Debatt ILLUSTRASJON: SIMEN AUGUST ASKELAND. 68 tidsskrift for norsk psykologforening

Transkript

1 Debatt ILLUSTRASJON: SIMEN AUGUST ASKELAND 68

2 Fagformidling og debatt Debatt Ny familiepolitisk giv med ny regjering? Etter åtte år med total neglisjering fra de rødgrønne håper mange av oss at den nye regjeringen vil vise vilje til å satse på forebyggende tiltak på familiefeltet. Det trengs. Frode Thuen Professor, Senter for kunnskapsbasert praksis, Høgskolen i Bergen/ Center for familieudvikling, København DEBATT: FAMILIEN Mer enn barn opplever hvert år at foreldrene går fra hverandre. For de aller fleste av disse barna innebærer det en stor sorg en sorg de gjerne bærer med seg livet igjennom. Og de som ikke selv har opplevd et foreldrebrudd, bekymrer seg ofte for at det kan skje før eller siden. Faktisk er det nettopp det dagens barn og unge frykter aller mest at foreldrene skal gå fra hverandre. Vi vet også at foreldrebrudd dobler risikoen for en lang rekke psykiske og sosiale problemer hos barna. Og risikoen vedvarer til barna selv er blitt godt voksne. Ikke nok med det: foreldrebrudd kommer uforholdsmessig ofte i tillegg til andre kjente risikofaktorer for barns utvikling, slike som omsorgssvikt, overgrep og voldsopplevelser, og har da en tendens til å forsterke de negative effektene av disse. Tap Foreldrebrudd i seg selv gir ikke nødvendigvis opphav til langvarige problemer, men alt det som et brudd ofte fører med seg i form av vedvarende konflikter mellom foreldrene, en mer ustabil familiesituasjon, flytting fra nærmiljøet, lavere Send innlegg til debatt@psykologtidsskriftet.no Hovedinnlegg: 4000 eller 8000 tegn, inkl. mellomrom Underinnlegg: tegn, inkl. mellomrom Replikk/kortinnlegg: tegn, inkl. mellomrom Vi ønsker debatt om aktuelle samfunns temaer, om metoder, ideologi, fagetikk, utdanning, helsepolitikk og lønns- og fagpolitiske spørsmål. Frist er den 8. i hver måned. Redaksjonen kan forkorte innsendte manuskripter. Alt innsendt materiale kan publiseres på nett. Innlegg kan bli publisert i andre medier Tidsskriftet inngår avtale med. Følg Tidsskriftet på Facebook. Her kan du diskutere innlegg og kronikker: on.fb.me/nwvr2o Følg, tips og del på 69

3 Debatt Fagformidling og debatt Jeg håper den nye regjeringen vil ta et klarere og modigere standpunkt i familiepolitikken; ved å erkjenne at det ideelle for barn er å vokse opp med begge sine foreldre levestandard, dårligere oppfølging fra foreldrenes side, eller at én eller begge foreldrene får psykiske problemer i etterkant av bruddet, kan ha langtrekkende konsekvenser. Men også i de tilfellene hvor det hele foregår uten dramatikk og der foreldrene samarbeider godt, vil barna ofte ha en sterk tapsopplevelse. «Vi er ikke lenger en familie» er en typisk kommentar. Underforstått: forestillingen om familien som et «vi» er smadret. Kanskje også troen på forpliktende og livslange forhold. I alle fall vet vi at barn som har skilte foreldre, selv vil bli skilt mye oftere i voksen alder enn de som vokser opp sammen med begge foreldrene. Mer lykke utenfor? Til tross for alt dette kan brudd noen ganger være å foretrekke fremfor et nedbrytende samliv. Også av hensyn til barna. Ja, i noen tilfeller ønsker barna at foreldrene flytter fra hverandre. Og det er nok få som vil tilbake til den tiden da det var forbundet med synd og skam, og i mange tilfeller også økonomisk ruin, å skille seg. Likevel: i langt de fleste tilfellene ønsker ikke barna at foreldrene skal flytte fra hverandre. Tvert imot: det er ingenting de ønsker mer enn at foreldrene skal finne ut av det med hverandre. Og i de fleste tilfellene er samlivsbrudd en dårlig løsning for familien sett under ett fordi det den ene parten vinner (svært ofte er det bare én av partene som vil ut), kan knapt nok veie opp for alt det de øvrige i familien taper. Når vi i tillegg vet at ekteskap nummer to og tre er minst like problemfylte og ustabile som det første, er det all grunn til å stille spørsmål ved om vi egentlig finner mer lykke utenfor samlivet. Kanskje er det lettere å bli lykkelig innenfor, hvis vi bare klarer å finne ut av problemene. Og kanskje kunne mange samlivsbrudd vært unngått hvis paret hadde fått hjelp til å finne ut av problemene sine på et tidlig tidspunkt. Redusere partnervold Vi vet i alle fall at samlivsstyrkende tiltak, eller såkalte samlivskurs, kan ha stor verdi. I undersøkelser av de best dokumenterte samlivskursene har man påvist en halvering av antall samlivsbrudd i de neste fire til fem årene, og en generell økning i tilfredshet med parfoholdet. I forhold til spesielle grupper, blant annet militærfamilier, har man påvist enda sterkere forebyggende effekter. I den senere tid har det dessuten kommet god dokumentasjon på at slike tiltak også kan bidra til å redusere partnervold. Dette er svært interessant, for hvis vi kan forebygge vold i nære relasjoner ved å hjelpe vanlige par til å kommunisere og løse problemer på en mer hensiktsmessig måte, vil vi sannsynligvis også hindre mange av de alvorlige voldsepisodene som vi vanligvis forbinder med kvinnemishandling. I tråd med de rødgrønnes manglende interesse for samlivsstyrkende tiltak, er ikke dette nevnt som et aktuelt tiltak i den storstilte handlingsplanen mot vold i nære relasjoner som regjeringen fikk ferdigstilt før de ble avløst, og som trer i kraft nå i Til tross for at planen understreker betydningen av å drive primærforebyggende arbeid, og til tross for at den nevner en rekke konkrete måter dette arbeidet kan foregå på, har man altså utelatt et av de få tiltakene som faktisk har dokumentert voldsforebyggende effekt. Det er mer enn underlig. Det som virker Det som må til hvis vi virkelig vil satse på forebyggende familievern, er at vi må få mer kunnskap om hva som virker, og at vi må satse mer på de tiltakene vi vet virker. På nær sagt alle andre samfunnsområder har vi egne statlige forsk nings sentre eller kompetansesentre som har ansvar for å utvikle ny kunnskap og sørge for at den beste kunnskapen blir tatt i bruk. Bare ikke innenfor familievernet. Barnevernet har til sammenligning fem regionale kompetansesentre, i tillegg til et stort nasjonalt forsk nings senter. Denne åpenbare underprioriteringen av familievernet kan vanskelig forstås på faglig grunnlag. Spesielt