Barns medbestemmelsesrett i foreldretvister

Transkript

1 Barns medbestemmelsesrett i foreldretvister En fremstilling av saksbehandlingen i foreldretvister med vekt på barnets medbestemmelsesrett, og en analyse av et utvalg lagmannsrettspraksis. Kandidatnummer: 211 Leveringsfrist: 15/ Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Aktualitet Tema og problemstilling Kilder og metode Avgrensninger og begrepsavklaring Avgrensninger Begrepsavklaring Videre fremstilling BARNEKONVENSJONEN Historikk Konvensjonens prinsipper Medbestemmelse Anvendelsesområde Alder Vektingen Retten til informasjon og medbestemmelse Medbestemmelse i foreldretvister Barnekonvensjonen i Norge Barneombudet FNs barnekomites kritikk av Norges regulering av medbestemmelse GRUNNLOVEN Historikk Barnets beste Medbestemmelse I

3 4 BARNELOVEN Historikk Barnelovens innhold Barnets foreldre Foreldreansvaret Fast bosted Samvær Mekling og domstolsbehandling Mekling Mekling og medbestemmelse Domstolsbehandling Domstolsbehandling og medbestemmelse Bruk av sakkyndig Særlig om saksbehandlingen i foreldretvister Foreldretvister Tvist om foreldreansvaret Tvist om fast bosted Tvist om samvær Momentene i foreldretvister Prinsippet om barnets beste Følelsesmessig tilknytning og faktisk omsorg Risiko ved miljøskifte Best mulig samlet foreldrekontakt Foreldrenes personlige egenskaper og omsorgsevne Å ikke splitte søsken Religiøs tilknytning eller livssyn Risiko for vold eller overgrep Barnets ønske Andre momenter II

4 5 RETTEN TIL MEDBESTEMMELSE Innledning Hvorfor medbestemmelse? Medbestemmelsesrettens innhold Anvendelsesområde Barnets alder Barnets modenhet Vektleggingen Retten til informasjon Retten til selvbestemmelse Barnets synspunkt på foreldreansvar, fast bosted og samvær Barnets synspunkt i saker om foreldreansvar Barnets synspunkt i saker om fast bosted Barnets synspunkt i saker om samvær Eksempler fra rettspraksis ANALYSE AV ET UTVALG LAGMANNSRETTSPRAKSIS FRA Bakgrunn og problemstillinger Metode og domsutvalg Saksbehandlingen Videre fremstilling Hovedtrekk domsutvalget Barna og alder Søsken Fast bosted Anke Dissens Sakkyndig vurdering Hovedtrekk momentene Relevante momenter i III

5 6.6.2 Medbestemmelse Andre relevante momenter i Særlig om saker om foreldreansvar Særlig om saker om fast bosted Særlig om saker om samvær Utfordringer Medbestemmelsesrettens anvendelsesområde Beviskravet i overgrepssaker Hensynet til barnets beste Drøfting og svar på analysens problemstillinger AVSLUTNING LITTERATURLISTE IV

6 1 INNLEDNING 1.1 Aktualitet Fra 2007 til 2013 var det omtrent like mange inngåtte som oppløste ekteskap i Norge. Dersom denne trenden fortsetter har SSB regnet ut at omtrent 40 prosent av alle ekteskap vil ende i skilsmisse. 1 Det er for øvrig stadig flere samboende som får barn, i dag fødes over halvparten av alle barn i Norge utenfor ekteskapet. 2 Skilsmissestatistikken fanger ikke opp tilfellene av samlivsbrudd som rammer barna like hardt som en skilsmisse barn opplevde at foreldrene skiltes og barn at foreldrene ble separerte bare i Av disse antas at mellom ti og 15 prosent av sakene ender opp i domstolene, som da må avgjøre i foreldrenes tvist om foreldreansvar, fast bosted og/eller samværsordning for barnet. 3 Avgjørelsen i en foreldretvist har stor betydning for barnets fremtid, da familien og familielivet er fundamentet for det sosiale livet i samfunnet og sentralt i barnets oppvekst. At familien er den naturlige og grunnleggende sosiale ordningen i samfunnet er blant annet lagt til grunn i EMK 4 art. 16 nr Som en bekreftelse på dette har direktør i barne-, ungdomsog familiedirektoratet hevdet at foreldreskapet antakelig er den enkeltfaktoren som har størst betydning for barns oppvekst. 6 I familiemeldingen fra legges det videre til grunn at kjernefamilien er det ideelle utgangspunkt for barns oppvekst og med grunn- 1 SSB, «Ekteskap og skilsmisser» (2014) 2 56 prosent ifølge SSB, «Barn» (2008) 3 Haugli og Nordhelle (2014) s. 92 jfr. Skjørten (2005) s Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), vedtatt av Europarådet i Roma 4. november 1950, i kraft 3. september Inkorporert ved lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai 1999 nr EMK art. 16. nr «Å vokse opp», rapport av Barn-, ungdom- og familiedirektoratet (2002), forord 7 St.meld.nr 29 ( ) 1

7 lovsendringen i er dette nå også presisert i Grl Når barn fikk familien oppløst i 2014 er det viktig at barnas rettigheter ivaretas for å sørge for at fremtiden bidrar til å fremme en oppvekst til barnets beste, også utenfor kjernefamilien. Det overordnede prinsippet i barneloven er at avgjørelsene som treffes skal være til barnets beste, jfr. barnekonvensjonen 11 art. 3 nr. 1, bl og Grl. 104 annet ledd. Foreldrene har i utgangspunktet fri avtalerett i spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samvær, jfr. bl. 34,35,36 og 43 annet ledd, og de aller fleste gjør utenrettslig avtale om hvilken ordning de ønsker. 13 Sakene som kommer for domstolen kan dermed antas å være de mest konfliktfylte tilfellene, hvor foreldrene er uenige i hva som er barnets beste. I disse sakene er det spesielt viktig at barnets rett til medbestemmelse blir ivaretatt, ettersom de konfliktfylte forholdene kan medføre at foreldrene ikke bidrar til en korrekt og fullstendig fremstilling av alle omstendigheter i saken. En foreldretvist er spesiell ettersom hovedpersonen i tvisten, barnet, ikke har partsstatus. Det er derfor viktig med mekanismer som bidrar til at hovedpersonens rettigheter blir ivaretatt. I en foreldretvist er barnets medbestemmelsesrett ett av flere relevante momenter i en skjønnsmessig helhetsvurdering som gir barnet anledning til å påvirke avgjørelsen. Til tross for at momentet er lovhjemlet har det vært diskutert om reguleringen i norsk rett har tilfredsstilt barnekonvensjonens krav etter art. 12, ettersom rettigheten blant annet ikke har vært grunnleggende for barn mellom syv og ni år Endret ved vedtak 27. mai 2014, kunngjort ved res. 20. juni 2014 nr Kongeriket Norges Grunnlov av 17. mai tredje ledd, jfr. Dok. 16 ( ) s FNs konvensjon om barnets rettigheter, vedtatt 20. november 1989, i kraft 2. september 1990 (barnekonvensjonen) 12 Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova), heretter bl. 13 Skjørten (2005) s Jfr. Prop. 85 L ( ) 2

