KURSHEFTE MARINBIOLOGI

Transkript

1 Foto: Astrid Woll KURSHEFTE MARINBIOLOGI

2 FORORD Norge med sin lange kystlinje har gjennom alle tider vært avhengig av havet. I våre dager er våre viktigste industrier knyttet til havet og en stor andel av befolkningen bruker sjøen til fiske og annen rekreasjon. Forståelse for at man må ta vare på havmiljøet begynner med kunnskap om de planter og dyr som lever der og om samspillet som skjer i havet. Dette heftet er en del av kursmateriellet som er utviklet til grunnkurs i marinbiologi i Norges Dykkeforbund (NDF). Heftet skal kunne leses selvstendig. Sammen med det andre materiellet utviklet til bruk på kurset vil det kunne settes i en større sammenheng. Kurset skal kunne gi sportsdykkere uten forutgående kunnskaper i marinbiologi en grunnleggende forståelse for det marine miljøet, kunnskap om de dyr og planter som lever der samt litt om noen av de kjemiske stoffene som kan skape forstyrrelser i det marine miljøet. I tillegg til dette heftet finnes en CD med powerpointserier over de ulike dyre- og algegrupper til bruk i undervisningen. Seriene er rikt illustrert. Til hjelp for instruktørene er det lagt inn ekstra opplysninger som notater under hvert lysbilde. Det foreliggende kursmateriellet er dels nyutviklet og dels en videreutvikling at tidligere kursmateriell for marinbiologi innen NDF. Grunnkurset i marinbiologi i NDF er godkjent av CMAS internasjonalt. Etter gjennomført kurs kan man søke om å få det internasjonale CMAS kursbeviset for marinbiologi. Norges Dykkeforbund, oktober 2006 Berit Lyngstad (president) Astrid Woll Jon Fuglestad Harald Fosshagen Utvalg for marinbiologi NDF ( ) Hovedillustratører og fotografer Heidi Arponen (HA) Astrid Woll (AW) Harald Fosshagen (HF) Harald Kryvi (HK) Fotografiene og ledsagende tekst er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Norges Dykkeforbund og den enkelte fotograf er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. 2

3 INNHOLD 1. HAVET SOM LIVSMILJØ Strømmer og dybdeforhold Produksjon i havet Plankton Farger i havet 7 2. MARIN BOTANIKK Ekte planter Makroalger (bentosalger) Tareskogen langs norskekysten DYRERIKET Svamp Ribbemaneter Mosdyr Bløtdyr Krepsdyr Pigghuder Børstemarker Sekkedyr FISKER FORURENSNING Overgjødsling Miljøgifter ARBEIDSOPPGAVER TILLEGGSLITTERATUR 28 3

4 1. HAVET SOM LIVSMILJØ 1.1 Strømmer og dybdeforhold Rundt to tredjedeler av jordas overflate dekkes av vann. Gjennomsnittsdybden er omtrent 3700 meter. Dette store volumet er hjemsted for utallige organismer og ulike former for liv. Rundt kontinentene finnes et grunnere område med varierende bredde, en slags neddykket fortsettelse av landmassene, kontinentalsokkelen. Dybdene er vanligvis mindre enn 200 meter. Fra sokkelen skråner bunnen bratt ned mot de store dyphavssletter mellom meter dyp. Vannet i verdenshavet er i konstant bevegelse og store havstrømmer forflytter enorme vannmasser over lange strekninger. Kreftene som driver strømmene er blant annet: jordas rotasjon tidevann meteorologiske forhold En havstrøm av stor betydning for oss, er den varme nordatlantiske strømmen (Golfstrømmen) som regulerer klimaet langs norskekysten. Figur 1.1. Viktigste strømmer i Nord-Atlanteren. Skisse fra Havforskningsinstituttet. 4

5 1.2 Produksjon i havet I biologisk sammenheng vil produksjon si omdannelse av næringsstoff til byggestoffer som karbohydrater (sukker) og proteiner for levende organismer ved hjelp av fotosyntesen. Dannelsen av byggestoffene begynner med lyset (solenergi), som er energikilden til nesten alt liv som begynner i havet. Vann + karbondioksid=>sukker + oksygen Næringsstoffene som er løst i sjøvannet omdanner videre de enkle sukkerartene til algevev, det vil si mer sammensatte sukker, protein og fett. I fotosyntesen dannes også oksygen som er helt nødvendig for at planter og dyr skal kunne ånde. Algene blir spist av algespisende dyr, som igjen blir spist av andre dyr. Slik bygges næringskjedene opp og øverst i næringskjedene finnes ofte marine pattedyr som hval og isbjørn. For at systemet skal opprettholdes må noe av det som produseres tilbakeføres. Dette skjer ved at døde planter og dyr brytes ned av bakterier, både fritt i vannet og i bunnsedimentene. Opprinnelige bestanddeler som næringssalter gjøres dermed igjen tilgjengelig for algene og syklusen kan starte på nytt. Under nedbrytningen av døde organismer forbruker bakterier og andre nedbrytere oksygen. Figur 1.2. En enkel næringskjede langs norskekysten. Skisse fra boka Kystøkologi, Universitetsforlaget

6 1.3 Plankton Plankton er en fellesbetegnelse for organismer som har liten eller ingen egenbevegelse og driver med strømmene. Planktonalgene er encellede og dyreplanktonet beiter på disse. Planteplankton Vanlig størrelse på planktonalger er fra 0,005 mm til 0,4 mm. Formeringen er ved celledeling og/eller kjønnet formering. Kiselalger har gulbrune tilleggspigment og et kiselskall (silisium) bygget opp som en eske med lokk og bunn. Kiselalger er hovedmengden av planktonet under våroppblomstringen i norske kystområder. Noen arter av kiselalger er bunnlevende og finnes ofte som slimete matter langs strandkanten, på bunnen eller på båtskrog. Fureflagellater har gulbrune tilleggspigmenter og en viss egenbevegelse ved langsgående og tversgående flageller. Fureflagellatene er hovedmengden av planteplanktonet om sommeren og høsten i norske farvann. Noen fureflagellater produserer giftstoff som akkumuleres av vannfiltrerende organsimer, for eksempel blåskjell. Store oppblomstringer av fureflagellater kan gi vannet en rødbrun farge ( red tide ). Mange fureflagellater sender ut lys ved en kjemisk reaksjon (fosforiserende - bioluminisens). Dette kalles gjerne morild, og observeres ofte på sene høstkvelder. Kalkflagellater er små encellede alger med vegger med kalkplater. De er relativt varmekjære, og blomstrer gjerne opp på steder hvor vannet blir godt og varmt om sommeren. Arten Emiliania huxley kan da bli så tallrike at sjøen får en melkehvit, blakket farge. Blomstring opptrer ofte i våre fjorder og bunnsedimentene i slike fjorder består i hovedsak av kalkavleiringer etter døde kalkflagellater. Dyreplankton Det leddet i næringskjeden som er nærmest planktonalgen, er dyreplanktonet. Noen dyr lever som plankton hele livet, men andre har deler av livssyklusen som plankton, eksempelvis maneter og fisk. Av dyr som lever hele livet som plankton er hoppekreps, krill og pilormer. Dyreplanktonet er et viktig ledd i næringskjeden mellom planktonalger og for eksempel fisk. Små dyreplankton har vanligvis kort livslengde med flere generasjoner i løpet av en sesong. Deres Fureflagellat Kiselalge Kalkalger Bakterier 0,04 mm Figur 1.3. Ulike grupper planktonalger langs norskekysten. Alle i samme målestokk. Skisse: AW. Figur 1.4. Eksempler på dyreplankton langs norskekysten. a) hoppekreps, b) ribbemanet, c) krill, d) kruttåte, e) pilorm. Skisse: HF og HA. 6

