Drikkevannet vårt En tilstandsbeskrivelse

Transkript

1 Drikkevannet vårt En tilstandsbeskrivelse

2 Sammendrag En rekke lover og forskrifter regulerer forvaltningen av norske vannressurser og drikkevannsforsyningen. Forvaltningen av de ulike lovene, og således de ulike sidene ved vannforvaltningen, er underlagt flere departementer og etater. Den største helserisikoen knyttet til drikkevann er forårsaket av fekale (gjødsel- eller avløpspåvirkede) forurensninger fra råvannet eller innsug via ledningsnettet. Vannbårne sykdomsutbrudd forekommer årlig i Norge. De fleste utbrudd skyldes at folk drikker udesinfisert vann. Omfanget av næringsmiddelbårne infeksjoner i Norge er svært lavt sammenlignet med de fleste andre land. Den relative betydningen av drikkevann som årsak til næringsmiddelbårne infeksjoner er imidlertid sannsynligvis større i Norge enn i andre industriland, bl.a. på grunn av utbredt bruk av overflatevann. Mattilsynet har registrert ca 2700 vannforsyningssystemer som leverer vann til mer enn 20 hus eller hytter. Mer enn 80 % av dette antallet er systemer som forsyner mellom 50 og 500 personer. Over 1000 vannforsyningssystemer, blant disse de fleste store systemene, er kommunalt drevne. Gjeldende regelverk stiller krav om at vannforsyningssystemer skal ha minimum to hygieniske barrierer og at vannverksansvarlig etablerer og etterlever et internkontrollsystem. Dette skal omfatte planer for prøvetaking, styring med kritiske punkter i forhold til overvåking av råvannskilde, vannbehandling og distribusjonsnett, samt beredskapsplaner. Mattilsynet gjennomførte i 2006 tilsyn med 696 vannforsyningssystemer. 35 % av disse tilsynene var revisjoner. Andel vannverk med tilfredsstillende internkontroll øker jevnt og trutt. En kampanje i 2005 viste at vannkvaliteten hos de fleste vannverkene tilfredsstilte forskriftens krav. En kampanje i 2006 viste at kvaliteten på rutiner og planer for drift og vedlikehold av ledningsnett varierer mye. Antall varsler om vedtak var høyere i 2005 og 2006 enn i de foregående årene. I kapittel 10 omtales en rekke svakheter i datamaterialet som denne utredningen bygger på og som det bør tas hensyn til ved framtidig datainnsamling. 2

3 Innhold 1. Innledning... 4 Prosjektets formål/hensikt... 4 Prosjektets organisasjon Norsk drikkevann hvor trygt er det?...5 Karakterisering av risikoer... 5 Risiko for svikt i vannforsyningen... 5 Folkehelserisiko forårsaket av mikroorganismer... 6 Risikoprofil knyttet til mikroorganismer i drikkevann... 8 Hva blir folk syke av?... 9 Folkehelserisiko forårsaket av kjemiske stoffer i drikkevann... 9 Kvalitet og redelighet Totalvurdering Vannforvaltning Rammene for vannforvaltningen Forvaltningen av norske vannressurser Drikkevannsforsyning Vannforsyningssystem Drikkevannsforsyningen Beskrivelse av bransjen Vannkildene Hygieniske barrierer og vannbehandling Transportsystemet Kompetanse Økonomi Organisasjoner Strategiske føringer for drikkevannsforvaltningen Water Safety Plans Krav til vannforsyningssystemene...20 Godkjenning Hygieniske barrierer Prøvetakingsplaner Internkontroll Beredskapsplaner Avgifter og gebyrer for tilsyn Tilsyn med vannforsyningssystemer Kunnskap om regelverksetterlevelse Godkjenning Tilsyn og virkemiddelbruk Kampanje i 2005 som omfattet 180 vannforsyningsanlegg Kampanje i 2006 som omfattet 357 vannforsyningsanlegg/ledningsnett Vannkvalitet basert på vannverkenes egen kontroll Vurderinger av effekter av tilsyn med drikkevannsforsyning Vurderinger av datagrunnlaget...29 Kvaliteten på datagrunnlaget om risiko (kapittel 2) Kvaliteten på datagrunnlaget om vannforsyningssystemene (kapittel 4) Kvaliteten på datagrunnlaget om tilsynet (kapittel 7) Kvaliteten på datagrunnlaget om regelverksetterlevelse (kapittel 8) Litteratur

4 1. Innledning Prosjektets formål/hensikt En samlet presentasjon og analyse av tilgjengelige data for Mattilsynets ulike forvaltningsområder vil bidra til en bedre og mer velfundert planlegging av Mattilsynets aktiviteter, samt en klarere kommunikasjon med omverdenen om utfordringer og aktiviteter på Mattilsynets forvaltningsområde. På sikt vil det igjen bidra til oppnåelse av Mattilsynets effektmål. Hensikten med prosjektet var å bidra til bedre måloppnåelse innen området drikkevann. Samtidig skulle prosjektet presentere prinsipper eller en metode som også kan bidra på de andre forvaltningsområdene i Mattilsynet. Prosjektets organisasjon Prosjekteier: Direktør for avdeling Enhetlig og helhetlig tilsyn. Prosjektgruppe Helge Løtveit, Hovedkontoret (leder) Morten Nicholls, Hovedkontoret Kristian Staveland, Regionkontoret i Rogaland og Agder Ingjerd Caspersen Kopperud, Distriktskontoret i Drammen Styringsgruppe Direktør for avdeling Enhetlig og helhetlig tilsyn Direktør for avdeling Helse og hygiene Kommunikasjonsdirektøren Annen medvirkning Det er i forbindelse med prosjektet gjennomført møter med Folkehelseinstituttet og NORVAR og med Mattilsynets vannforum. Etter prosjektets avslutning har disse fått utkast til rapport til gjennomsyn. Prosjektets varighet 16. april til 29. juni Noen feil og mangler i rapporten er rettet opp per 4. september

