Anskaffelsesrettslige spørsmål knyttet til inngåelse av samarbeidsavtaler for eiendomsutvikling

Transkript

1 Notat Til: Drammen kommune Fra: Wikborg Rein Dato: 24. oktober 2011 Ansvarlig partner: Morten Goller Anskaffelsesrettslige spørsmål knyttet til inngåelse av samarbeidsavtaler for eiendomsutvikling 1 INNLEDNING I møte med Drammen kommune ("DK") den 17. oktober 2011 ble vi bedt om å se nærmere på to konkrete anskaffelsesrettslige spørsmål som oppstår i forbindelse med at Drammen kommune vurderer å inngå en samarbeidsavtale med Ticon Eiendom AS ("Ticon") for utvikling av Marienlystområdet. DK har over lang tid ønsket en ytterligere revitalisering av Marienlystområdet, som i dag primært brukes til idrettsformål. DK har sterke ambisjoner om å videreføre den senere tids positive byutvikling og har i sine planer uttalt at et samarbeid med private aktører kan være et egnet virkemiddel for å oppnå dette. Ticon har på skissemessig nivå beskrevet et mulig samarbeid, basert på partenes forskjellige (og til dels sammenfallende) interesser. Løsningen vil kunne ivareta flere prioriterte byutviklingsoppgaver og samtidig bidra til å skape økonomiske rammebetingelser for DK som muliggjør realisering av en ny regional flerbrukshall på området. Tanken er i korthet at det stiftes et utviklingsselskap ("MU") der DK og Ticon skal eie aksjene med en andel på 50 % hver. Det er per i dag uklart hvordan partene vil kapitalisere selskapet. Slik vi forstår det vil DKs primære bidrag være en tomt som enten benyttes som tingsinnskudd eller som selges til MU. I tillegg vil DK også stille med kompetanse og arbeidsinnsats, samt muligens også noe annen kapital. Endelig struktur vil bli fastlagt via forhandlinger. I tillegg til utvikling av området, vil rehabilitering av Drammenshallen inngå som del av utviklingen. En slik struktur reiser særlig to anskaffelsesrettslige spørsmål: 1. Kan DK inngå en slik samarbeidsavtale med Ticon uten å krenke anskaffelsesreglene? Dette vil bli drøftet under pkt Vil det felles eide utviklingsselskapet være omfattet av regelverket for offentlige anskaffelser? Spørsmålet besvares i pkt. 4.

2 2/9 2 OPPSUMMERING/KONKLUSJON Kommunens valg av samarbeidspartner og opprettelse av et felles utviklingsselskap med en privat aktør for utvikling av Marienlystområdet, vil etter vårt syn ikke være en anskaffelse som omfattes av anskaffelsesregelverket. DK står i utgangspunktet fritt i sitt valg av privat samarbeidspartner, med mindre dette trekker med seg utførelsen av bygge- og anleggsarbeider, eller på annen måte må anses som en omgåelse av regelverket. Vi anbefaler således at man ved valg av partner utelukkende velger en finansiell og kompetansemessig partner, og ikke en som har bindinger på entrepenørsiden. Dette for å unngå anklager om omgåelse av regelverket om offentlige anskaffelser. Med hensyn til spørsmålet om MU vil være omfattet av regelverket er vår konklusjon at selskapet mest sannsynlig ikke omfattes av anskaffelsesregelverket dersom partene eier 50 % hver. Dersom DKs eierandel i selskapet økes (slik at DKs innflytelse over selskapet blir større enn Ticons) - eller mer enn halvparten av de ledende organer oppnevnes av DK - vil konklusjonen kunne bli det motsatte. Partene kan avtale at anskaffelsesregelverket likevel skal følges ved fremtidige anskaffelser. Konsekvensen av å avtale dette vil være at regelverket - inkludert prosedyrereglene - i så fall må følges fullt ut. 3 MÅ SAMARBEIDSAVTALEN INNGÅS I HENHOLD TIL LOV- OG FORSKRIFT OM OFFENTLIGE ANSKAFFELSER Vi skal først vurdere hvorvidt samarbeidsavtalen er en kontrakt som faller inn under lov- og forskrift om offentlige anskaffelser. Helt innledningsvis kan det fastslås at DK må følge anskaffelsesregelverket ved sine anskaffelser. Det at en kommune er omfattet av anskaffelsesregelverket fremgår direkte av ordlyden i lov om offentlige anskaffelser (LOA) 2 og er presisert i forskrift om offentlige anskaffelser (FOA) 1-2 første ledd. Spørsmålet som skal drøftes i det følgende er hvorvidt kommunens valg av en privat samarbeidspartner for utvikling av eiendom og infrastruktur utgjør en kontrakt som må underlegges en anskaffelsesprosess i tråd med regelverket. Spørsmålet er mao hvorvidt samarbeidsavtalen utgjør en anskaffelse i forskriftens forstand. FOA 1-3 beskriver hvilke kontrakter som er omfattet av regelverket. 