Mastere er også psykologer

Transkript

1 Debatt og kommentar Engasjert? Vær med å bi dra til ut vik lin gen av norsk psykologi. Tidsskriftet ønsker debatt om alt fra metoder, ideologi, fagetikk, og utdanning, til helsepolitikk, lønns- og fagpolitiske spørsmål og aktuelle samfunnstemaer. Send ditt bi drag til: Tidsskrift for Norsk Psykologforening Postboks 419, Sentrum 0103 Oslo Mastere er også psykologer Hvis ikke mastere i psykologi kan kalle seg psykologer, vil Psykologforeningen i fremtiden forvalte fagets utøvelse, men ikke fagets utvikling. Psykolog Rolf Lindgren Grendel evidensbasert psykologi Derfor skal alle som jobber med psykologi som fag, ha mulighet til en kvalitetssikring som fordrer relevant etisk og faglig kompetanse, uten at det er noen selvfølge at denne kompetansen skal ha terapi som formål Rolf Lindgren om psykologimastere En autorisasjonsordning knyttet til psykologtittelen har med andre ord vært en suksess i Norge. At helsemyndighetene skulle ønske å endre autorisasjonssystemet, virker derfor lite sannsynlig Tor Levin Hofgaard om psykologitittelen Debatt: Profesjon i endring Argumentet om at Psykologforeningen ikke bør organisere mastere i psykologi fordi Legeforeningen aldri vil organisere mastere i klinisk helsevitenskap, holder ikke, skriver Lindgren. Legeforeningen organiserer allerede leger som ikke jobber klinisk. Mastere i psykologi har en lignende posisjon overfor psykologer. Den pågående debatten om hvorvidt mastere skal ha rett til å kalle seg psykologer, har gitt meg en merkelig blanding av vantro og bekreftelse. Manglende bekreftelse Min profesjonelle identitet er først og fremst psykolog og mer spesifikt organisasjonspsykolog en identitet jeg aldri noensinne har fått bekreftelse for hos Psykologforeningen. Jeg vil nevne noen eksempler, som det absurde, og i mange tilfeller urealistiske, kravet til veiledning og gruppeveiledning også i organisasjonsspesialiteten. Som om en organisasjonspsykolog er en terapeut som jobber i en privat institusjon, heller enn i kommunal eller statlig institusjon. Eller det faktum at Psykologforeningen ikke på noen måte har protestert mot at profesjonsstudiene rundt omkring har avviklet ordningen med hovedpraksis i organisasjoner den eneste grunnen, egentlig, til at det er noe poeng i å ta denne spesialiteten. For den gir ikke høyere lønn, og knapt høyere kompetanse. Og står det om ledelse i Tidsskriftet, så er vinklingen psykologen som leder i helseinstitusjonen. Sammenligningen med Legeforeningen Tidligere president i Psykologforeningen, An-Magritt Aanonsen, uttalte i Tidskriftet 3/2006 at «dersom det fantes en master i medisin, skulle da personer med denne utdannelsen få kalle seg lege?». Dette momentet blir gjentatt av Yngre psykologers forening i 7/2010: «Ved Medisinsk fakultet på NTNU kan man for eksempel ta mastergrad i molekylærmedisin, nevrovitenskap og klinisk helsevitenskap. Etter det vi vet, har det ikke vært et diskusjonstema innad i Legeforeningen om disse skal kunne innlemmes som medlemmer.» Nei, men det kan jo tenkes at disse masterne er for snevre når det gjelder medisin generelt, eller at de ikke formidler kunnskap som er så potensielt farlig at utøvelsen av den bør reguleres. Grunnen til at det ikke finnes noen master i medisin, er at legeutdannelsen dekker dette behovet. Den norske legeforening er, i åpenbar motsetning til Psykologforeningen, engasjert i andre typer leger enn de som behandler pasienter. Hvis noen er interessert i medisin som fag, og ønsker å bli forsker eller konsulent i næringslivet eller arbeide med sosialmedisin, så er medisinstudiet fortsatt veien å 1154

