IS Evaluering av miljørettet helseverntjenesten i kommunene

Transkript

1 IS-1633 Evaluering av miljørettet helseverntjenesten i kommunene 1

2 Heftets tittel: Gjennomgang av miljørettet helseverntjenesten i kommunene Utgitt: 01/2009 Bestillingsnummer: IS-1633 Utgitt av: Kontakt: Postadresse: Besøksadresse: Helsedirektoratet Avdeling miljø og helse Pb St Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks: Heftet kan bestilles hos: Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen e-post: trykksak@helsedir.no Tlf.: Faks: Ved bestilling, oppgi bestillingsnummer: IS-1633 Forfattere: Finn Martinsen Anders Smith Øystein Solevåg Illustrasjon: Bergfald & Co as 2

3 Forord Miljømedisinen i Norge har lange tradisjoner. Da vi fikk Sundhedsloven i 1860, var det etter flere tiår med kolerautbrudd, særlig i byene på Østlandet. Selv om man ikke visste hva denne sykdommen skyldtes, skjønte man at noe måtte gjøres. Et av kravene var at man skulle ha oversikt over Stedets Sundhedsforhold og hva derpaa kan have Indflydelse. I de nesten 150 årene som er gått siden vi fikk Sundhedsloven, har det vært påvist en lang rekke faktorer som, direkte eller indirekte, har vist seg å kunne virke inn på helsen. En bred gjennomgang av feltet ble foretatt på begynnelsen av 1980-tallet og førte til NOU 1984: 28 om Helserådstjenesten Oversikt over helsetilstanden og miljørettet helsevern i kommunene. Denne NOU en dannet grunnlaget for et viktig tillegg til kommunehelsetjenesteloven i 1988, kapittelet om Miljørettet helsevern (Kommunehelsetjenestelovens kapittel 4a). Noen år senere, i 1994, fikk vi smittevernloven som på mange måter er å anse som en tvillinglov til kommunehelsetjenesteloven. De springer da også begge to ut fra Sundhedsloven. Kapittel 4a i Kommunehelsetjenesteloven slår fast at miljørettet helsevern dreier seg om alt i vårt ytre miljø som direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen, det være seg fysiske, kjemiske, biologiske og sosiale miljøfaktorer. Det var overraskende for mange at også sosiale forhold (sosiale miljøfaktorer) nå skulle være gjenstand for helsetjenestens spesielle oppmerksomhet selv om sammenhengen mellom levekår og helse alltid har vært kjent. Men det nye de siste årene har vært at helsetjenesten har søkt å etablere egne virkemidler for å gjøre noe med de helseforskjellene som skyldes sosiale forskjeller. Helsedirektoratet har i den forbindelse etablert egne prosjekter for bl. a. Sosial ulikhet i helse, Helse i plan (d.v.s. kommunal planlegging), Helsekonsekvensutredninger samt Kommunehelseprofiler. I Stortingsmelding nr. 16 ( ) ( Folkehelsemeldingen ) ble det varslet at regjeringen ville nedsette et utvalg for å foreta en ny, bred gjennomgang av fagområdet Miljørettet helsevern. Oppdraget ble gitt til daværende Sosial- og helsedirektoratet (nå Helsedirektoratet) og til Nasjonalt folkehelseinstitutt. Foreliggende rapport er svar på delprosjekt 2 fra Helse- og omsorgsdepartementet. Den er basert på en ganske omfattende spørreskjemaundersøkelse til alle norske kommuner. Gjennomføringen av undersøkelsen ute i kommunene ble utført av TNS Gallup. I direktoratet er det Finn Martinsen og Anders Smith som har vært med på å utforme design på kartleggingen og sammenfatning av svarene, med konsulentbistand fra Øystein Solevåg i firmaet Bergfald & co AS. Denne rapporten må sees i sammenheng med to andre rapporter som Helsedirektoratet har arbeidet med i 2007 og Det gjelder den tredje delrapporten i det prosjektet som Helse- og omsorgsdepartementet lanserte høsten 3

4 2007 og som gjelder sosiale miljøfaktorer. Dernest gjelder det rapporten om utvikling av kommunelegefunksjonen som også foreligger i disse dager. I denne rapporten er det flere henvisninger til kommunelegens oppgaver og ansvar innen miljørettet helsevern. I rapporten presenteres resultater fra undersøkelsen. Resultatene er drøftet med aktuelle fagmiljøer, og munner ut i anbefalinger om tiltak som anses nødvendig for en fremtidig styrket og målrettet innsats på området miljørettet helsevern. Helsedirektoratet håper at denne rapporten om gjennomgangen av miljørettet helsevern i norske kommuner kan være til hjelp og inspirasjon for politikere, administrasjon og ansatte med ansvar og oppgaver innen miljørettet helsevern og beslektede områder.. Oslo, januar 2009 Bjørn-Inge Larsen direktør 4

5 Innhold Forord 3 Innhold 5 Innledning 7 Oppdraget fra Helse- og omsorgsdepartementet 7 Bakgrunn 7 Spørsmål Helsedirektoratet har ønsket å få besvart 9 Gjennomføring av undersøkelsen 9 Sammendrag 12 1 Resultater Regelverket innen miljørettet helsevern Organisering av miljørettet helseverntjenesten Ressursene miljørettet helseverntjenesten har tilgjengelig Oppgaver og aktivitetsnivå 24 2 Innhenting av synspunkt fra fylkesmennene og referansegruppa Regelverket Organiseringen Ressursene Oppgavene Beredskap 41 3 Diskusjon og anbefalinger Gjennomgående utfordringer Fordeling av respondenter i undersøkelsen Regelverket Regelverket generelt Områder som faller utenfor Melding eller godkjenning? Internkontroll Funksjonskrav Kommunelegens skriftlige uttalelse Bukken og havresekken Organiseringen Kommunalt eller interkommunalt? Kravet om internkontroll i helsetjenesten Miljørettet helsevern og folkehelse Miljørettet helsevern og beredskap Ressurser Kapasitet og kompetanse i miljørettet helseverntjenesten Bruk av veiledere og retningslinjer Samarbeid og arbeidsdeling med andre etater og sektorer 5

6 Oppgaver og aktivitetsnivå Oversikt over helsetilstanden og miljøfaktorer som virker inn på denne Oversikt over risikofaktorer i miljøet og prioritering av tilsyn på bakgrunn av disse Tilsyn med miljørettet helsevern i barnehager og skoler Hvem fører tilsyn med skoler og barnehager? Tilsynsmetoder Deltakelse i helse i plan Bestemmelsene om konsekvensutredninger Miljørettet helsevern og universell utforming Arbeidet med sosiale miljøfaktorer Radon Ikke-ioniserende stråling Drikkevann er fortsatt viktig Støy Systematisk ulykkesforebyggende arbeid? 52 Vedlegg: Spørreskjemaet i papirversjon 53 6