ikke når vi vet at det som skaper mest trygghet for barn, er velfungerende foreldre som har det bra med hverandre. Det er kanskje mer nærliggende å tenke at det finnes ideologiske motiver; at man har vegret seg for virkelig å satse på tiltak som har som mål å styrke familiene og forebygge samlivsbrudd, fordi man hele tiden har villet balansere hensynet til barna opp mot kvinners rett til å gå ut av undertrykkende samliv. Og for ikke å legge steiner til byrden for alle de foreldre og barn som allerede har opplevd samlivsbrudd og som lever i splittede familier, har man underkommunisert gevinstene for barn ved å vokse opp sammen med begge foreldrene. Min utfordring: Parsjekk Jeg håper den nye regjeringen vil ta et klarere og modigere standpunkt i familiepolitikken; ved å erkjenne at det ideelle for barn er å vokse opp med begge sine foreldre, samtidig som man er villig til å satse på det forebyggende familievernet slik at foreldre virkelig kan få den hjelpen de trenger, når de først trenger den. I den forbindelsen vil jeg utfordre barneministeren til å utvikle en ordning hvor alle småbarnsfo- 70

4 Fagformidling og debatt Debatt reldre som lever sammen, får tilbud om en rask og enkel sjekk av parforholdet. En lignende ordning er nå under utprøving i USA under betegnelsen «Marriage Checkup» og i Danmark, hvor det kalles «Parsjekk». Hensikten er å fange opp risikofaktorer for problemutvikling på et tidlig stadium, gjerne før paret selv har erkjent at de trenger hjelp, og sette inn tiltak som kan hindre at problemene utvikler seg. Her jobber parterapeutene etter en tilsvarende modell som tannlegene, ved at man innkaller pasientene til en rutinesjekk en gang i året eller annethvert år. På denne måten senkes terskelen for å ta kontakt med familievernet, og man vil kunne komme i gang med behandling hvis det er behov for det mye tidligere enn ellers. For det vanlige er at man venter med å ta kontakt til problemene er blitt så uhåndterlige at man ikke finner ut av det på egen hånd. Og da er det dessverre ofte for sent til å redde forholdet. Tilbud om regelmessig parsjekk vil imidlertid kunne gjøre en betydelig forskjell, viser erfaringene fra USA. Så langt er de særdeles oppløftende; det har ikke forekommet en eneste skilsmisse blant alle de parene som har deltatt i «Marriage Checkup» etter to år, mens 13 prosent av parene i kontrollgruppen har flyttet fra hverandre. Så her er det god grunn til optimisme med hensyn til muligheten av å forebygge samlivsbrudd. Å leve sammen er noe av det mest krevende vi gjør, og noe av det mest givende. Og for barna er det få ting som er viktigere i livet enn at foreldrene deres har det bra sammen. Derfor er det mitt håp at vi endelig kan få en regjering som virkelig vil satse på at foreldre faktisk kan klare å leve godt sammen. l Tvillingstudier og psykoser Tvillingforskerne mener det er ulogisk å forkaste tvillingmetoden, og at man i stedet kun skal justere heritabilitetsestimatene. Men det er liten vits i å justere en modell som på feilslått teoretisk grunnlag tilskriver genetikk mesteparten av effekten. Roar Fosse Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken HF DEBATT: TVILLINGFORSKNING Uholdbart, absurd og underkjent, var noen av utsagnene tvillingforskere brukte i desemberutgaven for å omtale Roar Fosses fagessay fra november om tvillingstudienes mangler. Med utgangspunkt i primært tvillingstudier hevdes det at psykoselidelser er sterkt genetisk betinget. Jeg skrev i november at den mest sentrale antakelsen i tvillingstudiene «Equal environment assumption» (EEA) ikke har vært testet med trekkrelevante erfaringer for psykoser. Vi vet også at eneggede tvillinger generelt er likere på relasjonsstress enn toeggede tvillinger, noe som ytterligere undergraver EEA. Tvillingforskere forsøker å redde EEA ved tilleggsantakelser om at tvillinger skaper sitt eget miljø, eller at miljøet er et uviktig korrelat til genene, men det hjelper ikke: EEA og dermed tvillingmetoden fremstår i dag som ugyldig. Motinnleggene i desemberutgaven av Psykologtidsskriftet fokuserte i all hovedsak på andre forhold enn tvillingmetodens holdbarhet og er derfor på siden av saken. Jeg adresserer her de innvendingene som var mest relevante, innvendinger fremmet av Torvik og kolleger. Er tvillingmetodens akilleshæl likevel gyldig for psykoser? Torvik og kolleger hevder at EEA er undersøkt og funnet gyldig for pasienter med schizofrenidiagnose. De viser ikke til hvilke studier det her er snakk om, men sier bare at «det ikke er plass til å gå gjennom alle studier». Men de burde jo nettopp ha gjort rede for slike studier, ikke minst studier som tar med seg trekkrelevante erfaringer (i vårt tilfelle miljøbelastninger, ikke minst relasjonsstress), da det er akkurat dette som vektlegges i EEA. For jeg finner ikke noen slike studier. Som jeg skrev i november: «Ingen tvillingstudier har ( ) testet EEA for psykoser ved å måle relasjonsstress eller andre former for psykososialt stress.» 71

5 Debatt Fagformidling og debatt OMSORGSKVALITET: Eneggede tvillingers likere fremtoning gjør at de behandles mer likt enn toeggede tvillinger. Slik sett er det et genetisk grunnlag for hvordan de behandles. Men hvor likt man behandles, er irrelevant for spørsmålet om kvaliteten på behandlingen, skriver Roar Fosse. For kvaliteten handler ikke om barnas fremtoning, men om omsorgsgiveren og dennes situasjon. Hvor likt man behandles, forteller oss ikke stort om kvaliteten i oppvekstmiljøet. Og det er nettopp denne kvaliteten vi må se på. Foto: Flickr/ Larry Jacobsen. Videre fremhever de at EEA skal være støttet av en test der foreldre feilklassifiserer tvillingenes zygositet, dvs. om tvillingene er eneggede eller toeggede. Det synes ikke å være publisert noen studier der denne testen er brukt for psykoser, og de viser da heller ikke til noen slike. Jeg ser kun én mulig tolkning av påstanden om at omfattende testing viser at EEA er gyldig, og det er hvis det er gjennomført tester med miljøforhold som ikke er trekkrelevante for ut vik ling av psykoser, der testene er gjennomført for andre former for psykiske lidelser enn psykoser. Dette kan kanskje gi en form for indirekte test av EEA for psykoser, hvis en løser opp på kravene til relevans. Slike alternative «tester» finnes