2 Fagformidling og debatt Debatt og kommentar Upassende ideal: Sammenligningen med legene holder ikke, hevder Rolf Lindgren i dette innlegget. Legeforeningen organiserer allerede medisinerverdenens ekvivalent til mastere i psykologi: leger som ikke praktiserer medisin. Illustrasjonsfoto: YAY Micro gå. Lege blir man først etter fullført turnus, altså klinisk praksis men kravet om turnus er faktisk under diskusjon som følge av internasjonale tilpasninger. Legene ville aldri gått med på at bare kliniske utøvere av faget skal få lov til å kalle seg leger. Kvalitetssikring også uten terapi som formål Psykologi er et fag som i feil hender og brukt på feil måte kan gjøre stor skade, også dersom man jobber fjernt fra linjetjenestene. Derfor skal alle som jobber med psykologi som fag, ha mulighet til en kvalitetssikring som fordrer relevant etisk og faglig kompetanse, og uten at det er noen selvfølge at denne kompetansen skal ha terapi som formål. Akkurat som tilfellet er hos legene, men ikke hos psykologene. Psykologene forvalter kunnskapen om menneskelig innsikt og endring. Denne kunnskapen omfatter mye mer enn bare terapi. Hvis psykologene ønsker å utvide arbeidsområdene sine til for eksempel også å virke forebyggende, eller gjøre endringer i organisasjoner eller endog samfunn, vil det være en stor fordel om dette faktisk blir anerkjent. Slik situasjonen er nå, blir psykologer i mange sammenhenger sidestilt med siviløkonomer med helgekurs i NLP. Dette er verken heldig for profesjonen eller for publikum Betydelig makt Mastere skal kunne kalle seg psykologer ikke bare fordi legene kan kalle seg leger, men også fordi sivilingeniørene kan kalle seg sivilingeniører og bibliotekarer kan kalle seg bibliotekarer. Tittelen vil slik beskytte alle mennesker, ikke bare pasienter i terapi, mot useriøse utøvere av et fagfelt med betydelig makt. Alternativet er at det blir opprettet en egen master-fagforening for faget psykologi, mens Psykologforeningen i praksis blir redusert til en forening som forvalter fagets utøvelse, men ikke fagets utvikling. Det kan umulig være noen fordel for psykologene. rolf@psykologtjenesten.no 1155

3 Debatt og kommentar Fagformidling og debatt Autorisasjon som psykolog Mastere som jobber for at tittelen psykolog skal kunne anvendes av andre enn helsepersonell i Norge, risikerer å våkne opp til en skikkelig blåmandag. Tor Levin Hofgaard President i Norsk Psykologforening Debatt: MAstere Mastere i psykologi bør både kunne kalle seg psykologer og bli medlemmer i Psykologforeningen, skriver Jonny Opstad i Tidsskriftets oktobernummer. Tor Levin Hofgaard følger ikke den argumentasjonen. Mastere bør få autorisasjon som psykologer. Det mener Jonny Opstad, master i psykologi, i et innlegg i Tidsskriftets oktobernummer. Det er ikke vanskelig å anerkjenne at mange mastere i psykologi har en utdanning innenfor sitt spesifikke fagfelt som faglig er på linje med den psykologer har i klinisk psykologi. Og det er kjent at mastere i psykologi kan kalle seg psykologer i nærmest hele resten av verden. Likevel er jeg usikker på hvor klokt politisk, faglig og strategisk det vil være for psykologimasterne å jobbe for at den generelle tittelen psykolog skal kunne anvendes av andre enn helsepersonell i Norge. De kan risikere å våkne opp til en skikkelig blåmandag dersom de lykkes med å presse frem et frislipp av psykologtitler i Norge. Beskytter brukerne Autorisasjonen av psykologer i Norge ble innført utelukkende for å beskytte brukerne av helsetjenester. Den ble etablert som en praksis i 1973 da psykologloven ble vedtatt, og har vært viktig for å bygge opp psykologfaglig kompetanse