Utkast pr REGIONAL PLAN Røros bergstad og Circumferensen kulturarv som ressurs for verdiskaping og utvikling (20)

Transkript

1 REGIONAL PLAN Røros bergstad og Circumferensen kulturarv som ressurs for verdiskaping og utvikling (20) 1

2 INNHOLD I II III INNLEDNING HISTORIEN MÅL OG STRATEGIER 1 Forvaltning Hvordan verne om historien og kulturminnene innenfor Circumferensen som grunnlag for en framtidsrettet samfunnsutvikling 2 Formidling Hvordan gjøre innbyggere og tilreisende bevisst og kjent med historien og kulturminnene innenfor Circumferensen gjennom bruk av ulike medier og arenaer 3 Næring Hvordan utnytte den ekstra dimensjonen som historien og kulturminnene innenfor Circumferensen gir næringslivet i regionen Røros-pulsen Det var et mangfold av logistikk for å få hjulene til å gå rundt i bergstaden og i de små samfunnene som ble etablert i et øde og karrig fjellområde - arbeidskraft, proviant og energi måtte tilføres. Trafikken til og fra bergstaden ble kjernen i dans-, musikk- og matkulturen og etter hvert også i den særegne handelskulturen som utviklet seg. Kunnskap og fortellinger om dette pulserende samspillet er sentrale for å skape helhetsforståelse og en felles identitet i hele regionen, og vil være berikende for å få fram produkter, opplevelser og tjenester. 2

3 I INNLEDNING Røros bergstad med slagghaugene og bygatene - ble innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv i Det ble søkt om utvidelse av verdensarvområdet til å omfatte kulturminner og kulturlandskap også utenfor Røros. De nye områdene viser hvorfor bergstaden ble etablert, og hvordan den har kunnet fungere og være drivkraft i utviklingen av hele fjellregionen. Etter vedtak i verdensarvkomiteen 31.juli 2010 er Røros bergstad og Circumferensen nå innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Utvidelsen av selve verdensarven er geografisk avgrenset til nærmere definerte områder (kjerneområder), mens hele privilegieområdet til Røros kobberverk, Circumferensen, utgjør et område av særlig betydning for verdensarven. To formål Formålet med planarbeidet er todelt. Det ene hovedformålet er å utvikle en forvaltningsplan for å bevare, videreutvikle og tilgjengeliggjøre kulturarven for dagens og framtidas samfunn. Intensjonen er at Bergstadens og Circumferensens kulturminner skal fremme kunnskap og forståelse, og være identitetsskapende og attraktive. Det andre hovedformålet er å klargjøre mål og strategier for verdiskaping og utvikling i fjellbygdene, basert på kulturarven knyttet til bergverksdriften. Geografisk avgrensing Planen gjelder i utgangspunktet for området innenfor Circumferensen I flere sammenhenger vil det likevel være hensiktsmessig å anvende de samme prinsippene og arbeidsmåtene i tilstøtende områder som har betydning for kulturminner og historie relatert til verdensarvsområdet i de berørte kommunene. Helt konkret berøres areal i 8 kommuner; Røros, Holtålen, Tydal og Midtre Gauldal i Sør- Trøndelag fylke, samt Engerdal,Tynset, Tolga, Os og i Hedmark fylke. Planen og planarbeidet Felles prinsipper og retningslinjer for forvaltning vektlegges av UNESCOs Verdensarv-komite 1 som et nødvendig redskap for å sikre ivaretakelse av kulturarvverdiene i regionen. Planen utarbeides som en regional temaplan i tråd med ny planlov, og vil dermed være førende for offentlig forvaltning og retningsgivende for næringsliv og andre aktører i fylkene. Den skal følges opp med en handlingsplan som rulleres årlig. Arbeidet med planen er basert på vedtatt planprogram, og fire arbeidsgrupper med variert sammensetning har vært i virksomhet. Interimsrådet som er etablert for verdensarven har fungert som styringsgruppe, og har deltatt ved alle milepæler i arbeidet. I tillegg har en bredt sammensatt referansegruppe vært koblet på prosessen. Et sekretariat med deltakere fra begge fylkeskommunene har redigert innspillene sammen til ett dokument. Før beskrivelsen av mål og strategier presenteres en gjennomgang av viktige elementer i regionens historie, med vekt på bergsverksdriften og tilknyttet virksomhet. Deretter følger hoveddelen av planen, hvor strategiene er gruppert omkring tre tema forvaltning, formidling og næring. 1 UNESCO : United Nations Educational, scientific and cultural organisation, Verdensarvkomiteen: World Heritage Committee(WHC) er opprettet av UNESCO for å følge opp Konvensjonen om verdens kultur- og naturarv. 3