1-3 (1) lyder: "Denne forskrift får anvendelse på tildeling av offentlige kontrakter om levering av varer, tjenester eller utførelse av bygge- og anleggsarbeider." For at det skal foreligge en anskaffelse i regelverkets forstand må det med andre ord dreie seg om kjøp av varer, tjenester eller bygge- og anleggsarbeider fra den offentlige oppdragsgivers side. Det kan uten videre fastslås at det her ikke er tale om en ordinær innkjøpsavtale der oppdragsgiveren betaler et vederlag mot at leverandøren skal levere visse varer eller tjenester.

3 3/9 Riktignok kan det hevdes at Ticon vil påta seg å utføre tjenester for oppdragsgiver (DK), men DK har ikke selv påtatt seg å betale Ticon et vederlag for tjenesten. Dermed mangler et grunnleggende trekk ved en ordinær tjenestekjøpsavtale. En samarbeidsavtale med private aktører for utvikling av eiendom vil etter dette som et klart utgangspunkt ikke være en vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt som er omfattet av regelverket. Et viktig poeng her er imidlertid at avgjørelsen om å inngå samarbeidet vil bli tatt av DK, som er omfattet av anskaffelsesreglene. Situasjonen kan derfor stille seg noe annerledes dersom samarbeidet foregår ved at DK for eksempel bytter til seg et bygg fra en entreprenør mot selv å stille tomten til rådighet for byggeprosjektet. I en slik situasjon følger det av praksis fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) at transaksjonen må anses som et bygge- og anleggsarbeid som skal følge anskaffelsesregelverket. I sak 2009/53 ila KOFA Vinje kommune et gebyr på 2,2 MNOK for ulovlig direkte anskaffelse av bygge- og anleggsarbeider ved kjøp av en parkeringskjeller, i forbindelse med at Vinje kommune inngikk en samarbeidsavtale med Fristad Eiendom AS om utvikling av Åmothaugen som et handelssentrum. Samarbeidsavtalen inneholdt også en bestemmelse om at det skulle bygges en parkeringskjeller under kjøpesenteret, som Vinje kommune skulle finansiere og eie, i tillegg til at kommunen stilte til rådighet den tomten som Fristad Eiendom AS trengte til prosjektet. KOFA behandlet spørsmålet om anskaffelsen av parkeringskjelleren (altså ikke inngåelsen av samarbeidsavtalen isolert sett) var å anse som et bygge- og anleggsarbeid, som skulle vært kunngjort i tråd med regelverket. KOFA konkluderte med at dette måtte anses som et bygge- og anleggsarbeid som skulle ha vært kunngjort, og la avgjørende vekt på at kommunen hadde et anskaffelsesbehov og at behovet ville måtte dekkes ved oppføring av parkeringskjelleren, herunder at kommune stilte tomten til rådighet for prosjektet. Der det imidlertid inngås samarbeid med en strategisk investor, som bidrar med kapital og kompetanse, vil situasjonen stille seg annerledes. I foreliggende sak er det således i første omgang - bare spørsmål om hvorvidt samarbeidsavtalen som sådan må konkurranseutsettes, og ikke et spørsmål om bygge- og anleggsarbeidene skal konkurranseutsettes. (Det siste spørsmålet blir som nevnt innledningsvis behandlet i pkt. 4 nedenfor. ) Synspunktet om at samarbeidsavtalen ikke må konkurranseutsettes støttes også av EUdomstolens praksis, særlig sak C-215/09 Mehiläinen. Saken gjaldt samarbeid mellom en offentlig og en privat virksomhet og muligheten for å unngå anskaffelsesreglene hvis det inngås avtaler som i utgangspunktet må anses omfattet av regelverket, sammen med (dominerende) avtaler som faller utenfor reglene. Spørsmålet i saken var helt konkret om en tilknyttet avtale til en samarbeidsavtale som gjaldt kjøp av helsetjenester fra et joint venture falt utenfor regelverket. EU-domstolen bekreftet det generelle utgangspunktet i avsnitt 33: ( ) "the creation of a joint venture by a contracting authority and a private economic operator is not covered as such by Directive 2004/18" ( )