8 I følge FNs rangering over hvilke land det er best å bo i ligger Norge på toppen. 15 Norge har også vært en foregangsland når det kommer til medbestemmelsesrett for barn, da en lovbestemt beskyttelse av rettigheten kom inn sammen med bl. allerede i I forhold til mange andre land har barna i Norge hatt en lovhjemlet medbestemmelsesrett i lang tid, som har bidratt til å anerkjenne denne retten på generelt grunnlag. Samtidig har vi blitt kritisert av FNs barnekomite når det gjelder oppfølgingen av våre folkerettslige forpliktelser etter barnekonvensjonen. 16 Gjennomføringen av barns medbestemmelsesrett vært sentralt for merknadene komiteen har kommet med. Det stadig større fokuset på barnets rettigheter i en foreldretvist har blant annet ført til at retten til medbestemmelse ble grunnlovshjemlet i 2014, at den uforbeholdne retten til å bli hørt ble senket fra 12 til syv år i , og at barn under syv år som er i stand til å danne seg egne synspunkt nå også skal gis anledning til å uttale seg i en foreldretvist. 18 Barns medbestemmelsesrett tar ikke utelukkende sikte på å gi barn muligheten til å påvirke utfallet i en foreldretvist. Rettigheten sørger også for at foreldretvisten blir tilstrekkelig opplyst slik at avgjørelsen baseres på korrekt grunnlag. Videre bidrar medbestemmelsesretten til at barn i større grad får delta i demokratiske beslutningsprosesser, samt at barnet betraktes som et selvstendig individ og ikke et objekt for foreldrenes konflikt. 15 UN, Human Development Report (2015) 16 Avsluttende merknader til Norges fjerde rapport fra FNs barnekomite (2010) 17 Lov om endringer i barneloven av 20.juni 2003 nr. 40, i kraft 1. januar Jfr. 31 etter lov om endringer i barnelova av 21. juni 2013 nr. 62, i kraft 1. januar

9 1.2 Tema og problemstilling Tema for oppgaven er saksbehandlingen i foreldretvister om foreldreansvar, fast bosted og samvær, med vekt på stillingen til barns medbestemmelsesrett de lege lata. Barns medbestemmelsesrett er et utslag av det overordnede prinsipp om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle foreldretvister. Reguleringen av medbestemmelsesretten i norsk rett har vært gjenstand for endring de siste årene, hvilket gjør det interessant å se på hvilken stilling rettigheten har i dag. Oppgavens tema gjør det nødvendig med en redegjørelse av saksbehandlingen av en foreldretvist. For å belyse temaet redegjøres det videre for hva foreldreansvar, fast bosted og samvær er. Det er videre hensiktsmessig å identifisere de andre relevante momentene i en foreldretvist som er av betydning for hvilken vekt barns medbestemmelse kan og skal tillegges i den konkrete saken. Den overordnede problemstillingen for oppgaven er hvilken relevans og vekt barns medbestemmelsesrett har i en foreldretvist. For å besvare problemstillingen er det nødvendig å ikke bare ta stilling til hvilke andre momenter som kan være relevante i en foreldretvist, men også hvilken vekt disse momentene tillegges. Videre er drøftelser rundt betydningen av barnets alder og modenhet i en foreldretvist vesentlig, da dette i stadig økende grad kan være med på å avgjøre saken. I siste del av oppgaven er det gjort en analyse av et utvalg lagmannsrettspraksis. For denne delen har det vært hensiktsmessig med mer konkrete underproblemstillinger som analysen har hatt som formål å besvare. Disse vil bli presentert innledningsvis i fremstillingen av analysen. Underproblemstilligene er stilt med utgangspunkt i hovedproblemstillingen og tar sikte på å identifisere uklarheter rundt medbestemmelsesretten. 4

10 1.3 Kilder og metode Barns medbestemmelsesrett i foreldretvister er lovregulert i bl. 31 som er grunnlaget for behandling av oppgavens tema. Bestemmelsen er tolket med utgangspunkt i dens ordlyd og i lys av det som fremkommer i lovens forarbeider, og i lys av Barnekonvensjonen art. 12 om barns medbestemmelsesrett. En slik fremgangsmåte er i tråd med juridisk metode slik den er utviklet i norsk rett. Rettigheten har som nevnt vært gjenstand for endring de siste årene, senest i , og rettskildemessig er det derfor vesentlig å benytte bestemmelsens nyeste forarbeider som verktøy i tolkningen av 31 sitt innhold og anvendelsesområde de lege lata. I 2014 fikk Grunnloven en ny bestemmelse om barns rettigheter, som blant annet presiserer barns medbestemmelsesrett. Den nye 104 er med på å styrke realiteten av barns medbestemmelsesrett ettersom rettigheten nå har et grunnlovsvern og all lovgivning nå må ta hensyn til den nye bestemmelsen. Det er ingen relevant rettspraksis etter den nye bestemmelsen og tolkningen av den vil i stor grad basere seg på en studie av ordlyden og av forarbeidene. 20 Grunnlovens bestemmelse har ikke endret rettstilstanden når det gjelder medbestemmelse og har dermed ikke vært av særlig rettskildemessig betydning for fremstillingen av oppgavens hoveddel. De relevante momentene i en foreldretvist er utviklet i rettspraksis, og for presentasjonen av disse er det vist til rettspraksis og juridisk litteratur. I tillegg har rettspraksis vært den primære rettskilden når det gjelder drøftelsene av hvilken vekt de ulike momentene tillegges i konkrete saker, også hvilken vekt medbestemmelsesretten tillegges. 19 Ved lov om endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister) av 21. juni 2013 nr. 62, i kraft 1. januar Dok. 16. ( ), s

