NOTAT. Avfall fra festivaler og det offentlige rom - kommunens handlingsrom i henhold til forurensningsloven for å oppnå klima og miljømål

Transkript

1 NOTAT Ansvarlig advokat: Hanne S. Torkelsen Til: Fra: Vedr: Halden kommune ved Kåre Edvardsen Lynx Advokatfirma DA v/ advokat Hanne S. Torkelsen Avfall fra festivaler og det offentlige rom - kommunens handlingsrom i henhold til forurensningsloven for å oppnå klima og miljømål Innhold 1. Oppdraget 2. Rettslig vurdering av kommunens myndighet og handlingsrom knyttet til næringsavfall fra arrangementer og det offentlige rom 2.1 Definisjoner 2.2 Krav til lovhjemmel ved kommunens myndighetsutøvelse 2.3 Forurensningslovens formål og miljørettslige prinsipper 2.4 Oversikt over kommunens forurensningsmyndighet og ansvar etter forurensingsloven 2.5 Kommunens tilsynsplikt for næringsavfall etter forurensningsloven Forurensningslovens plikter for avfallsprodusent/avfallsbesitter Forbud mot forsøpling Plikten til å bringe næringsavfall til lovlig anlegg Vedtak om ombruk, materialgjenvinning osv Plikt til å sette opp avfallsbeholdere og sørge for opprydding i det offentlige rom ved stevner mv Pålegg om å rydde opp Ansvar for avfall langs offentlige veger 2.7 Kommunens undersøkelses- og sanksjonsmuligheter etter forurensningsloven Opplysningsplikt Rett til granskning/tilgang til lokaler mv Pålegg om undersøkelse Retten til å fastsette og frafalle tvangsmulkt Rett til å kreve gebyr til dekning av arbeid med kontrolltiltak Straff 3. Oppsummering og konklusjon

2 1. Oppdraget Halden kommune har som mål å bli en foregangskommune for gjennomføring av større bærekraftige arrangementer. Det siste årene har det blitt gjennomført flere større arrangementer i Halden, som Grenserittet, Allsang på grensen m.v. Bedre sortering og klimavennlig behandling av avfallet fra disse arrangementene anser Halden kommune som et viktig klimatiltak. Halden kommune har etablert et samarbeid med Grønt Punkt Norge, som ønsker å finne ut om og på hvilken måte «on the go» emballasje kan tas inn i kretsløpet. Et av de viktigste målene i prosjektet er å finne løsninger for å få mer av avfallet fra arrangementer og det offentlige rom inn i kretsløpet igjen. EUs politikkpakke for sirkulær økonomi, innebærer at ressursene skal gå i sirkel, i stedet for at man kvitter seg med dem gjennom deponi/forbrenning eller det dumpes uten at det kommer til nytte etter bruk 1. Målet er å øke materialgjenvinning fremfor forbrenning, i tråd med EUs krav om 50% materialgjenvinning innen Dette kan gi reduksjon i klimagassutslippene ved at det brukes mer gjenvinnbare produkter på festivaler og emballasje som anvendes i det offentlige rom. I denne forbindelse ønsker Halden kommune å få utredet hvordan kommunen kan ta en aktiv rolle i å pålegge og å samarbeide med private aktører for å sikre en klimavennlig avfallshåndtering fra arrangementer. Det kan være ønske om å få arrangøren til å sortere bedre, produsere mindre avfall mv. Denne utredningen skal gi en oversikt over og vurdering av hvilke krav kommunen kan sette til avfall som produseres på arrangementer/festivaler og i det offentlige rom, og hvordan kommunen kan bruke sin rolle som pådriver for å få mer klimavennlig avfallshåndtering for dette avfallet. 2. Rettslig vurdering av kommunens myndighet og handlingsrom knyttet til næringsavfall fra arrangement og det offentlige rom 2.1 Definisjoner Det gis en oversikt over definisjoner av noen sentrale begreper som benyttes i rapporten. Det er benyttet definisjoner som beskrevet i miljøinformasjon fra Miljødirektoratet, jf. og definisjoner i aktuelt regelverk. Avfall Med avfall forstås kasserte løsøregjenstander eller stoffer. Som avfall regnes også overflødige løsøregjenstander og stoffer fra tjenesteyting, produksjon og renseanlegg m.v. Avfallsreduksjon Reduksjon av avfallsmengdene gjennom redusert forbruk eller vridning i forbruksmønstre, endrede produksjonsprosesser, bedre utnyttelse av råvarer og energi, samt endringer av produkter og emballasje. Deponi Et permanent disponeringssted for avfall ved deponering av avfallet på eller under bakken

3 Farlig avfall Avfall som ikke kan behandles sammen med vanlig avfall fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller fare for skade på mennesker og dyr. Forbruksavfall Vanlig avfall, også større gjenstander som inventar fra husholdninger, butikker, kontorer og lignende. Forsøpling Tilfeldig spredning av avfall i omgivelsene. Føre-var-prinsippet Etablert prinsipp innen miljøforvaltningen som innebærer at i tilfeller hvor man ikke kjenner konsekvensene av miljøpåvirkning, skal man handle på en måte som minimerer risikoen for fremtidige uønskede miljøkonsekvenser. Gjenvinning Nyttiggjøring av avfall og andre restprodukter. Gjenvinning kan inndeles i ombruk, materialgjenvinning, forbrenning med energiutnyttelse og kompostering. Husholdningsavfall Avfall fra normal virksomhet i en husholdning (matrester, emballasje, papir, kasserte møbler mm), også større gjenstander. Rene masser og kloakkslam regnes ikke som husholdningsavfall. Vrakede biler, hjemmekompostert mat- og hageavfall er ikke medregnet i tallene. Kildesortering Sortering av avfall i ulike kategorier og komponenter etter hvert som det oppstår. Kommunalt avfall Husholdningsavfall pluss husholdningslignende avfall fra næringslivet. Materialgjenvinning Materialgjenvinning er enhver form for gjenvinning der avfallsmaterialer brukes til fremstilling av stoffer eller løsøregjenstander som ikke er avfall. For eksempel kan plastflasker brukes til å produsere nye plastflasker, andre typer plastemballasje eller fleecejakker. Bruk av avfall til fremstilling av energi eller materialer som skal brukes som brensel eller fyllmasser, regnes ikke som materialgjenvinning. Næringsavfall Avfall som oppstår i næringsvirksomhet. Inkluderer både forbruksavfall og produksjonsavfall. 3