som et selvsagt tilbud i dagens helsetjenester. Autorisasjonen skaper tydelighet, den rammer inn psykologenes praksis i et klart lovverk, og gjør det mulig å sikre en utdanning både på profesjonsnivå og spesialistnivå som er transparent, som det kan stilles entydige krav til, og som helsemyndighetene opplever som god. Ikke noe annet sted i verden er kliniske psykologer så tilgjengelige for befolkningen, og ikke noe annet sted har myndighetene et så høyt kvalifisert faglig handlingsrom som det gir å ha fagpersoner både i psykiatri og psykologi til å ta ansvar for behandling. En autorisasjonsording knyttet til psykologtittelen har med andre ord vært en suksess i Norge. At helsemyndighetene skulle ønske å endre autorisasjonssystemet, virker derfor lite sannsynlig. Dersom myndighetene valgte å følge Jonny Opstads tanke om å endre dagens beskyttede tittel til «klinisk psykolog», ville det neppe skapt den effekten Opstad ønsker. Det er nemlig ingen grunn til å tro at myndighetene vil være interessert i å gi en beskyttelse til den generelle tittelen «psykolog» dersom de har valgt å beskytte tittelen «klinisk psykolog» som en helsepersonelltittel. En parallell til dette ser vi når det gjelder spesialistutdanningen. Myndighetene er svært opptatt av kvaliteten, av habiliteten og andre elementer ved den spesialistutdanningen vi har for psykologer. Psykologforeningen er i kontinuerlig dialog med myndighetene om dette. Det er nå diskusjoner om hvorvidt man skal gjøre også vår spesialistutdanning offentlig og forskriftsfestet, slik som legenes ordning er. Men det er bare den kliniske spesialiteten myndighetene da snakker om. De har ikke vist noen interesse i å regulere, ramme inn i offentlig regelverk eller godkjenne spesialister i organisasjonspsykologi. Produserer helsepersonell Dette er ikke overraskende. En eventuell offentlig godkjenning av psykologspesialister er, som offentlige autorisasjonsordninger i dagens Norge ellers, bare der for å beskytte brukere i helsevesenet. Og det er profesjonsstudiet som er utpekt av myndighetene som det psykologistudiet som skal produsere helsepersonell, på samme måten som vår spesialitet i klinisk psykologi er den myndighetene mener skal dekke behovet for spesialister i helsevesenet. Myndighetene vil derfor neppe være opptatt av å autorisere organisasjonspsykologer, miljøpsykologer, trafikkpsykologer eller andre såkalte «bindestreks-titler», fordi studiene som leder frem til disse ikke er helsepersonellstudier. Jeg ser ikke bort fra at masterne i psykologi vil lykkes med å tvinge frem at helsepersonelltittelen i Norge skal være «klinisk psykolog». Men dersom masterne i psykologi når frem med dette, er det mest sannsynlig at det ikke blir noen regulering av den generelle tittelen psykolog. I så fall vil vi kunne oppleve en flom av ulike psykologtitler, tatt i bruk av alle dem som mener de bør kunne kalle seg psykolog, og ikke bare av dem som har master i psykologi. I tillegg til å ha skapt fullstendig forvirring for brukeren av helsetjenester, for arbeidsgivere og for myndighetene, vil masterne i psykologi da ha oppnådd det motsatte av det Opstad ønsker: De vil ha ødelagt den merkevaren de ønsker å bli del av. tor@psykologforeningen.no 1156