11 Rettskildebildet på barnerettens område er komplekst ettersom det ligger utfordringer med å benytte rettspraksis som rettskilde. Dette er fordi at hver sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær er unik, og rettens avgjørelse i stor grad bygger på dommerens vurdering av de ulike momentene som spesifikt gjør seg gjeldende i den konkrete saken. Prejudikatsverdien på barnerettens område er derfor noe begrenset. 21 I tillegg setter bl. 64 skranker for avgjørelser etter barnelovens rettskraft, da foreldrene kan kreve ny avgjørelse eller endringssak dersom det er utvikling i den faktiske situasjonen etter siste domstolsbehandling. 22 Det er også kun et utvalg saker, de mest konfliktfylte, som ender opp for domstolene. Dette skyldes blant annet kravet om obligatorisk mekling for foreldre med felles barn under 16 år, som skal bidra til at flere foreldre løser konflikten mellom seg før de bringer saken for domstolen. 23 Rettspraksis er likevel av interesse for oppgaven ettersom en kan studere hvordan retten utdyper, vurderer og vektlegger de ulike momentene i de konkrete foreldretvistene. Det eksisterer mye underrettspraksis som tar opp barns medbestemmelsesrett i foreldretvister. Samtidig er det ikke mange foreldretvister som ender opp i siste instans grunnet sakens natur og lovgivers ulike tiltak for å unngå domstolsbehandling av disse sakene. Det er derfor ikke mange høyesterettsavgjørelser på området. Noen av de eldre høyesterettsavgjørelsene har for øvrig utviklet retningslinjer for hvordan barnelovens bestemmelser skal tolkes. Avgjørelsene er spesielt viktige da de har utviklet retningslinjer for hvordan de ulovfestete momentene i en foreldretvist er av relevans og vekt i en foreldretvist. På grunn av dette er det vist til en del Høyesterettsavgjørelser i oppgaven, selv om de ikke kan betegnes som prejudikater på området. 21 Skjørten (2005) s Se for eksempel Rt s Jfr. bl. 51 første ledd 6

12 Analysen i oppgavens siste del er basert på et utvalg avgjørelser fra lagmannsrettspraksis. Grunnlaget for analysen er underrettspraksis, ettersom det som nevnt ikke finnes mange ferske Høyesterettsavgjørelser på området, og en studie av lagmannsretten gir det beste innblikket i rettstilstanden for foreldretvister. I tillegg har denne fremgangsmåten gjort en sammenligning med tidligere undersøkelser mulig. Kristin Skjørten sin bok «Samlivsbrudd og barnefordeling» fra 2005 har vært en grunnleggende kilde for analysen av lagmannsrettspraksis. Boken bygger på hennes studie av lagmannsrettspraksis fra , som blant annet har bidratt til at barns medbestemmelsesrett står sterkere i dag enn hva rettigheten gjorde tidligere. Metoden hun brukte for sitt domsutvalg har også vært metoden for oppgavens analyse, og vil bli presentert i kapitlet om analysen. Videre har hennes funn vært grunnlag for sammenligning av hovedtrekkene i og 2014, som igjen har bidratt til å kunne svare på de spesifikke problemstillingene for analysen av dagens rettstilstand. 1.4 Avgrensninger og begrepsavklaring Avgrensninger Barnevernloven Oppgavens tema omhandler det familierettslige forholdet mellom barn og foreldre. Forhodet reguleres av barneloven, som først og fremst er en privatrettslig lov. Vi har også lover som regulerer det offentliges ansvar ovenfor barn, særlig i barnevernloven. 24 Behandling av barnevernloven faller utenfor oppgaven da problemstillingen gjelder foreldretvister, og er med dette ikke videre nevnt. 24 Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (bvl.) 7

13 Internasjonale konvensjoner Barnekonvensjonen har som nevnt vært grunnleggende for oppgaven da konvensjonen er en sentral rettskilde for å belyse problemstillingen. Betydningen av andre internasjonale konvensjoner og deres regulering av barns medbestemmelsesrett er for øvrig ikke behandlet for å begrense oppgavens omfang. Av disse vises det til ØSK art. 10 nr. 3 og art. 12 nr. 2 bokstav a, i SP art. 6 nr. 5 og art. 24, samt i EMK art. 5 nr. 1 bokstav d, som ikke vil bli kommentert utover dette Begrepsavklaring Sammen med økt fokus på barns rettigheter har det i de senere årene vært noen begrepsendringer på barnerettens område for å gjenspeile vernet om barns selvstendighet og autoritet i begrepene. Det er dermed nødvendig med en kort begrepsavklaring ettersom de eldre begrepene fremdeles er i bruk Barn Barneloven inneholder ingen definisjon av begrepet barn. Selv om det er stor forskjell på et spedbarn på noen måneder og en ungdom som snart fyller 18 år, omhandler begrepet barn alle mennesker under 18 år. Denne bruken av begrepet synes å være allment akseptert. Videre følger det av barnekonvensjonen art. 1 at ethvert menneske under 18 år er et barn, med mindre det følger av nasjonal lovgivning at barnet blir myndig før dette. I norsk rett presiserer vergemålsloven 8 at grensen mellom barn og voksen går ved myndighetsalderen som i dag er 18 år Foreldretvist En foreldretvist er betegnelsen på en sak der foreldrene ikke enes om foreldreansvaret, bostedet eller samværet med felles barn. Tidligere var foreldretvister omtalt som barnefordelingssaker, og det er mange som fremdeles bruker sistnevnte begrep. Det nye begrepet foreldretvist har blant annet blitt brukt i Prop. 85 L ( ), der utvalget ønsket å understreke foreldrenes eierskap til tvisten. I tillegg var det meningen å markere at barn ikke er noe som er til fordeling, slik tolkning av det tidligere begrepet kunne gi inntrykk av. Be- 8

14 grepsbyttet viser at lovgiver jobber for å fremme barnets posisjon som et selvstendig individ med rettigheter og behov for et særlig vern, i kraft av sin spesielt sårbare posisjon Fast bosted Med endring av barneloven i 1998 ble det gamle begrepet daglig omsorg endret til det nye begrepet fast bosted. Begrepsendringen har enda ikke fått fullstendig fotfeste i praksis, da retten stadig bruker det gamle begrepet. 25 I oppgaven er det nyeste begrepet anvendt. 1.5 Videre fremstilling For å plassere barns medbestemmelsesrett i en rettslig kontekst i oppgaven presenteres først barnekonvensjonens og Grunnlovens regulering av barns medbestemmelsesrett. Deretter følger en innføring i barnelovens bestemmelser som regulerer foreldreansvar, fast bosted og samvær, samt bestemmelsene om mekling og domstolsbehandlingen for øvrig. Fremstillingen av det rettslige fundamentet i en foreldretvist er gjort med tanke på å introdusere leseren for kompleksiteten i domstolens ulike vurderingstema. Her er også de øvrige relevante momentene i en foreldretvist presentert men samme hensikt. Når rammene for oppgavens tema er satt følger en mer inngående drøftelse av oppgavens problemstilling barns medbestemmelsesrett. Deretter følger en presentasjon av analysen av lagmannsrettspraksis. Hovedtrekkene og utviklingen av disse har i stor grad vært avgjørende for å kunne gi et reflektert svar på oppgavens problemstilling. Bakgrunnen for analysen er nærmere presentert i kapitlets innledning, sammen med analysens problemstillinger. 25 Se for eksempel LG og LF