og har i hovedsak vært basert på to typer «miljømål»: den ene tar utgangspunkt i hvor likt tvillingene blir kledd av foreldrene og hvor fysisk like de er, mens den andre tar utgangspunkt i at foreldre har feilklassifisert tvillingenes zygositet, slik også Torvik og kolleger fremhever. Men ingen av fremgangsmåtene gir støtte til påstanden. Gjennom den første fremgangsmåten finner tvillingforskere at hvor like tvillingene er av utseende, eller hvor likt de kles av sine foreldre, ikke henger sammen med forskjellen mellom eneggede og toeggede par på hvor like de er på psykiske lidelser. Dermed har de konkludert med at EEA er gyldig. Men det de har funnet, er sant å si ikke noe annet enn at hvor like man er av utseende og hvor likt man kles, ikke har noen sammenheng med miljøbelastningene i tvillingenes liv. For det finnes ingen forsk ning på om likhet i tvillingenes utseende og hvordan de kles opp, forteller noe om hvilke miljøbelastninger de utsettes for. Hvis man ser på eneggede, finner man rett nok at de både kles likere, ser likere ut, og at de utsettes for et mer likt relasjonsstress enn toeggede. Men det som er viktig, er hvorvidt det å kles likt og se like ut korrelerer med forekomsten av miljøbelastninger innenfor grupper av henholdsvis eneggede og toeggede tvillinger. Ta som eksempel en gruppe med eneggede tvillingpar: Hvorfor skal man tro at det nettopp er de barna som kles mest likt eller ser likest ut, som blir likest utsatt for miljøbelastninger? Forhold som overgrep mot barn er knyttet til karakteristika ved overgriperen og dennes situasjon, og det er neppe noen grunn til å tro at slike årsaker også ligger til grunn for det å kle tvillinger likt, for ikke å si hvor like tvillingene ser ut. Vi snakker altså snarere om ukorrelerte størrelser. Den andre vanlig brukte EEA-testen sammenlikner trekk-korrelasjoner for 72

6 Fagformidling og debatt Debatt Forhold som overgrep mot barn er knyttet til karakteristika ved overgriperen og dennes situasjon, og det er neppe grunn til å tro at slike årsaker også ligger til grunn for det å kle tvillinger likt eneggede og toeggede tvillinger når foreldrene har feilklassifisert eneggede som toeggede og motsatt. Tvillingforskerne antar at hvis det er foreldrenes behandling av tvillingene og ikke genene som ligger til grunn for psykiske lidelser, så bør toeggede tvillinger som er feilklassifisert som eneggede, korrelere høyere på psykiske lidelser enn de tvillingene som er korrekt identifisert som toeggede, mens de eneggede tvillingene som er feilklassifisert som toeggede, bør korrelere lavere enn de korrekt identifiserte eneggede tvillingene. Når de ikke finner dette, konkluderer de med at foreldrenes behandling av tvillingene er underordnet genetikken, og at EEA er gyldig. Feilklassifiseringstesten er imidlertid basert på en antakelse om at det er foreldrenes oppfatning av tvillingenes zygositet som ligger til grunn for hvor likt de behandler dem. Denne antakelsen har blitt testet med andre sider ved foreldrenes behandling av barna enn de som er relevante for psykiske lidelser, med blandede resultater1. Men det spiller ingen rolle hva man finner når antakelsen testes med ikke-relevante miljømål. Den må testes med mål på relasjonsstress, og dette har ikke blitt gjort. I motsetning til det Torvik og kolleger påstår, har feilklassifiseringsmetoden derfor ikke frembrakt støtte til EEA for psykiske lidelser, inklusive psykoser. «Det må jo være gener» Torvik og kolleger undrer seg over hvorfor toeggede tvillinger skulle bli likere behandlet enn eneggede hvis gener ikke er årsaken. Når eneggede blir behandlet likere enn toeggede, er det fordi de fremstår som identiske i utseende og til dels atferd, 1. Se Joseph, J. (2006). The missing gene. Psychiatry, heredity, and the fruitless search for genes. New York: Algora publishing. men også fordi de har en tettere kontakt seg imellom og et likere sosialt nettverk. Den likere fremtoningen hos eneggede fremfor toeggede tvillingpar handler naturligvis om genetikk. Så når den likere fremtoningen gjør at eneggede tvillinger behandles mer likt enn toeggede, er det på sett og vis et genetisk grunnlag for hvordan de behandles. Men spørsmålet om hvor likt man behandles, er irrelevant for det essensielle spørsmålet om kvaliteten på behandlingen. Og kvaliteten på behandlingen av så vel tvillinger som andre barn handler om aspekter ved den andre enten dette er omsorgsgiver eller andre og dennes situasjon, ikke om likhet i barns egen fremtoning. Hvor likt man behandles, kaster ikke lys over kvaliteten i oppvekstmiljøet. Og det er denne kvaliteten vi må se på. Torvik og kolleger har i det hele tatt vansker med å forestille seg at sårbarhet for psykoser ikke er genetisk bestemt. De undrer seg over hva årsaken ellers skulle være for at ikke alle barn som erfarer alvorlig stress, utvikler psykose. Men en rekke forhold forklarer dette. For det første viser forsk ning at miljøbelastninger er sentralt for det en ofte beskriver som sårbarhet, som sensitivitet for stress. Både i den generelle befolkningen og hos mennesker med psykoser er eksponering for alvorlig stress i barndommen knyttet til en påfølgende økt emosjonell reaktivitet på dagligdagse hendelser som varer inn i voksen alder. Videre er det rimelig at individuelle forskjeller i hvordan vi reagerer på miljøet, påvirkes av genetiske bidrag til normalpsykologiske funksjoner. For eksempel kan genetiske bidrag til normale variasjoner i temperament, generell miljøsensitivitet, hukommelse og oppmerksomhet gjøre at vi reagerer ulikt på stress. Dette er altså noe annet enn at det finnes «psykosegener». Også karakteristika som utvikler seg i samspillet mellom individets konstitusjon og miljøerfaringer, bidrar selvsagt til hvordan det videre samspillet utfolder seg, slik som mestringsforventning, selvfølelse og opplevelsen av sosial mestring. Mange fasetter ved miljøet bidrar også. For eksempel varierer miljøbelastninger langs en rekke ulike dimensjoner, som alvorlighetsgrad og hyppighet ved seksuelle overgrep. I en utviklingshistorie forekommer miljøbelastninger også sammen med en mengde andre forhold, som hvorvidt familiemedlemmer støtter eller klandrer barnet for voksnes overgrep, nyanserte samspill i familien, tilknytningsaspekter, forholdet