienter i hele Arktis over Svalbard. Samtidig er det høg variabilitet i vær og vind. Forandringer i overgangssonens plassering og gradientens størrelse, som forventes å bli særlig merkbar på Øst-Svalbard, kan være en veldig følsom indikator for klimaforandringer i Arktis. Dette skaper spesielle forutsetninger for overvåking av miljøet. For å oppdage de globale forandringene i sirkulasjonsmønster og varmetransport kreves lange tidsserier med høg nøyaktighet for å se trender bakom en stor naturlig variasjon. Av høg relevans er også å oppdage forskyvninger i gradientens posisjon over Svalbard. På grunn av Svalbards spesielle beliggenhet og særpreg er det derfor nødvendig å gjennomføre langsiktige klima- og miljøstudier over hele øygruppen. Det er også viktig at denne unike plattformen for klimastudier med sine særlige muligheter for å øke vår forståelse av hva som skjer i Arktis, bevares i størst mulig grad uberørt av lokal påvirkning (for eksempel skipstrafikk i nærområdet), slik at de forandringer i prosesser, effekter og artsutbredelse som observeres på Øst-Svalbard kan relateres til de storskala endringer som pågår globalt. 16