7 Innledning Oppdraget fra Helse- og omsorgsdepartementet I St. melding nr. 16 (Folkehelsemeldinga) ble det varslet at regjeringen ville nedsette et utvalg som skulle foreta en bred gjennomgang av miljørettet helsevern. En slik gjennomgang burde omfatte bl.a. lovgrunnlag, faglig innhold, kompetanse og forvaltning. Som en del av forberedelsene til denne gjennomgangen ønsket Helse- og omsorgsdepartementet en evaluering av forskrift om miljørettet helsevern og den tilhørende veilederen. Departementet ønsket at evalueringen bl.a. skulle gi svar på: Aktivitetsnivå og ressursbruk: Antall godkjenninger, tilsyn, løpende saksbehandling, årsverk etc. i forhold til innbyggertall. Prioriteringer: Har kommunene gjort en risikovurdering/kartlegging av miljøforhold med betydning for helsen, hvilke områder er det som den enkelte kommune arbeider med (for eksempel skoler og barnehager) og hva gjør de ikke (for eksempel tatoveringssalonger). I hvilken grad omfattes også sosiale miljøforhold. Organisering: Er myndighet innen MHV delegert og i tilfelle til hvem, hvem er det som praktisk utfører oppgaven (og hvilke kompetanse har disse), foreligger det en arbeidsbeskrivelse etc. Departementet ønsket at evalueringen skulle gjøres som et samarbeid mellom Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet. Helsetilsynet har deltatt i referansegruppen for arbeidet. Bakgrunn Miljørettet helsevern er den tjenesten som har et helhetlig ansvar for å sikre at alle lever i et trygt og helsefremmende miljø. Grupper med god inntekt og høy utdanning har ressurser både til å bosette seg i områder med gode miljøforhold og har ressurser til å mobilisere dersom disse miljøforholdene er truet. Andre har ikke disse ressursene. Miljørettet helsevern er en sentral tjeneste i å motvirke sosial ulikhet i helse ved at alle skal sikres mot helseskadelig miljø. Vi har ingen god oversikt i dag over i hvilken grad og hvordan kommunene ivaretar sitt ansvar innen miljørettet helsevern. Basert bl.a. på tilsyn med kommuner, enkle kartlegginger, diverse henvendelser, samt generell kjennskap til feltet, er det stor grunn til å anta at miljørettet helsevern ikke blir forsvarlig ivaretatt i mange kommuner. Rapporter fra tilsyn med kommunens arbeid innen miljørettet helsevern viser at 7

8 mange kommuner ikke har et system for å ha oversikt over og vurdere risikoforhold i kommunen og dermed svikter når det gjelder å se og følge opp for eksempel dårlige miljøforhold i asylmottak, hospitser, i enkelte barnehager og skoler osv 1. Status for skolenes godkjenningsstatus etter forskrift om miljørettet helsevern ble kartlagt av Utdanningsdirektoratet i samarbeid med Helsedirektoratet vinteren 2007/08. Kartleggingen avdekket at hele 40% av de undersøkte skolene manglet godkjenning eller hadde bare midlertidig godkjenning. En kartlegging foretatt av Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylkene i 2004 viser at det er store variasjoner mellom kommunene i hvilken grad de i det hele tatt har en miljørettet helseverntjeneste og om denne tjenesten er forsvarlig. De fleste større kommunene, samt en del mindre kommuner på Østlandet og Sør-Vestlandet, har stort sett en MHV tjeneste. Mindre kommuner i resten av landet har det stort sett ikke. Innføringen av internkontroll i virksomheter som reguleres etter MHV-regelverket er nytt, med derav følgende endring av arbeidsform for kommunehelsetjenesten. Bl.a. er det satt krav til å foreta lokale risikovurderinger, og på bakgrunn av denne risikovurderingen sette opp tilsynsplaner og gjennomføring av tilsyn med virksomheter etter denne planen. Det er uklart om kommunene foretar noen systematisk risikovurdering. Det er også behov for en bedre nasjonal risikovurdering som kan legges til grunn ved den kommunale vurderingen. Kommunens plikt til å utarbeide beredskapsplan iht lov om helsemessig og sosial beredskap, herunder foreta risiko- og sårbarhetsanalyser, er et viktig grunnlag for lokalt samarbeid om oppgaver som retter seg mot forebygging og håndtering av uønskede hendelser innen miljørettet helsevern. Det satses på bedre integrering av helseaspektet i det kommunale plan- og styringssystemet. Miljørettet helsevern har tradisjonelt vært og vil fortsatt være en sentral premiss for kommunal planlegging jf. støy fra nye veger, skytebanestøy, lokal luftforurensning etc. Det er blitt åpnet for interkommunale ordninger innen MHV. Dette medfører endringer i organisering, arbeidsform og prioriteringer. Spesielt er dette aktuelt i forhold til prioritering av godkjenning og tilsynsaktiviteter, jf. kommunehelsetjenestelovens kapittel 4a., og i forhold til aktiviteter knyttet til oversikt, råd og samarbeid med andre sektorer i kommunen jf Det er en utfordring å sikre at miljørettet helseverntjenesten blir involvert i planprosesser inkl. konsekvensvurderinger og vurdering av om helseforhold blir tilstrekkelig ivaretatt i planforslagene og oppfølgingen av disse. Ved statliggjøring av Mattilsynet har deler av kommunenes kompetanse og kapasitet innen miljø- og helsefeltet bortfalt. Sosiale miljøforhold omfattes også av miljørettet helsevern. Dette er et område som antas å være av stor betydning, men hvor vi mangler kunnskap om betydningen i praksis i forhold til konkrete oppgaver for kommunene. Det antas at dette ikke har stor oppmerksomhet i kommunene under definisjonen av MHV, men muligens er 1 Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2004 med helsetjenester til nyankomne asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente, Helsetilsynet

