Nasjonal nettariff Konsekvenser av en felles nettariff

Transkript

1 Nasjonal nettariff Konsekvenser av en felles nettariff Utarbeidet for EnergiNorge Februar 2010

2 Xrgia AS (2010) Rådmann Halmrasts vei 16, 1337 Sandvika Postboks 329, 1301 Sandvika Forfattere: Kjetil Ingeberg Ole Lislebø / post@xrgia.no 2

3 Innhold 1 Sammendrag og konklusjoner Bakgrunn Problemstilling Metodikk og datagrunnlag Metodisk tilnærming Datagrunnlag Aktuelle modeller Målsettinger ved tariffutjevning Utvidelse av dagens tilskuddsordning Tariffutjevning mellom selskapene Analyse Fordelingsmessige effekter På selskapsnivå Geografisk Mellom sektorer og kunder Effektivitetsvirkninger Hva er effektivitetsvirkninger? Etterspørselssiden Tilbudssiden Administrative konsekvenser Praktisk gjennomføring

4 1 Sammendrag og konklusjoner I dette notatet vurderer vi effektivitetsmessige, fordelingsmessige og administrative konsekvenser av innføring av nasjonal nettariff for kunder i distribusjonsnettet. En nasjonal nettariff kan utformes på flere måter. I forhold til vurdering av effektivitetsvirkninger og incentivvirkninger, er fordelingen mellom faste og variable ledd viktige. I forhold til kvantifisering av omfordelingseffektene er de kritiske forutsetningene hvordan ordningen finansieres, hva som er grunnlaget for utjevningen og hvilke kundegrupper som skal utjevnes. I dagens distribusjonsnettariff ligger ca 75% av tariffen i energileddet, regnet i gjennomsnitt for alle selskaper og kundegrupper. I drøftingen av effektivitetsvirkninger har vi tatt utgangspunkt i en høy vekt på energileddet vil opprettholdes også i en nasjonal nettariff. Videre Har vi i de kvantitative analysene sett på hele tariffgrunnlaget, dvs inkludert kostnader i overliggende nett. De fordelingsmessige virkningene er betydelige. Vi har i utgangspunktet vurdert to ulike finansieringsløsninger, henholdsvis utvidelse av dagens tilskuddsordning og en utjevning der tariffene utjevnes over betaling fra nettkundene selv. I analysene har vi basert oss på at det er en utjevning mellom nettkundene som er mest aktuell. Begrunnelsen for dette er at full utjevning vil kreve en årlig bevilgning på over 2 milliarder kroner over statsbudsjettet. Utjevning mellom nettkundene flytter på ca 1,1 milliard kroner. Geografisk vil mesteparten av dette komme fra kunder i Oslo og Akershus, samt i Rogaland. Fordelingen av hvilke fylker som får reduserte tariffer er langt jevnere. Blant selskapene er det Hafslund som vil øke sine tariffer mest, mens det er NTE, Trønderenergi og Eidsiva som vil motta de høyeste beløpene. Generelt er fordelingen slik at tariffen i de store byene går opp med i snitt %, mens tariffen synker med en lignende andel i snitt for de selskapene som mottar utjevningsmidler. Enkelte selskaper, slik som Trønderenergi, vil få en reduksjon i sine tariffer på nesten 40 %. Alle tall er regnet før avgifter (mva og elavgift). Tariffstrukturen for næringskunder er allerede ganske lik for distribusjonsselskapene. Utjevning av tariffene vil derfor først og fremst påvirke husholdningskunder. En viss omfordeling vil dog skje. Det geografiske mønsteret for næring og husholdning er ganske likt, hvor næringslivet i Oslo, Akershus, Rogaland og Buskerud vil få noe økte nettariffer. Når det gjelder sektorer, vil bergverk og jordbruk få noe redusert nettariff, mens tjenesteytende sektor vil få noe økt nettariff. Gjennomgående er det omfordelte beløpet dog ganske beskjedent, dvs ca 350 MNOK totalt. Effektivitetsvirkningene er vurdert for etterspørselssiden dvs nettkundene - og tilbudssiden dvs nettselskapene selv. Når det gjelder etterspørselssiden, kan vi peke på klare incentivvridninger ved en utjevning, mens det er vanskelig å fastslå hvorvidt en omlegging til nasjonal nettariff har positiv eller negativ effektivitetsvirkning og dermed retningen på samfunnsmessig nytte. Når det gjelder tilbudssiden, mener vi det er enklere å peke på negative effektivitetsvirkninger. For etterspørselssiden ser vi følgende incentivvridninger: 4

5 Energieffektivisering som koster penger (dvs utover rene holdnings- og adferdsendringer) blir mer lønnsomme i de store byene, og mindre lønnsomme i mellomstore byer og i landdistriktene. Installasjon av varmepumper i de store byene vil bli mer lønnsomt. For en gjennomsnittlig husholdningskunde (20.000kWh/år) i Oslo vil betalingsviljen for en varmepumpe øke med ca kroner 1 Fornybar varme blir likeledes mer lønnsom i de store byene pga at fjernvarmeprisen kan økes tilsvarende økningen i nettariff, og mindre lønnsom i de mellomstore byene. Dette innebærer etter vår oppfatning av fjernvarme blir mer lønnsom der den allerede er mest lønnsom, mens de mer marginale fjernvarmeområdene, lokale varmesentraler og ikke pelletskjeler og kaminer får redusert lønnsomhet. Samlet sett mener vi at dette vil redusere overgang til bio, men styrke avfallsforbrenning I en del mindre kommuner er nettselskapene viktige instrumenter for lokal næringspolitikk og lokal næringsutvikling. I dagens tariffmodell vil kostnadene ved å bruke nettselskapene i aktiv næringsutvikling falle på selskapets egne nettkunder. Med utjevningsmidler vil kostnaden ved bruke nettselskapet i bevisst næringsutvikling i stor grad finansieres av andre nettkunder. Dette vil være en fordel for næringsliv i dyre nettselskaper. Omfordelingen av tariffkostnad går i favør av de regionale byene og landdistrikter. Vi peker derfor på at nasjonal utjevning vil bidra til å støtte oppunder en aktiv distriktspolitkk, ved at kostnadene ved å bo i mellomstore og mindre byer reduseres. Når det gjelder tilbudssiden, dvs nettselskapene selv, innebærer en omlegging ingen direkte forskjell i selskapenes økonomiske incentiver. Vi snakker derfor kun om indirekte effekter, som begrunnes ut fra redusert press fra omgivelsene til å redusere tariffer. Incentivene til effektiv drift vil mest sannsynlig svekkes, som følge av at kundene i eget selskap ikke lenger vil nyte direkte godt av kostnadsreduksjoner. Fra eiersiden vil imidlertid incentivene til effektivisering for å oppnå høyest mulig resultat og utbytte være uforandret. Vi kan imidlertid underbygge vår oppfatning med resultater fra analysene fra prosjektet Investeringsstrategier og effektivitet, ved at de selskapene som i dag i størst grad bruker egne ansatte til investeringer, også har lavest effektivitet, lavest avkastning og vil motta mest i utjevningsmidler. Incentivene til restrukturering mener vi åpenbart vil svekkes. Hovedmotivasjonen for selger i de få fusjonene som har vært blant nettselskaper de siste årene har typisk vært tariffreduksjon ved sammenslåing med et større nabonett. Denne motivasjonsfaktoren vil falle bort ved innføring av en nasjonal nettariff. For etterspørselssiden mener vi det er vanskelig å si hvorvidt vridningen av incentiver vil ha negativ eller positiv effektivitetsvirkning. For tilbudssiden mener vi det er entydig at effektivitetsvirkningen er negativ. 1 Basert på en prisdifferanse på 4,25 øre/kwh, 67% reduksjon av elforbruk/fjernvarmeforbruk, 7% realkastningskrav og et samlet el- og fjernvarmeforbrukpå kwh, samt 75 % variabelt ledd i nettariffen 5