15 Oppgavens avslutning og konklusjon er basert på en drøftelse av den teoretiske fremstillingen i de første kapitlene, samt de mer subjektive vurderingene av analysen avslutningsvis. Som en redegjørelse for domsutvalget i oppgavens analyse har oppgaven et vedlegg som nærmere beskriver de konkrete elementene i domsutvalgets saker. Vedlegget er ment som en kilde for fremstillingen av analysens hovedtrekk, idet den tar for seg hvert enkelt saksforhold og presiserer hvilke momenter som har vært benyttet i lagmannsrettens vurdering. 10

16 2 Barnekonvensjonen 2.1 Historikk Før det 20. århundre var det ikke nevneverdig fokus på barns rettigheter. Først etter første verdenskrig det ble tatt initiativ til å sikre barns rett til en trygg oppvekst og omsorg. De første internasjonale erklæringene tok sikte på å beskytte barn fra barnearbeid og andre former for utnytting av barns særlige sårbare stilling. 26 I 1923 kom Save the Children International Union med «Declaration of the Rights of the Child» 27, en generell erklæring om barns velferd, rett til beskyttelse og omsorg. Erklæringen bestod av fem punkter og var viktig ettersom den påla foreldre visse plikter ovenfor barna. Den sikret for øvrig ingen konkrete rettigheter for barn slik vi kjenner rettighetene i dag. I 1924 ga Folkeforbundet 28 sin tilslutning til erklæringen fra året før, og medlemslandene ble etter dette oppfordret til å legge prinsippene i erklæringen til grunn i sin egen lovgivning. 29 Dette var et steg i utviklingen mot egne, lovfestede rettigheter for barn. Etter opprettelsen av FN 30 i 1945 ble det på nytt fokus på arbeid med barns rettigheter. Med grunnlag i erklæringen fra 1923 jobbet FN videre med en egen erklæring om barnets rettigheter. Erklæringen ble vedtatt av FNs generalforsamling 20. november 1959, og inneholdt ti punkter om barns rettigheter. 26 Holgersen (2008) s «Geneve-erklæringen» 28 Første verdenomspennende sammenslutning av stater, opprettet i Forløperen til FN. 29 Holgersen (2008) s De forente nasjoner, opprettet 24. oktober

17 Ved siden av dette skal det nevnes at både menneskerettighetserklæringen fra og EMK fra 1950 har artikler som særlig nevner barns rettsstilling. I tillegg kom Den Internasjonale Konvensjonen om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle rettigheter (ØSK) og Den Internasjonale Konvensjonen om Sivile og Politiske Rettigheter (SP). 32 Alle bestemmelsene i nevnte erklæring og konvensjoner gjelder også barn. Likevel ønsket man en særlig sikring av barns rettigheter utover disse generelle konvensjonene, og at disse rettighetene ble nedfelt i en konvensjon som var rettslig bindene for medlemsstatene. Dette arbeidet resulterte i barnekonvensjonen slik vi kjenner den i dag. Barnekonvensjonen er i utgangspunktet basert på EMK. Alle bestemmelsene i EMK gjelder for barn, men barnekonvensjonen er ment som en presisering av dette, for å sørge for en særlig sikring av barns rettigheter. Etter at Somalia ratifiserte barnekonvensjonen i januar har alle verdens land ratifisert denne, bortsett fra USA. Den store oppslutningen rundt barnekonvensjonen i dag gjør at den har stor juridisk og politisk tyngde, og konvensjonen bidrar til å sikre rettighetene til barn i hele verden. 34 Barnekonvensjonen overvåkes av FNs barnekomité, som består av 18 eksperter på barnerett fra hele verden. Komiteen utgir generelle kommentarer som omhandler tolkning av barnekonvensjonens artikler generelt, eller særlig viktige saker. De generelle kommentarene er relevante ved tolkningen av konvensjonens, og har også vært en viktig bakgrunn for oppgavens behandling av barnekonvensjonen. 31 FNs menneskerettighetserklæring av 10.desember Begge ratifisert av Norge i 1972 og i kraft fra Unicef, pressemelding 20. januar Smith (2012) s

18 2.2 Konvensjonens prinsipper Prinsippet om barnets rett til å bli hørt regnes som ett av fire generelle prinsipper som gjelder for hele barnekonvensjonen, og kommer til uttrykk i art Denne medbestemmelsesretten sikrer barns rett til å delta i avgjørelser som angår dem. Retten er med på å anerkjenne barn som selvstendige individer, og bidrar til at barn får den integriteten, verdigheten og respekten vi med bakgrunn i menneskerettighetene ønsker at barn skal ha. 36 De resterende tre prinsippene finner vi i art. 2 om ikke-diskriminering, art. 3 nr.1 om barnets beste og art. 6 om barnets rett til liv og utvikling. Konvensjonsvernet fra barnekonvensjonen ligger hovedsakelig i de fire generelle prinsippene. 37 Disse er grunnleggende for hele konvensjonen og har betydning for tolkningen av alle de andre bestemmelsene. 38 Mest grunnleggende for konvensjonen og barns rettigheter generelt, er barnets beste-prinsippet som kommer til uttrykk i art. 3 nr.1. Bestemmelsen er spesiell idet den ikke hjemler konkrete rettigheter eller plikter, men gjelder som et fundament for de andre bestemmelsene i konvensjonen. 2.3 Medbestemmelse Art. 12 hjemler barnets medbestemmelsesrett etter barnekonvensjonen, og lyder som følger, 35 Generell kommentar nr Generell kommentar nr Dok. 16 ( ) s Smith (2012) s