4 Fagformidling og debatt Debatt og kommentar In Treatment berører Terapeuten Weston har en varme og empati overfor sine klienter, og representerer god terapi med ektefølt engasjement. Peder Kjøs må nok finne seg i å være utenfor psykologfellesskapet når han kjeder seg over serien. Pål Grøndahl Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Oslo Universitetssykehus Debatt: In treatment «Jeg føler meg utenfor, for jeg får ikke til å like In Treatment,» skrev Peder Kjøs i oktobernummrets kronikk. Han etterlyste svar fra psykologene: «Hva er det dere ser, egentlig?» Pål Grøndahl er fascinert av serien og av terapeuten Paul Weston. Empatisk: Terapeut Paul Weston (Gabriel Byrne) med en av sine pasienter. Foto: HBO I oktobernummeret av Tidsskriftet skriver Kjøs at han nærmest føler seg utenfor fellesskapet blant kolleger som diskuterer og engasjerer seg entusiastisk i serien In Treatment. Kjøs kjeder seg under tv-tittingen, og får tanker om at det er på tide å stille seg spørsmålet om han har brukt sin korte tid på jorden godt nok før Døden svinger innom og henter ham. Han grubler over at han altfor ofte har sittet i sofaen og glodd på amerikanske serier, og nå klarer han ikke lenger å engasjere seg. Riktignok har han maktet å pløye seg igjennom hele 15 episoder. Til tross for at det statistisk sett er kortere tid til Døden innhenter meg enn Kjøs, forblir jeg engasjert i Paul Weston og hans klienter. De eksistensielle tankene uteblir hos meg. Jeg blir irritert på den stikkende og krevende tonen som den vellykkede advokaten Mia har overfor Weston, og jeg undrer meg over den kreftsyke og selvsikre April som likevel er så grunnleggende usikker. Jeg får klump i halsen av den beinharde direktøren med panikkangst, som etter mye motstand til slutt får innsyn i sin egen smerte som liten gutt og hva som har drevet ham i alle år. Ikke minst får jeg tårer i øynene av 12-åringen Oliver, som er en smart, overvektig og deprimert gutt, som med rette tror at foreldrene helst så at de ble kvitt ham fordi han ikke passer inn i deres liv når de skiller seg. Oliver protesterer, bl.a. ved å nekte å spise i alle fall noen timer og Weston tar han inn på kjøkkenet og smører noen brødskiver til ham. Blikket den psykologisk underernærte Oliver sender sin terapeut idet han spiser, berører meg, og setter meg helt ut. Millionsøksmålet mot Weston og hans egenterapi med en behandler som han uken før har sittet og drukket whisky med, virker bare som et dramaturgisk grep som gjør at jeg, i likhet med Kjøs, faller av lasset. Men i sine behandlinger får Weston frem en varme og empati overfor sine klienter som etter min mening skildrer god terapi med ektefølt engasjement. Weston fremstilles som en terapeut som klarer å bry seg om sine klienter uten å være drevet av penger som eneste motivasjon. Jeg tror at en virksom terapi fordrer en terapeut som makter å engasjere seg i sine klienter. En uengasjert terapeut som først ber om penga for så å lene seg tilbake med halvåpne øyne i resten av timen kan ta knekken på ethvert tillitsforhold. En slik terapeut kan minne om en prest som fortsetter å preke Guds herlighet selv etter at hun har mistet troen på Gud. Vi som berøres av In Treatment, vil kanskje selv gå hos en terapeut som Paul Weston, eller vi skulle ønske at vi hadde hans utholdenhet når han møter tung motstand og overføring? Kanskje blir jeg revet med fordi jeg for tiden jobber så lite klinisk og rett og slett trenger en slik serie for å få utløp for mitt terapeutiske engasjement? I likhet med professor Glen O. Gabbard (se intervju side 1134 red. anm.) fornemmer jeg altså mye ekte i serien, som stort sett er befridd for klisjeer vi ofte finner i tendensiøse filmer som gjerne virker latterliggjørende overfor terapi og terapeuter. Torfinn Borkhus skriver i sin anmeldelse av serien at «Det funker fordi episodene er 22 minutter lange, fordi Westons pasienter er interessante og sympatiske, og på grunn av det konstante menneskelige mysteriet». Sorry, Kjøs, her må du finne deg i å være utenfor fellesskapet. pagron@kompetanse-senteret.no 1157