4 Ombruk Ny utnyttelse av et produkt i dets opprinnelige form. Produksjonsavfall Avfall fra næringsvirksomhet og tjenesteyting som i art eller mengde skiller seg vesentlig fra forbruksavfall. Se forbruksavfall. Restavfall Avfallet som blir igjen etter at rene materialfraksjoner eller blandede brennbare fraksjoner er utsortert. Dette er avfall som går direkte til sluttbehandling i form av deponering eller forbrenning. Spesialavfall Avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med husholdningsavfall eller annet næringsavfall på grunn av sin størrelse eller fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr. Sluttbehandling (om avfall) Deponering og forbrenning av avfall uten energiutnyttelse. 2.2 Krav til lovhjemmel ved kommunens myndighetsutøvelse Legalitetsprinsippet i norsk rett innebærer at visse typer rettslige disposisjoner bare kan foretas med hjemmel i lov 2. Det betyr at kommunene ikke kan utøve offentligrettslig myndighet og pålegge borgerne noe eller opptre overfor borgerne på måter som kommer dem til gode, uten et rettslig grunnlag i lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Kommunen trenger ikke lovhjemmel for å inngå privatrettslige avtaler, f.eks. kjøp og salg av eiendom mm. Hvor langt forvaltningen kan gå ved utøving av offentlig myndighet beror på en konkret tolkning av vedkommende lov eller forskrift. Forvaltningsretten setter også grenser for det offentliges handlefrihet. For eksempel kan det ikke tas utenforliggende hensyn ved utøvelse av skjønn, og forvaltningsloven setter krav til saksbehandling, klagerett mv 3. Blant annet gjelder det forvaltningsrettslige prinsipp om forholdsmessighet mellom mål og middel 4. Hvor sterkt lovhjemmelskravet er avhenger hvilket tiltak det dreier seg om, og hvor inngripende det er. F.eks. er det på strafferettens område et sterkt krav om klar lovhjemmel, mens det på andre områder, f.eks. på miljøområdet, kan være større rom for tolkning av hjemmelsgrunnlaget. I rettspraksis er også grunnloven 112 om vernet for miljø anvendt som tolkningsmoment der lovhjemmel ikke har vært helt klar. 5 På avfallsområdet er forurensningsloven 6 den sentrale fullmaktslov, som gir kommunen forvaltningsmyndighet og kompetanse på de områder som omfatter avfall som oppstår i det offentlige rom og ved ulike arrangementer. Legalitetsprinsippets relativitet innebærer at det kan 2 Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 10 utgave, s Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett, 10. utgave, s 361 flg 4 Forurensingsloven med kommentarer, Øystein Wang, 2. utgave, 2015, s Rt 1993 s 528 Saken gjaldt konsesjonsnekt 6 Lov nr 6 om vern mot forurensinger og om avfall 4

5 måtte stilles strengere krav til klar lovhjemmel for straff etter forurensningsloven, enn for å kreve opplysninger i medhold av loven, se pkt 2.7. Kommunene kan også ha myndighet etter andre lover som kan få betydning for kommunens myndighetsutøvelse overfor arrangører av festivaler mv, f.eks. folkehelseloven 7 8 med forskrifter 8, som til dels overlapper forurensningsloven. I henhold til forskrift om miljørettet helsevern skal kommunen føre tilsyn med at virksomheter og eiendommer planleggeres og drives på en slik måte at avfall blir håndtert og oppbevart på en helsemessig og hygienisk betryggende måte, samt meldeplikt for visse typer virksomheter før oppstart Forurensingslovens formål og miljørettslige prinsipper Forurensingsloven er en rammelov som regulerer ansvarsforholdet for forurensing og avfall. Lovens formål 10 er todelt. Det ene er å motvirke forurensing, som omfatter både eksisterende forurensing og fremtidig forurensing. Det andre formålet er å løse avfallsproblemene ved å redusere avfallsmengden og ved å fremme en bedre behandling av avfall. Lovens regler om å hindre forsøpling og avfall på avveie har også en side mot forbud mot forurensning, da avfall i mange tilfeller kan føre til forurensninger dersom det ikke blir håndtert forsvarlig. Lovens målsetning er å sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensinger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Lovens formål er et tolkningsmoment når innholdet i loven og bestemmelser gitt i medhold av lov skal fastlegges. Andre viktige prinsipper følger av retningslinjer i forurensingsloven 2, og som skal legges til grunn ved myndighetsutøvelsen etter loven. Ett sentralt prinsipp følger av 2 nr. 1 er at avfallsproblemene først og fremst skal søkes løst ved kilden. Ved å oppnå ønsket miljøkvalitet skal det tas hensyn til faktorer som helse, velferd, naturmiljøet, kostnader forbundet med tiltaket og andre økonomiske forhold. Iht 2 pkt 3 skal det tas i bruk den teknologi som ut fra en samlet vurdering av nåværende og fremtidig bruk av miljøet og av økonomiske forhold, gir det beste resultatet, såkalt «best anvendbar teknologi» (BAT). I 2 pkt 4 fremgår det at avfallet skal tas hånd om slik at det blir minst mulig skade eller, ulempe. Avfallet skal fortrinnsvis forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes der det utifra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold er berettiget. 7 Lov av nr. 29 Lov om folkehelsearbeid 8 Forskrift om miljørettet helsevern av 25. april 2003 nr Visse virksomheter skal melde fra til kommunen før oppstart, og ved vesentlige utvidelser og endringer. Dette gjelder iht forskriften 14 bl.a. campingplasser og andre lignende virksomheter hvor allmennheten har adgang eller som benyttes av mange mennesker. 10 Forurensingsloven 1 5