4 4/9 EU-domstolen uttalte videre at man for å avgjøre spørsmålet må undersøke om "such a capital transaction does not in reality conceal the award to a private partner of contracts which might be considered to be public contracts or concessions". På bakgrunn av at helsetjenestene i den konkrete saken var "severable from that contract" (altså adskillelige fra samarbeidsavtalen) ble forholdet ansett som en omgåelse av anskaffelsesdirektivet, slik at anskaffelsen skulle ha vært konkurranseutsatt. Avgjørelsen bekrefter imidlertid det generelle utgangspunktet om at inngåelse av en ren samarbeidsavtale mellom en privat og offentlig aktør om opprettelse av et felles eid selskap (som ikke bærer med seg andre kontrakter som omfattes av regelverket) ikke omfattes av anskaffelsesregelverket. Foreliggende sak dreier seg så langt vi kan forstå ikke om at DK skal kjøpe tjenester eller bygge- og anleggsarbeider tilbake fra Ticon, eller fra MU, men i første omgang bare om hvorvidt valg av strategisk samarbeidspartner utgjør en anskaffelse i regelverkets forstand. Som det fremgår av EU-domstolens uttalelse i C-215/09 Mehiläinen vil "the creation of a joint venture by a contracting authority and a private economic operator" ikke være omfattet av direktiv 2004/18, så lenge kontrakten ikke bringer med seg andre anskaffelser som er omfattet av regelverket. De norske anskaffelsesreglene er en implementering av direktiv 2004/18/EF, slik at EU-domstolens uttalelse er direkte overførbar til norsk rett og foreliggende sak. Forutsatt at samarbeidsavtalen mellom DK og Ticon er en reell samarbeidsavtale om utvikling av tomten basert på forretningsmessige prinsipper og prising, kan det ikke anses tvilsomt at samarbeidsavtalen mellom DK og Ticon i dette tilfellet ikke krever konkurranseutsetting i tråd med regelverket. Viktige elementer vil være hvorvidt tomten skal selges til utviklingsselskapet til markedspris - og hvorvidt DK skal anskaffe andre tjenester eller byggeog anleggsarbeider fra Ticon. Det er viktig at Ticon er en reell strategisk samarbeidspartner, og at samarbeidsavtalen ikke knytter til seg andre anskaffelser som leveres fra Ticon til DK, slik at samarbeidet ikke kan betraktes som en anskaffelse i forskriftens forstand. Konklusjonen blir etter dette at DK i utgangspunktet står fritt i sitt valg av privat samarbeidspartner (med mindre dette trekker med seg utførelsen av bygge- og anleggsarbeider - eller andre anskaffelser), og det er således ikke påkrevet å underlegge dette valget en anskaffelsesprosess i tråd med regelverket. For å unngå klager og diskusjon rundt dette, kan det imidlertid være hensiktsmessig å velge en partner som ikke har bindinger på entreprenørsiden og som således kun er med på finansielt og kompetansemessig grunnlag. Vi har forstått det slik at Ticon verken er entreprenør eller har slike bindinger, men vi nevner dette for ordens skyld. Å inngå partnerskap med en entreprenør vil som nevnt fort kunne skape mistanke om omgåelse av reglene. 4 HAR MAN PLIKT TIL Å ARRANGERE EN KONKURRANSE VED UTBYGGINGEN

5 5/9 4.1 Innledning Forutsetningen for at MU skal ha plikt til å arrangere en konkurranse ved fremtidige anskaffelser, er at MU faller inn under reglene om offentlige anskaffelser. Hvem som er omfattet av regelverket fremgår av lov om offentlige anskaffelser 2 og presiseres i forskriften 1-2. Sistnevnte lyder: 1-2. Hvem som er omfattet av forskriften (1) Denne forskrift gjelder statlige, kommunale, fylkeskommunale myndigheter og offentligrettslige organer og sammenslutninger dannet av en eller flere av disse. (2) Et offentligrettslig organ er ethvert organ: a. som tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter, og b. som er et selvstendig rettssubjekt og c. som i hovedsak er finansiert av myndigheter eller organer som nevnt i første ledd, eller hvis forvaltning er underlagt slike myndigheters eller organers kontroll, eller som har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av slike myndigheter eller organer. (..) Avgjørende er således om vilkårene i 1-2 (2) er oppfylt. Vi forutsetter i det følgende av MU vil eies 50 % av DK og 50 % av Ticon. Vi forutsetter videre at DK ikke har rett til å utpeke mer enn 50 % av styremedlemmene. DK vil kunne ha avgjørende innflytelse på enkeltspørsmål, men det er viktig at hvert enkeltspørsmål hvor DK sikres avgjørende innflytelse, vurderes løpende opp mot regelverket om offentlige anskaffelser. 