Mitt innlegg er fra et korus utgangspunkt og jeg velger å se på tidlig innsats i et kommuneperspektiv

Transkript

1 Er tidlig innsats et hovedsatsingsområde i Opptrappingsplanen? Hilde J Løberg Jeg kommer fra KoRus- Sør, Borgestadklinikken. Korus Sør er et av 7 regionale kompetansesentre som jobber på rusfeltet på oppdrag fra Helsedirektoratet. Målgruppen for arbeidet vårt: kommune og spesialisthelsetjenesten. Mitt innlegg er fra et korus utgangspunkt og jeg velger å se på tidlig innsats i et kommuneperspektiv Bilde 2: Noen betraktninger Vi syns det er positivt at tidlig innsats er viet så stor oppmerksomhet i planen. Vi fikk jo beskjed i forkant at den primært skulle omhandle behandling. Og at tidlig innsats skulle ivaretas gjennom blant annet Folkehelsemeldingen. Det er også positivt at hovedinnsatsen er rettet mot kommuner. Der folk lever sine liv. Det som er negativt er at det ikke følger med øremerkede midler. Vi mener det er en utfordring når finansieringen av tidlig innsats skal skje gjennom frie midler. Det er uttalt at arbeidet skal følges opp med ulike rapporteringsordninger, men vi er likevel skeptiske til hva slags fokus tidlig innsats vil få når det ikke øremerkes midler for en periode. Eks: Kommunalsjef: Har blitt flinkere med å tenke tidlig innsats, men MÅ- oppgaver og lovpålagte oppgaver går først. Det er der vi blir målt og dømt. Under tidlig innsats i Opptrappingsplanen, er det et særlig fokus på arenaene helsestasjon, skolehelsetjenesten, barnehage og skole helsestasjon og skolehelsetjenesten: «Elever gir klart inntrykk av at de ønsker at helsesøster skal være på skolen hver dag. Ansatte forteller at de må prioritere mellom helseundersøkelser, samtaler med enkeltindivider, helseopplysning i grupper, og tverrfaglige møter». Og faren er at det vil fortsette sånn, så lenge det ikke øremerkes midler. Under punktet om barnehager og skoler er det et forslag om å få inn flere yrkesgrupper i skolen gjennom prosjektet «Et lag rundt eleven». Vel og bra men erfaringer er at andre fagpersoner på skolen (f.eks miljøterapeuter) blir puttet inn som vikarer og blir en forlenget arm av skolesystemet. Og dermed forsvinner intensjonen med ulikt faglig fokus inn i skolen. Det bør derfor konkretiseres hva oppgaven deres i skolesammenheng skal være. Under forslagene om hvordan jobbe med tidlig innsats i opptrappingsplanen skrives det at det vil komme reviderte og nye planer, strategier og veiledere på området. Men vil strategier, planer og veiledere føre til mer fokus på tidlig innsats? Og hvordan henger alle disse dokumentene sammen? Vi mener at Opptrappingsplanen og f.eks veilederen «Fra bekymring til handling» bør henge sammen. På en måte burde den reviderte handlingsveilederen «Fra bekymring til handling» kanskje bli en konkretisering av hele TI- området i opptrappingsplanen? Men den nye veilederen skal ha fokus på barn, familier og unge. Hverken gravide, voksenbefolkningen/arbeidsliv eller eldre. Hvor blir de målgruppene og temaene ivaretatt og hvordan skal en kommune kunne se barne- familie og generasjonsperspektivet i sammenheng, hvis de ulike målgruppenes tiltak blir lagt i mange ulike planer og strategier? 1

