Seksualitet i skolen

Transkript

1 Høgskolen i Oslo og Akershus / Høst 2016 / VUNDS Dette materialet er vernet etter åndsverkloven og er helt eller delvis fremstilt etter avtale med Kopinor. Materialet kan benyttes av studenter som deltar i det aktuelle emnet, for egne studier, i ethvert format og på enhver plattform. Uten uttrykkelig samtykke er annen eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt når det er hjemlet i lov (kiopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor ( Åse Røthing og Stine Helena Bang Svendsen Seksualitet i skolen Perspektiver på undenisning CAPPELEN AKADEMISK FORLAG

2 CAPPELEN DAMM AS, 2009 ISBN utgave 2. opplag 2010 Omslag: Ane Valderhaug Sats: Laboremus Prepress AS Trykk og innbinding: Livoniaprint SIA, Latvia s. 128 Scanpix, foto av Christine Schneider/Zefa s. 128 Scanpix, foto av Morton Beebe/Corbis Ase Røthing og Stine Helena Bang Svendsen har fått støtte fra Faglitterær forfatterforening. Boka har fått trykkestøtte fra Samarbeidsavtalen mellom Utdanningsforbundet og TrygVesta. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det et hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

3 214 Seksualitet i skolen Ulike kontekster) ulike holdninger? Mange ungdommer har flertydige holdninger til homoseksualitet. Noen understreker at de ikke har noe imot homofile så lenge de holder seg på avstand og ikke gjør seksuelle tilnærmelser til dem (Kehily 2002:147, Backman 2003:89, Røthing 2007b:39). Konteksten har også betydning for hvordan avstand og aksept i forhold til homofile håndteres. Enkelt sagt kan det se ut som om homonegativisme er uakseptabelt i enkelte kontekster, men akseptabelt i andre. Den svenske etnologen Maria Backman har pekt på at enkelte av elevene hun observerte da hun studerte undervisning om seksualitet på en svensk videregående skole, uttalte seg svært nedsettende om homofile når klassekamerater var til stede. I intervju med henne ga de imidlertid uttrykk for helt andre og tolerante meninger. Noen ganger skiftet de også ståsted underveis i undervisningen (2003:78ff). Baclanan tolker dette som uttrykk for at elevene har en kulturell kompetanse som gjør at de vet hva de kan tillate seg eller hva det passer seg å uttrykke i ulike situasjoner (2003:85, jf. også Epstein mfl. 2003:112). I fortsettelsen vil vi drøfte hvordan sted og kontekst kan ha betydning for hvilke holdninger ungdommer gir uttrykk for. På en av skolene hvor Ase gjorde feltarbeid, ble en fire uker lang emneperiode om seksualitet innledet med teatersport. Lærerstudenter som var i praksis på skolen i denne perioden hadde, som en humoristisk innledning til tematikken, forberedt tolv situasjoner som skulle dramatiseres av noen lærere og et par elever. Alle elevene på 10. trinn var samlet i aulaen og fulgte spent med. Situasjonene handlet om blant annet forelskelse, samleiedebut, prevensjon og klamydia, og med ett unntak hadde alle situasjonene en tydelig heteroseksuell ramme. Da homoseksualitet ble introdusert som tema for den ene situasjonen, ble det støy i salen og noen gutter kom med negative tilrop. I klasserommet senere på dagen var tonen imidlertid en annen. Elevene ble delt inn i grupper som skulle samtale om ulike aktuelle temaer, og en av gruppene skulle snakke om «homofili». Da de oppsummerte samtalen i plenum etter en stund, sa gruppas talsperson - en gutt - følgende: «Vi er enige om at vi ikke er imot homofile.» Noen av guttene som hadde kommet med negative