4.2 Den rettslige vurdering Innledning I denne saken er det klart at MU etter stiftelsen vil være en sammenslutning som blant annet er dannet av kommunale myndigheter jf 1-2 (1) samt at selskapet vil bli et selvstendig rettsubjekt, jf 1-2 (2) b. Det faktum at en privat aktør kommer inn på eiersiden betyr imidlertid at selskapet ikke faller inn under ordlyden 1-2 (1) og spørsmålet blir om selskapet skal betraktes som et "offentligrettslig organ", jf. 1-2 (2), fordi DK eier 50 % av aksjene. Det er ikke åpenbart at selskapet skal betraktes som et offentligrettslig organ dersom en privat aktør eier minst halvparten av selskapet. I vedtak av 12. desember 2002, fra Nærings- og handelsdepartementet vedrørende Statskog SF og SB Skogs forhold til regelverket om offentlige anskaffelser, uttalte departementet:

6 6/9 Selskapene skal vurderes på selvstendig grunnlag. Selv om regelverket gjelder for morselskapet medfører ikke dette at også datterselskaper automatisk omfattes. Ovennevnte problemstilling må derfor vurderes konkret for hvert selskap. Departementet foretok deretter en selvstendig vurdering av hvert enkelt selskap, noe som medførte at morselskapet Statskog SF ble ansett for å falle inn under regelverket, mens SB Skog falt utenfor. Her tolket man vilkåret slik at det for å være oppfylt må foreligge en like sterk innflytelse over selskapet som om det hovedsaklig var finansiert av det offentlige eller mer enn halvparten av de ledende organer var oppnevnt av det offentlige, jf de alternative vilkår i 1-2 (2) c.) sitert ovenfor. Når SB Skog var eid med 50 % av henholdsvis Statskog og Borregaard Skoger AS (Orkla), og det ikke forelå ekstraordinær offentlig kontroll med selskapet, fant man at dette vilkåret ikke var oppfylt. Når DK i foreliggende sak får med seg Ticon som privat aktør på eiersiden, og Ticon eier minst 50 %, er det således tvilsomt at dette vilkåret vil være oppfylt. DK må følgelig eie mer enn 50 % av aksjene i fellesforetaket eller DK må ha en like sterk innflytelse over selskapet som om det hovedsaklig var finansiert av det offentlige - eller mer enn halvparten av de ledende organer må være oppnevnt av DK - for at vilkåret kan anses oppfylt. Uansett vil selskapet kunne falle utenfor anskaffelsesreglene, om de gjenstående vilkårene i bestemmelsen ikke er oppfylt, dvs spørsmålet om selskapet er et organ som tjener allmennhetens behov, og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter jf 1-2(2)a Allmennhetens behov I henhold til Fornyings- og administrasjonsdepartementets veileder til forskrift om offentlige anskaffelser s.13 skal dette begrepet tolkes vidt. Det avgjørende er hvorvidt selskapet skal ivareta behov i samfunnet, fremfor juridiske eller enkeltpersoners interesse. I en publisert uttalelse om Posten fra Nærings- og handelsdepartementet uttaler man på bakgrunn av EUdomstolens praksis at vilkåret skal tolkes så vidt, og at det i praksis sjelden vil være tilfeller hvor det ikke er oppfylt. I følge Dragsten og Lindalen 1 har EU-domstolen uttalt at kriteriet i alminnelighet gjelder behov som dels oppfylles på annen måte enn ved å tilby goder eller tjenesteytelser i markedet, dels behov som staten av hensyn til allmennheten velger å imøtekomme selv eller som den ønsker å bevare en bestemmende innflytelse over. I EU-domstolens dom C-18/01 (Taitotalo), ble et aksjeselskap som var opprettet og drevet av en lokal myndighet og hvis formål var å bygge og drive næringsbygg, ansett for å drive i allmennhetens interesse. Grunnen til dette var at de hadde kjøpt eiendom av byen Varkaus og planla å bygge eiendom som de deretter skulle leie ut til det teknologiske vekstsenteret som byen hadde planlagt å opprette. 1 Offentlige anskaffelser, kommentarutgave s. 102.