5 2. Norsk drikkevann hvor trygt er det? Formålet med regelverket for drikkevannsforsyningen er å sikre forsyning av drikkevann i tilfredsstillende mengde og av tilfredsstillende kvalitet, herunder å sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe slag og for øvrig er helsemessig betryggende (Helse- og omsorgsdepartementet 2001a). I dette kapittelet beskrives en risikoprofil for vannforsyningssystemer fra nedbørsfelt til tappekran. Dette er gjort ved å se nærmere på noe av den kunnskapen som foreligger om forekomster av farer og hvilke konsekvenser de har når de forekommer. Tilnærmingen er basert på en ny modell for risikobasert tilsyn (Nordisk Ministerråd 2007). Karakterisering av risikoer Sikker forsyning av trygt og godt drikkevann er en viktig verdi for mange av oss. Trues denne verdien, foreligger det risiko i en eller annen form. Vannforsyning er en av samfunnets kritiske infrastrukturer. Svikt i denne infrastrukturen innebærer risiko for at viktige samfunnsfunksjoner stopper opp. Forurensninger av drikkevann kan innebære risiko for uønskede helseeffekter. Det kan være hensiktsmessig å skille mellom biologiske og kjemiske forurensninger som mulige årsaker til helsemessig risiko. Drikkevann kan ha redusert brukskvalitet på grunn av smak, lukt, farge eller andre bruksegenskaper. De færreste har mulighet til å velge annet drikkevann enn det som leveres gjennom det lokale ledningsnettet. God informasjon er ofte en forutsetning for at man som forbruker kan stille krav, fremme rettigheter eller foreta kvalifiserte valg. Risiko for svikt i vannforsyningen Justis- og politidepartementet (2006) beskrev vannforsyning som en kritisk infrastruktur fordi: Både husstander, institusjoner, arbeidsplasser, skoler/barnehager, industrivirksomheter m.m. er avhengige av at vannforsyningen fungerer og vil raskt bli berørt ved bortfall av tjenesten. Det er ingen konkurrerende, overlappende systemer for innbyggere og næringsliv dersom tjenesten svikter. Svikt ved ett vannverk vil normalt ikke vil påvirke driften av andre vannverk. På oppdrag fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, gjennomførte Scanpower Risk Management AS i 2003 en analyse av sårbarheten i vannforsyningen (Scanpower 2003). Rapporten gir grunnlag for å si at vi til daglig har en relativt sikker vannforsyning, men det er vanskelig å verifisere "godheten" i beredskapen mot uønskede eller ekstraordinære hendelser. Ekstremt vær som flom, tørke, skred mv vil trolig inntreffe stadig hyppigere, og rapporten setter søkelyset på ulike konsekvenser dette kan få for vannforsyningen. Problemer som kan oppstå er: oversvømmelse av inntaksanlegg og ledningsnett, endret vannkvalitet i vannkilder pga erosjon, redusert kapasitet på grunn av ugunstig fordeling ut over året, økt temperatur og endret vannkvalitet, samt oppblomstring av giftproduserende alger. 5

6 Det er samspillet mellom de ulike barrierene (tekniske, operasjonelle, vedlikeholdsmessige, kunnskapsmessige, trening/øvelser osv.) som er til disposisjon i forhold til truslene, som avgjør den helhetlige sikkerheten i vannforsyningen. Hvert vannforsyningssystem må sees på som unikt, og risikoen vurderes lokalt. Det er i dette prosjektet ikke gjort noen vurderinger av terrortrusler ut over det som er gjort av Justis- og politidepartementet (2006). Folkehelserisiko forårsaket av mikroorganismer Lindberg og Lindqvist (2005) har utarbeidet enn risikoprofil for biologiske risikoer i drikkevannet i Sverige. Fra rapporten har vi hentet følgende konklusjoner: Basert på innrapporterte utbrudd er den årlige risikoen for å rammes av vannbåren smitte i Sverige beregnet til å være 1 av I de fleste tilfeller er den mikrobielle årsaken ukjent. De vanligste kjente mikrobielle årsakene er Campylobacter og norovirus. De fleste (knapt 70 %) av de vannbårne utbruddene i perioden fant sted ved små vannforsyningssystem med mangelfulle mikrobiologiske sikkerhetsbarrierer. På tross av at små vannforsyningssystem forårsaket de fleste utbruddene, var middelstore og store vannforsyningssystem årsak til mer enn 90 % av antall syke. De fleste vannbårne utbruddene ble forårsaket av fekalt forurenset (gjødsel- eller avløpspåvirket) drikkevann. Forurenset råvann, først og fremst overflatevann, som passerte vannverket var årsak til ca 60 % av antallet utbrudd og 80 % av sykdomstilfellene. Krysskobling eller inntrengning på ledningsnettet var årsak til ca 40 % av antall utbrudd og 20 % av sykdomstilfellene. I flere tilfeller ble utbrudd forårsaket av svikt i konstruksjon eller behandlingen ved i vannverket, svikt som enten var innebygd eller som oppsto som følge av dårlig optimering eller feil i den løpende driften. I perioden ble hver tiende til tjuende svensk konsument i gjennomsnitt anbefalt å koke sitt drikkevann en dag per år. Konsekvensene av vannbåren sykdom kan være store. Dersom % av abonnentene til et større vannverk rammes av sjukdom og er borte fra arbeidet i en eller flere dager, vil det innebære store kostnader både for den enkelte og for samfunnet. Tallmaterialet som er anvendt i rapporten bygger i hovedsak på innrapportere sjukdomstilfeller. Tallmaterialet speiler i mindre grad sykdom som forårsakes av lavere grader av forurensninger av drikkevannet. Dette smittenivået er ukjent, men er foreslått å være det viktigste fra et risikosynspunkt. Den svenske undersøkelsen forteller oss en del, men resultatene kan ikke uten videre overføres til norske forhold. Den utstrakte bruken av overflatevann i Norge tilsier at helserisikoen kan være større i Norge og at årsaksbildet kan være annerledes enn i Sverige. I Sverige forsynes ca 50 % av befolkningen med drikkevann fra grunnvann, mot 10 % i Norge. Grunnvann inneholder mindre organisk materiale, mindre mikroorganismer og krever ikke så komplisert vannbehandling som overflatevann. Vannbårne utbrudd forekommer årlig i Norge. I følge Nygård, Gondrosen og Lund (2003) ble det i løpet av perioden fra 1988 til 2002 registrert 72 utbrudd med syke. Campylobacter forårsaket 19 utbrudd, mens norovirus var ansvarlig for 13, og Salmonella var involvert i 4 utbrudd. For en tredjedel av utbruddene var agens ukjent. Over halvparten av sykdomstilfellene (6480) skyldtes norovirus, mens Campylobacter var årsak til 1913 tilfeller. 6

7 Vannet ble levert fra vannverk ved 32 av de 54 utbruddene der dette ble oppgitt (59 %) og fra privat vannforsyning for de øvrige 22 utbruddene. Ved 62 % (16/26) av utbruddene ved vannverk ble vannet ikke desinfisert før distribusjon. Ingen av de private vannforsyningssystemene hvor det ble registrert utbrudd, hadde desinfeksjon. I de siste fem årene i perioden ble det i større grad registrert utbrudd ved private vannforsyningssystemer. Forfatterne angir forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon som den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge. For å forebygge utbrudd må oppgraderingen av de mange mindre vannforsyningssystemene rundt om i landet intensiveres. I flg. Georg Kapperud (2007:43-46) er nivået på næringsmiddelbårne sykdommer gjennomgående svært lavt i Norge. Den relative betydningen av animalske næringsmidler som smittekilde for næringsmiddelbårne infeksjoner er sannsynligvis mindre i Norge enn i de fleste andre industriland, bortsett fra blant annet Sverige og Finland som har samme situasjon. Dette tilskrives Norges gunstige status ved at man gjennom mange år har gjennomført systematiske og konsekvente tiltak for å bekjempe forekomsten av næringsmiddelbårne agens på alle ledd i næringskjeden, ikke minst i husdyrpopulasjonene. Den relative betydningen av drikkevann som spredningskilde for næringsmiddelbårne infeksjoner er sannsynligvis større i Norge enn i de fleste andre industriland. En viktig faktor som bidrar til å fremme smittespredning via drikkevannet i Norge, er den utbredte bruk av overflatevann som drikkevannskilde. 7