7 viktigste føde er planktonalgene, og livssyklus og gyting er nøye tilpasset tilgangen på disse. Flere arter av dyreplankton kan foreta betydelige døgnvandringer hvor de lever i dypet om dagen og vandrer opp mot overflaten om kvelden. Om vinteren når tilgangen på føde (planteplankton) er liten, overvintrer en del av dyreplanktonet på dypere vann. Om vinteren blir overflatevann og dypvann blandet og det blir mye næringssalter i hele vannsøylen, men det er for lite lys (energi) til at planktonalgene kan utnytte dem i fotosyntesen. På vårparten blir det nok lys. Våroppblomstringen starter når det i tillegg dannes en viss lagdeling som forhindrer at algene havner ned i en for mørk sone. Våroppblomstringen starter på ulike tidspunkt langs kysten, i Skagerrak i februar-mars, på Nord- Vestlandet i midten av mars og i Finnmark i april/mai. Når våroppblomstringen starter, blir sikten i vannet sterkt redusert i løpet av et par dager. Mengden av næringssalter i sjøen synker raskt og det beitende dyreplanktonet øker i antall. Temperaturen i overflaten øker og det dannes etter hvert et sprangsjikt, det vil si en lagdeling av vannmasser med ulik temperatur. Et varmere og lettere lag ligger øverst og et saltere og kaldere lag under. Utover våren og sommeren er det relativt konstante mengder næringssalter i de øvre vannlag og sprangsjiktet gjør at det ikke kan skje noen omrøring. På høsten kan det komme en ny oppblomstring ved at sprangsjiktet etter hvert brytes ned og overflatevannet blandes med næringsrikt dypvann. 1.4 Farger i havet Lys består av både synlig og usynlig lys. Det synlige lyset består av flere farger slik vi kan se dem i regnbuen. Fargene har ulik bølgelengde og dette er avgjørende for hvordan de trenger ned i vannmassene. Rødt lys går bare noen få meter ned, mens det blå lyset kan trenge opptil et par hundre meter ned i dypet. I norske kystfarvann ser vi oftest en grønnlig farge på vannet. Dette kommer av partikler i vannet som sprer lyset. Partiklene kan være planktonalger, leirpartikler og andre stoffer som vaskes ut i sjøen med elvene. En grønn farge på vannet tyder på høy primærproduksjon i vannmassene I tropiske strøk er det en blå farge på vannet som dominerer. Her er det lite partikler som sprer lyset i vannet da omsetningen av næringsstoffene er rask. Figur 1.5. Årssyklusen til planteplankton, dyreplankton, næringssalter og solenergi. Skissen viser hvordan næringssaltene brukes opp ettersom planteplanktonet øker. Etter en topp med planteplankton kommer en topp med dyreplankton. Skisse: AW. Figur 1.6. Fargenes absorpsjon i vannsøylen. Skisse: AW. 7

8 2. MARIN BOTANIKK Alle organismer innen planteriket inneholder klorofyll som ved tilførsel av solenergi omdanner karbondioksid og vann til sukker og oksygen (fotosyntesen). På denne måten bygges organiske stoffer opp fra uorganiske. Ingen dyr er i stand til dette. Dyrene er derfor avhengig av planteriket, enten direkte eller indirekte til føde. Representanter fra planteriket er derfor det første ledd i næringskjedene. 2.1 Ekte planter Ålegress er ingen alge slik som tang og tare, men en flerårig plante som har tilpasset seg livet i havet. Den kan i våre farvann bli 0,5-1 m lang. Ålegresset tar opp næring gjennom røtter og blomstrer med sine uanselige aks i juli. Ålegresset er vanlig langs norskekysten og finnes helt nord til Troms. Det vokser i delvis beskyttede bukter og viker med slakt hellende bløtbunn ned til rundt sju meters dyp. Ålegresset kan opptre flekkvis, men også i store sammenhengende belter. Områdene gir skjul for en rekke organismer og er sentrale som oppvekstområder for larver og yngel. De fungerer også som spisskammers for et stort mangfold av fisk som torsk, sjøørret og ål. Naturtypen beskytter gruntvannsområdene fra fysisk utvasking og gir stabilitet. Det finnes flere nært beslektede arter til ålegresset både i Europa og i andre verdensdeler. Disse kalles med et fellesnavn for sjøgress og kan danne store og tykke matter med et mangfold av liv. Mange av disse gruntvannsområdene er utsatt for et økende utslipp av blant annet næringsrik kloakk som favoriserer grønnalger og medfører dårligere vilkår både for sjøgresset og de artene som er knyttet til biotopene. I Norge er ikke ålegressengene truet på samme måte, men også her har flere områder blitt ødelagt av industrianlegg og småbåthavner som ofte legges til slike gruntvannsområder. Figur 2.1. Ålegressengene (Zostera marina) er viktige biotoper hvor mange dyr finner mat og skjul. Foto: AW. Figur 2.2. Ålegresssjørosen (Sagartiogeton viduatus) vokser bare på ålegress. Den er en av de sjørosene frynsesneglen (Aeolidia papilllosa) forsyner seg av. Foto: AW. 8