9 aktiviteten heller definert som andre ting, for eksempel forebygging innen psykisk helsearbeid og lignende. Spørsmål Helsedirektoratet har ønsket å få besvart Det har vært et mål å få belyst om hoveddelen av kommunenes arbeid innen miljørettet helsevern er knyttet til kommunehelsetjenestelovens 1-4 om samarbeid med andre myndigheter og deltakelse i planprosesser og samarbeidsorganer ( helsediplomati ), eller om det er kapittel 4a med enkeltvedtak som står i fokus. Bukken og havresekk -problematikken har vært fremholdt mange ganger i forbindelse med kommunenes oppgaver og ansvar for miljørettet helsevern, særlig innen området skoler og barnehager. Det henger sammen med at kommunen i mange tilfeller både eier, godkjenner og fører tilsyn med virksomheter. Det har vært ønskelig å finne ut mer om hvordan denne problematikken håndteres. Forskrift om miljørettet helsevern og oppdateringen av annet regelverk på feltet innebærer en dreining i virkemiddelbruken fra kommunal godkjenning til at kommunen mottar meldinger om virksomheten. Hvilke konsekvenser dette får for miljørettet helseverntjenesten, har vært ønskelig å avklare. Bruken av funksjonskrav i regelverket forutsetter i mange tilfeller økt bruk av lokalt faglig skjønn i miljørettet helseverntjenesten. Økt bruk av skjønn kan gi bedre lokale løsninger, men kan også åpne for mer vilkårlige avgjørelser. Det har vært ønskelig å få avklart tjenestens oppfatning av hvordan dette fungerer. Samarbeid mellom miljørettet helseverntjenesten og øvrige tjenester og sektorer er påkrevd, både innen overvåking, rådgivning og myndighetsutøvelse. Kartlegging av samarbeidsarenaer og samarbeidsformer innen de ulike delene av miljørettet helsevernarbeid har derfor vært viktig. Etableringen av interkommunalt samarbeid innen miljørettet helsevern har blitt mer utbredt de siste årene. Det er viktig å avklare hvilke erfaringer som gjøres med ulike organisasjonsformer. På denne bakgrunn ble det satt opp et spørreskjema med totalt 57 spørsmål, fordelt på fire hovedområder: - Regelverket innen miljørettet helsevern. - Organiseringen av miljørettet helseverntjenesten. - Ressursene miljørettet helseverntjenesten har tilgjengelig. - Oppgavene miljørettet helseverntjenesten har ansvar for å løse. Gjennomføring av undersøkelsen På oppdrag fra Helsedirektoratet har TNS Gallup gjennomført en undersøkelse i kommunene. Prosjektleder i TNS Gallup var Roar Hind, med Siri Strandenæs Lode som prosjektmedarbeider. Før oppstart mottok kommunene et brev fra Helsedirektoratet om formålet med undersøkelsen og den praktiske gjennomføringen. Undersøkelsen ble gjennomført ved at man først foretok en kartlegging av kontaktperson i kommunene. Kommunene ble bedt om å utpeke som kontaktperson den som var delegert myndighet innen miljørettet helsevern. 9

10 Kontaktpersonene mottok deretter en kopi av skjema (papirversjon) for forberedelser til utfylling. Spørreskjema ble sendt kontaktpersonene med link til e-post. Der kontaktperson ikke var registrert, ble skjema sendt rådmannen. Det ble gjennomført to purringer (påminnelser) per e-post og i tillegg en telefonpurring både i forbindelse med kartlegging av kontaktperson og i forbindelse med utfyllingen av selve skjemaet. Kommunene kunne i det siste tilfellet også gå inn på undersøkelsen via de purringer som ble sendt. Undersøkelsen er gjennomført i perioden 11. mars 18. april Samlet svarprosent ble 78. Det kom inn svar fra 334 kommuner og 14 bydeler i Oslo, totalt 349 svar. Ved endelig svarfrist hadde 95 kommuner ikke svart. Spørreskjemaet som ble benyttet er vedlagt. I tabellen under er det gitt en oversikt over svarene fra det enkelte fylke sett i sammenheng med befolkningen i det samme fylket. Fylke Antall kommuner Antall i utvalget Svarprosent Østfold Akershus Oslo 1 1 (14 bydeler) 100 Hedmark Oppland Buskerud Vestfold Telemark Aust-Agder Vest-Agder Rogaland Hordaland Sogn og Fjordane Møre og Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Nordland Troms Finnmark Totalt (349) 78 Svarfordeling ut fra kommunestørrelse ser slik ut: 10

11 Kommunestørrelse Frekvens, bruttoutvalg Frekvens, nettoutvalg Svarprosent og større Totalt (inkl. bydeler Resultatene er diskutert i en referansegruppe som en del av Helsedirektoratets oppsummering. Deltakerne i Helsedirektoratets referansegruppe har vært: - Vebjørn Digernes, Norsk Industri - Dianne Steenberg, Norsk forening for samfunnsmedisin (NORSAM) - Geir Sverre Braut og Hilde Bøgseth, Statens helsetilsyn - Georg Morland, Kommunenes Sentralforbund - Ole Johan Bakke, Leger i samfunnsmedisinsk arbeid (LSA) - Svein Rønsen og Randi Haugen, Forum for miljø og helse - Anders Smith, Finn Martinsen, Barbro Onsøien og Hans Ånstad, Avd. miljø og helse 11

12 Sammendrag I St. melding nr. 16 (Folkehelsemeldinga) ble det varslet at regjeringen ville nedsette et utvalg som skulle foreta en bred gjennomgang av miljørettet helsevern. En slik gjennomgang burde omfatte bl.a. lovgrunnlag, faglig innhold, kompetanse og forvaltning. Som en del av forberedelsene til denne gjennomgangen ønsket Helseog omsorgsdepartementet en evaluering av forskrift om miljørettet helsevern og den tilhørende veilederen. Departementet ønsket at evalueringen bl.a. skulle gi svar på: Aktivitetsnivå og ressursbruk: Antall godkjenninger, tilsyn, løpende saksbehandling, årsverk etc. i forhold til innbyggertall. Prioriteringer: Har kommunene gjort en risikovurdering/kartlegging av miljøforhold med betydning for helsen, hvilke områder er det som den enkelte kommuner arbeider med (for eksempel skoler og barnehager) og hva gjør de ikke (for eksempel tatoveringssalonger). I hvilken grad omfattes også sosiale miljøforhold. Organisering: Er myndighet innen MHV delegert og i tilfelle til hvem, hvem er det som i praksis utfører oppgaven (og hvilken kompetanse har disse), foreligger det en arbeidsbeskrivelse etc. For å undersøke dette ble det utarbeidet et spørreskjema med totalt 57 spørsmål, fordelt på fire hovedområder: - Regelverket innen miljørettet helsevern. - Organiseringen av miljørettet helseverntjenesten. - Ressursene miljørettet helseverntjenesten har tilgjengelig. - Oppgavene miljørettet helseverntjenesten har ansvar for å løse. TNS Gallup har gjennomført en spørreundersøkelse blant alle landets kommuner med sikte på å fange opp mest mulig av de ulikhetene som kan skyldes størrelse, geografi, struktur osv. Resultatene baseres på svar fra 335 kommuner og 14 bydeler i Oslo, totalt 349 svar. Ved endelig svarfrist hadde 97 kommuner ikke svart, som gir en svarandel for undersøkelsen på 78 prosent. Materialet er gjennomgått av Helsedirektoratet og en referansegruppe. Det er også innhentet uttalelser fra fylkesmennene. En hovedutfordring som gjenspeiles i en rekke av svarene i undersøkelsen, er at det benyttes for lite ressurser i miljørettet helsevern i forhold til utfordringer og oppgaver. Dessuten er det lav kompetanse innen miljørettet helsevern i de små kommunene. Rapportens generelle funn er at miljørettet helseverntjenesten fungerer dårlig i de minste kommunene, dette funnet bekreftes av at mange av de små kommunene (<3000 innbyggere) ikke har klart å svare på undersøkelsen. Undersøkelsen er relativt entydig på at oppbyggingen av miljørettet helseverntjenesten de siste årene i hovedsak har foregått i de store kommunene og i interkommunale samarbeid. I små kommuner som står utenfor interkommunalt 12