8 Risikoprofil knyttet til mikroorganismer i drikkevann I forbindelse med arbeidet med denne rapporten har Mattilsynet innhentet noen råd og vurderinger. Mattilsynet har blant annet bedt Folkehelseinstituttet om å utarbeide en risikoprofil for norsk drikkevannsforsyning basert på en mal fra modell for risikobasert tilsyn (se Nordisk Ministerråd 2007). Følgende risikoprofil er utarbeidet: EHEC Vibrio cholerae Shigella spp. Salmonella Typhi Legionella pneumophila Toxoplasma gondii Listeria monocytogenes Hepatitt A-virus Entamoeba spp. Salmonella Paratyphi EIEC Amøbedysenteri Heliobacter Mycobacterium bovis Francisella tularensis Salmonella (non-tyfoid) Yersinia enterocolitica Giardia spp. Rotavirus Campylobacter jejuni ETEC EPEC Pseudomonas spp. Cyanobakterier Actomyces Muggsopper Microsporidier Sporedannere Staphylococcus aureus Cryptosporidium spp. Andre tarmvirus Norovirus Figur 1. Risikoprofil Folkehelserisiko knyttet til biologiske forurensninger i vann. Uvanlig = Færre enn 2 sykdomstilfeller per personer/år Sjelden = Mellom 2 og 20 sykdomstilfeller per personer/år Vanlig = Flere enn 20 sykdomstilfeller per personer/år Figur 1 er basert på kvalifisert gjetting med utgangpunkt i data fra Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS), nasjonalt system for utbruddsvarsling og epidemiologisk forskning. Risikobildet vil imidlertid være mer komplisert enn denne matrisen viser. Folkehelseinstituttet mener at et grundigere arbeid må til for at en slik matrise skal kunne brukes som grunnlag for prioritering av tilsynet. 8

9 Hva blir folk syke av? Det gis her en kort omtale av noen av de vanligst forekommende årsaker til sykdomstilfeller forårsaket av vann. Norovirus og andre tarmvirus Rotavirus Campylobacter jejuni Salmonella: (non-tyfoid) Yersinia enterocolitica Giardia spp. (parasitt) Cryptosporidium (parasitt) De vanligste symptomene er omgangsyke (kvalme, oppkast og diaré) 1-3 dager. Det kreves sjelden medisinsk behandling. Diagnostikk av sykdommen er ressurskrevende og må rekvireres spesielt. Rotavirus har vanligvis ikke vært regnet som viktig vannbårent smittestoff (Folkehelseinstituttet 2005). Viruset rammer først og fremst små barn. Symptomer inkluderer diaré, oppkast og feber. Sykdommen varer vanligvis 4-7 dager, men kan få et alvorlig forløp hos små barn. Problemet kan være stort væsketap som man ikke klarer å erstatte med væsketilførsel. Sykdommen er vanligvis en selvbegrensende diaré med magesmerter som ikke krever antibiotikabehandling eller sykehusinnleggelse. Sykdommen varer vanligvis i 1-2 uker. Alvorlige komplikasjoner er sjeldne. De vanligste symptomene er diaré, magesmerter, feber og nedsatt allmenntilstand. Hos ellers friske mennesker varer en ukomplisert salmonellose vanligvis i en uke. Mer alvorlige tilfeller kan forekomme, særlig hos småbarn, eldre og personer med nedsatt immunforsvar. Sykdommen opptrer vanligvis som en selvbegrensende diaré med magesmerter og moderat feber som ikke krever antibiotikabehandling eller sykehusinnleggelse. Sykdommen varer vanligvis i 1-2 uker, men kan vedvare i flere måneder med kroniske magesmerter og gjentatte diaréepisoder. Symptomene varierer mye fra menneske til menneske. Noen er helt symptomfrie. Noen får forbigående diaré (1-3 uker). Noen utvikler langvarig tarmsykdom, som i enkelte tilfeller også kan virke invalidiserende. Diagnostikk av sykdommen er ressurskrevende og må rekvireres spesielt. Symptomene er forbigående diaré, Sykdommen kan være alvorlig for immunsvekkede personer. Diagnostikk av sykdommen er ressurskrevende og må rekvireres spesielt. Folkehelserisiko forårsaket av kjemiske stoffer i drikkevann Det foreligger lite data som indikerer at kjemiske stoffer i drikkevann representerer noen vesentlig folkehelserisiko. Overflatevann inneholder fra naturens side få kjemiske stoffer som kan føre til folkehelserisiko gjennom drikkevann. Den største risikoen for kjemisk forurensning av drikkevann basert på overflatevann antas å være knyttet til uhell, naturkatastrofer, terror og andre vanskelig forutsigbare hendelser. Det skal imidlertid mye til før man kommer opp i helseskadelige konsentrasjoner på grunn av de store vannmengdene og fortynningseffekten. 9

10 Der det benyttes grunnvann kan vannet inneholde betydelige mengder mineraler fra berggrunnen. Dette kan gi både helsemessig og bruksmessige problem. Størst helserisiko er knyttet til vannkilder hvor det er fluor og radon i berggrunnen. Enkeltbrønner i tilknytning til jordbruksarealer kan være påvirket av plantevernmidler. Kjemisk forurensning, f. eks ved utslipp, kan medføre at grunnvann blir forurenset i lang tid. Drikkevann kan også forurenses ved at det tar opp kjemiske stoffer fra selve ledningsnettet. Størst risiko er knyttet til utstyr som brukes i hus og hjem. Her står vannet lenge stille i rør med relativ stor overflate i forhold til vannmengden. Det er en god regel å la vannet renne litt før det benyttes til drikke eller matlagning. Kvalitet og redelighet Drikkevann av god kvalitet skal ikke bare være helsemessig trygt, men oppfylle en del andre krav og forventninger, f. eks ha klar farge og fravær av uønsket lukt og smak. Drikkevann brukes også til rekke andre formål enn drikke der kvalitetsegenskaper, f. eks mineralinnhold, kan bety mye. Fargen er særlig viktig. Brunt vann er ikke bare mer uappetittlig, men kan også være mer utrygt på grunn av redusert virkning av vannbehandling. Lukt og smak kan, i tillegg til at det er uønskede egenskaper ved vann, også være en indikasjon på mangelfull vannbehandling. Det offentlige har en viktigere rolle når det gjelder kvalitet på drikkevann enn for andre næringsmidler. Monopolsituasjoner, slik som man faktisk har på drikkevannsområdet, reduserer publikums forbrukermakt når det gjelder drikkevannskvalitet. God informasjonstilgang til abonnenter slik at de kan ta sine forholdsregler, representerer den viktigste utfordringen knyttet til redelighet. Totalvurdering Den største helserisikoen knyttet til drikkevann er forårsaket av fekale (gjødsel- eller avløpspåvirkede) forurensninger fra råvannet eller innsug via ledningsnettet. Vannbårne sykdomsutbrudd forekommer årlig i Norge. Det endemiske nivå av næringsmiddelbårne infeksjoner i befolkningen er svært lavt sammenlignet med de fleste andre land. Den relative betydningen av drikkevann som årsak til næringsmiddelbårne infeksjoner er sannsynligvis større i Norge enn i andre industriland, bl.a. på grunn av utbredt bruk av overflatevann. Hvor sikker drikkevannsforsyning og hvor trygt drikkevann vi vil ha i framtiden avgjøres først og fremst av hvor mye samfunnet er villig til å betale for vannet. Vi vet lite om vannet vil bli tryggere eller ikke i årene som kommer, men Bedre meldesystemer og bedre diagnostikk gir grunn til å anta at antall registrerte vannbårne sykdomsutbrudd og pressoppslag vil øke i årene som kommer. Økt reisevirksomhet og handel med næringsmidler er i ferd med å gi oss et større spekter av næringsmiddelrelaterte patogener å forholde oss til. Klimatiske endringer kan medføre endringer i bakterieflora og forekomster av parasitter, med nye utfordringer til vannbehandlingssystemene. Forskning vil trolig gi oss ny kunnskap og sette nye problemstillinger på dagsordenen. 10