9 2.2 Makroalger (bentosalger) Alger er en samlebetegnelse på organismer som lever i vann og kan utføre fotosyntese. De kan deles inn i planktonalger (frittlevende) og makroalger (bentosalger). Som dykkere er det makroalgene vi observerer der de sitter som en krans langs kysten. Makroalgene har ikke røtter, men er festet til voksestedet med et hefteorgan som kan være skiveformet eller rotlignende (hapter). Algene tar opp næring gjennom hele planten. For å utføre fotosyntese, må algene ha klorofyll a. Dette er et fargestoff (pigment) som gir algene en grønn farge. Algene kan ha tilleggspigment som maskerer den grønne fargen. Makroalgene kan grupperes etter hvilke tilleggspigment de har: grønnalger brunalger rødalger Sonering Algenes plassering i forhold til dyp, i forhold til hverandre og i forhold til bølger og strøm, kalles sonering. Algenes utbredelse i dypet er begrenset av lyset da algene må ha nok lys til å opprettholde fotosyntesen. Tilleggspigmentene gjør at algene kan utnytte andre bølgelengder av lyset enn klorofyll a alene, og har derfor betydning for hvor dypt de ulike algegruppene kan vokse. Generelt vokser algene langs norskekysten ned til 20 meter, men kan finnes helt ned til meters dyp. Grønnalgene utnytter best det røde lyset, og finnes helst på grunne lokaliteter. Rødalgene utnytter også det blågrønne lyset. De kan derfor vokse dypest samt utnytte områder der det er for lite lys til at de andre gruppene trives. Et stort mangfold av dyr finner føde og skjul blant algene, både i sjøsonen og i fjæresonen. Figur 2.4. Grønnalger, her pollpryd (Codium fragile), trives best på grunt vann. Foto: AW. Figur 2.3. Brunalgen sukkertare (Laminaria saccharina). Mørkt pigment maskerer klorofyllet. Foto: AW. Figur 2.5. Hos rødalger, her draugfjær (Ptilota gunneri) og eikeving (Phycodrys rubens), dekkes grønt klorofyll av et rødt pigment. Foto AW. Figur 2.6. Krasing (Corallina officinalis) er en forkalket rødalge. Arten vokser gjerne i fjærebassengene. Foto: AW. 9

10 Tangbeltet Tangbeltet omfatter fjæresonen og er det området som mest påvirkes av bølger og strøm. Ulike tangarter dominerer i denne sonen. Tang er brunalger der de fleste artene har luftfylte blærer slik at de kan være oppreist ved flo sjø. Disse blærene må ikke forveksles med blærene vi ofte finner på spissen av greinene og er fylt med en geleaktig masse. Dette er formeringsorganet til algen (sporer). Artsutvalget varierer med graden av eksponering. I skjermede farvann på Vestlandet og nordover finner vi sauetang, spiraltang, blæretang og sagtang. I Skagerrak konkurrerer japansk drivtang og grisetang om plassen. Drivtangen er en ny art i Norge som man tror er kommet med østersimport til England. I enkelte områder på Sørlandet dominerer den nå fullstendig. Tarebeltet Tarebeltet kommer like under tangbeltet og domineres av ulike tarearter. Tare er en generell betegnelse på store brunalger som alltid er neddykket. I skjermede områder finner vi sukkertare (bred form), fingertare og ålegress, mens vi i eksponerte områder finner butare, fingertare, sukkertare (smal form), stortare og rødalger. Øst for Lindesnes finner vi ikke butaren da sommertemperaturen blir for høy i dette området. Dypere finner vi stortaren. Figur 2.7. Sonering er algenes plassering i forhold til dyp, i forhold til hverandre og i forhold til bølger og strøm. Hovedmønsteret er tang og grønnalger øverst, så tare og til sist rødalger. På meters dyp blir det for mørkt selv for rødalgene, og ulike dyr overtar. Fastsittende dyr lever av matpartikler som de fanger opp, og er ikke avhengig av lys slik som algene. På dypt vann er svingningene i temperatur og saltholdighet minst. Derfor domineres større dyp av dyr som vil ha mest mulig stabile forhold. Skisse fra NDF. Figur 2.9. Tangbelte i beskyttet område. Skisse: AW. Figur 2.8 Ved stor fjære stikker toppen av stortaren (Laminaria hyperborea) så vidt over vannet. Foto: AW. Figur Seistim over tareskog. Foto: AW. 10

11 2.3 Tareskogen langs norskekysten Tareskogen langs norskekysten består hovedsakelig av stortare. Den er utbredt på relativt eksponerte hardbunnsområder fra lavvannsnivå og ned mot omtrent 20 meter. På Skagerrakkysten er den dårlig utviklet, mens den på Møre og i Trøndelag kan nå en stilklengde på opptil 2,5 meter og en biomasse opptil 40 kg våtvekt pr. m 2. I tareskogen finnes det et stort mangfold av arter, og den blir ofte sammenlignet med regnskogene på land. I en tareskog kan opptil 40 til 50 andre alger vokse på tarestilkene. Mer enn individer av små dyr kan være knyttet til en enkelt tarestilk der tanglus, tanglopper, snegl, børstemark, muslinger, mosdyr og svamp er de vanligste. Dyrene knyttet til taren er igjen føde for en rekke større dyr og fisk. Leppefisker som berggylt, bergnebb, rødnebb og blåstål er vanlig i tareskogen. Her finner de skjul og føde innimellom tarestilkene. Over tareskogen kan vi ofte observere stimer av småsei. Ved det minste tegn på fare dukker de raskt i skjul ned mellom tarebladene. Stilken på stortaren kan bli mer enn 10 år gammel. Alderen kan man finne ved å telle årringer på et tverrsnitt helt ved basis av stilken. Bladet felles hvert år. Nytt blad dannes i en vekstsone nederst mot stilken. Veksten starter om vinteren, og det gamle bladet skyves fremover inntil det kastes av i løpet av april eller mai. De gamle bladene driver med strøm og bølgedrag inn mot land. I enkelte bukter kan man finne de liggende i tykke lag. Nedbeiting av stortareskogen På midten av 70-tallet observerte man i områdene fra Trøndelag og nordover områder der bunnen var uten tare der det tidligere hadde vært frodig tareskog (barbunnsområder). Synderen var drøbakkråkebollen (grønnbollen) som i tette konsentrasjoner gikk til angrep og beitet ned tareskogen over større områder. Fremdeles er det store barbunnsområder, selv om tareskogen i enkelte områder ser ut til å komme tilbake. Taretråling og forvaltning av tareskogen I Norge høstes årlig nærmere tonn stortare langs kysten fra Rogaland til Trøndelag. I en kjemisk prosess utvinnes alginat, et produkt som gjør oppløsninger viskøse og tykke. Høstingen skjer ved spesialbygde fartøy og trål. Kystområdene er inndelt i trålfelt som kan høstes hvert femte år. Gjenveksten til stortare er stor, og på gode felt kan skogen på denne tiden nå omtrent 2/3 av maksimal størrelse. Figur Bladets vekst gjennom året. Skisse: AW. Figur De gamle stortarebladene føres med strøm og bølgedrag inn til land. Foto: AW. Figur Grønn kråkebolle (Strongylosentrotus droebackiensis) beiter på stortare. Foto: AW. Figur En moderne taretråler kan laste vel 100 tonn tare. Under gode forhold høstes dette på en dag. Foto: AW. 11