13 samarbeid, har tjenesten mange steder blitt bygget ned. Dette er et funn som bør være aktuelt å vurdere ved utvelgelse av hvilke kommuner det bør føres tilsyn med. Et spørsmål det kan være naturlig å stille etter å ha gått gjennom svarene er om miljørettet helseverntjenesten har sin styrke og foretar sine prioriteringer innen arbeidet med tilsyn med virksomheter, selv om tilsynet kan være noe usystematisk og tilfeldig lagt opp, framfor arbeidet med deltakelse i planlegging og samarbeid med andre sektorer. Satt på spissen kan det spørres om miljørettet helseverntjenesten i for stor grad arbeider reaktivt i stedet for, eller på bekostning av, å arbeide proaktivt. Undersøkelsen gir imidlertid ikke et entydig svar på dette. Kontakten mellom ulike myndigheter innen miljø og helse er en hovedutfordring. Miljørettet helseverntjenesten arbeider ofte i skjæringspunktet mellom ulike sektorer. Dette medfører et behov for å ha god og formalisert kontakt med ulike fagmyndigheter, både på lokalt og sentralt nivå. Undersøkelsen og erfaringer fra konkrete hendelser har vist at kontakten ofte er mangelfull. Felles for de undersøkte områdene er behovet for en systematisk tilnærming til arbeidet med hvilken veiledning den kommunale miljørettet helseverntjenesten skal få, og hvilken veiledning virksomhetene som omfattes av miljørettet helsevernregelverket skal få. På bakgrunn av gjennomgangen har Helsedirektoratet formulert en rekke anbefalinger om konkrete oppfølgingstiltak (se del 3) 13

14 1 Resultater 1.1 Regelverket innen miljørettet helsevern Spørsmål 1.1 Forskrift om miljørettet helsevern trådte i kraft 1. juli 2003, i samme år ble det utgitt en Veileder i miljørettet helsevern. Har dette regelverket bidratt til økt aktivitet for denne tjenesten? Totalt Ja; 46 Nei; 41 Vet ikke Egenregi Ja; 37 Nei; 46 Vet ikke Interkommunal Ja; 60 Nei; 32 Vet ikke 0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Figur 1 Har nytt regelverk bidratt til økt aktivitet i miljørettet helseverntjenesten? Mens 46 prosent av kommunene mener at nytt regelverk (forskrift og veileder) har bidratt til økt aktivitet på området, mener 41 prosent at det ikke har det. Det er klare tegn på at den økte aktiviteten skjer der det er etablert interkommunale samarbeid, mens det er lavere aktivitet ellers. Det er i Vestfold og Østfold flest kommuner rapporterer om økt aktivitet, mens Aust-Agder og Oslo er de som har lavest økning. Spørsmål 1.2 Anses regelverket som hensiktsmessig for ivaretakelse av kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern? Hele 88 prosent av kommunene anser regelverket som hensiktsmessig for ivaretakelse av kommunens oppgaver. 14

15 Spørsmål 1.3. Er det problemområder som faller utenfor/ikke blir ivaretatt av regelverket? (jf. merknader til 2 i forskrift om miljørettet helsevern). Hvis ja, hvilke? Det er 27 prosent av kommunene som rapporterer om problemområder. Blant de største kommunene rapporterer halvparten om problemområder. På spørsmål om hvilke problemområder som er aktuelle, nevner langt de fleste forholdet til boliger med helsemessig dårlige forhold. Også støy og husdyrhold i boligstrøk nevnes hyppig. Det er også flere kommuner som påpeker utfordringer i forhold til tilsyn med uteområder på skoler, friluftsbarnehager, etterskoleordninger og lekeplassutstyr i skoler og barnehager. Enkeltkommuner nevner tilsyn med salg av tobakk til mindreårige, toaletter i serveringssteder, forsøpling og forholdet til landbruksvirksomhet. Spørsmål 1.4 I eldre regelverk for miljørettet helsevern ble det stilt krav om godkjenning/tillatelser før visse virksomheter ble igangsatt/tatt i bruk. For flere av disse virksomhetene er det i forskriften fra 2003 innført en meldeplikt (jf. forskriftens 14) Er det behov for å vurdere dette forholdet på nytt? Bare 25 prosent av kommunene mener det er behov for å vurdere dette forholdet på nytt. Andelen blant de største kommunene er imidlertid høyere. De som ønsket å vurdere meldeplikten på nytt, hadde ulike synspunkt; langt de fleste påpekte at meldeplikten (ofte på samme måte som godkjenningsplikten) ikke etterleves. Dette foreslås forbedret ved tydeligere kommunikasjon av meldeplikt og ved innføring av sanksjoner ved manglende melding. Noen av kommunene ønsket å innføre godkjenning, for eksempel for bassengbad og støyende arrangementer, om lag like mange argumenterte for å fjerne også meldeplikten. Samtidig argumenterte noen kommuner for å erstatte dagens godkjenningsplikt for skoler og barnehager samt for hulltakingsvirksomhet med meldeplikt, ut fra at godkjenninger i for stor grad oppfattes som permanente. Bare tre kommuner mente det var uklart hvilke virksomheter som omfattes (for eksempel forsamlingslokaler) og når de skal melde. Det ble foreslått både melde- og godkjenningsplikt for campingplasser. Spørsmål 1.5 Finnes oversikt over aktuelle virksomheter, eiendommer og tiltak som i henhold til forskriftens 14 har meldeplikt til kommunen? Bare halvparten av alle kommuner har oversikt over meldepliktige virksomheter. Det er imidlertid relativt stor forskjell på kommuner som har organisert miljørettet helseverntjenesten i interkommunal regi og de som ikke har det. Store kommuner og kommuner som deltar i interkommunalt samarbeid rapporterer å ha bedre oversikt over meldepliktige virksomheter enn små kommuner som ikke deltar i slikt samarbeid. 15