11 3. Vannforvaltning Rammene for vannforvaltningen Vann er ikke en alminnelig handelsvare, men en verdi som må beskyttes, forsvares og behandles som det (EU 2000). Vannressursene brukes til mange formål; transport, fangst, fiske, rekreasjon, råstoff/innsatsfaktor i produksjon, energiproduksjon og vannforsyning. Vannressursene må beskyttes både når det gjelder mengde og kvalitet. Vannmengden påvirker vannkvaliteten. Grunnvannets kvantitative tilstand kan videre ha innvirkning på overflatevann og de terrestriske økosystemer som er knyttet til grunnvannsforekomsten. Det er derfor nødvendig å legge en ramme for beskyttelse og bærekraftig bruk av vassdrag, innsjøer, brakkvann, kystvann og grunnvann, både hva angår vannstand og kjemiske forurensninger. Der er videre behov for å forebygge eller redusere virkninger av forurensning som følge av uhell. EU stiller gjennom sitt rammedirektiv for vann (EU 2000) og sitt drikkevannsdirektiv (EU 1998) en rekke krav både til myndigheter og næringsaktører. Blant annet skal vannforekomster som brukes til uttak av drikkevann registreres. Dette gjelder også vannforekomster som er tiltenkt slik bruk i fremtiden. Medlemsstatene skal dessuten sørge for overvåking av vannet i disse vannkildene. Nye EU -krav innarbeides fortløpende i det norske regelverket. Forvaltningen av norske vannressurser Norge har store mengder vann og bedre kvalitet på vannet i naturen enn de fleste andre land. Årlige tilgjengelige ferskvannsressurser i Norge er på om lag 381 milliarder kubikkmeter i et normalår. Det tilsvarer et forbruk på 175 liter per person per døgn for verdens om lag 6 milliarder mennesker. Det er et naturgitt godt utgangspunkt for vannforsyningstjenesten til innbyggere og næringsliv. (Justis- og politidepartementet 2006:kap ) Flere lover og forskrifter regulerer forvaltningen av norske vannressurser og drikkevannsforsyning. Viktige lover og forskrifter er: Vannressursloven (Olje- og energidepartementet 2000a) Forskrift om hvem som skal være vassdragsmyndighet etter vannressursloven (Oljeog energidepartementet 2000b) Forurensningsloven (Miljøverndepartementet 1981) Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) (Miljøverndepartementet 2004) Plan- og bygningsloven (Miljøverndepartementet 1985) Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk (TEK) (Miljøverndepartementet 1997) Vannforvaltningsforskriften (Miljøverndepartementet 2006) Matloven (Helse og omsorgdepartementet 2003) Drikkevannsforskriften (Helse- og omsorgsdepartementet 2001a) Lov om helsetjenesten i kommunene. (Helse- og omsorgsdepartementet 1982) Lov om helsemessig og sosial beredskap. (Helse- og omsorgsdepartementet 2000) Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter. (Miljøverndepartementet 1974) 11

12 Forvaltningen av de ulike lovene og således de ulike sidene ved vannforvaltningen er underlagt ulike departementer og etater. Når det gjelder statlig nivå, er følgende direktorater sentrale: Statens forurensningstilsyn (SFT) er direktorat med ansvar bl.a. innen forurensning av jord, luft og vann. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er direktorat med myndighet etter vannressursloven. Vannressursloven regulerer vann og vannuttak, herunder grunnvann. NVE's oppgaver innen drikkevannssektoren er behandling av konsesjonssøknader og meldinger etter 8 i vannressursloven. Direktoratet for naturforvaltning (DN) er direktorat med ansvar bl a innen naturvern, friluftsliv, vilt og fisk. Dersom et vannverk kan føre til endringer i naturtilstanden eller være til ulempe for friluftsliv, vilt og fisk skal DN uttale seg om saken. DN er videre klageinstans på saker etter 7 i lov om laksefisk og innlandsfisk m v. Mattilsynet er direktorat og tilsynsmyndighet for bl.a. matloven. Mattilsynet fører bl.a. tilsyn med at vannforsyningssystemene tilfredsstiller kravene i drikkevannsforskriften. I tillegg er enkelte fylkesmannsembeter utpekt som regional vassdragsmyndighet etter vannforvaltningsforskriften (Miljøverndepartementet 2006) og skal gjennom dette bidra til å samordne tiltak for å sikre god forvaltning innen landets ni vannregioner. Se for nærmere omtale av arbeidet i disse vannregionene. Kommunene er i mange sammenhenger en viktig myndighetsutøver, bl.a. gjennom plan- og bygningsloven, lov om helsetjenesten i kommunene og lov om helsemessig og sosial beredskap. Drikkevannsforsyning Vannforsyning er en såkalt forsyningspliktytelse. Det er en ytelse som primært utføres fordi de er nødvendige for et funksjonelt samfunn. Det er såkalt ikke-økonomisk tjeneste av allmenn interesse for å bruke EU-terminologi. Offentlige vannverk kan ikke ta fortjeneste på vannforsyningstjenesten, jf. lov om kommunale vass- og kloakkavgifter og gebyrbestemmelsene i forurensningsforskriften. I det norske lovverket finnes imidlertid ingen bestemmelse som pålegger noen å levere denne ytelsen. Kommunene har ansvar for arealplanlegging og avgjør, jf. plan og bygningsloven, hvor det kan/skal bygges i kommunen. Plandelen av plan- og bygningsloven sier lite om vannforsyning. De viktigste bestemmelsene om vannforsyning finnes i bygningsdelen av loven. I 65 her heter det: Bygning må ikke føres opp eller tas i bruk til opphold for mennesker eller dyr med mindre det er tilfredsstillende adgang til hygienisk betryggende og tilstrekkelig drikkevann. Når offentlig vannledning går over eiendommen eller i veg som støter til den, eller over nærliggende areal, skal bygning som ligger på eiendommen knyttes til vannledningen. (Det er gitt unntak for fritidsbebyggelse, jf 82.) Hvor det etter kommunens skjønn vil være forbundet med uforholdsmessig stor kostnad å gjennomføre bestemmelsene i annet ledd, eller hvor særlige grunner ellers tilsier det, kan kommunen godkjenne en annen ordning. 12

