SUMO: Sikring av utviklingshemmede mot overgrep en introduksjon

Transkript

1 SUMO: Sikring av utviklingshemmede mot overgrep en introduksjon Målgruppe og definisjoner Begrepsavklaringer SUMO-prosjektet har voksne mennesker med psykisk utviklingshemning (i det følgende omtalt som mennesker med utviklingshemning, utviklingshemmede og tilsvarende) som sin målgruppe. Internasjonalt ser vi en stadig økende bruk av begrepene intellectual disabilty og learning disability overfor denne gruppen, men foreløpig har disse begrepene ikke fått noen entydige norsk oversettelser, og vi velger derfor å forholde oss til det eksisterende begrepet. I vårt arbeid har Europarådsrapporten Safeguarding adults and children with disabilities against abuse fra 2003 vært et viktig fundament, og skal også omtales nærmere nedenfor. Rapporten gjelder en mye videre gruppe enn voksne utviklingshemmede, nemlig alle barn og voksne med en funksjonshemning/- nedsettelse og det inkluderer også mennesker med psykiske lidelser, personer med rusmiddelproblematikk, skjulte funksjonsnedsettelser og medisinske tilstander som for eksempel epilepsi, reumatisme o.a. samt kroniske sykdommer som demens eller AIDS. Vi bruker også begrepet sårbare voksne, som er nærmere definert nedenfor. Dette er igjen en videre gruppe enn gruppen av voksne med en funksjonsnedsettelse selv om Europarådsrapportens definisjon av funksjonshemming/-nedsettelse ligger ganske tett opp til måten vi velger å definere en sårbar voksen på. Forskjellen vil først og fremst ligge i det at sårbarhetsbegrepet er mer fleksibelt, og innebærer ikke nødvendigvis noen permanent tilstand i et individs liv. Om psykisk utviklingshemning Mennesker med psykisk utviklingshemning utgjør anslagsvis et sted mellom 1 og 3% av befolkningen. Grunnleggende for diagnosen psykisk utviklingshemning er omfattende lærevansker som fører til at disse individene får vansker med å tilpasse seg til samfunnets krav og forventninger. Det er ulike grader av utviklingshemning: lett, moderat, alvorlig og dyp. Lett utviklingshemning innebærer at man har en intelligenskvotient (IQ) på mellom 50 og 69 der snittet for normalpopulasjonen er ca. 100 og det vil grovt sett svare til en mental alder på maks 12 år. Ved moderat utviklingshemning (IQ 35 49) anslår man en mental alder fra 6 til under 9 år; ved alvorlig utviklingshemning (IQ 20 34) anslås en mental alder fra 3 til under 6 år, og ved dyp utviklingshemning (IQ under 20) en mental alder under 3 år. I tillegg til at mennesker med utviklingshemning tilegner seg kunnskaper og ferdigheter i betydelig nedsatt tempo, har de som gruppe også ekstra utfordringer i form av økt forekomst av atferdsforstyrrelser og psykiske lidelser. Dessuten har særlig personer med alvorlig og dyp grad av utviklingshemning svært ofte tilleggsvansker i form av fysiske funksjonsnedsettelser samt en rekke kroniske lidelser som bl.a. epilepsi. Uansett grad av utviklingshemning og eventuelle 1