6 I 2 pkt 5 slås det fast at kostnadene ved å hindre eller begrense forurensning og avfallsproblemer skal dekkes av den ansvarlige (forurenser betaler prinsippet). Prinsippet er ikke til hinder for at det kan etableres ulike statlige støtteordninger til miljøtiltak. Forurensningsloven som er fra 1981 er preget av at formålet er å hindre forurensning og forsøpling. De siste årene er fokus på avfall som ressurs blitt mer fremtredende og fått en sterkere lovmessig forankring. Avfallshierarkiet er en hierarkisk prioritering i avfallspolitikken som fokuserer på avfall som ressurs som kan og bør utnyttes. Avfallshierarkiet som nå er delvis lovfestet i forurensningsloven 2 pkt 4 11, utgjør en forutsetning for utforming av regelverket og nasjonale mål for avfallspolitikken, samt EUs rammelovgivning 12. I henhold til avfallshierarkiet skal avfallspolitikken gjennomføres med følgende målsetning: 1. Avfallsreduksjon 2. Gjenbruk 3. Materialgjenvinning 4. Energigjenvinning 5. Deponering Av disse punktene har avfallsreduksjon, dvs. å hindre at avfall oppstår, høyeste prioritet, for eksempel ved at man reduserer bruk av engangsemballasje. Deretter er det gjenbruk og materialgjenvinning dersom dette er en forutsetning for å kunne utnytte avfallsressursene. Målene for materialgjenvinning omfatter både husholdningsavfall og lignende avfall fra andre produsenter. I EU-terminologi kalles dette «municipal waste» (kommunalt avfall). Dernest kommer energigjenvinning gjennom forbrenning av avfall. Lavest på rangstien er deponering. Siden 2009 er det innført deponeringsforbud i Norge som bl.a. gjelder alt avfall som er biologisk nedbrytbart 13. Det som deponeres er kun avfall som ikke kan gjenvinnes eller gjenbrukes. Forutsetningen for å kunne materialgjenvinne er at avfallet sorteres. Dette kan gjøres av den som kvitter seg med avfallet, ved kilden (kildesortering), eller gjennom sentralsortering via sorteringsanlegg, som finsorterer avfall i ulike fraksjoner som deretter går til ulike former for materialgjenvinning. Spørsmålet som skal vurderes i den videre fremstillingen er hvilken mulighet og handlingsrom kommunen har overfor arrangører og andre som produserer avfall i det offentlige rom, til å sørge for avfallet håndteres i henhold til målsetningene i forurensningsloven og at avfallshierarkiet i størst mulig grad følges. 2.4 Oversikt over kommunens forurensningsmyndighet og ansvar etter forurensingsloven Forurensingsloven 81 deler forurensningsmyndigheten inn i tre nivå: a) riksnivå, b) fylkesnivå, og c) kommunalt nivå. Forurensningsmyndigheten på riksnivå er Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet. På fylkesnivå er det fylkeskommunen og fylkesmannen etter delegasjon av myndighet fra riksnivå. På kommunalt nivå er det kommunen. Kommunen kan når særlige grunner taler for det, delegere myndighet til å treffe enkeltvedtak til kommunale og interkommunale 11 Endret ved lov 9. desember 2016 nr KS FoU-prosjekt nr Miljøeffektive avfallsløsninger s Avfallsforskriften kap. 9 6

7 selskaper 14. Forurensningsmyndighet som er delegert fra departementet til kommunene er det ikke adgang til å delegere til interkommunale selskap. Den myndighet kommunen har fått direkte i loven er det antatt at kan delegeres 15. Klima- og miljødepartementet har ansvaret for den politiske styringen av saksområdet. Myndighet til å forvalte loven og treffe vedtak er i stor grad delegert til Miljødirektoratet, som er underlagt Klima og miljødepartementet, og til fylkesmennene. Kommunen har fått myndighet direkte i loven til å fastsette forskrifter og gebyrer for den kommunale renovasjon, jf. forurensningsloven 34, og pålegge den ansvarlige å rydde opp i forsøpling og avfall eller å betale for å rydde, jf. forvaltningsloven 35 og 37. Kommunene har i forurensningsloven et særskilt ansvar for å samle inn og behandle husholdningsavfall i kommunen. Dette er definert som avfall som oppstår i private husholdninger 16. Som næringsavfall regnes avfall som ikke er husholdningsavfall, dvs. avfall som oppstår i offentlige og private virksomheter og institusjoner 17. Avfall som oppstår på arrangementer og i det offentlige rom må regnes som næringsavfall, da dette ikke er oppstått i husholdningene. Før lovendring i 2003 skilte forurensningsloven mellom produksjonsavfall og forbruksavfall. Næringslivet var ansvarlig for eget produksjonsavfall, mens kommunen var ansvarlig for alt forbruksavfall. Forbruksavfallet omfattet alt avfall fra husholdningene, og tilsvarende avfall som oppstår i virksomheter, men som er av samme art og mengde som husholdningsavfall. Kommunen har etter lovendringen i 2003 ikke noe særskilt ansvar for å samle inn og behandle forbruksavfall av samme art og mengde som husholdningsavfall, med unntak av ansvaret for det kommunen selv produserer i kommunale institusjoner, skoler, barnehager mv. 18 Siden kommunen fikk et redusert ansvar for håndtering av forbruksavfall som oppstår i næringsvirksomhet fikk kommunen i stedet delegert myndighet etter forurensingsloven 48 til å føre tilsyn med at dette avfallet håndteres forsvarlig. Etter forurensningsloven har de som produserer eller er i besittelse av næringsavfall selv et ansvar for å levere dette til lovlige avfallsanlegg eller gjennomgår gjenvinning, jf. forurensningsloven 32 første og annet ledd. Hvorvidt noe er avfall eller ikke, har betydning for om det er omfattet av forsøplingsforbudet i 28, og oppryddingsplikten i 37, jf. forurensningsloven 27. På arrangementer, stevner og i det offentlige rom er problemstillingen her først og fremst knyttet til det som tidligere ble betegnet som «forbruksavfall», dvs. avfall i mindre mengder og av lignende art som det som oppstår i husholdningene. Dette avfallet faller innenfor kommunens tilsynsplikt, jf. forurensningsloven Forurensingsloven 83 annet ledd 15 Forurensningsloven 30 annet ledd, 35 fjerde ledd, 26 og Forurensingsloven 30 og 27a, første ledd 17 Forurensingsloven 27a, annet ledd 18 Kommunen har et ansvar for å ha tilbud for mottak av mindre mengder farlig avfall også fra private, se avfallsforskriftens bestemmelser om farlig avfal, jf. avfallsforskriften