til venner, medelever og lærere og tilhørighet i et sosialt nettverk. Det er snevert å tro at sykdomsdisponerende gener behøves for å forklare at vi reagerer ulikt på stress. Skal en ugyldig tvillingmetode beholdes? Torvik og kolleger mener det er ulogisk å forkaste tvillingmetoden selv når EEA og dens tilleggsantakelser er ugyldige. I stedet skal man kun nedjustere heritabilititetsestimatene. Men er en metode ugyldig, er det liten vits i å justere den. Betydningen av genetikk og miljø er et empirisk spørsmål, og da blir det feil å ta utgangspunkt i en modell som på feilslått teoretisk grunnlag tilskriver mesteparten av effekten til genetikk. Et minstekrav til tvillingforskerne bør være at de forkaster EEA og snarest inkluderer empiriske mål på relevante miljøbetingelser i sine studier. Da bør de inkludere hele spekteret av påvirkninger som er dokumentert å være knyttet til psykoser. Selv da risikerer de at de «gjenværende geneffektene» slettes ikke er geneffekter, men et resultat av miljøforhold som de ikke har målt. Det mest logiske er heller at tvillingmetoden forkastes. l 73

7 Debatt Fagformidling og debatt Riktig bruk av legemidler Ved uro, angst, depresjon, smerter og søvnløshet kan legemidler være en del av et behandlingsopplegg, men de må ikke komme i stedet for annen behandling. Bjørn Guldvog Helsedirektør DEBATT: FORSKRIVNINGSPRAKSIS Det er overraskende at helsedirektøren ikke ser et sterkere behov for et regelverk som regulerer forskrivning av vanedannende preparater, skrev fagsjef Anders Skuterud i Psykologforeningen i forrige utgave av Psykologtidsskriftet. Norske leger er godt faglig oppdaterte og følger i hovedsak myndighetens anbefalinger når de skriver ut medisiner. Samtidig øker bruken av legemidler mot depresjon, uro, angst, smerter og søvnproblemer. Legemidler bør gis som del av et behandlingsopplegg ikke i stedet for og den som får denne typen medisiner, skal følges tett opp av helsetjenesten Hvordan arbeider vi for rett bruk av legemidler? Brukt riktig kan legemidler mot depresjon, angst, smerter og søvnløshet være god behandling. Mange mennesker har langt bedre liv takket være slike medikamenter. Samtidig vet vi at disse medisinene kan gi redusert livskvalitet og alvorlige bivirkninger. Derfor sier Helsedirektoratets ulike retningslinjer for behandling av psykiske lidelser, smerter og søvnløshet at slike medikamenter må og skal brukes med stor varsomhet. Legemidler bør gis som del av et behandlingsopplegg ikke i stedet for og den som får denne typen medisiner, skal følges tett opp av helsetjenesten. Det er spesielt viktig ved bruk av medisiner mot uro, depresjon og angst hos barn og ungdom. Her vet vi at flere av de medisinene som brukes, kan gi økt forekomst av selvmordstanker. Derfor skal leger være særlig varsomme med å gi antidepressiver til unge mennesker. Som hovedregel skal man alltid forsøke annen behandling først. Hvis man velger å gi medisiner, skal helsepersonell følge pasienten tett, og fortløpende vurdere bruken. Forskrivning av vanedannende I dag overvåkes ikke den enkelte leges utskrivning av legemidler. Hvis det kommer en bekymringsmelding om en lege til fylkeslegen eller Helsetilsynet, kan tilsynsmyndighetene be den aktuelle legen utlevere en oversikt over sin forskriving, men myndighetene har ikke anledning til å hente informasjon om den enkelte lege i Reseptregisteret. Helsetilsynet og Helsedirektoratet vil nå i fellesskap vurdere hvordan vi kan gå mer systematisk til verks for å følge den enkelte leges utskrivning av vanedannende legemidler. Hvis loven åpner for dette, må vi se på hvordan det eventuelt kan skje i praksis. Hvis ikke må vi vurdere om det er behov for lovendringer på dette området. Vi vil også diskutere om terskelen er for høy for å ta fra leger retten til å skrive ut vanedannende legemidler, om det er behov for endringer i regelverket, om vi trenger tekniske løsninger for å følge med på legens utskrivning, og om det er andre tiltak vi kan sette i verk på kort og lang sikt for å redusere feil bruk av medisiner. l 74

8 Fagformidling og debatt Debatt Psykologer og klimaendringer Engasjerte psykologer må begynne å snakke sammen om «vår tids største helsetrussel». Her er konkrete forslag vi kan diskutere. Sigmund Elgarøy Samisk Nasjonalt Kompetansesenter psykisk helse DEBATT: PSYKOLOGI OG KLIMA «Psykologer er etisk forpliktet til å engasjere seg i folks liv og livskvalitet. Deres kunnskap er essensiell i kampen mot klimaendringene. Hva vil Psykologforeningen gjøre med det?» spurte Gunhild Stordalen og Marianne Bjørnestad i novemberutgaven. Jeg har ikke registrert at Psykologforeningen har svart på utfordringen om klimaansvar som kom i novemberutgaven. Det håper jeg at foreningen gjør. Hva med å vurdere å etablere samarbeid med Legeforeningen? De har allerede begynt å arbeide med klimatematikken. «Vår tids største helsetrussel» I Tidsskrift for Den norske legeforening kan vi se klimaendringer omtalt som «vår tids største helsetrussel». Legeforeningen nedsatte i tråd med dette en arbeidsgruppe for global oppvarming og helse, som nå er slått sammen med andre arbeidsgrupper i et utvalg kalt «Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse». Utvalget skal arbeide med forholdet mellom medisinsk virksomhet og menneskerettigheter, helsemessige konsekvenser av global oppvarming og globale helsespørsmål. Arbeidsgruppen utarbeidet et grunnlagsdokument som fremhever både helsepolitisk arbeid (nasjonalt og internasjonalt), behovet for forskning, rolle som part i arbeidslivet, og klinisk arbeid som viktige arenaer for å handle i forhold til klimaendringenes utfordringer. Dokumentet avslutter med en oppfordring til alle helsearbeidere og samarbeidende fagforeninger om å fokusere på denne globale utfordringen. Ja til nettverk Mens vi venter på initiativer ovenfra, kan vi også gjøre noe nedenfra. Som et innspill fra grunnplanet ønsker jeg at interesserte psykologer (og studenter) danner et nettverk som kan begynne å kommunisere for å utvikle ideer, tiltak og prosjekter. Mitt inntrykk av situasjonen i dag er at ingen har oversikt over kompetansen og engasjementet blant psykologer når det gjelder klimaendringer. Hvis vi etablerer et nettverk, får vi samlet ressurser, og da har vi et helt annet utgangspunkt