4 II HISTORIEN Reinkalvingen De første spor etter mennesker stammer fra 8000 f. Kr. Samiske navn Kvikne kobberverk Storwartz Nordgruveområdet Privilegieområdet Circumferensen Røros Bergstad At Røros Bergstad heter Røros og ikke Hitteros eller Åsen kommer nok av at Røros gård var vertsgård for direktørene og eierne av Røros kobberverk. Behov for vannkraft, kull og settved Avskoging og nydyrking Når reinkalven fødes på Rørosvidda kan det være full snøstorm og flere kuldegrader, men reinsdyret lever godt både med det kalde klimaet og det karrige jordsmonnet. De første menneskene i dette området fulgte etter reinen og levde av jakt og fiske; sporene finnes mange steder. Mye tyder på at området var tettere befolket før Svartedauden enn da den industrielle bergverksvirksomheten kom i gang. På kart fra 1500-tallet ser vi at det er brukt samiske stedsnavn i fjellområdene mellom Norge og Sverige, og vi kan gå ut fra at samer og fastboende har levd side om side og hentet ut hva naturen har gitt på forskjellig vis, ved å holde rein og annet bufe eller gjennom dyrking av jorda. Området var betegnet som ugjestmildt og tungdrevent, og med en skrinn skog. Kvikne kobberverk var det første verket av noen vesentlig betydning som ble etablert i regionen i Det første kobberfunnet i Rørostraktene ble gjort i Mye av fagarbeidskraften og kunnskapen ble flyttet over til Røros etter at det ble funnet drivverdig malm i Storwartz i Ikke lenge etter fant man flere forekomster Hesjedal, Arvedal, Kongens, Sextus, Mugg og Killingdal gruver ble åpnet, og Røros kobberverk ble raskt det største og viktigste kobberverket for den dansk-norske kronen. I 1646 skrev kong Christian IV ut et privilegiebrev til Røros kobberverk. Privilegiebrevet gav kobberverket enerett på mineraler, skog og vassdrag i en sirkel med radius på fire gamle norske mil, ca 45 km i dag (Circumferensen). Innenfor dette området kunne bøndene også bli pålagt å selge sin produksjon og varer til kobberverket og utføre transportarbeid for kobberverket, dog mot enkel betaling. I hele regionen, også utenfor Circumferensen, hadde gårdene inntekter fra både transportarbeid og kull- og vedproduksjon til kobberverket. Privilegiene til kobberverket betydde derfor ikke bare en pliktproduksjon mot betaling, men også en ønsket inntekt for bøndene i distriktet. I løpet av kort tid ble det en enorm befolkningsøkning i regionen. Røros bergstad ble etablert langs to akser som vi finner igjen i Kjerkgata og Bergmannsgata i dag. Bergstaden ble lagt ut på eiendommen til Åsen gård i tilknytning verkets smeltehytte som ble opprettet ved Hitterdalselva. Vannkraft var nødvendig for å drive blåsebelgene til smelteovnene. Vannet, og ikke minst ismasser på vinter og vår, måtte kontrolleres, og damanleggene i Hitterdalsvassdraget ble etablert samtidig med smeltehytta. Både smeltehyttene og gruvene krevde enorme mengder med ved og kull for å drive fram malmen og for å få kobberet ut av malmen. En raskt økende befolkning ga i tillegg stort behov for bygningsmaterialer. Usentralt beliggende som Røros var, måtte man også regne med at arbeiderne måtte dyrke sin egen mat, og i gruvene var det behov for hester og okser som arbeidskraft. Det ble en periode med mye nydyrking og nybygging som i sin tur førte til en rask avskoging av området rundt smeltehytta og gruvene. Mangel på trevirke førte til flere konflikter både om opprettelse og drift av gruver og om smeltehytter, men også om bruk av trevirke til bygningsmateriale eller annet enn bergverksvirksomhet. Det ble pekt med bekymring på at bufe beitet ned marka slik at gjenvekst av skog ikke ble mulig. 4