19 «1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.» Anvendelsesområde Art. 12 inneholder ingen spesifikk beskrivelse av medbestemmelsesrettens anvendelsesområde. Fra bestemmelsen fremgår likevel at retten gjelder i enhver «rettslig og administrativ saksbehandling». 40 Utover dette presiserer bestemmelsen at retten skal gjelde i «alle forhold som vedrører barnet» 41, og ikke bare i rettslige og administrative saker. Det er her ønskelig at en vid tolkning av bestemmelsen legges til grunn, slik at flest mulig barn skal inkluderes på flest mulig områder. 42 Bestemmelsen har altså to funksjoner. Den første tar sikte på å sikre barnets rett til deltakelse i demokratiske beslutningsprosesser. Medlemslandene er pålagt å høre barnet på generelt grunnlag i familien, barnehagen, skolen, i samfunnet og generelt på nasjonalt plan. Retten til medbestemmelse er ikke begrenset til å gjelde saker med formelle beslutninger eller konkrete utfall, men gjelder i alle saker som får innvirkning på barnet eller barnets situasjon Oversettelse av Sandberg, Jfr. art. 12 nr Jfr. art.12 nr Generell kommentar nr Jfr. 31 annet ledd 14

20 Den andre funksjonen skal sikre barnets rett til å bli hørt i individuelle avgjørelser. Da menes spesielt rettslige avgjørelser i konkrete saker om personlige forhold for barnet, slik som en foreldretvist om foreldreansvar, fast bosted eller samvær. Hensikten med art. 12 er ikke begrenset til å skulle beskytte barnet mot inngripen, eller til vern av barnets særlige sårbare stilling. Det er meningen at barnet skal gis innflytelse over sitt eget liv. 44 Det er viktig å påpeke at retten til medbestemmelse er en rett barnet har, og ingen plikt til å uttale seg. Barnet skal ikke tvinges til å uttale seg, da det ikke vil være til barnets-beste etter art. 3 nr Det er viktig at barnet får uttale seg «fritt». Dette omfatter at barnet ikke skal utsettes for press eller utilbørlig påvirkning, og at det er frivillig om det uttaler seg eller ikke. Det må også sørges for at barnet uttaler sine egne synspunkter, og ikke gjengir andres. For å sikre dette er det vesentlig at omgivelsene barnet uttaler seg i er trygge og at det føler seg respektert sosialt slik at synspunktene blir så frie som overhode mulig. 46 Det må presiseres at medbestemmelsesretten i art. 12 ikke strekker seg så langt som til å gi barnet en uforbeholden rett til selvbestemmelse. Bestemmelsen gir ikke barnet rett til selv å treffe beslutninger. Art. 12 strekker seg heller ikke så langt som til generell ytringsfrihet, idet den kun gjelder i forhold der barnet blir berørt. Barns rett til ytringsfrihet er hjemlet i art Generell kommentar nr. 12, pkt. A Generell kommentar nr. 12, pkt. A Generell kommentar nr. 12, pkt. iii) I tillegg til EMK art

21 2.3.2 Alder Barns medbestemmelsesrett gjelder etter barnekonvensjonen uten krav om oppnådd alder eller modenhet. Alle barn som har evne til å danne seg egne synspunkter skal få uttale seg i alle saker som angår barnet selv. Retten er her forpliktet til å vurdere barnets evne til å danne seg en selvstendig oppfatning. Utgangspunktet skal være at barnet har evne til å danne seg egne synspunkter, uten at dette må bevises for retten. Retten kan med dette ikke anta at et barn ikke er i stand til å gi uttrykk for egne oppfatninger uten å ha gjort en grundig undersøkelse på forhånd. 48 FNs barnekomite har i generell kommentar nr. 12 poengtert at alderen alene ikke er avgjørende for hvilken vekt det skal tillegges barnets synspunkter. Dette er begrunnet i at barns forståelsesnivå kan variere fra barnets alder. Komiteen viser til at forskning der «opplysning, erfaring, miljø, sosiale og kulturelle forventninger og graden av støtte og veiledning også bidrar til å utvikle et barns evne til å danne seg egne synspunkter.». Dette er bakgrunnen for at komiteen ikke ønsker å ha lovbestemte aldersanvisninger, men at hvert enkelt barn må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dette er med på å styrke rettighetsvernet til barna, da det sikrer en konkret vurdering av barnets evne til å selv påvirke beslutninger i sitt eget liv. I praksis kan det være vanskelig å høre svært små barn eller barn som ikke har evne til uttrykke seg ordentlig. FNs barnekomite har vist til at det for små barn, samt barn som tilhører marginaliserte eller svakerestilte grupper, er utfordringer knyttet til utøvelsen av retten til å bli hørt. Hovedsakelig er det tradisjonell praksis og tradisjonelle holdninger, samt politiske og økonomiske barrierer som skaper hindringer for utøvelse av den grunnleggende 48 Generell kommentar nr. 12, pkt. ii)

22 rettigheten. 49 Denne påstanden viser at rettssystemet er avhengig av nytenkning for å ivareta medbestemmelsesretten konvensjonsmessig. De yngste barna skal også ha en reell medbestemmelsesrett. I generell kommentar nr. 7 stadfestes det at barn fra tidlig alder er i stand til å danne seg synspunkter som de også er i stand til å uttrykke. Retten skal etter art. 12 også høre de yngste barna, og for å gjennomføre dette kreves anerkjennelse av ikke-verbale uttrykksformer, for eksempel lek, tegning og kroppsspråk. 50 Dette krever kompetanse og innsikt hos personene som skal forta høringen av små barn. Det er ikke nok at et barn er gitt anledning til å uttale seg, det kreves at retten skal oppmuntre barna til å danne seg synspunkter på et fritt og selvstendig grunnlag. Videre er det vesentlig at retten tilrettelegger omgivelsene slik at omstendighetene gjør det mulig for barnet til å uttale seg, det skal ikke være formaliteter som hindrer en naturlig medbestemmelsesrett. 51 Det skal spesielt tilrettelegges for at små barn, funksjonshemmede barn eller barn som snakker fremmede språk skal få anledning til å uttale seg Vektingen Først og fremst er det vesentlig at barnet faktisk blir hørt, ved at det blir gitt anledning til å uttale seg. Videre sier art.12 at barnets synspunkter skal bli tillagt behørig vekt. 53 Barnets synspunkter medfører forpliktelser idet retten er pålagt å tillegge barnets synspunkt vekt. 49 Generell kommentar nr. 12, pkt Generell kommentar nr. 12, pkt. ii) Generell kommentar nr. 12, pkt Generell kommentar nr. 12, pkt. ii) Jfr. art. 12 nr. 1 17