for å gjøre noe enn når vi sitter på hver vår tue og bekymrer oss. I Canada ser samfunn sitt tradisjonelle levevis bli alvorlig forstyrret av endringer i klimaet. Dette har naturligvis også følger for folks psykiske helse Et kjent sitat fra Obamas vitenskapelige rådgiver John Holdren er slik: «We basically have three choices: mitigation, adaptation and suffering. We re going to do some of each. The question is what the mix is going to be. The more mitigation we do, the less adaptation will be required and the less suffering there will be.» Sårbare urfolkssamfunn Stordalen og Bjørnestad legger vekt på grønne valg og atferdsendringer, altså på «mitigation». Det er naturlig, siden vi her i landet så langt stort sett har vært spart for både å måtte tilpasse oss og å lide. Men det vil endre seg. Som psykolog i Samisk nasjonalt kompetansesenter psykisk helsevern (SANKS), basert i Finnmark, har jeg vært opptatt av et arktisk perspektiv og et urfolksperspektiv. Andre steder i Arktis har klimaendringene allerede fått store konsekvenser, ikke minst for en rekke sårbare urfolkssamfunn. I Alaska står for eksempel over 30 små samfunn på en liste over steder som må flyttes på grunn av klimaendringene. I Canada ser samfunn sitt tradisjonelle levevis bli alvorlig forstyrret av endringer i klimaet. Dette har naturligvis også følger for folks psykiske helse. Selv er jeg med i en gruppe forskere fra Canada, Alaska, Danmark/Grønland og Norge som er engasjert i slike problemstillinger. Altså «adaptation» og «suffering». Andre psykologer igjen har sikkert andre perspektiver og erfaringer. Fronten er lang, som Arne Næss sa, og det er på tide at engasjerte psykologer begynner å snakke sammen. l 75

9 Debatt Fagformidling og debatt Brukerrepresentasjon: En dårlig idé? Psykologforeningens president mener at brukerrepresentasjon i sentralstyret er en dårlig idé. Vi ønsker ikke på noen måte å grine oss inn i det gode selskap, skriver Odd Volden. Men medlemmene fortjener et skikkelig grunnlag å ta avgjørelsen på. Odd Volden, brukeraktivist DEBATT: BRUKERREPRESENTASJON I PSYKOLOGFORENINGENS SENTRALSTYRE Brukere bør få plass i Psykologforeningens sentralstyre, skrev sjefredaktør Bjørnar Olsen i fjorårets oktoberutgave. «Ingen god idé», var president Tor Levin Hofgaards kommentar i desember, og han var i tvil om forslaget var til det beste for brukerne. Forslaget om brukerrepresentasjon i Psykologforeningens styre kom fra psykologenes egne rekker. Psykologforeningen bestemmer selvfølgelig selv hvem de vil invitere inn. Vi ønsker ikke på noen måte å grine oss inn i det gode selskap. Men når forslaget først er kommet opp, bør kanskje psykologforeningens medlemmer få et skikkelig grunnlag å ta avgjørelsen på? I stormens øye I desembernummeret av Psykologforeningens tidsskrift gir foreningens president Tor Levin Hofgaard medlemmene klar beskjed om hva han mener om forslaget om å åpne for brukerrepresentasjon i styret: Det er en dårlig idé. Hofgaard foreslår i stedet å styrke Rådet for psykisk helse. For å ta det siste først: Intet ville ha vært bedre enn at Rådet for psykisk helse fant tilbake til sitt gamle selv, som møteplass, kraftsentrum og spydspiss i arbeidet for et mer demokratisk og relevant psykisk helsearbeid, selv om Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (erfaringskompetanse.no) og Nasjonalt senter for psykisk helsearbeid (NAPHA) på forbløffende vis og på kort tid har gjort savnet betydelig mindre enn det ellers ville ha vært. En eventuell styrking av en dialogarena er imidlertid ikke noe argument mot å opprette en annen. Fortsatt er maktforholdene på feltet så skeive at det trengs endringer på en rekke områder for at det skal monne. Vi i brukerbevegelsen begynner å bli utålmodige når det gjelder å se konkrete resultater av forslagene våre. Slike resultater tror vi vi vil se mer av om vi får være med helt inn i stormens øye. Dialogen Hofgaard stiller en rekke spørsmål i sitt innlegg. Svarene han gir, viser at han dessverre ikke forstår dynamikken i denne delen av feltet. Der finnes helt klart andre svar enn dem Hofgaard gir. Hvordan kunne for eksempel en dialog mellom Hofgaard og undertegnede sett ut? Slik, kanskje: Hofgaard: Vi bygger vår organisasjon på representasjon. Hvem skal vi velge, og hvor skal brukeren velges fra? Fra én spesifikk brukerorganisasjon? Og i så fall hvilken? Volden: Mitt forslag er at dere starter med å henvende dere til Mental Helse Ungdom og erfaringskompetanse.no. Psykologistudentene har tidligere støttet MHU økonomisk. Erfaringskompetanse.no har samlinger for både brukerorganisasjoner og erfaringskonsulenter og har legitimitet i brukerbevegelsen. Hofgaard: Skal foreningen lytte mest til «sin egen bruker», eller skal vi fortsatt lytte til brukerorganisasjonene? Hva om de er uenige? Volden: Noen ganger er det viktig å være prinsipiell. Men vi må ikke gjøre dette vanskeligere enn det er. Vi fører ulike dialoger i ulike fora. Sosiale bevegelser taler sjelden med én tunge. At man vil møte ulike meninger fra ulike brukerstemmer i ulike sammenhenger det må man venne seg til, på alle nivåer. Men brukerbevegelsen vil også, med tiden, både bli mer samstemt og mer finkalibrert, det er nå en gang slik sosiale bevegelser fungerer. Hofgaard: Ethvert styremedlem forventes å være lojal til vedtak i vårt landsmøte og i 76