13 Også i andre tilfelle enn dem som er nevnt i annet ledd, kan kommunen kreve at bygningen skal knyttes til offentlig vannledning når særlige hensyn tilsier det. Frem til opprettelsen av Mattilsynet hadde kommunene ansvar både for de arealmessige, bygningsmessige og drikkevannsfaglige godkjenningene når vannforsyningssystemer skulle bygges og settes i drift. Ansvaret for godkjenningen av vannforsyningssystemene tilligger nå Mattilsynet. Sett fra Mattilsynets ståsted har man ikke fått på plass en god nok samhandling mellom planleggingsmyndigheter og tilsynsmyndigheter når det gjelder planlegging, utbygging og drift av vannforsyningssystemer. Mattilsynet har en innsigelsesrett i plansaker for å ivareta drikkevannshensynet i arealforvaltningen, men blir ikke alltid varslet om relevante regulerings- og kommuneplaner som legges ut for høring. Mange kommuner har ofte en svært passiv rolle i forhold til private vannforsyningsanlegg. Ofte godkjenner byggesaksavdelinger bolig- og hytteutbygging uten at det er lagt fram planer for utbygging av forsvarlig drikkevannsforsyning. Den som etablerer drikkevannsforsyning påtar seg et ansvar i henhold til drikkevannsforskriften hvor det bl.a. heter: Vannverkseier skal påse at drikkevannet tilfredsstiller kravene til kvalitet, mengde og leveringssikkerhet når det leveres til mottaker ( 5). Vannverkseier skal gjennomføre nødvendige tiltak og utarbeide driftsplaner for å kunne levere tilstrekkelige mengder av drikkevann under normale forhold ( 11). 13

14 4. Vannforsyningssystem Drikkevannsforsyningen Til sammen utnyttes årlig om lag millioner m 3 vann i Norge. Av dette bruker industrien den største andelen med i overkant av millioner m 3. Metallindustrien, kjemisk industri, raffinerier og olje- og gassutvinning er næringene som forbruker mest. Om lag 340 millioner m 3 brukes i husholdninger. Omtrent 90 % av denne mengden leveres av offentlige vannverk. Industri og primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiskeoppdrett) dekker i stor grad sitt vannbehov fra egne kilder. (Statistisk sentralbyrå 2007a) Vel 40 % av vannproduksjonen ved norske vannverk antas å gå til husholdningene. Vel 25 % antas å gå til næringsvirksomhet, industri og jordbruk. Om lag en tredjedel antas å gå tapt gjennom utette ledningsnett. Disse tallene er svært usikre, men bygger på kvalifisert skjønn fra vannverkene selv. Hver dag bruker norske husholdninger vel 200 liter vann per person. Rundt 10 liter går til drikke og matlaging, mens det øvrige primært går til andre formål, som renhold, hygiene, klesvask, toalettspyling m.m. Vann er menneskets viktigste næringsmiddel, og et voksent menneske trenger rundt 2-3 liter væske per dag. Beskrivelse av bransjen Drikkevannsforskriften krever at enkelte typer vannforsyningssystem godkjennes. Av de ca 4200 vannforsyningssystemene som var registrert hos Mattilsynet pr 2006, var ca 2700 godkjenningspliktige fordi de leverer vann til minst 20 hus eller hytter eller 50 personer. I tillegg finnes det en rekke mindre vannforsyningssystemer som leverer til helseinstitusjoner og skoler/barnehager som er godkjenningspliktige og vannforsyninger som er så små at de faller under grensen for godkjenningsplikt. Vannforsyning til næringsmiddelvirksomheter var godkjenningspliktige fram til , da forskriften ble endret slik at de nå er kun meldepliktige. Et stort og ukjent antall hus og hytter forsynes også med vann fra egen brønn. Ikke alle ikke-godkjenningspliktige vannforsyningssystemer er registrert hos Mattilsynet. Vannforsyningssystemenes størrelse og geografiske plassering har sammenheng med bosettingsmønsteret og lokalisering av næringsvirksomhet. For Norge tilsier dette et stort utvalg av små tettsteder jevnt fordelt over landet, primært i tilknytning til kysten eller dyrkbare områder i innlandet. Mer enn 80 % av det totale antallet vannforsyningssystemer, pr mars 2007, besto av vannverk som forsynte mellom 50 og 500 personer. Disse vannverkene forsyner imidlertid bare 5-10 % av befolkningsmengden eller produsert vannmengde på landsbasis. Det er derfor de større vannverkene, og da spesielt de som leverer til flere enn 5000 personer, som står for hovedtyngden av drikkevannsproduksjonen (70-80 %). Over 1000 vannforsyningssystemer, blant disse de fleste store systemene, er kommunalt eller interkommunalt drevne. 14

15 Figur 2. Godkjenningspliktige vannforsyningssystemer etter størrelse (antall personer tilknyttet) Figur 3. Fordeling av antall personer tilknyttet vannforsyningssystemer av forskjellig størrelse. Gjennomsnttlig størrelse (personer) på vannverk pr region 800 to to to to to Figur 4. Gjennomsnittlig størrelse på vannverk i Mattilsynets 8 regioner (målt som antall personer pr vannverk). Figur 5. Lokalisering av vannverk som leverer drikkevann til flere enn 5000 personer. 15

16 Vannkildene Vannforsyningen baseres på uttak fra innsjøer, tjern, bekker, oppkommer, brønner etc. Det antas at ca 90 % av befolkningen i Norge får vann fra overflatekilder. Innsjøer av forskjellig størrelse utgjør hovedkilden. Bare 10 % av befolkningen får vann fra grunnvannskilder. Figur 6. Fordeling av innbyggere tilknyttet offentlige vannverk etter type vannkilde. Fylke (Statistisk Sentralbyrå 2007a) Vannforsyning basert på brønn/grunnvann der vannet naturlig renner gjennom et tykt lag med løsmasser representerer normalt en enkel, rimelig og samtidig god og sikker vannforsyning. Vannforsyning basert på overflatevann vil alltid være utsatt for mulige forurensninger og kreve mer eller mindre vannbehandling. Tilgjengeligheten og kapasiteten er imidlertid større enn ved bruk av grunnvann. Ved å anvende godt beskyttede overflatevannkilder så er bruk av overflatevann et godt og naturlig alternativ i Norge. De største vannforsyningssystemene basert på grunnvann er Lillehammer vannverk og Ringerike vannverk med hustander hver, pluss tilknyttet næringsliv. De fleste grunnvannsverkene er imidlertid små. Hygieniske barrierer og vannbehandling Drikkevannsforskriften krever at det skal foreligge minst to hygieniske barrierer i et vannforsyningssystem. Dette er for å gi økt sikkerhet. Etter hvert som befolkningsmengden øker og antall uberørte områder i naturen blir redusert, kan man i mindre grad enn tidligere forvente at nedbørfelt og vannkilde til sammen kan utgjøre en barriere. Økt kunnskap om patogener, samt klimatiske endringer gjør også at nedbørfelt og vannkilde kan være en mindre sikker barriere enn tidligere antatt. Videre har friluftsliv og hyttebygging medført økt press på utmarken mange steder. På den annen side er antall husdyr på utmarksbeite færre 16