8 2.5 Kommunens tilsynsplikt for næringsavfall etter forurensningsloven 48 Forurensningsloven legger opp til at reglene stort sett blir fulgt uten nærmere initiativ fra forurensningsmyndigheten, men det er likevel behov for regler som sikrer at myndighetene kan gripe inn dersom det skjer brudd på reglene. Utgangspunktet for reglene er at den som er ansvarlig for forurensning eller avfallet gjennomfører tiltak som er nødvendige, og selv ordner opp. Kommunene har fått delegert ansvar etter forurensningsloven 48 for å føre tilsyn med at besitter av næringsavfall som kan klassifiseres som forbruksavfall, håndterer dette forsvarlig. 19 I forurensningsloven 48 annet ledd er det angitt hvordan tilsynsarbeidet skal utføres: «Forurensningsmyndigheten skal gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å motvirke forurensninger og avfallsproblemer og se til at reglene i loven og vedtak i medhold av loven blir fulgt.» For det første er det fastslått kommunen skal drive med opplysningsvirksomhet og rådgivning. Dette er rettet både mot de som forurenser, produserer avfall og mot allmennheten. Det kan med hjemmel i denne bestemmelsen gis råd og veiledning til arrangører om hvordan avfallet bør samles inn, sorteres og behandles, samt hvordan man kan begrense produksjonen av avfall. Dette er også til en viss grad en plikt for kommunen, slik at kommunen må ha en viss kunnskap om hvordan denne type avfall skal og bør håndteres. For det andre skal kommunen føre tilsyn med at forurensingsloven og vedtak som er gitt i medhold av loven, også følges opp av den ansvarlige. I noen tilfeller har kommunen fått hjemmel til å selv iverksette tiltak, f.eks. opprydding, på den ansvarliges bekostning, og i visse tilfeller en adgang for private til å gjøre dette, og deretter få refundert utgifter fra den ansvarlige. I punkt 2.7 gjennomgås de bestemmelser i forurensningsloven som pålegger plikter for arrangører og produsenter av avfall, og som kommunen med hjemmel i 48 skal føre tilsyn og kontroll med. Dersom loven ikke følges, eller vedtak i medhold av loven ikke følges opp, har kommunen fått undersøkelses- og sanksjonsmuligheter som gjennomgås nærmere i pkt Kommunen har fått delegert myndighet til å - kreve nødvendige opplysninger av avfallsbesitter etter 49 - utføre inspeksjon av eiendom og granske dokumenter og materiell etter 50 - fastsette forskrift om gebyr etter 52a - fastsette og frafalle tvangsmulkt etter 73 - begjære påtale etter 78 siste ledd og 79 siste ledd.» Først skal det gjennomgås ulike plikter forurensningsloven pålegger arrangører og andre produsenter av avfall i det offentlige rom, som kommunens tilsynsplikt omfatter. 2.6 Forurensningslovens plikter for avfallsprodusent og avfallsbesitter 19 Forskrift av nr 1909 Delegering av myndighet til kommunene etter forurensningsloven 48 første ledd, 49, 50, 52a, 73, 78 siste ledd og 79 siste ledd 8

9 2.6.1 Forbud mot forsøpling I henhold forurensingsloven 28 må «ingen tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet». Dette er et generelt forbud mot forsøpling som gjelder for enhver besitter og transportør av avfall 20. Forbudet gjelder også for arrangører av stevner mv. Etter 28 tredje ledd er den som er ansvarlig for forsøpling også ansvarlig for å sørge for nødvendig opprydding. Denne bestemmelsen gjelder først og fremst fast avfall som ikke trenger å innebære forurensning, men dersom det likevel er fare for forurensning (forarbeidene nevner malingsavfall eller annet fast avfall med risiko for avrenning), må man også iaktta reglene i kapittel 2 og 3 om forurensning. Eksempel for skade eller ulempe på miljøet er glass som knuses, eller tomme hermetikkbokser eller annen emballasje som etterlates i det fri, eller kan føre til forurensning. Bestemmelsen gjelder forsøpling både av offentlig eiendom, eller andres eller egen privat eiendom 21. Kommunen kan med hjemmel i denne bestemmelsen pålegge arrangører og andre som har forsøplet det offentlige rom å rydde opp, jf. forurensningsloven 37 og pkt nedenfor Plikten til å bringe næringsavfall til lovlig anlegg Etter forurensningsloven 32 første ledd skal den som produserer næringsavfall, sørge for at avfallet blir brakt til lovlig avfallsanlegg 22 dvs. anlegg som har fått tillatelse etter forurensningsloven 29, eller gjennomgår gjenvinning. Plikten gjelder også forbruksavfall som oppstår på arrangementer o.l. Etter denne bestemmelsen har arrangøren to valg: Å levere avfallet til et lovlig avfallsanlegg, for eksempel et forbrenningsanlegg, eller selv ta ansvaret for at avfallet gjennomgår gjenvinning, slik at det opphører å være avfall på en eller annen måte 23. For forbruksavfall har kommunen en plikt til å føre tilsyn med at næringslivet overholder denne bestemmelsen. I tredje ledd er det gitt hjemmel til i forskrift eller i enkelte tilfelle å pålegge produsenten av avfall å levere næringsavfall til et kommunalt avfallsanlegg. Det fremgår av forarbeidene at det ikke er meningen at kommunen skal ha myndighet til å gi produsenten pålegg etter denne bestemmelsen. På den annen side innebærer kommunens tilsynsmyndighet etter 48 at den kan kontrollere at avfallet blir brakt til lovlig behandling, i praksis ved at det overlates til private eller kommunale anlegg med tillatelser etter forurensningsloven. Dersom det er ulovlig dumping av avfall, kan kommunen pålegge virksomheten å rette opp dette, og bruke virkemidler i h t loven. Bestemmelsen gir ikke kommunen noen myndighet til å pålegge kildesortering eller en bestemt behandling av avfallet, så lenge det går til lovlig behandling. Kommunene som har investert i behandlingsanlegg, f.eks. forbrenningsanlegg, eller biogassanlegg for utsortert matavfall, må konkurrere i markedet om å tilby slike tjenester til næringslivet. Kommunene kan gjennom prising av tjenestene f.eks. bruke prismekanismer for å oppmuntre til kildesortering. 20 Ot.prp.nr.87( ) s 8 21 Ot.prp.nr.11( ) s Forurensningsmyndigheten kan iht andre ledd i særlige tilfeller gjøre unntak fra denne plikten, f.eks. tillatelse til at avfall dumpes på sjøen. Kommunene har ikke fått delegert denne myndigheten 23 Se ot.prp. 89 L( ). Lovendringen presiserer 32, men er ikke ment å være en realitetsendring. 9