5 Debatt og kommentar Fagformidling og debatt Fagetikk på nettet Det fins ikke lukkede rom i cyberspace Fagetikken gjelder, også når en psykolog ytrer seg som privatperson på Facebook. Det grunnleggende etiske spørsmålet er om vi ville valgt samme stil og åpenhet i denne drøftingen dersom våre pasienter satt og lyttet? KOMMENTAR: fagetikk Nina Dalen Leder i Psykologforeningens fagetiske råd Som leder av Fagetisk råd får jeg innimellom spørsmål om hva rådet mener om at psykologer benytter sosiale medier til å diskutere faglige spørsmål. Det er nå mer enn ti år siden Fagetisk råd første gang behandlet en klagesak hvor en psykolog via sine websider diskuterte menneskesyn, politikk, psykologi og andre både faglige og ikke-faglige temaer. Noen ganger undertegnet han med navn og psykologtittel, andre ganger med navnet uten tittel. Noen opplevde hans vurderinger av andre menneskers svakhet som fordømmende og krenkende. Spesielt ble det fremhevet at det opplevdes ekstra belastende fordi det var en psykolog som uttalte seg. Psykologen mente at dette var en lukket side, og at de som ikke likte innholdet, kunne holde seg unna. Forumet var etter hans syn like lukket som en pub. Han mente også at det var stor forskjell på om han undertegnet som psykolog eller ikke, selv om innleggene kom fortløpende på den samme siden. Uten tittel oppfattet han seg som mer fristilt, og ikke som fagperson. Fagetisk råd konkluderte med brudd på etiske prinsipper og viste i sin konklusjon blant annet til det ansvar psykologen har som representant for sin yrkesgruppe. Millioner på Facebook Nå mer enn ti år senere er mer enn 2,5 millioner nordmenn på Facebook. Du 1158

6 Fagformidling og debatt Debatt og kommentar Så er samtalen overhørt, lovlig eller ulovlig, av «venners venner» som har blitt rystet over hva psykologene drøfter i det antatt «lukkede rom», og innholdet gjøres kjent også for Fagetisk råd kan være medlem av mange grupper, og du kan gi din støtte til ulike formål; veldedige, politiske, kunstneriske, kommersielle og spøkefulle. Du kan også trekke diskusjoner inn i det antatt lukkede rom hvor du drøfter ulike temaer med en spesielt invitert gruppe venner. Det er vanlig at nettsteder som åpner opp for debatt og kommentarer, har sine etiske retningslinjer. Et eksempel på dette er nettiketteregler for psykologforeningen.no. Det er mange psykologer på Facebook, inkludert undertegnede. Noen av mine venner der er psykologer. På Facebook forteller vi hverandre at vi har vært på ferie, har barn som har begynt på skole (forhåpentlig uten bilder av andres barn uten at dette er klarert), har vært ute og jogget, at vi liker den siste boka til en eller annen forfatter, og andre private ting som ikke har med yrket som psykolog å gjøre, og som således ikke berøres av fagetikken. Som privatperson er vi likevel ikke fritatt fra fagetikken, som viser til at vi skal vise respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, seksuelle legning og livssyn. Fagetikk på nettet Spørsmålet er hva som skal til for å si at det har oppstått en situasjon som inneholder en relevant fagetisk problemstilling. Så fort psykologer uttaler seg om faglige spørsmål eller bruker sin psykologkompetanse i argumentasjonen, er vi forpliktet til å følge de fagetiske retningslinjene. Det er ikke forbudt å drøfte faglige spørsmål på nettet eller andre steder. For noen tiår siden sto det i våre etiske retningslinjer at faglige diskusjoner skulle holdes utenfor offentlighet og «henvises til fagpressen». Den gang hadde heller ikke pasienter innsyn i sin egen journal. Som kjent