17 i 2007 enn det var i Dette gir derfor mindre sannsynlighet for forurensning. Ved store vannverk i områder med høy befolkningstetthet må man derfor trolig i økende grad innarbeide de nødvendige hygieniske barrierene i vannbehandlingen. Hva som vil utgjøre hygieniske barrierer må bygge på konkrete vurderinger for hvert enkelt vannforsyningssystem. Enkelte grunnleggende prinsipper foreligger imidlertid. Disse er primært knyttet til tekniske egenskaper for enkelte vannbehandlingsprosesser. Forskjellige desinfeksjonsmidler vil f. eks ha forskjellig evne til å ta hånd om bakterier, virus, parasitter mv. De mest vanlige desinfeksjonsmetodene i norske vannverk baseres på bruk av klor og UV. Ødegaard, Hallvard, Liv Fiksdal og Stein W. Østerhus (2006) anbefaler en prosedyre for vurdering av hygieniske barrierer. Klor er tradisjonelt det mest brukte desinfeksjonsmiddelet for drikkevann. Det er et effektivt desinfeksjonsmiddel mot de aller fleste aktuelle mikrober som kan gi sykdom hos mennesker, men det har liten eller ingen effekt mot visse sporedannende bakterier. Noen parasitter, bl.a. Giardia intestinalis og Cryptosporidium parvum, danner klorresistente cyster/oocyster. Vannverk som kun benytter klor må ha en vannkilde som har god og stabil vannkvalitet. UV-bestråling er en desinfeksjonsmetode som har fått økt utbredelse i Norge i de siste 10 årene. Anslagsvis 2 mill personer i Norge får vann fra vannverk der UV behandling er angitt som hovedprosess i vannbehandlingen. Dette er en behandlingsmetode som anses som god hygienisk barriere dersom vannet ikke inneholder mye farge eller partikler, og dersom anlegget drives på riktig måte. Transportsystemet Den delen av vannforsyningssystemet som er mellom vannbehandlingsanlegget og den enkelte abonnent, består av et komplisert og sinnrikt system av ledninger, pumpestasjoner, høydebasseng, trykkutjevningsmagasin, ventiler med mer. I tillegg er det forskjellig materialtype i de forskjellige delene av nettet, avhengig av når ledningene ble lagt og hvem som prosjekterte dem. Videre er det forskjell på materialer og dimensjonering innomhus og utomhus. Riktig dimensjonering og utforming av ledningssystemet har stor betydning både for leveringssikkerheten og for vannkvaliteten. Gode driftsrutiner er også av stor viktighet. Et godt og rent drikkevann ut fra behandlingsanlegget kan bli merkbart dårligere gjennom transportsystemet dersom dette ikke vedlikeholdes og driftes på riktig måte. Som eksempel kan nevnes et stort vannbårent utbrudd av Campylobacter på Røros i mai 2007, som antas å være forårsaket av innlekking/innsug til vannledningsnettet. Det antas at ca halvparten av abonnentene (1.700 personer) ble syke. Drikkevannsforskriften krever at materialer i kontakt med drikkevann, dvs. ledninger, malingsbelegg etc., ikke skal gi fra seg stoffer som kan være til skade for helsen. Det tilligger vannverkseier å sørge for at materialene som benyttes er i tråd med dette kravet. Ledningsnettet innomhus er huseier sitt ansvar. I begge tilfelle har bygningsmyndighetene ansvar for å sikre at det benyttes materialer som er egnet for formålet. Norge har i underkant av km drikkevannsledninger utomhus, dvs. primært nedgravd i bakken. Rørene utsettes for tæring både utenfra og innenfra. De utsettes for belastninger og forskyvninger som kan føre til ledningsbrudd. Videre dannes det ofte belegg/biofilm i rørene som reduserer rørtverrsnittet, vanskeliggjør renhold og som kan løsne ved trykkstøt i ledningene. Det kan redusere kvaliteten på drikkevannet. Beregninger utført av Statistikk Sentralbyrå (SSB 2007b) viser at gjennomsnittlig årlig fornyelsestakt for det kommunale ledningsnettet for perioden var 0,69 %, noe som tilsvarer at ledningene må ha en levetid på om lag 145 år. 17

18 Tilsvarende tall gjelder for avløpsledningsnettet. I og med at vann- og avløpsledninger av praktiske og økonomiske grunner ligger i samme grøft, vil hendelser på avløpsnettet eller generelt forfall med forurensning som resultat, kunne påvirke drikkevannskvaliteten ved reparasjoner eller ved kortvarige trykkfall i vannledningene. Kompetanse En annen utfordring er at bransjen generelt, og spesielt de mindre kommunene, sliter med rekrutteringen. Med store pensjonskull i vente de neste 5-15 årene, står man om kort tid overfor store utfordringer da det samtidig har vært en markert nedgang i antall nyutdannede med vann- og avløpskompetanse. Ved mindre vann- og avløpsverk vil det ofte være et problem å ha fagmiljøer med tilstrekkelig kompetanse for å oppfylle de stadig skjerpede krav til tjenestekvalitet som stilles i regelverket. Samtidig er FoU - nivået innen vann- og avløpssektoren på et svært lavt nivå, sammenliknet med de fleste andre infrastruktursektorer. (Justis- og politidepartementet 2006). Økonomi Gebyrer for vannforsyning skal følge selvkostprinsippet, noe som betyr at kommunen fastsetter gebyret på bakgrunn av et overslag over antatte direkte og indirekte kostnader knyttet til drifts-, vedlikeholds- og kapitalkostnader for vannforsyningen. Årsgebyret skal beregnes på grunnlag av målt eller stipulert vannforbruk, eller med en fast og en variabel del (todelt gebyrording). For eiendom hvor vannmåler ikke er installert skal vannforbruket primært stipuleres på grunnlag av bygningenes størrelse. Vanngebyrene varierer sterkt mellom kommunene. De varierte i 2005 fra 365 kroner i Vik i Sogn og Fjordane til kroner i Åmot i Hedmark. Årsakene til den store variasjonen i vanngebyrene er ikke kartlagt systematisk, men generelt vil lokale forhold som vannkildenes beskaffenhet, topografi, tetthet på bebyggelsen, osv., ha stor betydning for kostnadene knyttet til vannforsyningen og dermed på gebyrene. (Statistisk sentralbyrå 2007a) Det kommunale årsgebyret for stipulert forbruk av vann er i gjennomsnitt på kroner i Dette er en økning på 3 prosent i forhold til (Statistisk sentralbyrå 2007b) Organisasjoner NORVAR BA, et andelslag som eies av norske kommuner og vann- og avløpsverk, er en landsdekkende interesse- og kompetanseorganisasjon i vann- og avløpssektoren. Den øvrige del av bransjen er ikke organisert på noen måte. 18