23 Her kommer barnets alder og modenhet i betraktning for hva slags vekt synspunktene skal gis. 54 Art. 12 har ingen veiledende retningslinjer for når eller hvor mye vekt det skal legges på et barns synspunkt. Alderen vil altså ikke være avgjørende for hvor stor vekt synspunktene skal tillegges, ettersom FNs barnekomite som nevnt har lagt til grunn at et barns forståelsesnivå ikke bare en funksjon av barnets biologiske alder. Vurderingen av barnets modenhet skal ta utgangspunkt i barnets evne til fornuftig og selvstendig gi uttrykk for sine synspunkter i saken. Hvilke følger den konkrete saken vil ha for barnet kan ha betydning for denne vurderingen, ettersom en sak med store konsekvenser for barnet stiller større krav til en kompetent og gjennomtenkt uttalelse. 55 Dette gjør rettens vektlegging av barnets synspunkt ytterligere kompleks og viser igjen til den vitale vurderingen av barnets modenhet i forbindelse med medbestemmelsesretten Retten til informasjon og medbestemmelse Retten til informasjon er hjemlet i art. 17, og er med på å sikre at barn får mulighet til å gi uttrykk for synspunktene sine. 56 For at barnet skal få anledning til å uttale seg er det en forutsetning at det får informasjon om forholdet det har en rett til å uttale seg om. Dersom barnet ikke har fått tilstrekkelig informasjon om saken det har en medbestemmelsesrett i etter art. 12, kan dette representere en saksbehandlingsfeil. Det er likevel ikke et krav at barnet har omfattende kunnskap om alle sider av saken før det skal gis anledning til å uttale seg, det er nok at barnet har tilstrekkelig forståelse til å kunne danne seg en oppfatning og egne synspunkter om saken Generell kommentar nr. 12, pkt Generell kommentar nr. 12, pkt. v) Generell kommentar nr. 12, pkt Generell kommentar nr. 12, pkt. ii) 21 18

24 2.3.5 Medbestemmelse i foreldretvister I en foreldretvist blir barnet uunngåelig berørt av rettens avgjørelser og skal dermed i alle tilfeller bli informert og gitt anledning til å uttale seg. 58 FNs barnekomite nevner i generell kommentar nr. 12 pkt. 32 spesielt at retten til medbestemmelse gjelder i foreldretvister. Videre nevner komiteen at en vesentlig faktor for å sikre barnets medbestemmelsesrett i foreldretvister er å sørge for at barnet ikke blir hørt i omgivelser som er truende, fiendtlige, ufølsomme eller uegnet for barn. For å ivareta dette bør retten i størst mulig grad hindre at barnet utsettes for lojalitetskonflikten mellom foreldrene. Dersom barnet ønsker å høres gjennom en representant, skal det legges opp til dette. 59 Her kan det være nødvendig at retten får hjelp av personale med egnet kompetanse for å etterleve barnets ønsker og rettens forpliktelser. I tillegg kan det være aktuelt med en spesiell utforming av rettslokalene, eventuelt med separate venterom for barn og foreldre, eller at den som skal høre barnet oppsøker det i trygge omgivelser så det slipper belastningen med en rettslig høring. 60 Kjernen i komiteens budskap er at alle omstendigheter i en foreldretvist skal tilpasses barnet for at medbestemmelsesretten blir tilstrekkelig ivaretatt i konfliktfylte saker. 2.4 Barnekonvensjonen i Norge Barnekonvensjonen ble signert av Norge 26. januar 1990 og ratifisert 8. januar 1991 med Stortingets samtykke. 61 Konvensjonen ble oversatt til norsk i forbindelse med ratifikasjonen og ble samtidig vurdert til å være i tråd med våre folkerettslige forpliktelser og i over- 58 Generell kommentar nr. 12, pkt. b) Generell kommentar nr. 12, pkt. ii) Generell kommentar nr. 12, pkt Jfr. St.prop. nr.104 ( ) 19

25 enstemmelse med norsk rett. I 2003 ble barnekonvensjonen inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettighetsloven 2 nr. 4 62, og vi må derfor tolke barnelovens bestemmelser i lys av konvensjonen. Ved motstrid mellom konvensjonen og bestemmelser i annen lovgivning skal barnekonvensjonens bestemmelser gå foran. Barnekonvensjonen har en særlig sterk stilling i norsk rett, da den pålegger Norge som stat å overholde konvensjonens bestemmelser i forbindelse med barns rettigheter, oppvekstsvilkår og velferd. 63 Dette medfører i praksis at Norge er forpliktet til å sikre at vi til enhver tid har en lovgivning som ivaretar barns rettigheter i barnekonvensjonen. I forbindelse med inkorporeringen av konvensjonen ble flere lover som omhandler barns rettigheter endret slik at norsk rett ble i overenstemmelse med konvensjonen. Særlig var dette bestemmelser om barns medbestemmelsesrett. Dette gjør konvensjonen til et viktig verktøy i tolkningen av barns medbestemmelsesrett også i norsk lovgivning. Nåværende lovgivning anses for øvrig å oppfylle våre folkerettslige forpliktelser etter art. 12, men vi er likevel oppfordret til videre arbeid på området for å utvikle og sikre retten til medbestemmelse i tråd med de generelle kommentarene og konkrete merknader fra FNs barnekomite Barneombudet I Norge har vi opprettet Barneombudet som skal bidra til å fremme barns interesser i samfunnet. En av Barneombudets viktigeste oppgaver er å følge med på om norsk rett og forvaltningspraksis er i overensstemmelse med barnekonvensjonen Ved lov av 1. august 2003 nr Smith og Lødrup (2006) s Prop. 85 L ( ) pkt Jfr. lov av 6. mars 1981 nr. 5 om barneombud 3 annet ledd bokstav b 20