10 Dersom sortert avfall behandles til en lavere pris per tonn enn usortert avfall, vi dette kunne gi et insitament til kildesortering. For annet avfall som kommunen har ansvar for å samle inn fra det offentlige rom, se pkt og 2.6.6, er det opp til kommunen å sørge for at det blir håndtert lovlig, enten ved å levere til eget kommunalt avfallsanlegg, eller ved å benytte løsninger som finnes i markedet Vedtak om ombruk, materialgjenvinning osv Forurensningsloven 33 bestemmer at forurensningsmyndigheten «for å løse eller forebygge avfallseller forurensningsproblemer» kan fastsette at avfall skal gjenvinnes eller behandles på en bestemt måte, herunder sorteres, materialgjenvinnes, mv. Bestemmelsen gir hjemmel til å fatte enkeltvedtak bl.a. om innsamling, oppbevaring, sortering og bindende mål for gjenvinning. Det skal foretas en samlet vurdering av miljømessig nytte i forhold til kostnadene ved tiltaket. Bestemmelsen kan bare brukes dersom det ikke oppnås enighet mellom partene, og vil i følge forarbeidene bare komme til anvendelse i unntakstilfellene. Bestemmelsen kom inn i forurensningsloven ved lovendring i Formålet med endringen var å få en klarere og mer hensiktsmessig hjemmel for å kreve gjenvinning og annen forsvarlig behandling av avfall. Det er Klima og miljødepartementet som er forurensningsmyndighet etter denne bestemmelsen. Kommunene kan derfor ikke bruke denne hjemmelen til å pålegge tiltak om sortering av avfall, materialgjenvinning mv i forbindelse med arrangementer, og har heller ingen sanksjonsmuligheter som følge av mangelfull kildesortering og materialgjenvinning av avfall fra arrangement og det offentlige rom som det er overlatt til næringslivet å selv ta ansvaret for Plikt til å sette opp avfallsbeholdere og sørge for opprydding i det offentlige rom og ved stevner mv Forurensingsloven 35 har en bestemmelse i tilknytning til avfall i samband med utsalgsteder, turistanlegg, utfartssteder m.v. Etter første ledd skal den som «driver dagligvarehandel, bensinstasjon, kiosk og liknende utsalgssted sørge for oppsetting av avfallsbeholdere i nærheten av salgsstedet og tømming av disse». Videre heter det i annet punktum at «Den som driver leirplass eller annet turistanlegg har også plikt til å sette opp og tømme avfallsbeholdere.» Den som driver slik virksomhet har etter tredje punktum også plikt til å foreta «nødvendig opprydding» i området. Forarbeidene 24 slår fast at «regelen gjelder uansett om leirplassen er åpen for enhver eller ikke, men bare leirplasser hvor det tas vederlag av overnattingsgjestene går inn under regelen. Annet punktum omfatter også andre turisttiltak enn leirplasser som drives mot vederlag, uten at det er naturlig å se dem som utsalgssteder, f.eks. taubaner.» I forarbeidene 25 nevnes også «salgssted i portrom, gatekjøkken, pølsebu og pølsedisker o.l. i forbindelse med renn og tilstelninger.» I følge forarbeidene spiller det ingen rolle om utsalgsstedet drives fast eller mobilt, om det drives i næring eller bare for å skaffe inntekter til en ikke-økonomisk virksomhet. 24 Ot.prp.11( ) s Ot.prp.11( ) s

11 Avgjørende for arrangørens plikt etter første ledd er om det er utsalgsteder, for eksempel matservering i en eller annen form, på det område som er satt av til arrangementet. I såfall har arrangøren en plikt til å sette opp avfallsbeholdere i medhold av 28 første ledd. For turiststeder, campingplasser mv er det avgjørende om det er leirplasser som drives mot vederlag. I såfall er det den som driver turiststedet som har ansvar for å sette opp avfallsbeholdere og sørge for opprydding. Hvor langt plikten går til å sette opp og tømme avfallsbeholdere fremgår av forarbeidene 26. Her heter det at «Innehaveren må tømme beholderne så ofte at de ikke blir overfylt og slik at en unngår hygieniske ulemper. Hvor hyppig tømming må skje, kan derfor variere med årstiden og sesongen.» Samtidig fremgår det at så lenge «departementet eller bygningsrådet ikke har gitt nærmere pålegg forskrift eller enkeltvedtak om hvordan avfallsbeholdere skal være og hvor mange som skal settes opp, er dette opp til innehaveren selv.» Utgangspunktet er at arrangøren av stevne mv og som også driver utsalgssted, skal vurdere omfanget av og behovet for tømming av beholdere. Dersom det ikke er tilstrekkelig til å unngå forsøpling, kan kommunen gripe inn med pålegg. Kommunens plikt fremgår av annet ledd. Her heter det at «Kommunen skal sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlige steder hvor det må regnes med at avfall vil bli gjensatt. I tilknytning til tømming skal det foretas rimelig opprydding i området. Kommunens plikt etter dette ledd gjelder ikke dersom noen har plikt etter første ledd eller » Det betyr at det er kommunen som etter forurensingsloven har plikt til å sette opp avfallsbeholdere og tømme disse på områder som benyttes til «tilstelning og stevner», og som ikke har virksomhet som kan klassifiseres som «utsalgssted», «turistanlegg» eller «leirplass». Dersom plikten ikke påhviler arrangøren etter første ledd, fordi det ikke har noe utsalgssted, har kommunen har også plikt til å sette opp beholdere og tømme disse. Kommunen har da større kontroll over hvorvidt avfallet sorteres og gjenvinnes enn der det er arrangøren som har ansvaret. Tredje ledd sier at «Arrangør av tilstelning eller stevne skal sørge for nødvendig opprydding etterpå så langt dette ikke påhviler den som driver virksomhet som nevnt i første ledd.» I forarbeidene 28 er dette beskrevet som «friluftsmøter, idrettsstevner o.l.». Det heter videre: «Uttrykket «tilstelning eller stevne» er omfattende, og vil f.eks. også omfatte demonstrasjoner eller militærøvelser. For idrettsrenn f.eks. skirenn og orienteringsløp vil det især bli aktuelt med opprydding ved start og mål.» Oppryddingen etterpå er alltid arrangørens ansvar, og brudd på denne plikten kan påtales av kommunen og følges opp iht forurensingsloven 73 med tvangsmulkt ol. Kommunens plikt til å sette ut avfallsbeholdere i det offentlige rom og tømme disse, samt rydde opp etter forsøpling avhenger av at det er tilstrømning av folk av noe omfang til det aktuelle området. Dette kan være typisk offentlige gater og plasser, holdeplasser for offentlig transport, badestrender, utsiktspunkter og opparbeidede friluftsområder 29, og hvor det ikke er tilstrekkelig å sette opp avfallsbeholdere ved kiosk og lignende utsalgssteder i nærheten av parkeringsplasser mv. 26 Ot.prp.11( ) s Forurensingsloven 36 omhandler ansvaret kommunen eller staten/fylkeskommunen har som «vegeier» 28 Ot.prp.11( ) s Se Øistein Wang, Kommentarutgave til Forurensingsloven, 2 utgave, s