19 5. Strategiske føringer for drikkevannsforvaltningen Water Safety Plans Verdens helseorganisasjon (2005) har, på grunnlag av en lang historie av erfaringer på drikkevannsområdet, utarbeidet anbefalinger om god praksis med henblikk på å kunne levere helsemessig trygt drikkevann. Tilnærmingen kalles Water Safety Plans. Den tilnærmingen som er lagt til grunn i dette konseptet har vært viktige prinsipper for norsk drikkevannsforvaltning i lang tid. WHO anbefaler at det for alle individuelle vannforsyningssystem utvikles en slik Water Safety Plan. Normalt vil det være den som er ansvarlig for et vannforsyningssystem som bør forberede og implementere en slik plan. Planen bør normalt gjennomgås og anerkjennes av kontrollmyndighetene. Slike planer kan gjøres komplekse eller de kan være svært enkle. Det avgjørende er at de fokuserer på de mest vesentlige farene knyttet til det aktuelle systemet. De viktigste målene man ønsker å oppnå ved Water Safety Plans er: Minimal forurensning av råvannet. Vannbehandling som reduserer eller fjerner forurensninger. Forbygging av ny forurensning gjennom lagring, distribusjon og håndtering av drikkevann. Hovedelementene i en slik plan vil være: 1. Beskrivelse av vannforsyningssystemet og dets elementer, fortrinnsvis gjennom flytdiagrammer. 2. Identifikasjon og rangering av farer og utvikling av forståelse om hvordan farene kan oppstå i vannforsyningssystemet, samt identifikasjon av hvilke hendelser i systemet som ville kunne forårsake størst risiko. 3. Utvikling av et program som vil håndtere hver enkelt risiko. 4. Planlegge overvåking om programmet, om det virker eller ikke. 5. Etablering av rutiner for å bekrefte at Water Safety Plan fungerer effektivt. 6. Utvikling av støtteprogrammer (kompetanseutvikling, driftsprosedyrer, oppgradeiring og fornyelse, FoU mv). 7. Etablering av prosedyrer for avviksbehandling, inkludert beredskapsplaner. 8. Etablering av dokumentasjon og prosedyrer for kommunikasjon med abonnenter. I tilfelle vannforsyningssystemene er så små at det ikke er gjennomførbart å utvikle slike Water Safety Plans, vil det kunne være aktuelt å utvikle mer generelle Water Safety Plans. I slike tilfeller er det imidlertid grunn til å påpeke behovet for utvikling av slike planer knyttet til hver enkelt type forsyningssystem og teknologi. Et viktig prinsipp for risikohåndteringen er multiple barrier prinsippet. I et vannforsyningssystem bør det være tilstrekkelig med hygieniske barrierer til at svikt i en barriere vil kunne kompenseres gjennom virkningen av de øvrige barrierene. På denne måten kan man sikre seg mot at en forurensning passerer gjennom hele systemet og når fram til forbruker i en slik mengde at det forårsaker problemer. En god beskyttelse av råvannskilden vil kunne være den første barrieren i beskyttelsen av drikkevannet. Ulike former for vannbehandling representerer særlig viktige og ofte de mest effektive hygieniske barrierene. Arbeid med Water Safety Plans vil kunne avsløre om de aktuelle systemene som helhet vil kunne være i stand til å levere tilstrekkelig trygt drikkevann. 19

20 6. Krav til vannforsyningssystemene Drift av vannforsyningssystemer er regulert av flere lover. Her nevnes kun bestemmelser hjemlet i matloven som forvaltes av Mattilsynet: Forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) (Helse- og omsorgsdepartementet 2001a) Forskrift om internkontroll for å oppfylle næringsmiddellovgivningen (IK-matforskriften) (Landbruks- og matdepartementet m.fl. 1994) og Forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid mv. etter lov om helsemessig og sosial beredskap. (Helse- og omsorgsdepartementet 2001b). (Denne forskriften forvaltes av Mattilsynet for forhold som angår vannverk) Disse 3 forskriftene har blant annet bestemmelser om: Godkjenning I henhold til drikkevannsforskriftens 8 skal vannforsyningssystem være godkjent hvis de forsyner: minst 20 husstander, herunder hytter, eller 50 personer næringsmiddelvirksomhet (frem til 6. juli 2007) helseinstitusjon og skole/barnehage Ved søknad om godkjenning må det, i henhold til drikkevannsforskriftens 10, dokumenteres alle forhold som kan ha innvirkning på kvalitet og kvantitet. Denne dokumentasjonen skal vise hvordan vannverkseier vil sikre at vannforsyningssystemet planlegges, etableres, drives og videreutvikles i samsvar med forskriftens krav. Hygieniske barrierer Drikkevannsforskriftens 14 krever at eier av godkjenningspliktig vannforsyningssystem gjennom valg av vannkilde, beskyttelse av denne (disse) og etablering av vannbehandling skal sørge for at det til sammen finnes minst 2 hygieniske barrierer. En av disse skal sørge for at drikkevann blir desinfisert eller behandlet på annen måte for å fjerne, uskadeliggjøre eller drepe smittestoffer. Barrierene skal være uavhengige av hverandre. Prøvetakingsplaner I Drikkevannsforskriftens 10 om krav til dokumentasjon ved søknad om plangodkjenning av vannforsyningssystem angis det i 2. ledd at Vannverkseier skal legge fram forslag til steder og frekvenser for prøvetaking og analyse av råvann som benyttes til fremstilling av drikkevann, og tilsvarende forslag vedrørende behandlet vann som tilfredsstiller minimumskravene i vedleggene i denne forskriften. Kravene til antall prøver, evt. prøveomganger og hvilke parametere det skal analyseres for framgår av tabellene i vedlegget til drikkevannsforskriften. Prøvetakingsprogrammene skal først og fremst gi følgende informasjon til vannverkseieren: Har det oppstått endringer i råvannskvaliteten som bør føre til endret vannbehandling? Er vannbehandlingen egnet for å sikre at vannkvaliteten tilfredsstiller kvalitetskravene i drikkevannsforskriften? 20