4 Homonegativisme 215 utrop under teatersporten, var imidlertid i denne gruppa. De ble konfrontert av en av jentene: «Hvorfor laget dere (sjikanerende) lyder under sketsjen om homofili hvis dere ikke har noe imot homofile?» Flere av jentene fulgte på og anklaget guttene for bråk og homonegativisme under teatersporten i aulaen. Aulaen var et stort rom med mye lyd. Flere av lærerne var opptatt med å spille teatersport og hadde neppe full oversikt over hvem som satt hvor og hvem som sa hva. Det var med andre ord mulig å stikke seg litt bort og å si og gjøre ting i ly av flere. Elevene satt ikke klassevis under teatersporten. Dermed kunne de sitte sammen med venner fra andre klasser og på den måten stikke seg bort fra både lærere og medelever. Guttene som kom med negative utrop under sketsjen om homofili, gjorde det sammen med andre gutter og deltok i en kollektiv iscenesettelse av homonegativisme (jf. Backman 2003:75). Hver enkelt behøvde ikke (der og da) stå til ansvar for utropene sine, men kunne tvert imot skjule seg 1 en gruppe. Gruppesamtaler i klasserommet er en ganske annen situasjon. Her blir hver enkelt ansvarlig for hva hun eller han sier. Både læreren og medelever kan høre hvem som sier hva. På tilsvarende måte som situasjonen i aulaen for enkelte gutter tilbød eller krevde kollektiv homonegativisme, krevde situasjonen i dette konkrete klasserommet homotoleranse. Klasserommet kan med andre ord forstås som et sted hvor homonegativisme bare i begrenset grad er akseptabelt. Dette har sammenheng med at kontekst ikke bare handler om hva som kjennetegner ulike steder, men også om hvem som er på ulike steder. Det har blitt hevdet at homonegativisme i stor grad er gutters «performance» blant gutter og overfor andre gutter (Nayak og Kehily 1997). Klasserommet er i så måte ikke et velegnet sted for å iscenesette homonegativisme, i alle fall ikke når undervisningen foregår i kjønnsblandede grupper. Aulaen, derimot, tilbød fellesskap med andre gutter og distanse fra jentene i klassen, og ga derfor guttene anledning til å gi ekstra tydelig uttrykk for homonegativisme (jf. studiene om kjønnsdelt undervisning nevnt tidligere). Kanskje trodde guttene i eksemplet over at de skulle slippe unna med utropene i aulaen uten å måtte stå til ansvar for dem. I tråd med deres kulturelle kompetanse ville de skifte fra homone-

5 216 Seksualitet i skolen gativisme i en situasjon hvor det var forventet eller akseptabelt, til homotoleranse i en situasjon hvor det var påkrevd. Men noen observante jenter «tok dem på fersken» og påpekte at guttene motsa seg selv. Motsetningene kan tolkes i lys av dagens flertydige forventninger knyttet til maskulinitet: Homonegativisme er på den ene siden fortsatt et velkjent, virkningsfullt og delvis forventet uttrykk for egen heteroseksuell maskulinitet. På den andre siden kan det se ut som om homonegativisme knyttes stadig sterkere til marginaliserte maskuliniteter, og at det ikke er forenlig med det som er i ferd med å framstå som attraktiv, senmoderne middelklassemaskulinitet. Dette er i tråd med det vi tidligere har skrevet om «homotoleranse» som en markør for norskhet. Det er derfor ikke sikkert at guttene mente det ene mer enn det andre. Kanskje mente de rett og slett begge deler, at det var ekkelt når homoseksualitet ble tematisert i teatersporten, og at de ikke har noe imot «de homofile»? Diskusjonene over indikerer at klasserommet er en disiplinerende arena i forhold til elevers homonegativisme. Det er mye som tyder på at homonegativisme kommer sterkere og mer direkte og fysisk skadelig til uttrykk på andre skolearenaer enn i klasserommet, for eksempel i friminuttene og på vei til og fra skolen. Annen forskning har påvist dette tydeligere, blant annet en svensk undersøkelse om vold med utspring i homonegativisme (Tiby og Sorberg 2006). Denne studien viser at en vesentlig andel (14 %) av de anmeldte tilfellene av homorelatert vold som studien analyserte, hadde skjedd i tilknytning til skolen (2006:18). Avmektige lærere? Når lærere blir avmektige i møte med elevers aggressive homonegativisme, kan det ses i sammenheng med flere ting. For det første har negative holdninger til homoseksualitet ikke blitt sett på som et problem i det norske samfunnet før ganske nylig. Homonegativisme har med andre ord ikke en lang tradisjon som anerkjent problem. Mange, både lærere og andre voksne, har derfor i liten grad øvd opp en god ryggmargsrefleks i forhold til å møte negativismen kontant og konstruktivt. Vårt inntrykk er at spørsmål knyttet til trakassering av lesbiske og homofile, og negative hold-