2 Jeg velger i innlegget videre å fokusere på barn, unge og familier - og tidlig innsats. Bilde 3: Si noe om bildet: «Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen» - Bilde 4: Hvem er disse barna Under så står det: «Barn som er pårørende til personer med rusproblemer er en spesielt sårbar gruppe. Hjelpeapparatet må overfor denne gruppen både ivareta foreldenes situasjon, samtidig som barnas egne behov må ses og følges opp.» Men hvordan? I november 2015 ble resultatene fra en multisenterstudie om barn som pårørende publisert. Studien så på situasjonen for barn som pårørende og deres foreldre, og om spesialisthelsetjenesten praktiserer lovendringene av 2010 om å kartlegge og følge opp barn som pårørende. Konklusjonen fra studien er at barn som er pårørende får ikke den oppfølgingen de har krav på. Det må settes i gang flere tiltak, både i kommune- og spesialisthelsetjeneste for å ivareta barna. Jeg kan ikke se at lovgivningen «Barn som pårørende» har fått noe fokus i det som presenteres under tidlig innsats i Opptrappingsplanen. I spesialisthelsetjenesten skal avdelinger ha en barneansvarlige. Det er ikke lovpålagt å ha en barneansvarlig i kommunene, men lovens og barnas rettigheter skal også ivaretas der. Jeg jobber med mange kommuner, og de ansatte kjenner ikke til lovgivningen. Barnehager og skoler har heller ikke fått beskjed i forkant eller etterkant av at barn har vært på besøk i institusjoner. Hadde de det, kunne kanskje en ansatte i barnehage eller skole forstått hvorfor barnet var urolig eller tankefull og stille. Vi vet også at barn ønsker å få gjentatt beskjeder, så derfor ville det vært smart å utvikle noen gode samarbeidsstrukturer for hvordan ivareta barn som pårørende mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen noe som ikke er tilfelle i dag. Og noe som heller ikke kommer frem som et konkret forslag i opptrappingsplanen under tidlig innsats. «fange opp og hjelpe barn som trenger det» hvem er de? Det kommer an på hvordan du identifiserer og hvordan du spør. I Opptrappingsplanen vises det til at rundt barn har foreldre med et så alvorlig alkoholproblem at det går utover deres daglige fungering. Og telles kun klart alvorlige lidelser rammes av foreldrenes alkoholbruk. Hvor mage barn som sliter på grunn av foreldres rusmiddelproblemer kommer an på hvordan vi ser på problemet. I tallene som presenteres i Opptrappingsplanen er det tatt utgangspunkt i at foreldre har en diagnose. Skal vi tenke tidlig innsats, så må vi inn å hjelpe barn og familier lenge før det foreligger en diagnose. Og det er heller ikke slik at du alltid kan se på voksne om de har et rusmiddelbruk som er belastende for et barn. Så for å få en forståelse av omfanget og hvordan barn belastes, så kommer det an på hvordan vi spør og hva vi ser etter. Eks: Organisasjonen BAR- Barn av rusmisbrukere. Barne- og ungdomsundersøkelsen 2010 (barn mellom 8-24 år). Har du kjent ulike høytider belastende pga foreldres rusbruk? Jul 49% og nyttår 55%. Dette er en annen tilnærming enn å ta utgangspunktet i foreldres diagnose. Et rusproblem handler ikke om mengden rus, men om konsekvensene av inntaket 2

3 Så vi savner derfor i opptrappingsplanen eksempler som gode foreldresamtalene og foreldremøtene i barnehage og skole, hvor temaet barn og alkohol blir drøftet på et tidlig tidspunkt. Eksempler: I Porsgrunn har man startet opp med utvidede oppstartsamtaler med foreldre når barn begynner i barnehage. Der er det tid til å snakke om temaene: familie og nettverk, samspill i familien, vold, overgrep og krenkelser, alkohol og rusmidler. Ansatte var litt skeptiske i starten. Foreldre fornøyde. Nær 50% av foreldrene opplyser at de har delvis eller i stor grad økt sin bevissthet om egen rolle i barnets liv. Larvik: Foreldremøte i 1. klasse. Hva slags promillegrense skal vi ha rundt barna våre? Når er det greit og ugreit å drikke en øl? Hva gjør vi når barna er hjemme hos hverandre? Hvordan