21 Er driftsrutinene vedrørende reinhold og vedlikehold av ledningsnettet egnet til å sikre at vannkvaliteten ikke forringes i ledningsnettet? Internkontroll Vannverkseier skal påse at det etableres og føres internkontroll for etterlevelse av drikkevannforskriften. Dette framgår av drikkevannsforskriftens 5. Hva et internkontrollsystem minst skal inneholde er bestemt i IK-mat forskriften, men kort oppsummert krever forskriften at vannverkseier til en hver tid har: oversikt over krav i regelverket, klare ansvarsforhold internt i virksomheten, fungerende rutiner som sikrer oppfyllelse av regelverket, fungerende rutiner for å rette opp avvik, og systemer for å ta vare på viktige registreringer Beredskapsplaner Drikkevannsforskriftens 11, 2. ledd har følgende bestemmelse: Vannverkseier skal gjennomføre nødvendige beredskapsforberedelser og utarbeide beredskapsplaner jf lov om helsemessig og sosial beredskap og forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid, for å sikre levering av tilstrekkelige mengder vann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Mattilsynet har sammen med NORVAR, Folkehelseinstituttet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utarbeidet en veileder i beredskapsplanlegging for drikkevannsanlegg (Mattilsynet 2006). De systemkravene og prinsippene for risikovurdering som ble lagt til grunn i veilederen danner grunnlaget for Mattilsynets vurdering av vannverkenes planer på dette området. Avgifter og gebyrer for tilsyn I henhold til drikkevannsforskriftens 17 skal vannforsyningssystem betale avgift eller gebyr for tilsyn og kontroll. For ytterligere detaljer vises til drikkevannsforskriften. Til sammen krevde Mattilsynet i 2006 inn ca 35 millioner kroner i ordinær tilsynsavgift og ca 1 million i gebyrinntekt for særskilte ytelser (godkjenninger) fra vannverkene. 21

22 7. Tilsyn med vannforsyningssystemer Mattilsynet fører tilsyn med vannverkenes etterlevelse av kravene i drikkevannsforskriften (Helse- og omsorgsdepartementet 2001a) og IK - mat forskriften (Landbruks- og matdepartementet m.fl. 1994). Arbeidet utføres hovedsakelig som ordinært tilsyn tilsvarende som for andre næringsmidler. I tillegg blir det gjennomført tilsynskampanjer for særskilte fokusområder, f. eks vannbehandling. Hvert distriktskontor planlegger og gjennomfører sitt ordinære tilsyn ut fra sentrale føringer og en risikovurdering basert på lokalkjennskap. I tilsynsarbeidet benyttes metodikkene inspeksjon, revisjon og tilsynsprøver. Tilsynskampanjer er nasjonale eller regionale/interregionale. Mattilsynet gjennomførte to landsomfattende revisjonsbaserte tilsynskampanjer i 2005 og i Kampanjen i 2005 hadde fokus på vannverkenes internkontroll for å sikre produksjon av hygienisk betryggende drikkevann. Kampanjen i 2006 hadde fokus på hvordan vannverkens internkontrollrutiner sikrer at det produserte vannet ikke forringes i ledningsnettet. I tillegg hadde man fokus på vannverkenes prøvetakingsplaner og beredskapsplaner. Som et ledd i kampanjene er gjennomført opplæring og kalibrering av Mattilsynets inspektører og utarbeidet felles verktøy i form av revisjons-/inspeksjonsmaler. Selve revisjonene ble gjennomført ved samarbeid på tvers av distriktsgrenser og regiongrenser. Mattilsynets distriktskontorer har de beste forutsetningene til å gjøre lokale vurderinger av hvordan tilgjengelige ressurser kan brukes mest optimalt. For 2007 er det gitt føringer om at tilsyn med drikkevann må styrkes slik at det sikres at vannforsyningsanleggene kan levere helsemessig sikkert drikkevann, og der det er nødvendig, oppgraderes for å oppfylle regelverkets krav. Det er imidlertid ikke gitt noen konkret tallfesting av denne økningen. År Antall virksomheter hvor det er Antall utførte revisjoner utført tilsyn Tabell 1. Oversikt over omfanget av ulike typer tilsynsaktivitet på drikkevannsområdet Avvik registrert ved tilsyn kan medføre tilleggsinspeksjon i samme vannverk. For 2006 har av den grunn ca 25 % av vannverkene hatt mer enn ett tilsyn Tallene i tabellen er usikre, og nærmere undersøkelse av datagrunnlaget viser at tallene trolig er for lave. Nedgangen i tilsynsaktiviteten i 2003 og 2004 antas å skyldes omlegging av arbeidsoppgavene i forbindelse med forberedelse til og etablering av Mattilsynet. Ved inspeksjon konsentrerer tilsynet seg om vannverket etterlever de enkelte paragrafene i drikkevannsforskriften inkludert kravet om internkontroll. Ved revisjon konsentrerer tilsynet seg om vannverket har styring med virksomheten gjennom et velfungerende internkontrollsystem. For 2006 ble 35 % av de 696 vannverkene som har hatt tilsyn av Mattilsynet revidert og 65 % inspisert. I 2006 tok Mattilsynet ut 271 prøver av ubehandlet drikkevann og 620 prøver av behandlet drikkevann. Dette er tilsynsprøver som blir tatt ut for å verifisere vannverkenes egen kontroll. 22

23 8. Kunnskap om regelverksetterlevelse Foreløpig har Mattilsynet prioritert tilsyn med de største vannverkene i det enkelte distriktet, men også mindre, godkjenningspliktige og ikke godkjenningspliktige vannverk får tilsyn så langt ressursene rekker. Ved tilsynene fokuseres det på om vannverkene har etablert og utøver internkontroll for å etterleve bestemmelsene i drikkevannsforskriften, og det fattes nødvendige vedtak hvis det avdekkes avvik fra kravene i hhv IK - mat forskriften og/eller fra de enkelte kravene i drikkevannsforskriften. Godkjenning Drikkevannsforskriften krever at enkelte typer vannforsyningssystem skal være godkjent. Mange vannforsyningssystemer er fortsatt ikke endelig godkjent. Oversikten ved begynnelsen av 2007, basert på regioninndelingen i Mattilsynet, fremkommer av tabell 2 REGION Antall personer som får vann fra godkjent vannforsyningssystem. Antall godkjente vannforsyningssystemer. Prosent av befolkningen som får vann fra godkjent vannforsyningssystem. Troms og Finnmark Nordland Trøndelag, Møre og Romsdal Hordaland og Sogn og Fjordane Rogaland og Agder Buskerud, Vestfold og Telemark Oslo, Akershus og Østfold Hedmark og Oppland Sum Tabell 2. Oversikt over godkjente vannforsyningssystem i Mattilsynets regioner. Beregningene i tabellen ovenfor er basert på et datagrunnlag som omfatter 2020 vannforsyningssystemer som forsyner minst 20 husstander eller minst 50 personer. Som tabellen viser er regelverksetterlevelsen i så henseende svært utilfredsstillende. Det har vært lagt vekt på å sørge for at de største vannverkene i Norge som leverer til fastboende er blitt godkjent. Ved utgangen av 2006 mottok ca 64 % av befolkningen vann fra godkjente vannverk til sin faste bopel. Godkjenningene er primært gitt av tidligere godkjenningsmyndigheter. Flere vannforsyningssystem ble godkjent på vilkår. Mange av disse vilkårene er fortsatt ikke oppfylt. 23