12 Kommunen kan gi nødvendige pålegg til arrangører av arrangement og andre som driver utsalgssteder eller turisteder for å gjennomføre plikter etter første og tredje ledd, i medhold av ledd. Det innebærer at kommunen kan gi pålegg til arrangørene om å sette opp avfallsdunker, dersom de driver utsalgsteder, og pålegg om å rydde opp i forsøpling som har oppstått. De aller fleste større arrangement har matservering og utsalgssteder, slik at det vanligvis vil være de som driver disse utsalgsstedene som har plikt til å sette opp beholdere og tømme disse. Pålegget kan også bestemme omfanget av denne plikten og fastsette en frist for å rydde opp. Det omfatter ikke pålegg om kildesortering, slik at dette må være opp til arrangøren om de vil innføre tiltak som sorterer eller begrenser avfallet Pålegg om å rydde opp I henhold til forurensningsloven 37 første ledd kan kommunen gi pålegg om at «den som har etterlatt, tømt eller oppbevart avfall i strid med 28, skal fjerne det, rydde opp innen en viss frist, eller at han skal dekke rimelige utgifter som noen har hatt til fjerning eller opprydding». Dersom den som har forsøplet i strid med 28 ikke rydder opp innen fristen kan det ilegges tvangsmulkt. Det er også nevnt at pålegg kan gis overfor den som har overtrådt 35 første eller tredje ledd «dersom dette har ført til at avfallet er blitt spredd.» Kommunen kan f.eks. bruke bestemmelsen som hjemmel til å pålegge arrangøren at han skal rydde opp dersom området er blitt forsøplet. Skjer ikke det kan kommunen selv sørge for opprydding og deretter pålegge den ansvarlige å dekke utgiftene. Det kan også pålegges arrangøren eller andre som har forsøplet i det offentlige rom å dekke rimelige utgifter som noen andre har hatt til fjerning eller opprydding. Dette kan skje ved at brudd på plikten i forurensningsloven 35 til å sette opp tilstrekkelig med beholdere og sørge for hyppig nok tømming, eller å rydde opp etter seg, har ført til forsøpling. Et refusjonskrav kan for eksempel komme fra grunneier, eier av lokalene, eller andre Ansvar for avfall langs offentlige veger Etter forurensningsloven 36 skal «vegstyremakten» sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere langs offentlige veger utenfor tettbygde strøk. I tilknytning til tømming skal også «vegstyresmakten» foreta nødvendig opprydding innenfor vegens eiendomsgrenser, så langt dette ikke påhviler noen etter 35 første og tredje ledd. Kommunen er «vegstyremakt» etter veglova 9 tredje ledd for kommunale veier 30. Etter denne bestemmelsen har kommunen ansvar for å sette opp og tømme avfallsbeholdere på kommunale veier, og ca 3 meter på hver side av veien. Dette innebærer også parkeringsplasser og fergekaier som står i direkte forbindelse med selve veien, utenfor tettbygd strøk. 31 Denne bestemmelsen supplerer bestemmelser om forsøpling i forurensingsloven 37. Også vegloven 57 har forbud mot forsøpling på «eigedomsområdet til offentleg veg», og vegmyndigheten har adgang til å fjerne avfallet på den ansvarliges bekostning, jf. vegloven Jf. Lov om vegar (veglova) av nr Øistein Wang, Forurensningslovens kommentarutgave, 2 utgave, s

13 Etter annet ledd kan forurensningsmyndigheten ved forskrift eller i det enkelte tilfelle (gjennom enkeltvedtak) fastsette at vegholder skal sørge for toalett for de vegfarende dersom det ellers vil oppstå utilfredsstillende forhold. 2.7 Kommunens undersøkelses- og sanksjonsmuligheter etter forurensningsloven Opplysningsplikt «Den som har, gjør eller i setter i verk noe» som kan føre til avfallsproblemer kan pålegges en opplysningsplikt etter forurensningsloven 49 første ledd. Dette kan skje gjennom forskrift eller enkeltvedtak. Eksempel på forskrift som gir opplysningsplikt er forskrift om miljørettet helsevern, hvor bl.a. «campingplasser og andre lignende virksomheter hvor allmennheten har adgang til eller som benyttes av mange mennesker» har en meldeplikt til kommunen før oppstart, og ved vesentlige utvidelser og endringer. Opplysningsplikten som kommunen kan pålegge en virksomhet er begrenset til de opplysninger som er «nødvendige for gjennomføring av gjøremål etter loven». Hvilke «gjøremål etter loven» som er nødvendige ved gjennomføring av arrangement eller turiststeder mv er gjennomgått i pkt 2.6. Det gjelder først og fremst plikten til å sette opp avfallsbeholdere, tømmerutiner, unngå forsøpling og sende avfallet til lovlige behandlingsanlegg. Å ha gode innkjøpsrutiner, forbud mot at publikum får ta med mat, flasker, eller unngå bruk av glassemballasje ved servering, kan også være et virkemiddel som er nødvendige for sikkerheten, reduksjon av avfallsmengden, og legge til rette for bedre muligheter til sortering og gjenvinning av avfallet. For at kommunen skal drive rådgivning og opplysning i h t 48, vil også kommunen kunne trenge opplysninger fra arrangøren. Dette kan være arrangørens planer for håndtering av avfall, omfanget av arrangementet mv. Det kan være opplysninger som kan si noe om omfanget av avfallsbeholdere som treng, og hvor ofte tømming er nødvendig for å unngå forsøpling. Kommunen kan pålegge den ansvarlige å gi opplysninger i medhold av 49. Det er den som er ansvarlig for avfallsproblemet, for eksempel ledelsen av et arrangement, som har opplysningsplikten. Når særlige grunner tilsier det kan opplysninger også kreves fra andre som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt. Dette kan være ansatte eller innleide, selvstendige oppdragstakere som utfører arbeid for arrangøren. En særlig grunn kan være at saken haster, at man ikke får tilstrekkelige opplysninger fra den ansvarlige, eller det er grunn til å ikke stole på de opplysningene man får. 32 Etter tredje ledd skal vedtak etter første ledd treffes ved enkeltvedtak dersom det retter seg mot en eller flere personer 33. I såfall gjelder forvaltningsloven 14 om saksforberedelse og klageadgang for 32 Øistein Wang, Forurensningsloven med kommentarer, 2. utgave s Jf. forvaltningsloven 2 a) og b) 13