12 3. DYRERIKET En brukbar definisjon av et dyr er at dette er en organisme som ikke kan lage sitt eget organiske materiale. Dette skiller dyr fra plantene som via fotosyntesen kan lage en del av sitt organiske materiale. Med organisk materiale menes det at plantene kan ta ut karbon fra luften og bruke det til å bygge opp sine strukturer, samt at de kan få energi fra sollyset. I marine miljøer vil ofte dyrene dominere der det ikke finnes nok lys for at algene skal kunne ha nytte av sin fotosyntese. Under 20 meters dyp er det stort sett bare dyr som lever, men i norske farvann kan det være alger ned til meter. Også under overheng, på bunnen under tareskogen og i ulike grotter og hulrom, vil dyrene være dominerende selv på grunnere vann. Det er ikke alltid like lett å se forskjellen på et dyr eller en plante. Mange av organismene en ser under et dykk ser kanskje ut som planter, men er i virkeligheten dyr. Det finnes mange typer dyr som har nært samarbeid med planter. Mange koraller har alger i sine ytre hudlag (Zoozanteller) som gir dyret næring direkte fra sollyset. Koraller i norske farvann har ikke et slikt samarbeid med alger. Dyrene klassifiseres oftest etter slektskap. Dyr som antas å ha utviklet seg fra samme forfedre havner i samme gruppering. Store hovedgrupper kommer innunder samme rekke. Eksempel på rekker er svamper, nesledyr og krepsdyr. Alle dyrene innenfor en rekke har sine spesielle bygningstrekk som gjør at de klassifiseres til akkurat den rekken. Artsbegrepet er viktig når vi vil identifisere et dyr. Individer innenfor samme art ser oftest like ut, og de kan få fruktbart avkom. Arter som er viten- 12 Figur 3.1. Dyr eller plante? Dette er en sjønellik (Metridium senile). Ingen blomst, men en art innen rekken nesledyr. Den livnærer seg ved å filtrere vannet med de vakre tentaklene. Foto: AW.

13 skapelig beskrevet har alltid et latinsk navn. Et latinsk navn består av to deler, første delen sier hvilken slekt dyret hører til, det neste sier hvilken art det er. Torsk heter Gadus morhua. Gadus viser at fisken hører til blant andre Gadus-arter, og morhua sier at dette er akkurat denne arten. Dette blir dyrets offisielle navn, og er til for å unngå forvirring med ulike navn et dyr kan ha på dialekter og språk. En systematisk klassifisering av sjø-nelliken vist i figur 3.1 er: Rekke: Nesledyr (Cnidaria) Klasse: Sekstallskoraller (Hexacorallia) Orden: Sjøanemoner (Actiniarida) Familie: Slekt: Metridium Art: Sjønellik (Metridium senile) Systematikken som presenteres i dette heftet omfatter de vanligste dyrene som dykkere observerer. De aller fleste dyr er virvelløse dyr. Dette er dyr som mangler indre skjelettstrukturer slik vi finner hos blant annet pattedyrene og fiskene. 3.1 Svamp Svampene er den mest primitive gruppa av de virvelløse dyrene. De er fastsittende organismer som mangler både munn, nervesystem og sanseorganer. Svampene får sin mat gjennom å filtrere ut næringspartikler fra vannet. Vannet strømmer inn gjennom mange små porer, videre ut i et større hulrom hvor det så til slutt går ut gjennom en eller flere store porer. Ved hjelp av celler med pisketråder (flageller) pumpes vannet gjennom vannkanalsystemet Som forsvar mot fiender inneholder svampene ofte pigger (spikler) som gjør de relativt uspiselige for de fleste. Svamp finnes ofte på mørke steder som under overheng og i skyggen av tareskog. De danner ofte skorper på hardt underlag slik som den vakre, blå Hymedesmia sp. (Figur 3.5). De kan også ha en karakteristisk puteform med store vorter slik som vortesvamp (Figur 3.4). Svampene har ofte vakre farger og former, og er derfor yndede fotomotiv. Vann ut Vann inn Figur 3.2. Skisse som viser vannstrømmen gjennom en svamp. Skisse: HA. Figur 3.3. Ulike typer spikler som finnes i svamp. Skisse: HA. Figur 3.4. Vortesvamp (Polymastia sp.) ligner på en pute med store vorter. Skisse: HA. Figur 3.5. Den blå svampen (Hymedesmia sp.) observeres ofte av dykkere på litt dypere vann. Foto: Torkild Bakken. 13

14 3.2 Nesledyr Nesledyrene har celler som danner vev. De har nerveceller, og de har celler som gjør at dyrene er i stand til å bevege seg. I denne dyregruppen tilhører: hydroider kolonimaneter stormaneter koralldyr. Spesielt for nesledyrene er at de alle har nesleceller. Dette er spesialiserte celler som de bruker til fangst og forsvar. Disse cellene er utstyrt med en gifttråd som utløses ved berøring og trenger inn i offeret. Alle som har vært i nærkontakt med en brennmanet vet at disse cellene er kraftige. Nesledyrene har små krepsdyr som hovedføde, og de fanger stort sett maten levende. Nesledyrene har en komplisert livssyklus som veksler mellom en frittlevende fase og en fastsittende fase. Dette er sesongrelatert. Manetene som en ikke ser mye til i vinterhalvåret overvinter som små fastsittende polypper. Hver polypp produserer mange maneter som slippes løs når våren kommer. 3.3 Ribbemaneter Disse dyrene kan ligner på nesledyr, men de mangler helt nesleceller. De svømmer rundt i vannet og fanger smådyr ved hjelp av klebrige tentakler. Ribbemanetene beveger seg ved hjelp av rader med flimmerhår. Det er disse hårene som gir dyrene det fine regnbuespillet man ser om man setter dykkelykten mot dem. Ribbemanetene har også et egenprodusert lys. Når en kommer i berøring med de på nattdykk kan en se at de lyser opp. 3.4 Mosdyr Disse dyrene er svært vanlige, men overses ofte. Det er kolonidannende dyr som gjerne danner skorper på ulike underlag. Den hvitkledde tareskogen som ses på høsten er et resultat av mosdyrenes vekst. Dyrene er svært små og hvert individ har sin lille tentakkelkrans som det bruker for å fange føde. Det finnes svært mange arter av mosdyr og de kan være vanskelig å artsbestemme. Ofte kreves det at man studerer detaljer i mikroskop for sikker identifikasjon. Figur 3.6. En typisk livssyklus for et nesledyr. Fra bunnlevende stadium avknoppes det frittlevende individer. Skisse: HA. Figur 3.6b. Kronemaneten Periphylla periphylla er en dypvannsmanet. Den ses derfor sjelden av dykkere. Her fotografert i Lurefjorden ved Bergen. Foto: HF. Figur 3.6c. Dødmannshånd (Alcyonium digitatum) er en lærkorall. Når polyppene er utstrakt får den et dunete utseende. Foto: AW. 14