10 Fagformidling og debatt Debatt Fra presidenten Tor Levin Hofgaard President i Norsk Psykologforening Brukerrepresentant? Ingen god idé Som organisasjonsmenneske tviler jeg på at en brukerrepresentant i Psykologforeningens styre er det beste for brukerne. Det er på tide at det kommer en brukerrepresentant inn i sentralstyret i Psykologforeningen, mente redaktør Bjørnar Olsen i septembernummeret av Psykologtidsskriftet. Begrunnelsen var vår forpliktelse til å ivareta folkehelsen. Som profesjons nen sitter der? forening forvalter vi et samfunnsmandat, ger til rette for. Det vi trenger, er felles møte plasser der vi med utgangspunkt i vår ulike ekspertise kan snakke være i dialog med samfunnet for å kunne sammen en plattform for å påvirke samfunnet. På denne måten er de en tydelig stemme for De som har lest noe av det jeg har skrevet og viktig korrektiv til politikere, myndig merke til at mitt budskap hele tiden er at reninger. ter, våre høringsuttalelser og våre strategi på, samfunnets behov. Da jeg ble valgt til og derfor bør samfunnet (gjennom en bruker) få en plass i vårt styrende organ. Generalsekretæren i Mental helse var enig. Jeg deler fullt og helt redaktørens betraktninger om at Psykologforeningen må svare på profesjonens samfunnsmandat. de siste seks årene, har forhåpentlig lagt som profesjon blir vi uinteressante hvis vi ikke kontinuerlig er i dialog med, og svarer president i 2007, var det på et program om samfunnsansvar, dialog og endring. Det er fortsatt mitt hovedprosjekt. Derfor har jeg også tenkt mye på hvordan foreningen og profesjonen skal levendegjøre denne holdningen og visjonen. Jeg lytter gjerne til innspill om dette. Likevel mener jeg at en bruker i styret i Psykologforeningen dessverre ikke er noen god ide. Som organisasjonsmenneske tviler jeg på at det er det beste for brukerne. Spørsmålet som raskt melder seg, er hvem «brukeren» er. Vi bygger vår organisasjon på representasjon. Hvem skal vi velge, og hvor skal brukeren velges fra? Fra én spesifikk brukerorganisasjon? Og i så fall hvilken? Skal foreningen lytte mest til «sin egen bruker», eller skal vi fortsatt lytte til brukerorganisasjonene? Hva om de er uenige? Hva om de deltar på samme møte i Helsedirektoratet, og har ulike meninger fordi de er lojale til ulike demokatisk fattede vedtak? Blir brukeren fra Psykologforeningen da troverdig? Om ikke hva tjener det brukerne at denne perso Styret i Psykologforeningen har som sitt mål å realisere Psykologforeningens mål, vedtatt av Landsmøtet og nedfelt i vårt prinsipprogram, våre policydokumen er. Mange av disse vedtakene er rettet mot samfunnet, men mange av dem har lite med pasienthverdagen å gjøre. Styret er likevel kollektivt ansvarlig for vedtak, og har personlig ansvar for økonomien i foreningen. Ethvert styremedlem forventes å være lojal til vedtak i vårt Landsmøte og i andre deler av foreningen. Hadde jeg vært bruker, hadde jeg virlom brukere og profesjoner. En slik mø kelig søkt å unngå å havne i en slik situasjon, og jeg ville følt meg låst til en lojalitetsplikt som raskt kunne føles trang og hemmende. Styreplassen kunne bli utfordrende slik ansatte erfaringskonsulenter opplever i helsetjenestene. På et brukerseminar hvor jeg deltok, arrangert av erfaringskompetanse.no, ble det nettopp påpekt at det ikke er uproblematisk når brukerne blir del av det systemet de skal utfordre, når de blir profesjonalisert og det oppstår doble lojaliteter. Bekymringen fra 1230 tidsskrift for norsk psykologforening brukerforeningene har der vært at dette ville kunne ekskludere dem fra å bli lyttet til, og at erfaringskonsulentene skulle agere på vegne av brukerne uten den demokratiske tilknytningen og representativiteten som brukerorganisasjonene leg Det som er flott i Norge, er at vi har sterke brukerorganisasjoner. Det er bygget egne demokratiske organisasjoner som velger sine egne prioriteringer, satsinger og politiske mål som de bruker som brukerne. Og de fremstår som et ønsket heter, helsetjenestene og profesjonsfo Det vi trenger, er felles møteplasser der vi med utgangspunkt i vår ulike ekspertise kan snakke sammen. Brukerorganisasjonene som eksperter på brukere, vi som eksperter på psykologifaget. Vi vet at tverrfaglighet fungerer best når det skjer med utgangspunkt i en tydelig ekspertiseidentitet. Den kunnskapen mener jeg også må overføres til tverrfagligheten i møtet mel teplass har vi allerede i Rådet for psykisk helse. Der er ulike brukerorganisasjoner, profesjonsorganisasjoner, universiteter og andre interesseorganisasjoner knyttet sammen. Å styrke denne organisasjonen mener jeg vil være en langt bedre investering enn en enkelt person i vårt sentralstyre både for oss som profesjonsforening og for brukerne. andre deler av foreningen. Hadde jeg vært bruker, hadde jeg virkelig søkt å unngå å havne i en slik situasjon, og jeg ville følt meg låst til en lojalitetsplikt som raskt kunne føles trang og hemmende. Volden: Brukerrepresentanten(e) trenger ikke ha stemmerett, men talerett og forslagsrett når de møter i Psykologforeningens styre. Det er litt vanskelig for en utenforstående å se for seg hvilke saker Psykologforeningen behandler, men det er neppe vanskeligere her enn i andre organisasjoner å sende noen styremedlemmer på gangen av og til. En annen mulighet er selvfølgelig å invitere observatører med talerett og forslagsrett inn i saker hvor det vil være spesielt nyttig å få inn synspunkter fra brukersida. Hofgaard: Styreplassen kunne bli utfordrende, slik ansatte erfaringskonsulenter opplever i helsetjenestene. På et brukerseminar hvor jeg deltok, arrangert av erfaringskompetanse.no, ble det nettopp påpekt at det ikke er uproblematisk når brukerne blir del av det systemet de skal utfordre, når de blir profesjonalisert og det oppstår doble lojaliteter. FRUKTBAR SPENNING: Det vil selvsagt være utfordrende for en bruker eller erfaringskonsulent å være representant i Psykologforeningens sentralstyre, sier Odd Volden. Men utfordringene som oppstår i møtet mellom brukerrepresentanter, fagfolk og erfaringskonsulenter, er noe av det mest spennende og fruktbare som skjer i feltet for tiden. Faksimile fra desemberutgaven av Psykologtidsskriftet. Hofgaard stiller en rekke spørsmål i sitt innlegg. Svarene han gir, viser dessverre at han ikke forstår dynamikken i denne delen av feltet Volden: Styreplassen vil helt sikkert bli utfordrende, av mange årsaker. Men at noe er utfordrende og problematisk, skal ikke alltid løses ved å organisere seg bort fra det; det tror jeg psykologer flest vil være enige i. Utfordringene som oppstår, for alle parter, når erfaringskonsulenter «kiler» seg inn mellom brukerrepresentanter og fagfolk, er noe av det mest spennende og fruktbare som skjer på feltet for tida. Dette er vi i ferd med å løse lokalt flere steder, det kommer vi til å løse overalt, også sentralt, med tid og stunder. Kanskje dere skal be erfaringskompetanse.no om å oppnevne en representant for erfaringskonsulentene til styret deres også? Inviter Til slutt: Jeg satt i landsstyret i Mental Helse fra 2001 til Jeg er overbevist om at debattene og vedtakene våre den gang hadde vært mye bedre om vi hadde hatt fantasi nok til å invitere inn en representant fra Psykologforeningen som bisitter i møtene. Mental Helse, Psykologforeningen og andre sentrale aktører skylder både tjenesteutøverne, tjenestebrukerne og skattebetalerne å samhandle på laveste effektive nivå. l 77