14 pålegg om å gi opplysninger. Hjemmel for pålegget må angis, men det er ikke krav om forhåndsvarsel før pålegget gis. Regelen omfatter også opplysninger som kan gi grunnlag for statistikk om avfall og forurensning, og kan benyttes om kommunene må innhente opplysninger for statistikk formål, f.eks. om hvordan avfall håndteres og gjenvinnes. Unnlatelse av å gi opplysninger kan straffes etter forurensningsloven 78 bokstav d Rett til granskning/tilgang til lokaler mv Kommunen har fått myndighet til kunne kreve å få adgang til eiendom når det er nødvendig for «dens gjøremål etter loven», jf. forurensningsloven 50. Virksomhet som har ført eller kan føre til avfallsproblemer er omfattet av denne bestemmelsen. Retten til adgang til eiendom kan benyttes dersom det er nødvendig for å sette opp beholdere eller føre kontroll/tilsyn med at forsøpling unngås og det ryddes opp, samt at avfallet håndteres forsvarlig. Det er også hjemmel for at kommunen kan kreve å få lagt fram og granske dokumenter og annet materiale som kan ha «betydning for dens gjøremål etter loven». Representanter for virksomhetens ledelse skal etter tredje ledd kontaktes før granskning iverksettes. Retten til granskning er ikke et enkeltvedtak som krever forhåndsvarsel iht forvaltningsloven. Generelle regler om fremgangsmåten ved granskning fremgår av forvaltningsloven 15. Om krav til saksbehandlingen ellers heter det i tredje og fjerde ledd: «Ved inspeksjon av virksomhet skal forurensningsmyndigheten først ta kontakt med representanter for virksomhetens ledelse. Med mindre tungtveiende hensyn tilsier noe annet, skal forurensningsmyndigheten gi skriftlig rapport til virksomheten om resultatet av kontrollen» Dersom granskning blir hindret kan kommunen fastsette tvangsmulkt, jf. 73. Forholdet er straffbart etter 78 bokstav d Pålegg om undersøkelse Kommunen har hjemmel til å pålegge en virksomhet som fører eller kan føre til avfallsproblemer og forurensning en undersøkelsesplikt eller lignende tiltak med hjemmel i forurensningsloven 51: «Forurensningsmyndigheten kan pålegge den som har, gjør eller setter i verk noe som fører eller som det er grunn til å tro kan føre til forurensning, å sørge for eller bekoste undersøkelser eller lignende tiltak som med rimelighet kan kreves for å a) fastslå om og i hvilken grad virksomheten fører eller kan føre til forurensning, b) klarlegge årsaken til eller virkningene av inntrådt forurensning, c) klarlegge hvordan forurensningen skal motvirkes. 14

15 Bestemmelsen i første ledd får tilsvarende anvendelse på virksomhet som fører, eller kan føre til avfallsproblemer» Kommunen kan pålegge den ansvarlige for arrangører av arrangement og annen næringsvirksomhet som fører til, eller kan føre til avfallsproblemer, å sørge for å bekoste undersøkelser eller lignende tiltak «som med rimelighet kan kreves». Undersøkelsen eller tiltaket som arrangøren kan pålegges er for eksempel å fastslå om og i hvilken grad virksomheten kan føre til avfallsproblemer, kartlegge årsaken eller virkningen av avfallsproblemene, og hvordan avfallsproblemer skal motvirkes. Dette kan være kartlegging av hvor på området det produseres avfall, hvilke avfallstyper det omfattes, hvilke type emballasje som bør være tillatt på området mv., hvem skal tømme avfallsdunkene (avtale med private avfallsaktører) mv. Det må være sammenheng mellom undersøkelsen og avfallsdisponeringen. Det må også være forholdsmessighet mellom det tiltak som pålegges og de avfallsproblemene som skal håndteres. Dersom kommunen ber om opplysninger fra arrangøren om hvilke planer de har for avfallshåndtering, og det ikke kan fremlegges noen slike planer overhodet, eller disse er sterkt mangelfulle, kan 51 benyttes til å pålegge arrangøren å kartlegge hva som trengs for en lovlig og forsvarlig avfallshåndtering, inkludert hva som kan føre til reduserte avfallsmengder, hvor mange beholdere som må settes opp mv. Grensen for hva kommunen kan pålegge av kartlegging og undersøkelser vil bero på en forholdsmessighetsvurdering, hvor størrelsen og lengden på arrangementet må inngå i vurderingen, vurdert opp mot kostnadene med å gjennomføre en kartlegging. Dette er et virkemiddel som kan brukes til å bevisstgjøre arrangøren om mulighetene som finnes, og som kan bidra til målene om mindre avfallsproduksjon, gjenvinning og ombruk. Dersom arrangøren gir opplysninger som viser at de har planer for avfallshåndtering og f.eks. viser til en avtale med en totalleverandør av avfallstjenester som oppfyller minimumskrav til lovlig avfallshåndtering, hvor de billigste løsningene er valgt, kan ikke kommunen med hjemmel i opplysningsplikten eller undersøkelsesplikten pålegge at det skal utredes bestemte krav til sortering og materialgjenvinning. Da ville man vært over i de tiltak som kan pålegges i medhold av forurensningsloven 33, se pkt 2.6.3, og her er det Klima og Miljødepartementet som har myndighet etter loven Retten til å fastsette og frafalle tvangsmulkt Ett av sanksjonene som kommunen har til rådighet er å ilegge tvangsmulkt i ht forurensningsloven 73 dersom arrangøren eller andre som er ansvarlig for avfall i det offentlige rom, ikke overholder sine plikter etter forurensningsloven. Forskjellen på straff og tvangsgebyr er at gebyr må fastsettes på forhånd, mens straff fastsettes når et straffbart forhold er inntrådt. Mens straff er en reaksjon på et konstatert ulovlig forhold, er formålet med tvangsgebyr å unngå et ulovlig forhold. Plikten til å betale tvangsgebyr er ikke avhengig av skyld, men utløses når et objektivt forhold inntrer 34. Tvangsmulkten kan fastsettes når overtredelse av loven eller vedtak i medhold av loven er oppdaget. Kommunen må gi en frist for retting av forholdet, og dersom arrangøren, eller andre som er «ansvarlige for overtredelsen» oversitter frist begynner tvangsmulkten å løpe, jf. 73 annet ledd. 34 Se Ot.prp.11( ) s.67 15