5 Etablering av nye smeltehytter Smeltehytter i verkshistorien: Røros, Galåen, Nøren, Tamlaget, Feragen Dragås, Tolga, Femundshytta Eidet, Aunet og Femundsenden Storparten av arbeidsinnsatsen i tid og penger var transport og transportsystemer Veibygging, vannregulering, kanaler, tømmerenner, jernbane, taubane Avskoging førte til at trekull og settved måtte fraktes stadig lengre avstander. Det ble derfor opprettet nye smeltehytter hvor det var kortere vei til trevirket, for så å etablere nye igjen på andre steder når treet var brukt opp. Femundshytta ble etablert der det fremdeles var gode muligheter for leveranser av tre og kull, og der vannfallet var stort nok til å kunne drive blåsebelgen. I gruvene var det sinnrike innretninger for pumping av vann og frakt av malmen opp i dagen. Dette ble drevet fram av menneskekraft, og hestekraft, men også ved hjelp av vannkraft. Vannkanaler, akvedukter og tunneler ble lagt ut fra oppdemmete innsjøer, og ingeniørkunst ble utvist for å få fall på vannet. Femunden og Feragen ble demmet opp for å skape seilbar led mellom Femunden og Aursunden. Disse planene ble stoppet da bøndene i Sverige begynte å klage over for lite vann fra Klaraelven, og i stedet ble et sinnrikt kanalsystem for fløting av tømmer over i Hådalsvasssdraget via Feragen til Røros konstruert. Fra begynnelsen av ble kobberet fraktet med hest fra Røros til Trondheim for videre utskiping. Tilbake kom forsyninger av proviant og materialer. På slutten var jernbanen den store transportåren og fram til midten av 1900 tallet var Trondheim utskipingshavnen. Både Trondheim og Røros var viktige og rike byer i Norge på 1700-tallet, og kontakten mellom byene var særdeles viktig, men Gauldalen var svært vanskelig farbar utenom vinterstid. Kongen ga derfor tidlig ordre om å sette i gang bygging av kjørbar vei fra Røros til Trondheim. Etter hvert ble det også kjørbar veg sørover. Fra Nordgruvene laget man en egen dampbanelinje ned til Rugeldalen, Arvedalslina. Den var imidlertid vanskelig å holde åpen på vinterstid så man la den ned igjen etter et par års drift, og linjen ble erstattet med elektriske taubaner. Taubaneteknologien var i bruk flere steder (Muggruva - Tyvold, Killingdal - Storvollen, Kjøli Reitan langs den nyetablerte jernbanelinjen, og en lang taubanelinje direkte mellom Storwartz og smeltehytta på Røros). Nye bosettinger I hele Circumferens området er det en forholdsvis homogen byggeskikk som har utviklet seg. Trønderlåna har sitt utberedelsesområde hit, det samme har Østerdalsstua. Arbeiderbønder Konflikt mellom bønder og samer Klassedeling Ved de største gruvene og smeltehyttene ble det etablert egne små samfunn, som i Tolga, og i Nordgruvene. Enkelte steder ble det også ryddet mark og dyrket land etter at kullproduksjonen i området hadde brukt opp alle skogen. Disse plassene var fremdeles viktige som overnattingsplasser for lasskjørere som kom langveisfra i de mest øde traktene rundt Røros, slike steder finner vi for eksempel i Narjordet og Tufsingdal. Opp i gjennom Gauldalen var det allerede en god del gårdsdrift etablert slik at det i mindre grad bar preg av nyetableringer av steder. De gamle plassene ble utvidet. De aller fleste som arbeidet enten i gruvene eller ved smeltehyttene hadde gård og bufe ved siden av. Dette var helt nødvendig for å sikre tilgangen på mat for befolkningen og trekkraft til gruvene og transporten. I tillegg ga det en viss sikkerhet for arbeiderne at de også hadde noe å leve av i nedgangstider for verket. Ansatte ved verket fikk fri en måned om sommeren for fôrhøsting og for torvproduksjon til brensel. I perioder med befolkningsøkning i området ble det også stukket ut nye områder for gårds og seterbruk. Slik grunn var i flere tilfeller allerede i bruk for reindriften, og det er stygge eksempler fra historien der det var selvtekt og voldelige episoder mellom bønder og reindrivere. På Røros tok bosetting av arbeidere og funksjonærer til kobberverket form 5

6 langs de to gatene. Helt fram til midten av 1700-tallet bestod 2/3 av bebyggelsen i Bergstaden på én etasje. Utnyttelsesgraden av eiendommene i sentrum ble gradvis større, bebyggelsen fikk etter hvert to etasjer og gårdsrommene ble bygd inn. Vi finner ikke de typiske arbeiderboligene og funksjonærboligene i Røros slik vi finner dem i andre bergverkssamfunn (f.eks. Løkken og Meråker). Disse samfunnene vokste fram seinere, mens på Røros var kombinasjonsjordbruket for sterkt etablert til at lagdelingen i samfunnet kom til uttrykk på denne måten. Klasseskillet kom likevel til uttrykk ved at ledelsen ved verket manifesterte sin posisjon med store bygninger, de fleste i Bergmannsgata (Storgata). Partisipantskapet (bergverkseierne) og høyere funksjonærer Handelsborgerskap Rørosmartnan Den nye tid Partisipantskapet hadde også gårder i sentrum med seter eller Lystgårder i passende avstand fra sentrum og forurensningen fra smeltehytta. Eksempler på slike finner man bare rundt Bergstaden, som Mølmansdalen, Hiortengan og Sundbakken. I det omkringliggende landskapet finnes tydelige spor etter hage og parkanlegg med lysthus, kjeglebaner og tennisbaner. I Skårhammerdalen finner man i dag et lysthus, et tjern og anlagte stier som viser en vei inn i temmet vill natur. Verket hadde kontroll over handel og forsyninger til samfunnet fram til siste halvdel av 1800 tallet, da andre borgere fikk handelsrett. Et par kjøpmenn hadde fått handelsprivilegier tidligere i århundret, hvorav en er videreført i handelshuset Engzelius som fremdeles eksisterer. Samtidig med at februarmartnan på Røros ble etablert, med mange tilreisende både fra nord og sør, og fra Sverige, begynte også Røros som handelssted å utvikle seg. Røros kobberverk ble etablert før den nye industrialismen. Metodene for utvinning av kobber ble gradvis utviklet uten vesentlige sprang, med bruk av krutt og noe tilpassning til de lokale forholdene fram til midten av Da kom damplokomotivet, elektrisiteten og dynamitten som store nyvinninger og Kobberverket måtte også ta i bruk den nye teknologien for å kunne drive konkurransemessig. Først og fremst var det etableringen av jernbanen fram til Røros fra Trondheim i 1876 og fra Hamar via Elverum og Koppang til Røros i 1877 som fikk stor betydning for driften. Med jernbanen ble koks en billigere og mer stabil energikilde for smelteprosessene, og dynamitten ga andre muligheter for å sprenge i berget. Elektrisiteten ble etablert for taubanetransporten fra gruvene og til jernbanen. Alle smeltehyttene som var aktive ble da lagt ned og Røros smeltehytte var den enste gjenværende. Arbeidet ble rasjonalisert, og mange arbeidsplasser forsvant. Samtidig ble det også mulig for annen industri og andre gruveselskap å etablere seg. Konkurransen ble større og avhengigheten av verdensmarkedet ble tydeligere. Den generelle utviklingen i jordbruket med mekanisering og inndeling til større bruk ga nå en endring i arbeidsfordelingen med heltidsarbeidende i industri og jordbruk. I samme periode opphørte også den nomadiske reindriften med melking av rein, og flere samefamilier bosatte seg fast som fjellbønder. I det 20 århundre ble livet i Circumferensen mer og mer påvirket av den generelle samfunnsutviklingen med offentlig velferd og utdanningssytem. Verkets innflytelse på den enkeltes liv var betydelig redusert. Med verdensmarkedets svingninger og mer drivverdige funn på andre deler av kloden, ble det vanskelig å drive økonomisk med bergverksdrift, og etter 2.verdenskrig var det bare noe drift i Nordgruvene og ved Storwartz. I 1977 gikk kobberverket konkurs, og med nedleggelsen av Killingdal gruver i 1986 opphørte bergverksdriften i Circumferensen. 6