15 Figur 3.7. Ribbemanetene fanger byttet ved hjelp av de lange tentaklene. Skisse: HA. Figur 3.8. Lobemaneten (Bolinopsis infundibulum) er en av våre vanligste ribbemaneter. Merk flimmerhårene i regnbuens farger. Foto: NDF. Figur 3.9. Skisse av et individ i en mosdyrkoloni. Under: kolonimosdyret (Membranipora sp.) er sammensatt av en mengde små individer. Skisse: HA Kolonimosdyret (Membranipora sp.) er sammensatt av en mengde små individer. Foto: AW. Figur Nettmosdyret (Reteporella beaniana) finnes på hardbunn på strømeksponerte steder. Foto: AW. 15

16 3.5 Bløtdyr Bløtdyrene er en svært vanlig gruppe dyr i havet med mer enn arter. Nye beskrives stadig. Mange av artene er velkjente av dykkere, og ikke minst velsmakende. Til gruppen tilhører: leddsnegler (skallus) snegler muslinger blekkspruter Mange av bløtdyrene har et hardt ytre skall, men det virkelige fellestrekkene i gruppen er den indre bygningen. Kroppen mangler leddeling. Innvollene er dekt av en kappe som kan skille ut et ytre kalkskall. Bløtdyrene har gjeller, og et godt utviklet fordøyelsessystem med en tarm. Bløtdyrene har tilpasset seg svært varierende levesett. Det er derfor vanskelig å gi en generell beskrivelse av fødeopptaket. Sneglene kryper ofte rundt på bunnen og bruker sin raspetunge til å spise alger, mens mange muslinger (eksempel blåskjell og kamskjell) ligger på bunnen og filtrerer ut næring i fra vannet. Blekksprutene er som regel aktive rovdyr. 3.6 Krepsdyr Krepsdyr hører til rekken leddyr. Krepsdyrene er også en gruppe som er svært vanlig i havet. Det er beskrevet mer enn arter. Til gruppen tilhører: rankeføttinger (blant annet rur) mysider amfipoder isopoder krill tifotkreps Mange krepsdyr er meget små og lever sitt liv i de frie vannmasser som plankton. Krepsdyr har to par antenner, fasettøyne og et hardt ytre skall. Når de vokser byttes dette skallet. Krepsdyrenes levesett er svært variert, og generaliseringer er vanskelige. Figur Snegler har ofte et hardt skall. Skisse: HA. Figur Nakensnegler mangler skall. Her beiter Flabellina verrucosa på hydroidene Tubularia indivisa. Foto: AW. Figur Muslingene har et hardt ytre skall. Innvollene er dekt av en kappe. Skisse: HA. Figur Blekksprutene har ikke noe ytre skall. Skisse: HA. Figur Rur. Skisse: HA. Figur 3.19: Tangloppe (amfipode). Skisse: HA. Figur Tanglus (isopode). Skisse: HA. Figur Parasittisk isopode (Aega sp.) på breiflabb. Foto: Magne Tessem. 16

17 Rur Rur er også et krepsdyr som slår seg permanent ned etter et frittlevende larvestadium. De aller fleste krepsdyr har slike frittlevende larvestadier i starten av sine liv. Amfipoder (tanglopper) Ved norskekysten finnes det registrert rundt 500 arter amfipoder. Amfipodene er flattrykte fra siden. Oftest er de knyttet til bunnen, ofte krypende på tang og tare. Tifotkreps Store krepsdyr som ofte er i kontakt med dykkere tilhører tifotkrepsene, herunder følgende grupper: reker langhalekreps (hummer og sjøkreps) anomurer (trollhummer, eremittkreps porselenskrabber, trollkrabber) ekte krabber (taskekrabbe, strandkrabbe) Isopoder (tanglus) Kroppen til isopodene er flattrykt. En del arter er parasitter på fisk og krepsdyr. Figur Reke. Skisse: HA. Figur Langhalekreps. Skisse: HA. Figur Anomurer. Det femte benparet er redusert og tilpasset andre funksjoner. Figur Ekte krabber. Skisse: HA. Figur Noen nye krepsdyr er på full fart inn i den norske fauna. Foto: AW. 17

18 3.7 Pigghuder Pigghudene har fått sitt navn med rette da de fleste har et veldig piggete ytre. Unikt for pigghudene er et vannkanalsystem som brukes til bevegelse. Dette fungerer som et hydraulikksystem. Pigghudene er femtallsymmetriske. Kråkebollene er et godt eksempler på et piggete utseende. Andre pigghuder er sjøstjerner, slangestjerner, sjøpølser, og sjøliljer. Kråkebollene bruker sin kraftige munn til å skrape alger av underlaget. Sjøstjerner har ulike strategier for å få i seg mat. En vanlig strategi er å bruke armene til å åpne muslinger, for deretter å fordøye muslingen i sitt eget skall. Noen pigghuder spiser andre pigghuder. Solstjernene jager gjerne andre sjøstjerner og spiser disse. 3.8 Børstemarker Børstemarkene hører til i rekken leddormer, og er i nær slekt med den landlevende meitemarken. Børstemarkene har imidlertid en mengde børster på kroppen som kan brukes til blant annet å bevege seg med. Børstemarkene kan være: frittlevende, eller fastboende De frittlevende børstemarkene lever ofte som rovdyr og jakter rundt i blant annet i tarens festeorgan. De fastboende lager et rør som enten kan være leiraktig eller forkalket. Noen lever nede i sandbunn, mens andre fester seg på hardbunn (steiner og berggrunn) der de filtrerer vannet for å få næring. Figur Kråkebolle. Øverst: fra siden. Nederst: underside, munn i midten. Pigger delvis tatt vekk for å vise oppbygging. Skisse: HA. Figur Rød kråkebolle (Echinus esculentus). Foto: AW. Figur Sjøstjerne. Øverst: oversiden. Nederst: Undersiden. Skisse: HA. Figur Slangestjerne. Skisse: HA. 18 Figur Sjøpølse. Nederst indre oppbygging. Skisse: HA. Figur Skisse av frittlevende børstemark. Skisse: HA. Figur Påfuglmarken (Sabella sp.) er en fastboende børstemark som fanger sin mat ved hjelp av de vakre tentaklene sine. Foto: NDF.