26 Norge var ikke bare det første landet i verden som fikk sin egen barnelov i 1981, men også en sentral aktør i arbeidet som resulterte i barnekonvensjonen i Til tross for at Norge lenge har vært et av foregangslandene når det gjelder barns rettigheter, har Barneombudet kritisert at vi i Norge ikke alltid tar barna på alvor. Ifølge Barneombudet er det at barns synspunkter ikke alltid blir lyttet til, samt at avgjørelser stadig tas uten at barnets beste er det grunnleggende hensyn er de to mest kritikkverdige forholdene. 66 Når det gjelder barns rett til medbestemmelse har det mer spesifikt blitt kritisert at vi i bl. 31 har en aldersgrense som utgangspunkt for når loven regner et barn for å være i stand til å gi uttrykk for egne synspunkter. Dette er ikke anbefalt av FNs barnekomite som uttrykt i generell kommentar nr. 12. Det kreves som nevnt at vi også i Norge vurderer hvert enkelt barn etter deres modenhet, og at den uforbeholdne medbestemmelsesretten ikke er forbeholdt barn over syv år. 67 Den konkrete vurderingen kan retten være mer tilbøyelig for å ignorere når loven har en slik formulering FNs barnekomites kritikk av Norges regulering av medbestemmelse I forbindelse med eksaminasjon av FNs barnekomite i 2010 mottok Norge en rapport der vår oppfølging av barnekonvensjonen ble vurdert. 68 I denne anbefaler komiteen at Norge viderefører og styrker arbeidet med å sikre at hensynet til barnets beste innarbeides i lovgivningen, og spesielt nevnes familierelaterte prosesser. Videre kommenterer komiteen at det er positivt at den uforbeholdne medbestemmelsesretten er senket fra 12 til syv år, men det nevnes samtidig at denne rettigheten ikke er fullt ut implementert i praksis og at dette er 66 Lindboe (2015), «Ta barn på alvor» forord 67 Generell kommentar nr. 12, pkt Avsluttende merknader til Norges fjerde rapport fra FNs barnekomite av 29. januar

27 betenkelig. 69 Komiteen anbefaler videre at Norge fortsetter arbeidet med å implementere art.12 i lovgivningen, og nevner særskilt at det er behov for dette i foreldretvister Avsluttende merknader til Norges fjerde rapport fra FNs barnekomite, pkt Avsluttende merknader til Norges fjerde rapport fra FNs barnekomite, pkt

28 3 Grunnloven 3.1 Historikk Det har vært diskutert om vi Norge burde gi sentrale menneskerettigheter og noen av barns særlige rettigheter grunnlovs rang. Tidligere var det kun barns rett til ytringsfrihet som omtalte barn direkte i Grunnloven Menneskerettighetene har heller ikke hatt hjemmel i Grunnloven, selv om de nyter et særlig konvensjonsvern idet de er inkorporert i norsk lovgivning. I 2009 besluttet Stortingets presidentskap å nedsette et utvalg som skulle utrede og fremme forslag til å innlemme sentrale menneskerettigheter i Grunnloven, og med dette styrke menneskerettighetenes og barns rettslige stilling i Norge. 72 Beslutningen var i tråd med FNs barnekomites rapport fra 2010 som ønsket at arbeidet med implementeringen av prinsippet om barnets beste og barns medbestemmelsesrett ble videreført og styrket. 73 I spørsmålet om det var tilstrekkelig å grunnlovsfeste menneskerettighetene eller om loven også skulle presisere barns særlige rettigheter, kom utvalget til at de generelle menneskerettighetene gjelder for barn på lik linje med voksne. Likevel presiserer ikke menneskerettighetene barns særlige rett til medbestemmelse, beskyttelse og gode utviklingsmuligheter i kraft av deres særlige sårbare situasjon. Med dette konstaterte de at «barns sårbarhet og avhengighet av voksne gjør at de har et annet utgangspunkt enn det som er typisk for de personer som vernes av de generelle menneskerettighetene». 74 Utvalget konkluderte der- 71 Dokument 16 ( ) s Grunnlovsforslag 30 ( ), Dok.nr.12:30 ( ) 73 Avsluttende merknader til Norges fjerde rapport fra FNs barnekomite, datert 29. januar Dokument 16 ( ), s. 189, pkt

29 med med at det var behov for en bestemmelse som utelukkende presiserte barns rettigheter, i tillegg til grunnlovfestingen av de generelle menneskerettighetene. Å grunnlovsfeste barns rettigheter ville ifølge utvalget ha en sterk politisk, symbolsk og rettslig betydning, ved at barn synliggjøres i konstitusjonen samtidig som den lovgivende og utøvende makt da må ta barns rettigheter i betraktning i enhver beslutningstaking. I tillegg vil grunnlovsbestemmelsen fungere som et tolkningsmoment ved tolkning og anvendelse av annen lovgivning. 75 Dette er til tross for at bestemmelsene ikke egentlig medfører en endring av norsk rett, da rettighetene allerede gjaldt i norsk lovgivning og som følge av våre internasjonale forpliktelser etter EMK og barnekonvensjonen. 76 Det samme gjorde seg gjeldende før opprettelsen av barnekonvensjonen. Det var et ønske om å gi barn et særlig vern i kraft av sin særlig sårbare stilling. Grunnloven ble endret ved grunnlovsforslag nr i lov av 13. mai 2014, som trådte i kraft straks. Ved endringen ble blant annet barns rettigheter grunnlovsfestet i lovens lyder som følger, «Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt. Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og utviklingssteget. Ved handlingar og i avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn. Born har rett til vern om den personlege integriteten sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggleiken som det treng, helst i sin eigen familie.» 75 Dokument 16 ( ) s Aasen (2015) 77 Grunnlovsforslag 30 ( ), Dok.nr.13:30 ( ) 24

30 Bestemmelsen tar særlig sikte på å verne om de fire prinsippene som er fremhevet i barnekonvensjonen, nemlig prinsippene om barns medbestemmelsesrett, barnets beste, ikkediskriminering og retten til liv og utdanning. Utvalget i Dokument 16 mente at disse fire prinsippene ville være viktige tilskudd til de øvrige rettighetsbestemmelsene i Grunnloven og det er derfor lagt vekt på disse ved utarbeidelsen av bestemmelsen Den nye Grunnlovens 104 medførte ingen endring av rettstilstanden, da både barnekonvensjonen og barneloven allerede hjemler tilsvarende rettigheter for barn. Likevel gir grunnlovsvernet et enda større vern om rettighetene, ettersom rettighetene nå har grunnlovs rang og er overordnet all annen lovgivning, også utenfor barnerettens område. Innholdet i 104 er som nevnt bygget på de fire grunnleggende prinsippene fra barnekonvensjonen. Utvalget ønsket å unngå å repetere rettigheter som allerede eksiterer, men ville heller fremheve de av barnas rettigheter vi ikke finner i menneskerettighetsbestemmelsene. De fire grunnleggende prinsippene er opphav til rettigheter som ikke så lett lar seg utlede av de generelle menneskerettighetene, og var med dette et fint utgangspunkt for å verne ytterligere om barns rettsstilling i Norge. Slik utvalget har vurdert vernet fra barnekonvensjonen er det i hovedsak barns rett til deltakelse, beskyttelse og tilrettelegging som er sentrale, og som utvalget ønsket å fremheve i den nye bestemmelsen Barnets beste Prinsippet om barnets beste er det mest sentrale prinsippet i barnekonvensjonen, og i norsk lovgivning kommer det blant annet til uttrykk i bl. 48. Det er nå også grunnlovsfestet at 78 Dokument 16 ( ), s Dokument 16 ( ), s