16 Totaltl Ja; 56 Nei; 30 Vet ikke; 14 Egenregi Ja; 47 Nei; 36 Vet ikke; 18 Interkommunal Ja; 69 Nei; 22 Vet ikke; 9 0 % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 % Figur 2 Finnes oversikt over aktuelle virksomheter, eiendommer og tiltak som i henhold til forskriftens 14 har meldeplikt til kommunen? Spørsmål 1.6 I henhold til forskriftens 12 skal den ansvarlige for en virksomhet eller en eiendom selv sørge for at det innføres og utføres internkontroll for å påse at forskriftens krav etterleves. Hva er kommunens inntrykk av dette? Så mye som halvparten av kommunene rapporterer at de ikke har noe sikkert inntrykk av dette. Dette er relativt uavhengig av kommunestørrelse og organisering. Kommunene i Vestfold skiller seg ut med en relativt enhetlig oppfatning av at virksomhetene ikke etterlever kravet. Det er virksomheter med kjøletårn (som omfattes av legionellakravene) som oppfattes som de flinkeste. Flere kommuner rapporterer også at skolene og særlig barnehagene har blitt flinkere til å etterleve kravene, men det er også flere kommuner som rapporterer at internkontrollkravene er noe virksomhetene først blir kjent med når kommunen kommer på tilsyn. Forvirring i forhold til internkontrollreglene innen helse, miljø og sikkerhet er også et tema som nevnes. Spørsmål 1.7 Nyere regelverk, bl.a. innen helselovgivningen, har gått over til å stille funksjonskrav til virksomheter/aktiviteter, i stedet for detaljerte krav til areal, antall, omfang, m.v. Anses dette som tilstrekkelig for en forsvarlig håndheving av regelverkets intensjoner? To tredeler av kommunene mener funksjonskrav er tilfredsstillende. Oppslutningen er relativt uavhengig av kommunestørrelse, organisering og geografi. Flere av kommunene understreker likevel behovet for statlige retningslinjer eller allment aksepterte faglige normer som kan danne rammer for den lokale skjønnsutøvelsen. Spørsmål 1.8 Er kommunens myndighet innen miljørettet helsevern delegert til 16

17 ansatte eller kommunalt/interkommunalt organ iht. bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven 4a-3? I 79 prosent av kommunene er myndighet innen miljørettet helsevern delegert. Det er imidlertid så mange som 25 prosent av de aller minste kommunene som ikke har delegert myndighet. I de kommunene som har delegert myndighet, er dette i hovedsak gjort til rådmann, kommunalsjefer, kommuneleger og interkommunale organ. Spørsmål 1.9 Hvor ofte gir kommunelegen (medisinsk faglig rådgivende lege) skriftlige uttalelser i saker som vedrører miljørettet helsevern? % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Ofte (mer enn halvparten av sakene) Nesten aldri (<10% av sakene) Av og til (mindre enn halvparten av sakene) Vet ikke Figur 3 Hvor ofte gir kommunelegen skriftlige uttalelser i saker som vedrører miljørettet helsevern? Det er en klar sammenheng mellom kommunestørrelse og kommunelegens bruk av skriftlige uttalelser i miljørettet helsevernsaker. Når det gjelder organisering er det ikke forskjeller av betydning. I Vestfold svarer 91 prosent av kommunene ofte, mens over halvparten av kommunene i Sogn og Fjordane, Aust-Agder og Buskerud svarer nesten aldri. Spørsmål Innen feltet miljørettet helsevern har kommunen på flere områder (eks. skoler, barnehager) flere oppgaver/roller, både som eier av virksomheter, godkjennings- og tilsynsmyndighet. Hvordan oppleves dette? Mens 62 prosent av kommunene mener det er uproblematisk å ha flere oppgaver eller roller innenfor miljørettet helsevern, mener 34 prosent at der er problematisk. Både når det gjelder kommunestørrelse og region, fordeler svarene seg ganske likt, men for de minste kommunene rapporteres dette sjeldnere som et problem blant de som er interkommunalt organisert enn blant de andre. Det problematiske er beskrevet som å fatte vedtak/gi pålegg som får store budsjettmessige konsekvenser (miljørettet helsevernpersonell karakteriseres som kommunens dyreste ansatte ), og forholdet til sanksjoner ved manglende etterlevelse av pålegg. 17

18 Flere av de som mener det er uproblematisk, framhever den interkommunale organiseringen som gunstig i forhold til roller, men det er også kommuner som framhever nærhet og deltakelse i gode tverrfaglige fora i kommunen som et godt eksempel på hvorfor miljørettet helsevern får gjennomslag. Flere kommuner framhever også at rollene er uproblematiske for miljørettet helseverntjenesten som vet hvilken hatt som er på, men mer problematisk for kommunen fordi miljørettet helsevern er for ukjent. Uklar organisering av ansvaret for internkontroll mht inneklima, vedlikehold mv. i skoler og barnehager, for eksempel ved at byggeier og skoleeier er organisert i hver sin enhet, nevnes også som en utfordring. Sitat: Dette er nokså dobbelt. Nærhet til ansvarspersoner innebærer bedret dialog, men samtidig er det klart at det nok i noen situasjoner kan utvises for god forståelse for at kommunens dårlige økonomi innebærer at tiltak må utsettes. 1.2 Organisering av miljørettet helseverntjenesten Spørsmål 2.1. Hvordan er miljørettet helseverntjenesten organisert? Organisering i kommunene som deltar i undersøkelsen Antall kommuner Prosent Kommunen har egen miljørettet helseverntjeneste Kommunen deltar i interkommunalt samarbeid 2 Ikke oppgitt 7 2 Totalt Spørsmål 2.2. Dersom det er etablert interkommunalt samarbeid, tas det regelmessig kontakt med kommunelegen (medisinsk faglig rådgivende lege) i egen kommune? I 88 prosent av kommunene som deltar i interkommunale samarbeid, er det regelmessig kontakt mellom kommunelegen og det interkommunale samarbeidet. Kontakten rapporteres som bedre med de store kommunene enn med de små. Spørsmål 2.3. Hvem er til vanlig de viktigste samarbeidsparter for miljørettet helseverntjenesten lokalt (innen kommunen)? Svaralternativene er litt vanskelige å tolke, den viktigste samarbeidspartneren for kommuner som deltar i ulike interkommunale samarbeid er (ikke uventa) det interkommunale samarbeidet, og deretter kommunal helsetjeneste. En trend som er mer gjennomgående, er at den viktigste samarbeidspartneren er kommunal enhet for plan, miljø og teknisk, både for de som er interkommunalt organisert og der miljørettet helsevern er i regi av kommunen. 2 Dette inkluderer også kommuner som arbeider etter vertskommunemodellen, enten som vertskommune selv eller ved at de kjøper miljørettet helseverntjenester fra en annen kommune. 18