7 III MÅL OG STRATEGIER 1. FORVALTNING for å verne om historien og kulturarven MÅL: Kulturarven skal vernes og brukes ut fra en helhetsforståelse og gjennom forpliktende samarbeid. Både private og offentlige aktører innenfor Circumferensen må ta ansvar for å ivareta verdiene i verdensarven. Et særlig ansvar påhviler kommunene som ansvarlig plan- og reguleringsmyndighet, og det viktigste redskapet ligger i Plan- og bygningsloven. For at forvaltningen skal framstå enhetlig innenfor Circumferensens grenser, er det helt nødvendig at kommunene samarbeider og utvikler lik praksis og lovfortolking i sin saksbehandling. Samtidig må også andre myndighetsorgan som har interesser og aktivitet i området statsskog, forurensingstilsyn, bergvesen, vegvesen, jernbaneverk, sametinget, museene, osv se det ansvaret de har for å utøve sin virksomhet på en måte som tar hensyn til de særlige verdiene som finnes i regionen, og for å ivareta de kulturarvverdiene de selv forvalter. De har også en viktig rolle i forhold til aktivisering og bevisstgjøring av kulturverdiene i området. Det er også et stort felles ansvar å finne fram til løsninger som hindrer forurensning i å bre seg til hovedvassdragene. Det vil være behov for felles innsats på mange områder, ikke minst når det gjelder å skaffe midler til gjennomføring av tiltak. Her kan alle bidra ikke bare ved egne midler, men også ved påvirkning gjennom egne organisasjoner og nettverk for å oppnå medvirkning fra nasjonalt og internasjonalt nivå. STRATEGI 1.1 Etablere et verdensarvråd UTDYPENDE KOMMENTAR Som et felles organ for ansvarlige myndigheter i regionen, bør det etableres et fast samarbeidsråd med representanter fra politisk nivå i de berørte kommunene og de to fylkeskommunene. Rådet etableres etter samme modell som er lagt til grunn for interimsrådet, med ordførerne som medlemmer, sammen med en fylkespolitiker fra hvert fylke og en representant fra Sametinget. Museene (MiST og HEM) og fylkesmennene og Riksantikvaren får observatører i rådet. Når regionplan og handlingsplan er vedtatt, bør rådet ha ansvar for å følge opp at iverksetting skjer. Rådet skal ikke være ansvarlig for gjennomføring av enkelttiltak. Det må sikres et godt samarbeid og jevnlig koordinering med andre myndigheter i området. Rådet vil ha som en av sine oppgaver å følge med på sentrale beslutninger som angår verdensarven, både nasjonalt og internasjonalt, og å påvirke sentrale myndigheter der det er aktuelt. Rådet bør ha en sekretærressurs som støtter rådet administrativt, og samarbeider med fagmiljøene i medlemsorganisasjonene. 7