6 De administrative konsekvensene ved innføring av nasjonal nettariff kan være betydelige. Viktigst er den praktiske håndteringen av avregning og fakturering av kundene samt avregning mellom tariffinntekt, inntektsramme og mer-/mindreinntektssaldo. Siden beløpene som er involvert i tariffutjevning for en del selskaper utgjør en stor andel av det samlede inntektsgrunnlaget, vil håndtering av likviditetseffekten for de selskapene som skal motta utjevningsmidler være viktig. Vi konkluderer med at utjevning gjennom nasjonal nettariff bør medføre at avregning, fakturering og redistribusjon av utjevningsmidler sentraliseres. Dette innebærer etablering av en nettselskapenes BBS. Dette er et omfattende tiltak, men kan i seg selv være effektivitetsfremmede. Tiltaket vil også få betydning for bemanningen i det enkelte nettselskap, og vil redusere sysselsettingsgrunnlaget i det enkelte selskap. 6

7 2 Bakgrunn I statsbudsjettet 2009 ligger det inne et forslag om å utrede en ordning med nasjonale nettariffer. Dette vil innebære at kostnadene ved forbruk vil være like for alle konsumenter og kostnadene ved å mate inn strøm på nettet vil være like for alle produsenter. Forslaget er motivert delvis ut fra ønsket om utjevning, og delvis av hensyn til å unngå høye tilknytningskostnader for fornybar energi. NVE vil tidlig i år ( ) levere anbefalinger til OED på temaet. I forkant av dette tidspunktet ønsker Energi Norge å opparbeide seg tilstrekkelig kunnskap og analyser om temaene NVE utreder for å kunne forstå konsekvensen av de mulige tiltakene, samt å kunne være en pådriver for å påvirke myndighetene til å igangsette de nødvendige utredninger. Energi Norge har bedt Xrgia å utarbeide et notat for dette området. 2.1 Problemstilling Hovedformål: Peke på effektivitetsmessige og praktiske konsekvenser av innføring av samme tariff for alle kunder. Problemstilling: Tariffutjevning kan gjennomføres på flere måter, men innebærer enten at det overføres penger fra kunder i områder med lav nettariff i dag til kunder som i dag har høy nettariff eller at det bevilges penger over statsbudsjettet til reduksjon av tariffene i områder med de høyeste tariffene. Vi vil foreta en overordnet finansiell analyse for å avdekke hvilke overføringer og fordelingsvirkninger det i første omgang er tale om. Videre vil vi vurdere konsekvenser mht Effektivitetsvirkninger for selskapene og for strømbrukerne Fordelingsmessige konsekvenser Administrative konsekvenser 3 Metodikk og datagrunnlag 3.1 Metodisk tilnærming Tariffutjevning har vært et tema ved gjentatte anledninger i flere år. Det er allerede etablert en utjevningsordning der sluttkunder i de selskapene som har høyest tariffer mottar midler over statsbudsjettet (som bevilgning til NVE). I statsbudsjettet 2010 er det foreslått å tildele 60 MNOK til dette formålet, det samme som i I 2008 var bevilgningen 30 MNOK. Denne ordningen er rettet mot kunder i distribusjonsnettet. Administrativt sett gis støtten som del av nettselskapets inntektsramme, og gir dermed kundene direkte reduksjon i nettleien. Regjeringen har også signalisert at de ønsker en utjevning av tariffene ved å utvide sentralnettes utstrekning. Dette temaet behandler vi ikke i dette notatet, men fokuserer kun på utjevning på distribusjonsnettnivå. Departementet har flagget to ulike tilnærminger til å oppnå tariffutjevning. Den ene er å utvide dagens ordning, mens den andre er å innføre felles nettariff. Dette reiser en del prinsipielle og praktiske spørsmål, bl.a. om hvor langt enhetstariffen skal strekke seg og om det enkelte 7

8 nettselskapet fremdeles skal ha frihet til å utforme sine tariffer og fordele tariffbetalingen på ulike kundegrupper i sitt konsesjonsområde. Vår metodiske tilnærming er følgende: Først ser vi på to ulike mulige utforminger av en utvidelse av tariffutjevningen, nemlig utvidelse av dagens utjevningsordning, og en ordning der tariffene utjevnes mellom selskapene innenfor dagens inntektsrammer Deretter ser vi på incentivvirkninger for selskapene mht fortsatt effektivisering av utbygging og drift av nettet. Vi er dermed bl.a. opptatt av hvorvidt selskapenes /eierens avkastning på nettvirksomheten kan påvirkes av ulike ordninger Videre tar vi for oss andre incentivvirkninger slik som restrukturering, næringspolitikk, bosettingsmønster mv Til slutt tar vi for oss fordelingsmessige virkninger, både mellom selskaper og kunder, og hvordan utjevningen finansieres 3.2 Datagrunnlag Mye av analysen er basert på prinsipielle vurderinger. En del virkninger kan imidlertid kvantifiseres, og vi benytter det omfattende datamaterialet som er tilgjengelig fra NVE og SSB for å beskrive følgende sentrale forhold: Kvantifisering av det overførte beløpet Henføring av finansiering / mottatt støtte på nettselskap, kundegruppe og geografisk ift landsdel Vi benytter følgende datakilder for å gjennomføre kvantifiseringen Økonomiske tall for inntektsrammer for nettselskapene (erapp) Gjennomsnittstariffer for uttak i distribusjonsnettet (erapp, NVE tariffstatistikk) Forbrukstall pr segment for el (SSB/NVE elstatistikk) Overgang kommune nettselskap landsdel (Xrgia X-Base, basert på NVE/SSB) 8