19 Spørsmål 2.4. Beskriv kort styrker og svakheter ved dagens organisasjonsmodell (eks. posisjon i forhold til besluttende organer i kommunen, synliggjøring av feltet på kommunens dagsorden, samarbeid internt/eksternt) Styrker: Flere av de kommunene som har organisert miljørettet helseverntjenesten sin interkommunalt, framhever denne løsningen i forhold til uavhengighet, faglig kompetanse og robusthet. Sitat: Det er en styrke at kommunelege 1 er medisinsk faglig rådgiver for kommunen, men for å fungere, er jeg helt avhengig av den svært gode support jeg får fra vårt interkommunale helse- og miljøtilsyn. På samme måte framhever de som har ordninger i egenregi, nærhet til beslutningstakerne, god lokal kunnskap og enklere tilgang til tverrsektorielle samarbeid. Sitat: I en liten kommune er det enklere å ha god oversikt over fagfeltet. I vår kommune er det en flat styringsstruktur, og enhetslederne har regelmessige møter med rådmannen, og det er kort beslutningsvei. Svakheter: Et moment som nevnes fra interkommunalt samarbeidende kommuner er avstanden til andre deler av kommunal virksomhet, noe som gjør at samarbeidet ikke blir så tett som man skulle ønske. Mulighetene for gjennomslag, for eksempel i forhold til helse i plan, svekkes tilsvarende. Mindre innsikt i lokale forhold og saker er også en utfordring. Sitat: Med 5 oppdragskommuner er utfordringen i alle fall i starten å få et effektivt samarbeid. De kommunene som har miljørettet helsevern i egenregi, rapporterer om sårbarhet ved sykdom, manglende tid og ressurser. Det er også en utfordring å holde seg faglig oppdatert på hele saksfeltet miljørettet helsevern. Sitat: Svært vanskelig å bygge opp kompetanse innenfor feltet. Få saker. Feltet egner seg for kjøp av tjenester / interkommunalt samarbeid. Spørsmål 2.5. Foreligger beskrivelse av organisasjonen som viser administrativ og politisk plassering av miljørettet helseverntjenesten i kommunen/som interkommunal enhet? Det følger av internkontrollkravet til helsetjenesten at det skal foreligge en beskrivelse av plasseringen av miljørettet helsevern i kommunen. Det er bare 64 prosent av kommunene som har slik beskrivelse, mens så mye som 23 prosent mangler det og ytterligere 12 prosent er usikre. Gjennomgående oppfyller de store kommunene kravet bedre enn de små, men av de som er tilknyttet interkommunalt samarbeid, er det en kommune i Hordaland med mellom og innbyggere og en kommune i Rogaland med over innbyggere som mangler dette. I Aust-Agder mangler over halvparten av kommunene beskrivelse. 19

20 Spørsmål 2.6. Oppfattes miljørettet helsevern som en del av kommunens folkehelsearbeid? Det er litt flere som svarer i stor grad enn som svarer i liten grad, og det er få som svarer vet ikke. Miljørettet helsevern regnes i litt mindre grad som en del av kommunens folkehelsearbeid i de minste kommunene. Forskjellene når det gjelder organisering er ikke store. Når det gjelder geografiske forskjeller, er det særlig i Østfold det er få kommuner som svarer i stor grad. 1.3 Ressursene miljørettet helseverntjenesten har tilgjengelig. Spørsmål 3.1. Med utgangspunkt i spørsmål 2.1. ( Hvordan er miljørettet helsevern organisert? ), bes det om en oversikt over personell som er ansatt i kommunen og som arbeider med denne tjenesten Totalt Antall innbyggere Leger 0,17 0,056 0,02 0,013 0, årsverk MHV-ingeniør 0,01 0,015 0,13 0,013 0, årsverk Helsekonsulent 0,006 0,003 0,004 0,03 0, årsverk Helsesøster 0,14 0,08 0,02 0,02 0, årsverk Fysioterapeut 0,1 0,031 0,012 0, årsverk Ernæringsfysiolog 0 0, ,7 årsverk Planlegger 0,03 0,006 0,004 0, årsverk Andre 0,01 0,018 0,01 0,007 0, årsverk Totalt antall årsverk i tjenesten 0,47 0,21 0,20 0,094 0,035 Antall årsverk i landet årsverk Ressursbruken i kommunene i antall årsverk pr innbyggere er vist i tabellen. Gjennomgående avtar ressursbruken per innbygger med økende kommunestørrelse. Ut fra denne oversikten er samlet ressursbruk innen miljørettet helsevern anslått til å være nesten 600 årsverk. I de små kommunene er det først og fremst kommunelegene og helsesøstrene som utøver miljørettet helseverntjenesten, i kombinasjon med eller under press fra en rekke andre oppgaver som kan gå på bekostning av innsatsen innenfor dette feltet. I store kommuner er det i større grad teknisk hygienisk personell som dekker miljørettet helsevernoppgavene. Disse har i større grad miljørettet helsevern som sin hovedoppgave. Dette må sees i sammenheng med hvordan kommunene selv omtaler sitt behov for kompetanse og kapasitet. Samlet rapportering angir en forsiktig økning i de samlede ressursene til miljørettet helseverntjenesten de siste fem årene. Økningen har skjedd i de aller største kommunene og i kommuner som deltar i interkommunalt samarbeid om miljørettet helsevern. I mindre kommuner som står utenfor interkommunalt samarbeid har ressursbruken blitt redusert. 20

21 Spørsmål 3.2. I mange kommuner ivaretar kommunelegen også helsetjenestens medvirkningsansvar iht. 1-4 i kommunehelsetjenesteloven. Hvor mange timer pr. uke bruker kommunelegen(e) for å ivareta disse medvirkningsoppgavene? 80 prosent av kommunene oppgir at kommunelegen bruker mellom 1 og 5 timer per uke for å ivareta helsetjenestens medvirkningsansvar. Det er ikke signifikante forskjeller ut fra organisering. Spørsmål 3.3. Anses kommunens ressurser innen miljørettet helsevern tilstrekkelige i forhold til oppgaver og utfordringer når det gjelder kapasitet? Så mye som 55 prosent av kommunene mener de har for lite ressurser i forhold til oppgaver og utfordringer. Det er særlig de største kommunene som rapporterer om manglende kapasitet, her mener hele 75 prosent av kommunene at de har for lite kapasitet. Kommuner som deltar i interkommunale ordninger er mer tilfreds enn de andre. Finnmarkskommunene skiller seg ut med å være mer fornøyd med kapasiteten enn de øvrige kommunene. Kommunene som svarte at de hadde utilstrekkelig kapasitet, ble også spurt om det var mulig å si at miljørettet helseverntjenesten er blitt en integrert del av kommunens øvrige oppgaver og tjenester, slik at feltet/funksjonen likevel kan sies å være tilfredsstillende ivaretatt. Det er bare en tredel av de spurte kommunene som slutter seg til en slik påstand. Spørsmål 3.3. Anses kommunens ressurser innen miljørettet helsevern tilstrekkelige i forhold til oppgaver og utfordringer når det gjelder kompetanse? Når det gjelder kompetanse, mener bare 57 prosent av kommunene at de har tilstrekkelig kompetanse innen miljørettet helsevern. De største kommunene er klart mest fornøyd. Når det gjelder de små kommunene, er de kommunene som er tilsluttet interkommunale ordninger mer tilfredse enn de øvrige. De kommunene som svarte at de hadde utilstrekkelig kompetanse ble også spurt om det var mulig å si at miljørettet helseverntjenesten er blitt en integrert del av kommunens øvrige oppgaver og tjenester, slik at feltet/funksjonen likevel kan sies å være tilfredsstillende ivaretatt. Det er bare 23 prosent av de spurte kommunene som slutter seg til en slik påstand. 21