8 1.2 Utvikle felles retningslinjer for areal- og byggesaksbehandling Verdensarvrådet bør utvikle et sett av felles retningslinjer som de enkelte kommunene innarbeider og vedtar i sine kommuneplaner. Retningslinjene differensieres ut fra arealenes status i verdensarvsammenheng. Arealene sorteres ut fra hvilket potensial de har for kulturminner som støtter opp under verdensarvverdiene heretter kalt kjerneområde og buffersone 1 og 2 2. I buffersone 2 vil flere inngrep kunne tillates, og potensialet for konflikt vil dermed være lavest her. Disse felles retningslinjene vil komme i tillegg til de generelle antikvariske prinsipper i det internasjonale regelverket som Norge har sluttet seg til for sine verdensarvområder (Veneziacharteret og andre internasjonale chartre som ICOMOS og Verdensarvkomiteen har ratifisert). Forslag til retningslinjer finnes nedenfor, i ramme. I tillegg er prinsippene i Veneziacharteret er gjengitt i kortform i en egen ramme. 1.3 Opprette en interkommunal faglig, rådgivende enhet Arealforvaltning og byggesaksbehandling skal følge vanlig saksgang etter Plan- og bygningsloven. For å styrke regionens kapasitet, kunnskap og kompetanse med hensyn til rådgiving og veiledning i saker som gjelder byggesaker, reguleringsplaner og dispensasjoner, opprettes en felles rådgivende enhet. Enheten skal sikre at alle kommunene har god tilgang på kulturminnefaglig kompetanse, og skal kunne bistå både eiere og allmennhet, i samarbeid med kommunenes egne saksbehandlere. Enheten bør ha ansvar for å drifte et nettverk for kommunale planleggere og byggesaksbehandlere. Det må vurderes om enheten også skal ha annen kompetanse, eksempelvis på samiske kulturminner. En annen oppgave kan være å se på felles Risiko- og sårbarhetsproblematikk (ROS) for kulturarvverdiene. Tjenesten bør ha et omfang tilsvarende minimum en 100 %- stilling. Ressursene forutsettes å komme i tillegg til og i tilknytning til eksisterende kompetansemiljø i Røros. Verdensarvrådets sekretær bør også knyttes til enheten. 1.4 Sikre kompetanse og ressurs til praktisk vernearbeid (se pkt. 3.5) 1.5 Gjennomføre regelmessige Antikvarisk restaurering vil bli et viktig innsatsområde. Til dette er det behov for håndverkere med god kunnskap om byggeskikk og kompetanse i eldre håndverksteknikker, mv. En videreutvikling av Uthusprosjektet kan være en god vei å gå. Museene vil være viktige samarbeidspartnere, i tillegg til opplæringssektoren, både på videregående og høyskolenivå. Det gjennomføres regionale samlinger om ulike tema i tilknytning til verdensarven. Målgruppen for samlingene vil 2 Dette er en bruk av begrepet buffersone som ikke følger de operasjonelle retningslinjene fra UNESCO fullt ut, i og med at det er en gradering i sonen. Dette gjøres for å kunne være mer spesifikk med hensyn til virkemidler og hensyn til sikring av kulturarvsverdier. 8

9 verdensarvsamlinger i regionen 1.6 Dokumentere behov og nytte av økonomiske bidrag variere med tema, og rettes mot både offentlig ansatte og private om byggesaksbehandling, formidling, næringsliv, håndverksutvikling osv. I den første tida kan det være behov for flere samlinger pr år. Verdensarvstatus utløser ikke i seg selv tilførsel av midler. Det vil derfor være nødvendig å legge innsats i å utrede hvilke kostnader som påløper i forbindelse med forvaltning og tilrettelegging. Tilsvarende bør det også legges opp til evaluering av hvordan bevilgede midler brukes og hvilke resultater som oppnås. Faste stillinger samfinansieres av offentlige aktører. For andre tiltak etterstrebes finansiering ved statlige midler, sponsorbidrag, mv. 1.7 Overvåkning av forurensning, utvikling av nye metoder for å hindre forusrensing Kulturmiljøene i gruveområdene og rundt smelthyttene bærer preg av forurensning. Mye kan tyde på at tidligere tiltak for å hindre forurensning ut i hovedvassdragene ikke er holdbare over tid.overvåking av situasjonen er derfor nødvendig. Å finne holdbare løsninger som hindrer spredning av forurensning til et minimum samtidig som løsningene ikke fjerner vesentlige og viktige spor etter gruvedrift og smeltehytter må prioriteres. Retningslinjer for forvaltning av kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap i Circumferensen. Kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap skal forvaltes enhetlig og med respekt og stor forsiktighet i hele circumferensområdet, i tråd med formålet for verdensarven, og for nasjonale og internasjonale føringer for kulturarvsforvaltning. Forvaltningen skal bygge på høy fagkunnskap om verdensarvverdiene, på gode kulturvernprinsipper, på kvalitet og helhetssyn, og på et føre-var-prinsipp der det kan være tvil eller konflikt. Det skal skilles mellom 3 områdetyper med ulik viktighetsgrad henholdsvis kjerneområde, buffersone 1 og 2. Kjerneområder for verdensarv skal ha det strengeste vern. Buffersone 1 er områder med viktige kulturminner knyttet til verdensarvverdiene, men som ikke er definert som kjerneområder, og buffersone 2 er øvrige arealer innafor Circumferensen. Kjerneområdene skal betraktes som særlig viktige kulturvernområder. De skal bevares med høyest mulig grad av autentisitet og integritet. I kommuneplan skal områdene markeres som hensynssone, og det skal utarbeides retningslinjer som sikrer forsvarlig vern av alle enkeltminner og miljøer, i samråd med vernemyndighet. I kjerneområdene skal det ikke tillates tiltak som ikke er hjemlet i reguleringsplan. Buffersone 1 I reguleringsplaner skal områdene markeres som hensynssone med bestemmelser som sikrer vern av både enkeltminner, landskap, miljøer og minnenes omgivelser. (Dersom hele reguleringsplanområdet er innenfor buffersone 1, kan det alternativt utarbeides en tilsvarende generell planbestemmelse). Inngrep i kulturminnene skal behandles som dispensasjon fra planen, og skal forelegges kulturvernmyndigheten til uttalelse. Nye tiltak i hensynssonen skal være tilpasset og underordnet kulturminneverdiene hva angår størrelse, utforming og formål, og skal også forelegges kulturvernmyndigheten til uttalelse. Planen skal likevel ikke være til hinder for at bygninger, miljøer og landskap skal kunne være i aktiv bruk. Særlig viktige kulturminner og kulturmiljøer skal markeres som egne hensynssoner, med mer presiserte bestemmelser. 9