9 4 Aktuelle modeller 4.1 Målsettinger ved tariffutjevning Myndighetene har en rimelig klart formulert målsetting for tariffutjevning. Statsråden uttalte det slik på Statnetts høstkonferanse 2009: Regjeringen vil at nettleien skal utjevnes over hele landet. Da energiloven ble innført i 1991 var det et viktig mål å fjerne prisforskjellene på elektrisitet mellom de ulike e-verkene. Fortsettelsen av arbeidet fra energiloven kan skje ved at tariffene utjevnes ved innføring av felles nettariff eller ved at dagens ordning med tilskudd til utjevning, trappes opp. Dersom vi går helt tilbake til 1991, er det riktig å peke på at det var utjevning av kraftprisen og ikke nettariffen som var i fokus. Fri konkurranse i engrosmarkedet for kraft og etter hvert fritt leverandørvalg var viktige regulatoriske tiltak for å oppnå dette. I dag er det knapt nok geografiske forskjeller i kraftprisen, og fleksibiliteten i dette markedet er meget høy sett fra kundenes side. Når myndighetene snakker om utjevning, er dette et begrep som åpner for betydelig tolkning, både når det gjelder hva utjevning betyr og hvilke grupper som skal utjevnes. Utjevning betyr ikke nødvendigvis fullstendig likhet i tariffer, men at spennvidden mellom de billigste og dyreste reduseres. Det kan også bety at det innføres en makspris på samme måte som i barnehager. En tredje tolkning, som er fremført av NVE, er at de enkelte tariffleddene settes likt for alle selskaper, slik at hver kundegruppe får samme tariff over hele landet. Slik målsettingen er fremført av den politiske ledelsen i OED gjennom statsbudsjettet, kan vi vanskelig spore noen fastlåst posisjon ift hva man skal legge i begrepet utjevning. Vi tolker dette til at myndighetene er åpne for en pragmatisk tilnærming der kostnader og/eller andre negative virkninger ved ulike utforminger veies opp mot graden av utjevning. Det kan også være uklart om utjevningen er forutsatt å gjelde alle kundegrupper, eller kun husholdninger. NVE har i sin rapport lagt til grunn at tariffen utjevnes for alle kunder i distribusjonsnettet, men at det kan differensieres mellom ulike typer kunder (som husholdning og næring) Forskjellene mellom gjennomsnittlige nettariffer er i dag høy. I NVEs tariffstatistikk gjøres det beregninger for representative tariffer for ulike kundegrupper (husholdninger, næring nivå 4 og næring nivå 5). Dette er interessant for å vurdere hvor de politiske målsettingene kan ventes å bli fokusert. I Figur 1 viser vi sammenlignbare tariffer pr fylke og pr kundegruppe. Tariffen er uttrykt som indeks, hvor landsgjennomsnittet er lik 1 for hver tariffkategori. Figuren er sortert etter stigende husholdningstariff. 9

10 OSLO AKERSHUS SØR-TRØNDELAG VESTFOLD HORDALAND ROGALAND TROMS TELEMARK BUSKERUD AUST-AGDER VEST-AGDER ØSTFOLD MØRE OG ROMSDAL OPPLAND HEDMARK NORDLAND SOGN OG FJORDANE FINNMARK NORD-TRØNDELAG Konsekvenser av en felles nettariff (2010) Indeks 1 = landsgjennomsnitt 1,25 1,15 1,05 0,95 0,85 Husholdninger Næring nivå 4 (kr/kw) Næring nivå 5 (kr/kw) 0,75 Figur 1 Sammenlignbare tariffer pr fylke. Indeks 1 = landsgjennomsnittet (kilde: NVE 2009) For husholdninger er forskjellen mellom billigste og dyreste nettariff 62 %. For næring er de geografiske forskjellene langt mindre, henholdsvis 36 % for nivå 4 og 45 % for nivå 5. Dersom vi tar bort Oslo (Hafslund), som er i særklasse billigst, er forskjellen for husholdninger 59 %, næring nivå 4 er 34 % og nivå 5 30 %. Når vi ser på den geografiske fordelingen, ser vi at det er flere av fylkene med relativt høy husholdningstariff som har relativt lav næringstariff. Dette tyder på at selskapene har en bevisst politikk ift næringstariffer, og i større grad har tilpasset tariffstrukturen til et nasjonalt nivå. Det faktiske behovet for utjevning er altså størst for husholdningene. Samtidig står tariffinntektene fra husholdningene for ca 60 % samlet inntekt i distribusjonsselskapene. Det er et spørsmål om hvorvidt myndighetene vil være fokusert primært på geografisk utjevning, eller også utjevning innenfor kundegrupper, dvs at husholdninger over hele landet får samme tariff og næringskunder over hele landet får samme tariff. I det første tilfellet vil nettselskapet stå relativt fritt til å allokere tariffstøtten til kundegrupper (for eksempel ved å drive aktiv lokal næringspolitikk) mens det andre tilfellet ville kreve en aktiv sentral styring av tariffutformingen. Dersom myndighetenes målsetting er å gi mest mulig like rammevilkår ift nettariffen for ulike strømbrukere, er det en logisk konsekvens at selve tariffstrukturen også må sentralstyres. Fra vårt kjennskap til bakgrunnen for ønsket om tariffutjevning, virker det imidlertid like sannsynlig at det er distriktspolitiske hensyn som er politisk førende. I så fall er det den geografiske omfordelingen som må stå i fokus, mens fordelingsvirkningen mellom kundegrupper innenfor det enkelte nettselskapet blir mindre viktig. 10

11 Husholdninger og jordbruk Fritidsboliger Mindre næring, kun energimåling Mindre næring med effektmåling Næring ( kw) Næring (> 1000kW) Mindre enn 2 timers varslingstid Mer enn 2 timers varslingstid Konsekvenser av en felles nettariff (2010) Ved innføring av en felles nasjonal tariff må man imidlertid regne med at det vil bli satt fokus på forskjeller i tariffnivåer mellom selskaper for samme kundegruppe både for husholdninger og næring. En utjevning som kun foregår på selskapsnivå er fullt ut forenlig med å opprettholde vesentlige forskjeller i husholdningstariffen (og i næringstariffer). Dersom dette skjer kan presset for å gjennomføre tiltak som sikrer at tariffen faktisk blir lik for alle kundegruppene bli betydelig. I så fall vil tiltaket gi grunnlag for en ny skjevhet: Utjevning av både husholdnings- og næringstariffer i hvert selskap vil innebære at snittariffen vil være forskjellig fra selskap til selskap. Det er altså ikke mulig å oppnå både utjevning av snittariffen i hvert selskap (geografisk utjevning) og snittariffen på tvers av kundesegmenter (husholdninger og næring) samtidig. Denne utfordringen er avhengig av hvor forskjellige den gjennomsnittlige husholdningstariffen og næringstariffen er, og hvor store forskjeller det er i næringsstrukturen i det enkelte nettselskap (andel levert energi til husholdning). Figur 2 viser gjennomsnittlig nettariff 2 for distribusjonsnettselskapene i øre/kwh Figur 2 Gjennomsnittstariff pr tarifftype (NVE, 2007-data) Ut fra et nasjonalt snitt er husholdningstariffen ca 10 % høyere enn energimålt tariff til næring. Hvis vi inkluderer fritidsboliger i husholdningstariffen blir forskjellen større, ca 15 %. Forskjellen for enkeltselskaper er betydelig høyere. Vi kan derfor slå fast at det er en potensiell utfordring å oppnå utjevning både for selskaper og for de to store kundesegmentene husholdning og næring samtidig. Et annet poeng er hvem som skal nyte godt av utjevningen. Her mener vi det er klart at utjevningen er myntet på det kundene betaler, og ikke avkastningen i nettselskapene. Vi legger dermed videre til grunn at nettselskapene fortsatt vil være gjenstand for incentivregulering, og vil få tildelt en inntektsramme som bl.a. er avhengig av effektiviteten. I tråd med praksis i dagens tilskuddsordning 2 Beløpet inkluderer betaling for overliggende nett 11