11 Debatt Fagformidling og debatt Fremtiden trenger eldrepsykologer Psykologforeningens vedtak om å avvikle spesialiteten eldrepsykologi er et steg i feil retning. Bente Brekne Nielsen, psykolog, alderspsykiatrisk poliklinikk, OUS Martin Bystad, psykolog, alderspsykiatrisk poliklinikk UNN og stipendiat, institutt for psykologi, UiT Marta Maria Gorecka, psykolog/stipendiat, institutt for psykologi, UiT DEBATT: ELDREPSYKOLOGI I november 2013 ble en ny spesialistordning vedtatt av et samlet landsmøte i Psykologforeningen. Det innebærer at spesialiteten eldrepsykologi avvikles i Dette i en tid da vi får stadig flere eldre, hvor forventet levealder øker, og hvor samfunnet er avhengig av at eldre står lenger i arbeid. Med et økende behov for psykiske helsetjenester også for denne aldersgruppen, er nedleggelsen av spesialiteten et varsel om at vi beveger oss i feil retning. Til dere som ennå ikke vet hva en eldrepsykolog gjør, følger her en introduksjon. Samtaleterapi hjelper Psykologer i eldrepsykologifeltet dekker området fra friske eldre med eksistensielle utfordringer til syke eldre med sammensatte lidelser og et komplekst symptombilde. Problematikken kan være betydelig både fysisk, psykisk og sosialt. Dette krever spesialisert kompetanse. Psykiske plager hos eldre er ikke en naturlig del av aldringsprosessen og skal behandles, siden de hemmer livskvaliteten og den fysiske helsen. Både ensomhet, tapsopplevelser og somatiske sykdommer kan gjøre en eldre person mer sårbar for å utvikle depresjon. Mange eldre foretrekker psykologiske tiltak framfor medisiner ved psykiske plager, og studier viser at eldre har like godt utbytte av samtaleterapi som yngre. Eldrepsykologer imøtekommer de eldres preferanser og tilbyr individuelt tilpasset behandling som virker. En sentral del av arbeidet består av samtaleterapi. I tillegg møter vi pasienter med demens som har atferdsproblemer eller en psykisk lidelse som f.eks. angst eller depresjon. Her består arbeidet av utredning og oppfølgning av pasienten, samarbeid med pårørende, og veiledning av helsepersonell. Bare testing? I eldrepsykologers arbeid med demenspasienter er det en utbredt, men feilaktig oppfatning at det kun er testing av pasienten som vektlegges. Men for eldre kan det være belastende og lite hensiktsmessig å gjennomføre mange tester. Ved demens er psykososiale tiltak og nært tverrfaglig samarbeid viktige deler av eldrepsykologens arbeid. Kroniske somatiske sykdommer følger ofte normal aldring. Fysisk og psykisk helse påvirker hverandre. Eksempelvis kan ubehandlet depresjon gi dårligere prognose ved hjertesykdom hos eldre. Ved å behandle depresjonen og hjelpe den eldre å håndtere f.eks. kroniske smerter, hjertesykdom, hjerneslag eller artrose kan man forebygge unødvendige sykehusinnleggelser eller at funksjonshemningen blir stør- LANDSMØTET 2013: Den nye spesialistordningen vedtatt på Psykologforeningens landsmøte betyr at spesialiteten eldrepsykologi avvikles i Men eldrepsykologi må settes på dagsordenen, ikke tas av, skriver Nielsen, Bystad og Gorecka. Foto: President Tor Levin Hofgaard, som knipset med sin mobil 78

12 Fagformidling og debatt Debatt Psykiske plager hos eldre er ikke en naturlig del av aldringsprosessen og skal behandles, siden de hemmer livskvaliteten og den fysiske helsen SnikFrP-isering i Psykologtidsskriftet? Karine Skaret, sentralstyrevara i FpU og psykologstudent re enn nødvendig. Eldrepsykologer jobber ut fra et helsepsykologisk perspektiv. I fremtiden trenger vi eldrepsykologer som har den nødvendige kompetansen på utredning, behandling og differensialdiagnostikk for de eldre pasientene med et betydelig sammensatt sykdomsbilde. Eldrepsykologer har kompetanse på å vurdere og å skille mellom kognitiv svikt, depresjon, angst, delirium, tilpasningsforstyrrelser, bivirkninger av medikamenter, eller en kombinasjon av disse problemene. Arbeidet med eldre stiller krav til kunnskap om klinisk psykologi, biologisk psykologi, kognitiv psykologi, helsepsykologi og samfunnspsykologi. Gir resultater Eldrepsykologers arbeid kan være utfordrende, men er både spennende og givende, og det gir resultater. I tillegg til å redusere psykisk lidelse, fremme fysisk helse og bedre livskvalitet for pasientene og deres pårørende så mener vi at eldrepsykologers arbeid kan bidra til å redusere utgifter til helsetjenester, antall fastlegebesøk, medisinske prosedyrer og medikamentbruk. Vi trenger flere eldrepsykologer for å kunne møte samfunnets og befolkningens fremtidige behov for helsetjenester. Vi mener behovet for spesialister i eldrepsykologi er definert, men tilbudet er i ferd med å opphøre. Eldrepsykologi må settes på dagsordenen, ikke tas av. Rekrutteringen til feltet blant psykologer må sikres. Det er fortsatt mulig å ta spesialiteten. Ny spesialistordning innføres i 2015, og Psykologforeningen garanterer overgangsordninger for de som har startet. l DEBATT: KRONIKK I PSYKOLOGTIDSSKRIFTET Som en av Psykologtidsskriftets faste spaltister skrev jeg en kronikk før stortingsvalget i fjor høst som det har blitt en del debatt om. Fredrik Gustafsson hevdet i oktoberutgaven at jeg måtte bli vurdert uegnet som fast kronikør på grunnlag av min politiske «propaganda». I novemberutgaven fastholder sjefredaktør Bjørnar Olsen at tidsskriftet står ved beslutningen om å trykke kronikken min, samt å la meg beholde oppdraget med å være fast kronikør. I desemberutgaven er det en psykologstudent som er ute med ny kritikk. Marte Ranum Halse kritiserer meg for ikke å holde god nok faglig standard. Kronikk, ikke avhandling Jeg vil understreke at denne teksten var en veldig forkortet og forenklet versjon av en vitenskapelig oppgave jeg har skrevet på psykologistudiet. Jeg undres om Halse har lagt merke til at min tekst ligger under vignetten fagformidling og debatt og ikke under vitenskap og psykologi. Vignetten signaliserer tydelig at dette er en kronikk, som er en subjektiv tekst som kan starte en debatt, og selvfølgelig ikke en vitenskapelig avhandling. Derav de noe «freidige» politiske kommentarene og forsøket på