10 Buffersone 2 Disse områdene er viktige kulturvernområder, som skal sikres bevaring og integritet gjennom kommune- og reguleringsplan. I kommuneplanen skal områdene markeres som hensynssone, og det skal utarbeides retningslinjer som sikrer et forsvarlig vern, tilpasset områdets betydning, i samråd med vernemyndighet. For områder som har arealformål bebyggelse skal det kreves reguleringsplan før tiltak kan godkjennes. I reguleringsplan skal området markeres som hensynssone med bestemmelser som sikrer et tilstrekkelig vern av både enkeltminner, landskap, miljøer og minnenes omgivelser.(dersom hele planområdet er innenfor buffersone2, kan det alternativt utarbeides en tilsvarende generell planbestemmelse). Alle større tiltak innen området skal forelegges vernemyndigheten for uttalelse. Særlig viktige kulturminner og kulturmiljøer bør markeres som egne hensynssoner, med mer presiserte bestemmelser. For alle arealplaner innen Circumferensen skal det lages generelle planbestemmelser som legger til rette for vern og bruk av kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap. De skal sikre at disse verdiene bevares gjennom aktiv bruk, og at det ved alle tiltak tas tilbørlig hensyn til de verdier som ligger til grunn for verdensarven. De skal utarbeides i samråd med kulturminnemyndigheten, og det skal tilstrebes en enhetlig forvaltning i alle kommuner, og på alle plannivå. Antikvariske prinsipper Det skal benyttes antikvariske prinsipper i framgangsmåten ved restaurering av bebyggelse som kan knyttes direkte til bergverkssamfunnets historie. Disse er nedfelt i Venezia charteret, som ligger ved plandokumentet i fulltekst. I kortform kan de antikvariske prinsipper formuleres slik: 1. Kulturminnet skal bevares uendret i størst mulig grad både i situasjon og i seg selv. 2. Må man skifte ut skadete deler, skal dette skje slik at minst mulig opprinnelig materiale forsvinner. 3. Skadde deler skal erstattes med tilsvarende i materiale og utførelse som den opprinnelig hadde. 4. Når opprinelig utførelse er ukjent skal man ved rekonstruksjon / ny konstruksjon underordene seg kulturminnet på en slik måte at man kan se at det er en ny tilføyelse. 5. Alle arbeider ut over vanlig vedlikehold skal dokumenteres. 2. FORMIDLING for å kjenne historien og kulturarven MÅL: Kunnskap om bergverkshistorien og kulturminnene skal skape forståelse for fortida, forankring i nåtida og forventning til framtida. Kulturarven skal underbygge det universelle fellesskapet. I Røros lever en daglig med historien tett innpå seg, og Johan Falkbergets bøker er et nasjonalt felleseie som har gjort oss kjent med mennesker og miljø under bergverkdriftens begynnelse og storhetstid. Sporene etter denne tida er tydelig til stede gjennom de mange fysiske kulturminnene i og nær byen. I andre områder innenfor Circumferensen er historien også tydelig til stede; i gruveområdene, i smeltehytter, på ferdselsveier og andre fysiske spor i landskapet. Historien er også synlig gjennom tradisjoner og fortellinger som er knyttet til disse fysiske sporene. Dette, sammen med historien og kunnskapen om andre sider ved livet i disse traktene, som den møysommelige ressursutnyttelsen, det nøysomme levesettet, det kalde klimaet eller den barske naturen, danner grunnlag for å forstå det samfunnet som finnes i dag. Når fokuset ikke lenger rettes så entydig mot Røros, men i større grad tar hensyn til den tette integreringen med områdene rundt, åpnes det for flere dimensjoner i formidlingen, blant annet gjennom reindriftens og landbrukets betydning. 10