7 7/9 På samme måte kan man sannsynligvis si at MU i foreliggende sak vil ivareta allmennhetens behov ettersom bygget blant annet skal oppføres for å dekke idrettsformål. Dette vil spesielt gjelde når den konkrete næringsutviklingen her må anses for å sammenfalle med kommunens strategi for videre byutvikling i Drammen. I følge EU-domstolens Mannesmanndom, 2 er det videre tilstrekkelig at kun en mindre del av virksomheten bedriver aktiviteter som tjener allmennhetens behov. Heller ikke det faktum at andre virksomheter kan imøtekomme behovet utelukker at virksomheten oppfyller kriteriet. Vi finner det etter dette overveiende sannsynlig at det felles eide utviklingsselskapet vil anses å tjene allmennhetens behov. Det videre spørsmålet blir således om selskapet er av Industriell eller forretningsmessig karakter. I så fall vil man uansett ikke være forpliktet til å følge regelverket Industriell eller forretningsmessig karakter Formålet med denne avgrensningen, er å fange opp (i regelverket) de virksomheter som kan la seg lede av andre hensyn enn de økonomiske. Dette har sammenheng med formålet med EUs innkjøpsdirektiver, som er å fjerne risikoen for at innenlandske leverandører gis en fortrinnstilling ved inngåelse av kontrakter. For å avgjøre hvorvidt en virksomhet er av industriell eller forretningsmessig karakter, må man i følge veiledningen til regelverket, foreta en konkret helhetsvurdering. Dragsten og Lindalen 3 har på bakgrunn av rettspraksis fra EU satt opp en liste over momenter som vektlegges i vurderingen av om en virksomhet har forretningsmessig karakter. Av disse er de relevante: konkurransesituasjonen, hvorvidt det foreligger et offentlig monopol, hvorvidt det er en samfunnsoppgave å utføre oppgavene, om det foreligger eksklusive eller særskilte rettigheter, ønske om effektiv kontroll, økonomisk aktivitet, forhold som var avgjørende i forbindelse med opprettelsen av organet, hvem som har den økonomiske risikoen, hvorvidt selskapet har overskudd som formål, prisfastsettelsen og om organet mottar offentlig støtte. Som man ser kan vurderingen et stykke på vei gli over i spørsmålet om det utføres en virksomhet i allmennhetens interesse. MU vil så langt vi kan forstå være et selskap hvis mål er å konkurrere på kommersielt grunnlag mot private eiendomsutviklere på like vilkår. Det har så vidt vi foreløpig har avdekket, ingen fortrinn som følge av at det eies av det offentlige, og er heller ikke i noen monopolsituasjon. Det har videre på generelt grunnlag - ingen særlige (offentlige) hensyn å ivareta ved sin virksomhet (evt. utover prosjektet "AS Hall"), og den kommersielle risikoen er lik det tilsvarende private selskaper opplever. Prosjektet "AS Hall" beskrives å være et "ikke rent kommersielt prosjekt", men utover dette har vi basert på forliggende faktum ikke funnet holdepunkter for at utviklingsselskapet MU ikke har til hensikt å være av forretningsmessig karakter. Vi har lagt til grunn at partene skal dele evt. fortjeneste, slik at formålet med MU primært vil være at selskapet skal drive med overskudd. 2 C-44/99 3 Kommentarutgaven til offentlige anskaffelser, s. 105 flg