12 tar vi for gitt at en støtteordning - uansett hvordan den ellers utformes eller finansieres vil komme som en korreksjon til tariffen og ikke inntektsrammen. Dette betyr altså at eiernes avkastning ikke endres som følge av ordningen. Et tredje poeng er hvem som skal betale for ordningen. Dagens støtteordning finansieres over statsbudsjettet, og påvirker ikke de selskapene som ikke omfattes av ordningen i det hele tatt. En alternativ utforming er at kundene i de nettområdene hvor tariffen er lavest betaler mer i tariff, og at disse pengene overføres til kunder i områder hvor tariffen i utgangspunktet er høy. Et tredje alternativ kan være et fast påslag i nettariffen for alle kunder (etter samme mal som påslaget for Energifondet) som omfordeles på de selskapene som har høyere tariff enn gjennomsnittet. I de to neste avsnittene går vi gjennom karakteristika og mulig utforming av de to aktuelle hovedmodellene, dvs i) en utjevning der kun de dyreste tariffene reduseres, og ii) en utjevning der alle kunder møter samme tariff uansett. 4.2 Utvidelse av dagens tilskuddsordning Med en utvidelse av dagens tilskuddsordning forstår vi en ordning der utjevningen foregår kun fra toppen dvs at det er de høyeste nettariffene som reduseres, mens de billigste ikke berøres. Prinsippet i ordningen er vist i Figur 3. Levert energi for alle nettselskaper måles langs x-aksen, hvor selskapene er sortert etter synkende nettariff. Nettariffen i kr/mwh måles langs y-aksen. Nettariff A=tilskudd over statsbudsjettet Selskapsspesifikke tariffer (Dagens regime) Nasjonal maksgrense for nettariff A Upåvirkede selskaper x Levert energi Figur 3 Prinsipiell utforming av en tilskuddsordning over statsbudsjettet Utjevningen skjer ved at det settes en maksimalpris for nettariffen. Denne kan være eksplisitt dvs et på forhånd bestemt nivå eller implisitt bestemt - dvs tilpasset et på forhånd avsatt budsjett. En konsekvens av dette er dermed at med et på forhånd bestemt budsjett vil graden av utjevning (maksprisen) være usikker, og vice versa. I dagens ordning er det budsjettet som blir bestemt. Denne modellen innebærer at selskapene fremdeles kan opprettholde sin egen tariffstruktur, dvs fordeling mellom ulike tariffledd. 12

13 Arealet A viser hvilket beløp som må finansieres. Dette kan man tenke seg gjort enten ved bevilgning over statsbudsjettet, eller ved en finansiering over nettleien for alle kunder (for eksempel i sentralnettstariffen). Valg av finansieringsordning kan stille ulike krav til forskrifts- og lovendringer. Jo lavere maksprisen settes, jo større blir finansieringsbehovet. Dette vil etter vår mening være den største praktiske utfordringen ved ordningen: synbarheten av beløpet som flyttes blir betydelig. 4.3 Tariffutjevning mellom selskapene Den alternative modellen innebærer full utjevning mellom alle relevante kunder eller selskaper. Arealene A og B i Figur 4 er dermed like i verdi, og alle kunder står overfor den samme gjennomsnittstariffen. Figur 4 Forskjell i tariffering fra dagens situasjon (Svart linje) i forhold til en nasjonal nettariff. Selskapene som i dag er plassert til venstre for X vil deler av sin inntektsramme betalt ved overføringer, mens de selskapene som ligger til høye for X vil måtte kreve inn mer i tariffinntekt enn inntektsrammen. Samtidig vil kundene hos selskapene til venstre oppleve lavere nettariffer enn i dag, mens det er omvendt for kundene hos selskapene til høyre. Denne modellen kan kreve at alle tariffledd harmoniseres. Dette er mest aktuelt dersom myndighetene ønsker at alle husholdninger skal ha samme tariffledd. Alternativt kan utjevningen foregå med basis i en gjennomsnittlig tariff for alle kundegrupper, mens selskapet selv bestemmer sin tariffstruktur Finansieringen av denne ordningen kan by på en del administrative utfordringer, ikke minst mht kontantstrømseffekten. En fordeling basert på godkjente regnskaper vil skape et stort etterslep for inntekter i de selskapene som skal redusere sine tariffer, og omvendt. En månedlig avregning (i tråd med dagens faktureringspraksis) vil kreve enten etablering av en nasjonal avregningsenhet for alle 13

14 nettkunder, eller en sofistikert informasjonsutveksling mellom de enkelte selskapenes faktureringssystemer. 5 Analyse 5.1 Fordelingsmessige effekter De fordelingsmessige virkningene vil åpenbart avhenge av hvordan man velger å finansiere utjevningen. I beregningene i dette kapitlet fokuserer vi på virkninger der utjevningen finansieres ved overføring mellom nettselskapene, eller i siste instans kundene. Dette refererer dermed til modellen beskrevet i avsnitt 4.3. Ved en modell der dagens utjevningsordning utvides, kan dette finansieres ved et generelt påslag i nettariffen (dvs at alle nettkunder betaler like mye) eller ved tilskudd over statsbudsjettet. Omfordelingsvirkningene vil være en direkte funksjon av hvorvidt pengene hentes fra nettariffen eller over statsbudsjettet. Vi går ikke i nærmere detalj på fordelingsvirkninger av disse finansieringsformene her. Omfordelingsvirkningen avhenger av virkeområdet for utjevningen. Dersom det kun er husholdningskunder som omfattes, vil det omfordelte beløpet bli lavere enn dersom utjevningen gjelder alle nettkunder. I avsnittene under har vi tatt som forutsetning at omfordelingen gjelder alle kunder, dvs berører hele inntektsrammen og levert energi På selskapsnivå Vi ser først på omfordelingsvirkningen på selskapsnivå. Metodisk beregner vi gjennomsnittlig nettariff pr selskap ved å dividere inntektsrammen med levert energi. Dette innebærer at vi også tar med utjevning knyttet til regionalnettstariffen for de kundene som er tilknyttet distribusjonsnettet. Figur 5 viser gjennomsnittlig nettariff pr selskap (for 128 selskaper) og for landet sett under ett. Tallgrunnlaget er inntektsrammer og levert energi over perioden Tariffen måles langs y- aksen, mens antall selskaper måles langs x-aksen. 14