19 3.9 Sekkedyr Sekkedyrene hører til rekken ryggstrengsdyr. De er således våre nærme slektninger. Det er noe å tenke på neste gang du svømmer forbi et av disse. De er fastsittende, hule dyr som filtrerer maten ved hjelp av en gjellesekk. Sekkedyrene har ofte et uttalt utseende og har mange interessante lokale navn. De kan i visse områder med rikelig næringstilgang danne svært tette kolonier. Figur Sekkedyr kan danne svært tette kolonier, her gulsjøpung (Ciona intestinalis) under ei brygge. Foto: AW. Figur Sekkedyr. Skisse: HA. 19

20 4. FISKER Fiskene er den mest iøynefallende gruppen av dyr en treffer som dykker. De varierer mye både i størrelse og i atferd. En av Norges minste fisker er småkutlingen med en lengde på opptil 2,4 cm. Den blir liten i forhold til Norges største fisk brugda som kan bli bortimot 14 meter lang. Fiskene har tilpasset seg et bredt spekter av ulike fødestrategier. De fleste er rovdyr, noen spiser planter, mens andre lever som parasitter. Fiskene deles i to store grupper: beinfisk bruskfisk Hai og skater hører til bruskfiskene. Denne gruppen har brusk i skjelettoppbygginga i stedet for bein. Mange bruskfisker er relativt vanlige å se for dykkere, deriblant pigghå og skater. I Norge finnes det nærmere 300 arter fisk. Rundt av disse er vanlig å se for dykkere. De fleste fiskene som dykkere møter er beinfisk. Vanligst er det å observere fisker som lever i tilknytting til bunnen. Flyndrene er et typisk eksempel på dette. Den flate formen gjør at de er godt tilpasset et levesett på bunnen. Ålen og breiflabben har også en form og et levesett som passer til et liv på bunnen. Figur 4.1. Eksempler på bruskfisk; Pigghå, skate og havmus. Skisse: HK. Figur 4.2. Eksempler på beinfisk; Ål, torsk og kveite. Skisse: HK. 20

21 Fiskens finner Torskefisker Torskefisker er en stor familie og i denne tilhører mange av artene dykkere oftest ser. Noen av artene kan være vanskelige å skille fra hverandre, slik som: Lyr og sei Lange og brosme Sypike, hvitting og hyse. Figur 4.3. Fiskens finner forteller ofte noe om hvordan den lever. Skisse: HK. Figur 4.8. En taretorsk (kysttorsk). Foto: HF. Figur 4.4. På breiflabbens ryggfinne er første finnestråle omdannet til et fiskeredskap. Skisse: HK. Figur 4.5. Makrellens halefinne er tilpasset fart. Skisse: HK. Lyr mørk, buet sidelinje relativt store øyne treffes ofte en og en Skisse HK. Sei lys, rett sidelinje øynene mindre enn hos lyr treffes helst i stim Skisse HK. Figur 4.6. Hos knurren har bukfinnen løse piggstråler. Med disse går knurren på bunnen. Piggstrålene kan smake hvor det er mat. Skisse: HK. Figur 4.7. Sildas brystfinner er små og plassert langt nede. En tilpasning til fart. Skisse: HK. Lange ryggfinnen delt slankere enn brosme Skisse HK. Brosme ryggfinnen går i ett noe klumpet utseende Skisse HK. 21

22 Leppefisker Leppefisker har fått sitt navn på grunn av de kraftige leppene. Tennene er solide, og kan krenges utover. Vi har seks representanter i denne familien i våre farvann: blåstål/rødnebb berggylt grønngylt gressgylt bergnebb brungylt Grønngylt, gressgylt og bergnebb oppfører seg som pussefisk, det vil si at de spiser parasitter på andre fisk. Disse tre artene brukes derfor til avlusning i lakseoppdrett. Flyndrefisker Langs norskekysten finner vi 16 arter flyndrefisk, fordelt på tre familier: Varfamilien Fiskene i denne familien har en sørlig utbredelse. Som hovedregel er alle venstrevendte, i motsetning til de fleste andre flatfisker som er høyrevendte. Piggvar og slettvar er gode matfisker, førstnevnte kan bli opptil 25 kg. Hårvar og småvar er vel de representantene i denne familien som vi dykkere oftest treffer. Ofte sitter de klistret til en bergvegg eller under en stein, på grunt vann og gjerne der det er litt eksponert. Småvaren er den minste av våre varer. Fargen kan skifte med bunnforholdene, men som oftest har den vakre røde marmoreringer. Flyndrefamilien Rødspetta er vel den mest kjente av våre flyndrearter. De røde flekkene gjør den lett kjennelig. Rødspetta kan forveksles med skrubbe. Skrubba kan imidlertid lett kjennes på en rekke spisse beinknuter langs sidelinja og på gjellelokket. En del av skrubbene er venstrevendte slik som varene. Skrubba tåler ferskvann og kan vandre opp i elver og bekker langs kysten. Sandflyndra kan også forveksles med de to foregående artene. Sandflyndra kan ha lignende rustrøde flekker som rødspetta. Sidelinjene til sandflyndra gjør imidlertid en bue over brystfinnen. Hos de to andre artene er den rett. Figur 4.9. Bergnebben (Ctenolabrus rupestris) er lett kjennelig på den svarte flekken ved halerota. Foto: Jon Fuglestad. Lomra er også en kjenning for oss dykkere. De flotte marmoreringene og de tykke leppene gjør den til en meget vakker fisk. Lomra er en mester i kamuflering og kan med rette kalles havets kamelon. Tungefamilien Ulike tungearter er vanlig i sørlige deler av Nordsjøen, men kun en art er å finne hos oss, nemlig vanlig tunge. Navnet har tunga fått av sin karakteristiske form med det runde hodet med den buete snuten. 22