forholder vi oss til en øl sammen med fredagstacoen da? Bare gode tilbakemeldinger fra foreldre; endelig en arena hvor vi kan snakke om disse temaene. Gravide og FASD: Når det gjelder gravide, så står det under punktet oppfølging av gravide: «Helse og omsorgstjenesten er i en gunstig posisjon til å avdekke rusproblemer og følge opp risikobruk». FASD (barn skadet av rus i svangerskapet)- står ikke nevnt. Mange barn blir feildiagnostisert fordi det ikke finnes kunnskap og kompetanse om diagnosen. Dette er temaer som bør inn som kunnskap og kompetanse i alle tjenestene, slik vi ser det. Bilde 5: For å nå barn og unge med tidlig innsats, går veien via fagfolk som møter barn, unge og familier i kommunen. Viktige arenaer er barnehage, skole, helsetjenesten og andre hjelpetjenester. Tre elementer er sentrale for å få til TI i praksis denne bør jo overføres til arbeidet og konkretiseringen av opptrappingsplanen? Elementene er: (se lysarket) Kunnskap og kompetanse om barns utvikling og risiko- og beskyttelsesfaktorer: «Ansatte som møter utfordringen, mener det er behov for mer kompetanse om rusrelatert problematikk og hvordan de konkret skal samtale med barn og foreldre.» Det vises til hvordan innholdet i veilederen «Fra bekymring til handling» er bygd opp omkring temaene. Vi kjenner igjen behovene fra kommunene vi arbeider med. En utfordring er å gå fra kunnskap til kompetanse. Det å utvikle modeller eller strukturer på hvert arbeidssted og i kommunen samlet som ivaretar kompetansen. Det bør også i Opptrappingsplanen komme frem hvorfor den enkelte trenger kunnskapen og kompetansen. Hvilke konsekvenser det har for barn å vokse opp i en familie med rusmiddelproblematikk? Hva vi ser etter handler om fokuset vårt. Kanskje handler vi enkelte ganger for raskt på noen tiltak og metoder. Kanskje tar vi kun utgangspunktet i barnets symptomer uten å ha den bakenforliggende forståelsen for årsaken til barnets signal og symptom? Vi har gitt innspill til revideringa av ny veileder om at den bør bygges opp om hvorfor, hva/hvordan og hvem. 3

4 Viktig med forståelse av egen rolle: Hva er den enkeltes rolle? Det er ikke alltid slik at den som identifiserer en utfordring er den som har ansvaret for selve intervensjonen. En barnehage og skole skal identifisere hvis utgangspunktet er barn, så skal den gi observasjoner, ikke trekke konklusjoner. Kommer en sak til barnevernet, så er det en ansatt i barnevernet som skal avdekke. Vi ønsker fokus på ordene om benyttes i opptrappingsplanen. Skal alle avdekke? Hva skjer med fokuset vårt når avdekke er ordet i forhold til hvis å identifisere er ordet? Forståelse av egen rolle handler også om kjennskap til de andre tjenestene det er naturlig å samarbeide med. Hvis ikke viser erfaringer at det er lett å gå utover egen rolle og mandat ved bekymring for et barn eller en familie. Under punktet Koordinert og tverrfaglig hjelp til utsatte barn og unge under 24 år, så står det: «for å nå målet er det avgjørende at utsatte barn og unge oppdages og hjelpes så tidlig som mulig. Den tidlige innsatsen bør være tverrfaglig når det er til det beste for barnet». I den sammenhengen må man vite om hvem de andre man kan samarbeide med er, og når det skal samhandles. Og hvilke tiltak de ulike tjenestene rår over. For samarbeid er ikke samme arbeid! I tillegg er det slik at lovverket er ikke bare en ulempe. Lovverket skal også beskytte: Det er forskjell på nice to know og need to know Hvem trenger å vite hva når? Kjennskap til rutiner og prosedyrer. Det står i Opptrappingsplanen: «Derfor er det viktig at de ulike kommunale tjenestene som helsestasjon, barnehage og barnevern, skole og NAV utvikler bedre samarbeid om samtidig bruk av tiltak og tjenester i kombinasjon.» I opptrappingsplanen står det også at det er viktig med: «Forbedret, forsterket tverrsektoriell og samordnet innsats» Vi er glad for at dette blir løftet frem. Det foreligger mange ulike modeller for tverrfaglig samarbeid. Helsedirektoratet sprer nå prosessmodellen BTI- Bedre Tverrfaglig Innsats, som omhandler prosessarbeidet med å gå fra bekymring til handling. Fokus er tidlig innsats, samarbeid uten oppfølgingsbrudd og foreldreinvolvering. Utfordringen er når Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet ikke snakker sammen før de setter i gang med tiltak og modeller som omhandler både basistjenester og hjelpetjenester i kommunen. Derfor håper vi inderlig at satsingen som står omtalt i Opptrappingsplanen (0-24 samarbeidet) ser på dette - ikke bare på departementsnivå, men også direktoratsnivå. Og ut i tilskuddsbrevene til de ulike kompetansemiljøene. Hvilke tiltak er nevnt i opptrappingsplanen? Hvordan er de valgt ut? Hva med andre tiltak? KoRus Oslo savner et fokus på oppsøkende ungdomstjeneste og undrer seg på hvorfor den tjenesten ikke omtales eller stilles krav og forventninger til på samme måte som det gjøres med annet? I punktet om kompetanse (3.2) så vises det til tiltaket Kompetanseløft «Gjennom kompetanseløft 2020 samles alle eksisterende og nye tiltak knyttet til kompetanseheving i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i en felles plan.» Korus er den del av dette, og vi syns det er en god ide. Men hvem skal utarbeide denne og hvordan sikre at de gode tiltakene og erfaringene blir med videre? 4

5 Bilde 6: Det er utfordringer med å få kartlegginger, systemer, kunnskap, kompetanse og tiltak til å henge sammen. Det ville vært fornuftig hvis Opptrappingsplanen kunne hjelpe hjelperne til å se dette i sammenheng. (vise figuren) På et systemnivå må ulike tiltak henge sammen. Og når vi ser på individet, så bør behandling av voksne ha et forebyggende perspektiv på barnet. Vi er glad for at Opptrappingsplanen både løfter frem at vi skal ha fokus på individnivå og på systemnivå. For det har vært en tendens til at det veldig raskt blir fokus på individet; hva er feil med barnet og familien? Det stilles i andre rekke, eller sjeldent (eller aldri) spørsmål om hvordan er systemet, hvordan er vår interne tjeneste organisert og hvordan er jeg som fagperson. Dette bør kanskje løftes enda tydeligere frem i spørsmålene om tidlig innsats og tverrfaglig og tverretatlig samarbeid? Bilde 7: Hva med utfordringer og dilemmaer knyttet til tidlig innsats?: Vi opplever at Opptrappingsplanen ikke problematiserer tematikken om tidlig innsats og tidlig intervensjonsarbeid. Det er et stort potensial i tidlig innsats, samtidig innebefatter satsingen noen grunnleggende utfordringer. For det første innebærer tidlig intervensjon en ambisjon om å se og oppdage risikofaktorer tidligere. Det betyr også at vi beveger oss inn i et landskap med større grad av usikkerhet sammenlignet med det å håndtere mer synlige helseskader. Spørsmålet blir hva som er en normal utvikling og hvilke tegn og signaler som indikerer behov for tidlig intervensjon. Utgangspunktet for satsingen på tidlig intervensjon har vært at vi oppdager risiko for sent. Men usikkerheten som ligger i det å gripe inn tidligere, kan også øke risikoen for at vi setter terskelen for lavt, at vi risikerer å snevre inn normalitetsbegrepet, og at vi