22 Figur 4 Anses kommunens kompetanse innen miljørettet helsevern tilfredsstillende? Spørsmål 3.4. Gis personell som arbeider med miljørettet helsevern tilstrekkelig mulighet for faglig utvikling? Totalt mener bare 65 prosent av kommunene at personellet gis tilstrekkelig mulighet for faglig utvikling. Nesten alle de største kommunene er enige i dette, mens under halvparten av de minste kommunene sier det samme. Andelen er gjennomgående høyere blant kommuner med interkommunalt samarbeid enn blant de som har miljørettet helsevern i egenregi. Aust-Agder, og Nordland peker seg ut i negativ retning, Buskerud og Vestfold i positiv. Spørsmål 3.5. Finnes plan for kompetanseutvikling som omfatter kommunens miljørettet helsevernpersonell? Hele 73 prosent av kommunene oppgir at de mangler en plan for kompetanseutvikling for kommunens miljørettet helsevernpersonell. Av de aller største kommunene er det imidlertid 75 prosent som har slik plan. Blant de øvrige kommunene finnes slike planer i mindre grad. I Møre og Romsdal finnes ingen planer, Vestfold er godt dekket. Spørsmål 3.6. Hva anses for å være viktigste informasjonskilde for kunnskapsinnhenting på området miljørettet helsevern? Henholdsvis 97 og 88 prosent oppgir veiledere i miljørettet helsevern og Folkehelseinstituttets rapporter som de viktigste informasjonskildene innen miljørettet helsevern. Det er også 36 prosent som nevner Helsebiblioteket. 22

23 Figur 5 Viktigste informasjonskilder for kunnskapsinnhenting innen miljørettet helsevern. Prosent av kommunene som svarer ulike informasjonskilder. Under Annet oppgis for eksempel søk på nettet, Helserådet, Lovdata, erfarne kolleger, Forum for miljø og helse / Miljø & helse og veiledningsgrupper i samfunnsmedisin. Spørsmål 3.7. Har det skjedd en relativ økning eller reduksjon i personellressursene (kapasiteten) til miljørettet helsevern i løpet av de siste 5 år? I kommuner som deltar i interkommunalt samarbeid om miljørettet helsevern, oppgir dobbelt så mange (35 prosent) at det har vært en økning i personellressursene som de som oppgir nedgang (17 prosent). I kommuner som organiserer miljørettet helsevern i egenregi er bildet motsatt, her oppgir bare 19 prosent at det har skjedd en økning mens 25 prosent rapporterer nedgang. I sum rapporterer 26 prosent av kommunene om økning, 22 prosent om nedgang. Når det gjelder kommunestørrelse, rapporterer små kommuner uten interkommunale ordninger om nedgang, mens små kommuner med interkommunale ordninger har hatt økning. Det er flest som rapporterer om nedgang i Oslo og Rogaland, økningen har vært størst i Østfold og Vestfold. 23

24 Spørsmål 3.8. Hvor ofte kontaktes instanser utenfor kommunen for veiledning i saker som berører miljørettet helsevernspørsmål, jf spørsmål 2.3? I rangert rekkefølge kontaktes instansene slik: Virksomhet Ofte eller av og til (prosent) Mattilsynet 76 Folkehelseinstituttet 67 Fylkesmannens helseavdeling / fylkeslegen 60 Annen kommune 58 Fylkesmannens miljøvernavdeling 35 Helsedirektoratet 31 Andre 27 Statens strålevern 25 Arbeidstilsynet 23 Statens forurensningstilsyn 22 Statens helsetilsyn 20 Fylkeskommunen 11 Statens arbeidsmiljøinstitutt Oppgaver og aktivitetsnivå Spørsmål 4.1. Hvordan oppstår miljørettet helsevernsakene hos dere? Små kommuner i interkommunale samarbeid tar langt oftere opp saker på eget initiativ enn små kommuner som ikke er i slikt samarbeid, mens henvendelser fra andre i forbindelse med en plansak er mye vanligere i kommuner som har organisert miljørettet helseverntjenesten i egen regi. Svarene kan rangeres slik: Mest vanlig (%) Henvendelse fra andre i forbindelse med en plansak 40 Reiser selv sak 28 Henvendelse / klage fra publikum 26 På annen måte 4 Henvendelse fra fylkesmannen 1 Hører om / leser om i media 0 24

25 Spørsmål 4.2. Anser kommunen lokalt helsestatistisk arbeid (tilgjengelig statistikk om helsetilstand og påvirkningsfaktorer) for å være del av miljørettet helsevern? Det er 68 prosent av kommunene som anser lokalt helsestatistisk arbeid for å være en del av miljørettet helsevern. Denne oppfatningen er stort sett uavhengig av organisering, geografi og kommunestørrelse. Spørsmål 4.3 Deltar kommunens miljørettet helsevern i arbeidet med utvikling og vedlikehold av lokal helsestatistikk? Det er bare i 29 prosent av kommunene at miljørettet helsevern deltar i arbeidet med utvikling og vedlikehold av lokal helsestatistikk. Dette er først og fremst vanlig i større kommuner; organisering og geografi har mindre betydning. De kommunene som deltar i slikt arbeid er også bedt om å beskrive hvordan. De fleste kommunene oppgir at dette skjer i forbindelse med årlige budsjettdokumenter, rullerende plandokumenter på ulike felt, samt i årsmeldinger. Lokal skadestatistikk og kommunehelseprofiler nevnes også av flere. Dessuten utarbeider enkelte kommuner egne oversikter, for eksempel over godkjenningsstatus, kvaliteten på barnas arbeidsmiljø eller antall virksomheter som omfattes av miljørettet helsevernforskriftene. Spørsmål 4.4. Hvilke saksfelt er dominerende blant kommunens arbeid, (eventuelt i interkommunalt samarbeid) med miljørettet helsevern? Figuren viser tallene for kommunene samlet. Brytes tallene ned på kommunestørrelse, kommer det fram at mens skoler og barnehager er et viktig saksfelt for alle kommuner, er drikkevann et viktig felt for de små, mens støy og helse i plan i hovedsak er et viktig arbeidsfelt for store kommuner. Ellers er det store geografiske forskjeller når det gjelder saksfelt. Saksfelt som færre nevner, er for eksempel bolighygiene, husdyrhold, dyreoppdrett, skadedyrbekjempelse/-bekjempere, røykfritt innemiljø, frisør-/skjønnhetspleie, sosiale miljøfaktorer, ulykkesforebyggende arbeid, luktproblem, ernæring, klimaproblematikk og universell utforming. 25