23 5. FORURENSNING 5.1 Overgjødsling Overgjødsling (eutrofiering) er prosessen som skjer når mengden næringssalter i vannøkosystemer øker, slik at det blir mer biologisk og organisk materiale i omløp. Nitrogen- og fosforforbindelser er de viktigste næringssaltene. Menneskelig aktivitet har ført til at tilførslene av nitrogen og fosfor til mange innsjøer, elver og kystområder er vesentlig større enn det som ville vært naturlig uten menneskelig påvirkning. De viktigste menneskelige kildene til tilførsler av næringssalter er jordbruk, kommunalt avløp, fiskeoppdrett og industri. Størst utslipp av næringssalter er likevel naturlig avrenning. Av de menneskelige kildene er fiskeoppdrett største enkeltkilde til fosforutslipp og jordbruk største kilde til nitrogen. Tilgjengelighet av næringssalter er en forutsetning for all vekst av alger og planter, og en svak eutrofiering vil ikke nødvendigvis ha negative effekter. Når tilførslene blir store kan det imidlertid få store konsekvenser for vannøkosystemene, og både biologisk mangfold og bruk av vannforekomstene kan påvirkes negativt. Vannforekomstene betegnes som overgjødslede når økte menneskeskapte tilførsler leder til uønskede forstyrrelser i økosystemene. Overgjødsling er et betydelig lokalt problem I norske sjøområder har man både overgjødslingsproblemer knyttet til fjord- og skjærgårdsområder som belastes av lokale norske kilder, og en stor regional påvirkning av Skagerrakkysten forårsaket av langtransport fra kilder utenfor Norges grenser, spesielt fra de store elvene på kontinentet. Denne store mengden næringssalter har ført til økt oksygenforbruk langs Skagerrakkysten og reduserte levevilkår for mange organismer. Langs kysten av Vestlandet og i Nord-Norge er overgjødsling et mindre problem, men noen effekter sees like under oppdrettsanlegg. Norskekysten påvirkes av langtransportert forurensning som fraktes med havstrømmene fra kilder på kontinentet. I perioder av året får vi vannmasser med overkonsentrasjoner av næringsalter og organisk stoff. Langs Skagerrakkysten er det størst problemer i områdene rundt Oslofjorden fordi man her har Figur 5.1. Innelukket næringsrikt område. Foto: NDF. både store jordbruksområder og stor befolkning. I Oslofjordområdet vokser ikke tang og tare så langt ned i vannet som tidligere, og det antas at dette skyldes dårligere sikt fordi det er mer frittsvevende alger og partikler i vannet. For en del områder rundt Oslofjorden og mot Sørlandet sees et skifte fra flerårige brunalger til ettårige grønnalger, noe som er et tydelig tegn på overgjødsling. Områder påvirket av overgjødsling får redusert kvalitet både med hensyn til biologisk mangfold og for brukerne, for eksempel i forhold til friluftsliv og fiske. Det antas at forekomst av skadelige og giftige alger er hyppigere i områder med store tilførsler av næringssalter og at det naturlige forholdet mellom nitrogen og fosfor er endret. Grunnet mildere vintre øker avrenningen av jord og partikler fra land og elvene fører med seg større mengder partikler ut i sjøen. Dette har redusert lystilgangen i sjøen og store tarer som sukkertare har blitt mer nedslammet og er de siste årene sterkt redusert eller forsvunnet. Dette gir blant annet dårligere oppvekstvilkår for fisk og krepsdyr. 23

24 Algeoppblomstring og oksygenmangel Moderate tilførsler av næringsalter kan gi både økt mangfold og produksjon i det biologiske systemet, men store tilførsler har klare negative konsekvenser. Dette kan medføre masseforekomster av alger, redusert sikt i vannmassen og tilgroing. Redusert tilgang på lys i vannet påvirker utbredelsen av fastsittende alger og vannplanter. Når store mengder planktonalger dør og synker til bunns vil nedbrytningen forbruke oksygen og resultatet kan bli oksygenmangel i bunnvannet. Når oksygenverdiene er lave, kan blant annet fosfat lekke ut fra bunnsedimentene og virke selvforsterkende på overgjødslingssituasjonen. I sin ytterste konsekvens kan dette forårsake fiskedød, døde bunnområder og råtne vannmasser med giftig hydrogensulfid. Bunnefjorden i Indre Oslofjord er et typisk eksempel på dette. År om annet kommer det store vannmasser med friskt havvann inn over fjordtersklene og det råtne bunnvannet byttes ut slik at miljøforholdene på bunnen forbedres. I indre Oslofjord har det også vært pumpet inn store mengder oksygen i bunnvannet for å hjelpe naturen med denne prosessen. Norge har forpliktet seg til å redusere de menneskeskapte utslippene av næringsalter til kyststrekningen svenskegrensa - Lindesnes med 50 prosent. Målet er nådd for fosfor, men ikke for nitrogen. Kyststrekningen Lindesnes-russergrensa betraktes ikke som så påvirket av overgjødsling at større reduksjoner er nødvendige, men reduksjonstiltak kan være nødvendige i noen områder. 5.2 Miljøgifter Miljøgifter kjennetegnes ved at de kan gi skadeeffekter selv i små konsentrasjoner. De er giftige og/eller lite nedbrytbare og de kan bioakkumulere; det vil si tas opp og lagres i planter og dyr. Miljøgifter kan ha alvorlige effekter og kan føre til endringer av økosystemer, eller medføre varige helseskader hos mennesker. Det er ofte vanskelig å se denne forurensningen. Blant miljøgiftene regnes tungmetaller som: kvikksølv bly kadmium og organiske stoffer som: polyklorerte bifenyler (PCB) alkylfenoler bromerte flammehemmere (BFH) tributyltinn (TBT). Utslipp av miljøgifter til norske havområder skjer både gjennom lokale, landbaserte utslipp og ved utslipp fra skip. Miljøgifter bringes også i vesentlig grad til oss med luft- og havstrømmer etter utslipp i andre deler av verden. En tendens er at miljøgifter finnes i ferdige produkter og slippes ut gjennom bruk og deponering av produktene og i mindre grad gjennom fabrikkpiper og avløpsrør. Utslipp Figur 5.2. Buøya ved ARENDAL i 1992 og 10 år senere hvor en nedslamming av området har foregått. Foto: Frithjov Moy, NIVA. 24