15 Tariff, øre/kwh Konsekvenser av en felles nettariff (2010) Tariff (snitt 05-07), øre/kwh Snitt alle selskaper Antall selskaper Figur 5 Gjennomsnittlig nettariff pr selskap og landsgjennomsnitt. Snitt av perioden Figuren viser at det er få selskaper som ligger under landsgjennomsnittet, i alt 23 selskaper av 128, eller ca 18 %. Årsaken til dette er at de laveste tariffene er i stores selskaper med mange kunder. Blant de selskapene som ligger under snittet, finner vi Hafslund, Lyse, Fredrikstad, Trondheim, BKK, Skagerrak og Energiselskapet Buskerud. De øvrige selskapene er i hovedsak små nett i omlandet til disse områdene. Levert energi i de 23 selskapene under snittet er noe høyere enn i de selskapene som ligger over snittet; 37 TWh mot 31 TWh Dette innebærer at utjevningen økningen i tariff i lavprisområdene er mindre i øre/kwh enn reduksjonen i snitt for høyprisområdene. Figur 6 viser gjennomsnittstariff pr selskap målt mot levert energi. Dette gir oss størrelsen på det beløpet som må overføres for å oppnå utjevning. Arealet mellom kurvene pr selskap og snitt alle selskaper er dermed likt på hver side av skjæringspunktet. 15

16 Tariff, øre/kwh Konsekvenser av en felles nettariff (2010) Tariff selskap i Snitt alle selskaper Levert energi, TWh Figur 6 Gjennomsnittlig nettariff pr selskap og landsgjennomsnitt. Målt mot størrelse på selskapet. Snitt av perioden Beløpet som omfordeles er ca MNOK. Dette tilsvarer ca 2,8 øre/kwh for kundene i de selskapene der nettariffen går opp, og 3,4 øre/kwh der tariffen går ned. Fem selskaper står for 85 % av økningen i tariff, eller ca 900 MNOK. I Figur 7 ser vi at Hafslund alene dekker 59 % av det samlede beløpet som inngår i utjevningen, eller ca 520 MNOK Andre (18 selskaper) 16 % EB Nett AS 3 % Trondheim Energiverk Nett AS 5 % Hafslund Nett AS 59 % Lyse Elnett AS 12 % Skagerak Nett AS 5 % Figur 7 Fordeling av økning i tariffinntekt for de fem selskapene der økningen er størst 16

17 De øvrige selskapene som øker tariffinntekten mest i kroner, er Lyse, Skagerak, Trondheim og Energiselskapet Buskerud. Tariffvirkningen i de fem største selskapene er vist i Figur % 4,50 25 % 4,00 3,50 20 % 3,00 15 % 2,50 2,00 10 % 1,50 5 % 1,00 0,50 0 % - EB Nett AS Trondheim Energiverk Nett AS Skagerak Nett AS Lyse Elnett AS Hafslund Nett AS økning i % Økning i øre/kwh Figur 8 Tariffvirkning i de fem selskapene som betaler mest inn til utjevningsordningen Det er særlig Lyse og Hafslund som får vesentlige tarifføkninger i gjennomsnitt, i området %. For det tre andre selskapene er økningen noe lavere. Blant selskapene som mottar overføringen, er fordelingen på jevnere. I alt 105 selskaper mottar utjevningsmidler. De 10 største mottagerne står for ca 460 MNOK av de samlede utjevningsmidlene. 17

18 Sunnfjord Energi AS Tussa Nett AS Haugaland Kraft AS Nordmøre Energiverk AS Lofotkraft AS SFE Nett AS HelgelandsKraft AS TrønderEnergi Nett AS Eidsiva Nett AS NTE Nett AS Konsekvenser av en felles nettariff (2010) HelgelandsKraft AS 5 % Nordmøre Energiverk AS 3 % TrønderEnergi Nett AS 6 % SFE Nett AS 4 % Eidsiva Nett AS 7 % NTE Nett Lofotkraft AS 3 % Haugaland Kraft AS 3 % Tussa Nett AS 3 % AS 7 % Andre 56 % Sunnfjord Energi AS 3 % Figur 9 Fordeling av reduksjon i tariffinntekt for de ti selskapene der reduksjonen er størst De største mottagerne av utjevningsmidler er NTE, Eidsiva og Trønderenergi. Tariffreduksjonene i de selskapene som mottar mest støtte er til dels betydelige. I Figur 10 viser vi reduksjon i øre/kwh og i prosent i forhold til dagens gjennomsnittstariff i de ti selskapene som mottar mest midler fra utjevningen. 45 % 40 % 35 % 30 % 25 % 20 % 15 % 10 % 5 % 0 % Reduksjon i % Reduksjon i øre/kwh Figur 10 Tariffvirkning i de ti selskapene som mottar mest fra utjevningsordningen 18

19 Trønderenergi får den klart største reduksjonen både i øre/kwh og i %, med nesten 14 øre/kwh og nesten 40 %. Selskapet mottar alene ca 65 MNOK i utjevningsmidler. Også for de andre selskapene er effekten betydelig Geografisk Basert på selskapsgjennomgangen i forrige avsnitt, ser vi klare geografiske trekk i omfordelingen. Det er ingen overraskelse at kundene i Oslo og Akershus vil være de største bidragsyterne til å betale inn til utjevningen. Vi har fordelt den beregnede effekten på fylker / grupper av fylker etter selskapenes nettområder. Flere selskaper dekker flere fylker innenfor samme tariffområde, og disse er derfor slått sammen. I Figur 11 viser vi resultatet av beregningen for situasjonen der tariffutjevningen finansieres mellom selskapene. Søylene viser økning eller reduksjon i samlet tariffkostnad i MNOK/år. MNOK endret tariffkostnad Aust- og Vest-Agder Buskerud Hedmark og Oppland Hordaland og Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Nordland Nord-Trøndelag Oslo og Akershus Rogaland Sør-Trøndelag Troms og Finnmark Vestfold og Telemark Østfold <---- Økt tariffkostnad Redusert tariffkostnad ----> Figur 11 Geografisk fordeling pr fylke av økt og redusert tariffkostnad for finansiering av utjevningen Finansieringen av tariffutjevningen fremstår først og fremst som en skatt o på Oslo og Akershus, hvor kundene får en ekstra kostnad på 620 MNOK/år. Kunder i Rogaland får en økning i årlig tariffkostnad på ca 100 MNOK, mens kunder i Vestfold og Telemark samt Buskerud får netto økning i størrelsesorden MNOK/år. For Østfold og Agder-fylkene er netto endring nær null. Alle andre fylker har til dels betydelige reduksjoner i netto tariffkostnad. 19