11 Mye kunnskap om historien og kulturminnene er allerede innhentet, systematisert og synliggjort, men fortsatt er det mye som bør dokumenteres og tilrettelegges. Spesielt gjelder dette kunnskap om bergverkdriftens innflytelse på samisk virksomhet og kultur i området. Faglig kunnskap og kvalitet må være basis for det som formidles. Den autoriserte kunnskapen forvaltes i stor grad av universitet og høgskolemiljøene, samt av museene og i forvaltningsapparatet. I denne planen er begrepet formidling brukt som fellesbetegnelse på all informasjon om, og presentasjon av, historien og kulturminnene. Slik formidling skjer hele tiden - i skoler, butikker og i dagliglivet ellers der folk treffes, i tillegg til den særlige formidlingen som foregår i museene og innenfor reiselivsvirksomheten. Målgruppe for det som formidles er like gjerne fastboende som tilreisende. Innbyggerne i regionen er viktige videreformidlere av historien, og det er derfor nødvendig å sikre at den allmenne kunnskapen om kulturarven holdes på et høyt nivå. Dette vil også kunne bidra til identitetsbygging i regionen. STRATEGI 2.1 Vektlegge helhetsforståelse i formidlingen UTDYPENDE KOMMENTAR Med utvidelse av perspektivet til å omfatte hele Circumferensen styrkes også muligheten til å presentere sammenhenger og helhet økonomisk, kulturelt, geografisk, og sosialt. Høyskoler og universiteter, spesielt NTNU, HIST og HiHm og museene kan være viktige bidragsytere for helhetsforståelse. 2.2 Etablere ny kunnskap Det er undersøkt og samlet inn mye kunnskap om utviklingen av kulturhistorien knyttet til bergverksdriften og bonde- og bergverksssamfunn i området. Det er likevel viktig å stille nye spørsmål og søke en utvidelse kunnskapsomfanget. Slik kan kulturarven hele tiden sees i nytt lys og nye svar vil finnes. Bergvergshistoriens innvirkning på reindriften og samenes livsførsel er det for eksempel ikke forsket mye rundt. 2.3 Formidling for å skape identitet og refleksjon 2.4 Identifisere og aktivere nye aktører, arenaer og medier for formidling Kunnskap om fortida gir identitet og forankring i møte med dagens samfunn. Formidlingen må legge vekt på å skape refleksjon, - fortidas erfaringer kan gi nye perspektiv på nåtidas utfordringer. Å se seg selv i en større sammenheng, gir også viktige impulser for å skape en gjensidig forståelse på tvers av kulturelle og geografiske grenser. Blant de viktigste formidlingsarenaene er barnehager, grunnskole og videregående skoler, der aktiv bruk av kulturarven kan sikre videreføring av felles arv og tradisjon. Info-senter (sentre) om verdensarven for tilreisende bør drøftes grundigere med hensyn på behov, og eventuelt form og innhold. Museene har en betydelig rolle i formidlingen av kunnskap om kultur- og naturarven i området, og et samarbeid mellom næringsliv, kommuner, skoler og museer er nødvendig for å definere innhold og form. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan bli et viktig utviklingsområde. 11

12 2.5 Styrke samarbeidet mellom museene i regionen 2.6 Utvikle enhetlig skilting og profilering (se pkt. 3.2 og 3.4) Rørosmuseet,som en del av MiST, Nord-Østerdalsmuseet og Trysil-Engerdalsmuseet som deler av Hedmark museum samt bygdesamlingene vil være viktige kunnskaps- og formidlingsaktører. Koordinering og fordeling av ansvar mellom virksomhetene vil kunne bidra til utvikling av kunnskapen og gi en enda høyere kvalitet i formidling Dette krever samarbeid og kvalitetssikring, men vil være klargjørende for besøkende og samlende for aktørene. Det bør tilstrebes en felles profilering for varer og tjenester i hele circumferensområdet, og utarbeides felles logo for alle varer og tjenester tilknyttet verdensarven. Dette er merkevarebygging av verdensarvområdet. Det er et potensiale for merverdi ved aktiv bruk av denne statusen i felles profilering av varer og tjenester. 3. NÆRING _- historien og kulturarven som grunnlag for videre utvikling MÅL: Kulturarven skal være en ressurs for produksjon og salg av varer, tjenester, kunnskap og opplevelse. Den karrige naturen og den spesielle historien har lagt grunnlaget for de viktigste næringene i regionen. Det er ingen aktiv bergverksdrift i dag, men industrivirksomhet er oppstått flere steder, og spesielt på Røros finnes en markert entreprenørskapskultur. Tilstrømmingen av arbeidskraft og kompetanse fra andre områder gjennom flere generasjoner, kan ha hatt betydning for dette. Den internasjonale innflytelsen har uten tvil preget byen. Kulturarven gir mange muligheter for næringsutvikling. Næringsaktører i regionen har stor respekt for den unike kulturarven de er med på å forvalte. De har bevissthet om at forringelse av kulturarven vil ha negative konsekvenser også for næringslivet. Det innebærer også forståelse for kunnskap og kvalitet på formidling av bergverkshistorien i vid forstand. Respekten for kulturarven er i seg selv et fortrinn for verdensarvområdet, og gir et godt utgangspunkt for konstruktivt samarbeid mellom næringsliv og myndigheter og andre aktører. Kulturminneverdiene er en ikke-fornybar ressurs. Primærnæringene har fortsatt en dominerende stilling. De danner basis for den spredte bosettingen i regionen, og opprettholder grunnlaget for lokale skoler, butikker og annen infrastruktur. For å oppnå et akseptabelt inntektsnivå, driver mange i tillegg med ulike former for binæringer innen håndverk, opplevelse eller annet. Opprettholdelse av primærnæringene er en forutsetning for vedlikehold av kulturlandskapet. Reindrift er en svært viktig næring som sysselsetter mange, og har høy kvalitet og kvantum i produksjonen. For samene er denne næringen selve eksistensgrunnlaget, ved at den både har en inntektsmessig og en kulturell betydning. Vilkårene for reindriften er entydig knyttet til beiteareal og sikring av uforstyrret virksomhet i områdene i bestemte tidsrom. 12