2 tilleggshandikap vil de aller fleste individer med psykisk utviklingshemning trenge en eller annen form for praktisk og psykososial bistand gjennom hele livet. Vi har formentlig ganske god oversikt over hvor mange individer i Norge som fyller kriteriene for dyp, alvorlig og (i hvert fall til dels) moderat grad av utviklingshemning, fordi disse mennesker er såpass bistandstrengende at de sjelden forblir uoppdaget av storsamfunnet. Når det gjelder gruppen med lett utviklingshemning er det derimot stor usikkerhet om antallet og dette skal ut i fra en antakelse om at IQ innen en populasjon vil følge normalfordelingen (Gauskurven) utgjøre den langt største andelen av mennesker med utviklingshemning. Usikkerheten skyldes at ikke alle med lett grad av utviklingshemning blir fanget opp av storsamfunnet og hjelpeapparatet. Mange mennesker får fortsatt først diagnosen lett utviklingshemning i (godt) voksen alder. Det finnes altså trolig en ikke ubetydelig gruppe mennesker i Norge som sliter i livet, uten at verken de selv eller deres omgivelser (nødvendigvis) har klart for seg hva årsaken er. Disse udiagnostiserte (lett) utviklingshemmede utgjør en svært sårbar gruppe. Definisjon av overgrep I dette prosjektet forholder vi oss til definisjonen av overgrep som er gitt i Europarådsrapporten Safeguarding adults and children with disabilities against abuse : Overgrep defineres som: Enhver handling, eller fravær av handling, som resulterer i et betydelig brudd på en sårbar persons menneskerettigheter, borgerlige rettigheter og friheter, fysiske integritet, verdighet eller generelle velbefinnende, uansett om tilsiktet eller utilsiktet, inkludert seksuelle forhold eller økonomiske transaksjoner som personen ikke har gitt eller kan gi et gyldig samtykke til, eller som er av en overlagt utnyttende karakter. Overgrep kan begås av enhver person (inkludert andre personer med en funksjonsnedsettelse), men må spesielt fokuseres på der det foregår innenfor et tillitsforhold eller en relasjon karakterisert ved sterke maktposisjoner basert på: - juridisk, profesjonell eller autoritær status; - ulikheter i fysisk, økonomisk eller sosial makt; - ansvarlighet i ft. personens daglige omsorg; - og/eller ulikeheter i ft. kjønn, rasetilhørighet, religion eller seksuell orientering. Overgrep kan oppstå ut fra individers grusomhet, inadekvate tjenestetilbud eller samfunnets likegyldighet. Det fordres en proporsjonell respons en som ikke bryter med valide valg som individer med funksjonsnedsettelse gjør, men en som tar hensyn til sårbarhet og utnyttelse. Utviklingshemning - sårbarhetsfaktorer En sårbar voksen person kan defineres som en: person over 18 år som mottar eller kunne vært i behov av pleie-, omsorgs- eller sosiale tjenester p.g.a. mental eller annen funksjonsnedsettelse, alder eller sykdom, og som er eller kan være ute av stand til å ta vare på seg selv, eller er ute av stand til å beskytte seg selv mot signifikant skade eller utnyttelse. Trude Stenhammer Wyatt (foiler; pres. NAFO-seminaret 2012) 2

3 Dette er en definisjon som helt klart omfatter gruppen av voksne med diagnosen psykisk utviklingshemning men også ganske mange andre. Definisjonen svarer til den som anvendes innen Safeguarding of Vulnerable Adults (SOVA) i bl.a. Surrey County i England. Dette er en modell for sikringsarbeid som kan brukes som et utgangspunkt for det videre arbeidet med å sikre utviklingshemmede i Norge*. En bør særlig bemerke at denne definisjonen inkluderer både de som mottar et tjenestetilbud og de som kunne vært i behov av det. Som tidligere nevnt har vi kjennskap til at det finnes en ikke ubetydelig gruppe av mennesker som kunne fylt kriteriene for diagnosen utviklingshemning, men som av ulike årsaker har forblitt udiagnostiserte. Denne gruppen av udiagnostiserte utviklingshemmede voksne kan vi naturlig nok ikke si så veldig mye om med noen stor sikkerhet, ettersom det jo følger av dens ikke-eksistens (i forskningsmessig sammenheng) at den ikke er gjort til gjenstand for systematiske studier. Som klinikere møter vi imidlertid disse menneskene hele tiden! Og vi ser at de er en spesielt utsatt gruppe, blant annet fordi de ikke omfattes av den beskyttelse som i hvert fall kan ligge i å ha vedtak om en viss bistand fra hjelpeapparatet. Særlig udiagnostiserte utviklingshemmede ungdommer kan eksponere seg i ekstrem grad for utnyttelse av spesielt økonomisk og seksuell art, ikke minst via sosiale medier. De som mottar et tjenestetilbud er imidlertid ikke automatisk beskyttet mot ulike typer av overgrep, tvert imot kan for eksempel det å bo i et kommunalt bofellesskap eller å jobbe på en varig tilrettelagt arbeidsplass (VTA) i noen tilfeller i seg selv være en risikofaktor. De som begår overgrep kan være andre med utviklingshemning; det kan være personer med annen type diagnose, som lever under samme tak som de utviklingshemmede; det kan være en utviklingshemmet kollega eller en overordnet på arbeidsplassen. Innen boligtjenestene kan det jobbe mennesker som forgriper seg seksuelt på utviklingshemmede, som utnytter dem økonomisk eller som praktiserer uhjemlet tvang for å kontrollere den utviklingshemmede. Det har blitt fremhevet at det ikke kun er utviklingshemningen i seg selv, men i vel så stor grad de levekår som samfunnet tilbyr de som har en utviklingshemning, som er årsaken til disse individers økte sårbarhet. Utviklingshemmede må i mange tilfeller tolerere å ha mange forskjellige tjenesteytere svært tett på seg, også i situasjoner som kan være grensekrenkende, for eksempel ved ivaretakelse av personlig hygiene (uten at grensekrenkningen nødvendigvis er tilsiktet fra tjenesteyterens side). Ofte er utviklingshemmede dårlige til å sette grenser for seg selv, bl.a. fordi de er oppdratt til å akseptere stor grad av overstyring fra voksne personer. Overdreven (og misforstått) trening på instruksfølging kan resultere i individer som har svært dårlig utviklede selvhevdelsesferdigheter! *En viktig grunn til å trekke frem denne definisjonen av en sårbar voksen er at prosjektgruppa ønsker at det i det videre arbeid tas opp til vurdering om man evt. skal planlegge tiltak i tråd med den engelske modellen som omfatter en videre gruppe enn de med utviklingshemning. Til fordel for dette taler at det formentlig ville gi en bedre utnyttelse av ressursene som må investeres i et slikt arbeid. Dessuten at det av flere grunner kunne være hensiktsmessig å operere med et diagnoseuavhengig system; bl.a. er det kjent at det er en stor gruppe individer med en IQ så vidt over 70, som dermed ikke får diagnosen utviklingshemning, men som likevel sliter betydelig i livet og helt klart utgjør en sårbar gruppe. Et ytterligere argument for en slik utvidelse av målgruppen kan være at sårbarhet neppe bør sees på som en permanent tilstand, men mer hensiktsmessig betraktes som en situasjon enhver kan befinne seg i på ett eller annet tidspunkt i livet. 3