20 5.1.3 Mellom sektorer og kunder Det er ikke klart fra det oppdraget NVE har fått fra OED om intensjonen er utjevning mellom kun husholdningskunder eller også mellom næringskunder. Etter de signaler som NVE ga på Nettkonferansen 2009, er det primært utjevning mellom husholdningskunder det arbeides med. Vi vil likevel kort gå inn på noen problemstillinger vedrørende omfordeling husholdninger og næringskunder, og peke på hvordan dette spørsmålet eventuelt kan utredes nærmere. Næringskunder i denne sammenheng er typisk tjenesteytende sektor, samt småindustri. Større industribedrifter vil være knyttet direkte til regional- eller sentralnettet, og er dermed ikke med i dette inntektsgrunnlaget. Kategorien uprioritert er primært næringskunder. Denne kategorien vil mest sannsynlig bli betydelig mindre eller falle bort ettersom plikten til å tilby avtale med utkoblingsklausul nå er tatt bort. Som vi påpekte i avsnitt 4.1, er forskjellene i næringstariffer på tvers av selskapene betydelig mindre enn for husholdningskundene. Et spørsmål er hvordan en utjevning kan tenkes praktisert det vil uansett være vanskelig å se for seg en felles næringstariff for hele landet. En tilnærming kan være å innføre samme tariff innenfor samme type næringsgruppe. Dette vil i så fall innebære en omfordeling av kostnader mellom aktører i samme sektor lokalisert på ulike steder i landet. Alternativt kunne omfordelingen gjøres etter nettnivå, noe nom ville innebære en omfordeling mellom bransjer. Det finnes datagrunnlag tilgjengelig for å gjennomføre denne type konsekvensanalyser. Innenfor rammen av dette oppdraget er det ikke rom for å gå i dybden på analysene, men vi kan trekke ut noen sannsynlige hovedtrekk. Datagrunnlaget for å gjøre dette er delvis informasjon fra erapp, og delvis fra elstatistikken fra SSB. I Figur 12 viser vi fordeling av uttak til en del næringsgrupper pr fylke. Vi har tatt ut forbruk i noen av de største industrigruppene, som typisk har uttak på regional- og sentralnettsnivå. Dette gjelder ferrolegeringer, primæraluminium, trefordeling og jern og stål. Forbruk til fjernvarme er også tatt ut. Hver av søylene i figuren viser den relative fordelingen av elforbruk pr fylke. Alle søylene summerer til 100 %. Linjen viser indeks for typisk nettariff for uttak til næring på nivå 5, hvor tall mindre enn 100 % er under landsgjennomsnittet for næringstariffer, og omvendt. 20

21 Akershus Aust-Agder Buskerud Finnmark Hedmark Hordaland Møre og Romsdal Nord Trøndelag Nordland Oppland Oslo Rogaland Sogn og fjordane Sør Trøndelag Telemark Troms Vest-Agder Vestfold Østfold Konsekvenser av en felles nettariff (2010) 120 % 100 % 80 % 60 % 40 % 20 % 0 % Varehandel ( inkl. bilverksteder ) Undervisning Tjenesteyting ellers Post og telekommunikasjon Offentlig forvaltning Kjemiske råvarer Jordbruk, skogbruk og fiske Jernbane / forstadsbane Hotell og restaurantvirksomhet Helse og sosialtjenester Gate og veilys Drivhus/veksthus Bygge og anleggsvirksomhet Bergverksdrift og oljeutvinning Bank og forsikringsvirksomhet Annet bruk (eller levering andre nett) Annet bruk Annen transport og kommunikasjon Annen industri Andre ikke jernholdige metaller Indeks tariff nivå 5 Figur 12 El-forbruk pr næringsgruppe og fylke ( ). Kilde: SSB De tre største mottakerfylkene er Finnmark, Sør-Trøndelag og Østfold. I Oslo er den største bransjen tjenesteyting, og det er nærliggende å anta at det er denne bransjen i Oslo som vil bære mye av kostnadene ved en utjevning. Motsatt er tjenesteyting i Sør-Trøndelag sammen med annen industri i Østfold antagelig de største mottagerne. I Finnmark er fordelingen mellom ulike bransjer som vil få redusert tariff ganske jevn. Det er en større jobb å gjøre kryssanalyser av tariffvirkninger for alle selskaper, fylker og bransjer. På overordnet nivå kan vi imidlertid indikere hvilke virkninger som gjør seg gjeldende. Dette er basert på en enkel analyse der vi tar utgangspunkt i en utjevningsmodell der gjennomsnittstariffen for næring settes lik for alle selskaper. Dette gir en utjevning med i alt 350 MNOK. Dette beløpet er en del av totalbeløpet på MNOK som er henvist til tidligere. Vi fordeler dette beløpet mellom fylker og bransjer ved å kombinere NVEs tariffstatistikk (2007) og SSBs elstatistikk fra Tidsforskjellen i statistikkildene gir i seg selv en viss unøyaktighet, men neppe i avgjørende grad siden der er liten grunn til å anta noen omfattende endring i elbruken over en så kort tidsperiode. Omfordelingen mellom fylker og per bransje er vist i Figur

22 Aust- og Vest-Agder Buskerud Hedmark og Oppland Hordaland og Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Nordland Nord-Trøndelag Oslo og Akershus Rogaland Sør-Trøndelag Troms og Finnmark Vestfold og Telemark Østfold Konsekvenser av en felles nettariff (2010) MNOK Varehandel ( inkl. bilverksteder ) Undervisning Tjenesteyting ellers Post og telekommunikasjon Offentlig forvaltning Kjemiske råvarer Jordbruk, skogbruk og fiske Jernbane / forstadsbane Hotell og restaurantvirksomhet Helse og sosialtjenester Gate og veilys Drivhus/veksthus Bygge og anleggsvirksomhet Bergverksdrift og oljeutvinning Bank og forsikringsvirksomhet Annet bruk (eller levering andre nett) Annet bruk Annen transport og kommunikasjon Annen industri Figur 13 Tariffutjevning mellom næringskunder. Omfordeling mellom fylker, fordelt pr bransje Det geografiske mønsteret er forholdsvis likt det vi finner for husholdninger, hvor Oslo og Rogaland er de fylkene der tariffene øker mest ved utjevning. Det er bransjene tjenesteyting, varehandel og annen industri som vil stå overfor den største kostnadsøkningen, regnet i MNOK. Hvis vi snur figuren og viser kryssløp per bransje, er bildet som vist i Figur 14 22