13 Røros preges av handel, håndverk og kultur, mens reiseliv og opplevelse gir levebrød både her og i andre deler av regionen. Verdensarvstatusen har bidratt til at Røros har utviklet seg som reiselivsdestinasjon. I Reiselivsstrategi for Trøndelag ( ) er Røros ett av fire fyrtårn, og også i Hedmark har man i reiselivssammenheng hatt et tett samarbeid med Røros. Intensjonen er at aktiviteten nå skal øke i hele Circumferensen. I strategisk næringsplan for Fjellregionen er det et mål å øke antall turistsenger gjennom felles organisering og markedsføring av reiseliv i alle kommunene i regionen under paraplyen Røros reiseliv. STRATEGI 3.1 Stimulere til videreutvikling av reiselivsnæringen UTDYPENDE KOMMENTAR Røros som fyrtårn i markedsføringen av Trøndelag innebærer en tydelig satsing på Røros og på kulturarven som grunnlag for reiselivsvirksomhet. De øvrige strategiene bygger på elementer som også har stor relevans i Circumferensen. Hedmark reiselivs satsing på profilering av fylket som Villmarksriket lar seg godt kombinere med dette. Aktiv ferie er en viktig del av satsingen; ett eksempel på tiltak er tilrettelegging av sykkelturer langs ferdselsveiene i Circumferensen. I Engerdal er dette et godt utviklet tilbud rundt Femunden. 3.2 Vektlegge produktutvikling knyttet til opplevelser. (se punkt 2.5) Ved å se hele området i sammenheng vil det oppstå nye muligheter, blant annet knyttet til de gamle transportveiene. Et langsiktig mål kan blant annet være revitalisering av lasskjørertradisjonen på ferdselsveiene i form av guiding, kulturstier, overnatting, etc, eller gjenskaping av historiske reiser. Andre stikkord er: Økoturisme, aktivitetsferie med fot- og sykkelturer, kulturopplevelser som teater, spel, musikk og dans, utstillinger og gjenskaping av historiske metoder - for eksempel kølbrenning og malmvasking. 3.3 Videreutvikle lokal matkultur som felles varemerke for området. Mat har lenge vært et viktig innsatsområde både i Trøndelag og i Hedmark, gjennom satsinger som Oi! Trøndersk mat og drikke, Mat i Hedmark og spesielt i denne regionen gjennom Røros-mat og Fjellvilt. Røros-mat er en godt innarbeidet merkevare, og omfatter et bredt nettverk av ulike matprodusenter i regionen. Det må satses videre på revitalisering av mattradisjoner og på utvikling av nettverk mellom matprodusenter, distributører, matforretninger, og reiselivsnæring. 3.4 Handleturen skal være en opplevelse som kan knyttes til historie og særegenhet (se pkt. 2.5) Det må stimuleres til at handelsnæringen i hele verdensarvområdet vektlegger det som er den enkeltes særegenhet. Et mangfold av butikker med tydelige særpreg vil trekke flere besøkende og derfor også styrke de mer tradisjonelle virksomhetene. I Strategisk næringsplan for Fjellregionen er felles identitet, merkevarebygging og profil er overordnet målsetting. 13

14 3.5 Styrke muligheten for å kunne livnære seg innen tradisjonshåndverk (se pkt. 1.4) Til restaurerings- og vedlikeholdsarbeid er det blant annet behov for malere, murere og snekkere som spesialiserer seg på tradisjonelle håndverksteknikker og lokal byggeskikk. Tradisjons- og restaureringshåndverkere i Røros og traktene rundt har en sterk posisjon i landsdekkende nettverk for bygningsvern og tradisjonshåndverk. Denne posisjonen må opprettholdes og styrkes. Det er viktig å sikre god overføring av kunnskap mellom generasjoner, det må utvikles gode systemer for dette i samarbeid med utdannings- og opplæringssektoren. Det er en forutsetning at Uthusprosjektet utvides til å virke i hele Circumferensen 3.6 Utnytte arenaer og virkemidler som stimulerer til nytenking og nyskaping Det finnes flere aktører, arenaer og virkemidler som skal bidra til innovasjon og næringsutvikling, og kommunenes rolle som førstelinje i arbeidet er i utvikling. Innenfor Circumferensen bør det legges særlig vekt på å integrere kulturarv som tema i tenkningen. Eksisterende arenaer som næringsforum, næringshager o.l., må utvide nettverkene og koble inn nye aktører. Eventuelt må nye arenaer og nettverk etableres, med deltagere fra næringsliv, kunnskapsinstitusjoner, kunnskapsformidlere, virkemiddelaktører, offentlig forvaltning og fagmiljø innen kulturminneforvaltning. Risikovillig kapital og aktører som kan bistå i oppstart av ny virksomhet må kartlegges. Målet er at kulturarven integreres i arbeid med næringsutvikling. En første start kan være å arrangere en verdensarvsamling med dette som tema (jfr. strategi 1.5). 14