har dette Åpen samtale: Mange psykologer er på Facebook og deler private ting som ikke har med yrket som psykolog å gjøre. Men man er likevel ikke fritatt fra fagetikkens krav om respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, seksuelle legning og livssyn. Illustrasjon: Arne Olav L. Hageberg endret seg. I dag ser vi det som positivt og ønskelig at psykologer er synlige i det offentlige rom og bidrar i samfunnsdebatten. Men når vi gjør det, har vi en forpliktelse til å integrere etiske vurderinger i det vi uttaler oss om. I Fagetisk råd får vi fra tid til annen spørsmål om innholdet i diskusjoner psykologer fører på nettet. Det har blant annet vært tilfeller hvor psykologene tror de har ført diskusjonen i et lukket rom. Så er samtalen overhørt, lovlig eller ulovlig, av «venners venner» som har blitt rystet over hva psykologene drøfter i det antatt «lukkede rom», og innholdet gjøres kjent også for Fagetisk råd. Respektløs blant venner Et eksempel er psykologen som ber sine psykologvenner om veiledning i en vanskelig sak der han opplever det vanskelig å komme i allianse med en pasient. Saken var godt anonymisert, og det var lite sannsynlig at pasienten skulle kunne kjenne dette igjen. En av psykologens venner ble allikevel så rystet av diskusjonen, som hun mente var lite respektfull overfor pasienten, at hun tok kontakt med Fagetisk råd. Rådet ga tilbakemelding til psykologen om de etiske forpliktelsene, og minnet om ansvaret som psykolog og særlig viktigheten av å vise respekt for pasientens rettigheter og verdighet. Et annet eksempel er diskusjon om andre faggrupper eller andre instanser, for eksempel samarbeid mellom PPT og BUP. Er det ok at psykologer blant sine venner på nettet gir uttrykk for mistillit til andre faggrupper eller instanser? Det relevante etiske spørsmålet i denne saken er om vi ville valgt samme stil og åpenhet i denne drøftingen dersom våre pasienter satt og lyttet. Og har diskusjonen et saklighetsnivå som ville være egnet for en faglig diskusjon i avisen? Dersom svaret er nei på begge disse spørsmålene, er det allikevel greit at diskusjonen foregår bak det vi tror er lukkede dører? Er det psykologens ansvar dersom noen tyvlytter? nina.dalen@aleris.no Debattert Barnefabrikken Relasjoner viktigst De fysiske rammeforholdene er ikke så avgjørende, heller ikke det pedagogiske innholdet. Det som betyr mest for ettåringens trivsel og utvikling, er kvaliteten på relasjonene i miljøet. Ettåringene har kapasitet til å danne trygg tilknytning til to-tre profesjonelle omsorgspersoner i tillegg til foreldrene. Er disse personene i stand til å være følelsesmessig forpliktet overfor et lite barn, og kan de fungere som et fast punkt for utforskning og en trygg havn for nærhet og trøst? Psykolog Lars Smith i Morgenbladet 5. november Skremsel Jeg lurer likevel på hva foreldre sitter igjen med etter å ha lest Smiths kronikk. Tilknytning. Hjerneutvikling. Stresshormoner. Hva gjør vi med barna våre? Utsettes ettåringene for noe farlig når de starter i barnehagen? Ingen grunn til panikk. Så vidt meg bekjent finnes det ikke forskning som viser at det er skadelig for barn å begynne i barnehage når de er ett år gamle. Forsker Henrik Daae Zachrisson i Morgenbladet 12. november Barneomsorg Stabile voksne og trygge rammer blir trukket frem som viktige faktorer for at de små skal ha det godt i barnehagen. Hvor underbygget er egentlig slike påstander av reell forskning? Kan man tenke seg at barnas stabile forhold til andre barn i noen tilfeller kan veie opp for utskifting i personalet? Høgskolelektor i pedagogikk Mari Engsæther i Morgenbladet 12. november 1159