26 Figur 6 De ti dominerende saksfeltene i kommunenes arbeid med miljørettet helsevern. Prosent av kommunene som oppgir ulike saksfelt. Spørsmål 4.5. I hvilken grad fører kommunen oversikt over risikofaktorer i miljøet som kan virke inn på befolkningens helsetilstand? Bare 58 prosent av kommunene oppgir at de i stor eller noen grad fører oversikt over miljømessige risikofaktorer som kan påvirke befolkningens helsetilstand, hele 40 prosent fører i liten grad en slik oversikt. Større kommuner fører i større grad oversikt. Geografi og organisering er av mindre betydning. Spørsmål 4.6. Er det utarbeidet plan for gjennomføring av tilsyn basert på vurdering/gradering av risikofaktorer i kommunen? Selv i de store kommunene (over innbyggere) har bare 2 / 3 planer for gjennomføring av tilsyn, i de minste kommunene (under 3000 innbyggere) gjelder dette så få som ¼. Organisering har også stor effekt. Mens det er omtrent like mange kommuner med og uten plan blant de som er organisert interkommunalt, mangler hele 2 / 3 av de kommunene som har organisert miljørettet helseverntjenesten internt, en plan for gjennomføring av tilsyn. Mens nesten alle kommuner i Østfold, Vestfold og Telemark har slike planer, er det få kommuner i Buskerud og Hordaland som har dette. Spørsmål 4.7. Hva slags verktøy benytter kommunen seg av for å skaffe oversikt over helsetilstand og risikofaktorer? De verktøyene kommunen benytter, er i prioritert rekkefølge: 26

27 Egne tilsyn 81 KOST RA/Hjulet 53 Rappo rter fra andre 52 Kommunehelsepro filer 42 Norgeshelsa 19 Egne befo lkningsundersøkelser 16 Annet Figur 7 Verktøy kommunen benytter seg av for å skaffe oversikt over helsetilstand og risikofaktorer. Prosent av kommunene som oppgir de ulike verktøyene. Geografi, organisering og kommunestørrelse er ikke særlig utslagsgivende på dette feltet. Andre verktøy som nevnes, er særlig lokalkunnskap og erfaring samt kartlegging og prøvetaking. Spørsmål 4.8. Fokusområde: Skoler og barnehager Spørsmål Fører miljørettet helseverntjenesten oversikt over miljøtilstanden ved virksomhetene? Bare sju prosent av kommunene opplyser at de ikke fører tilsyn med fysiske forhold i skoler, og bare fem prosent opplyser at de ikke fører tilsyn med de fysiske forholdene i barnehager. Selv de minste kommunene er aktive på dette feltet. Når det gjelder graden av tilsyn, svarer langt flere av de kommunene som er interkommunalt organisert at de fører tilsyn med samtlige skoler og barnehager, mens de som har miljørettet helsevern organisert internt, svarer i større grad at de bare delvis fører tilsyn. Når det gjelder tilsynet med psykososiale forhold i virksomhetene, er det over 20 prosent av kommunene som ikke fører tilsyn med dette i skoler og barnehager. Organisering, kommunestørrelse og geografi gir ikke store forskjeller når det gjelder tilsynet med psykososiale forhold i skoler og barnehager. Spørsmål Hvilken etat/enhet i kommunen er delegert myndighet til å føre tilsyn med virksomhetene etter forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager? En gjennomgang av svarene viser at 11 prosent av kommunene oppgir at enhet for skole er delegert myndighet til å føre tilsyn med virksomhetene etter forskrift om 27

28 miljørettet helsevern i barnehager og skoler mv., 10 prosent oppgir at enhet for teknisk / eiendom er delegert tilsynsmyndighetene. I de øvrige kommunene er myndigheten delegert til kommunehelsetjenesten. Av kommunene som deltar i interkommunalt samarbeid har hhv. 10 og 6 prosent (til sammen 25 kommuner) oppgitt at de har delegert tilsynsmyndighet til skole eller eiendom. De fleste av disse er ganske små, men i kommunestørrelsen er det en kommune som har lagt tilsynsansvaret til skole (i Rogaland) og to kommuner (en i Buskerud og en i Rogaland) som har lagt ansvaret til teknisk / eiendom. Når det gjelder de kommunene som selv organiserer sitt miljørettet helsevernarbeid, har hhv. 12 og 13 prosent (til sammen 50 kommuner) delegert tilsynsmyndighet til hhv. enhet for skole eller teknisk. Også disse kommunene er gjennomgående ganske små, men i kommunestørrelsen er det en kommune i Aust- Agder som rapporterer at de har delegert tilsynsansvar både til helse, til skole og til teknisk / eiendom. I tillegg oppgir en bydel i Oslo, som ikke har oppgitt hvordan miljørettet helsevern er organisert, at de har delegert tilsynsmyndigheten til skole. Spørsmål Hva slags tilsynsmetode(r) benyttes? De fleste kommunene (57 prosent) framhever inspeksjoner som den vanligste tilsynsmetoden. 20 prosent av kommunene oppgir at systemrevisjoner er vanligste tilsynsmetode, dette gjelder i noe større grad de kommunene som er tilsluttet interkommunale samarbeid enn de øvrige. Bare ni prosent av kommunene oppgir kartlegging med spørreskjema som vanligste metode. Her skiller Aust-Agder seg ut, der framhever over halvparten av kommunene dette som den viktigste metoden. Spørsmål Finnes rutiner for informasjon til brukerne eller deres foresatte om forhold som kan ha negativ innvirkning på barnas/elevenes helse? (f. eks. om smittesituasjoner, inneklimamålinger som viser avvik, sikkerhetsmessige forhold, m.v.) Bare om lag halvparten (56 prosent) av kommunene har rutiner for informasjon til brukerne eller deres foresatte om forhold som kan ha negativ innvirkning på barnas helse. Svarene er relativt uavhengig av organisering, geografi og kommunestørrelse. Spørsmål 4.9. Fokusområde: Helsehensyn i planlegging Spørsmål Mener kommunens miljørettet helsevern at det helsemessige aspektet er/blir tilstrekkelig ivaretatt i kommunal planlegging? Det er bare 41 prosent av kommunene som mener helsemessige aspekter blir tilstrekkelig ivaretatt i kommunal planlegging, mens 42 prosent mener de ikke blir det. Store kommuner er litt mer fornøyd enn små kommuner; kommuner med interkommunalt samarbeid er mer fornøyd enn kommuner med miljørettet helsevern i egenregi. Det er regionale forskjeller også; i Telemark mener 75 prosent av kommunene at helseaspekter er godt ivaretatt, mens 65 prosent av kommunene i Nordland og 62 prosent av kommunene i Aust-Agder er uenige. 28