4 Spesielt om seksuelle overgrep SUMO-prosjektet omhandler alle typer overgrep mot utviklingshemmede voksne, jf. definisjonen ovenfor. Når vi her velger å ha et spesielt fokus på seksuelle overgrep mot denne gruppen, skyldes det: - seksuelle overgrep mot mennesker med utviklingshemning er den form for overgrep som er mest beskrevet i litteraturen*; - det er formentlig også den hyppigst forekommende typen av overgrep (trolig sammen med økonomisk utnyttelse); - det er utvilsomt en av de alvorligste typene av overgrep mot denne gruppen; - det er god grunn til å tro at det er en positiv korrelasjon mellom forekomst av seksuelle overgrep og forekomst av andre typer overgrep mot målgruppen; - et funksjonelt system for forebygging, varsling og oppfølging ved seksuelle overgrep vil gjøre samme nytten i forbindelse med andre typer overgrep. Mennesker med utviklingshemning antas å være 2-3 ganger mer utsatte for seksuelle overgrep enn normalbefolkningen! Dette er et estimat, basert dels på studier fra andre land og dels på norske studier av personer med andre typer funksjonsnedsettelser. Men det er antagelig et forsiktig estimat, og det er mulig at det faktiske tallet kan være enda høyere. Det bør ikke være vanskelig å forstå at det er forbundet med store utfordringer både metodemessig og etisk å gjøre gode og pålitelige studier av forekomsten av seksuelle overgrep blant mennesker med svake kognitive og språklige ferdigheter. Det foreligger en god del studier, særlig fra England, som kan belyse forekomsten av spesielt seksuelle overgrep innen gruppen av mennesker med utviklingshemning, men det er et stort behov for å få gjort lignende studier i Norge! Selv om vi har lite dokumentert kunnskap om utviklingshemmedes erfaringer og forståelse av egen seksualitet, virker det rimelig å anta at deres ønsker og ideer om et godt liv ikke skiller seg så fryktelig mye fra folk flest, også på dette område. I hvert fall gjelder dette for de med lett og moderat grad av utviklingshemning; dvs. den aller største del av gruppen av mennesker med utviklingshemning. Det å ha en kjæreste er noe som kan være svært viktig for en person med utviklingshemning, og noe som den utviklingshemmede kan strekke seg svært langt for å få oppleve; dette kan også innebære å akseptere å bli utsatt for seksuelle (og andre) overgrep fra kjæresten. Når det gjelder ulike seksuelle legninger blant utviklingshemmede finnes det om mulig enda mindre dokumentasjon. Men erfaring tilsier at utviklingshemmede kan fremvise samme variasjoner som befolkningen for øvrig. Det betyr at hjelpere og pårørende må klare å forholde seg til at en person med utviklingshemning kan være lesbisk, bi- eller homofil. Videre er det velkjent at det også finnes transseksuelle og transvestitter blant utviklingshemmede. Personer med utviklingshemming som er skeive kan trolig bli møtt med liten forståelse, og deres atferd og preferanser kan lett bli oppfattet av omgivelsene som et atferdsavvik og kanskje bli forsøkt gjort til gjenstand for behandling. Den skeive legning kan bli oppfattet av omgivelsene som et ekstra handikapp og noe som en helst ikke bør bygge opp under. Dette kan sette den skeive utviklingshemmede i en vanskelig og risikabel situasjon, fordi legningen må holdes skjult for tjenesteytere og pårørende. Hemmeligholdelse av *SUMO-prosjektet har gjort et omfattende litteratursøk om overgrep mot utviklingshemmede voksne; dette materialet vil bli oppsummert og beskrevet i en prosjektrapport som vil foreligge våren