23 Andre ikke jernholdige metaller Annen industri Annen transport og kommunikasjon Annet bruk Annet bruk (eller levering andre nett) Bank og forsikringsvirksomhet Bergverksdrift og oljeutvinning Bygge og anleggsvirksomhet Drivhus/veksthus Gate og veilys Helse og sosialtjenester Hotell og restaurantvirksomhet Jernbane / forstadsbane Jordbruk, skogbruk og fiske Kjemiske råvarer Offentlig forvaltning Post og telekommunikasjon Tjenesteyting ellers Undervisning Varehandel ( inkl. bilverksteder ) Konsekvenser av en felles nettariff (2010) MNOK Østfold Vestfold og Telemark Troms og Finnmark Sør-Trøndelag Rogaland Oslo og Akershus Nord-Trøndelag Nordland Møre og Romsdal Hordaland og Sogn og Fjordane Hedmark og Oppland Buskerud Aust- og Vest-Agder Figur 14 Tariffutjevning mellom næringskunder. Omfordeling mellom bransjer, fordelt pr fylke Figuren viser at omfordelingen særlig gjelder annen industri, varehandel og tjenesteytende sektor. Med unntak av tjenesteyting, som samlet sett får en økt kostnad på ca 38 MNOK, snakker vi først og fremst om en geografisk omfordeling. Enkelte mindre sektorer får imidlertid en vesentlig endring også i forhold til andre bransjer, det gjelder særlig bergverk, andre metaller og kjemiske råvarer (redusert tariffkostnad) og jernbane og forstadsbane (økt tariffkostnad). Fordelingsvirkningen for næringskunder er selvsagt svært avhengig av hvilken frihetsgrad selskapene har til selv å sette næringstariffene, og eventuelt hvilken inndeling en sentralt bestemt tariff ville få. I illustrasjonene over har vi implisitt antatt at dagens tariffstruktur beholdes 3, og at samlet tariffinntekt for næringskunder på tvers av alle selskaper opprettholdes. De underliggende endringene i tariffnivå som kan refereres til utjevningen er mindre for næringskunder alene enn for alle kundegrupper samlet sett. I snitt betaler kundene der tariffen øker 1,3 øre/kwh mer enn i dag, mens kundene i de selskapene som får redusert tariff betaler ca 1 øre/kwh mindre enn i dag. Enkeltselskaper kan ha betydelig større endring. Av de store selskapene får Hafslund en økning på ca 2,2 øre/kwh og lyse ca 4 øre/kwh. Dette bekrefter bildet om at utjevning først og fremst er et tema for husholdningskundene. 3 Som representert ved NVEs tariffstatistikk 23

24 5.2 Effektivitetsvirkninger Hva er effektivitetsvirkninger? Et bærende prisnipp i Energiloven, og i EUs regelverk for kraftsektoren, er at priser og tariffer skal reflektere underliggende, faktiske kostnadsforhold. Den økonomiske begrunnelsen for dette er at prissignaler skal komme frem til de faktiske beslutningstakerne, i dette tilfellet sluttbrukerne. Dermed sikrer man at de beslutningene som fattes mht lokalisering, volum, fleksibilitet mv i størst mulig grad reflekterer de samfunnsøkonomiske riktige faktorene. Endringer i tariffene bort fra kostnadsreflekterende basis vrir prissignalene, og vil i økonomisk forstand bidra til at beslutninger endres. Dette påvirker igjen ressursallokeringen slik at tilgjengelige ressurser utnyttes mindre effektivt. Dette er et samfunnsøkonomisk tap. Vridningene påvirker ikke nødvendigvis bare nettsektoren. Det kan være like viktig å se på hvordan de relative prisforholdene mellom nettsektoren og andre (komplementære eller supplementære) sektorer påvirkes, og hvilke konsekvenser det har for beslutninger i andre sektorer. Innenfor rammen av denne utredningen er det ikke rom for å gjøre omfattende analyser av effektivitetsvirkningene. På enkelte områder viser vi anslag på virkningene, mens hoveddelen av analysen kun påpeker de prinsipielle effektivitetsvirkningene. For tilbudssiden som vi her forstår som nettselskapene som tilbydere av transport av el er det i utgangspunktet ingen endringer i de økonomiske incentivene, i og med at inntektsrammen og regelverket rundt denne ikke påvirkes av tariffutjevningen. Likevel er det riktig å se på hvilke endringer i incentiver og adferd som kan komme i forbindelse med innføring av nasjonal tariff Etterspørselssiden Priseffekten av utjevningen vil avhenge av hvilken modell for utjevning som velges. Grunnen til denne distinksjonen er at en ordning der ikke alle tariffledd bestemmes sentralt vil gi det enkelte selskap mulighet til å bestemme de marginale effektleddene i tråd med lokale forhold. Selv om nivået på de marginale virkningene blir påvirket, kan den relative forskjellen mellom ulike tariffledd likevel opprettholdes. Vi ser under på mulige effektivitetsvirkninger på fire sentrale politikkområder; energieffektivisering, fornybar varme, bosettingsmønster og næringsstruktur. Det siste området er neppe relevant dersom utjevningen kun omfatter husholdningene. Et eget tema er hvilken betydning det har hvorvidt det innføres en nasjonal tariff pr tariffledd, eller om nettselskapene fremdeles bestemmer tariffstrukturen innenfor rammen av en gjennomsnittstariff. Mulighetene for å opprettholde lokalt betingede prissignaler er åpenbart best i det siste tilfellet. Vi tror like vel at de fleste virkningene vi beskriver i avsnittene under er relatert til gjennomsnittseffekten og ikke marginaleffekten av utjevning. Begrunnelsen for dette er at det primært er samlet energiregning og ikke marginaleffekter som påvirker beslutninger om alternative investeringer. Dog kan tariffstrukturen ha betydning for konkurranseforholdet mellom el og andre løsninger gjennom fastleddets relative andel av total tariff. 24

25 Et annet tema er hvordan en utvidet utjevningsordning påvirker etterspørselssiden i forhold til en ordning som finansieres med overføring fra selskaper med lav tariff til selskaper med høy tariff. Dette dreier seg om eventuelle effektivitetsvirkninger av omfordeling av inntekt, og faller utenfor de temaene vi har ressurser til å drøfte i denne rapporten. Energieffektivisering omfatter tiltak knyttet til både kortsiktig tilpasning (døgnstyring mv) og investeringer i alternativt utstyr med sikte på å redusere energibruken. Eksempler på det første er flytting av forbruk fra dag til natt ved å vaske klær om natten, lade elbil om natten mv. Så lenge den nasjonale tariffen ikke innebærer pålegg om døgndifferensierte nettariffer vil ikke nasjonal utjevning påvirke denne type adferd. Vi anser dermed dette som et irrelevant tema. Energieffektivisering innebærer å opprettholde samme verdi av energibruken (slik som samme komfort) med redusert ressursbruk. Det er i prinsippet to måter å oppnå dette på, enten ved å kutte ned på verdiløst forbruk ( fyre for kråka ) eller å investere i utstyr som utnytter energien mer effektivt. Endring i adferd slå av lys, ikke la TV stå på standby mv - har ingen kostnad. En omlegging til nasjonal nettariff vil dermed ikke endre incentivene for denne type adferdsendring, selv om styrken i incentivet kan svekkes i områder hvor tariffen går ned, og øke der tariffen går opp. Incentivene for å gjennomføre energieffektivisering som medfører investeringer vil imidlertid i prinsippet bli påvirket. Årsaken til dette er betalingsvilligheten for alternative investeringer endres når nivået på nettariffen endres. Vi ser her på to spørsmål: Hva er endret investeringsincentiv, sett fra forbrukers side? Hva er de effektivitetsmessige virkningene? Med referanse til avsnitt 5.1 og en ordning der tariffutjevningen finansieres ved overføring mellom kundene (selskapene), har vi anslått at samlet omfordelt verdi er i størrelsesorden 1,1 milliarder kroner. Gjennomsnittlig endring i nettariffen i de områdene dette gjelder er ca 3 øre pr kwh, med høyeste differanse lik 13 øre/kwh og laveste nær null. For områder som får redusert sine nettariffer er gjennomsnittsvirkningen ca 3,5 øre/kwh, i utfallsrommet 0-26 øre/kwh regnet pr selskap. I utgangspunktet ville man forvente at incentivene til å investere i energieffektivisering forskyves mellom kundegrupper, men i sum forblir det samme. Vi mener at denne antagelsen bør modifiseres, med to begrunnelser En gjennomsnittlig husholdningskunde i et område med økt nettariff vil få sterkere økonomiske incentiver til å investere i energieffektivisering. Med et årlig forbruk på ca 20 MWh, vil endringen i tariff tilsvare en kostnadsøkning lik 560 kr/år. Dette er neppe nok til i praksis å utløse vesentlig nye investeringer i energieffektivisering i husholdningssektoren. Det er vanlig å anta at investeringshorisonten i husholdninger er kort, og den økte investeringsviljen (betalingsvilligheten) i husholdningssektoren regnet pr husholdning vil neppe være høyere enn noen få tusenlapper. Vi vil likevel peke på at økte nettariffer vil være positivt i forhold til å foreta investeringer i varmepumper, som antagelig er det mest aktuelle 25