31 barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som gjelder barn, jfr. 104 annet ledd. Vurderingen av hva som er barnets beste vil alltid ta utgangspunkt i barnets interesser, men avveiingen vil basere seg på en forholdsmessighetsvurdering. I avgjørelser som er viktige for barnet er det viktig at det legges stor vekt på barnets beste, men det vil ikke alltid være et avgjørende hensyn i saker som er av mindre alvorlig betydning for barnet. 80 Et eksempel i nyere rettspraksis finner vi Rt s Domfelte var dømt etter strl. 162 første og annet ledd, samtidig som vedkommende hadde eneomsorgen for sin 16 år gamle datter. Spørsmålet for Høyesterett gjaldt om det kunne idømmes samfunnsstraff i stedet for fengselsstraff, for å ivareta datterens beste, jfr. barnets beste i Grl. 104 annet ledd. Høyesterett kom til at det ikke kunne anvendes samfunnsstraff, og viste til at barnets beste ikke alltid skal tillegges avgjørende vekt. I forarbeidene fremgår at prinsippet om barnets beste kan forstås som en «naturlig forlengelse av barnets rett til medbestemmelse, der barnets mening skal tillegges vekt.» 81 Barnets mening skal altså bidra til å sikre at barnets beste blir ivaretatt, og uttalelsen viser hvor viktig lovgiver finner medbestemmelsesretten Medbestemmelse Som nevnt ønsket utvalget at barns rett til medbestemmelse ble inntatt i en grunnlovsbestemmelse. Dette fordi det er ett av de fire grunnleggende prinsippene i barnekonvensjonen, men også fordi det er en særlig rettighet for barn som ikke kan utledes av de generelle menneskerettighetene Dokument 16 ( ) s Dokument 16 ( ), s Dokument 16 ( ) s

32 Innholdet i medbestemmelsesretten etter 104 ligner medbestemmelsesretten vi finner i barnekonvensjonen og den norske lovgivningen for øvrig. Retten gjelder i individuelle saker som angår barnet, og barn har ikke en generell rett til medbestemmelse i saker som ikke gjelder barnet selv. 83 De vanskeligste avgjørelsene vil være dersom vurderingen av barnets beste ikke harmonerer med barnets eget ønske. På den ene siden er medbestemmelsesretten regnet som svært viktig for å sikre barnet menneskeverd og autonomi, men på den andre siden skal hensynet til barnets beste alltid tillegges vekt, uansett om dette harmonerer med barnets egne synspunkter. 84 Utvalget påpeker utover dette at det i saker om foreldreansvar, bosted og samvær skal legges stor vekt på barnets interesser og da også barnets synspunkter, i kraft av medbestemmelsesretten. Avgjørelsen vil uansett bero på en konkret helhetsvurdering. I forhold til den tidligere rettstilstanden er medbestemmelsesretten nå noe styrket, og det kan argumenteres for at medbestemmelse som moment i en foreldretvist etter grunnlovfestingen vil øke i styrke på grunn av sin særlige rettsstilling. 83 Dokument 16 ( ) s Dokument 16 ( ) s

33 4 Barneloven 4.1 Historikk Mye har skjedd med barns rettsstilling det siste århundret, og det er ikke uten grunn at det har vært omtalt som barnets århundre. 85 På begynnelsen av 1900-tallet hadde ikke barn rettigheter i kraft av sin sårbare stilling i samfunnet, men ble sett på som objekter for omsorg og foreldreskap. Både igjennom første og annen verdenskrig var det ikke vanlig å snakke om barns rettigheter eller vern. Dette gjaldt spesielt barn født utenfor ekteskapet. Disse barna hadde en svakere rettsstilling enn barn som var født av gifte foreldre. Skillet stammer fra reformasjonen på 1500-tallet som ønsket å styrke ekteskapet og innførte straff for utenekteskapelige forbindelser. Dette påvirket lovgivningen, og frem til 1981 hadde vi to separate lover for barn født i, og utenfor ekteskap. 86 Castbergs barnelover 87 i 1915 representerte en bedret stilling for barn født utenfor ekteskapet. Arbeidet med å likestille barn født i, og utenfor ekteskap ble med dette innledet, og førte blant annet til at vi med barneloven av 1981 opphevet skillet med felles lovregler for alle barn. 88 Barneloven fra 1981 kan derfor karakteriseres som et likestillingspolitisk verk. Dette gjelder først og fremst likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, men lovgiver hadde også et ønske om likestilling av far og mor som foreldre Holgersen (2008), s Lov av 21. desember 1956 nr. 9 om born i ekteskap, og lov av 21. desember 1956 nr. 10 om born utanom ekteskap. 87 Lov av 10. april 1915 nr. 3 om barn hvis foreldre ikke har ingaat egteskap med hverandre 88 Smith og Lødrup (2006), s NOU 1977:35 28

34 Fra at loven tidligere hjemlet foreldrenes rettigheter ovenfor barnet, er det i dag barnets rettigheter som står sentralt i loven. Spesielt er barns rett til medbestemmelse en rettighet som ikke eksisterte tidligere, men i dag er vesentlig for beslutninger som gjelder barnets personlige forhold. 90 I kraft av dette har barn i dag en annen posisjon enn tidligere, barn har en sterkere posisjon. 4.2 Barnelovens innhold Barneloven regulerer forholdene i forbindelse med fødsel, hvem som er et barns foreldre, foreldreansvar, fostringsplikt, fast bosted, samvær og samværsrett, medbestemmelsesretten og andre grunnleggende rettigheter for barn i forholdet mellom barn og foreldre. I tillegg inneholder loven særregler for saksbehandlingen og prosessen i en foreldretvist. Alle disse bestemmelsene skal ivareta det overordnede prinsippet om barnets beste, og skal nå skal leses i lys av Grunnloven 104. Videre følger en innføring i noen grunnleggende bestemmelser i barneloven som er av betydning for oppgavens tema og foreldretvister generelt Barnets foreldre Den som føder barnet er barnets mor, jfr. bl. 2. Den som er gift med barnets mor når barnet fødes, regnes for å være barnets far, jfr. bl. 3. Dette følger av pater-est prinsippet som gjelder i norsk rett. Dersom mor og far ikke er gift på fødselstidspunktet kan far vedta farskapet, jfr. bl Innst. O. nr. 30 ( ) s.5 29