5 seksuelle preferanser og behov er alltid en risikofaktor, og trolig i enda større grad når man har en kognitiv funksjonsnedsettelse. Tiltak Europarådsrapporten kommer med en rekke forslag til medlemslandene om tiltak som kan bidra til å minske faren for overgrep mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Sentralt står å bygge opp systemer som ivaretar og beskytter de funksjonshemmedes sivile rettigheter, og som sikrer deres representasjon i fora der beslutninger med stor betydning for deres hverdag treffes. Videre oppfordres landene til å etablere klare rutiner for varsling og oppfølging ved mistanke om overgrep, samt bemyndige uavhengige instanser som kan belyse hvordan slike saker håndteres og som kan gripe inn ved sviktende rutiner. I rapporten skilles det mellom primær, sekundær og tertiær forebygging. Primær forebygging er tiltak for i utgangspunktet å hindre/redusere sannsynligheten for at overgrep mot målgruppen skal forekomme. Sekundær forebygging er tiltak som skal sikre at overgrep blir oppdaget og håndtert på en effektiv måte. Tertiær forebygging er tiltak som skal sikre oppfølging av den utsatte, nærpersoner og miljø og straffeforfølging av (og beskyttelse av samfunnet mot) de som begår overgrep, inkludert behandling av overgripere. Det er altså et svært vidt spekter av tiltak som anbefales i rapporten! I tillegg til å fokusere på disse tre trinnene innen forebygging opererer rapporten med tre ulike tiltaksnivåer som kan appliseres til hvert av de tre trinnene: 1) individet; 2) tjenesteleverandører og -bestillere; 3) regjering og samfunn. Gjennomgående legges det stor vekt på at det må etableres både tiltak som er skreddersydde for målgruppen funksjonshemmede og samtidig at de generelle tjenestene innen helse, omsorg og beskyttelse (politi og rettsvesen) må være tilrettelagt på en slik måte at det er like god tilgang til denne typen tjenester for mennesker med en funksjonsnedsettelse (fysisk og/eller kognitiv). Videre at det skal finnes kompetanse til å møte individer med en funksjonsnedsettelse, for eksempel en utviklingshemning innenfor de tjenestene som er ment å ivareta overgrepsutsatte på generelt grunnlag. Det betyr at bl.a. overgrepsmottak og politi bør ha tilstrekkelig kunnskap om utviklingshemning til å kunne ta i mot en utviklingshemmet (og evt. vedkommendes hjelpere) og gi et tilbud så nært det som andre ville mottatt som mulig. Spisskompetanse hva angår utviklingshemning kan en selvsagt ikke forvente å finne i ethvert ledd, men det må være kompetanse til å vite hvor en skal ta kontakt for videre bistand! Oppsummering og videre arbeid SUMO-prosjektet kan ikke betraktes som noe annet enn i beste fall en start på en større prosess som involverer en lang rekke instanser og personer. Prosjektgruppen er av den klare oppfatning at det bør etableres tverretatlige og flerfaglige spesialteam enten på fylkeskommunalt eller på regionalt nivå som bemyndiges (og gis nødvendige rammer og ressurser) til å kunne tre sammen ved avdekking av eller mistanke om at voksne utviklingshemmede er utsatte for overgrep, og innen definerte tidsfrister gi klare anvisninger på hvordan og av hvem saken skal håndteres videre. 5

6 Teamet må også overvåke hvordan saken følges opp og ha nødvendige beføyelser til å kunne gripe inn der en sak ikke følges opp som forutsatt. Terskelen for intervensjon bør etter prosjektgruppens oppfatning være lavest mulig; dvs. at spesialteamet heller kontaktes en gang for mye enn en gang for lite! Poenget er at det er en vurdering gjort av spesialteamet som avgjør om saken får et videre forløp eller ikke denne vurderingen skal ikke enkeltindivider, det være seg ansatte i omsorgstjenestene, pårørende eller den utviklingshemmede selv, sitte med alene. Å få implementert dette systemet innebærer utvilsomt mange vurderinger av juridisk, etisk og praktisk karakter, og prosjektgruppen ønsker derfor å diskutere dette forslaget bredest mulig. Det er vårt håp at vi kan bruke denne dagen på mest mulig konstruktiv måte og at vi i hvert fall kommer ut med en pekepinn om hvor veien skal gå og også om hvem som skal bære stafetten videre. Oslo, Wenche Fjeld Hilde Kristiansen Annie Mathisen Peter Zachariassen Vedlegg og linker: BLD pres. (foiler; presentasjon ved regionale konferanser ) Link til Europarådsrapporten: Link til SOVA og Surrey Safeguarding Adults Board: Link til håndboka Finnmark: Link til fagheftet Helse SørØst: rep_hele.pdf 6