bruker ressurser på innsats som gir liten eller ingen effekt. Utfordringen er med andre ord at vi med satsingen på tidlig innsats må operere med større grad av usikkerhet, og at vi dermed kan risikere å gå fra den ene grøftekanten (for sen inngripen) til den andre (for bred inngripen). For det andre innebærer tidlig innsats at vi ønsker å iverksette tiltak tidlig. Det betyr at mer oppmerksomhet og ansvar flyttes fra de mer spesialiserte behandlende tjenester til allmenntjenestene som barnehagen og skolen. Utfordringene her blir da hvilke rolle disse tjenestene skal ha ut over sine kjerneoppgaver. Skal f.eks. skolene få et utvidet ansvar for tidlige intervensjonstiltak rettet mot rus, psykisk helse, atferdsproblemer etc. I en gjennomgang av historien bak begrepet tidlig intervensjon, viser Shonkoff og Meisels (1990) til at debatten om tidlig intervensjon på 1980-tallet nettopp handlet om å myke opp grensene mellom skolens og helsesektorens oppgaver og ansvar. Med dette antydes det at en politikk for tidlig intervensjon ikke bare leder oppmerksomheten mot barn og unge med risiko, men vel så mye mot måten vi har innrettet det offentlige tjenestetilbudet på. For det tredje handler tidlig intervensjon om å håndtere kompleksitet. En del av kompleksiteten handler om at det kan være et langt tidsspenn mellom når årsakene til et problem inntreffer og når vi ser konsekvensene av det. F.eks. kan mobbing på barneskolen, først få merkbare konsekvenser flere år senere. Når vi snakker om sosial arv, strekker årsaker og virkninger seg faktisk også over 5

6 generasjoner. På samme måte vil det også være stor avstand i tid mellom tiltak som iverksettes og virkninger av slike tiltak. Videre vil en tidlig innsats måtte forholde seg til komplekse og sammensatte årsaksforhold. Når vi bl.a. snakker om risikoopphopning, handler det om at en helsemessige eller sosiale problemer har flere sammensatte årsaksfaktorer som samspiller med hverandre. Denne kompleksiteten innebærer også at ulike hjelpetjenester kan har ulik forståelse, ulike mål og ulike forventinger til arbeidet med tidlig intervensjon. Dette utfordrer dermed ikke bare ansvarsforholdet mellom basistjenester som barnehage og skole, men også organiseringen av og samarbeidet mellom de mer spesialiserte hjelpetjenestene. I tillegg ser vi noen etiske utfordringene fagfolk står overfor når de på den ene siden tar tidlig innsats på alvor og blir flinkere til å identifisere og til å samtale med barn og foreldre tidlig- og hvor behov og ønsker om hjelp fra familien kommer frem. Og når det på den andre siden ikke finnes aktuelle lokale lavterskeltilbud eller tiltak, eller det er for lang ventetid for å få en behandlingsplass. Skal man da identifisere tidlig og skape forventninger om at det finnes hjelp (som det da ikke finnes), eller skal man lukke øynene i første omgang og ikke se? Og det er heller ikke slik at tidlig innsats er det samme som kortvarige innsats. Å sette i gang med strukturer, kunnskap, kompetanse og tiltak på området tidlig innsats vil ta tid. Organisasjonsutvikling og implementering tar mange år. Holdningsarbeid tar tid. Jeg håper derfor at det store fokuset som Opptrappingsplanen har på tidlig innsats får gehør og blir tatt på alvor. Og at det blir gitt tid, rom og ressurser til å jobbe med dette i flere år enn fra Bilde 8: Så er tidlig innsats et hovedsatsingsområde i opptrappingsplanen? Det kommer an på. Det sies at: «Planer er bare gode intensjoner med mindre de umiddelbart blir omsatt til hardt arbeid». Så vi har alle en jobb og gjøre. 6