16 2.7.5 Rett til å kreve gebyr til dekning av arbeid med kontrolltiltak Som en ledd av delegeringen i forskrift er også kommunen gitt myndighet til å kreve gebyr gjennom fastsetting av forskrift til dekning av arbeidet med kontrolltiltak som gjennomføres for å sikre at loven eller vedtak i medhold av loven blir fulgt, jf. forurensningsloven 52a. På den måten kan det sikres at virksomhetene selv bærer kostnadene ved å sikre at pliktene etter forurensingslovens avfallskapittel overholdes, slik at disse kostnadene ikke belastes husholdningene Straff Forurensningsloven 78 gjør overtredelser av forurensningsloven straffbar. I henhold til 78, bokstav d) er det straffbart å unnlate å etterkomme forurensningsmyndighetens pålegg etter Skyldkravet er fortsett eller uaktsomhet, og straffen er bøter eller fengsel inntil 2 måneder. I mer alvorlige tilfeller kan fengsel inntil 2 år anvendes, og inntil 5 år dersom overtredelsen har voldt fare for menneskers liv eller helbred. Kommunen har fått myndighet til å begjære offentlig påtale etter bestemmelsen, i de tilfeller overtredelsen bare har ført til «ubetydelig forurensning eller ubetydelig fare for forurensning», og offentlig påtale er nødvendig for at den ansvarlige kan straffes. Forurensningsloven 79 setter straff for ulovlig håndtering av avfall. Dette gjelder både forsøpling og unnlatelse av å etterkomme pålegg om tiltak mot avfall etter 37. Også her krever overtredelse som bare har ført til «ubetydelig skade eller ulempe» offentlig påtale av kommunen. 3 Oppsummering Kommunen skal samle inn avfall i det offentlige rom, med unntak der andre har ansvar, f.eks. turistnæring eller utsalgssteder. Forbruksavfall fra næringslivet er det virksomheten selv som har ansvar for. Dette gjelder f.eks. avfall som oppstår i forbindelse med arrangementer som har utsalgssteder, turiststeder som drives mot vederlag mv. Tidligere brukte forurensningsloven begrepene forbruks- og produksjonsavfall, som i 2003 ble endret til husholdnings- og næringsavfall. Kommunene fikk da redusert ansvaret i forhold til forbruksavfall fra næringslivet, og det ble i stedet innført en tilsynsplikt med dette avfallet. Kommunene er i forurensningsloven tillagt lokal forurensningsmyndighet. Kommunene har gjennom tilsyns- og kontrollplikten en god mulighet til å følge opp at virksomheter, herunder at arrangører av stevner, festivaler mv. ikke forsøpler, og at det settes opp tilstrekkelig med avfallsbeholdere til innsamling og tømming av avfallet. Kommunen har myndighet til å vurdere og kontrollere om avfallet behandles lovlig, dvs. i praksis at det leveres til lovlig behandlingsanlegg. Dersom de ansvarlige ikke oppfyller sine plikter til å unngå forsøpling og behandle avfallet på lovlig vis, har kommunen flere virkemidler, både i form av å gi pålegg, tvangsmulkt, gebyr for forsøpling og offentlig påtale (straff). Myndigheten innenfor dette området omfatter også myndighet til å kreve opplysninger etter forurensingsloven 49, til å utføre inspeksjon og granskning etter 50, og å fastsette forskrift om gebyr etter 52a, til å fastsette tvangsmulkt etter 73, og til å begjære påtale etter 78 siste ledd og 79 siste ledd Se Ot.prp.87( ) s Forskrift av nr

17 Forurensningsloven gir kommunene ingen muligheter til å pålegge arrangørene eller andre med ansvaret for forbruksavfall etter forurensningsloven, å gjennomføre tiltak som skal sørge for at avfall ikke oppstår i utgangspunktet, ombruk eller at det materialgjenvinnes i tråd med avfallshierarkiet. Forurensningsloven pålegger ikke avfallsprodusent eller avfallsbesitter å kildesortere, materialgjenvinne o.l. Myndigheten til å pålegge næringslivet sortering og materialgjenvinning er lagt til Klima- og miljødepartementet og er svært begrenset. EUs målsetning om sirkulær økonomi er en målsetning også i forurensningsloven, men for det som er næringslivets forbruksavfall er det helt overlatt til frivillighet om man skal oppfylle lovens målsetninger om materialgjenvinning, f.eks. ved at matavfall utsorteres og sendes til biologisk behandling. Dersom arrangørene velger billigste løsning hos en avfallsleverandør, og velger å sende avfallet usortert til sluttbehandling ved forbrenning vil det ikke være lite kommunene kan gjøre for å hindre dette, utover å veilede arrangøren. Kommunene kan be om opplysninger om avfallsplaner for arrangementet mv. Dersom arrangørene ikke kan vise til planer for avfallshåndtering, kan kommunen pålegge arrangøren å kartlegge hvordan man skal håndtere avfall, for å oppfylle forurensningslovens krav. Gjennom krav om undersøkelse/kartlegging kan arrangøren bevisstgjøres om muligheten til bedre avfallshåndtering. Men det er en forholdsmessighetsvurdering som skal foretas, og kommunen kan ikke benytte denne hjemmelen til å pålegge arrangøren å sortere og materialgjenvinne avfallet. For kommunene vil veiledningsplikten være et sentralt virkemiddel for å kunne bidra til mer miljøvennlige arrangement. For at det skal være effektivt virkemiddel må også kommunene ha kunnskap om hvordan avfallsforebygging og materialgjenvinning best kan oppnås ved gjennomføring av arrangement. Dette vil innebære kostnader for kommunen, som det er begrenset mulighet til å få dekket inn gjennom gebyrer og lignende. Direkte kontrolltiltak for å se om lovens krav til avfallshåndtering oppfylles har kommunen imidlertid hjemmel til å pålegge avfallsprodusenten å dekke. Men dette må skje gjennom forskrift, og ikke som enkeltvedtak i det enkelte tilfelle. Arrangørene og andre virksomheter som har ansvar for avfall i det offentlige rom, for eksempel turistnæringen, skal selv bringe avfall til lovlige avfallsanlegg. Kommunene må her konkurrere med private næringsaktører om å tilby slike tjenester. Kommunene kan gjennom prising av tjenestene f.eks. bruke prismekanismer for å oppmuntre til kildesortering. Dersom sortert avfall behandles til en lavere pris per tonn enn usortert avfall, vi dette gi et godt insitament til kildesortering. 17