8 8/9 Vedtektenes utforming av formålet med virksomheten vil nok langt på vei være avgjørende for om virksomheten skal anses å være av forretningsmessig karakter. Vi anbefaler i den forbindelse at selskapets vedtekter utformes slik at selskapets formål og "grad" av forretningsmessige karakter kommer klart til uttrykk i disse. Dersom prosjektet "AS Hall" ikke bare skal være av forretningsmessig karakter, mens de øvrige prosjektene skal være rent kommersielle, vil vurderingen av dette spørsmålet bli ulik for de ulike delprosjektene/datterselskapene avhengig av hva som er formålet med de ulike delprosjektene/datterselskapene. Dersom vedtektene for de øvrige delprosjektene/datterselskapene, ikke inneholder noen politiske hensyn og formålet er å drive med størst mulig overskudd, vil konklusjonen mest sannsynlig bli at selskapet (MU) har som formål å være av "forretningsmessig karakter" Oppsummering og konklusjon Vi antar etter dette at det felles eide utviklingsselskapet (MU) må anses å være av industriell eller forretningsmessig karakter, slik at virksomheten faller utenfor reglene om offentlige anskaffelser. Konklusjonen styrkes av at selskapet er planlagt eid med 50 % av en rent kommersiell privat aktør. Uansett formål med de ulike delprosjektene/datterselskapene vil selskapet og evt. datterselskaper (også "AS Hall") mest sannsynlig falle utenfor anvendelsesområdet til 1-2 annet ledd bokstav c, jf. departementets vurdering av Statskog SF og SB Skogs forhold til regelverket om offentlige anskaffelser sitert innledningsvis i pkt Vi gjør oppmerksom på at konklusjonen her vil kunne endre seg hvis DK erverver en større eierandel enn 50 % i selskapet eller DK på andre måter får en like sterk innflytelse over selskapet/datterselskapene som om det hovedsaklig var finansiert av det offentlige - herunder er det av betydning hvorvidt mer enn halvparten av de ledende organer oppnevnes av DK. Dette må vurderes særskilt i forhold til det enkelte selskap. Dersom DK må beholde en sterkere kontroll over delprosjektet "AS Hall" enn over de øvrige delprosjektene, for å sikre kommunens formål med samarbeidet, vil konsekvensen antakelig bli at vilkåret for å betrakte "AS Hall" som et "offentligrettslig organ" likevel er oppfylt. Dersom "AS Hall" heller ikke anses å være av rent forretningsmessig karakter, vil formålet ha betydning for spørsmålet om anskaffelsesregelverket likevel kommer til anvendelse. Forutsetningen for dette er som nevnt at DK beholder en sterkere kontroll over selskapet enn den kontroll Ticon har. Anskaffelser knyttet til dette datterselskapet vil dermed trolig måtte følge anskaffelsesreglene. Dette vil dog avhenge av eierskapet og DKs reelle innflytelse over selskapet. Hovedkonklusjonen er således - på bakgrunn av foreliggende faktum - at regelverket for offentlige anskaffelser ikke kommer til anvendelse for MU eller delprosjektene. 4.4 Kan partene avtale at anskaffelsesregelverket likevel skal følges? Til slutt skal vi her kort kommentere hvorvidt - og evt. konsekvenser av at partene likevel legger til grunn at anskaffelsesregelverket skal følges.

9 9/9 Til tross for at selskapet/datterselskapene mest sannsynlig ikke vil ha en plikt til å følge anskaffelsesregelverket ved fremtidige anskaffelser, kan det være hensiktsmessig å likevel legge dette til grunn. Dette for å unngå klager, kritikk og evt. diskusjon av selskapets motiverog forhold til anskaffelsesregelverket. Partene kan i så fall fritt avtale at regelverket skal følges, herunder for inngåelse av entrepriseavtalene. Dersom dette legges til grunn på avtalemessig grunnlag, gjør vi oppmerksom på at konsekvensen må bli at regelverket - herunder prosedyrereglene i forskriften - i så fall må følges fullt ut. Det er vanskelig å se for seg at disse bare delvis skal komme til anvendelse.