litt psykologisk humor. Når det gjelder Halse sin påpekning om at liberal i USA ikke er det samme som liberal slik FrP omtaler seg selv som, så er jeg enig. Det er likevel ikke det jeg hevder i min kronikk. Jeg skriver at det er mye i ideologiene som er likt, og at funnene ikke nødvendigvis er direkte overførbare til norske forhold. Mange hevder at det ikke finnes noen venstreside i USA, slik vi kjenner den i Norge og Europa. Selv om et fåtall mener at Obama av og til fører en sosialistisk politikk, er det ingen enighet om at demokratene er sosialistiske. Jeg foretrekker heller å bli saklig kritisert for det faglige, enn for min politiske orientering Rot med begreper I Halse sitt avsnitt om den politiske aksen i USA og Norge er det nok hun som roter med begrepene. Det skal godt gjøres å finne statsvitere som er enig i hennes tolkning at liberal/konservativ i USA er det samme som sosialistisk/borgerlig i Norge. For høyre-/venstreside i USA er virkelig ikke det samme som høyre-/venstreside i Norge. Jeg synes det morsomt å se at det ble mye debatt etter kronikken min fra septemberutgaven. Halse hevder at jeg sniker inn setninger som oppfordrer leserne til å stemmer på FrP. At jeg er politisk aktiv, har aldri vært en hemmelighet for Psykologtidsskriftets redaksjon eller lesere. Likevel foretrekker jeg heller å bli saklig kritisert for det faglige, enn for min politiske orientering, og dermed også min hjernestruktur. l 79

13 Debatt Fagformidling og debatt Mrs. Livingstone, I presume? Jeg er ikke enig i at mitt blikk på Katy Perry er seksualisert og låser henne i en snever rolle definert ut fra menns ønsker. Peder Kjøs, psykologspesialist og forfatter DEBATT: UNGDOM, SEX OG POPULÆRKULTUR Katy Perry fremstår som et positivt forbilde for unge jenter i videoen «Roar», ikke fordi hun ikke er seksualisert, men fordi hun ikke lenger bare er sukkersøt, skrev Anne Gjelsvik i desemberutgaven av Psykologtidsskriftet. Det perspektivet mangler i innlegget til Peder Kjøs i oktober nummeret, mener hun. Anne Gjelsvik og jeg nærmer oss tenåringstidens jungel litt fra hver vår kant, men det er ikke mye om å gjøre at vi møtes. Sammenligningen mellom Katy Perry og Tarzan viser hvor vi er forskjellige. For hvem er egentlig Tarzan? Han er Apenes Konge. Det er jo flott, men han kan ikke være fornøyd med det. Drivkraften i historien er at han ikke hører helt hjemme i kongeriket sitt. Han kan ikke bli en fullstendig mann i jungelen, for han mangler en passende dronning. Hun må komme utenfra. Før Tarzan møter Jane, er han en guttunge som ikke har stort bedre ting å ta seg til enn å klatre i trær. Det er møtet med Jane som gjør ham til en mann. På samme måte er Katy en slags dronning i et rike der noe mangler, men som hun foreløpig ikke savner. Hun er omgitt av dyr, men er likevel i en dypere forstand alene. Og det er greit nå, men ikke på sikt. På sikt er målet tilknytning, å bli et komplett Jeg gjennom et møte med et Du. Sterkest alene? Jeg er helt innforstått med at mitt perspektiv har utgangspunkt i det vanlige, heterofile livsdramaet, der poenget er å møte noen å føre slekten videre med. Selvfølgelig kan og bør listen over mulige varianter av dette dramaet utvides til å omfatte også homofile forhold og helt andre relasjoner enn de seksuelle. Den utviklingen som «Roar» viser begynnelsen på, kunne ha vært komplettert ved at også Katy møtte sin Jane. Hun er ikke den hun er, i kraft av sin posisjon i forhold til en mann, men til en partner. Jeg er uenig i at det er et godt alternativ eller et mål å være «sterk» alene. Målet er tilknytning på en god måte, ikke ensomhetens autonomi og selvtilstrekkelighet. Videre ut vik ling til voksen forutsetter et møte med en annen, at man avgir noe av sin autonomi og innser at man er avhengig av en som også er avhengig av en selv. Jeg tror dessverre at noe av forskjellen på Gjelsviks og min lesning av «Roar» skyldes at vi er av hvert vårt kjønn. Kvinner har god grunn til å oppleve relasjoner til menn som farlige og potensielt undertrykkende, som trusler mot nettopp selvråderetten, heller enn som overveiende positive muligheter til selvrealisering som relasjonelle vesener. Likevel mener jeg det er et blindspor å løse dilemmaet ved å oppvurdere ensomhet til «styrke». Å forholde seg til relasjoner som et universelt mål trenger ikke å være det samme som å være mannen til behag på tvers av egne behov og egen integritet. For min egen datters del (og ikke minst min kones) mener jeg at vi må jobbe for en likestilling som gjør det like trygt og like utviklende for begge kjønn å leve i parforhold. Variert framstilling av mulige kjønnsroller er en del av et slikt prosjekt, og der mener jeg altså at Katy Perry bidrar positivt. Og det virker det altså som om Gjelsvik og jeg er enige om, selv om vi har forskjellig oppfatning om hva Perry egentlig sier. De unge jentene som er Katy Perrys primære publikum, konsumerer videoen på sin måte og tar nok til seg budskap på både det bevisste og det ubevisste planet. På det bevisste planet oppfatter de hennes framtoning som et ideal de vil kopiere. Jenter bør, som i Perrys jungel, slippe å forholde seg til forventninger som passer til voksne kvinner Å ville se ut som Katy Perry er en helt adekvat (pre)pubertal måte å identifisere seg på gjennom overflatelikhet. På dette stadiet er å se ut som veldig nært det samme som å være som. Dette er en lek med roller og identiteter som inngår i utformingen av den egne identiteten. Dermed blir vi voksne rimelig nok opptatt av hvilke identifikasjonsobjekter barna velger. Miley provoserer Som et alternativ til Katy Perrys «Roar» er den nye videoen til Miley Cyrus, «Wrecking Ball», et simpelt forsøk på å kapitalisere på seksuell frigjøring mer enn et bidrag til å styrke den. Cyrus velger en helt annen løsning på tilknytningsdilemmaet enn Perry. Hun går for en kombinasjon av opphøyet utilgjengelighet, farlighet, sårbarhet og seksuell provokasjon. Heller enn å svinge seg i lianer i jungelen slenger hun rundt sittende naken på en sånn jernkule som man river hus med, omgitt av betongvegger som knuses. Og så slikker hun på en slegge og gråter litt. Oppmerksomheten dette vekker kan feiltolkes dit hen at hun har lyktes. Fordi den gir så mye respons, har rollen som «sex-provokatør» all- 80