26 tiltaket der nettariffen må forventes å stige. Vi peker også på virkningen for fjernvarme som drøftes i neste avsnitt. Motstykket redusert incentiv til å investere i energieffektivisering der nettariffen går ned er sannsynligvis sterkere. For det første er gjennomsnittsvirkningen i form av redusert tariff pr kwh noe høyere for de kundene som får redusert sin tariff. Videre vil det alltid være enklere å la være å gjøre noe, enn å sette i gang et nytt tiltak. Sannsynligheten for at utjevningen vil gi reduserte investeringer samlet sett i energieffektivisering er dermed etter vår oppfatning høy. Uten betydelig dypere analyser vil vi være varsomme med å trekke sterke konklusjoner om hvor stort omfanget av reduserte investeringer i energieffektivisering vil være. En relevant sammenligning av virkningen kan være sammenligning med hva Enova gir i årlig tilskudd til omlegging. I 2008 tildelte Enova ca 100 MNOK til støtte til energiomlegging (inkludert pelletskaminer og varmepumper) til husholdninger, mens det ble tildelt 159 MNOK til bolig, bygg og anlegg (som typisk er knyttet til energieffektivisering). Likevel må det være riktig å peke på at Enovas støttemidler kanaliseres til et fåtall mottagere, mens nettariffvirkningen fordeles på alle kunder. Det er derfor bare delvis relevant å sammenligne de to beløpsstørrelsene. Vi kan altså slå fast at innføring av nasjonal tariff vil medføre endring i energikostnad for forbrukerne som på årlig basis er ca 4 ganger høyere enn Enovas samlede støtte til omlegging. Vi mener det er sannsynlig at dette vil trekke i retning av reduserte investeringer i energieffektivisering. Dersom utjevningsordningen utformes ved en utvidelse av dagens ordning, vil konklusjonen over forsterkes, siden ingen kunder vil få høyere tariff mens mange vil få lavere. Det kan ha betydning i hvilken grad nettselskapene beholder sin anledning til å bestemme sin egen tariffstruktur. Et høyt fastledd vil innebære at kundene ikke får vesentlige incentiver til å endre sin adferd hva strømforbruk gjelder, siden marginalvirkningen av endret forbruk ikke vil gi endring i samlet nettariff for hver enkelt kunde. Utformingen av en nasjonal nettariff med hensyn til fordeling mellom fast- og variabelledd er dermed også viktig for i hvilken grad de incentiveffektene som beskrives over inntreffer. Fornybar varme omfatter både lokale løsninger (pelletskaminer, lokale varmesentraler mv) og fjernvarmeanlegg. Vi inkluderer ikke el-oppvarming og varmepumper i begrepet i denne sammenhengen. Virkningene for investeringer i lokale løsninger vil prinsipielt ikke skille seg fra diskusjonen over, og vi viser derfor til forrige avsnitt for denne type anlegg. For fjernvarme er imidlertid situasjonen annerledes. Fjernvarmeprisen er regulert slik at prisen ikke skal overstige alternativ oppvarming, som i praksis betyr el-oppvarming. I tillegg er deler av kundemasse for fjernvarme konkurranseutsatt, dvs kunder som ikke omfattes av tilknytningsplikten. Fjernvarme finnes i de store byene. Fra oversikten over tariffvirkning på selskapsnivå ser vi at flere av de største fjernvarmeanleggene (Oslo, Bærum, Stavanger, Trondheim, Drammen m.fl.) ligger i områder der tariffen går opp. Hvis vi som et eksempel ser på den klart største aktøren, Hafslund Fjernvarme, vil den relativt snart komme opp i en energileveranse på ca 2 TWh. I en situasjon der 26

27 03 Oslo 1103 Stavanger 1201 Bergen 1601 Trondheim 02 Akershus 01 Østfold 07 Vestfold 12 Hordaland 11 Rogaland 16 Sør-Trøndelag 19 Troms 06 Buskerud 10 Vest-Agder 08 Telemark 09 Aust-Agder 18 Nordland 20 Finnmark 15 Møre og Romsdal 04 Hedmark 05 Oppland 17 Nord-Trøndelag 14 Sogn og Fjordane Konsekvenser av en felles nettariff (2010) nettariffen stiger med 4 øre/kwh i gjennomsnitt, betyr dette en mulighet for økt fjernvarmepris tilsvarende ca 80 MNOK/år. Dette innebærer også at marginal betalingsvillighet for fjernvarme øker, slik at fjernvarmeselskapet kan øke sine leveranser. For fornybar varme for øvrig vil betalingsvilligheten for brensel knyttet til eksisterende anlegg reduseres der tariffen går ned. Dette påvirker direkte bruken av pelletsovner, pelletskjeler og vedovner der kunden allerede har installert alternativ oppvarmingskilde. Vi mener det er entydig at nasjonal nettariff gir incentiver til redusert bruk av biobrensel (og økt bruk av el) i distriktene. Forbruket av biobrensel i byene kan øke noe, men grunnlaget for dette er i begrenset grad til stede: Andelen av husholdninger som har tilgang til både oppvarming med el og med fast brensel er betydelig lavere i byene enn i landdistriktene, se Figur 15. Andel med fleksibel oppvarming 90 % 80 % 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % 10 % 0 % Figur 15 Andel av husholdninger som har tilgang til både el-oppvarming og oppvarming med fast brensel. Kilde: SSB (2001) 4 Figuren viser at andelen av husholdninger som har tilgang til både el-oppvarming og oppvarming med fast brensel er betydelig lavere i de store byene (og tettbygde fylkene) enn i landdistriktene. 4 Tallgrunnlaget er relativt gammelt, men er det nyeste tilgjengelige fra SSB på denne type informasjon. Det finnes ikke tilsvarende statistikk for næringsbygg. Det er imidlertid en rimelig antagelse at innslaget av fast brensel for næringsbygg er knyttet til pellets og til en viss grad flis i større anlegg, og at dette er nesten neglisjerbart i volum. I 2007 utgjorde forbruket av ved og annet fast brensel GWh i husholdningene, og bare 140 GWh i tjenesteytende næringer, bygg og anlegg. 27