25 Figur 5.3. Oksygenforholdene i Indre Oslofjord. Skisse: SFT. Figur 5.4. Purpursnegl med eggklaser. Foto: AW. Figur 5.5. Hannfisk som utsettes for østrogenlignende stoffer vil produsere proteiner som hunnfisk normalt produserer. Skisse fra SFT. over lang tid fra norsk industri og utlekking av bunnstoff fra båter og skip har ført til at sjøbunnen i en rekke kyst- og fjordområder i dag har svært høye konsentrasjoner av miljøgifter. Slik forurensning skader miljøet i de aktuelle områdene og legger også begrensninger på bruk av en rekke områder til fiske og oppdrettsvirksomhet. En del miljøgifter brytes svært langsomt ned i naturen, og kan hope seg opp i næringskjedene. De farligste stoffene, som PCB, dioksiner og kvikksølv kan forårsake skader selv i små konsentrasjoner og de blir værende på sjøbunn og i dyr lenge etter at utslippene har stanset. Effekter av miljøgifter Tributyltinn (TBT) ble i mange år brukt som bunnstoff på båter og skip for å hindre begroing av rur. På småbåter er nå TBT erstattet med kobberstoff. Bunnstoff brukes nettopp fordi det er giftig. Det har imidlertid vist seg at bruken av TBT ikke bare har hatt effekt mot påvekst av rur, men at det også har hatt en utilsiktet effekt på store deler av den norske bestanden av purpursnegl hvor hunnsneglene har utviklet hannlige kjønnsorgan, et fenomen som kalles imposex. Erstatningsstoffet for TBT, kobber, er også giftig, men ikke så farlig i saltvann. I ferskvann derimot har kobber en større giftvirkning. Et annet eksempel er virkningen av PCB som blant annet skader reproduksjons-evnen hos mange dyrearter. Spesielt sees dette i isbjørn som er på toppen av den marine næringskjeden. Noen alkylfenoler er hormonhermende stoffer noe som betyr at de ligner på naturlige hormoner, ofte det hunnlige kjønnshormonet østrogen. En hannfisk som utsettes for et kjemikalie som ligner på østrogen vil dermed respondere som om den ble utsatt for østrogen, med andre ord bli mer feminin og kunne miste evnen til reproduksjon (Figur 5.5). I noen fjorder som Sørfjorden, Grenlandsfjordene og mange havneområder langs hele kysten er det på grunn av mye miljøgifter innført kostholdsrestriksjoner på sjømat. Eksempelvis er det fortsatt restriksjoner på å spise krabbe fra Grenlandsfjordene på grunn av dioksin selv om utslippene stanset på begynnelsen av tallet. Forurensningsnivåene av miljøgifter i de åpne havområdene er generelt lave. Oversikt over om råder med kostholdsråd finnes på Miljøgiftinnholdet i blåskjell gir en god indikasjon på konsentrasjonen av miljøgifter i det lokale marine miljøet. Undersøkelser av blåskjell i flere belastede fjorder viser at den samlede miljøtilstanden i fjordene har blitt bedre, selv om tilstanden fortsatt ikke er tilfredsstillende. Nivåene av miljøgifter er fortsatt så høye at tilstanden betegnes som dårlig i flere fjorder. 25

26 6. ARBEIDSOPPGAVER Havet som livsmiljø 1. Forklar fotosyntesen kort og med enkle ord. 2. Nevn de dominerende saltene i saltvann og hvor stor andel saltene utgjør av havvannet. 3. Forklar kort årtidsvariasjon i mengde næringssalter. Hvilken innvirkning har variasjonen på mengden av plante- og dyreplankton. 4. Hva er et sprangsjikt? 5. Hva menes med en næringskjede? Marin botanikk 1. Hva er årsaken til den ulike fargen på brun-, grønn- og rødalger? 2. Hva mener med algenes sonering? Hvilken betydning har algenes farge for dybdesoneringen? 3. Hvilken brunlage dominerer i tareskogen? Hvilke miljøfaktorer er viktig for at det dannes en tareskog. 4. Nevn minst fem dyr eller fisker som du finner i tareskogen. Hvordan bruker disse artene tareskogen (f. eks. som skjul, for å finne føde, oppvekstområde, annet)? Ryggradløse dyr 1. Gi eksempler på egenskaper som skiller planter fra dyr 2. Relater forekomsten av maneter på sommeren/ høsten i forhold til deres livssyklus. 3. Hvilke grupperinger har vi innen nesledyrene. 4. Hva skiller manetene fra ribbemanetene? 5. Nevn eksempler på hvor du ofte finner mosdyr. 6. Hvordan beveger pigghudene seg, relater dette til vannkanalsystemet. 7. Nevn minst 10 bløtdyr som nyttes av oss mennesker til mat. 8. Hva menes med bløtdyrenes kappe? 9. Hvordan foregår veksten hos krepsdyr? 10. Nevn minst to arter innen frittlevende børstemarker og to inn rørboende. 11. På hvilken måte kan sekkedyrene sies å være i slekt med oss mennesker? 5. Hvilke miljøfaktorer må man ha for at ålegresset skal trives? Hvorfor er ålegressengene viktige biotoper? 26

27 Fisk 1. Hva skiller bruskfiskene fra beinfiskene? 2. Nevn minst tre arter bruskfisk som du kan treffe ved sportsdykking. 3. Hvilke tre familier har vi i Norge innen flyndrefisker? 4. Leppefisker treffer man ofte som dykker. Hva kjennetegner leppefiskene, og hvilke arter har vi i Norge? 5. Hvordan kan du lett se forskjell på a) en sei og en lyr b) sypike og en hyse c) lange og en brosme? 6. Nevn ulike funksjoner fiskene finner kan ha. Forurensning 1. Gi en overordnet forklaring på forholdet mellom utslipp av for høye nivåer av næringssalter, algeoppblomstring og oksygensvikt i vannmassene. 2. Hva er de viktigste kildene til utslipp av næringssalter til norske kystområder? 3. Hvordan defineres en miljøgift og gi eksempler på noen miljøgifter. 4. Hvilke miljøgifter er årsak til kostholdsråd på sjømat i Norge? Nevn eksempler på kystområder hvor det er innført kostholdsråd. 5. Kobber har erstattet TBT som bunnstoff på båter. Forklar hvorfor kobber er mer giftig i ferskvann enn i saltvann. 6. Hvilke prosesser gjør at Norge er påvirket av forurensende utslipp fra andre land? 27

28 7. TILLEGGSLITTERATUR Dahl, K., Lundstrøm, S., og Helmig, S. A Stenrev havbunnens oaser. Danmarks miljøundersøkelser. Gulliksen, B. og Svendsen, E Dyreliv ved Svalbard. KOM forlag. Køie, M., Kristensen, Å. og Weitemeyer, S Havets dyr og planter. NKS forlag. (ISBN ) Moen, F. E. og Svensen, E utgave. Dyreliv i havet. Håndbok i marin fauna. KOM forlag. Pethon, P. Aschehoug store fiskebok. Rueness, J Alger i farger. Almater forlag. Rinde, E., Bjørge, A., Eggereide, A. og Tufteland, G Kystøkologi. Den ressursrike norskekysten. Universitetsforlaget Throndsen, J. og Eikrem, W Marine mikroalger I farger. Almater forlag. 28

29

30